Vaid – en historie om blått

Anne Sagberg

Vaid En historie om bl책tt

Orkana

Norske Leksikon gir noen opplysninger: Blåtre, eller kampeche, er riktignok en plante, hjemmehørende i Mellom-Amerika.

Pigmentet i den rødsorte kjerneveden kan sammen med forskjellige beiser gi mange farger, også noen blålige. De er på langt nær så holdbar som fargestoffet indigo, som kan utvinnes både av vaid og arter av indigofera. Den industrielle revolusjon kom sent til Norge. Midt på 1800-tallet vokste fabrikker opp langs Akerselva, og ganske raskt utgjorde tekstilindustrien hovedtyngden. I tillegg til ull og bomullsspinnerier fantes blant annet i 1875 en bridselmølle.9 Bridsel/brissel er et annet navn på blåtre. Alle var ikke like begeistret for uringjæring, derfor ble farging med brissel raskt en populær metode i løpet av 1800-årene.10 Prøyssisk blå/pariserblå/berlinerblå, kjært barn har mange navn. Pigmentet er et dypVaidpigment. Foto: Woad Barn blått, lysekte og mineralsk produkt som ble utviklet av en kjemiker i 1704. I stoffet inngår forbindelser med jern og cyanid. Det regnes som den første kjente syntetiske farge. Navnet prøysserblått fikk det fordi fargestoffet etter sigende ble brukt ved farging av uniformer til den prøyssiske hæren. I dag har berlinerblått helt andre bruksområder.

Lapis lazuli er en bergart. Mot slutten av middelalderen ble bergarten importert til Europa, der den ble malt til pulver og benyttet som fargen ultramarin eller asurblå, det fineste og dyreste av alle blå pigment. De store renessansemalerne benyttet den til å fargelegge klærne til sentrale personer i bildene sine. Her finner vi kanskje også en av forklaringene på begrepet kongeblå?

Kobolt er et grunnstoff som gir grunnlag for koboltblått. Det brukes til å gi blå farge til glass og glasur på keramikk. På 1800-tallet var Blaafarveverket på Modum verdens største produsent av koboltblått.

Av planter er det flere som kan gi blåfarge til tekstiler. Blåknapp, hønsegras og blåbær har vært benyttet i Norge. Alle disse er lite lysekte. Det er bare indigo fra indigo- og vaidplanten som gir klare blå farger som er lysekte og kan vare over tid. Fargen er faktisk den mest lysekte av alle plantefarger.

Det er vaidens historie som er hovedtema for denne boka.

17

Vaidens botanikk Vaid er denne gamle kulturplantens norske navn. På latin heter den Isatis

tinctoria. Den tilhører korsblomstfamilien. På latin heter familien Brassicaceae. Til samme familie hører kulturplanter som kål og sennep, og ugrasplanter som russekål og åkersennep.

Woad (Engelsk) Wad (Anglo-Saxon) Färberwaid /Waid (Tysk) Vejde (Svensk)

Vajd Guède eller Pastel Guado Weat

(Dansk) (Fransk/spansk) (Italiensk) (Nederlandsk)

Planten er toårig.

Den blir opptil en meter høy. Stengelen er stivt opprett. Bladene er pilformet og glatte, med en grågrønn farge. Blomstene er små og gule i rike blomsterstander.

Blad og frø av lys og mørk variant av Isatis tinctoria.

Enkeltblomstene har fire kronblad. Skulpene (fruktkapslene) er enfrøede, hengende, med vingekant, sortbrune eller gulaktige.

Slekten Isatis er ennå ikke fullstendig utredet. Knut Fægri hevder i Norges planter (Fægri 1958:bd1:200), at det finnes 30 forskjellige arter av denne planten.11 Forfatterne av artikkelen «Vaid på Nordlandskysten», påpeker at det finnes ulike oppfatninger om dette. Noen hevder det finnes 10 arter i Europa, og at seks av disse skal være nært beslektet med Isatis tinctoria, nærmest underarter. Andre mener Isatis tinctoria er en variabel art, med mange varieteter og former. Inndelingen bygger i hovedsak på forskjeller i form og farge på fruktene.12 De plantene som vokser vilt i Norge i dag hører til varieteten med matte og strågule frukter. Den viltvoksende vaiden i Finland har derimot glatte og mørkebrune frukter.

Planten trives best på solrik, kalkholdig og næringsrik jord.

18

Vaiden setter bare bladrosett første år.

Foto: Woad Barn

Vaiden setter blomster andre år.

Første år setter planten en tett rosett av blader, større og bredere enn bladene på stengelen. Neste år vil en ny rosett komme først og opp av den vokser stengelen med blomsterstandene.

Det latinske navnet tinctoria kommer av ordet tingo, som betyr farge. Det er ikke åpenbart, om man ikke kjenner til fargebruken, at dette er en plante som kan gi blå farge. Ingen deler av den levende planten inneholder blå farge. Men den inneholder stoffene isatan og indican som er kjemisk bundet til sukkermolekyler. Disse stoffene, som er fargeløse i planten, vil gi blå farge ved en oksidasjon. (Oksidasjon kan for eksempel skje ved kontakt med vann eller luft.)

