Storspion, dobbeltagent eller svindler?

Orkana Akademisk

STORSPION, DOBBELTAGENT ELLER SVINDLER?

HISTORIEN OM KARL-HEINZ KRÄMER OG HANS SPIONNETTVERK UNDER ANDRE VERDENSKRIG

Tore Pryser

Tore Pryser

Storspion, dobbeltagent eller svindler?

Historien om Karl-Heinz Krämer og hans spionnettverk under andre verdenskrig

Boken er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord og Høgskolen i Innlandet.

Forsidebilde: Karl-Heinz Krämer, fotograf: ukjent

Design: DesignBaltic Trykk: Merkur Grafisk © Orkana Akademisk 2020 Orkana forlag as, 8340 Stamsund ISBN 978-82-8104-376-3 www.orkana.no post@orkana.no

Innhold Forord........................................................................................................................ 9 Overtyre: Spionbyen Stockholm........................................................................... 11 Sverige – et overvåkingssamfunn ......................................................................... 17 Hovedkildene og metode...................................................................................... 21 Krämers bakgrunn og første oppdrag.................................................................. 24 Fast stasjonert i Stockholm og kontakt med Grundböck.................................... 32 Krämers sekretær Nina Siemsen forsøker seg..................................................... 40 Først oppdaget av amerikanske OSS i Sveits...................................................... 43 Oppdaget av brevsensuren og snart overvåket................................................... 45 «Var Per Albin Hansson gjorde av sine pengar?»................................................ 51 Mistenkelige Ulla Larsson...................................................................................... 53 Agenten «Brita»...................................................................................................... 57 Andre mistenkelige Krämer-forbindelser i Sverige.............................................. 62 Britiske undersøkelser i 1944................................................................................. 65 Bromma-spionene.................................................................................................. 67 Bokhandler Klose i søkelyset................................................................................. 73 Anklager om dobbeltspill fra Major Busch .......................................................... 75 Krämer og Arvid Brodersen................................................................................... 82 Krämers virke for norske interesser....................................................................... 86 I kapitulasjonsforhandlinger for Schellenberg..................................................... 92 Krämer-saken mot oppklaring? ............................................................................ 98 Lekkasjer fra svenske militærattacheer i London............................................... 104 Fullep-organisasjonen i Spania-Portugal............................................................ 107 Avslørt av hushjelpen........................................................................................... 110 Krämer og Arnhem-operasjonen........................................................................ 113 «Kjøp» av Krämer?................................................................................................ 116 Spion-greven Toggenburg................................................................................... 118 Andre navn i søkelyset ........................................................................................ 121 Samarbeid med general Onodera...................................................................... 126 Svenske toppkontakter........................................................................................ 132 Atomspionasje?.................................................................................................... 140 Diplomaten Carl Douglas i søkelyset.................................................................. 143 Etter kapitulasjonen.............................................................................................. 152 Om Krämer i svensk presse................................................................................. 156

«General Douglas på kornet».............................................................................. 161 Carl Douglas og Norge 1940 – tilbakeblikk........................................................ 171 Kald krig-lys på Douglas-saken........................................................................... 179 Finale: Amerikanernes vurdering av Krämer...................................................... 187 Britenes sluttvurdering......................................................................................... 191 Bernhard og «Josephine»?.................................................................................. 206 Krämers forretningskarriere i ettertid.................................................................. 211 Storspion, dobbeltagent eller svindler? – oppsummering og

noen større linjer....................................................................................... 218 Vedlegg 1.............................................................................................................. 228 Vedlegg 2.............................................................................................................. 229 Vedlegg 3.............................................................................................................. 237 Vedlegg 4.............................................................................................................. 238 Vedlegg 5.............................................................................................................. 239 Vedlegg 6.............................................................................................................. 241 Vedlegg 7.............................................................................................................. 242 Vedlegg 8.............................................................................................................. 246 Vedlegg 9.............................................................................................................. 247 Kilder .................................................................................................................... 248 Litteratur................................................................................................................ 249 Register................................................................................................................. 254

Forord Denne boka baserer seg på et forskningsarbeid som har pågått i mange år.

Det dreier seg om utdypning av en spionasjehistorie som jeg berørte allerede i boka mi Tyske hemmelige tjenester i Norden, utgitt på Universitetsforlaget i 2012. Jeg oppdaget da spennende og ukjent stoff knyttet til en tysk etterretningsmann, Karl-Heinz Krämer, bosatt i Stockholm i åra 1942–45, som jeg ønsket å bore dypere i. Krämer og hans spionasjenettverk i Sverige og andre land forteller mye om de hemmelige tjenesters vesen under andre verdenskrig.

Boka starter med en presentasjon av «spionbyen» Stockholm. Det vises hvor ulike lands agenter bodde, hvor hemmelige tjenester hadde sine kontorer og steder der de møttes. Poenget er å få fram at agenter fra land som var i krig ofte var nære naboer og vanket i samme strøk av den svenske hovedstaden. Svensk overvåking omtales også. Deretter omtales kildematerialet og litteratur. Primærkildemateriale er hentet både fra svenske, britiske og amerikanske arkiver. Kildene er ellers redegjort for i et fyldig noteapparat.

De neste kapitlene handler om Karl-Heinz Krämer og hans etterretningsnettverk både i Sverige og i utlandet, hvordan han ble oppdaget av den amerikanske e-tjenesten i Sveits, og hvordan svenske og britiske hemmelige tjenester prøvde å avsløre nettverket hans. Mistenkelig svenske kvinner vurderes som hans agenter, likeledes Krämers kontakter til svenske offiserer og personer i utenriksdepartementet. Tre hovedagenter – en svensk-ungarsk forretningsmann, en sveitsisk journalist og en japansk militærattaché – vies en del plass.

