HORISONTEN NR. 1 - MARS 2021 by Aksell AS

HORISONTEN FLEKKERØY MENIGHETSBLAD NR. 1/MARS 2021

Den norske kirke

...SE FLERE NEBBETE SLEKTNINGER PÅ S.26 1

Nærværet ditt fargelegger alt det grå @mariapoesi

Maria Berrum Lande er jenta bak sitatene på koppene i kafé Pust.

HORISONTEN

NR. 1/MARS 2021

14 22 FLEKKEROYMENIGHET.NO 2 Den norske kirke Flekkerøy menighet

34 4

FOTO SIDE 1 &3 : YNGVE VOGT

Her står det noe bak Da er vi ute med andre utgave av Horisonten. Vi i redaksjonen vil takke for gode og konstruktive tilbakemeldinger på førsteutgaven, tilbakemeldinger som hjelper oss å korrigere kursen. Vi er glade for at vår visjon om at bladet skal treffe bredt er møtt med anerkjennelse. Det går mot Påske. Jeg tenker fort på sol og skiturer, hagearbeid og drivhus. Men Påsken er jo mye mer enn det. Uansett om vi klarer å tro på påskefortellingen, så er påskebudskapet viktig for alle mennesker. Påskedramaet handler om ofre seg for andre, om å svikte, og å bli sviktet. Det handler om lidelse, tilgivelse og håpet om en ny begynnelse. I denne utgaven av Horisonten får du møte mange fine mennesker, og flere av historiene handler om elementer av påskens budskap. Du møter Edel, med sin hjelpende hånd for flyktningsaken, og Marte som oppfordrer oss til aktiv takknemlighet. Frode beskriver med god penn sin oppvekst i en antidigital verden i bedehusland, og barna i Solkollen barnehage funderer over hvordan det er å bli gammel. Vi har gitt spalteplass til kunst, og Håkon bidrar med sine refleksjoner om kunst ute og inne, mens Olga presenterer ny kunst til kirka. Vi har en konkurranse om Flekkerøy-fugler som både store og små kan prøve

seg på sammen, og vi presenterer fargerike voksne og engasjerte ungdommer. Jeg håper at du tar med deg bladet i solveggen, og at innholdet vi kan tilby vil gi deg et smil om munnen, et behov for ettertanke, et nytt bekjentskap, en ny innsikt. At du får utvidet Horisonten litt. Og kanskje vil du som meg reflektere litt over det største underet denne påsken? Sto Jesus virkelig opp fra de døde? Når jeg ser naturen i all sin prakt, stjernehimmelen en klar natt, underet i et nyfødt barn, så tenker jeg at her står det noe bak. Noe som er mye større enn jeg kan fatte. Nå som våren kommer, kjenner jeg det kribler etter å grave i jorda og se naturen igjen våkne til liv. For meg er den livgivende våren den vakreste tiden på året, og jeg kan nesten ikke vente til jeg kan starte drivhus-sesongen. Med låta «Sjå sole» av gruppa Staut får jeg den riktige ”feel-good” stemningen. ”SJÅ SOLE” Hør på bekken kos det sildra Tøme vintern i ei elv, late tima, og lange kvelda Ligg å venta på dagen som kjem Sjå sole, e må nyse Tenk så gøtt me ska ha det i lag Ligge mjukt i ei eng , som gjør nytta si som seng Bærre gå hånd i hånd ein sommardag. God påske, god vår og god lesing! MARIT LOLAND TVEIT - REDAKTØR

For meg er det nødvendig å jobbe med mennesker. Å bidra til at mennesker får et bedre liv, det er det eneste jeg kan tenke meg å jobbe med. Hun er reflektert, god med ord og har et brennende engasjement for sine medmennesker. Edel Margrethe Aurdal Dale får deg til å lytte når hun forteller sin historie om hvordan hun en dag endte opp på en strand i Hellas, og ønsket båtflyktninger velkommen til starten på et nytt liv. Men la oss først få presentere Edel. Hun er fra Ringerike, vokst opp på gård, og har funnet seg godt til rette på en stor tomt i landlige omgivelser ved Bergesjordene. Der har hun bodd sammen med Vågsbygd-gutten Andreas Dale siden 2013, og de har barna Signe (6), Kristin (10) og Erlend (12) sammen. Hun er utdannet sosionom og jobber for tiden i NAV. - For meg er det nødvendig å jobbe med mennesker. Å bidra til at mennesker får et bedre liv er det eneste jeg kan tenke meg å jobbe med, forteller Edel. Et rom for mennesker på flukt Det er 2015. Edel er hjemme på mammaperm med minstejenta og ser på nyhetene. Sommeren dette året ble mediebildet i Norge og i Europa mer og mer preget av historier om den tiltakende flyktningkrisen. Bildene var mange av tusener av flyktninger som kom til greske og italienske ferieøyer og fortsatte videre til fastlandet, for derfra å vandre til resten av Europa. - Jeg kjente et plutselig og brennende engasjement for noe som egentlig var fjernt og langt borte. Det var som et rom som åpnet seg i meg. Det slo meg sterkt at dette er mennesker, ikke bare noe som skjer i fjerne land. Vi kan ikke bare IKKE gjøre noe. Edel forteller om hvordan denne hendelsen startet en endring i livet hennes. Hvordan hverdagens travelhet i et typisk norsk familieliv ble satt i et større perspektiv, og at dette perspektivet helt konkret påvirket prioriteringene hennes og fokuset på materielle ting. - Det handler om å løfte blikket, og tenke over hva vi streber etter, sier hun ettertenksomt.

Den norske kirke Flekkerøy menighet

Menneskemøter på en strand Et familieprosjekt Men selv om spiren var etablert så tok det over et år før Edel turte å fortelle Andreas hva hun gikk og tenkte på. Hun forteller at hun følte både skam og frykt i forhold til hennes brennende ønske om å reise ned for å hjelpe. Skam i forhold til å reise fra familien. Kan en mor reise fra barna sine, selv for en kort periode? Frykt for det ukjente. Ville det skade henne? Ville hun tåle det hun kom til å møte? Bønn ble en hjelp for Edel. Hun ba for sin lengsel etter å dra, være der, se sine medmennesker i øynene og ønske dem velkommen til en ny mulighet i livet. Medmennesker i dyp krise. Det var etter en samling i Onsdagskirken i Flekkerøy kirke der temaet var flyktningkrisen og arbeidet som Dråpen i havet gjør, at hun tok den endelige beslutningen. (Red. anm. Dråpen i Havet er en humanitær organisasjon som blant annet organiserer frivillig arbeid blant flyktninger i Hellas). Etter samlingen besluttet hun å snakke med Andreas om lengselen sin. Og han hadde forstått det. - Andreas var først og fremst redd for meg, men han forstod at jeg måtte reise, forteller Edel. - Dette er et familieprosjekt. Uten Andreas sin støtte, samt at han ordnet med det praktiske og økonomiske hjemme, hadde jeg ikke fått dette til, forteller Edel, og legger til at foreldre og svigerforeldre også har vært viktige støttespillere.

Edel Margrethe med hygieneprodukter, sponset av venner og bekjente

Og oppsummerer med at minstejenta var 1.5 år da hun reiste første gangen, og at hun var borte i 12-13 dager. - Den første reisen var vanskeligst. Spesielt fordi det var vanskelig å komme hjem til det overfladiske og materialismen i samfunnet vårt. Det var vanskelig å komme hjem og lande i eget liv, sier Edel ettertenksomt. Hun forteller videre at hun med årene og etter fem turer har godtatt at hun og familien har et liv å leve her i Norge og i vårt samfunn. Det er viktig for henne å ikke frata barna de privilegier og muligheter som et liv i et av verdens rikeste land gir. - Og barna er selv engasjert i arbeidet for flyktninger. Vi snakker mye om ansvaret vi har for våre medmennesker. Jeg tenker vårt diakonale ansvar strekker seg langt utover eget nabolag og landegrenser, oppsummerer Edel. De sterkeste menneskene Edel ruver ikke i landskapet og har en mild og forsiktig fremtoning. - Jeg har lært at jeg klarer og tør mer enn jeg trodde, sier hun. Hun forteller at de to første reisene var til flyktningleirer der hun bidro med miljøarbeid som aktiviteter for barn og voksne og distribusjon av varer. Hun forteller

Signe, 6år. Teppesending fra Flekkerøy

om det meningsfulle ved å fremkalle glede og latter for barn, unge og voksne i form av sport, spill og te-samlinger. Hun forteller også om enkeltepisoder som har brent seg fast i minnet. Om en ung høygravid kvinne på 21 år som etter fødselen måtte vende tilbake til teltet i flyktningleiren med sitt nyfødte barn. Alene. Om de enslige unge kvinnene som ble utsatt for overgrep og vold. Om mødrene på hennes egen alder som ikke kunne gi barna sine det mest basale i livet. Næringsrik mat. Et trygt hjem. En tørr seng. - De verste minnene fra flyktningleirene er etter et sterkt regnskyll. Da er teltene oversvømt med gjørme. Det er sølete og vått der familiene bor. Også er det stanken av kloakk og søppel. Og alle rottene. Og menneskene i leiren har lite eller ikke noe varmt vann å vaske seg med. Edel forteller med stort engasjement. Da hun reiste ned for 3. gang bestemte hun seg for å reise med Chios Eastern Shore Response Team. En organisasjon som i samarbeid med greske myndigheter tar imot båtflyktningene når de ankommer Hellas. Dette er hjelperne som står i første rekke når båtflyktningene