Vaid hører ikke naturlig hjemme i Norge. Den sies å ha sitt opphav i Midt-Østen og Middelhavslandene. Men den finnes nå viltvoksende flere steder i Norden, og i England, som et resultat av den store utbredelsen den hadde som kulturplante, også etter at den indiske indigoen kom på markedet.

Forekomstene av vaid på Nordlandskysten hører til de største i Norden, De sør-norske forekomstene synes alle å være små, og artens status her er høyst usikker. I Sverige opptrer den spredt og i beskjeden mengde langs kysten fra Skåne til Medelpad, mens den i Danmark er «sjelden», og innskrenket til østkysten. Planten er vanligere i Sør-Finland.13 (Alm, Elven og Edvardsen: 5).

19

Botanikere som Blytt (1861), Schübeler (1886), og Holmboe (1950–58) har alle beskrevet funn av Isatis tinctoria i sine floraer. Schübeler skriver i Norges Væxtrige: Oprindelig vildtvoxende i Syd-Europa, men ved Dyrkning er den efterhaanden blevet forvildet paa mange steder i Mellom-Europa; forvildet paa flere steder i det sydlige Sverige til Gefle Skjærgaard, og i Norge ved Veikanterne i Lærdal i Sogn samt paa Grønholmen i nærheden af Bodø og i Troms Stift.

Dyrket giver den modent frø ved Prestegaarden i Maalselvdalen (69 °10´), Og ved Aal Prestegaard i Hallingdal på en Høide af 1500’ (470 m.o.h).14,15

Det ser ikke ut til å være registrert funn av vaid før midten av 1800-tallet.

Hvor hardfør planten er, kan diskuteres. Den setter mye frø som lett spres med vinden. Derfor anbefaler noen å passe på at den ikke får en uønsket spredning ved å binde finmaskede nett rundt fruktene for å samle dem opp når de modnes. Min egen erfaring fra dyrking i Østfold gjennom åtte år viser at frø som faller på bakken sjelden spirer. Noen få gjør det, men disse plantene forsvinner av seg selv etter kort tid. Med tanke på hvor stort omfang dyrking av denne planten har hatt i Europa, er det bemerkelsesverdig få viltvoksende bestander igjen. På mange av funnstedene fra 1800-tallet, finnes ikke spor igjen av planten. Så faren for at planten skal bli invaderende, og fortrenge våre endemiske (stedegne) arter, virker ikke stor i denne landsdelen.

På Nordlandskysten ser det imidlertid ut til at planten har klart å spre seg fra dyrket vaid. Den har der slått rot på noen ubebodde øyer, og funnet feste i havstrandområder.

I flere stater i USA er planten svartelistet, det vil si erklært skadelig og uønsket. I Arizona er den forbudt.16 På Azorene, derimot, der vaid var dyrket i stor skala på 1500-tallet, er det få spor igjen av den.17 I Sverige har planten vært dyrket kommersielt. Allikevel finnes den nå forvillet bare på enkelte lokaliteter.

20

Gjennom hele historien har det

eneste naturlige blå fargestoffet vært indigo. Helt siden neolittisk tid (yngre steinalder), har vaid vært den europeiske kilden til indigoblått, og det viser seg at planten ble introdusert i Europa på samme tid som jordbruket spredde seg fra Midt-Østen, og at dets eneste hensikt var å farge tekstiler blå.18 Slik sammenfatter John Edmonds historien om vaid i The History of Woad and the Medieval Woad Vat. Han forteller videre at fordi denne fargen er den mest komplekse av alle plantefarger, førte det til at fargestoffet ble en av de mest verdifulle

Vaid i Europa

Bildet viser en typisk produksjonsmåte for vaid. Det dyrkes vaid i skråningen. Blader som er høstet inn, males på kvern, og hest brukes som trekkraft. Bladmassen formes til kuler som legges til tørk på store brett med god luftgjennomgang.

Arkiv: Bildarchiv Ehrfurt 21

handelsvarer internasjonalt. Han trekker fram begrepet «Land of Cockaigne» som opprinnelig var et uttrykk for området Toulouse, der Cockaigne henspiller på vaid.19 Begrepet har siden blitt et generelt begrep for eksepsjonelt rike landområder.

Gjennom middelalderen trakk vaid­ aktiviteten tråder på kryss og tvers gjennom Europa. I takt med økende velstand og fabrikkmessig framstilling av tråd og tekstil, økte hastigheten trådene ble trukket med. Sett høyt ovenfra, må det ha sett ut som om en edderkopp var på ferde.