Et viktig tema er beskyldninger fra en Abwehr-kollega og Gestapo om at Krämer var dobbeltagent også i sovjetisk og/eller vestmaktenes tjeneste.

Det dokumenteres at han mot slutten av krigen samarbeidet med Arvid Brodersen, en representant for den norske motstandsbevegelsen. Formålet var å få en ikke-voldelig avslutning på den tyske okkupasjonen i Norge.

En god del plass brukes på etterforskningen av en mulig underagent i Krämers tjeneste – den svenske greven og diplomaten Carl Douglas. Han var en viktig hjelper for utenriksminister Halvdan Koht i Tromsø i mai– juni 1940. Douglas-saken strekker seg videre inn i den kalde krigen etter 9

1945. Oppsummeringer av hvordan amerikanske og britiske hemmelige tjenester vurderte Krämer etter krigen, drøftes også. Til slutt fortelles det hvordan det gikk med ham etter at britene løslot ham i 1947. Omfattende spionasje hindret ikke en karriere som forretningsmann utover på 1960og 1970-tallet.

Boka er først og fremst beregnet på lesere som på forhånd har visse kunnskaper om andre verdenskrig og forholdene i Norden – særlig i det nøytrale Sverige. Mange personer er omtalt ved navn. Det er nødvendig siden det dreier seg om mennesker og saksforhold som ikke tidligere er undersøkt av historikerne. Kildene er sitert både på svensk, engelsk og tysk, noe som krever litt språkkunnskaper.

Selve teksten er skrevet av meg. Men også journalisten og forfatteren Anders Thunberg har bidratt sterkt til boka, både som arkivgransker i Stockholm og diskusjonspartner. Andre hjelpere skal også takkes: Robert Pearson har hjulpet til med å hente ut kopier av kildemateriale fra National Archives i Kew, London. Jeremy Bigwood har hentet fram stoff i National Archives i USA. Einar Østgaard har skaffet materiale fra det svenske utenriksdepartementet. Bert Edström har hatt viktige innspill om den japanske spionen Onodera. Andre hjelpere har vært journalisten Asbjørn Svarstad, filmskaperen Stian Trovik, juristen Joachim I. Koch og kodeeksperten Frode Weierud. Takk også til arkivarene ved Säpo-arkivet i det svenske Riksarkivets avdeling i Arninge og Krigsarkivet i Stockholm.

Oslo, august 2020 Tore Pryser

10

Overtyre: Spionbyen Stockholm Under andre verdenskrig var det nøytrale Sverige – og ikke minst hovedstaden Stockholm – et sted hvor spioner og agenter fra mange land boltret seg. Stockholm med en befolkning på 590 000 innbyggere var et slags Nordens Casablanca, omtrent som i den berømte og samtidige filmen Casablanca om den omfattende spionasjevirksomheten i denne nordafrikanske byen, med Humphrey Bogart og Ingrid Bergman i hovedrollene.

Særlig overklassebydelen Östermalm og nedre del av Norrmalm med alle hoteller og restauranter her var tilholdssted for hemmelige agenter, deres føringsoffiserer, diplomater og lignende personligheter. Rykter og opplysninger – både falske og korrekte – ble utvekslet over bordene på skjenkestedene. Over noen drinker kunne samtalene bli høyrøstet. Og den svenske säkerhetspolisen var til stede og lyttet. Hva det overhørte nedfelte seg ofte i rapporter, som fram til begynnelsen av 2000-tallet var hermetisk lukket for innsyn. I dag er dette et viktig nedgradert kildemateriale for historikerne, og kaster nytt lys over krigsåra i Sverige.1 Ofte hadde også etterretningstjenestene for stater som var i krig med hverandre sine kontorer nærmest vegg i vegg i dette strøket. Og deres personale var ofte naboer i leiligheter her eller i den nye bydelen Gärdet i 10–15 minutters gangavstand. Etterretningsfolk kunne ikke unngå å møte hverandre i gatene. Eller ha bord rett ved siden av hverandre på restaurantene ved Stureplan, langs Birger Jarlsgatan, Kungsgatan, Strandvägen eller i tverrgatene like i nærheten.

Her fantes f.eks. Hotel Excelsior, et tilholdssted for mange tyskere. Restauranten «Regnbågen» på Stureplan ble av den svenske Säkerhetspolisen regnet som et Gestapo-reir. En norsk-tysk person ved navn Helge Østvand Johnsen drev stedet. På en annen restaurant i nærheten – «Riche» – vanket særlig offiserer fra den hemmelige svenske e-tjenesten C-byrån, med kaptein Helmuth Ternberg i spissen.

Og ikke minst møttes føringsoffiserer og agenter for mange land i den eksklusive restauranten «Grand Royal». På Grand Hotel bodde også Säpo-arkivet ble åpnet for innsyn fram til året 1949 først i 2004. Det befinner seg i dag i det svenske riksarkivets avdeling i Arninge.

1

11

mange diplomater og utsendinger. Vakre spionkvinner likte seg særlig godt her. Veien var kort til den tyske legasjonen rett rundt hjørnet på Hovslagergatan. Den amerikanske e-tjenesten møtte ofte sine agenter på «Blanche». Andre skjenkesteder som hyppig nevnes i Säpos overvåkingsmateriale var steder som «Cafe Prag», «Cafe Corso», «Mona Lisa» i Vasagatan osv.

Særlig Nazi-Tyskland fikk etter hvert mange kontorer på Östermalm.