Den norske kirke Flekkerøy menighet

ankommer de greske strender. De som blir førstekontakten når håpet om et bedre liv skal realiseres. - Overfarten fra Tyrkia til Chios kan ta så lite som 30 minutter på en dag med rolig hav og greit utstyr, men den kan også ta dagevis fordi båtene driver og ikke treffer land. Den kan ende med drukningsdøden for alle eller noen, og gi de reisende ekstremt skremmende opplevelser. Når båtflyktningene ankommer er det ansiktsuttrykkene som fester seg. Det er sjokk, panikk, sorg, lettelse og glede. Som oftest er de våte og kalde. Barna er ofte neddopet for å være rolige, og mange har mistet noen av sine på båtreisen mot et bedre liv, forteller Edel stillferdig. Hun forteller også at menneskesmuglerne som organiserer overfarten er en kynisk bransje. De tar godt betalt for overfarten, men utstyrer flyktningene med livsfarlig utstyr. Redningsvestene har ofte en kvalitet som trekker vann og båtene er ikke bygd for det antallet mennesker de fylles med, eller værforholdene som kan vente på havet. Noen ganger tar også menneskesmuglerne pengene og overlater flytningene til grensepolitiet.

- Jeg har lært at jeg klarer og tør mer enn jeg trodde. - Jeg har fått erfaring med å jobbe og samarbeide med mennesker fra ulike land. De frivillige kommer fra alle deler av verden. Jeg har også lært masse om andre kulturer, og opplever at den skepsisen jeg kanskje en gang hadde har forsvunnet. Det er en rikdom å bli kjent med mennesker fra andre land, og jeg har virkelig fått øynene opp for Midtøsten. Jeg skulle ønske at jeg hadde sett kulturrikdommen i Syria før krigen, smiler Edel, som også presiserer at engelsken har blitt skjerpet.

- Det krever modenhet å jobbe i førstelinjen, og jeg er glad jeg hadde litt erfaring før jeg gikk inn i dette arbeidet. Jeg er heldigvis skrudd sammen sånn at jeg har evnen til å bevare ro i akutte situasjoner. Skjelven kommer kanskje etterpå, og da har det vært godt å ha andre frivillige å bearbeide opplevelsene med. Man klarer mer enn man tror, gjentar hun. Men hvorfor rømmer de? Og hva flykter de fra? - Jeg har tatt imot syrere, afghanere, palestinere, irakere, jemenitter og afrikanere fra ulike land. Andre land også. Familier, enslige, gamle og unge. Nyhetsbildet de siste årene har vist oss kriger og konflikter som har ført til dødsfare og sult i landene som disse flykter i fra. Men også fra land der klimaendringer og konflikter har ført til at livsgrunnlaget er utslettet eller sterkt redusert. Når jeg vet hvor farlig denne flukten kan være og hvor ekstremt vanskelig forholdene i leirene og asylprosessen i Europa er så tror jeg det de flykter fra er så mye verre. Noe som gjør at de våger å ta risikoen på å forlate det kjente, møte det ukjente, med sin familie, sine barn. De er de sterkeste menneskene jeg har møtt, konkluderer Edel. Et rikere liv Jeg spør Edel om hva engasjementet har gjort med henne. Har hun forandret seg? - Jeg har lært at jeg har det veldig godt. At det vanskelige i livet ikke er så vanskelig lenger. Jeg har lært å stå sterkere i uforutsette situasjoner, svarer hun.

Edel forteller at engasjementet hennes har «smittet» over på familie og venner. Blant annet har faren reist i samme tjeneste som henne, og noen andre venner har også valgt å reise. - Noen spør meg om hvorfor jeg reiser i stedet for å sende pengene som jeg har til utgifter på disse turene til for eksempel Unicef. For meg handler dette om flere ting. Vi som lever nå, er tidsvitner til hva som utspiller seg i Europa og resten av verden. At noen reiser og ser ting med egne øyne for så å vende tilbake og fortelle og skape engasjement, er viktig. Ikke minst handler det om å være til stede når medmennesker i nød står alene og forsvarsløse på en strand. Og ønske dem velkommen. Det handler om menneskemøter. Edel presiserer at vi alle må finne våre roller. Alle skal ikke reise, men alle kan gjøre litt. Hun forteller om strikkeaksjoner og innsamlingsaksjoner. Om å bli kjent med en fra en annen kultur, om bønn for verden. Og til slutt oppfordrer hun oss alle til å våge mer enn vi tror vi kan. Til å våge å gå andre veier enn kanskje samfunnet forventer. At vi bør legge mer tid, krefter og ressurser i oppgaver som gavner vår neste og verden, mer enn oss selv og vårt. Når pandemien har lagt seg vil hun reise igjen. Hun synes det er vanskelig å vente. Andreas er musiker og kan også skrive tekster. Han har skrevet en sang som Edel sier uttrykker mye av hennes følelser i forhold til flyktningsaken. Du kan lese den sterke teksten på baksiden av Horisonten. TEKST: MARIT LOLAND TVEIT FOTO: EDEL MARGRETHE AURDAL DALE, HANNE HOFF, OG CHIOS EASTERN SHORE RESPONSE TEAM/OFFENE ARME

HÅKONS REFLEKSJONER

Kunst – ute og inne… Jeg vet at jeg gjentar det ganske ofte, kanskje til det kjedsommelige for noen, men jeg elsker Katedral Stangefjell. Fineste plassen som fins for en kort keltisk morgenbønn og en medbragt – eller kokt-på-stedet – morgenkaffe. Hvelvingen over meg er uendelig høy (selv om tunge skyer kan gi et annet inntrykk noen ganger), og fondveggen skifter farge i takt med sola som stiger der ute i horisonten. Deilig å sitte slik på kanten av landet. Følge årstidenes skiftninger, fuglelivet nede på fjorden, fiskebåtene som går ut og inn. I all slags vær. Tidlig om morgenen eller senere når sola står høyt og bryter gjennom skylaget som en diger lyskaster og lyser opp Indre og Ytre Lindøya, Langøya, Oksøy, Grønningen og alle de andre holmene som ligger utover i havet. Man kjenner seg liten i en stor verden, der en sitter på kanten av fastlandet. On the egde, ut mot storhavet. Og så vet man at om man føler seg liten, så er man likevel trygg. Sett og elsket av Han som står bak det hele. Nå er vi i gang igjen med morgenbønnene og morgenkaffen der oppe. Herved anbefalt! I kirka vår har vi fått opp et svært kunstverk på fondveggen som i grunnen minner meg om utsikten fra Stangefjell. God kunst vekker alltid debatt og ulike meninger, slik kunstverket i vår nye kirke også gjør, selv om de aller fleste tilbakemeldingene er svært positive. For meg er dette kunstverket en assosiasjon til det jeg ser fra Stangefjell. Lyset, velsignelsen fra Gud, som stråler ned over oss og øyene våre her ute i havgapet, symbolisert ved kilometervis med fiskesen

Den norske kirke Flekkerøy menighet

– som jo representerer en viktig del av livet og velstanden her på øya. Og utenfor vinduene våre i kirkesalen, har man bevart et lite stykke fjell med akkurat samme fasong som de tre teppene til kunstneren, Elin Igland. Elin fikk sin inspirasjon til dette kunstverket gjennom en liten stein hun fant på byggetomta og som hun la under mikroskopet. Mønsteret i steinen har blitt til de fargerike, vakre teppene som inneholder alle kirkeårets farger og litt påskegult i tillegg. Her har noe bittelite blitt til et helt svært kunstverk, og akkurat dette er kanskje det symbolske poenget jeg syns er det aller fineste med dette kunstverket. For det er slik Gud arbeider. Han tar det som er lite og ubetydelig ut og bruker det for å gjennomføre sine store gjerninger og sin store plan. Det går som en rød tråd gjennom hele Bibelen. Han valgte seg jo den minste og ubetydeligste av alle stammer som sitt spesielle eiendomsfolk. Han valgte seg Moses som ikke kunne snakke ordentlig for seg, Jesaja som syns han var for syndig. Jeremia som mente han var for ung og ubetydelig. Et barn, født blant husdyrene, av enkle, fattige foreldre. Peter som sa og gjorde så mye rart og til tider dumt. Eksemplene er nesten uendelige. «det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud seg» (1 Kor 1,27) Kunstverket vårt er skaperverket tatt inn i kirkerommet side om side med korset, og minner oss om dette. Skapelsen og Frelsen. Å se det store i det små. Det

De minste ting kan virke ubetydelige, men også de har sin plass i en større helhet i Guds skaperverk.

gjelder naturen rundt oss. Og det gjelder ikke minst menneskene vi møter. Hvor ofte har jeg ikke som prest fått høre og også fått lov til å formidle historiene til mennesker som ikke akkurat stakk seg frem eller var spesielt betydningsfulle i verdens øyne. Men som likevel var store forbilder gjennom sine liv i tjeneste for familie og andre mennesker rundt seg. Som ikke ønsket blest om egen person, men som levde slik vi alle burde leve: I uegenyttig kjærlighet til sine medmennesker. Det er fort gjort å dømme mennesker som litt grå og kjedelige. Men så viser det seg når en får lagt de «under mikroskopet», se dem slik Gud ser dem, at de rommer et spekter av farger,

nyanser, en uendelig verdi. Dette og mere til minner dette kunstverket oss om, og det fyller i alle fall meg med takknemlighet. Det handler om å se både skaperverk og mennesker gjennom Jesu øyne – se det spekter av farger, nyanser, skjønnhet som da veller frem. Slik forestillingen en tidlig morgen på Stangefjell gir deg en opplevelse av noe «hellig», et Nærvær midt i det store universet vi svever rundt i. Du kan nok kjenne deg liten til tider. Men du er noe stort. Du er trygg, du er sett, du er elsket. Som Farmen-Thor ville sagt det. Ha en fin og håpsfull vår! TEKST OG FOTO: HÅKON BORGENVIK, PREST I FLEKKERØY MENIGHET.

