SpareBank 1 Nord-Norges historie Lokalbank og samfunnsaktør BIND 1 by Orkana

O D DVA R S V E N D S E N

SpareBank 1

Nord-Norges historie Lokalbank og samfunnsaktør BIND 1 • 1836–1989

Lokalbank og samfunnsaktør

SPAREBANK 1 NORD-NORGES HISTORIE Bind 1 1836–1989

Oddvar Svendsen

Orkana Akademisk

Innhold Bankens forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7 Forfatterens forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9 Forfatterens innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11 DEL 1: Banketablering, pengesamfunn og økonomisk turbulens (1836–1950) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 16 1. Sparebankenes framvekst og det moderne kredittsystemet . . . . . . . . . . . . . . 21 2. Verdenskriger – krisetid – gjenreising . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 69 DEL 2: Sparebankene og «problemet Nord-Norge» (1950–1964) . . . . . . . . . . 95 3. Bankkultur og bankarbeid i sparebanklandet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 99 4. Gylne tider – bank, bedrift, bolig og bil . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 143 5. Underslag og bankdød . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 195 DEL 3: Strukturendring, statsstyring og samfunnsrolle (1964–1980) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 213 6. Fusjonerte sparebanker – storbank og lokalbank . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 217 7. Sparebank mellom stat og næringsliv – nye styringssystemer og økonomisk taktskifte . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 263 8. Sparebankenes samfunnsrolle . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 307 DEL 4: Under en høyere himmel (1980–1989) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 321 9 Fra lokalbank til konsern – teknologi, arbeid og kundekontakt . . . . . . 325 10. Konkurranse, deregulering og ekspansjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 347 11. Solefall 1989 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 397 Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 437 Litteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 452 Register . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 459

1. Sparebankenes framvekst og det moderne kredittsystemet

DET KOK TE I SJØEN og sydet på land! Storsilda var kommet; det ble stengt, lastet, losset og lastet igjen. Telegraftrådene gikk rødglødende, og sild i mengder ble fraktet med dampskipene sørover og til det store utlandet. Pengene strømmet andre veien. Gjelda til handelsmannen ble redusert; det ble investert, det ble bygd, og det ble handlet varer. Et sammentreff av naturens luner og de tette bandene til det nye, pengebaserte samfunnet som vokste fram, gjorde at den nye tida med ett skjøt fart. Landet i nord skulle aldri mer bli det samme! Bygda «Polden» i Nordland var blant stedene som fikk merke virkningene av det rike storsildfisket fra midten av 1860-tallet. Det var ei bygd der alt «lå i dvale», der det ikke var noen «foretagsomhet, ingen fremferd hos nogen», der barn «lærte det samme som deres forældre kunde, intet mindre og intet mer» – ei bygd der «dagene gikk, livet gikk». Med storsilda ble alt dette snudd på hodet: «… grænden våknet så smått og strakte sig» – «Polden og grænden var ikke som før, ånden var blitt en anden».1 Det er i romantrilogien om August at Knut Hamsun lar oss bli kjent med bygda Polden i tiårene omkring det forrige århundreskiftet. Etter at August noen år tidligere hadde fått sambygdingene til å renske bergene langs sjøkanten for å tørke klippfisk, gjorde heldige sildesteng og gode inntekter sitt til at pengeøkonomien ble viktigere. Et nytt forbruksmønster av kjøpevarer festet seg raskt blant bygdas innbyggere. August var den personifiserte forbindelsen mellom bygda og den nye tida; en eventyrer som 21

Side 16–17: Rødbanken i Storgata i Tromsø har vært det fremste symbolet for sparebanken i ishavsbyen i hundre år. Bygningen ble ført opp av Tromsø Sparebank i to byggetrinn fra 1906 til 1915. Arbeidslaget inspiseres av murmester Theodor Amundsen (i midten foran med grå dress og sixpencelue) og byggmester Karl Tessem (til høyre). Foto: Boye Strøm. Arkiv: SpareBank 1 Nord-Norge, Tromsø Side 18: Protokoll fra Vaagan Sparebank. Foto: Kjell Ove Storvik Side 19: Hammerfest. Arkiv: Finnmark fylkesbibliotek Et sted i Troms. Foto: Boye Strøm. Arkiv: SpareBank 1 Nord-Norge, Tromsø Fangstkvinne Wanny Woldstad. Arkiv: Norsk polarinstitutt Otto Sinding. Fra Lofoten, 1908. Eier: SpareBank 1 Nord-Norges kunststiftelse Side 20: Penger fra ﬁskeriene la grunnlaget for Poldens Sparebank hos Knut Hamsun. Slike samfunn som Polden fantes det mange av langs kysten av Nord-Norge. Her fra Vågan i Lofoten. Arkiv: Museum Nord – Lofotmuseets bildesamling

knapt var troverdig, men som fikk myrhull til å bli jordbruksland og pengesedler til å bli både aksjekapital og grunnfond for produktive formål.2 Det var Augusts følgesvenn Edevart som løste handelsbrev og skaffet bygda egen krambod. Men Edevart ble snart like rotløs som August, og det ble derfor hans søster Pauline som ble bygdas kremmer og det faste holdepunktet i bygdas økonomiske liv. Hun fikk også ansvaret for poståpneriet. August fikk overtalt flere av grunneierne til å avgi jord til hustomter. Han førte selv opp staselige villaer, som han solgte og på den måten trakk flere pengesterke innbyggere til bygda. Polden ble et lite tettsted. Men August så at det skjedde mer i andre bygder, og han ville derfor ha poldværingene med på å reise en sildemelfabrikk. «Ja folk nikket til dette. Men det skulle jo penger til», skriver Hamsun. Men August visste råd: «Vi kan opprette bank, og låne pengene».3 Poldens Sparebank ble opprettet ved et møte i stua hos Edevards bror Joakim. Det var unge skipper Ronaldsen – «som viste sig å være længst fremme i regning og bokføring» som ble bankens «chef», mens August selv, Pauline og båteier Karolius ble bankens «råd».4 Det var Pauline som fikk styre bankens praktiske drift. Men selv om anskaffelsen av pengeskap til å plassere i kramboden var bankens eneste administrative utgift, og Pauline gjorde det hun kunne for å bremse på vågale utlån, gikk det langsomt over styr. Banksjef Ronaldsen trakk stadig på sin andel av grunnfondet, og August og Karolius garanterte villig vekk for dem som ville låne penger til nye hus i det voksende tettstedet. Men det var drømmen om sildemelfabrikk som til sist fikk August til å sette alt over styr. Vi aner at Polden ble rammet av en lignende krise som den som rammet landet i 1880- og 1890-årene: «Naturligvis var Poldens Sparebank gåt i stå, det var ingen flere forretninger og ingen flere indskud å vente på.»5 Knut Hamsun lot Polden stå som eksempel på et bygdesamfunn som endret seg i takt med pengenes betydning

Det var handelsstanden og embetsmenn som sto i spissen for å etablere Tromsø Sparebank. Handelsmann Anton O. Næss kom fra Trondheim til Tromsø og bygde seg opp som «en av de store i byen», ifølge byhistoriker Nils A.Ytreberg. Han var i mange år også leder av forstanderskapet i Tromsø Sparebank. Næss sitter her til venstre, fulgt av sin kone, en hushjelp, tollinspektør Schjönberg og Rebecka Graarud. Foto: Boye Strøm. Arkiv: SpareBank 1 Nord-Norge, Tromsø

for folks dagligliv og som kapital for produktiv virksomhet. Hamsun lot Poldens Sparebank bli til på den tiden det var skapt grunnlag for slike institusjoner rundt om i landsdelen. Men Poldens Sparebank er først og fremst en del av et litterært univers. Sparebankene som ble opprettet i Nordland på slutten av 1800-tallet, sto seg langt sterkere enn banken i Hamsuns bøker, og det skulle gå mange tiår før kvinner fikk en så sentral rolle i sparebankene, som det Pauline hadde i Poldens Sparebank. Når vi beveger oss fra litteraturens univers til sparebankenes verden og vil finne de aller første sparebankene her nord, må vi skru tida noen tiår tilbake og flytte oss fra Nordland til det daværende Finmarkens amt. Det var sør i dette amtet, i nåværende Troms fylke, at de aller første sparebankene – ja, de første bankinstitusjonene i nord i det hele tatt – så dagens lys. Vi skal i dette kapittelet se hvordan sparebankene vokste fram i Nord-Norge, og hvordan de ble en del av et sammensatt og institusjonalisert finanssystem i landsdelen. Vi vil også se hvordan sparebankene fra starten utviklet seg i spennet mellom to formål 23

Charles Motte, Sameleir 1824– 29. Nordnorsk Kunstmuseum, Tromsø

– som sosialpolitiske institusjoner og som kredittinstitusjoner. Vi skal også reise spørsmålet om sparebankene og bankvesenet for øvrig spilte en avgjørende rolle i forminga av samfunnet i nord i denne tida. Hvilken plass hadde sparebankene i den moderne økonomien, og hvordan bidro de til moderniseringa av næringsgrunnlaget og framveksten av industrisamfunnet? Kort sagt: Hvordan artet sparebankene seg under den klassiske kapitalismen fram til første verdenskrig i 1914?

Pionertid og gjennombrudd Den aller første sparebanken i landet ble etablert i 1822: Christiania Sparebank. Grunnleggelsen skjedde rett etter at det var etablert sparebanker i Sverige og Danmark. De skandinaviske sparebankene ble dannet etter mønster fra tilsvarende banker i Tyskland (fra 1778) og Storbritannia (fra 1810). Fram til 1820 ble det også etablert sparebanker i USA, Frankrike, Østerrike og Sveits. Sparebankene oppsto som særskilte institusjoner med et klart sosialpolitisk program. Ideene bak dette programmet blir ofte ført tilbake til forfatteren Daniel Defoe, som i et essay fra 1697 gikk inn for å opprette en spareordning for arbeidsfolk, slik at de gjennom små innskudd selv kunne sikre seg økonomisk ved sykdom eller ulykker. Mens almisser bare ville undergrave underklassens karakteregenskaper, ville en spareordning fremme deres uavhengighet og «jage tiggeri og fattigdom fra landet». Da den aller første sparebanken ble opprettet i 1778 – Hamburger Sparcasse – slo vedtektene fast et klart sosialpolitisk formål. Det dannet et mønster for de norske sparebankene, først banken i Christiania og seinere også for sparebankene i Nord-Norge.6 24

Auguste Mayer: Hovedgaten i Hammerfest, Finnmark. Fra plansjeverket Atlas Historique et Pittoresque (1842–1852). Nordnorsk Kunstmuseum, Tromsø

Bankvesenet i Nord-Norge oppsto som en del av det moderne samfunnets gjennombrudd, og det utviklet seg i et tett forhold til både folkeliv og næringsliv i landsdelen. Denne forbindelsen var så tett at bankene like mye ble et speil av, som et premiss for den økonomiske moderniseringa. Amtene (fylkene) i nord hadde mange felles trekk med distriktsområdene sør i landet, både med fjell- og fjord-Norge, det indre Østlandet og Trøndelag. Men det var likevel en forståelse av et fellesskap til forskjell fra landet i sør, som gjorde at Nord-Norge etter hvert både ble et begrep og en region. En slik forskjell gjaldt også utviklinga av bankvesenet i nord, og en fortelling om sparebankenes historie i nord, vil derfor også være en fortelling om hvordan banknæringa i nord utviklet seg sammenlignet med landet for øvrig. Vi skal først se på mønsteret for sparebankenes etablering i nord, for seinere å se på bankenes rolle i landsdelen.