Den såkalte informasjons- og kulturavdelingen holdt til i Kaptensgatan 6. Den militære e-tjenesten Abwehr – omtalt som Büro Wagner etter sjefen Oberst Hans Georg Wagner – fikk etter hvert hemmelige kontorer i Nybrogatan 27 rett ved Östermalms torv. På Karlavägen 59 lå den tyske teleprintersentralen og i nr. 99 hadde den tyske flyattacheen sine kontorer. I en leilighet på hjørnet av Riddargatan og Sibyllegatan holdt den tyske spion-sjefen SS-Obersturmbannführer August Finke hemmelige møter.

På Strandvägen 7 C holdt den tyske militærattacheen Generalmajor Bruno von Uthmann til. Nærmeste nabo i nr. 7 A var den amerikanske legasjonen, som også huset flere agenter. I 7 B holdt norsk-amerikaneren Iver Olsen til. Han arbeidet for den amerikanske e-tjenesten Office of Strategic Services (OSS), CIAs forløper. Offisielt arbeidet Olsen med flyktningsaker som representant for War Refugee Boards. I samme trappoppgang leide firmaet Mellaneuropeiska Handelskompaniet lokaler.

En av de ansatte het Raoul Wallenberg. I 1944 rekrutterte Olsen ham til et oppdrag i Budapest. For amerikanske dollar fra det amerikanske flyktningfondet, som Olsen disponerte, skulle Wallenberg kjøpe fri jøder. Men som kjent havnet han i sovjetisk fangenskap, der han døde.

Lenger borte på Strandvägen hadde også britiske Secret Intelligence Service (SIS) en leilighet.

Det tyske konsulatet med passkontor hadde adresse Birger Jarlsgatan 8. På motstandersiden hadde britiske SIS kontorer på Birger Jarlsgaten 12 – offisielt som konsulat og passkontor. Den britiske SIS-agenten i Sverige, Victor Hampton, bodde privat i Engelbrechtsgatan 37 rett i nærheten. Nordmennenes Mi4 (Milorg-kontoret) som samarbeidet nært med britene, hadde hemmelige kontorer i Skeppargatan 32 og deres Mi2 (den militære e-tjenesten) i Jungfrugatan 6. I en leilighet i samme hus i Skeppargatan skal det også ha foregått prostitusjon.

12

Den danske e-tjenesten på sin side fikk fra 1943 kontorer i Friggagatan 4. Før den tid var Berlingske Tidende-korrespondenten Ebbe Munck en viktig dansk e-mann, med hans leilighet i Sibyllegatan 13 som et viktig treffsted. For øvrig skal det ha vært hans svigerinne, Jutta Graae, som fant på betegnelsen Nordens Casablanca på Stockholm. Hun kom hit høsten 1943 som sekretær for den danske e-tjenesten. Da gikk Graae og så Casablanca-filmen som gikk på Park-biografen.

Filmen var svært populær blant Stockholms befolkning. Som en kuriositet kan nevnes at to framtredende tyskere fra Sicherheitsdienst (SD) også besøkte Park-kinoen onsdag 3. november 1943. Fra kl.

19.15 til 21.00 bivånet SS-Brigadeführer Walter Schellenberg og SS-Obersturmbannführer August Finke Casablanca-filmen. Etterpå «superade» de på restauranten «Regnbågen». Schellenberg var snart toppsjef for SDs utenriksetterretning Amt VI i Reichssicherheitshauptamt (RSHA) i Berlin. Finke var hans hovedagent i Stockholm, offisielt som assisterende handelsråd ved den tyske legasjon i Hovslagargatan.

Schellenberg var på et av sine hemmelige besøk i Sverige. Nå drev han uoffisielle fredsdrøftelser med forretningsmannen Abram Stevens Hewitt på Hotell Plaza, en agent tilknyttet den amerikanske e-tjenesten OSS. Den finske statsborgeren Felix Kersten, kjent som SS-Reichsführer Heinrich Himmlers lege, var også implisert i drøftingene. Deres bevegelser i Stockholm ble nøye overvåket av svensk politi.2 Den svenske hemmelige e-tjenesten C-byrån holdt mot slutten av krigen til i leiligheter i Sibyllegatan 49, etter tidligere å ha hatt kontorer i Det grå huset med adresse Valhallavägen 132. C-byrån sto i nær kontakt med det svenske Försvarets Radioanstalt (FRA) med krypto­ analyseavdelingen Karlbo. Den holdt til på Karlaplan 1., et par minutters gange unna. Også Finland – Tysklands våpenbror i åra 1941–44 – hadde sin spionavdeling med adresse Karlaplan 1. Slik kan vi fortsette å ramse opp kontoradresser, som dekket seg bak tilsynelatende alminnelige firmaskilt.

Privat bodde mange tilknyttet hemmelige tjenester i de nye og dyre funkisblokkene på Gärdet. En av gatene her – Rindögatan – har særlig interesse. En norsk SIS-agent ved navn Kai Holst ble etter alt å dømme likvidert i nr. 42 på natten 27. juni 1945. Offisielt var dødsfallet selvmord.

«P. M. över skuggning av finske medborgeren, medicinalrådet Felix Kersten», Schellenberg og Finke, bl.a.

3/11-43. Finkes p-akt 4419, Säpo-arkivet, Riksarkivets avdeling i Arninge.

2

13

Ikke bare Holst-saken gjør betegnelsen «spiongatan» treffende når det gjelder Rindögatan. Også den tyske legasjonen hadde en dekkleilighet i Rindögatan nr. 42, som den tyske legasjonsråden Heinz Thorner brukte til konspirative møter. Leiligheten sto oppført på Karin Hellberg, en kvinne som arbeidet på den tyske legasjonens radioavdeling.

En tysk journalist ved navn Edgar Gerwin bodde også en tid i Rindögatan 42. Han arbeidet for Berliner Börsenzeitung og hadde engelsk kone. Gerwin ble mistenkt for egentlig å arbeide for Sicherheitsdienst (SD).