Bønder sådde, luket og høstet vaid. Hester trakk møllesteiner rundt og rundt og malte vaidbladene til grøt. Hele bondefamilien knadde vaidballer som ble lagt til tørk. Handelsmenn kom og tok vaiden med seg langs de store elvene, også langs Somme og Garonne. Venetianske kjøpmenn og hansakjøpmenn fikk lasten over på større skip som seilte over Middelhavet og Atlanterhavet. De krysset den enVaidblad som er hakket, formet til boller og tørket. Sju til åtte cm i diameter. Tradisjonell gelske kanal, de dro over Nordsjøen og metode for å bevare vaid til farging. Vaid som inn i Østersjøen. Fra Spania, Nord-Italia, er tørket på denne måten, kan også omformes til fermentert vaid, det som på engelsk kalles Tyskland og Frankrike. Langs landeveicouched woad. Da finknuses de tørkede bladene ble den dyrebare lasten fraktet med ene, dynkes med vann og massen gjæres et par uker under passe temperatur, før den tørkes. hest og kjerre. Den krysset grenser og ble Couched woad er nesten svart. tollbelagt. Langs andre ruter gikk transporten av fargeplanter som skulle brukes sammen med vaid, likeledes alun til beising av garn. Genova var et finansielt senter for handelen med alun. Det ble også handlet med andre nødvendige ingredienser, som aske og askelut til vaidfargebadet.

Vaiden ble kontrollert og kvalitetsvurdert der den kom, og penger skiftet hele tiden hender. Det var mange som krevde sin del av de store rikdommene som fulgte denne kostelige varen. Knutepunkter for handel med vaid vokste seg rike og mektige, som Amiens og Bordeaux i Frankrike og Erfurt i Tyskland. Overdådige herskapshus ble bygget på disse stedene. I Erfurt, ble byens universitet finansiert av rikdommen som fargevaiden skapte.20 Vaid egner seg spesielt godt som farge for ullfiber. Enkelte steder i Europa var vilkårene for sauehold ekstra gode. Spania og England var store produsenter. Sauen ble klipt, kjøpmenn kom og tok ulla med ut på veien, langs 22

elver og over hav. Til manufakturene, til markedet, som kunne ligge langt unna produksjonsstedene for ull. Grenser ble krysset igjen, og toll og skatter ble betalt.

Ull og farge møttes. På markedene var det et sydende liv. Fargerne møtte opp for å sikre seg den beste ulla og det reneste pigmentet til sine fargebad.

Veggtepper i gobelinvev ble svært populære blant de aller rikeste. Den blå vaidfargen var viktig i disse teppene. Flandern ble et sentrum for den rike teppeveverkulturen. Kongelige, adelsmenn og rike kjøpmenn gjorde sine bestillinger hos veverne, som igjen gjorde sine bestillinger hos de dyktigste fargemestrene. Å bli fargemester krevde lang erfaring. Fargerne var godt betalte, og de var alltid etterspurt. Det var stor etterspørsel etter tekstiler med friske farger, og motene var like viktige for folk den gang som nå. Folk kjøpte tekstiler etter den økonomiske evnen de hadde. Veggteppene var kunstvev, men i den framvoksende manufakturen, var mange vevere samlet under ett tak for økt effektivitet. Her vevet de klede til klesproduksjon.

Hvorfor var vaiden av slik viktighet for tekstilfeltet? Mens andre plantefarger blekner og forsvinner, kan man ofte se den blå fargen på eldgamle tekstilfragmenter. Dessuten er klare røde, blå og purpurfarger svært sjeldne i plantefargenes rike. Derfor er de også kostbare, og klær med slike farger var i høy grad statussymboler. Og sist, men ikke minst, ble vaiden brukt sammen med andre plantefarger for å frembringe farger som rosa, fiolett, Detalj fra flamsk gobelinteppe. lilla, sort og grønn.

Vi vet ikke nøyaktig hvordan utviklingen av vaiddyrking har vært i Europa. Men vi vet i alle fall at fra 1300-tallet har denne produksjonen vært avgjørende for svært mange mennesker, både bønder, handelsmenn og håndverkere.21 Frankrike var det aller største produsentlandet. Viktige områder var Picardy og Languedoc. Toulouse akkumulerte slike rikdommer at de en periode kunne løsrive seg og etablere en egen stat med et eget parlament.22 Kong Charles 7. godkjente ordningen i 1437, og det egne parlamentet fungerte i lang tid framover. Sør-Frankrikes store tekstilindustri ble forsynt av distriktets egen vaidproduksjon. De hadde overskudd av vaid og eksporterte til blant annet Italia. I Firenze kunne ikke den utstrakte vaidproduksjonen i Toscana og Piemonte tilfredsstille etterspørselen etter fargestoff til tekstilene de produserte, og importen fra Frankrike var stor. I Tyskland, spesielt 23

Teppe eller løper der vaid kan ha vÌrt fargeemne. Usikker datering. Teppet befinner seg i Permanenten Vestlandske Kunstindustrimuseum.