Pionerer i nord: Tromsø, Ibestad og Hammerfest I nasjonal sammenheng er det et klart skille mellom by og land når det gjelder sparebankenes framvekst. Alle de første sparebankene som kom etter banken i Christiania i 1822, ble etablert i byer – i Bergen, Drammen, Skien, Trondheim, Kristiansand, Arendal, Moss og Tønsberg. Den første sparebanken på landsbygda kom først i 1833, Ringeriges Spareindretning, men det var ikke før i 1840-årene det kom fart i etableringa av bygdesparebanker.7 Også i nord ble den aller første sparebanken etablert i en by: Tromsø Sparebank, grunnlagt i 1836. Men allerede den neste banketableringa i nord 25

De to første byene i Nord-Norge ble opprettet i Finnmark i 1789 – Vardø og Hammerfest. Mens Hammerfest ﬁkk sin sparebank i 1847, skulle det drøye helt til i 1882 før Vardø Sparebank så dagens lys. Byen i handkolorert tresnitt etter fotograﬁ av Jens Andreas Friis (1873). Arkiv: Finnmark fylkesbibliotek

Christian Krogh: Trise i arbeid (1901). Nordnorsk Kunstmuseum, Tromsø

kom i en landkommune. Det var Ibestad Sparebank, som ble opprettet i 1843. De tre neste sparebankene ble etablert i byer: Hammerfest Sparebank i 1847, Vadsø Sparebank i 1853 og Bodø Sparebank i 1857. Etableringsmønsteret for sparebankene i NordNorge er påfallende. Bodø fikk sin første bank mer enn 40 år etter bygrunnleggelsen i 1816, den neste bygdesparebanken etter Ibestad kom først i 1858 (Vågan Sparebank). Vardø, som ble opprettet som den ene av de to første byene i Nord-Norge i 1789, fikk sin sparebank så seint som i 1882. Vi skal komme tilbake til noen årsaker til at sparebankene fikk en annen og langsommere framvekst i nord. De tre sparebankene som ble etablert i Nord-Norge i 1830- og 1840-årene – i Tromsø, Ibestad og Hammerfest – må kunne kalles pionerer i bankvesenet i nord, og vi skal se nærmere på etableringa av disse tre bankene. Etableringa av Tromsø Sparebank i 1836 er behandlet i bankens egne beretninger til 75-, 100- og 150-årsjubileene, men mest utførlig av historikeren Nils A. Ytreberg i Tromsø bys historie.8 Allerede i den første jubileumsberetningen fra 1912 blir det slått fast at mangelen på kapital var den definitive bakgrunnen for å opprette en lokal bank i Tromsø. Byens vekst beskrives, og byens økonomiske liv blir vurdert. «Men noget Pengeindstitut fandtes der ikke i Byen», slår forfatterne fast, og heller ikke «på den lange Strækning fra Trondhjem til landets nordlige Grænse». De økonomiske transaksjonene i en by anlagt midt i et stort «Fiskeridistrikt» måtte derfor bli «bæsværlige og uforholdsmessig kostbare, undertiden aldeles umuliggjorte». Det var derfor selvsagt, som det ble skrevet, at «dette Forhold maatte virke trykkende paa Byens Handel».9 De første byene i nord ble anlagt under den klassiske liberalismens første fase – Vardø og Hammerfest i 1789 og Tromsø i 1794. Alle disse byene ble etablert som statlige tiltak for å frigjøre handelen i nord fra handelsmonopolene i sør – i Bergen, Trondheim og København. Men byene fikk en svært trang fødsel. I Tromsø gikk sågar innbyggertallet tilbake etter bygrunnleggelsen, og byen fikk ikke noen stor rolle som handelsby for omlandet i nord de første tiårene. Til det var bandene fortsatt for sterke mellom fiskerbøndene og handelshusene i distriktet på den ene siden, og først og fremst «Bryggen» i Bergen på den andre. Det var først og fremst da Tromsø fant sin egen rolle som ishavsby i 1820-årene, og i enda større grad tiåret etter, at næringslivet i Tromsø selv skapte et grunnlag for byens utvikling. Tromsø vokste fram ved egne krefter, som de øvrige byene i nord. Nils A. Ytreberg skriver at under oppgangen i Tromsø fra 1820-tallet «føltes mangelen av rede penger og av banker stadig mer». Med datidas kommunikasjoner var forbindelsene med Norges Bank, som var etablert med sete i Trondheim i 1816, eller med de første sparebankene i Sør-Norge, svært tungvint.10 Norges Bank fikk en særstilling sammenlignet med andre nasjonale seddelbanker. 27

Banken var etablert etter modell av den danske sentralbanken, med unntak av denne bankens forbud mot å gi langsiktige lån mot pant i fast eiendom. Da Norges Bank kunne gi sine første lån fra 1818, var det nettopp i form av langsiktige pantelån. Det var slike lån som ble etterspurt i turbulente år etter napoleonskrigene og etter begivenhetene i 1814. Det var dessuten bare disse lånene som ga den sikkerheten som Norges Banks ledelse var opptatt av (i motsetning til kreditt i form av veksler og vekselobligasjoner som mer var tilpasset næringslivets behov).11 Ennå i 1830-årene utgjorde pantelånene mellom 80 og 90 prosent av sentralbankens utlån. Dersom banken skulle innvilge lån uten sikkerhet i pant, måtte det være etablert en tillitsrelasjon mellom banken og låntakerne, og banken måtte ha kjennskap til låntakeren og de lokale næringsbetingelsene. Men denne tilliten og lokalkunnskapen manglet, hevder Ytreberg, og derfor ble en av de viktigste oppgavene for næringslivet i Tromsø i denne fasen «å få reist en avdeling av Norges Bank» i byen.12 Allerede i 1826, da Finnmarkskommisjonen besøkte Tromsø, ble det lagt fram ønske om en filial av Norges Bank, men ønsket ble avvist. Noen år seinere, i 1834, ble ønsket fremmet på nytt, men selv med amtmannens anbefaling vant ikke dette gehør hos bankens ledelse. Ved opprettelsen av Norges Bank ble det bestemt at det var banken selv – representantskapet og styret – som kunne avgjøre om og hvor det skulle opprettes avdelingskontorer. Norges Bank hadde opprettet avdelinger i Christiania og Kristiansand samtidig med hovedkontoret i Trondheim. Banken åpnet så nye avdelinger i Skien og Drammen i 1830-årene, samtidig som det kom krav fra flere byer om lokale avdelingskontorer. Når ønsket fra Tromsø ble avvist nok en gang, ble neste trekk å fremme saken for Stortinget. Der ble spørsmålet om et avdelingskontor i Tromsø tatt opp i 1836 av representanten Johan Jørgen Broch, sogneprest i Ibestad. Stortinget vedtok en oppfordring til Norges Bank om å opprette en filial i Tromsø. Men bankens ledelse erklærte året etter at den ikke så seg pliktig til å følge et slikt vedtak. Forsøket på å få Norges Bank til Tromsø strandet i denne omgang, da Stortinget i 1839 avslo å behandle saken på nytt.13 Uten bank i Tromsø var firmaene i byen avhengige av kreditt enten hos sine handelsforbindelser i Bergen eller i utlandet, først og fremst i Hamburg. Men det var ugunstig å trekke på egen handelskreditt både som kassakreditt for vareomsetningen og for investeringer til ekspansjon. Mangelen på et bankvesen føltes derfor stadig sterkere. «Byens borgere ble snart klar over at her måtte de selv ta fatt», skriver Ytreberg. Og da det også fantes tilgjengelige midler i landsdelen, måtte disse kunne gjøres «fruktbringende for handelen». Den beste løsningen ville da være «en sparebank som kunne samle de ledige midler».14 De første sporene av at det ble arbeidet for en sparebank i Tromsø, finner vi i fem28

Norges Bank etablerte seg i Tromsø i 1852. Foto: Boye Strøm. Arkiv: SpareBank 1 Nord-Norge, Tromsø

årsberetningen for amtmannen i Finnmarken, skrevet i februar 1836. Amtmannen viste til at det på dette tidspunktet ble arbeidet for å opprette en sparebank i byen, og at en bank «anses å ville medføre vesentlig gavn især for håndverks- og arbeiderklassene». Det var da også amtmann Ole Edv. Buch som, sammen med kjøpmann Peter Hanssen og fogd Jacob M. Schive, var initiativtakere. Da det var tegnet bidrag på i alt 619 spesidaler (omkring 2500 kroner i datidas verdi), ble vedtektene for banken utformet 8. juni 1836. Etter at disse var «approbert ved høieste resolusjon» 1. november samme år, kunne Tromsø Sparebank endelig starte sin virksomhet lørdag 25. februar 1837 med ekspedisjonssted i Tromsø rådstue.15 Etableringa av Tromsø Sparebank var i tråd med de retningslinjene og rutinene som allerede var etablert for grunnleggelse av sparebanker. Først ble det skapt et grunnlag for banken gjennom bidrag til et grunnfond. Dernest ble det utarbeidet vedtekter for banken, før disse ﬁkk statlig godkjenning og banken kunne åpne sine nyanskaffende kontobøker for publikum. Det var kun banker som innhentet statlig «approbasjon» som kunne nyte godt av fordeler som var nedfelt i den første sparebankloven i 1824. 29

Dampskip og ﬁsk bidro til pengeøkonomiens og bankvesenets framvekst i Nord-Norge. Dampskip på Svolvær havn. Anna Boberg. Eier: SpareBank 1 Nord-Norges kunststiftelse

Det er forståelig at den første sparebanken i nord ble opprettet i Tromsø, en av de tre første byene i nord og «amtshovedstad» i Finnmarkens amt. Det er ikke like lett å ﬁnne gode forklaringer på hvorfor den neste sparebanken i landsdelen ble opprettet i Ibestad prestegjeld, sør i nåværende Troms fylke. Det var 15 herrer fra ulike steder i indre Sør-Troms – fra Salangsdalen, Elvevoll i Salangen og Gratangen på fastlandet og fra øyene i nåværende Ibestad kommune – som stiftet banken 19. januar 1843. Etter at vedtektene ble godkjent i mai, åpnet banken dørene for publikum i august samme år. Stifterne av Ibestad Sparebank hadde ikke opprettet et grunnfond, men pengene ﬂøt likevel rikelig til banken. Det ble satt inn hele 4300 kroner allerede første dag, mens innskuddet første dag i bybanken lenger nord bare hadde vært 450 kroner noen år tidligere. De i alt 27 innskuddene fordelte seg på beløp fra ni til hele 200 kroner. Nesten hele summen ble lånt ut samme dag. Det ble innvilget to pantelån på 800 og 1200 kroner, og i alt fem lån «mod simpelt Beviis og Selvskyldercaution». Alt i alt ble 3700 kroner lånt ut denne første dagen. Det største pantelånet gikk til «Doctor» Qvale i Trondenes. Det viser at banken allerede fra første dag ble en viktig kredittinstitusjon også utenfor sitt primærområde. Det kan virke overraskende at det også ble innvilget et lån på hele 1200 kroner uten sikkerhet i pant. Lånet gikk til en av bankens grunnleggere, prost P. M. Brager. I jubileumsberetningen Ibestad Sparebank 1843–1943 het det at prost Brager «etter alt å dømme» var den som tok initiativ til å opprette banken. Brager ble også bankens første styreleder. Han ble seinere ordfører i Ibestad, og har nok hatt en rolle som viktig lokalsamfunnsentreprenør i kommunen. Bankens «viseformann» var handelsmann N. Dons, mens lensmann O. P. Schjølberg var bankens kasserer og bokholder fra første dag og de neste 40 årene.16 Vi kan slå fast at Ibestad Sparebank ble tatt hand om av en troika av den ypperste samfunnseliten i området. 31

Mens banken i Tromsø ble stiftet etter initiativ fra amtmann, fogd og handelsmann, ble banken i Ibestad fra starten ledet av bygdas prost, lensmann og fremste handelsmann. De to bankene føyer seg inn i mønsteret for banketableringer i denne tidlige fasen, der ledende embets- og forretningsmenn sto i spissen. Da det folkevalgte lokalstyret utviklet seg i henhold til formannskapslovene fra 1837, ble det etter hvert vanligere at formannskapene og kommunestyrene tok initiativ til å opprette sparebanker.17 Men hvorfor oppsto så denne aller første banken i en landkommune i Nord-Norge, og en av de aller første bygdesparebankene i landet i det hele tatt, nettopp i Ibestad. I jubileumsboka fra 1946 het det at det ikke var «så godt å si hva årsaken var». Det ble vist til at Ibestad var ei relativt rik bygd, med tre av i alt 15–16 bygdefarsjekter i Troms. Men folkekarakteren – mentaliteten – til ibestadværingene ble også trukket fram: Folket her hadde fra gamle tider «vært nøysomt og vinnskipelig», og det til tross for at bygda ennå ikke hadde «fostret sønner eller døtre, hvis navn lyser med ildskrift i historien». Det ble pekt på at Ibestad i disse årene da banken ble etablert, var «så heldig å ha menn som både hadde framsyn og var gode førere med tillit blant folk». Og det var summen av dette – «dette lykkelige sammentreff av et økonomisk fundert og interessert folk og med de rette menn i spissen i en økonomisk og nasjonal oppgangstid» – som la grunnlaget for Ibestad Sparebank.18 Men vi har allerede sett at en faktor til nok har vært avgjørende: Det var daværende sogneprest i Ibestad, Johan Jørgen Broch, som få år tidligere hadde lagt fram forslaget for Stortinget om å opprette en filial av Norges Bank i Tromsø. Broch var sogneprest i Ibestad bare en kort periode, i 1836–1837, men det var nettopp i denne perioden han representerte Finnmarken amt på Stortinget (både til det ordinære Storting i 1836 og til det overordentlige Storting i 1836–1837).19 Vi må kunne anta at sogneprest Broch holdt den øvrige samfunnseliten i Ibestad orientert om problemene med å etablere Norges Bank i Tromsø, og at de ble inspirert til selv å arbeide for å få en sparebank i distriktet. Vi kan dermed med god grunn knytte etableringene av begge de to første sparebankene i Nord-Norge direkte til arbeidet med å få en avdeling av Norges Bank i landsdelen. Når det ikke ble mulig i denne omgang, ble løsningen på kredittproblemet å etablere egne, lokale sparebanker, først i Tromsø og så i Ibestad. Den tredje av pionerbankene i nord, Hammerfest Sparebank, ble til i 1847 etter innsats både fra byens handelsborgere og fra embetsverket – og med direkte støtte fra det svensk-norske kongehuset! Hammerfest ble den første ishavsbyen i nord, før båtfarten til fangstfeltene i nord også ekspanderte i Tromsø og det oppsto en konkurranse mellom de to byene i 1830-årene. Et ekstraordinært stort fiske etter håkjerring utenfor Sørøya i 1840 ga gode inntekter til mange, også til eierne av byens første bankfiskeselskap, som var stiftet året i forveien. Det ga også støtet til at slike selskaper ble eta32