I nabogården i Rindögatan 44 bodde SIS-agenten David James MacEwen, offisielt «clerk» ved det britiske passkontoret. Han var kollega av John Thomas Whistondale, Kai Holsts føringsoffiser. Whistondale var bosatt en tid i Brahegatan 40 i nabolaget. Også den japanske militærattacheen generalmajor Makoto Onodera disponerte en leilighet i nr. 44, som ble brukt til konspirative møter. På den andre siden i Rindögatan 40 bodde tyske Maria Elisabeth Tewes, gift med svensken Lindblad.

Hun kalte seg journalist, men var egentlig agent for Abwehr i Hamburg.

Videre bodde svenske Karin Lannby en stund i nr. 38. Lannby var kommunist, skribent, poet og skuespiller. I 1940 var den unge regissørspiren Ingmar Bergmans hennes elsker. Også Lannby ble mistenkt for å spionere for tyskerne. Men det var feil. Under dekknavnet «Annette» var hun en viktig agent for den svenske forsvarsstaben. Det avdekket Anders Thunberg og jeg i Säpo-arkivet i august 2004.3 Andre eksempler fra denne spiongaten på Gärdet kjennes også.

Den iranske e-offiseren Alia Kia bodde i Rindögatan 25. Han samarbeidet med tyskerne mot sovjet-russerne. SS-offiseren Ludwig Lienhard organiserte i 1946 flukt for ettersøkte nazister fra en annen leilighet i Rindögatan. I Rindögatan 10 fikk en gruppe naziflyktninger mat og husrom hos offiserfamilien af Ström en kort tid etter krigen. I nr. 6 bodde Olav Svendsen, sjefen for det norske rettskontoret. Han ledet overvåking av landsmenn i Sverige, særlig kommunister og andre kritikere av norske myndigheter i Stockholm og London. Lenger borte i gaten bodde kontordamen Margit Sachs av svensk-tysk jødisk opprinnelse. Hun ble arrestert og dømt for å arbeide som agent for en polakk som kalte seg Peter Ivanov, ansatt ved den japanske legasjonen.

Se A. Thunberg, Karin Lannby – Ingmar Bergmans Mata Hari, 2009.

3

14

Den amerikanske OSS-agenten John Scott, offisielt journalist for magasinene Time og Life, bodde også i Rindögatan. Scott arbeidet samtidig for den sovjetiske e-tjenesten NKVD, viste det seg etter krigen.4 Kanskje kjente han i nabolaget den sovjet-russiske militærattacheen Nikolaj Nikitusjev fra 1930-åra da han var student i Moskva?

Det var Nikitusjevs leilighet i Rindögatan nr. 16 den svenske kapteinen Stig Wennerström besøkte i februar 1943. Det var første gangen Säkerhetspolisen noterte seg at spionen Wennerström hadde irregulære kontakter, noe han ble dømt for først 20 år senere.

Stig Wennerström bodde i nabolaget i Furusundgatan fem minutter unna. I nr. 13 bodde Alexander Pavlov, korrespondent for TASS og spion for sovjet-russerne. Videre i nr. 16 bodde den viktige Abwehrmannen Hans Joachim Schreiber i 1943, før han ble overført til Norge.

Og i en annen nabogate, Smedbacksgatan, foregikk det også litt av hvert knyttet til hemmelige tjenester. Høsten 1939 skal f.eks. svensk politi ha skutt to spioner i Smedbacksgatan, hvis vi skal tro en rapport fra agenten Karin Lannby. Hun bodde også i denne gaten i nr. 30 et par år. I samme hus leide dessuten den sovjetiske legasjonstjenestemannen Vladimir Semjonov en leilighet. Også han var innblandet i spionasje.

I Smedbacksgatan nr. 24 bodde den norske e-sjefen ved Mi2, major Ørnulf Dahl.

I 5. etasje i Erik Dahlbergsgatan 14 på Gärdet hadde den norske e-tjenesten XU en illegal radiosender. Fem nordmenn med Nils Hauge i spissen ble arrestert her av Säkerhetspolisen i juni 1944. Men de ble løslatt da det viste seg at leiligheten var forhyrt av den svenske forsvarsstaben av løytnanten Fahle Isberg tilknyttet C-byrån. C-byrån samarbeidet med norske Mi2, i dette tilfelle agenten Brynjulf Ottar.5 Slik levde en rekke personer i ulike lands hemmelige tjenester på kryss og tvers lokalt i et mindre område av Stockholm tett innpå hverandre. En sentral tysk etterretningsmann bodde imidlertid langt fra Gärdet og Östermalm. Om det var bevisst at han valgte å bo på Stora Essingen i Mälaren, en øy i Stockholms utkant, er usikkert. Nærmere John Scott (1912–76) oppholdt seg i Sovjet fra 1932. Der giftet han seg med russiske Mariyana Ivanova Kikarreva, som han flyttet med til USA i 1942. Men snart ble han stasjonert av OSS i Stockholm, offisielt som korrespondent. Scott ble identifisert som sovjetisk agent med dekknavnet «Ivanov» av det amerikanske Venona-prosjekt etter krigen. Han er også kjent som forfatter av flere bøker, bl.a. Behind the Urals. An American Worker in Russia's City of Steel, utgitt 1941.

5 PM ang. senderen i Erik Dahlbergsgt. 14 dat. 3/7-44, i C. Kempffs tjenestearkiv, serie öV, vissa affærer, C-byrån m.m., diverse personer 1945–46, vol. 3, Krigsarkivet i Stockholm.

4

15

bestemt bodde han i en fire etasjers funkis leiegård i Essingestråket 39, trolig bygd rundt 1940. Muligens følte han seg tryggere der? Karl-Heinz Krämer er hovedpersonen i denne boka. Også hans omfattende nettverk av kontakter og agenter skal undersøkes nærmere.