24

i Thüringen-området, var minst 300 landsbyer i en periode involvert i produksjonen av vaid. England var, sammen med Flandern og Nederland, de største importørene av vaid. For England var denne importen i året 1470 den økonomisk nest viktigste, nest etter vin.23 Sammenliknet med land på kontinentet, var engelskmennene sent ute med foredling av ull. Fram mot 1400-tallet eksporterte britene nesten all ull over kanalen for å få den farget, spunnet og vevet der. Selv om engelsk ull var av god kvalitet og svært etterspurt, ga den på ingen måte samme avkastning som ferdige tekstiler av høy kvalitet. Først fra 1400-tallet og utover kunne tekstilproduksjonen konkurrere med den på kontinentet. Engelskmennene satset på å få kontroll med mer av verdikjeden, og de satte i gang med dyrking av vaid, og også krapp og fargereseda for rød og gul farge. I utgangspunktet hadde de lite ekspertise. Men religionsstridigheter på kontinentet gjorde at de kunne tilby erfarne håndverkere i fargerfaget en trygg tilværelse i England. Helt fra 1330, da Edward III oppmuntret flamske vevere og fargere til å komme til England, ble de ønsket velkommen med sin ekspertise. Etter hvert skjøt vaidproduksjonen fart, spesielt i sør og langs elvedalene helt opp til Skottland. Fra 1600-tallet fant flamske fargere og vevere seg et rikt utkomme av vaid i Øst-England. Klesmoten var overdådig, og i boka Dyes from plants av Seonaid Robertson, fortelles det at en fin frue kunne betale like mye for en vaidfarget kjole, som for et lite hus!24 Men engelskmennene hadde et problem. Når vaiden er malt skal vaidballene tørkes fort. Med Englands velkjente regntunge og fuktige klima, var ikke denne tørkingen alltid mulig.

Så egenprodusert farge kom aldri til å dekke hele behovet deres. I en lang periode fra 1500-tallet og framover importerte engelskmennene også vaid fra blant annet Azorene.25 Øygruppa Azorene er kjent for å være fødested for høytrykk. Der hadde dyrkingen gode klimatiske vilkår.

Fra vår posisjon høyt oppe over Europa ser vi også fra 1500-tallet en stadig voksende aktivitet på havet, mot øst, og fra øst. Sjøveien til India ble åpnet etter Vasco da Gamas runding av Kapp det gode håp i 1498. Det fjerne østen hadde man hatt kontakt med i uminnelige tider. Men kontakten fant sted over land, med karavaner, langs de mange silkeveiene, og til vanns rundt den arabiske halvøy. Eksotiske varer nådde Europa, men kvantumet var ikke stort, og prisene til gjengjeld astronomiske, fordi de ble skattelagt mange steder underveis. Indigoen var så kostbar at den stort sett ble brukt til malerier og blekk. I Venezia samlet handelsmennene enorme rikdommer.

Etter Vasco da Gama snubler sjøfartsnasjonene i Europa over hverandre i jakten på kontroll over råvarer og markeder. Portugiserne først, så hollenderne, engelskmennene, spanjolene og franskmennene. Og Venezias makt falmer sakte, men sikkert. Indigoen kommer fra India, der utvinningen av 25

Farging

Interessen for å farge med vaid har

tatt seg opp etter at engelske forskere fant en enkel måte å farge på. Søker en på nett vil en finne mange spennende lenker til virksomhet i land som Frankrike, Tyskland, England og USA. Husk da å bruke søkeordene Isatis tinctoria. Noen steder drives kommersiell produksjon av fargepigment og salg av fargete produkter.

Fortellingen fra England i neste kapittel står som eksempel på det. Andre steder inngår pigment av vaid som vare sammen med andre fargeemner. Andre igjen driver hobbyvirksomhet og blogger om det. Det finnes sider som reklamerer for vaid til annen bruk enn farging. (Se kapitlet En spennende fremtid for vaid).

Mytene er mange. Tegning: Geir Aadnesen

80

I Norge har Marit Aasjord og Ellen Kjellmo bidratt vesentlig til å gi interessen for fargeplanten et nytt oppsving. De har laget en norsk bruksanvisning for framgangsmåten ved farging, Farging med vaid i historisk og moderne perspektiv, basert på det materialet John Edmonds presenterte i The History of Woad and the medieval Woad Vat. De har holdt kurs, og de har solgt frø og de har egen fargeerfaring som de deler med andre. I flere husflidslag rundt om i Norge fines det folk som har prøvd seg på dyrking og farging. Hvor mange som holder på med vaid i det dette skrives, er ikke godt å si.

I Finland ble det på 1990-tallet gjort en serie praktiske forsøk med vaid.

Det skjedde ved Landskapsmuseet i Åbo, og arbeidet var en del av et prosjekt i forbindelse med å rekonstruere en drakt fra S:t Karins, en by like ved Åbo.

Drakten er datert til tidlig 1000-tall, altså sen vikingtid. Den gamle drakten hadde forskjellige blå og grønnblå nyanser. Forskerne Hasnnusas og Ratio forteller i heftet Färgning med vejde, historia och experiment, at hensikten blant annet var å gjenopplive og utvikle farging med vaid, og samtidig undersøke de faktorer som påvirker fargingen og utarbeide en sikker og pålitelig oppskrift for å farge blått.100 De har ikke brukt kjemisk metode, men basert seg på ulike gamle metoder, der gjæring inngår som en viktig del i en kype.