François-Auguste Biard: Innsiden av et sametelt (ant. 1840). Nordnorsk Kunstmuseum, Tromsø

blert i Tromsø, Lyngen, Skjervøy og Alta. Og det gjorde at hammerfestingene vinteren 1840–41 stiftet enda et havfiskeselskap. Det var dette siste selskapet som brakte unionskongen inn i næringsvirksomheten i Hammerfest, med en aksjepost i selskapet på 20 aksjer pålydende til sammen 1600 kroner. Carl Johan hadde allerede i 1820-årene tatt til å investere i norsk næringsliv, sannsynligvis for å befeste sin posisjon i det norske samfunnet. Da han kjøpte aksjer i havfiskeselskapet i 1841, bestemte Carl Johan at utbyttet skulle anvendes «i en for byen og dens Indbyggere nyttig Indretning».20 På dette tidspunktet var det stigende misnøye i Hammerfest med at Tromsø hadde gunstigere vekstvilkår, blant annet fordi byen hadde et tettere befolket omland. Staten burde sørge for like vekstvilkår for de to byene, ble det hevdet. Ja, amtmannen kunne sågar melde i sin femårsberetning for 1840–45 at hammerfestingene mente at staten favoriserte Tromsø. Amtmannen kom også med et forslag til hvordan staten, eller rettere sagt kongemakten, kunne hjelpe befolkningen i Hammerfest. Etter kong Carl Johans død i 1844 ble hans økonomiske forhold gjennomgått, og amtmannen foreslo i mai 1847 at utbyttet fra den avdøde kongens aksjer i havfiskeselskapet burde gå til et grunn33

Den første sparebanken på landsbygda i Nord-Norge ble opprettet i Ibestad i 1842. Foto: Boye Strøm. Arkiv: SpareBank 1 Nord-Norge, Tromsø

fond for opprettelse av en sparebank, «som Byen hidtil har maattet savne». Amtmannen foreslo samtidig at utbyttet fra kongens aksjer i havﬁskeselskapet i Tromsø burde gå til å lage vei rundt Tromsøya. Allerede i juli beordret den nye kongen, Oscar I, at midlene etter «Hans Høisalige Majestet Carl Johan» skulle nyttes til å opprette Hammerfest Sparebank. Etter forslag fra ordføreren opprettet formannskapet en komité for å utarbeide vedtekter. Banken ble så stiftet 8. oktober 1847, med tilslutning fra 21 av byens «kjøpmenn, embeds- og bestillingsmenn».21

For «arbeids- og tjenestefolk» eller næringslivets «kredittinstitutt»? En undersøkelse av vedtektene til sparebankene i Tromsø, Ibestad og Hammerfest viser at de er skåret over samme lest som vedtektene til Christiania Sparebank fra 1822. Det mest iøynefallende er den sosialpolitiske proﬁlen i vedtektenes første paragraf, der meningsinnholdet i første ledd er det samme, men i noe ulik språkdrakt. Det heter for eksempel i Ibestad Sparebanks «plan», paragraf 1: «Denne Indretnings Formaal er at modtage Penge av Personer af begge Kjøn, i Særdeleshet af Arbeids- og Tjenestefolk, og gjøre disse Summer frugtbringende for Eierne ved Beregning af Renter og ved at legge renterne til Capitalen.»22 Det er for øvrig kun mindre, lokale tilpasnin34

ger som skiller vedtektene til de tre bankene i Finnmarkens amt fra hverandre og fra banken i Christiania. Mens bankene i Tromsø og Christiania satte en nedre grense for innskudd til 10 skilling species (33 øre i datidas verdi), var nedre grense for bankene i Ibestad og Hammerfest 20 skilling. På den annen side betalte banken i Sør-Troms renter bare for innskudd inntil 1000 spesidaler (4000 kr), mens banken i Tromsø (og Christiania) beregnet renter for inntil det dobbelte beløpet. Det som også er interessant i vår sammenheng, er at disse vedtektene er svært detaljerte når det gjelder innskuddene, mens bankens rolle som långiver bare behandles i to av paragrafene. Den ene av disse gir personer som «have udmærket sig ved ordentlig Indskud» forrang foran andre «naar de ved at begynde en Næringsvei behøve et Pengelaan». Den andre paragrafen som berører rollen som kredittinstitusjon handler om hvordan innskuddene kan gjøres «frugtbringende», idet bankens styre pålegges å forvalte bankens midler «med hensyn på størst mulig Sikkerhed og den høiest lovlige Vinding».23 Styret i Tromsø Sparebank refererte til denne formålsparagrafen da det i årsberetningen for 1841 skrev at bankens formål var å ivareta de små innskuddene, og at rollen som «låne-bank» var en følge av dette og ikke et «øiemed» i seg selv. På den annen side hevdet styret at kravet om å forvalte innskuddene med tanke på størst mulig sikkerhet, gjorde at lånsøkere som kunne tilby sikkerhet i pant, ble prioritert foran dem som «alene låner på egen og andre personers kreditt».24 Det har blitt sett på som et klart tegn på at sparebankene allerede helt fra starten utviklet seg mer som kredittinstitusjoner enn som sparekasser for småkårsfolk. Det viste seg at ﬂere av bankene hadde problemer med å få innskudd fra «arbeids- og tjenestefolk». I realiteten hadde samfunnets lavere sosiale sjikt begrensede muligheter til sparing. Og når bankene stilte krav om pant som sikkerhet for utlån, bidro det til en ytterligere forskyving av bankens sosiale nedslagsfelt: Lånene måtte nødvendigvis gå til dem som kunne sette eiendom i pant. Men var sparebankene dermed blitt «borgerskapets bank», slik det het i Sparebankforeningens bok fra 1972 om norske sparebankers historie?25 Selv om det åpenbart var kredittbehovet som var bakgrunnen for at de første sparebankene i Nord-Norge ble opprettet, ble vedtektene for alle likevel formet i tråd med det sosialpolitiske idealet fra Christiania-banken fra 1822. Det første bruddet med denne tradisjonen var det Akers Sparebank som sto for. I vedtektene fra 1843 ble det slått fast at bankens formål var å yte diskontolån som kassakreditt for «virksomme Medborgere». Banken skulle «desuden» motta innskudd og gjøre disse «fruktbringende». Den formelle begrunnelsen for å etablere sparebanker var dermed snudd på hodet: Nå skulle banken yte lån til produktive formål, og ta imot innskudd for å kunne fungere som kredittinstitusjon. Tidligere var innskuddene det sentrale, og utlån skulle bare tjene som en trygg måte å ivareta disse på. 35

Dampskipstraﬁkken bandt Nord-Norge tettere sammen og knyttet forbindelser til Sør-Norge og utlandet. En reise med dampskip ga tid og anledning til samtaler. Også samtaler om å opprette bank, slik historikeren Nils A. Ytreberg har beskrevet bakgrunnen for opprettelsen av Nordlands Privatbank i Bodø. Foto: Boye Strøm. Arkiv: SpareBank 1 Nord-Norge, Tromsø

I mange banker i Sør-Norge ble vedtektene for Aker-banken mønsterdannende allerede i 1840-årene.26 I nord ble Christiania-modellen rådende ennå noen tiår. Men etter hvert ble kredittrollen også poengtert mer eksplisitt i vedtektene for sparebankene i nord. I vedtektene for Sortland Sparebank fra 1896 het det således at banken hadde som formål «å motta innskudd av penger til forretning og å gjøre de innskutte midler fruktbringende på betryggende måte».27 Sparebankenes fremste formål kunne altså oppfattes på to måter: Å fremme sparing eller virke som kredittinstitusjoner. I norsk sammenheng stammer denne forskjellen fra de ulike vedtektene til Christiania Sparebank og Aker Sparebank. Men i en internasjonal sammenheng stammer den fra forskjellene i sparebankene i deres første hjemland, Skottland og England, på den ene siden, og de kontinentale sparebankene, først og fremst i Tyskland, på den andre. Den første tyske sparebanken, som ble etablert i Hamburg i 1772, dannet modell for de neste tyske sparebankene i Oldenburg i 1786, Kiel i 1796 og for sparebankene i Göttingen og Altona, som ble etablert like etter 1800, og dessuten for de første sveit36

siske sparebankene som ble etablert i samme tidsrom – i Bern, Zürich og Basel. I den tyske tradisjonen ble utlån av penger som kreditt sett på som like trygg og fruktbringende forvaring av sparepengene, som å plassere dem i statlige papirer.28 Den tydelige kredittrollen til de norske sparebankene kan indikere at et slikt tysk ideal tidlig ﬁkk betydning for den praktiske bankdrifta. I vedtektene til de norske sparebankene var likevel det sosialpolitiske idealet om å fremme sparing lenge det aller viktigste. Det kan også se ut til at det sosialpolitiske særtrekket ved sparebankene i sterkere grad vedvarte som begrunnelse for opprettelsen av sparebankene i nord enn i sør. Det kan muligens skyldes at en større andel av bankene i nord ble stiftet i en fase da formannskapene og kommunestyrene var mer delaktige, mens etableringene i sparebankenes første periode i større grad skjedde etter initiativ fra embetsmenn og næringsdrivende selv.

Lokalt selvstyre og økonomisk liberalisering Bakgrunnen for sparebankenes framvekst er sammensatt. Bankvesenet ble til i en fase da nye tanker og ideer fikk utbredelse, ikke minst på det økonomiske området. Landet, og seinere lokalsamfunnene, fikk folkevalgte styringssystemer. Samtidig steg folketallet svært raskt, flere bosatte seg i byene, handel med varer økte og pengeøkonomien fikk større utbredelse. Blant historikere dominerte lenge en teori om at slike endringer ikke preget landsbygda og landbruket nevneverdig i fasen fram til 1850. En slik «stillstandsteori» la vekt på kontinuiteten fra tidene forut, og hevdet at det først kom et skifte omkring midten av 1800-tallet. Andre historikere har påvist både kvantitative og kvalitative endringer i jordbrukssamfunnet i første halvdel av 1800-tallet. En av historikerne bak en slik «framgangsteori», Edgar Hovland, har hevdet at det skjedde en hel «jordbruksrevolusjon» de siste tiårene fram til 1850. Importen av korn var halvert fra 1800 til 1820, og i løpet av de neste 35 årene ble produksjonen stor nok til å dekke det innenlandske forbruket. Produktiviteten økte, og mens bøndene tidligere produserte i minste laget selv til eget forbruk, kunne de omkring 1850 «forbruke meir sjølv og likevel ha monaleg overskot til omsetnad på marknaden».29 Viktige gjennombrudd innenfor kommunikasjon bidro til å utvikle både lokale, regionale og nasjonale markeder i denne perioden. I Sør-Norge bidro veibygging til bedre samferdsel i innlandet, og de to første dampskipene kom i drift på kysten i sør på 1820-tallet. Den unge norske staten gikk i spissen for dampskipstrafikken, for bedre postgang, og for å styrke administrasjonen i Utkant-Norge, hevder historikeren Tore Pryser. Selv om folket i nord hadde brukt kysten som «riksvei» i århundrer, ble forbindelsen langt tettere og regulær med de nye dampskipsrutene. Etter at «Prinds Gustav» ble satt inn på rute mellom Trondheim og Hammerfest i 1838, og det ble opprettet en 37