Kart over Stockholm hvor tyskernes kontorer omkring i byen er avmerket med hakekors, først publisert i Stockholmsavisen Ny Dag i desember 1941, her gjengitt i norske VG 23. mars 1946.

16

Sverige – et overvåkingssamfunn Gjennom krigsåra var det demokratiske Sverige i høyeste grad et overvåkingssamfunn, ganske ukjent for svensker flest. En sak for seg var sensursystemet med «de grå lapporna» til avisene om hva som skulle trykkes, fra Statens Informationsstyrelse ledet av historieprofessoren Sven Tunberg. Men viktigere var Allmänna säkerhetstjänsten – i det følgende kalt Säpo – som drev omfattende overvåking av både svensker og utlendinger.6 For dette formål var Sverige inndelt i sju overvåkingsområder under ledelse av sikkerhetssjefen, underståthållare Eric Hallgren. Område IV Stockholm var det viktigste. Tilknyttet det var telefonsensuren, postsensuren og ikke minst kriminalpolisen med betegnelsen 6. roteln.

Under 6. roteln med kontorer i Bergsgatan 48, ledet av polisintendent Martin Lundqvist, var det fire avdelinger. Erik Lönn ledet avdelingen som overvåket svenske kommunister og sovjetisk virksomhet. Nils Fahlander drev tilsvarende virksomhet rettet mot de allierte, inkludert nordmenn og dansker. Wilhelm Magnusson og etter hvert Thorsten Söderström hadde ansvaret for å overvåke svenske nazister, tyskere og folk fra land alliert med Tyskland. Den fjerde avdelingen arbeidet med et spaningsregister som omfattet hele Sverige.

På det meste var det nærmere 200 ansatte personer tilknyttet sikkerhetstjenesten i Stockholm. Mange av disse drev med post- og telefonkontroll. Over 50 millioner postforsendelser ble kontrollert. I alt elleve millioner telefonsamtaler ble avlyttet. Over 5000 telegram ble sensurert og 3325 ble stoppet. Men et spørsmål er om overvåkingen var særlig effektivt? Bare 324 arrestasjoner var resultat av overvåkingen.7 Blant dem som aldri ble arrestert var Karl-Heinz Krämer. Men Säpo fikk ham etter hvert i kikkerten.

Så lenge krigen gikk godt for Nazi-Tyskland var Säpo dyktigst til å pågripe agenter for vestmaktene og Sovjetunionen. I åra 1939–42 ble til sammen 214 personer dømt for spionasje, etterretning og lignende forhold i Sverige. Av disse hørte 110 til på den vestallierte siden og 59 var agenter for sovjet-russerne. Bare 45 arbeidet for tyskerne og deres allierte. Etter at krigen begynte å Eksistensen av Allmänna Säkerhetstjänsten opprettet i 1938 var hemmelig fram til januar 1943. Den ble nedlagt i 1946. Men Spaningsbyrån dvs. Stockholmspolisens 6. rotel ble overført til Statspolisen, som etter flere navnendringer ble til Säkerhetspolisen forkortet Säpo. Säpo, som mediene etter hvert begynte å kalle denne tjenesten, er en betegnelse først og fremst brukt etter krigen.

7 Opplysningene om sikkerhetstjenestens organisering er hentet fra J. Flyghed, Rättsstat i kris. Spioneri och sabotage i Sverige under andra värdskriget, 1992, særlig s. 280 ff.

6

17

gå dårlig for tyskerne etter det katastrofale nederlaget ved Stalingrad i februar 1943, endret bildet seg. Av de 207 dømte i perioden 1943–45 var de tilsvarende tallene 82, 36 og 89.8 Flertallet nå var altså tyskere.

24. juli 1944 overvåket en svensk politimann to i ettertid svært så berømte personer i spionlitteraturen, som møttes på Nybroplan i Stockholm. Møtet skjedde kl. 12.40 på dagen. Først ankom Jane Horney. Hun satte seg ned for å vente på en benk ved Flygpaviljongen. Om lag 20 minutter senere svingte en bil ført av Karl-Heinz Krämer opp foran paviljongen. Inn steg Horney og bilen kjørte raskt videre nordover Birger Jarlsgatan. Politimannen som var til fots prøvde å få praiet en drosje for å følge etter, men «då någen ledig droskbil ej stod att uppbringa i närheten måste bevakningen avbrytas».9 Denne overvåkingsrapporten fant man nedstøvet i det svenske Säpos arkiv i politihuset på Kungsholmen i Stockholm i 2004. Sammen med min medarbeider Anders Thunberg hadde jeg fått adgang til å lese mappene på blant annet Karl-Heinz Krämer og Jane Horney. Begge var aktører som jeg jaktet på i mitt forskningsprosjekt om Tyske hemmelige tjenester i Norden, og som det i ettertid er skapt mange myter omkring.10 Fram til da visste jeg ikke at de to kjente hverandre.

Skjønnheten Jane Horney, hvis egentlige navn var Ebba Charlotte Horney Granberg (1918–45) med svensk far og dansk mor, var en kvinne som danske myndigheter vurderte som en svært farlig tysk agent. Derfor ble hun brutalt likvidert i januar 1945. Hennes død er fortsatt omstridt. KarlHeinz Krämer, på sin side, var agent i det tyske Abwehr stasjonert i det nøytrale Sverige, for å samle opplysninger særlig fra Storbritannia.

Politimannen som overvåket Horney og Krämer mistet dem altså av syne. Men annet kildemateriale som er avdekket, tyder på at de skulle til Rindögatan 42 på Gärdet. Iallfall møttes de i en leilighet på denne adressen noen dager senere.