Går lenge og tenker på hvordan jeg skal skape et bilde Svein Fosseli på Lindebø 1 t.

Selv om han har drevet med både videokamera og stillbilder i en årrekke, var det først i fjor at Svein Fosseli begynte å legge ut et mangfold av alle de fine bildene han har tatt. Facebook er blitt en følgesvenn, og tilbakemeldingene har vært formidable.

Fosselis yngste datter på Sjøsanden

Bil-lys tatt med lang eksponeringstid, fra rundkjøringa på Flekkerøy

Går og tenker - Jeg kan gjerne være ute på en tur, hvorhen det nå måtte være, og plutselig feste blikket i noe som fenger meg. Der og da bestemmer jeg meg for at dette skal det bli bilder av. Så tar jeg med meg dette i hodet hjem, jobber med det der oppe i «topplokket», og drar tilbake for å fullføre tankene og jobben, sier Svein til «Horisonten». - Så det ligger mye mer arbeid bak et bilde enn bare det å knipse, ler Svein, som bor med kona Angelina og døtrene Sara og Rebekka i et koselig eldre hus på «Kjerringtorvet» på Lindebø. Det vil si i svingen der du tar inn mot idrettsanlegget eller ned «Bernhards bakke» og videre utover Skålevigsletta. -Ved et besøk hjemme hos Tom Egon Hansen fikk jeg en omvisning i mørkerommet hans. Etter å ha sett mange av hans bilder, fikk jeg inspirasjon til å begynne med stillbilder. Det var da jeg kjøpte mitt første speilreflekskamera. - Portrettbilder er helt klart favoritten. Et flott portrett forteller meg mye. Men det er jo gøy med andre motiver også, sier Svein, som er født oppe på Dalane, der alle togene farter forbi nord for sentrum av byen. - Min far jobbet i Jernbanen, og vi bodde i firemannshusene der som ble kalt for «NSB-boligene». Forandret livet Men det ble i Sande i Vestfold at Svein skulle få sin oppvekst. Her gikk han både barne, ungdom- og yrkesskole. Videre gikk han Kvås folkehøgskole i Lyngdal. Familien flyttet etter hvert på seg, og det ble et opphold i Vennesla før de flyttet til Voiebyen på midten av 1980-tallet. 9.august 1988 skulle vise seg å bli en dag i både sorgens og gledens tegn, hvis man kan føre pennen slik. Etter ett kraftig hjerteinfarkt sovner pappa Kåre inn, og på dødsleie til sin kjære far, skjer det noe med Svein. - Akkurat som om jeg fikk et kall der og da, og mer sånn spontant sa jeg «Jesus, ta godt imot pappa». Kvakk vel litt til sjøl, men samtidig var det noe som varmet. Siden de minuttene ved pappas bortgang, har jeg vært en kristen. Livet mitt snudde. Opplevelsen satte sine spor, og det er jeg takknemlig for i dag, sier Svein, som går i Flekkerøy Misjonskirke, ikke så mange skrittene fra den gamle gården på Lindebø, der familien bor i dag.

”Det går mot lysere tider”. Fotografert da koronaen startet. Fra Rosfjord, med Fosselis eldste datter.

Den norske kirke Flekkerøy menighet

Datteren fotografert i ”Vraget”. Fikk høyest poengsum i en visning ved Sørlandets fotografskole. Også brukt i et fotomagasin, da Nikon feiret 100 år.

Bibelskolen Sjåføryrket har stått Svein nær siden han begynte å kjøre for Eggsentralen i 1980. Der var han i ti år. I tillegg har han også kjørt ekspress-, fly- og bybuss. Ved siden av det har han hatt mange oppdrag. For å gjøre en veldig lang kjøretur noe kortere, slår vi av speedometeret litte grann, og forteller følgende; Han tok Bibelskolen i 1989, og begynte i «Ungdom i Oppdrag» på Hamar. Der ble det jobb med å føre buss til og fra stevner, samtidig som han filmet opplevelsene med video. Så startet organisasjonen også opp på Sørlandet, på Klepp i Birkenes kommune. Det var i 1990. Pågangen ble såpass stor at det ble flyttet til Skottevig i Høvåg, før det ble flyttet til Flekkerøy og Skjærgårdsheimen i 1994. - Jeg var med i lederteamet der, og det var en fantastisk tid. Vi reiste mye rundt i verden, som blant annet til India og Ghana, sier Svein, som jobbet der frem til 2001. Til Flekkerøy Til Flekkerøy kom han i 1994, og her ute stortrives han. Med familien og venner, og selvfølgelig kamera. Den biten er også viktig i hverdagen. Han tok Sørlandets fotografskole for ti år siden, og massevis av bilder er tatt etter at interessen fanget ham. - Ett bilde sier mange ganger mer enn ord. Det kan fortelle så mangt. Og i dag er det jo mange mennesker der ute som tar mange fine bilder. Det er både interessant og gøy å «lese» dem, sier Svein, som i dag også er engasjert i arbeid for fattige barn i India, sammen med andre støttepartnere fra Norge. - Alle bildene jeg tar, gir meg enormt med energi i hverdagen. Mer enn jeg kan fatte, tenker jeg av og til. Det å ha noe til overs for å hjelpe til med dette arbeidet blant barn setter jeg ekstra stor pris på, sier Svein Fosseli. Svein har også en Instragram konto, der du kan sjekke ut hans flotte bilder. TEKST: ARILD HANSEN & FOTO: SVEIN FOSSELI

Svein filmer en dame fra den forfulgte folkegruppen, Karen, i en thailandsk flyktningeleir. Kona Angelina og Svein, sammen med svigermor i India. Oppstarten av prosjektet skolegang for fattige barn i 2007.

IKON-MALEREN OG DE TRE HØNENE I MÆBØSGARDEN 14

Den norske kirke Flekkerøy menighet

- Eg kjeme frå Moi! Inger Lise Helland Hagen både smiler og ler når «Horisonten» treffer henne hjemme i det koselige hvite huset oppe i Mæbøsgarden. Huset er fra ei gang på 1800-tallet, men det er ingen ting som tyder på det når turfolk passerer i det lille krysset, gjerne på vei ut mot kjærlighetsstien. Innvendig er enkelte gulv og vegger tatt vare på fra gammelt av, og beholdt så fint og flott som tenkes kan. Eventyrlig reise Inger Lise har beholdt det meste av den sjarmerende dialekten fra det lille tettstedet der hun er født og oppvokst vestpå. Hun gikk skoletiden i Flekkefjord, og da den siste karakterboka var mottatt, dro hun til England som au-pair. Praten med den blide jenta går livlig i den vesle og koselige stua, og «Horisonten» «drar» med henne på ei aldri så lita eventyrlig reise videre i livet. Både i fly, tog, buss og bil, eller hva det nå måtte være av fremkomstmidler. Tilbake fra øya på andre siden av Nordsjøen, gikk turen til Drottningborg ved Grimstad. Her traff hun Martin, en gutt som siden skulle bli hennes ektemann. De dro videre til Oslo, hvor Inger Lise fikk seg en kontorjobb. Så gikk ferden sørover igjen. Kragerø ble neste stopp, og det ble 25 år i den vakre skjærgårdsbyen på både godt og vondt. Fire barn I løpet av de nevnte mange årene i Kragerø, jobbet Inger Lise som kirketjener, drev søndagsskole, også satt hun i kommunestyret. Hun og Martin fikk oppleve at fire barn kom til verden, men i 1993 måtte hennes kjære gi tapt etter fire års kamp med sykdom. Inger Lise fortsatte å bo i Kragerø i syv år, før Flekkerøy ble hennes neste hjemsted. Her ude på den vakre ø’ har hun jobbet som lærer ved Lindebøskauen ungdomskole, samt ved Steinerskolen inne på Oddernes. De fire barna hennes har med årene servert henne ni barnebarn, og selv om to av barna bor utenbys, har både tankene og hendene hennes nok å sysle med i hverdagen. - Joda. Tiden flyr, vet du, sier Inger Lise før vi tar turen ut til hønsehuset i ”Hagen”. Tre høner skal mates, og det høres ut som både «kvekk og kvakk» når matskåla settes på bakken.