Det har blitt mye «potteblått». De farget både med vaidboller av tørkete blad og med ferske blad. Oppskriftene fikk de blant annet fra Jill Goodwins A Dyers Manual. Jeg har gjengitt to av oppskriftene i denne boka, under kapitlet Farging etter gammel metode. Alle kypeprøvene deres ga blått resultat. De fikk også mange andre farger; grønt, gult, rødt og brunt. Hasnnusas og Ratio oppsummerer at det ikke finnes en sikkert og pålitelig oppskrift for å farge blått med vaid, fordi det finnes så mange faktorer som påvirker fargingen.101 Urin er en væske som varierer med blant annet hva man spiser, stressnivå, medisinbruk og hormoner.Gjæring er en «levende prosess» som heller ikke forløper likt fra gang til gang. Også lut av løvtreaske vil lett kunne bli forskjellig fra produksjon til produksjon. Å gjenta en vellykket farging, er ikke enkelt når en bruker gammel metode. Men finnene oppsummerer sitt arbeid med at de ønsker at andre skal gi seg i kast med farging, og ikke gi opp om det ikke blir veldig vellykket i første omgang. Øvelse gjør mester, og alle trenger heller ikke bli mestre!

Det finnes mange miljøer i vårt land som er dedikerte til en spesiell epoke av vår historie. Vikinglag og middelalderlag har medlemmer som setter sin stolthet i å lære seg de originale teknikker, og bruke dem til å gjenskape klær og gjenstander fra de forskjellige epokene. Oppskrifter på og erfaringer med vaidfarging vil kunne være nyttige for dem.

81

Potteblått «Potteblått, ja! Det vet jeg bestemoren min brukte. Hun fortalte at hun

samlet urin i et kar som sto en stund, og når hun la garn i det så ble det blått!»

Fortalt med litt skrekkblandet fryd ved tanken på at en genser eller et par sokker var laget av garn gjennomtrukket av urin … og sånn passe diffust om hva det egentlig var som hadde skjedd i det karet. Slike historier er jeg blitt fortalt mange ganger. Oppfatningen om at urin alene kan gi blå farge er seiglivet.

Noen vet å fortelle at det beste var å samle urin fra en gravid kvinne. Andre mener det var mer futt i urinen fra tønna utenfor kroen, der animerte karer leverte skvettene som er et naturlig biprodukt av travel begersvinging. Men tvilen har ved nærmere ettertanke gjerne meldt seg hos den som forteller, for noen egne erfaringer har man jo med urin, og har man noen gang sett tegn til blåfarge i gamle tisseskvetter? I disse mer eller mindre fantasifulle historiene er det allikevel, som det ofte er i gamle sagn og myter, en kjerne av noe virkelig.

Kanskje er det sant at bestemor, eller hennes mor igjen, farget med potteblått.

Faktum er at det er ikke urinen i seg selv som gir blå farge. Den blå fargen i disse fortellingene kommer fra indigopigment, enten syntetisk farge eller naturlig plantefarge. For et par-tre generasjoner siden var det ikke sannsynlig at man fikk tak i vaid-pigment, så det naturlige pigmentet var utvunnet fra en plante i familien Indigofera, som ble importert. Pigmentet ble pulverisert, blandet i vann, og måtte så gjennomgå en kjemisk prosess, for at fargen skulle feste seg i garnet og bli der. Og her kom urinen inn.

Fra den åttende utgaven av Hilda Christensens bok Lærebok i farging med planter,102 har jeg hentet følgende avsnitt fra oppskrift om farging med indigo: 250 g ull.

16 g indigo.

En samler ren, frisk menneske-urin og lar den stå vel tildekket på et varmt sted, så den holder lunken.

Når den har stått 3–4 dager, avklarer en den i et tilstrekkelig stort treeller steinkar.

I en lerretspose fyller en den finstøtte indigo og legger den ned i urinen, hvor en kryster og klemmer den vel ut et par ganger daglig.

Dette er en absolutt ekte farge.

Som det er fortalt mer grundig i kapitlet om kjemi lengre bak i boka, må det blå pigmentet løses opp og gjennomgå en reduksjonsprosess. Det vil si at fargemolekylene skal omdannes fra indigo til indigohvitt ved at oksygen tas vekk. I en gjæring forbrukes oksygen, og det er her den gjærende urinen har sin misjon.

82

Det sier seg selv at det oppstår lukt av denne prosessen, og at det skal nokså grundig vask til før produktet dufter godt. Såpe og einerlåg ble brukt.

Vår store billedvevkunstner, Hannah Ryggen, vevet med plantefarger.

Hun bodde og arbeidet på Ørlandet. Prosessen hun beskriver, gjorde nok inntrykk på henne også, hver gang hun løftet opp en våt garnbunt, og iakttok hvordan den endret farge fra lys gul via grønn til stadig mørkere blå under luftens påvirkning.

Hannah Ryggen kjente godt metoden med bruk av urin. Selv brukte hun pigment fra indigoplanten for å farge blått. Uttalelsen på plakaten er hennes egen. Den følger utstillingen av teppene hennes på det lille, faste Hannah Ryggen-museet i Brekstad på Fosen. Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum. Foto: Steffen Wesselvold Holden.

Denne forvandlingen betar de fleste som arbeider med farger som framkommer på denne måten, og kan være ennå en grunn til at historier om potteblått, eller det litt mer sofistikerte kammerlut, overlever som interessante også i vår tid.