Leiegården Rindögatan 42 kjente jeg godt til fra før. På loftet i denne seksetasjers funkisblokken ble nordmannen Kai Holst (1913–45) funnet død tidlig på morgenen 27. juni 1945. I 1994 ga jeg ut ei bok om dette som forårsaket en del oppmerksomhet i mediene. Ikke minst skyldtes det hypotesen om at Holst var likvidert fordi han fikk kjennskap til en Antall dømte for henholdsvis spionasje, etterretning og sabotasje slått sammen av T. Pryser fra tabeller i Säpos statistiske materiale JWK 5: 722, Säpo-arkivet, Kungsholmen.

9 PM ang. svenske Ebba Charlotte Horney-Granberg dat. Stockholm 24/7-44 ved Evert Jonsson, Säpoarkivet, Arninge.

10 Se T. Pryser, Tyske hemmelige tjenester i Norden. Spionsaker og aktører 1930–1950, 2012.

8

18

topphemmelig operasjon, som svensk og amerikansk etterretning samarbeidet om – «Operation Claw».

Denne operasjonen startet på Lillehammer i Norge i kapitulasjonsdagene i mai 1945. Svenskene og amerikanerne sikret seg her, bak ryggen på britene og nordmennene, verdifull etterretningskompetanse, både tyske signaletterretningsfolk og sovjetisk kodemateriale. Dette kom til nytte i den nye kalde krigen. Det som skjedde på Lillehammer, fikk Holst kjennskap til.

Derfor måtte han dø før han i Stockholm fikk varslet sin føringsoffiser John Thomas Whistondale i den britiske e-tjenesten SIS.11 Kai Holst tragiske skjebne er ikke tema i denne boka. Det som her skal belyses nærmere, er Abwehr-spesialisten Karl-Heinz Krämer og hans omfattende spionnettverk. I begynnelsen av august 1944 møtes han og Jane Horney i Rindögatan 42 i leiligheten, som altså tyskeren Thorner brukte til hemmelige møter. Heinz Thorner (f. 1912 i Berlin) var sjef for den tyske informasjons- og kulturavdelingen i Stockholm. Av utdannelse var han jurist. Tidligere hadde han vært sekretær hos utenriksminister Joachim von Ribbentrop. I åra 1936–38 gjorde han tjeneste for det tyske utenriksdepartementet i London. Deretter arbeidet han som diplomat fram til 1941 i New York. Thorner ble i Sverige implisert i flere spion-saker.12 Heinz Thorner selv møtte også Jane Horney i dekkleiligheten på høsten 1944. Ved den anledning fikk hun i oppdrag å få inn fotografier av bombede tyske byer i det amerikanske magasinet Life. Tyskerne ønsket slik å vise amerikanske lesere brutaliteten i den allierte flybombingen, som først og fremst rammet sivilbefolkningen.

Jane Horney arbeidet for nyhetsbyrået Skandinavisk Telegram-Bureau (STB) i København, offisielt en filial av Schweitzer Press og dermed nøytralt. Men reelt var STB i Danmark styrt av Abwehr-majoren Horst Edvard Hubert Ernst Gilbert. Han ble tre måneder senere likvidert av den danske motstandsbevegelsen i København. Likvidasjonen skyldtes et framstøt fra Gilbert ved hjelp av Horney via TASS-representanten Alexander Pavlov, for å få i stand fredsforhandlinger i Stockholm med sovjetrusserne. Framstøtet mislyktes. Sett fra vestmaktenes side var en separatfred mellom Tyskland og Sovjet uønsket. Også Jane Horneys møtte en trist skjebne i januar 1945, Se T. Pryser, Fra varm til kald krig. Etterretningskuppet på Lillehammer i frigjøringsdagene 1945 og et mulig mord, 1994, samme forfatter USAs hemmelige agenter. Den amerikanske etterretningstjenesten OSS i Norden under andre verdenskrig, 2010 og samme forfatter Svik og gråsoner, kapitlet «SIS-agenten», 2010.

12 Thorner kjennes som implisert i Sixten Hagman-saken, Günther Pioch-saken og saken mot Arthur Fredrik Ängström. Se Pryser, 2012, op.cit., s. 143, 149 og 307.

11

19

da hun ble likvidert og dumpet av danske agenter i Kattegat surret inn i netting.13 Oppdraget som Jane Horney fikk før sin død av Thorner med bildene mislyktes også. Det fortalte hun til det svenske Säpo, som høsten 1944 arresterte henne og forhørte henne grundig. I motsetning til danskene syntes ikke svensk politi at hun var noen farlig agent. Derfor lot Säpo Horney slippe fri, etter først å ha overveiet å verve henne som sin egen agent. Svenske myndigheter har i alle år hatt en helt annen oppfatning av hennes betydning enn deres danske kolleger. Danskene har i ettertid fastholdt at Horney var en svært farlig tysk agent og derfor måtte dø.

Men før det møttes altså Jane Horney og Karl-Heinz Krämer i Stockholm sommeren 1944. Sammen dro de til leiligheten i Rindögatan 42. Vi vet ikke riktig hva de gjorde der. Det er mulig at det dreide seg om et konspirativt møte mellom to tyske agenter. Kanskje ønsket Krämer å bruke Horney i sin tjeneste? Den britiske etterretningstjenesten mente på dette tidspunkt å vite at Jane Horney «is a wellknown Sipo and S.D. agent in Denmark and mistress to H.E.H.E. Gilbert, head of Abteilung VI, Dagmarhus, Copenhagen».

Britene så det også som mulig at Krämer ønsket å sende Horney til England som agent, «a theory which is strengthened by the fact that she had indeed signed on the Gripsholm as a nurse in August 1944, only to be removed under arrest by the Swedish police».14 «Gripsholm» var et passasjerskip tilhørende den svenske Amerikalinjen, som fra Göteborg anløp britisk havn.