Lunsjtid for hønene, og i bakgrunnen ser dere malerbua. Inger Lise ønsker Horisonten velkommen i Mæbøsgarden.

religioner og uttrykk. Jeg er opptatt av kristendom i vid forstand. Kristendommen må bli sett på med de brillene vi har. Det er jo et mangfold av meninger, og det er ingen som har hevd på sannheten, sier Inger Lise, med et dypt og meningsfylt blikk.

I Mæbøsgarden er den eneste plassen du får servert eggene ferdig på brett, tenker vel hønene til Inger Lise

Til Sibir For en del av hverdagen går tydeligvis med til kristen tro, og ikke minst ikoner. - Ikon er et forbilde, for meg et religiøst et. Det er tro, tanker og ideer om kristendommens innhold, omsatt til bilder, i stedet for ord. Ordet ikon blir jo mer og mer brukt i dag. Du har det på datamaskinen. Så er det vel noen som også blir kalt det på fotballbanen, sier hun. I 2013 dro hun til Sibir, for å lære ikonmaling. I dag trives hun i «malerbua», eller kanskje heller i «ikonbua» hjemme i hagen på Mæbø. På veggene rundt henger noen fantastiske malerier ført i penselen av henne selv, og den månedlange læringstiden i den vesle byen Uland Ude ved Mongolia, gjorde tydeligvis underverker. Å kommentere egne verk, det gjør hun ikke, men det holder for utenforstående å kaste et blikk; Fantastisk, kort og greit. - Det å male er en form for meditasjon, sier hun. Stor forskjell Inger Lise er veldig engasjert i religioner - den her hjemme, og ellers rundt i den store verden. - Det er veldig stor forskjell på religionen her, og i de muslimske land. De igjen bruker for eksempel mye musikk i sin tro. - Alle templer og gudshus er interessante. Utsmykkingen og det religiøse uttrykket i kunsten er flott, og jeg er spesielt interessert i gresk og russisk ikonmaling. Ikke minst er jeg tilhenger av det ortodokse, og kanskje en vakker dag konverterer jeg.

Inger Lise igang med oppvasken på kafe ”Pust”.

- Ingen har hevd på sannheten Ved siden av jobben som lærer i de to nevnte skolene, har hun også studert både religion, etikk og kultur. Hun har dessuten begynt på en master i religion, som ikke er avsluttet. Etter at hun ble alene, har hun også brukt mye av tiden til å reise. Hun har vært tre ganger i Syria. Hun har vært i Iran, Israel, Libanon, Jordan og Kina. Enkelte land vi her hjemme gjerne forbinder med krig, terror og elendighet. - Det er interessant med kulturer, det å se andre

Den norske kirke Flekkerøy menighet

Hennes oppfatning Når de tre små hønene har fått sitt måltid, og den koselige bua med alle maleriene og penslene er låst ned, hilser hun oss med følgende; - Min oppfatning av kristen tro er følgende; - For det første; Alle mennesker skal møtes med vennskap, respekt og ærefrykt. Jesus lyttet i møte med andre, og løftet frem undertrykte, utstøtte og brukte strenge ord til dem som stengte folk ute. Jeg er veldig opptatt av skaperverket. Økologi må være med i hverdagen. Vi må gi opp overforbruket, ha fokus på forvaltningsansvar - det er veldig viktig. Det bør gjelde oss alle, sier Inger Lise før pennen legges ned.

TEKST & FOTO: ARILD HANSEN. GULLFOTO: FWSTUDIO, PEXELS

FAV OR I T T S ANG EN

Korset der Jesus gav sitt liv I september 2014 hadde vi 25 års bryllupsdag. For å feire den reiste vi ei uke til Rhodos. Vi gledet oss til dager med sol, god mat og varme bad! Vi leide bil, og farta rundt på øya. På ei lita strand havna vi midt i et bryllup. Etter vielsen gikk vi bort til den lille kirka. Historien forteller at det var her Paulus gikk i land i år 51 e kr, da han skulle omvende innbyggerne. Så kjørte vi oppover på øya. Vi kom til en stor parkeringsplass med en haug med turistbusser. Vi fulgte strømmen av folk gjennom en allé. Den var full av krusifiks, plaketter og blomster. Det var varmt, folksomt og ganske glorete. I enden førte en lang trapp opp til en høyde. Der kom vi ut i en svær sirkel med et gigantisk kors av betong i midten. Det blei en mektig opplevelse å stå der ved korset! Midt i mylderet av folk stod vi to plutselig på hellig grunn! Tårene trillet og strofene fra en sang fylte oss. Og vi ble stående der og stille synge sangen vi har sunget så mange ganger i koret: Korset der Jesus gav sitt liv, det er min glede og min ære. Korset, Gud’s kjærlighets store symbol! DET ER FOR ALLTID SANGEN I MITT LIV! Og veien tilbake gjennom alleen blei ei vandring gjennom Bibelen!

Ref: Korset, der Jesus gav sitt liv det er min glede og min ære Korset, Guds kjærlighets store symbol det er for alltid sangen i mitt liv Han bøyde seg ned i ydmykhet Og ble en tjener for deg Han tenkte ikke på seg selv Da han tok din dødsstraff på seg Å hvilken grenseløs kjærlighet Da han gikk lidelsens vei Ref: Korset, der Jesus gav sitt liv det er min glede og min ære Korset, Guds kjærlighets store symbol det er for alltid sangen i mitt liv Korset stod der for en slekt Fortapt i mørke og nød Gudesønnen tok vår straff Så vi finner liv i hans død Nå er jeg fyllt av takknemlighet det var mine synder han bar. Ref: Korset, der Jesus gav sitt liv det er min glede og min ære Korset, Guds kjærlighets store symbol det er for alltid sangen i mitt liv Tekst/melodi: Pelle Karlsson 1976

Irma og Gustav Reinhartsen

Johannes

vordan er det a bli gammel?

- Da ma vi bruke gebiss I den aller første utgaven av «Horisonten» besøkte vi Lærlingverkstedet Flekkerøy barnehage. Denne gang har vi tatt turen til Solkollen barnehage borte i Lindebøskauen.

Sara Male 18

Den norske kirke Flekkerøy menighet

ene

Sara

Jona Der traff vi to jenter og to gutter som koste seg i sola, som varmet godt denne mandagen. Vi snakker om 1. mars, og all snøen som dalte ned og la seg noen dager i forveien, er borte. Bare noen bitte små snøhauger ligger i enkelte hjørner av den flotte og velstelte barnehagen. Sara Malene Kristensen, Sara Hansson, Jona Norheim og Johannes Olsen Arnli var nok litt ekstra spente da vi dukket opp med kamera, penn og papir. Og spørsmålet denne gang, lyder slik; Hvordan er det å bli gammel, mon tro?

Ikke spille fotball Alle de fire barna gikk i de vesle «tenkeboksene» sine, men Jona var likevel litt kjapp på avtrekkeren, og kom med følgende replikk - og et nokså greit, og sikkert like naturlig svar. JONA: - Da må vi bruke gebiss! Og ferdig med det. Og de andre tre barna ble litt varmere i varmen, og nye kjappe svar lød slik; JOHANNES: - Da kan man ikke spille fotball lenger, for da blir man så trege SARA MALENE: - Min oldefar spiser fisk og pizza. Og han er over 100 år. Og da snakker vi jo om han godeste «Bjarne på Hustofta», med Martinsen til etternavn. Øyas eldste gutt noensinne fylte nemlig 100 år 1. august i fjor.

Mye taco SARA HANSSON: - Når vi blir gamle må vi drikke smoothie med sugerør. SARA MALENE:- Jeg gleder meg til å bli gammel SARA HANSSON: - Det gjør æ å. - Å da spiser vi nok masse taco. JONA: - Det gleder æ mæ til. SARA MALENE: - Og når jeg blir 100 år som oldefar, skal jeg ut å gå på tur. JONA: - De gamle kan av og til tøyse og gå med stokk. SARA HANSSON: - Vi kan jo bli veldig syke når vi blir gamle. Joda, de kan få sagt det de små, om de veldig store. Om du har vært fotballspiller i et langt liv, og har lagt ballen på hylla i en fornuftig alder, kan du jo hente den frem igjen, og trixe litt for barne- og eventuelle oldebarn. Og etter økta kan du meske deg med både taco, fisk og pizza, og drikke smoothie med sugerør. Men da må du inderlig passe på at ikke gebisset går ned i drøvelen i samme slengen! TEKST & FOTO: ARILD HANSEN

HJERTESLAG NYTT FRA KIRKA

ATELIER OLGA:

Denne kunsten er et puslespill I vår nye kirke er det et spesielt rom der alteret i den gamle kirken stod. Det har fått navnet Hjerteslag, og er utformet som et bønnekapell. Det er plass til ca 20 personer der, og rommet inviterer til ettertanke, bønn, rolige samlinger og samtaler. Men veggene er nakne og tomme, med unntak av korset som prydet altertavlen på den gamle kirken før alterteppet til Else Marie Jakobsen ble montert i 2000.