I boka Planter og tradisjon gjengir Arbo Høeg noen opplysninger fra eldre folk om bruk av «potteblått», «pissblått» eller «dallblått». Skulle fargen være vaskekte måtte en bruke indigo som ble redusert i gjærende urin. Han nevner også «blåstein», som ofte er brukt som betegnelse på indigo. Selv om kobbersulfat også kan ha denne betegnelsen, er det neppe den som kildene hans sikter til. En av kildene sier: «Det var blåstein dei måtte kjøpe for å få blått vadmel. Denne farginga var eit kapittel for seg som det er best å gå forbi».103 Fra Anders Sandvigs hefte om fargeriet på Maihaugen, tar vi også med noen uttalelser fra kildene hans.

Ola Lunde Vågå fortalte mig at han hadde truffet en gammel mann, som fortalte at han kunne huske som smågutt at det på en gård i Skurdal sto en slik farvekopp av tre i høysete-kroken. Av og til ble det helt urin i den og han erindret ennu hvor fælt det undertiden luktet av koppen.

83

En annen kilde fortalte at urinen måtte være råtten, og derfor måtte den stå i et varmt rom. Den ble blandet med kli og kalk. Så ble en pose med finstøtt indigo nedsenket i fargebutten. Posen ble klemt med jevne mellomrom. Tøyet måtte dyppes flere ganger for å få mørk farge. Eldre koner pleide å utføre dette arbeidet. «Det urinblå hadde den slemme feil at det luktet vondt av det; selv om det ble kokt i såpevann eller einerlåg, og selv om det ble aldri så godt utluftet, kom lukten tilbake så snart stoffet ble varmt eller vått..» 104

Å farge med vaid – framgangsmåter Å farge med vaid, og for den saks skyld med indigo og purpur, er et krevende håndverk. All plantefarging krever erfaring om resultatene skal bli gode og stabile, men prosessen som skal til for å få godt resultat med de nevnte fargene er ekstra utfordrende. Fargere dannet laug og kunnskapen de var i besittelse av var i middelalderen en strengt bevoktet hemmelighet.

Fargeemnet til vaidblått var kostbart, og de fargete tekstilene sto høyt i kurs.

En fullbefaren farger hadde bak seg minst åtte års opplæring, og måtte bestå en krevende prøve før han kunne kalle seg mester. Å forstå prosessen med reduksjon og oksidasjon rent kjemisk, hadde de selvsagt ingen forutsetninger for. Det er først med kunnskap om molekylene og deres egenskaper at det fullt ut er mulig å forklare hva som skjer idet saften fra grønne blader omdannes til blått pigment. Men praktisk erfaring, brakt videre fra mester til svenn gjennom generasjoner, ga den nødvendige kunnskapen, antakelig gjennom eksempelets makt og i liten grad gjennom skriftlige nedtegnelser. Det finnes en historie i Vibeke Løkkebergs roman Purpur, om fargere i Konstantinopel som skulle fått tungene skåret ut for ikke å røpe hemmeligheten med framstilling av purpurfarge. Dette er nok muligens en myte, for håndbåren kunnskap handler vel så mye om hendene som talegavene.

Fargerne kunne kjøpe råstoffet som pigment i form av vaidkuler eller blokker. For å utvinne pigmentet fra vaiden, måtte bladene gjennomgå en lang prosess. Førsteårsbladene ble høstet og malt på en hestedrevet vaidmølle.

Massen ble formet til baller som ble lagt til gjæring og tørking i noen uker.

Siden ble ballene knust, gjennombløtte med vann og raket sammen i dynger.

Da satte ny gjæring i gang. Flere ganger ble det spredd og dynget, og etter noen uker var gjæringen ferdig. Massen var nå mørk som tjære og ble tørket før den kunne selges. I denne formen kunne pigmentet lagres lenge.

Fargeren knuste det tørre pigmentet og hadde det i et fargekar. Kokende vann ble helt over og vannet ble sort av indigotinpartikler. Hadde man lagt en tekstil i dette badet, ville man ha oppdaget at fargen ikke festet seg til 84

fibrene. Indigo er et fargestoff som ikke er oppløselig i vann, og her ligger årsaken til at fargeprosessen er komplisert. Oksygen må fjernes slik at indigo omdannes til indigohvitt (leuco-indigo) som er vannløselig. Å fjerne oksygen kan gjøres gjennom å få væsken til å gjære. (De fleste har vel observert at gjærende mat skiller ut en boblegass, CO2, og da forsvinner oksygen.) Det var vanlig å bruke gjæret urin som både fungerte som reduksjonsmiddel og som kunne ha en basisk virkning, noe prosessen var avhengig av. Askelut ble etter hvert tatt i bruk for å gjøre væsken basisk. Fargerne kunne også tilsette korn, honning eller frukt i væsken hvis de ville styrke gjæringen. Blandingen i fargekaret skulle holde en jevn temperatur på 50 grader i omtrent tre dager.

I løpet av denne tiden forandret fargen i karet seg fra blåsort til klar gulgrønn.