Mest sannsynlig er det nok at de hadde en «hyrdestund» sammen. Jane Horney var kjent for et utsvevende kjønnsliv, og omtalt som «erotoman» på grunn av sitt løsslupne forhold til menn. Krämer var kjent av Säpo som litt av en kvinnejeger, en slags tysk «James Bond» med fine biler og hyppige besøk på Stockholms dyreste restauranter. Enda han hadde et nokså alminnelig utseende, hadde han drag på damene. Säpo beskrev han som 180 cm høy, smal, «kutryggig», smalt ovalt ansikt, mørkt hår og bruker av briller.

Sammenlikningen med fiksjonsfiguren Bond er ikke min, men den tidligere amerikanske marineetterretningsmannen og forfatteren Ladislas Faragos i boka The Game of the Foxes. Han intervjuet Krämer på 1970-tallet.

Om Bond-forfatteren Ian Fleming kjente til Krämer er usikkert. Men også briten Fleming hadde under krigen vært i alliert hemmelig tjeneste, og kan ha blitt inspirert av ham. Som en kuriositet kan nevnes at James Bond fikk Både Horneys og Gilberts skjebner er behandlet i T. Pryser, 2012, op.cit., s. 340 ff.

Britisk rapport om Krämer fra sommeren 1944, KV 2/144-157, National Archives, Kew.

13 14

20

«licence to kill» fordi han likviderte en norsk dobbeltagent i Stockholm mot slutten av krigen.15 Kanskje var Fleming inspirert av Holsts mystiske død?

Denne boka skal altså handle om Karl-Heinz Krämer, lenge regnet som en av Nazi-Tysklands aller dyktigste agenter, og det omfattende nettverket av agenter og rapportører han skaffet seg i Sverige. Tre hovedagenter; en ungarskfødt svenske, en journalist og greve fra Sveits og en japansk militærattaché, var hans hovedagenter i Stockholm. En svensk diplomat – greven Carl Douglas – som ble mistenkt for å være en av Krämers rapportører, vil også bli viet oppmerksomhet. Krämer-nettverkets historie handler først og fremst om hvordan det opererte i Sverige med forgreninger til andre land både i Norden og Europa ellers. I dette nettverket inngikk personer fra flere land og slett ikke bare tyskere og svensker. Hvorvidt han virkelig hadde agenter i England ble gjenstand for stor diskusjon innad i de britiske hemmelige tjenester etter krigen. Selv den norske motstandsbevegelsen representert i Sverige ved sin mann, Arvid Brodersen, etablerte samarbeid med Krämer på slutten av krigen før tyskerne kapitulerte.

Tre hovedspørsmål skal forsøkes belyst i det følgende: 1) omfanget av Krämers spionasjevirksomhet som Abwehr-agent, inkludert hans nettverk, 2) hans rolle som kvinnejeger for å bruke kvinner for etterretningsformål og 3) om han som tysk spion bedro sin oppdragsgiver Abwehr både med opplysninger og penger og kanskje til og med var dobbeltagent?

Dessuten skal det undersøkes hvordan det gikk med Krämer etter krigen. Ble han straffet for sin omfattende spionasje i Nazi-Tysklands tjeneste?

Eller hadde seiersmaktene bruk for hans spionkompetanse i den nye kalde krigen? I mine tidligere bøker har jeg vist at Abwehr-eksperter var ettertraktet av vestmaktene dersom de hadde kunnskaper av etterretningsmessig betydning angående Sovjetunionen.16

Hovedkildene og metode Det finnes et omfattende skriftlig kildemateriale om Karl-Heinz Krämers virksomhet. I Säpo-arkivet i det svenske Riksarkivet og som befinner seg i filialen i Arninge, finnes det tolv fyldige saksmapper om ham og hans kontakter og medarbeidere. Også i arkivet til den svenske Militära underrättelse 15 16

Ian Fleming, Casino Royale, 1954, s. 57.

Pryser, op.cit., 1994 og Pryser, op.cit., 2010.

21

Det svenske S채pos kart over Karl-Heinz Kr채mers nettverk i Sverige. Fra Kr채mers p-akt 4478, S채poarkivet, Sveriges Riksarkiv, avd. Arninge.

og säkerhetstjensten (MUST) finnes mye av det samme materialet. Noe av dette stoffet er avhør gjort med Krämer av den britiske sikkerhetstjenesten MI5 etter krigen i England og av britiske militærmyndigheter i Tyskland.17 Flere av personene som Krämer sto i kontakt med i Sverige, har også egne personakter i Säpo-arkivet. Krigsarkivet i Stockholm inneholder også noe stoff. Dessuten finnes det hele 16 mapper om ham oppbevart i National Archives i Kew i London.18 Også i National Archives i USA er det materiale om Krämer i arkivet etter den amerikanske e-tjenesten Office of Strategic Services (OSS).19 Til slutt har man tilgang til Krämers egne telegrammer og rapporter.

De gikk både til Abwehr og til det tyske utenriksdepartementet – Auswärtiges Amt. Arkivet etter utenriksdepartementet ble beslaglagt og fotokopiert av de allierte etter krigen.

Kildematerialet fra både svenske og utenlandske hemmelige tjenester må analyseres med kritikk. I framstillingen er det ofte sitert fra kildene på originalspråket i anførselstegn. Kildene selv slik de manifesterer seg i arkivene får tale. Men opplysninger kan være både misvisende og direkte feilaktige. Etterretning og kontraetterretning er ingen eksakt virksomhet. Mye er usikkert.