Den norske kirke Flekkerøy menighet

ter. Det kan tas mange avtrykk fra samme treplate, derfor er bilder fra tresnitt nummererte. Da hun laget tresnittet «Jordens største under» ble trykkplaten laget som et puslespill, der hver bit ble påført sverte og trykket som en plate. Denne platen betydde mye for Olga, så hun sparte på den. Det gjør hun sjelden, for platene skal helst destrueres når et bilde er ferdig trykket i opplag. - Da jeg før jul fikk utfordringen fra Menighetsrådet om å utsmykke Hjerteslag med bruk av disse trebitene, kunne jeg virkelig starte arbeidet. Da Horisonten er innom Atelier Olga i Vragesløyfen, er kunsten under produksjon. Det ligger store sirkulære eikefinerplater malt i gull og hvitt lagvis oppå hverandre på kunstnerens arbeidsbord. Olga forklarer at eikefinerplatene symboliserer sola og evighetssirkelen. Oppå eikefinerplatene er det et puslespill av menneskefigurer i lilla, en Kristusfigur i rødt og elementer av grønne bakgrunnsbrikker. Menneskefigurene er montert et par millimeter høyere enn Kristusfiguren og de grønne brikkene, og de er alle på samme nivå. Det kan jo også symbolisere at vi mennesker har lik verdi, sier Olga. Hun har benyttet de liturgiske fargene i kunstverket. - Jeg er kjempeglad i liturgiske farger og symbolikk. Det sier så mye mer enn vi klarer å formidle med ord, smiler Olga.

Horisonten har snakket med Olga Grimsmo Nilsen, en av våre dyktige lokale kunstnere. Hun har fått i oppgave fra menighetsrådet å utsmykke bønnerommet med kunst. - For mange år siden laget jeg et tresnitt med tittelen «Jordens største under», forteller Olga. - En dag jeg deltok på en gudstjeneste kom det veldig sterkt for meg at trefigurene som tresnittet ble trykket på, kunne brukes til å lage ny kunst av. Vi sang salmen «Guds menighet er jordens største under», og det satte meg på ideen, forklarer Olga. - Jeg fortalte om denne tanken etter hvert, og det ble en lang modningstid før det konkret ble et utsmykningsalternativ for bønnerommet i kirken. Olga beskriver at tresnitt lages ved at man tar avtrykk fra utskårne trepla-

- Lilla er botsfargen, rødt symboliserer ånd, blod og kjærlighet, grønt står for vekst og liv. Hvitt er kirkens festfarge, og gullfargen peker på sola som gjerne er et oppstandelsessymbol, forklarer hun videre. Hun forteller om en lang prosess med prøving og feiling for å finne de eksakt riktige fargene til bruk på trematerialene. Hun forteller om millimeterpresisjon i monteringen av brikkene, og at hele verket til slutt skal forsegles med lakk for overflatebeskyttelse. Trebrikkene skal pusles sammen til et tre der Jesus er treet og menneskene er greiner. Det kan for Olga også bety Jesus som en god far som bærer barna sine og viser dem stolt fram. Den nye kunsten får samme tittel som tresnittet, «Jordens største under», og henspiller til at alle vi mennesker, Guds menighet, er jordens største under. Olga håper at kunsten vil bli montert i Hjerteslag før Påske. Da kan du ta turen innom for å se på det vakre kunstverket. Kanskje kan du ta en stille stund for deg selv og tenke på hvem du føler at du er i dag. Er du ham som klamrer seg til Jesus sin arm denne dagen, eller hun som danser på tretoppen?

TEKST & FOTO: MARIT LOLAND TVEIT

I bakspeilet - FRODE STOKKELAND

Bekjennelser fra en te’fløtter Det er modig gjort av redaksjonen å invitere en fra utsiden av menigheten til å skrive denne epistelen. Selvfølgelig trodde jeg forespørselen var et noe slitent humorforsøk, men sann mine ord; menighetens redaksjon er også sterke i troa på egne valg, og kanskje har de hatt høyere makter på sin side for jeg ble jo til sist sittende å hamre på tastaturet. Min karriere som øyboer startet i mai 1974 i nybygd generasjonsbolig i Høyfjellet. Med hele ti måneder med tung livserfaring fra fastlandet, kan jeg skjønne at generasjonen over meg fremdeles anser meg som en skarve «te-fløtter». Selv husker jeg naturlig nok forsvinnende lite fra tida i Stjerneblokka på Lund, men desto mer fra en knallfin oppvekst på Øya. 80-tallet var ei tid med mye frihet til å utforske vår

den gang antidigitale verden. Regelverket kunne liksom tøyes og bøyes litt den gang - og blant annet ble båt- og mopedkjøring samt jakt med hagle utøvd helt naturlig fra 13-14-årsalderen. Sommerjobber og helgejobber kunne alle som ville stå på litt, få hos ute «hos Cay» eller hos Reinhartsen. Som for de fleste her ute, slo menigheten også kloa i unge hr. Stokkeland som har gode minner fra søndagskolen på det gamle bedehuset med blant annet Torvald Pedersen, Lars Larsen og Ole Kristian Kristof-

Jan Arve (t. v.), undertegnede og Kenneth Vestberg setter ut sjekta Mimi, pusset opp fra å ligge på havets bunn, til å bli sjøsatt sommeren 1988. Rett etter dro vi alene på sjektetur til Grimstad helt uten mobiltelefoner - og alle foreldrene synes bare dette var gøy. Ikke bare de unge som har endret seg siden den gang…

Den norske kirke Flekkerøy menighet

fersen som mentorer i Skriften. Den gang hette faktisk alle fra Afrika hedninger, og Afrika ble derfor like selvfølgelig kalt Hedningland. Så det blir virkelig feil å si at vi brukte det nå forbudet ordet for svarte som nedsettende i det hele tatt – det var kun et synonym til ordet hedning for oss. I den anledning må jeg innrømme at jeg ble overrasket da jeg noen få år senere forsto at det faktisk var en betydelig andel kristne dernede i Hedningland. Og enda mer overrasket ble jeg første gang jeg så en vaskeekte hedning på vei over med blå Leik, som vi kalte ferga den gang. Best av alt fra søndagsskoletida husker jeg nok da alle aldersgruppene samlet seg ute på galleriene og sang «Våg å stå som Daniel» så det formelig skaket i hele det skrøpelige byggeriet som kanskje derfor ble revet kort tid etter? Bjarne Elefsen hadde klart mest lyd også den ganga. Litt senere, omtrent på den tida da vi hadde gått ei stund på Yngres, traff bedehusmiljøet meg igjen som en fysisk kraft. Dette skjedde da mine gode venn Jan Arve Kristoffersen og jeg var ute på nattlig tokt på Klara Olavas lysegrønne, trehjulede moped som hadde lasteplan foran. Oppå dette planet levde Jan Arve et rastløst nomadeliv mens jeg satt på setet, og jaffal i teorien var kaptein på farkosten. Det som gjorde det hele litt ekstra interessant denne ganga, var at Jan Arve satt foran og styrte mens jeg satt bak og overvåket at alt skjedde i samsvar med regler vi ikke kjente, og fornuft vi ikke hadde. Ned Kjæresbakken fikk Sachs-motoren fritt hente ut begge de to hestekreftene, og Jan Arve styrte med bravur inn på datidens grusvei forbi bedehuset. Ja, det hele foregikk så sømløst og fint at jeg tok meg i å tenke at det rett og slett var genialt å ha sjåføren i en fremskutt posisjon på lasterampa. Lykkerusen varte dessverre bare helt til vi kom frem til bedehuset hvor mopeden – helt uten mål og

mening - bestemte seg for å suse ned skråninga her. Selvfølgelig gikk ikke dette greit, og vi kantet i tunge kast inn mot bedehuset. Havarikommisjonens nådeløse konklusjon ble at kommunikasjonen mellom ledelsen og den utførende var ytterst mangelfull; den utførende trodde ledelsen hadde styringen, og motsatt. Klassisk problemstilling der altså. Bedehuset kom heldigvis fint fra det hele. Etter møtene med bedehuset og ei fin konfirmasjonstid i kirka med Tore Svein Langås som en raus og engasjerende prest, ble religion et jevnlig diskusjonstema - og for min del ble konklusjonene noe annerledes enn for mange av mine venner. Jeg holder fremdeles mye av det som står i det nye testamentet som svært innsiktsfulle leveråd for alle mennesker, men kravet om å akseptere at den evige sannhet ble innblåst mellom to permer for to tusen år siden, har jeg derimot ikke kunnet legge til grunn for mitt liv. Når det gjelder det like store spørsmålet, nemlig om vi er blitt til som en følge av tilfeldigheter eller ei, sier både hjernen og hjertet meg at den ekstreme kompleksiteten, som omfatter alt fra universets uforståelige dimensjoner via alt levende liv og ned til hver enestående lille celle, faktisk ikke kan være skapt av rene tilfeldigheter. Denne refleksjonen kjenner jeg gir god klangbunn i mine jevnlige møter med naturen eller skaperverket om du vil. F. eks. når jeg skuer opp på den tindrende stjernehimmelen fra kajakken i vintermørket utenfor Store Svarten, eller sitter på Lauvåsen en skarp og klar marskveld og lytter til svarttrostens aller første sang - da kjenner jeg at vi alle tilhører noe som er så uendelig mye større enn tilfeldigheter. TEKST & FOTO: FRODE STOKKELAND

Forfatteren i en av sine mest salige stunder: På vei mot speiderleir i Bodø 2017. Lovund på Helgeland i bakgrunnen