En god farger måtte ta mange sanser i bruk. Han gned væsken i kypen mellom fingrene for å sjekke hvor glatt den kjentes, og han luktet og kanskje smakte for å fastslå om oppløsningen hadde den riktige egenskapen. Så prøvefarget han for å se om fargen ble ren og klar. Før han farget måtte han igjen sjekke om det var nødvendig å tilsette kalk for å gi væsken den rette egenskapen. Så kunne fargingen skje. Idet garnet eller tekstilen ble tatt opp av fargebadet og kom i kontakt med luft, forandret fargen seg fra gulgrønn til blå. Idag bruker vi et pH-meter, og kan raskt fastslå hvilken surhetsgrad en løsning har. Den gang var det bare lang erfaring som kunne sikre godt resultat. Ikke rart at fargerne var vel ansette fagfolk. Samtidig er det slik at både prosessen med å ekstrahere pigment, og fargeprosessen med gjæring, lukter.

Og den lukter ille. Den gjærende bladmassen lukter råtten kål, og fargerens kype duftet heller ikke av røde roser. Det fargede garnet eller kledet måtte gjennom mange runder vask og lufting før det kunne brukes. Hvordan de menneskene luktet som arbeidet med dette er beskrevet i romanen Damen og enhjørningen av Tracy Chevalier. I Brussel har en lissier, en billedvever, påtatt seg å veve gobeliner for en rikmann. Blått skal være en sentral farge. Fargen er et sterkt uttrykk for rikdom og høy sosial status. Fargeren kommer til byen, og forfatteren skriver: Snart kunne jeg også kjenne lukten, og like etter gjorde Nicolas det.

«Bon Dieu, hva er det?» ropte han. «Det lukter som en tønne piss!»

«Det er Jacques Le Boeuf» sa jeg. «Vaidfargeren.»

«Er det sånn vaid lukter? Jeg har aldri vært i nærheten av det. I Paris må de jobbe utenfor bymurene, på et sted ingen andre nærmer seg.»

«Slik er det her også, men han kommer inn til byen av og til. Lukten henger ved ham, men man kan jo ikke nekte ham å gjøre forretninger. Men når det gjelder ham, er det alltid fort unnagjort.»105 85

Farging etter gammel metode Den gamle metoden baserer seg på en rekke prosesser som ikke er lette å styre, og det finnes flere oppskrifter. Her tas det med en oppskrift som benytter urin, og en som bruker annet gjæringsmateriale. Oppskriftene er tatt fra Hasnnusas og Ratio.106 De er bygget på Jill Goodwins anvisning, og kvantifisert gjennom eksperimenter ved Landskapsmuseet i Åbo.

The Ancient Method – med urin • • • • •

1 kg vaidblader 3 liter vann 1,5 liter askelut 1,5 liter urin 50–100 gram garn (gir mørk blå farge)

Det kokende vannet helles over den opphakkede bladmassen, og får stå under lokk i ca en time. Så siles væsken og bladmassen tas vekk. Væsken er nå sherryfarget.

Askeluten tilsettes, og fargebadet blir da mørkegrønt. Så vispes væsken kraftig i ca 10 minutter. I en vellykket kype vil skummet bli grønt/blått. Deretter tilsettes urinen, og den ferdige kypen bør oppbevares i jevn temperatur, ca 30–36 grader. Det kan lønne seg å vente med farging til dagen etter, så kypen får tid til «å sette seg». Garnet eller tøyet kan tas opp for oksidering og ny farging flere ganger for å få en mørkere nyanse.

I Åbo oppsummerte de at fordelene med urinkypen er at den er billig, enkel og sikker. Det vanskelige er hvordan urinen skal oppbevares, og for nybegynnere – lukten.

Litt mer om urin i prosessen: Prinsippet med å bruke urin er enkelt: den gjærende urinen reduserer indigo og frigjør ammoniakk som danner den basen som er nødvendig for reaksjonen.

Det er vanskelig å bestemme hvilken urin som er god. Vanligvis er ny urin omtrent nøytral. Urinen til farging bør være gammel. Urinens pH stiger i løpet av lagringstiden. Et eksempel fra Finland viste en pH på hele 10,3 etter et par måneders lagring. Det kan se ut som om oppbevaring i åpent kar gir best resultat, men karet må dekkes med nett for å unngå fluer.

Man kan observere forskjell i urinens farge, blant annet på grunn av inntatt føde og mengden væske en har drukket, og lukten kan variere mye. Å unngå urin som lukter «underlig» kan bare baseres på erfaring i praksis. Den gamle 86

påstand om at den beste urinen kommer fra folk som har drukket alkohol eller fra gravide kvinner, er ikke kartlagt. Men ved Åbo Landskapsmuseum oppsummerer de at: «En mörkfärgad, gammal, basisk urin, som förvarats utan kork och luktar normalt och kommer från man eller kvinna är enligt vår åsikt idealisk urin».107

Gjæringsoppskrift – med surdeig og honning • • • • •

1 kg vaidblader 4 liter vann 2 liter askelut 1 msk surdeig 2 msk honning

Denne oppskriften likner på «The Ancient Method», men kypen tilsettes surdeig og honning i stedet for urin. Framgangsmåtene er ellers ganske like.