Derfor kreves det grundig kildekritikk. Ellers er min metode den induktive som historikeren tradisjonelt bruker. Metoden innebærer at Krämers fortidige handlinger bygges opp nedenfra gjennom rekonstruksjonen av forholdene som kildene beretter om. Dernest prøver jeg å finne sammenhenger i dette ved en hermeneutisk fortolkningsmåte.20 Krämer er omtalt i en del litteratur om andre verdenskrig.

Det gjelder i første rekke forfatteren Ladislas Faragos spionklassiker The Game of the Foxes fra 1972,21 og dernest i nestor i etterretningshistorie David Kahns Hitler's Spies fra 1978.22 Både Krämers p-akt nr. 4478, Säpo-arkivet, Arninge.

Krämers mapper KV 2/144-KV 2/157 og WO 208/5212 og WO 208/5213 i National Archives, Kew, London.

19 Record Group 226. Entry 171 A, Box 58, X-2 Personalities Files, NARA. 20 Den induktive metode skiller seg fra den hypotetisk-deduktive metode som statsvitere og sosiologer bruker. Om metoder, se Paul Knutsen, Å forstå historie. Vitenskapsteori og forskningspraksis, 2016.

21 L. Farago, The Game of the Foxes. British and German intelligence operations and personalities which changed the course of the Second World War, 1972, særlig s. 538 ff.

22 D. Kahn, Hitlers Spies. German Military Intelligence in Wold War II, 1978, særlig s. 306 ff.

17 18

23

Farago og Kahn intervjuet Krämer og vurderer ham som en toppspion av rang, men begge var i utgangspunktet journalister med sans for nyhetsoppslag, noe deres forfatterskap preges av. Krämer er også omtalt i professor Wilhelm Carlgrens bok Svensk underrättelsetjänst 1939–1945 (1985) og i C. G. McKays artikkel «The Krämer Case: A Study in Three Dimensions» (1989).23 All denne litteraturen ble skrevet før arkivmaterialet som vi skal bygge på i det følgende var tilgjengelig for forskningen, selv om disse forfatterne åpenbart også har hatt hemmeligstemplet materiale til disposisjon.

I motsetning til de eldre forfatterne er det i denne boka benyttet nedgradert kildemateriale, både fra Säpo-arkivet i Stockholm som fra 2004 er tilgjengelig fram til året 1949, og kilder fra det britiske- og det amerikanske nasjonalarkiv. En bred framstilling av tyske hemmelige tjenester i Sverige under krigen basert på dette materialet har jeg selv publisert i 2012 i boka Tyske hemmelige tjenester i Norden. Spionsaker og aktører 1930–1950.

Nå borer jeg enda dypere i stoffet om Krämer enn det har blitt plass til her.

Krämers bakgrunn og første oppdrag Før vi ser nærmere på Karl-Heinz Krämers spionvirksomhet i Stockholm, der han opererte permanent fra høsten 1942 og resten av krigen, må noen ord sies om hans bakgrunn og tidligere erfaringer i Abwehrs tjeneste. Krämer var født 24. desember 1914 i Obernkirchen nær Hannover, som sønn av kjøpmannen August Krämer. Mora Lilly var født Bode. Vanskelige tider økonomisk for faren i mellomkrigsåra, gjorde at sønnen selv måtte tjene penger til sine studier. 1. mai 1937 meldte han seg inn i nazipartiet NSDAP og fikk medlemsnummer 4175743, men alt på slutten av året 1938 skal han ha meldt seg ut, opplyste Krämer i 1947.24 I innmeldingsskjemaet til NSDAP omtales han som student og tilknyttet Ortsgruppe Falkenburg i Hamburg.

Etter juridisk utdannelse ved universitetene i Göttingen og Hamburg praktiserte han en kort tid som advokat. En tid trodde britiske SIS at han på begynnelsen av krigen hadde vært sjef for en fangeleir ved Hamburg. Men dette ble senere avvist etter grundigere vurdering av hans karriere.25 C. G. McKay, The Krämer Case: A Study in Three Dimensions», Intelligence and National Security, Vol. 4, no 2, 1989. Se også C. G. McKay, From Information to Intrigue. Studies in Secret Service Based on the Swedish Experience 1939–45, 1993.

24 Krämers CI Questionnaire datert 25/3-47, WO 208/5213, National Archives, Kew, London.

25 Se sluttvurderingsrapporten på 73 sider om Krämer, udatert, men skrevet etter 1970, note s. 17, i KV 2/157, National Archives, Kew, London.

23

24

Første side av Karl-Heinz Krämers innmeldingsskjema fra 1937 i det tyske nazipartiet NSDAP. Dokument fra Bundesarchiv Berlin.

Storspionen Karl-Heinz Krämer styrte et omfattende spionnettverk fra Stockholm i åra 1942–45, et nettverk med forgreininger til flere europeiske land. Boka belyser særlig forholdene i Sverige, hvor mange lands hemmelige tjenester opererte, og som var Krämers hovedbase som spion for Tyskland. Et kritisk søkelys rettes mot svensker som samarbeidet med tyskerne, blant annet en svensk diplomats rolle i Norge i 1940 og senere i Spania.

Var Krämer også dobbeltagent? Hans rolle i krigens sluttfase da han samarbeidet med Jens Chr. Hauges mann i Stockholm, Arvid Brodersen, undersøkes også. Vi følger Krämers historie til han endte som skipsreder i Hamburg i 1960-åra.

Tore Pryser (f. 1945) er professor emeritus ved Høgskolen i Innlandet. Han har arbeidet mest med norsk historie fra 1800-tallet, arbeiderbevegelsens historie og andre verdenskrig. Spesielt har han interessert seg for hemmelige tjenester under krigen og har skrevet en rekke bøker og artikler om dette. Den viktigste er Tyske hemmelige tjenester i Norden (utgitt 2012).

ISBN 978-82-8104-376-3

Orkana Akademisk

www.orkana.no