rute fra Tromsø til Vadsø i 1853, var det et sammenhengende kystnett fra sør til nord. Dette rutenettet sto også i forbindelse med internasjonal dampskipstrafikk over havner i sør.30 Slik sett har faktorer som vekst i folketall, økende urbanisering, økt jordbruksproduksjon og utbygging av kommunikasjon til sammen bidratt til å fremme utviklinga av økonomiske markeder. Dette resulterte i en vekst i pengeøkonomien som både skapte behov for og la grunnlaget for utbredelsen av et bankvesen. Men de mest avgjørende faktorene for at sparebankene i Nord-Norge ble opprettet, var likevel liberaliseringa av handel og produksjon og det økte lokale selvstyret. Helt fra opprettelsen av den første sparebanken i 1822 hadde embetsmennene utmerket seg som pådrivere. Deres patriarkalske syn om sparebankene som virkemidler for å lindre underklassenes nød og fattigdom var fortsatt en grunn for engasjementet de neste tiårene. Men i tråd med at den offentlige sosialtjenesten ble bygd ut og knyttet til kommunene, oppsto det ytterligere motivasjon i lokalsamfunnet for å bedre levekårene for de dårligst stilte. Da vestlendingen Johan Olsen Nyhage i 1827 foreslo for Stortinget at det burde opprettes sparebanker i alle prestegjeld på landet, begrunnet han det først med pengemangelen i distriktene: Det var ikke én av tjue eller én av hundre som kunne «hjelpe den Anden med en Daler til laans». Ble det opprettet sparebanker, ville de med penger ha sikkerhet for innskudd i banken, og de som trengte kreditt ville «blive hjulpne». Dernest poengterte han at dersom pengene havnet i sparebanken, ville det forhindre «uorden av fylderi og drukenskap», som han mente hersket i de fleste områdene av landet.31 Sosiale forhold var blitt et offentlig anliggende. Om Stortinget hadde ansvaret for sosialpolitikken på nasjonalt plan, var den sosiale omsorgen organisert landet rundt gjennom egne «fattigkommuner». Ved formannskapslovene i 1837 ble det opprettet folkevalgte kommunestyrer og formannskap. Kommunene fikk fra første stund ansvar for egen økonomi innenfor rammen av de lovene som gjaldt. Den sosiale omsorgen i lokalsamfunnet ble gradvis knyttet tettere til kommunene. Ved en endring av fattigloven i 1900 ble det bestemt at kommunene selv skulle organisere et fattigvesen, og de gamle fattigkommunene ble etter hvert avviklet.32 Samtidig ble kommunene viktigere økonomiske aktører. Etter at det lokale skattesystemet ble lagt om fra egen «fattigskatt», «skoleskatt», og så videre til en allmenn herredsskatt i 1880-årene, fikk kommunene større handlingsrom, og kunne blant annet bevilge penger til veianlegg, folkebibliotek og landbruksformål («dyrskuer» som tiltak for bedre husdyrhold, og lignende). Kommunene fikk også en rolle som garantist for private låntakere, og i noen tilfeller kunne også kommunestyret anbefale lån uten økonomisk forpliktelse for kommunekassen.33 Formannskapet og herredsstyret ble det nye tyngdepunktet i lokalsamfunnet. Kom38

Hammerfest ble den første ishavsbyen i nord. Kunnskapene til folket i nord var viktige for utforskingen og næringsutviklingen i Arktis. Her har samer latt seg fotografere en hektisk dag på kaia. Arkiv: Norsk Polarinstitutt

munene tok over rollen som de fremste pådriverne for å etablere sparebanker. Av de 57 sparebankene som ble opprettet i landdistriktene fra formannskapslovene ble innført og fram til 1850, ble 35 til med kommunenes medvirkning.34 Ideen om sparebankene som institusjoner for å fremme sparetanken blant «arbeids- og tjenestefolk», må ha vært en viktig inspirasjon for folkevalgte med ansvar for lokalsamfunnets ve og vel. Den begynnende demokratiseringa av lokalsamfunnene falt sammen med liberaliseringa av handel og produksjon. Ideene om frihandel blir knyttet til skotten Adam Smith og hans verk Nasjonenes velstand fra 1776. Boka var et oppgjør med de strenge reguleringene av økonomien i de merkantilistiske statene. Smith kunne studere den industrielle revolusjonen i Storbritannia på nært hold. Han utviklet en teori om verdiskapning gjennom arbeidsdeling, produktivitet og markedsutvikling med kapitalakkumulasjon som motor. Denne sektoren, økonomien, ble for Smith en egen, autonom, sfære i samfunnet ved siden av staten. Den økonomiske sfæren skulle følge sin egen 39

Pomorhandelen preget Nord-Norge helt fram til begynnelsen av 1900-tallet. Ljudmila Lapsjina i Arkhangelsk mintes ennå i 1989 sine forfedre som drev handel med skip langs norskekysten. Bildet er fra før 1914. Ved utbruddet av første verdenskrig ble det stans i handelen da pomorene ble kalt hjem til krigsinnsats. Foto: Kjell Ove Storvik

dynamikk med markedet som reguleringsmekanisme. Statens ansvar skulle, ifølge Smith, begrenses til å sikre lov og orden og bygge ut samfunnets materielle infrastruktur.35 Det var slike liberalistiske tanker som lå til grunn da handelsmonopolene ble avskaffet og de første byene ble anlagt i Nord-Norge rundt 1790. Men fortsatt var handel og produksjon strengt regulert med handelsprivilegier til byene og handverk regulert av laugene. Fra 1830-årene begynte en gradvis og systematisk demontering av de strenge reguleringene av handel og produksjon. En lov om handel i Nordlandene fra 1839 ga tilreisende handelsmenn og skippere adgang til å kjøpe opp ﬁskeprodukter mot penger eller i bytte mot varer. Samme år kom handverksloven, som ga adgang til å sysselsette arbeidskraft i fag uten laug. Og laugenes gradvise avskaffelse åpnet for industriell produksjon i økende skala. Endelig kom loven om innenlands handel i 1842, en lov som tillot fri omsetning av egne produkter og dessuten av de «uundværligste fornødenhetsartikler» i en avstand av minst tre mil fra nærmeste by. Fram til 1866 ble det innført så å si full innenlands frihandel. Samtidig var norsk økonomi del av en internasjonal økonomi under økende 40

liberalisering. Storbritannia var motoren i denne utviklinga. Her ble det gjennomført tollreduksjoner fra 1842, som blant annet gjaldt norsk tømmer. Navigasjonslovene ble dessuten opphevet i1849, noe som ﬁkk stor betydning for utviklinga av norsk skipsfart.36 Disse institusjonelle endringene falt sammen med at den industrielle revolusjonen også nådde Norge. 1840-årene ble en introduksjonsfase for industriell produksjon. Industrien endret produksjonsmåter og sosiale forhold på gjennomgripende vis både i byene og på landet. Historikere har ofte beskrevet de store samfunnsmessige endringene på denne tida som en overgang fra «standssamfunn» til «klassesamfunn». Industrielle produkter i jordbruket og de sosiale endringene på landsbygda bidro til et «hamskifte» i distriktene i kjølvannet av den første industriutbygginga. Vi skal i vår sammenheng igjen vende oppmerksomheten mot bankvesenet, og vi vil se at sparebankene i løpet av de neste tiårene ﬁkk sitt gjennombrudd også i nord.

Sparebankenes gjennombrudd i Nord-Norge Vi har sett at det ble etablert færre sparebanker i Nord-Norge enn i landet som helhet. Bare tre av de 95 sparebankene som ble startet i landet fram til 1850, lå i Nord-Norge. Vi må imidlertid også differensiere bildet av Sør-Norge som én region i takt. De ﬂeste banketableringene i den tidlige fasen kom på Østlandet og til dels på Vestlandet. Dette viser hvor viktig den nye hovedstaden Christiania og den gamle handelsbyen Bergen var i den økonomiske moderniseringsprosessen. Bankene kom seinere til Trøndelag og aller seinest til Nord-Norge.37 Bildet av Vestlandet som en ensartet sone har blitt nyansert av historikeren Svein

Tabell 1.1: Antall sparebanker etablert per tiår Nord-Norge

Norge

1822−1840

1841−1850

1851−1860

1861−1870

1871−1880

1881−1890

1891−1900

1901−1910

1911−1920

1921−1930

Sum

655

Kilde: NOS: Norges sparebanker. Rønning 1972

Fisk ga arbeid, både til menn til havs og til kvinner og barn i land. Penger fra ﬁskeriene banet vei for den moderne pengeøkonomien og dermed for bankvesenet i nord. Arkiv: Hammerfest historielag

Ivar Angell. Han har vist at etter at det var etablert sparebanker i byene, kom de første bygdesparebankene i de indre fjordområdene – lengst unna byene. Deretter grodde det opp et stadig tettere landskap av sparebanker på landsbygda i hele regionen fram til begynnelsen av 1900-tallet.38 På nasjonalt plan har 1840-årene blitt sett på som perioden for sparebankenes gjennombrudd. I dette tiåret ble det etablert 67 nye sparebanker.39 Antall sparebanker totalt sett nådde et toppunkt så seint som i 1929, med 633 banker i virksomhet. Det ble alt i alt etablert 655 sparebanker i landet fra 1822 til 1930.40 Når det likevel vil kunne være riktig å knytte et gjennombrudd til 1840-årene, skyldes det at sparebankene allerede ved slutten av dette tiåret var en viktig faktor i landets økonomiske liv. Sparebankenes utlån var da på høyde med utlånene fra Norges Bank, og passerte sentralbankens utlån det neste tiåret. Kapital i omløp fant veien til sparebankene, som bidro til 42

ﬁnansiering av handel, industri og moderniseringa av jordbruket. Men vi må likevel avgrense dette som et gjennombrudd i Sør-Norge, og med klare forskjeller også mellom de sørnorske områdene. Når vi skal tidfeste sparebankenes gjennombrudd i Nord-Norge, må vi se på antall sparebanker, fordeling i de ulike områdene i landsdelen og sparebankenes volum i økonomien. Tabell 1.1 viser tidspunktet for etablering av sparebanker i Nord-Norge og landet som helhet fra 1822 til 1930. Ved slutten av denne perioden var det etablert 88 sparebanker i Nord-Norge. I alt var 84 av disse bankene i virksomhet i 1930. Vi ser også en markert forskjell mellom Nord-Norge og landet som helhet: Mens 65 prosent av sparebankene i landet ble etablert før 1900, gjaldt det bare 44 prosent av sparebankene i Nord-Norge. Både gjennombruddet for sparebankene og tyngdepunktet i etableringene kom seinere i nord enn i sør. Det ble også etablert tre nye sparebanker i Nord-Norge etter 1930, den siste så seint som i 1949. Totalt sett har det vært 91 lokale sparebanker i virksomhet i landsdelen. Den videre utviklinga av sparebankene fram til vår egen tid har skjedd ved sammenslutninger og omdanninger av disse opprinnelige bankene. Det var ikke uventet at de neste banketableringene i Nord-Norge etter 1850 kom i byene Vadsø og Bodø. Finnmark var først ute. Tanken om en sparebank i Vadsø ble lagt fram av kjøpmann Johan Rasch Jentoft, som i 1851 ﬂyttet til Vadsø fra Hammerfest. Byen i Vest-Finnmark hadde fått sin bank få år tidligere. Ordføreren, sogneprest Peter Martin Bergwitz, la saken fram for bystyret, som i februar 1853 vedtok å opprette en sparebank.41 Fullt så raskt gikk ikke arbeidet med etableringa av den første banken i Nordland, Bodø Sparebank. Fylkets første, og så langt eneste by, var etablert i 1816. Tanken om en kjøpstad i Nordland ble båret fram av Petter Dass allerede omkring 1700 – i diktverket «Nordlands Trompet». Men det var først i 1789, i forbindelse med debatten om etablering av byer i Finnmarkens amt (Troms og Finnmark), at spørsmålet ble mer konkret. Da fremmet amtmannen i Nordland et forslag til kongen i København om også å opprette en kjøpstad i Nordland. Det vakte voldsom motstand blant de kondisjonerte i Bergen, som fryktet byens undergang dersom man opprettet nye byer i det bergenske handelsomland. Motstanden kunne likevel ikke hindre at tanken om en by i Nordland festet seg. Den dansk-norske staten vedtok ved en kongelig resolusjon i mai 1813 å opprette en kjøpstad på Bodøen. Napoleonskrigen og unionsoppløsningen forsinket prosessen, og det var først etter vedtak i det norske stortinget i mars 1816, at Bodø ble etablert som by. Kanskje var ikke tida for en by i Nordland moden likevel? Det bodde bare 250 mennesker i kjøpstaden ti år etter byetableringa. Utviklinga sto nesten stille de neste tre tiårene, slik at det i 1855 fortsatt ikke bodde mer enn knapt 270 sjeler her. Det bør 43