En pust i bakken

Idag har jeg invitert min gode venninne Marte, til lunsj på Kafè Pust. Da jeg kommer ramlende inn kirkedøra fra min hjemmekontortilværelse, er hun allerede der. Hun sitter rolig og smilende ved et av bordene, og jeg kjenner at det er godt å møte henne. Marte Hove Øverland er født og oppvokst på Flekkerøya, og bor på Skålevig, i huset de overtok etter hennes besteforeldre, Gunhild og Karl «Abba». Marte er gift med Roy, og de har tre barn sammen, Ørjan, Ingrid og Maren. Barna har alle flyttet ut av redet på Østerøya, og er fortsatt Martes store stolthet, glede og rikdom i livet. - Når barna mine fyller huset med musikk, kjenner jeg virkelig glede, smiler Marte. Det var musikkterapeut hun ville bli, men en bilulykke på Varoddbrua da hun var 18 år satte en stopper for det. I ulykken ble hun kastet ut av takluka og overlevde. To av fire Flekkerøy-ungdom overlevde ikke denne fatale kjøreturen. - På den tiden var det ikke noe kriseteam som tok seg av oss etterpå. Jeg fikk nok aldri bearbeidet denne vonde opplevelsen, minnes Marte ettertenksomt. Hun reflekterer over hvordan konsentrasjonsevnen ble kraftig redusert, og at videre studier ble satt på vent. Og hvordan hendelsen måtte bearbeides mange, mange år senere. Fra å ha stor omsorg for andre

Den norske kirke Flekkerøy menighet

måtte hun nå også vise omsorg for seg selv. Jeg husker da jeg ble kjent med Marte for 18 år siden; Hun var engasjert, ressurssterk, musikalsk og viljesterk. Det er hun ennå. En snikende sykdom i nervesystemet har imidlertid satt henne litt ut av spill. Hun har en sykdom som ikke kan helbredes, og den forårsaker at hun mister krefter. I dag bruker hun rullestol og hun kan ikke spille piano eller fløyte lenger. Sykdommen begynner også å påvirke sangstemmen hennes. Den gjør huden hennes nummen, og hun kan få 3. grads forbrenning uten å merke det. - Det er mange småsorger som må bearbeides, sier Marte stille. Hun legger til at det er viktig for henne at bitterhet ikke skal få overskygge livet hennes. - Skriv at vi må se på hjelpemidler som en venn, skyter Marte engasjert inn. – Ta imot de hjelpemidlene du kan få. Om det er en rullestol, en god venn sine ører, et opphold på Modum eller et høreapparat så ta imot og kom deg ut, oppfordrer hun. For Marte har fått en større dose prøvelser halvveis i livet enn de fleste av oss vil få gjennom et langt liv. I februar har boka hennes «Jenta som ble stille» blitt lagt ut for salg. Boka handler om overgrep fra hun var 5 – 16 år. - Jeg håper at denne boka kan hjelpe andre, at den kan gjøre en forskjell i andres liv. Det har vært godt for meg selv å skrive den. Jeg kjenner på en form for lettelse, sier Marte stillferdig.

Hun beskriver hvordan staheten og viljestyrken hennes har vært en god hjelper i prøvelsene. - Jeg har blitt ristet, rystet og sentrifugert, og nå har jeg landet på beina. Pappa sier det så bra: Det er greit å være sta, dersom du kan bruke staheten til noe positivt, sier Marte med glimt i øyet. Smilet sitter lett hos Marte i dag, og jeg spør henne hvordan hun klarer å holde humøret oppe. - Jeg jobber hver dag aktivt med å kjenne på takknemlighet. Det bør alle gjøre. Kom deg opp av senga, ut i dagen og tenk på hva du kan være takknemlig for. Det vil berike livet ditt, sier Marte engasjert. Jeg spør Marte hva hun gjør når hun trenger en pust i bakken. - Jeg er glad i stillhet. Jeg kan sitte lenge i stillhet med et puslespill. Musikk er som nevnt også viktig for meg og jeg har ofte rømt inn i musikken når livet har blitt vanskelig, forteller Marte. Og skibbua er den deiligste plass på jord! Jeg elsker havet, sier Flekkerøyjenta begeistret. Og jeg kan se hvordan tanken på den nydelige plassen familien har i vakre Skibbusundet får øynene hennes til å skinne

FOTSPOR I SANDEN En natt hadde en mann en drøm. Han drømte at han spaserte langs stranden med Herren! Over himmelen kom bilder fra livet hans til syne. For hvert bilde han så,oppdaget han at der var to par spor i sanden, det ene var hans egne, det andre var Herrens. Da siste bilde for forbi over himmelen, så han tilbake på fotsporene i sanden. Han la merke til at mange ganger i lvets løp var det bare ett par fotspor. Da oppdaget han også at det var de gangene da livet hans hadde vært mest vanskeligst og mest smertefullt. Dette forsto han ikke, så han spurte Herren: Herre, du sa en gang da jeg bestemte meg for å følge deg, ville du alltid gå med meg og aldri forlate meg. Men nå ser jeg at da min nød var størst og livet var vanskelig å leve, da er det bare ett par fotspor. Jeg forstår ikke hvorfor du forlot meg da jeg trengte deg mest. Da svarte Herren: Mitt kjære og dyrebare barn! Jeg elsker deg og vil aldri forlate deg. De gangene i livet ditt da prøvelsene og lidelsene dine var størst, -og du bare kan se ett par spor i sanden, det var de gangene jeg bar deg i armene mine...

Hun legger til at troen har vært og er utfordrende i perioder, og viser meg et kort med diktet «Fotspor i sanden», som hun har i veska. – Dette er min lille Bibel, forteller Marte og legger stillferdig til at det i hennes liv ofte har vært kun ett par fotspor i sanden. Lunsjen er over og Marte pakker seg inn i varmepose, ullskjerf, lue, dunjakke og vanter før hun setter full speed på rullestolen mot hjemmet på Østerøya. Og når du ser en flunkende ny sølvgrå VW Caravelle i glad flyt over Skålevigsslettene en av de nærmeste dagene, så er det nok min modige og sterke venninne som sitter bak joysticken. Denne etterlengtede bilen gir henne livskvalitet og frihet tilbake! Og på bakruta står det FREEDOM med store bokstaver! TEKST & FOTO: MARIT LOLAND TVEIT

FREEDOM Foto: Marte Øverland

Alle fugler små de er

Nils Andreas Loland har vært på rundtur på øya. Nå er det opp til dere lesere å finne navn på fuglene. Send svaret på mail: redaksjon@flekkeroymenighet.no Merk i emnefeltet: Alle fugler små de er. Post: Horisonten, postboks 2, 4679 Flekkerøy Premie: Flott gave fra Kafe Pust Trekning: 10. april Vinnerne blir kontaktet

Den norske kirke Flekkerøy menighet

7 10

5 11

LARGE UNOM KIRKENS NØDHJELP LORDAG KL.20.00

I slutten av januar fikk Large åpne nesten som vanlig igjen. Det har vært flott å endelig kunne møtes igjen etter nedstengningen i november. Hver lørdag har over 100 ungdommer vært samlet til møte. Large er Flekkerøy menighet sitt eget ungdomsarbeid med omtrent 50 frivillige medarbeidere. Vi ønsker å lage en kveld der vi kan møte og oppleve Gud og være i et godt miljø. Large har møte lørdager kl. 20:00. En kveld på Large består av et innholdsrikt møte med lek, tale, lovsang og forbønn. Etter møtet samles vi til godt fellesskap nede i Puls, hvor kiosken holder åpent. Kafe Pust er også ofte åpen. Det sosiale etter møtet er viktig. Ungdommer i alderen 13 til 20 år samles og har det gøy sammen. Pernille Akselsen (18) er en av dem som pleier å møte på Large. Hva har det betydd for deg at Large startet opp igjen? - Jeg synes det har vært fint. Fordi jeg liker å bruke tid med Gud gjennom lovsang. Jeg er med i lovsangsteamet og liker veldig godt å stå og lede folk i lovsang. Fordi da bruker Gud meg til å spre Guds ord. Jeg får en ro når jeg synger lovsang og jeg vet at Gud er nær meg og alle i rommet. Hver Large-kveld er det mellom 20 og 30 frivillige for å gjennomføre arrangementet. Det er alt fra PR team som tar bilder til miljøteam som sørger for leker og god stemming sosialt. De frivillige har flere samlinger i året med fokus på ledertrening, nye ideer og å bli bedre kjent. Det er åpent for alle å bli en del av det frivillige teamet. TEKST & FOTO: LARGE PR - TEAM

Sjekk instagram: largeflekkeroy

Den norske kirke Flekkerøy menighet

Kirkens nødhjelp sin årlige fasteaksjon går av stabelen 21. -23. mars. Du kan gi ditt bidrag til denne livsviktige aksjonen ved å logge inn på Flekkerøy Menighet sin digitale bøsse på Facebook. Søk etter: ”Støtt Flekkerøy menighets bøsse for rent vann!” Eller:

VIPPS / SMS VANN TIL 2426 (250,- kr)

Rent vann og hygiene er livsviktig FORANDRE FOR ANDRE. «Aldri før har rent vann vært så viktig», var det klare budskapet Kirkens Nødhjelp brukte før Fasteaksjonen i fjor, og da pandemien rammet en hel verden. Og de skriver på sine hjemmesider;

Alle verdens øyne var rettet mot disse forferdelige handlingene den gang, sier Roald, og fortsetter;

Livsviktig «Utfordringene forbundet med dette fortsetter i 2021, og vi ser at Kirkens Nødhjelps 60 års lange historie, kunnskap og arbeid med vann er livsviktig i kampen mot det dødelige viruset. Vi fortsetter vårt forebyggende vannarbeid ved blant annet å bygge håndvaskstasjoner, kjøre ut vann og drive opplæring i hygiene for å forebygge covid-19. I årets aksjon besøker vi landsbyen Kasalaulo i Zambia, hvor Kirkens Nødhjelp bygget en brønn i 2018». - Tøffe tilstander, Roald Guttormsen? - Det er vel slik at vi ikke helt kan fatte hvordan de har det i hverdagen. Derfor er Kirkens Nødhjelps årlige «Fasteaksjon» viktig.