Men denne kypen må passes godt over lengre tid, fordi gjæringen skal settes i gang, og det skjer lettest ved en jevn temperatur på noe over 30 grader.

Det vil gjerne ta fem–seks dager før gjæringen har vært god nok, og en må passe kypen hele tiden for å være sikker på at den holder seg «levende». Om det blir en grå ubevegelig hinne på overflaten, må man tilsette mer organisk materiale, for eksempel kan man sette til brød. Det sier seg selv at dette ikke er en enkel prosess å styre, og den er antakelig mest interessant for dem som ser en artig utfordring i å etterlikne tidligere tiders metode. Det mest positive som kan sies om denne metoden er at den ikke lukter så ille. I følge dem som prøvde denne metoden i Åbo, luktet det nærmest som «diebarns avføring».

Selv om de lyktes med å frambringe blå farge, hadde de problemer med å få fargen til å fiksere i garnet. Så måtte de ty til urin igjen, for å få en bedre fiksering.

Den moderne metoden Forståelsen av den kjemiske prosessen som dannet indigo, førte til en enklere metode. John Edmonds beskriver denne utviklingen i The History of the Woad and the Medieval Woad Vat. Den følgende oppskriften er fra heftet Farging med vaid i historisk og moderne perspektiv.108

87

Utvinning av pigment • 1 kg vaidblader Ferske blader av vaidplanten finhakkes og legges i en beholder, for eksempel et stort Norgesglass. Kokende vann helles over og lokk settes på. La stå ca en time.

• Innholdet i glasset eller krukken siles gjennom et klede. Det er svært viktig at ingen plantedeler kommer med. Den avsilte væsken vil være brunrød på farge.

• Væsken skal være basisk, med en pH på ca 9. Bruk pH-indikator, og bruk salmiakk om den ikke er basisk nok. (Vær klar over at springvann i Norge kan være basisk, varierende fra pH 5 til nesten 9, så tilsett salmiakk forsiktig.)

• Pisk væsken med en mikser i ca 10 minutter. Det skal piskes inn luft for at oksygen skal reagere med fargeemnene i blandingen. Nå vil indigotin felles ut som mørkeblå korn, og de synker tilbunns. Skummet på toppen vil også bli blått, og det kan brukes til farging direkte.

• Hell innholdet over på glass/flasker eller lignende, og la dem stå. Snart vil en se at fargepigmentet har sunket til bunns, og væsken over er grumsete.

• Bruk en hevert eller hell forsiktig av det grumsete vannet. Fyll på med rent vann. La det stå en dag og gjenta prosessen så mange ganger at væsken over fargepigmentet blir ren.

• Nå har man et pigment og kan gå i gang med å lage en fargekype direkte, eller man kan tørke pigmentet og lagre det.

Gjort på denne måten klarer man ikke å utnytte alle de kjemiske forbindelsene som er forløpere til fargepigment. Vaid inneholder, i motsetning til indigo-plantene, to forskjellige stoffer som kan gi blåfarge, nemlig indikan og isatan B. Når man bruker kokende vann ødelegges mye av isatan B. Edmonds angir at så mye som 75 prosent av den kilden går tapt. Så totalt vil man kanskje bare sitte igjen med halvparten av den mengden pigment som en kunne hente ut med den gamle metoden.109 På den andre siden har man en rask og luktfri metode, uten behov for gjæring og medfølgende stank. Metoden baserer seg på kjemikalier som er like fra gang til gang, og gir derfor sikrere resultater og er enklere å bruke enn gjæringsmetoder. Som eksemplet fra England viser i kapitlet «En reise til The Woad Barn», finnes det i dag produsenter av vaidpigment som bygger på en slik produksjonsprosess. Men det faktum at man ikke klarer å utnytte hele mengden av isatan B, utgjør selvsagt et økonomisk problem.

88

I Østen hadde de sin indigo. I Europa hadde vi vaid. Vaidplanten har fulgt vår kultur gjennom hundrevis av år, og var i plantefargenes tid den eneste europeiske kilden til blå tekstilfarge. Den har gitt sitt karakteristiske preg til vikingers drakter, til flamske gobeliner, vårt eget Baldisholteppe, de stiliserte broderiene på Huldreduken, til uniformer og til stasklær for dem som hadde råd.

Planten er lett å dyrke, og i dag gjør moderne metoder det mulig å utvinne blått pigment fra vaid på en enkel måte.

Det gir en følelse av magi når garn eller tøy løftes opp av det lyse fargebadet og gradvis forvandles til blått under luftens påvirkning. I boka gis det en enkel innføring i hvordan man kan lage sitt eget pigment og farge med det.

Vaid – en historie om blått tar oss med på en kulturhistorisk reise som følger vaiden fra de tidligste tider til den møter indigo og helt frem til de begge må gi tapt for de syntetiske fargene. I tillegg til fakta om vaid er teksten krydret med fortellinger som gir liv til hendelser i vår egen historie. www.orkana.no

Orkana