Det nye industrisamfunnet som vokste fram i løpet av 1800-tallet trengte metall. Utenlandsk kapital fant veien til Nord-Norge i jakta på ressursene i fjellene, som her ved Alta kobberverk. Arkiv: Statsarkivet i Tromsø

derfor ikke forbause at Finansdepartementet i 1842 la fram et forslag for regjeringa om å legge ned Bodø som by. Forslaget ble aldri behandlet, så byen ﬁkk nye muligheter. Det var i denne perioden av stillstand at spørsmålet om å opprette en sparebank i Bodø kom opp første gang. Det var distriktsformannskapet (det årlige møtet av ordførerne i landkommunene, det vil si datidas fylkesting) som la fram forslaget, men formannskapet i Bodø fant ikke tida moden, verken da det behandlet forslaget i 1847 eller året etter. Ti år seinere var imidlertid stemningen i Bodø en annen. Da tok noen av de fremste representantene for byens overklasse opp tråden, blant andre kjøpmennene Koch, Jentoft og Jakhelln, toller Groth, prost Holm og amtmann Breder. Etter de første møtene høsten 1856 ble Bodø Sparebank konstituert 28. februar 1857, men det var først på nyåret 1858 at banken åpnet sine dører.42 Etter at Vadsø Sparebank var opprettet i 1853 og Bodø Sparebank i 1857, var det sparebanker i virksomhet i de ﬂeste byene i nord. Men 20 år etter formannskapslovene og gjennombruddet for bygdesparebankene i sør var det fortsatt bare én eneste distriktssparebank i nord, i Ibestad i Sør-Troms. Fra slutten av 1850-tallet skulle det 44

imidlertid bli fart på banketableringene i distriktene i nord, med Nordland i førersetet. Handelen i Nordland var fortsatt sterkt knyttet til Bryggen i Bergen, og en heving av renta på kreditten ved handelshusene i Bergen til 6 prosent i 1856 bidro til å sette bankspørsmålet på dagsordenen i fylket.43 Bare to måneder etter at vedtektene for banken i Bodø var godkjent høsten 1857, ba kommunestyret i Vågan fogden i Lofoten om assistanse til å utarbeide skisser for en bank i kommunen. Handel og økonomi i Nordland var også i statsmyndighetenes søkelys i dette tidsrommet. Bare en uke seinere oppnevnte regjeringa en komité som skulle se på handelsforholdene i Nordland, og vurdere om det skulle opprettes ytterligere en by i fylket. Da utredningen forelå i 1864, lød forslaget på å opprette en by i Vågan. Regjeringa vedtok imidlertid å ikke fremme forslaget for Stortinget, og spørsmålet om en by i Lofoten falt bort i denne omgang.44 Like fullt var det i Vågan kommune, i bygda Kabelvåg, at den andre sparebanken i Nordland ble opprettet. Kommunestyret vedtok i desember 1858 «planen» for Vaagan Sparebank, og etter at staten hadde godkjent vedtektene, åpnet banken 1. mai 1860. I denne perioden havnet bankspørsmålet igjen på dagsordenen i amtsformannskapet i Nordland. Handelsmann Walsøe fra Tranøy foreslo at amtsformannskapet skulle kreve at Norges Bank opprettet en avdeling i Nordland.45 Det var imidlertid det lokale arbeidet rundt i fylket som skulle gi resultater i denne omgang. Etter at banken i Vågan var opprettet i 1858, kom det sparebanker på rekke og rad i Nordland de neste årene: Alstahaug Sparebank i 1859, sparebankene i Brønnø, Vefsn og Steigen i 1860, og noen år seinere kom Saltdalens Sparebank (1866), Hadsel Sparebank (1867) og Tjøtta Sparebank (1868). I samme omgang kom også den første bygdesparebanken i Finnmark – Alta Sparebank i 1861, og tre nye distriktssparebanker i Troms – Målselv Sparebank i 1861, Trondenes Sparebank i 1862 og Skjervø Sparebank i 1865. Mange av disse sparebankene ble til med direkte medvirkning fra formannskap og kommunestyre. Historikeren Jostein Nerbøvik har karakterisert det som at sparebankene «voks ut av det norske bygdesamfunnet, og framsto som eit anneks til bygdestyringa».46 En slik tilknytning til det lokalpolitiske styret, og dermed til lokalsamfunnet som sådan, ble ytterligere et særtrekk ved sparebankene ved siden av den sosialpolitiske intensjonen. Opprettelsen av Trondenes Sparebank i 1862 kom etter et preludium som kunne ført til den første interkommunale sparebanken i landsdelen. Det var formannskapet i nabokommunen Kvæfjord som tok initiativet. Under møtet 13. april 1860 vedtok formannskapet at det skulle henvende seg til Trondenes med spørsmål om «en felles sparebank kunne fåes i stand».47 Spørsmålet ble i første omgang tatt godt imot i Trondenes. Kommunestyret gikk enstemmig inn for saken og valgte tre medlemmer til en komité som skulle utrede den. 45

Da innstillinga fra komiteen kom til behandling i kommunestyret i november 1860, var stemningen mer avmålt. Et flertall på 13 gikk inn for en felles sparebank for de to kommunene, mens mindretallet på sju stemte for en egen sparebank for Trondenes sogn. I forhandlingene med Kvæfjord stilte komiteen fra Trondenes krav om at banken skulle ha sitt sete i Trondenes og helst i «administrasjonsstedet Harstad». Det vakte motstand fra forhandlerne fra Kvæfjord, og det eneste de kunne komme fram til i fellesskap i sin innstilling i mars 1861, var å opprette en felles Trondenes og Kvæfjord Sparebank, uten at detaljene i vedtektene var avklart. Klimaet mellom forhandlerne var betent. Komiteen fra Trondenes ba seg derfor fritatt for videre kontakt med komiteen i Kvæfjord, og ba formannskapet overta det videre arbeidet. Løsningen ble enkel: Formannskapet la 22. april 1861 fram et forslag for kommunestyret om å opprette en sparebank i Trondenes. Møtet vedtok samtidig at det ikke skulle innledes noe samarbeid med Kvæfjord kommune om banken. Etableringa ble forsinket på grunn av manglende grunnfond, og først etter at spørsmålet om bruk av penger fra det tidligere kornmagasinet i Trondenes sogn var avklart i 1862, fikk banken sin kongelige godkjennelse i desember samme år. I Kvæfjord skulle det drøye nesten 20 år før bygda fikk sin egen bank.48 Med etableringa av 14 nye sparebanker fra 1853 til 1870 fantes det sparebanker i alle byene unntatt Vardø og i mange landkommuner i Nord-Norge. Denne perioden, og spesielt årene rundt 1860, kan dermed synes som sparebankenes gjennombrudd i nord. Men sparebankene hadde fortsatt en svært beskjeden rolle i økonomien. Sparebankene i nord sto i 1870 for bare 3,2 prosent av forvaltningskapitalen til landets sparebanker. På dette tidspunktet hadde landsdelen 9,3 prosent av folketallet i landet. Bankene i nord opplevde en vekst i 1870-årene, og de sto allerede i 1880 for omkring 5 prosent av forvaltningskapitalen. Deretter beholdt de nordnorske sparebankene en slik prosentandel til begynnelsen av 1900-tallet. Om vi knytter et gjennombrudd til bankenes størrelse sammenlignet med sparebankene i landet som helhet, vil vi kunne tidfeste et gjennombrudd for sparebankene i Nord-Norge til 1870-tallet.49 Vi ser at sparebankvesenet i Nord-Norge etter ei pionertid i 1830- og 1840-årene fikk et gjennombrudd når det gjelder antall og utbredelse i 1850- og 1860-årene, mens de nye bankene konsoliderte stillinga og fikk et gjennombrudd som finansinstitusjoner i løpet av 1870-årene. Tidspunktet for dette første spranget i sparebankenes økonomiske rolle i Nord-Norge falt dermed sammen med den økte aktiviteten i økonomien i årene omkring det sagnomsuste storsildfisket. Det var ikke bare i Hamsuns Polden at årene omkring 1870 ble et tidsskille. Den store landkommunen Tromsøysund, som lå nærmest den aller første sparebanken i Nord-Norge, Tromsø Sparebank, var imidlertid lenge en øde mark når det gjaldt bankvesen. Årsaken er selvsagt mest å finne i denne nærheten til den sterke byspare46

Hvalfangst og turisme – to sider ved utnyttelse av ressursene i Arktis. Her er turister på Svalbard i 1908. Foto: Wilse. Arkiv: Norsk Folkemuseum

banken, som også hadde sine kunder i landdistriktene. Tanken om egen sparebank i landkommunen var framme midt i 1860-årene og i 1890, men mest som markeringssak i forbindelse med valg til Stortinget. Ved slutten av 1890-årene ﬁkk ideen større grobunn, og i 1904 ble Tromsøsundets Sparebank etablert. I bankens egne jubileumsskrifter vises det til få konkrete årsaker til at banken ble etablert. I 50-årsskriftet fra 1954 hevdes det at «drivfjæren» dels var tro på at en bank i landkommunen ville trekke mer sparepenger inn i bankvesenet, og dels at bygdas egne lettere ville bli tilgodesett med lån, men at det nok også skyldtes «en sund selvhevdelse blant bygdefolket».50 En slik selvhevdelse og en smule agg mot byen Tromsø kommer godt til uttrykk i styreleder Corn. Holmboes innlegg i 25-årsberetningen fra 1929. Holmboe viser til at Tromsø – «Byen ved Sundet», «Perlen i Hålogaland», «Nordens Paris» – lå midt i Tromsøysund herred. Byen var en administrasjonsby, hovedstaden i Nord-Norge, noe som ga gode skatteinntekter, men «lite av produktivt arbeide, lite av levende liv». 47

Tromsø var «ingen foretagsom by», mente han. Tromsø var dominert av sykehusene, og byen var «akterutseilt» og preget av «akademisk stillstand og fastlønnet overbelasting», som var en fare for byens utvikling. Byen savnet det liv som den stadige strømmen av friskt sjøvann gjennom Tromsøsundet symboliserte, en strøm som var «symbol på hvordan byen burde være og som en daglig utfordring til menneskene som surrer rundt i byens bakevjer». Tromsø hadde mistet kontakten med sitt opprinnelige omland, og nå gjensto bare «det som kommer fra havet og som går til havs». Tromsø manglet det tilsig av ungdom fra landkommunene som gjorde en by som Stavanger «så sterk og veksterlig», mente Holmboe, og føyde til: «Kanskje Harstad med!» Og det var denne tilknytningen til omlandet som måtte bli redningen: «Byen må gjenfødes med stedegne menn!» Ungdom fra landdistriktene rundt, og først og fremst fra Tromsøysund kommune, måtte bli «odden i det nye innsig». Landkommunen skulle ikke bare gi byen «melk og ost og smør og grønnsaker og alt det vi lever av» – Tromsøysund måtte også avgi «sine beste menn til byens næring».51 Tromsøsundets Sparebank ble selv et slikt bidrag til byens «innsig», idet den helt fra starten etablerte sitt sete i bykommunen på Tromsøya. Men den patriotismen som kan ha vært et bidrag til framveksten av Tromsøsundets Sparebank, og den mangeårige styrelederens skarpe penn mot bykommunens livsgrunnlag og rolle, bidrog nok til en kulturforskjell som langt seinere skulle få betydning for samarbeidsklimaet mellom Tromsøsundets Sparebank og Tromsø Sparebank.

Krise, ny banklov – og underslag Gjennombruddet for sparebankene i nord kom i en fase da landet opplevde kraftig økonomisk turbulens. I realiteten var dette den internasjonale kapitalismens første konjunkturkrise. Etter en bunn i 1869 kom en ny oppgang i 1870-årene, før økonomien igjen stoppet opp ved slutten av tiåret. Etter stagnasjon i 1880-årene kom et tiår med sammensatt og kryssende utvikling. I realiteten kom det ikke en ny og sammenhengende oppgangsperiode før etter 1905, med den nye storindustrien som motor. For fiskerbondebefolkningen i nord var utviklinga i fiskeriene avgjørende, men her spilte både naturens luner og de internasjonale markedene inn. Økt folketall var også en viktig faktor, og Nord-Norge fungerte som et nasjonalt «Amerika»: Folk flyttet hit for å finne et bedre livsgrunnlag. Antallet med fiske som hovedyrke steg fra rundt 27 000 i 1865 til 56 000 i 1890, mens antallet sesongfiskere nådde en topp på omkring 100 000 ved midten av 1880-tallet. Økende antall deltakere og sviktende innsig gjorde at torskefisket, som hadde gitt et utkomme på omkring 1000 skrei per fisker i 1860- og 1870-årene, kom ned i 700 per fisker på 1890-tallet. Sildefisket var på sin side et lotteri med varierende resultater, men lå generelt lavere i 1880- og 1890-årene enn i perioden fram til 1875.52 48

I århundrer var det havet som var riksvei nummer 1, som bant landet sammen og var den viktigste ferdselsveien til omverdenen. Her har kvinner fylt båten og tatt årene fatt. Er det til kirkehelg eller til et handelsmarked? Foto: Boye Strøm. Arkiv: SpareBank 1 Nord-Norge, Tromsø

For de av sparebankene som var sterkest knyttet til næringer som ble direkte påvirket av krisa, ble dette en «Sturm und Drang-periode», slik banksjef L. Robsahm Dæhlin skrev i 75-årsberetningen for Tromsø Sparebank. Banken i Tromsø var blant de av sparebankene som måtte bære størst tap i denne perioden. Det første tapet kom i 1875 og var på omkring 2500 kroner. Det ble tolket som et varsel og ﬁkk bankledelsen til å opprette et fond for «usikre fordringer». Det kom nok godt med da de neste store tapene kom i 1878: Til sammen rundt 50 000 kroner. Det var likevel bare en begynnelse; de største tapene kom i 1881 og 1882. Tromsø Sparebank måtte i denne første store kriseperioden handtere tap på 35 låntakere, med et samlet beløp på 190 000 kroner. Det var så vidt skuta bar. Krisekontoen holdt selvsagt ikke til slike beløp, og det resterende måtte dekkes av bankens eget grunnfond. Da alle konkursboene var gjort opp, var bankens fond redusert til 242 000 kroner, eller noe i overkant av de samlede tapene.53 Foruten banken i Tromsø rammet krisa hardest i noen av kystbyene i SørNorge. Det gikk aller verst ut over bankvesenet i Arendal. Der gikk først forretningsbanken Arendal Privatbank over ende, før de to sparebankene i byen fulgte etter.54 Krisa i bankvesenet gjorde at statsmyndighetene grep inn og gjennomførte den første egentlige reguleringa av sparebankenes virksomhet. Sparebankloven fra 1824 hadde gitt visse privilegier til sparebanker som søkte og ﬁkk sine vedtekter godkjent av regjeringa. Gjennom den nye sparebankloven i 1887 ble sparebankene underlagt 49