Bøssebærerne - Med årene kom bøssebærerne på banen. De aller fleste av de norske kirkemenighetene ble med, og mye av organiseringen skjedde fra hovedkontoret i Oslo, sier Roald, mens han henter «Balto», den 14 år gamle hunden og turkompisen som selvfølgelig må være med på bildet. Roald jobbet som regionskoordinator inne i byen, og hadde hele Agder og deler av Telemark som sitt nedslagsfelt. - Jeg har undervist et mangfold av konfirmanter myntet mot Fasteaksjonen gjennom de ni årene. Tirsdagen før palmesøndag var den store dagen for bøssebærerne. Millioner av kroner ble samlet inn, verdifulle midler til de trengende. Det er jo forferdelig å tenke på at de knapt har tilgang til rent vann. Jeg tenker på tørsten og på hygienen. Nei, det er skremmende, sier Roald, som sammen med det norske folk fikk oppleve at Fasteaksjonen foregikk digitalt i fjor. Det samme skjer i år. Det begynner 21. mars og varer tre dager til ende. Det vil si at den 23. mars blir den siste tirsdagen før palmesøndag, slik det jo alltid var den gang bøssebærerne kom på døra.

I ni år Roald Guttormsen, eller «Roald Udover» som trubaduren gjerne bruker som sitt «kunstnernavn, er øygutt god som noen. Han kommer fra Mæbø, hvor han bor i det koselige barndomshjemmet kloss ved veien der du tar ned mot idylliske Skylleviga. Og den blide gutten, som «Horisonten» traff forleden dag midt under ”vårrengjøring” i egen hage, vet hva han snakker om. Fra 2008 og i ni år frem i tid, jobbet han ved Kirkens Nødhjelp i Kristiansand, og han var tett på Fasteaksjonen hvert år. Roald forteller videre; - Den spede begynnelsen på Fasteaksjonen startet vel helt tilbake til 1947. Den norske sjømannspresten Odd Knevelsrud ble sendt til Tyskland for å hjelpe nordmenn etter krigen - ja, han hjalp også det tyske folk som hadde behov for det. Men det store steget for Kirkens Nødhjelp og Fasteaksjonen, kom vel under Biafrakrigen. Folk i litt grei alder minnes nok godt den.

TEKST OG FOTO: ARILD HANSEN, KIRKENS NØDHJELP OG PEXELS

Faste aktiviteter Med forbehold om endringer

BARN/UNGDOM Babysang; 0-12 mnd; Puls i Flekkerøy kirke; Annenhver tirsdag, kl.11.00-12.30

Flekkerøy kirke; Hver tirsdag, 18.00-19.30

Large ungdomsmøter; 8. trinn + ; Flekkerøy Kirke; Lørdager kl 20.00

Betweens; 5.-8.trinn; Puls i Flekkerøy kirke.; Søndager, kl. 11.00. (Fleste gudstjenester).

Krik; 8.trinn -19 år; Flekkerøyhallen; Fredag kl.18.00 -20.00

Home2You; 5.-8.trinn; Private hjem; En fredag i mnd i høysesongen, kl.17.30-19.00 You2 Fritidsklubb; 6. – 8. trinn; Flekkerøy Kirke; En fredag i mnd i høysesongen, kl.19-21 Søndagsklubben; 0-10 år; Menighetssalen, Flekkerøy kirke; Søndager, kl. 11.00. (Fleste gudstjenester).

4God Dansegruppe; 9.trinn +; Puls i Flekkerøy kirke.; Hver onsdag kl. 19.30 - 21.30

Sennepskornet barneforening; 2-4. trinn; Menighetssalen i Flekkerøy kirke; Annenhver onsdag, 18.00-19.30

Konfirmantundervisning; 14-15 år; Flekkerøy Kirke; Ca annenhver torsdag kl.18.00-19.30 Soul Teens ; 9.trinn +; Kirkesalen i Flekkerøy kirke; Annenhver tirsdag, 19.30-20.30 FløyBaGos barnekor; 4 -6 år; Menighetssalen i Flekkerøy kirke; Annenhver tirsdag, 17.30-18.15

VOKSNE/ALLE Kafè Pust; Pust i Flekkerøy Kirke; Mandag til fredag, 11.00-14.00. Unge voksne; 20 +; Puls i Flekkerøy kirke; En fredag i måneden, kl.20.00 -

Korall-øvelse; Voksne; Flekkerøy kirke; Annenhver onsdag, kl.19.30

SoulKids; 1.-4. trinn; Kirkesalen i Flekkerøy kirke; Hver tirsdag kl. 17.00 – 17.45 Gutteforeningen Rasken; 3- 6. trinn; Sløydsalen på Flekkerøy skole; Annenhver tirsdag 18.00-19.30 Sydkorset jenteforening ; 5-8.trinn; Puls i Flekkerøy kirke; Annenhver mandag, 18.00-19.30 Soul Children; 5.-8.trinn; Kirkesalen i

Onsdagskirke; Flekkerøy Kirke; Annenhver onsdag, kl.19.30-21.00

Pust (kafé) Mandag–fredag: 1100 – 14.00 Lørdag: Stengt

Bønnemøte; Hjerteslag; Annenhver mandag, kl.19.00-ca.20.00

Gudstjeneste, Langfredag; Flekkerøy kirke; 2. april, kl. 11.00.

Morgentidebønn; Stangefjellet; Torsdager kl 07.00 – 07.15

Høytidsgudstjeneste, Påskedag; Flekkerøy kirke; 4. april, kl. 11.00.

Tidebønn ; Hjerteslag; Annenhver mandag, kl.19.00-19.20

X-Large for ungdom; 8. trinn +; Flekkerøy kirke; 9.- 11. april.

Gudstjeneste; Flekkerøy kirke; 2. mai, kl. 11.00.

Musikalsk innslag; Kirkesalen i Flekkerøy kirke; 15. april kl. 12.00. Gudstjeneste; Flekkerøy kirke; 9. mai, kl. 11.00. Gudstjeneste; Flekkerøy kirke; 16.mai, kl. 11.00. Eldretreff; 60 +; Menighetssalen i Flekkerøy kirke; 1. lørdag i mnd kl.15.00-16.30

Musikalsk innslag; Kirkesalen i Flekkerøy kirke; 20. mai kl. 12.00. Hverdagsmesse; Flekkerøy kirke; En torsdag i måneden, 19.30

Hverdagsmesse; Flekkerøy kirke; En torsdag i måneden, 19.30

Lys Våken; 6. trinn; Flekkerøy kirke; 16. april, kl. 18-22

Gudstjeneste; Flekkerøy kirke; 23. mai, kl. 11.00.

Kveldsgudstjeneste; Flekkerøy kirke; 21. mars, 19.00

Basar Rasken/Sennepskornet; Flekkerøy kirke; 17. april kl. 16.00-18.30

Gudstjeneste; Flekkerøy kirke; 30. mai, kl. 11.00.

Påskevandring; 4. trinn; Flekkerøy kirke; 24. mars, kl.13.15-15.00

Gudstjeneste; Flekkerøy kirke; 18. april, kl. 11.00.

Reach misjonskonferanse for ungdom; Skjærgårdsheimen/ Flekkerøy kirke; 5. juni

Gudstjeneste, Palmesøndag; Flekkerøy kirke; 28. mars, kl. 11.00.

Disippelfest; 8. trinn; Flekkerøy kirke; 18. april, kl.18.00-20.30

Gudstjeneste; Flekkerøy kirke; 6. juni, kl. 11.00.

Tårnagenthelg; 3.trinn; Flekkerøy kirke; 24. – 25. april Gudstjeneste; F lekkerøy kirke; 25. april kl. 11.00.

Gudstjeneste; Flekkerøy kirke; 13. juni, kl. 11.00.

ENKELTARRANGEMENT I PERIODEN

Menighetens årsmøte; Flekkerøy kirke; 29. april, kl 19.30 Kveldsgudstjeneste, Skjærtorsdag; Flekkerøy kirke; 1. april, kl. 19.00.

Pinsefest ; 1. trinn; Flekkerøy kirke; 19. mai, kl 13.15-14.30

Fellesgudstjeneste; Voie/Vågsbygd kirke; 20. juni, kl 11.00. Fellesgudstjeneste; Voie/Vågsbygd kirke; 27. juni, kl 11.00.

Støtt våre annonsører. De støtter oss.