Økt folketall og pengeøkonomi skapte marked for handelsvarer. Etablering av meierier var blant de første tiltakene for industriell framstilling av næringsmidler. Her har det tidligere meieribygget på Borg i Vestvågøy, Lofoten, fått et nytt bruksområde: som vegg for streetart av kunstnerne Dolk og Pøbel. Foto: Ingun Mæhlum

sterkere demokratisk kontroll. Det ﬁkk betydning for bankenes styringssystemer, for bankenes økonomiske disposisjoner, og for deres spesielle rolle som samfunnsinstitusjoner. Revisjonen innebar for det første at bankenes forstanderskap ikke kunne supplere seg selv, men at nye representanter måtte velges av eksterne fora. Det ga i realiteten makta over sparebanken tilbake til stifterne. Dernest ble forstanderskapets interne makt over bankens styre styrket ved at loven påla bankene å opprette et kontrollutvalg. Dette var et viktig grep i en periode da styret i realiteten også fungerte som bankens administrative ledelse. Myndighetene grep også inn i bankens økonomiske rolle som kredittinstitusjon, idet den satte et tak på 75 prosent av utlånene til lån uten sikkerhet i pant. Bankene ble i tillegg pålagt å plassere 10 prosent av forvaltningskapitalen i lett omsettelige verdipapirer. Den nye loven ble også viktig ved at de normalvedtektene for sparebanker som ble utformet i tråd med loven, ga sparebankene adgang til å yte gaver til samfunnsnyttige formål dersom bankens egenkapital var mer enn 10 prosent av dens samlede forpliktelser. Dette var allerede innarbeidet praksis i mange av sparebankene. Tromsø Sparebank var en av de første i landet som ga tilskudd i «almennyttig øiemed», og banken hadde innarbeidet dette i sine vedtekter allerede i 1841.55 50

Under kriseårene på slutten av 1800-tallet kom også den første bankfallitten i Nord-Norge. Det skjedde i en bank som tilsynelatende sto på trygg grunn: Saltdalens Sparebank. Banken ble stiftet i 1866, i samme periode som det ble etablert en hel rekke bygdesparebanker i Nordland. Det var sogneprest Meyer, skipper Olsen og en av bygdas handelsmenn som utgjorde bankens styre. Etter at sognepresten og skipperen få år seinere ble skiftet ut, ble handelsmannen bankens sterke skikkelse. Han var bankens styreleder, overtok som kasserer og var dermed også bokholder, regnskapsfører og sekretær. Aktiviteten i forstanderskapet gikk i stå, og på et tidspunkt konstituerte kommunestyret seg selv som forstanderskap. I realiteten ble handelsmannen «hele banken».56 Det skulle etter hvert få uheldige følger. Saltdalens Sparebank var ved midten av 1890-tallet blant de bedre stilte av sparebankene i Nordland. Banken hadde i 1897 i overkant av 400 innskytere og en forvaltningskapital på nær 450 000 kroner – 5,2 prosent av den samlede forvaltningskapitalen i fylkets sparebanker.57 Det var da bygdas nye distriktslege, dr. Hansen, i 1898 ble valgt til revisor, at det kom for en dag at ikke alt var som det skulle i banken. Handelsmannen måtte i april 1899 innrømme stort underslag og meldte seg selv for politimyndighetene i Bodø. Han ble straks varetektsfengslet, og saken kom til doms ved forhørsretten i Bodø allerede i juli 1899. Handelsmannen ble ilagt fem års straffearbeid og sonet dommen i Trondheim. I banken ble kaptein Beichmann ny kasserer, og sammen med styret kom han snart fram til at det ikke var mulig å redde banken. Forstanderskapet gikk derfor inn for styrt avvikling, og startet et langvarig arbeid for å gi erstatning til de skadelidte innskyterne.58 Innbyggerne i Saltdalen startet umiddelbart arbeidet med å stable på beina en ny bank. Valget ble denne gang å etablere en forretningsbank. Det ble tegnet aksjer for 2000 kroner, og allerede høsten 1901 kunne Aktieselskapet Saltdalens Privatbank begynne sin virksomhet.59 Etableringa av en forretningsbank i det vesle bygdesamfunnet i Nordland forteller oss at bankvesenet var blitt mer sammensatt. Sparebankene møtte det nye århundret som del av en ﬁnansverden der også forretningsbanker, statsbanker, forsikringsselskaper og andre var viktige aktører. Det gir oss en grunn til å se nærmere på sparebankens plass og rolle som kredittinstitusjon i landsdelen.

Bank, kreditt og næringsutvikling Vi har allerede sett at sparebankene i Nord-Norge, også de aller første, ble etablert først og fremst som kredittinstitusjoner, men at den sosialpolitiske proﬁlen i formålsparagrafen vedvarte som formell begrunnelse. Dette passet også kommunale myndigheter, som ble viktigere som initiativtakere til sparebanker. Kommunene ﬁkk i noen 51

Lokale handelsmarkeder var viktige både for vareomsetning og som sosial møteplass. Her fra Langnesmarkedet i Tana i 1905. Foto: Johannes Øvre. Arkiv: Finnmark fylkesbibliotek

tilfeller også formell innflytelse gjennom plass i forstanderskapet. Da sparebankloven ble endret i 1887, ble de folkevalgtes kontroll av sparebankene styrket. Sparebankene ble tett knyttet til det lokale folkestyret samtidig som bankene utviklet seg som kredittinstitusjoner. Sparebankene fikk en tosidig rolle, som siden kom til å prege dem som institusjoner: De ble ordinære kredittinstitusjoner, men hadde samtidig en tett tilknytning til lokalsamfunnet gjennom bruken av fondsmidler til allmennyttige formål og ved folkevalgt innflytelse.

Ut av handelsmannens makt Som vi har sett, slo sparebankene seinere igjennom i Nord-Norge enn sør i landet, og det er nesten bemerkelsesverdig at de aller første sparebankene i Nordland ble etablert så seint som i siste halvdel av 1850-tallet. At sparebankene ble etablert så seint her, kan forklares med at samfunnet hadde alternative kilder til kreditt tilpasset datidas behov. Fiskerbondebefolkningen i Nord-Norge inngikk i et system der kreditt var knyttet til handelsmannens rolle som utreder. Når lokale handelsmenn overtok deler av kreditten fra Bryggen i Bergen, ble mange av disse på sin side igjen prisgitt kreditt fra 52

Trehusbebyggelse i Grønnegata i Tromsø. Foto: Boye Strøm. Arkiv: SpareBank 1 Nord-Norge, Tromsø

Bergen. Disse handelsfirmaene, i nord eller i Bergen, kunne igjen trekke på kreditt fra sine utenlandske handelsforbindelser, gjerne handelshusene i Hamburg. En av dem som har beskjeftiget seg mest med gjennombruddet for den moderne økonomien i Nord-Norge, er historikeren Axel Coldevin. Han har i flere sammenhenger hevdet at det eksisterte et økonomisk system med fisker, handelsmann og proprietær (jordeier), og at dette systemet var basert på en «hensiktsmessig balanse». Fiskeren sto i gjeld til handelsmannen på Bryggen i Bergen, og var forpliktet til å levere sin fangst, først og fremst tørrfisk fra lofotfisket, så lenge han var knyttet til handelsmannen gjennom sin gjeld. Handelsmannen skaffet på sin side fiskeren den nødvendige utrustningen til fisket og øvrige nødvendighetsvarer til livets opphold. Proprietæren satt med eiendomsretten til jorda. Det gjorde at fiskeren på den ene siden ikke kunne sette jorda i pant, mens familien på den andre siden var sikret retten til bolig og drift av gård og grunn selv om gjelda til handelsmannen skulle vokse dem over hodet.60 Denne balansen mellom de tre samfunnsgruppene var neppe like sterk med framveksten av lokale handelsmenn (såkalte nessekonger) fra slutten av 1700-tallet, samtidig som graden av selveie blant allmuen økte. Utviklinga gikk mot en sosial polarise53

I de lange og slake dalførene i Troms og Finnmark har elvebåten lenge vært et viktig transportmiddel. I tidligere tider var det å stake eller trekke båten motstrøms. Seinere kom påhengsmotoren og nye båttyper. Foto: Boye Strøm. Arkiv: SpareBank 1 Nord-Norge, Tromsø

ring mellom to grupper, fiskerbøndene og nessekongene. Systemet med kreditt gjennom handelssystemet sto fortsatt ved lag rundt midten av 1800-tallet, nå med nessekongene i en nøkkelrolle. Nessekongene styrket samtidig sin makt over fiskeribefolkningen gjennom kontroll av fiskeværene i Lofoten.61 Den økonomiske oppgangen knyttet til de rike sildefiskeriene rundt 1870 fikk direkte betydning for forholdet mellom den lokale handelsstanden og kjøpmennene i Bergen: «Med all redelig behandling vi fikk i Bergen», hevdet handelsmann Quale på Helgeland, «var vi i bergensernes makt, men storsildtiden gjorde oss økonomisk uavhengige». Coldevin er blant dem som har framhevet denne tida som et definitivt tidsskille, en periode med en høykonjunktur som «flyttet omsetning, levemåte og kredittbehov over i et nytt plan». Mange av de tradisjonelle handelsstedene fikk nå «sin siste blomstring» før dampskipstrafikk, veibygging og nye handelslover la grunnlaget for framveksten av nye tettsteder og byer.62 54

Enkelte av de etablerte handelsmennene, som Erasmus B. K. Zahl på Kjerringøy, kunne tilpasse seg den nye tida. Zahl sto i en spesiell stilling som langt mer uavhengig av kredittgiverne sørpå, sammenlignet med andre av de nordnorske handelsfamiliene. Zahl ga tvert imot selv langsiktige lån både til sin faste handelsforbindelse i Bergen og til andre fiskeeksportører på Vestlandet. Zahl ble også en viktig kredittgiver i landsdelen. Utlånene nådde et høydepunkt på begynnelsen av 1870-årene, da Zahl hadde 400 000 kroner utestående i obligasjoner. Låntakerne var først og fremst samfunnets elite – embetsmenn, andre handelsmenn og endog amtmannen i Nordland – men også enkelte velstående bønder var å finne blant Zahls låntakere. Mange av bøndene handterte ikke gjelda, og Zahl kunne derfor legge nye bruk under sitt store gods i form av pant i disse gårdene for ubetalt gjeld.63 Handelsmannen på Kjerringøy ble også en av de første, moderne kapitalistene i Nordland. Ved begynnelsen av 1870-tallet slo Zahl seg sammen med handelsmann J.C. Koch i Bodø og fikk bygd dampskipet «Anna og Caroline», oppkalt etter de to herrenes hustruer. Det var midt under storsildstida, og skipet var ment å betjene ei direkte eksportrute fra Nordland og Troms til Østersjøen. Da skipet ble sjøsatt i 1875, var konjunkturene nedadgående, og prosjektet viste seg snart som en fiasko. Zahl gikk også inn i flere industriforetak og bergverk i Nordland fram til 1890-årene. Det var store forventninger til gruvedrift i landsdelen på denne tida. Zahl bidro til å finansiere fem bergverk i Nordland, men måtte i likhet med mange andre gruvespekulanter bokføre store tap. Zahl gikk ikke inn i en aktiv entreprenørrolle i disse selskapene, men fungerte utelukkende som kreditor. Zahl fikk etter hvert nok av den moderne økonomiens turbulens: «Uf, skammeligt, saaledes at kaste bort pengene», skrev han i forbindelse med bankerotten i ett av gruveprosjektene, og etter at «Anna og Caroline» ble solgt for småpenger i 1893, mistet han trua på de nye næringene og avsto fra større investeringer.64 Nessekongenes rolle som kredittkilder i den moderne økonomien ble en forbigående fase. De store endringene satte etter hvert nessekongene og de gamle handelsstedene, blant annet Zahls eget handelshus på Kjerringøy, helt i bakgrunnen. Framtida tilhørte det moderne næringslivet, byene overtok de gamle handelsstedenes funksjon – og kreditten, den sørget bankene for! Historikeren Axel Coldevin har framhevet sparebankenes direkte betydning for opphevinga av den gamle tilknytningen mellom allmuen og handelsmannen: Selv med et lite lån fra banken kunne fiskeren klare seg uten kreditt hos handelsmannen. Han sto dermed fritt ved salg av fangsten og kunne oppnå bedre priser. Coldevin mener at kreditten dermed «litt etter litt løsnet fra den direkte sammenheng med vareomsetningen», og at «(h)andelsmannens forhold til fiskeren og nordlendingens forhold til bergenserne løsnet». 55

InteriĂ¸r i BodĂ¸ Sparebank omkring 1900. Arkiv: Nordlandsmuseet

Samfunnsviteren May-Britt Ellingsen, som har trukket fram denne formuleringa av Coldevin, har hevdet at utviklinga av tillit mellom bankvesen og allmue var en forutsetning for at folk satte pengene sine i banken. Denne tilliten var en sosial innovasjon som ikke bare bidro til teknologisk modernisering, men som også førte til endringer i de økonomiske maktforholdene, blant annet ved de endringene i handelskapitalens rolle som Coldevin viste til.65

Statsbanker og forretningsbanker Den første interessen for å opprette en bank i nord kom med arbeidet for å få Norges Bank til å opprette en filial i Tromsø, slik vi har sett. Stortinget ble etter hvert mål for flere av kravene, og Stortinget vedtok derfor i lovs form i 1851 at det skulle opprettes filialer av banken i Tromsø og Stavanger. Dette ble ikke sanksjonert av regjeringa, og i stedet vedtok Stortinget en lov som i mer generelle formuleringer sa at banken selv kunne opprette kontorer i byer «hvor Filialavdelinger af Norges bank ikke haves».66 Stortingets henstilling til Norges Bank var et av flere tiltak rundt 1850 for å styrke statens rolle i økonomien. Staten hadde en klar rolle ved utbygging av infrastruktur – dampskip, jernbane og telegraf – men tok også en større rolle som kredittinstitusjon. Staten hadde tidligere tilført kreditt også utenom Norges Bank. «Oplysningsvæsenets fond» var lenge det viktigste offentlige fondet. I tillegg opprettet staten i 1828 «diskonteringskommisjoner» med formål å låne ut offentlige midler til næringslivet. Et kontor av statens diskonteringskommisjon ble opprettet i Tromsø i 1846, og dermed var den første statlige kredittinstitusjonen på plass også i Nord-Norge. I denne perioden ble det også arbeidet for å opprette en egen statlig kredittinstitusjon for landbruket. Landsbygda var i endring, med omlegging til selveie, avskaffelse av teigdelinga, folkevekst, nyrydding og økt grad av mekanisk utstyr. Mens kapitalbehovet tidligere hadde 57

Tromsø Sparebank i Storgata i Tromsø – Rødbanken. Arkiv: Perspektivet museum

vært knyttet til arveoppgjør og gårdenes videreføring til neste slektsledd, var det gjennom 1800-tallet et økende kapitalbehov knyttet til nyinvesteringer. Etter at «Kongeriket Norges Hypotekbank» var stiftet i 1851, kom den til å få stor betydning som investeringsbank i landbruket og avlastet Norges Bank på dette området. Hypotekbanken fikk størst betydning på Østlandet og Sørlandet, og ble i liten grad en bank for kystens fiskerbondebefolkning.67 Norges Bank etablerte seg endelig i Tromsø i 1852, og kom til å spille en viktig rolle i landsdelen. Banken opprettet også filialer i Bodø i 1875, i Vardø i 1902 og i Hammerfest i 1910. Alt i alt bygde banken et nett av 20 filialer landet rundt. Norges Bank var landets sentralbank – en «bankenes bank» – men fikk også en rolle som forretningsbank i en viktig fase av landets industrielle utvikling.68 Men det var likevel noe veldig stivbeint ved Norges Bank, de statlige diskonteringskommisjonene og ved sparebankene, syntes mange forretningsdrivende. Det var tungvint at tre «endossenter» måtte undertegne papirene for å få lån, og man måtte da kunne låne mot sikkerhet i annen pant enn bare fast eiendom! Det var bakgrunnen for at «Selskabet Handelens Venner» 58

Da kong Haakon og dronning Maud besøkte Bodø under signingsferden i Nord-Norge i 1907 var det fra balkongen til Bodø Sparebank de hilste til folket. Arkiv: Nordlandsmuseet

i 1848 tok initiativ til den første forretningsbanken i landet, Christiania Creditkasse (som seinere ble til Christiania Bank og Kreditkasse).69 Historikeren Nils A. Ytreberg har i sin bok om den første forretningsbanken i Nord-Norge, Nordlands Privatbank, knyttet etableringa av banken til en tenkt samtale under en reise med lokalbåten ut Saltenfjorden. Tre herrer – en sildnoteier fra fjorden, en handelsmann fra Lofoten og en sakfører fra Bodø – fant sammen i en samtale om de store endringene i fylket. Og de fabulerte ikke bare om fiskeriene – storsilda, «det var eventyret i min ungdom», som en av dem sa – men også om dampskipene, om malmleitinga og om bergverksdrifta. De hadde sett at det var «utlendingene» som hadde kapital og kom først i bergverksdrifta, og bergensere og trøndere som styrte dampskipstrafikken og fiskehandelen: «Vi her nord henger etter, vi har for lite å røre oss med!» Selv om Norges Bank var etablert i Bodø, var det langt fra nok, og sparebankene var hemmet av så mange band og regler. Sparebankene var «etter sitt formål ikke i stand til å løse de større forretningsmessige oppgaver», hevdet han som var sakfører blant de tre. Og han fortsatte: Når «søringan» kunne sette så mye i sving, så var 59

det fordi de hadde «privatbanker, forretningsbanker» som kunne gjøre ledig kapital nyttig for næringslivet. – «Det vi trenger i Nordland i dag, er med andre ord en forretningsbank», konkluderte han.70 Det var tanker som dette som kom fram i brevet som sakfører Rasmus M. B. Schjølberg fra Bodø skrev til K. Zahl på Kjerringøy i 1890. Sakføreren ville ha den gamle nessekongen med som en av initiativtakerne til en forretningsbank i Nordland. Selv om Zahl takket nei, fikk Schjølberg andre med på laget. Det ble valgt en forberedende komité i desember 1891, sendt ut innbydelse til stiftelse i mai året etter, og kalt sammen til konstituerende møte 29. desember 1892. Representantskapet ble satt sammen av ledende næringslivsfolk fra Helgeland i sør til Vesterålen i nord, men med et tyngdepunkt av handelsmenn fra Bodø-området ved siden av sakfører Schjølberg og statsadvokat Baumann. Nordlands Privatbank ble grunnlagt som en Bodø-bank, men med forbindelser til og betydning for hele Nordland.71 Privatbanken i Bodø var imidlertid ikke den første i landsdelen. I Tromsø hadde det vært en filial av Den Nordenfjeldske Kreditbank i virksomhet en tid fra 1871. Under krisa på slutten av tiåret hadde banken store tap både ved hovedkontoret i Trondheim og filialen i Tromsø. Det viste seg etter hvert at deler av tapene i Tromsø kunne knyttes til underslag fra avdelingsdirektøren. Selv om det ble ryddet opp i dette i 1879, var resultatet nedslående også året etter, og filialen ble derfor avviklet i 1881. Det private kredittmarkedet i Tromsø innskrenket seg derfor til utlånsvirksomheten til handelsfirmaene Aagaard og Holmboe de neste årene. Det skulle drøye helt til i 1897 før det igjen ble tale om en forretningsbank i Tromsø. En gruppe fra næringslivet med sakfører Daniel Mack i spissen tok initiativet til å danne en ny bank. Denne gruppen ønsket å kjøpe opp bankiervirksomheten til de to handelsfirmaene. Det resulterte i et kappløp der de to handelsfirmaene i januar 1899 inviterte til dannelse av Tromsø og Finnmarkens Handelsbank, mens Mack og hans kompanjonger inviterte til aksjetegning i Tromsø Privatbank. Det var Mack-initiativet som gikk av med seieren, blant annet på grunn av økonomiske garantier fra Den Nordiske Aktiebank i Christiania. Aksjeinnbydelsene til de to bankene ble kunngjort i dagspressa, og i innbydelsen til dannelsen av Tromsø Privatbank kunne det også skiltes med støtte fra kjente næringslivsledere utenfor Tromsø: Anton Giæver på Lyngseidet, J. H. Giæver i Jøvik og Richard Kaarbø i Harstad. Etableringa av banken gikk fort unna, og Tromsø Privatbank kunne åpne dørene for publikum allerede 1. april 1899.72 I aksjeinnbydelsen i januar 1899 het det at Tromsø Privatbank skulle opprettes på grunn av mangelen av privatbanker «paa Strækningen fra Bodø til den russiske Grændse».73 Det viste seg snart at det var mange som var opptatt av denne mangelen 60

Da Tromsø Sparebank tok i bruk sin nye bankbygning i 1912, ﬁkk byen samtidig sin nye storstue. Festsalen i Tromsø Sparebank har vært ramme om mange høytidelige anledninger. Arkiv: Perspektivet museum

på forretningsbanker. Året i forveien hadde det kommet en henvendelse fra Narvik, malmbyen som var under utvikling i Ofoten, til Den Norske Industri- og Vexelbank i Christiania om å opprette en filial i Narvik. Da dette kom Nordlands Privatbank for øre, fikk banken i stand et samarbeid med banken i Christiania, og de to bankene opprettet i fellesskap Ofotens Bank i februar 1899.74 Deretter ble disse forretningsbankene opprettet i årene fram til utbruddet av første verdenskrig i 1914: Saltdalens Privatbank i 1901, Fauske Bank i 1902, Lofotens og Vesteraalens Privatbank (som filial av Nordlands Privatbank) i 1910 og Senjens Privatbank i Harstad i 1912. Den første forretningsbanken i fylket lengst nord, Finnmarkens Privatbank, ble opprettet under høykonjunkturen som banknæringa opplevde i krigsårene som fulgte. Men før vi ser på banknæringa under turbulente krigs- og kriseår i neste kapittel, skal vi se på bankenes rolle som kredittinstitusjoner under «den klassiske kapitalismen»; tidsrommet for pengeøkonomiens og industrisamfunnets gjennombrudd fram mot 1914. 61

Harstad vokste fram som handelssted i tett integrasjon med omlandet. Da Harstad ble by i 1904, ﬁkk byen også sin egen sparebank. Arkiv: Photocrom Library of Congress LC-DIG-ppmsc-06168

Sparebankene under det moderne gjennombruddet I forskningslitteraturen om bankenes rolle i den økonomiske utviklinga har det blitt reist spørsmål ved om bankstrukturen har vært avgjørende slik at bankene har spilt en initierende og vekstskapende rolle, eller om det tvert imot har vært slik at bankvesenet har blitt formet i takt med og som et resultat av den økonomiske utviklinga for øvrig. I denne debatten har det spesielt vært fokusert på forretningsbankenes svake stilling i den tidlige industrielle fasen. Dette har igjen blitt relatert til at Norges Bank i denne perioden spilte en rolle både som nasjonalbank og forretningsbank, og at de private forretningsbankene måtte slå seg fram i konkurranse med både Norges Bank og statsbankene. I denne debatten har bank- og ﬁnanshistorikeren Sverre Knutsen karakterisert sparebankenes rolle slik: «I forhold til handelens behov for omsetningskreditt og industriens behov for driftskapital må sparebankene ved århundreskiftet (dvs. rundt 1900) fortsatt karakteriseres som surrogater for næringslivets behov for forretningsbanktjenester.»75 Opp mot en slik tolking av sparebankene som mindre hensiktsmessige for 62

næringslivet, hevder andre forskere at disse bankene fullt ut var i stand til å handtere de utfordringene som de økonomiske endringene førte med seg. Regionale studier av bankvesenets rolle har vist at både sparebankene – og de mindre forretningsbankene – med en desentralisert struktur har vært tilpasset det lokale næringslivets behov.76 Vi har sett at bankene i Nord-Norge, både sparebanker og forretningsbanker, har blitt etablert på grunnlag av klare og artikulerte behov for egne kredittinstitusjoner i landsdelen. Det var også slike behov som var bakgrunnen for ønsket om å opprette avdelinger av Norges Bank i nord. Slik sett vil vårt arbeid underbygge en teori om at bankene ble formet som kredittinstitusjoner på bakgrunn av samfunnets behov. Det er i denne sammenheng også avgjørende å se på sparebankenes særskilte rolle som institusjoner på et mellomnivå mellom stat og næringsliv. Sparebankene bidro til å samle lokalsamfunnets overskudd av penger, fra alle små og store kilder, og forme disse til kreativ kapital for samfunnets økonomiske vekst. Kredittkildenes desentraliserte struktur ble avgjørende for forminga av det norske økonomiske systemet under industrisamfunnets gjennombrudd. Sparebankene har bidratt til å utvikle den økonomiske modellen som historikeren Francis Sejersted har kalt en særegen norsk, demokratisk kapitalisme. Næringslivets lederskap ble utfordret av sterke demokratiske normer. Styringsretten som eierskapet førte med seg, ble godtatt implisitt, men ikke uten «betydelige konsesjoner til demokratiet», mener Sejersted.77 Det er lett å se at sparebankene med sin direkte tilknytning til det lokale folkestyret, har hatt en særegen plass i et slikt system. Historikeren Lars Thue har sett sparebankene i sammenheng med andre lokale kooperasjoner – elektrisitetsverk og telefonselskaper. Thue hevder at dette er tre sektorer der lokalsamfunnet selv har initiert og bygd opp viktig infrastruktur, og at Norge har stått i en særstilling på dette området sammenlignet med andre land.78 De lokale kooperasjonene utgjorde, sammen med folkelige bevegelser som leseforeninger, samtaleforeninger og lignende, et viktig element i det sivile samfunnet (utenom stat og marked) som bidro til en økonomisk modernisering nedenfra. Det var et særtrekk ved den økonomiske utviklinga i de skandinaviske landene, men fikk størst betydning i vårt land.79 Sparebankene, og etter hvert også de små forretningsbankene i distriktene, fungerte som institusjoner for lokal kredittformidling. Det fikk stor betydning for varehandelens og industriens gjennombrudd på nasjonalt plan, for mekaniseringa av jordbruket og for anskaffelsen av de første motoriserte fiskebåtene. Denne tette forbindelsen mellom bankvesen og lokalsamfunn gjorde at lokalsamfunnene fikk «ein reell sjanse til å prege moderniseringsprosessen på eigne føresetnader», som historikeren Jostein Nerbøvik har uttrykt det.80 Det fins likevel få studier av hvordan denne rollen har utspilt seg mer konkret og over tid: Hvem kom innskuddene fra, og hvem gikk utlånene til? Hvilken rolle spilte 63

bankene i ulike lokalsamfunn, og hvor hørte bankene til i det nye sosiale landskapet som vokste fram med industriens og kapitalismens gjennombrudd? Historikeren Anne Hals har gjennomført en analyse av Gran Sparebank på Hadeland ut fra slike perspektiver. Hals studerte bankens utlånspolitikk i tidsrommet 1857–87, og hun fant at det var bøndene, helst de større, som sto for det mesteparten av lånene, omkring 90 prosent på det meste. Men banken ytte også lån til husmannsfamilier, noe som indikerte at det gamle gårdsfellesskapet og «paternalismen» sto ved lag. Hals viste også at banken var viktig for etableringa av industrielle foretak i grenda, som et brenneri i 1850årene og meieriet 20 år seinere.81 De fleste undersøkelsene av bankenes rolle i økonomien har studert bankenes utlånsside, kredittrollen, i form av utlånenes fordeling på pantelån, vekselobligasjoner og veksler. Slike data, sammen med tall for samlede innskudd og utlån, antall innskytere, bankenes egne årsresultater og samlet forvaltningskapital, fins lett tilgjengelig i offentlig statistikk for hver enkelt bank.82 Denne statistikken forteller oss at de nordnorske sparebankene fram til utgangen av 1913, før utbruddet av verdenskrigen, hadde bygd opp en forvaltningskapital på 41,3 millioner kroner, mens forretningsbankene i nord forvaltet i alt 15,1 millioner. Mens de 59 sparebankene som var i virksomhet i nord dette året sto for 6,0 prosent av sparebankenes samlede kapitalforvaltning, var andelen for de seks forretningsbankene til sammen kun 1,7 prosent. På nasjonalt plan var styrkeforholdet mellom de to greinene av bankvesenet motsatt: Sparebankene hadde samlet sett i 1913 en forvaltningskapital på 684 millioner kroner, mens forretningsbankene samlet sett nærmet seg å bli milliardforetak med 910 millioner i samlet forvaltningskapital. Det bankvesenet som utviklet seg fram til første verdenskrig var svært sammensatt. Bankvesenet avspeiler nok på sitt vis de store forskjellene i landsdelen mellom moderne by- og industrisamfunn på den ene siden, og bygdesamfunn der «hamskiftet» i jordbruket så vidt hadde tatt til, og bare et fåtall av fiskerne hadde skaffet seg fiskefartøy med bensinmotor. I bankstatistikken for 1913 ble sju av sparebankene i landsdelen regnet med blant de større bankene, og tilsvarende med fire av de seks privatbankene. Det var en gruppe av fem banker som utmerket seg som sterkest: Nordlands Privatbank (med 7,1 millioner kr i samlet forvaltningskapital for banken i Bodø og filialen Lofotens og Vesteraalens Privatbank), Tromsø Sparebank (5,8 millioner kr), Tromsø Privatbank (5,1 millioner kr), Bodø Sparebank (4,5 millioner kr) og Trondenes Sparebank i Sør-Troms (3,6 millioner kr). Tallene forteller at det allerede fram mot første verdenskrig var vokst fram to finansielle tyngdepunkt i Nord-Norge: Bodø og Tromsø, der sparebankene og forretningsbankene hadde en samlet økonomisk muskelkraft på henholdsvis 11,6 og 10,9 mill. kroner. Det var nok en svært forskjellig finansverden som utspant seg i disse byene, sammenlignet med virksomheten både ved de minste av 64

Edvard J. Havnø var blant dem som stiftet Rødøy Sparebank og ble bankens direktør. Han var også ﬁskemåler og fyrvokter, og var mange år medlem av herredstyret. Havnø var i tillegg en ivrig amatørarkeolog, og samlet en stor mengde arkeologisk og botanisk materiale. Arkiv: Nordlandsmuseet

forretningsbankene (Fauske Bank og Saltdalens Privatbank i Nordland med omkring 200 000 kr i forvaltningskapital) og ved de aller minste sparebankene; Talvik Sparebank som den minste i Finnmark (44 000 kr), Skånland Sparebank i Troms (62 000 kr), og Skjerstad Sparebank i Nordland som den aller minste banken i Nord-Norge med en forvaltningskapital i 1913 på bare 26 000 kroner.83

Bankbygg for sin tid Sparebankene som var etablert i Nord-Norge i tida fram til første verdenskrig, var allerede blitt betydelige institusjoner med stor samfunnsbetydning. Og flere av bankene manifesterte også selv denne rollen i form av byggverk med både stil og særpreg – og med signalverdi som tegn på sparebankenes samfunnsrolle og selvoppfatning. De første bankene startet sin virksomhet med ekspedisjonstid bare et par timer i uka og i leide lokaler. For Tromsø Sparebank skulle det drøye mer enn 40 år før banken i 1877 flyttet inn i eget hus, en relativt beskjeden tregård i Storgata.84 I Bodø hadde sparebanken skaffet eget hus to år i forveien – en trebygning med torvtak helt i utkanten av byen. Lokalene føltes snart uhensiktsmessige. Penger og verdipapirer ble oppbevart i to små pengeskap og papirer og protokoller i treskap. Banken manglet «ildfast Hvælv», noe som føltes «generende og ubetryggende».85 Banken besluttet derfor å rive den vesle tregården for å føre opp en ny bankbygning samme sted. Bodø Sparebank valgte et av landets ledende arkitektfirmaer til å stå for utforminga av sitt bankbygg – firmaet Johan P. Digre i Trondheim, med Karl Martin Norum (1852–1911) som sjefsarkitekt. Norums tegninger, både i sveitserstil og i den mer nasjonale dragestilen, har blitt karakterisert som et høydepunkt i norsk trehusarkitektur ved slutten av 1800-tallet. Norum bidro til å fornye norsk trebebyggelse, etter at sveitserstilen, slik han så det, hadde forflatet og vannet ut den norske byggeskikken. Norum er også kjent for sine murbygninger i jugendstil, særlig ved gjenreisingen av Ålesund etter bybrannen i 1904. I Nord-Norge leverte arkitekt Norum tegninger til blant annet Vågan Sparebank i Kabelvåg, Buksnes kirke i Lofoten, Lødingen telegrafstasjon, Hammerfest kirke og Neiden kapell i Sør-Varanger. Norum plasserte seg således som en av de mest sentrale arkitektene bak den offentlige arkitekturen i landsdelen ved overgangen fra det 19. til det 20. århundret. Norum utmerket seg med et godt grep på store forretningsbygg i tre. Det var således gode grunner til at styret i Bodø Sparebank ønsket han som arkitekt for sitt nybygg. Samtidig som Norum startet arbeidet med tegningene til bankbygget, leverte han i 1887 også en generalplan for det kommunale kloakknettet i Bodø, og han tegnet noen år seinere også Bodø folkeskole. Den nye bankbygningen sto ferdig i 1889.86 Bodø Spare66

banks nye tregård framsto som et monumentalt byggverk; en hjørnebygning i Storgata med fasjonabelt inngangsparti, et brukket hjørne der bygningen vendte seg mot sentrum – her på den rette hjørneflaten ble byens ur plassert ti år seinere – og med en fløy i tverrgata med framskutt bygningskropp. Sparebanken benyttet selv hele første etasje, mens andre etasje blant annet rommet en stor festsal og en spisesal. I denne etasjen holdt losjeforeningen Bodø Athenæum sine møter, og her ble saker ført til doms for Lagmannsretten. Bygningen ble innviet 16. desember 1889 med møte i bankens forstanderskap. Kjøpmann Carl Jakhelln, forstanderskapets leder, kunne gi uttrykk for bankens glede over det praktfulle byggverket: Etter bankens 32 år lange «frugtbringende Virksomhed» kunne den endelig avholde sitt første møte «i Bankens nyopførte bygning».87 Denne første av de mest monumentale bankbygningene i Nord-Norge gikk tapt under bombinga av Bodø 27. mai 1940. Men vi kan fortsatt beskue andre bankbygninger fra epoken for bankvesenets gjennombrudd i Nord-Norge. To av byggverkene med klarest signalverdi både i kraft av sin utforming og romlige plassering, er Harstad Sparebanks bygning ved torget i Harstad (Rikard Kaarbøs plass) og Tromsø Sparebanks bygning – Rødbanken – i Storgata i Tromsø. Bankbygningen i Harstad ble ført opp i 1904 av Harstad øl- og vinsamlag i samarbeid med Harstad kommune. Her etablerte kommunen, som hadde fått bystatus samme år, sitt rådhus i andre etasje, mens Samlaget hadde sitt utsalg i første etasje. Her fikk også Harstad Sparebank noen år seinere leie lokaler, etter at banken holdt til i Storgata 4 de første årene. Banken vokste i takt med den unge byen, og den kunne allerede i 1917 overta hele bygningen. Bankbygningen er det fremste uttrykket for jugendstilen som fikk prege sentrumsarkitekturen i den nyetablerte byen.88 Jugendstilen ble også mal for Rødbanken i Tromsø. Forstanderskapet opprettet en byggekomité i 1906, og komiteen engasjerte arkitekt Henrik Nissen i Christiania til å tegne bygningen. Første byggetrinn sto ferdig i 1912 og ble tatt i bruk av banken selv. Tre år seinere sto hele byggverket ferdig i all sin prakt. Den statlige Hypotekbanken leide lokaler i den nyeste delen av bygningen.89 Rødbanken og bankkvartalet ble fra starten et finanskapitalens mekka i sentrum av ishavsbyen Tromsø.

PENGER BETYR MAKT TIL Å OMDANNE fantasier til fakta og til å realisere drømmer. Denne boka handler om hvordan pengene og bankvesenet vokste fram som sentrale samfunnsinstitusjoner, og om hvordan de store forandringene i samfunnslivet også endret bankene. SpareBank 1 Nord-Norge har sin opprinnelse i 70 av de omkring 90 lokale sparebankene i Nord-Norge. Sparebankene ble etablert ut fra et sosialpolitisk ideal om å fremme sparing blant allmuen, men ﬁkk allerede fra starten av en viktig rolle som kredittinstitusjoner. Gjennom sparebankene bidro lokal kapital til regional økonomisk vekst – til å løse «problemet Nord-Norge». Lokalbank og samfunnsaktør viser hvordan sparebankene bidro til å forme landsdelen, og hvordan de selv ble omformet i tråd med nye idealer og behov. Mangel på kreditt førte til at handelsborgere og embetsmenn stilte seg bak etableringa av Tromsø Sparebank i 1836 – den første ﬁnansinstitusjonen i Nord-Norge. Frislipp av kreditt og et bankvesen i høygir var blant faktorene som førte til et solefall for mange av sparebankene i 1989 – og til dannelsen av SpareBank 1 Nord-Norge. Lokalbank og samfunnsaktør er bind 1 i tobindsverket om SpareBank 1 Nord-Norges historie. Bind 2, Oppdrag Nord-Norge, er skrevet av Ketil Zachariassen, og omhandler perioden fra 1989 til 2014. Verket er et samarbeidsprosjekt mellom SpareBank 1 Nord-Norge og Institutt for historie og religionsvitenskap, UiT Norges arktiske universitet.

ISBN 978-82-8104-246-9

788281 042469 www.orkana.no