Den norske kirke Flekkerøy menighet

Her er plass til deg også! Bare å ta kontakt med Rune Nikolaisen. Mob: 905 91 362

Da Norge stengte ned i mars i fjor, og pandemien var et faktum, var det enkelte blant oss som klarte å holde hodet kaldt og se muligheter. Den 12. mars i fjor ringte Menighetspedagog for ungdom i Flekkerøy Menighet, Arne Nilsen Berge, til ungdomsarbeider i Voie menighet, Aasmund Nikolaisen, med følgende spørsmål: «Skal vi finne på noe sammen for ungdommene på Flekkerøy og i Voie?» Dette var begynnelsen på FK Media, eller Flekkerøy Kirke Media, som forkortelsen står for. Allerede 21. mars, litt over en uke etter at Norge stengte, var Flekkerøy og Voie operative med live – sendinger for ungdommene. De sendte annenhver uke fra VUG i Voie på fredager og Large på Flekkerøy på lørdager. - Vi kalte sendingene for Large X VUG, forteller Arne Nilsen Berge og legger til at de hadde 80 seere i snitt på de første sendingene.

Den norske kirke Flekkerøy menighet

Arne Nilsen Berge er leder for FK Media, og Horisonten har møtt ham sammen med resten av ledergruppen i FK Media. Det er engasjerte unge mennesker vi får møte: Jonas Pettersen (21), teknisk leder, lyd. Thomas Kulien (26), teknisk leder, lys. Aasmund Nikolaisen (24), fagansvarlig og teknisk leder, kamera og regi. Arne Nilsen Berge, leder, og Ove Tollefsrud, nestleder. FK Media oppstod som en faktisk konsekvens av at pandemien stengte Norge ned, men visjonen for FK Media strekker seg langt utover pandemiens grenser. - Alle vi i ledergruppa har funnet vår plass i kirka gjennom teknikergruppa, forteller Jonas. Det er enighet i gruppa om at visjonen for FK Media er å rekruttere og gi plass for ungdom som kanskje finner seg vanskelig til rette i ungdomsmiljøet, kirka eller på øya. Noen i ledergruppa har selv blitt hentet inn av eldre ungdom til teknikergruppa, og de ønsker nå at flere unge skal få oppleve det samme som dem. - Vi ønsker å være forbilder for de yngre. Vi ønsker at de som trenger en praktisk tjeneste kan finne sin plass her og føle seg hjemme, presiserer Jonas.

Fra venstre: Arne Berge, Thomas Kulien, Aasmund Nikolaisen, Jonas Pettersen

I visjonen for FK Media står dette: Visjonen til Flekkerøy Kirke Media er å levere særdeles gode produksjoner internt og eksternt. Samtidig ønsker vi i Flekkerøy Kirke Media å satse på de som ikke finner sin plass i de kjente oppgavene. Det overordnede målet er at vi blir en gruppe med omtanke for hverandre som ønsker å treffes for faglig utvikling, trosopplæring og sosialt samvær.

En sunn økonomi Da de første live-sendingene ble sendt fra Large X VUG våren 2020, var det først med private kamera og deretter med lånt utstyr. - De første sendingene var typisk av møter med møteleder, lovsang, tale, lovsang. Etter hvert måtte vi være mer kreative for å holde på seerne og da fant vi på interaktive løsninger der seerne kunne delta aktivt, forteller Aasmund. Gruppa forteller at det har vært en prosess med utvikling av stadig nye ideer og muligheter. Men utstyret var ikke så sprekt. Basert på erfaringene som nå var gjort med Large X VUG la kommunikasjonsutvalget frem en sak for menighetsrådet i mai 2020 der de

anbefalte å opprette FK Media. Forslaget ble vedtatt og høsten 2020 ble også utstyrsbudsjett på 312 000 kroner innvilget. Samtidig ble retningslinjer for strømming godkjent. - Vi har kjøpt inn 3 profesjonelle kamera pluss mye annet teknologisk utstyr vi trenger for å kunne levere profesjonell liveproduksjon på storskjerm og/eller strømmetjenester, forklarer Aasmund. Han legger til at utstyret er kjøpt inn med tanke på at det ikke skal være synlig i kirkesalen når det jobbes med livesending. Dette for ikke å forstyrre under gudstjenesten, samt av respekt for det hellige rommet. Teknikerne skal sitte i andre rom og kommunisere via intercom. - Vi er heldige som har en ny kirke der det er tilrettelagt tekniske løsninger for moderne strømming og videoproduksjon, supplerer Aasmund. Arne forteller at retningslinjene for strømming er utarbeidet med tanke på at alle skal kunne komme til kirken uten å risikere å bli uønsket filmet. Det er meningen at strømming av både ungdomsarrangement og gudstjenester skal fortsette etter pandemien har sluppet taket, og med folk i salen er det

inn i gruppa. De presiserer at det ikke trengs noen forkunnskap for å melde seg interessert. All opplæring til tjeneste bak miksepult og kamera blir gitt. Det eneste både jenter og gutter trenger å gjøre er å gi beskjed til Arne at de er interessert. Og etter hvert blir det kurs med kursbevis. - Det er kostbart og avansert utstyr vi har investert i, og planen er at alle må ta et kurs og inneha et kursbevis for å få lov til å operere utstyret. I tillegg vil de bli belønnet med en t-skjorte eller genser med FK Media på etter gjennomført kurs, opplyser Arne.

Jonas og Aasmund sitter lettere henslengt i kontorstolene de har rappet fra staben.

ekstra viktig med gode og tydelige retningslinjer. Arne legger til at statistikken fra strømmingene som har blitt gjort det siste året viser at vi rekker langt, antakelig langt utover de vanlige kirkegjengerne, med digitale sendinger. Kanskje terskelen til den digitale kirkedøra er lavere for mange enn den fysiske? Og kanskje de som av ulike årsaker ikke har anledning til å komme fysisk i kirken har glede av å delta digitalt? - Vårt mål er at økonomien skal gå i null, slik at vi ikke belaster menighetens økonomi. Vi har allerede fått en bevilgning på 200.000 kr fra Kirkerådet og leter etter flere muligheter. I tillegg ser vi for oss å selge kameraproduksjoner og strømming til organisasjoner med samme verdigrunnlag som oss, utdyper Arne. - Drømmeprosjektet er Øygospel 2022, sier Thomas. Noe hele gruppa samtykker til.

Rekruttering Det kreves et stort mannskap hver gang et arrangement skal strømmes. Gutta ramser opp 10 roller totalt som er viktige for at strømmingen skal gå greit. Horisonten lurer på hvor mange som er tilknyttet FK Media i dag, og om de er nok frivillige? - Vi er ca 10-15 personer i poolen nå i tillegg til ledergruppa, så vi trenger å bli flere, forteller Thomas. Horisonten lurer på hvor alle «jentane æ henne»? Det frembringer smil og latter hos gutta. - Jenter er vel ikke like interessert i det tekniske. De er mer interessert i regi og visuelt uttrykk. Det skal vi også levere på, og da tror vi jentene kommer, sier Aasmund. - Og siden vi er bare gutter nå, er det kanskje vanskeligere for mange av jentene å melde seg på, legger Jonas til. Alle guttene bekrefter at jentene er veldig velkomne

Den norske kirke Flekkerøy menighet

Han presiserer at alle generasjoner er velkomne og ønsket i FK Media. Kanskje den mer voksne generasjonen på sikt kan ta litt mer ansvar for gudstjenestene kl 11?

Helnøtt og Glass-cola Horisonten lurer på hva som er morsomst med tjenesten i FK Media - Vi gjør dette fordi det er dødla moro. Vi er tre bestekamerater (Jonas, Thomas, Aasmund) som har mye gøy sammen. Det eneste vi setter som krav dersom vi skal strømme gudstjenestene er Helnøtt-sjokolade og Glass-Cola. Utover det forventer vi vår lønn i himmelen, forteller Thomas med glimt i øyet. Og trioen gir Arne leder klar beskjed om at varene må ordnes før neste søndag, for nå er det tomt på lageret. For det verste med å strømme gudstjenesten er at de må opp tidlig søndag morgen etter en sen Large-kveld! Og da er Helnøtt og Glass - Cola tingen for å få dem våkne og i godt humør! Det blir nemlig mange timer bak miksepulten i en teknikers liv. Etter photo-shoot av trioen med hettegensere, caps, luer og hullete dongeri, sammen med leder Arne i nystrøket lyseblå skjorte, trekker Horisontens medarbeidere seg høflig tilbake. Trioen er nå fordypet i egne samtaler, samt av mangfoldet av knotter, brytere og skjermbilder i alle regnbuens farger som en tekniker må kunne operere. De ligger/sitter henslengt på ungdommers vis i kontorstolene som de har rappet fra staben. For de er enige om at staben har jo heve-/senkepulter og dermed ikke behov for disse stolene. Og i det vi forlater dem bak miksepulten ønsker Horisontens utsendte å komme med en liten oppfordring til våre lesere. Dersom du synes teknikergjengen har gjort en god innsats på et arrangement du har deltatt i, er det lov å gi dem positiv tilbakemelding. Mottoet deres er nemlig «Intet nytt er godt nytt!» TEKST: MARIT LOLAND TVEIT & FOTO: RAGNHILD BEITE

Fra et eventyr i Taremare, til godt voksne gjester på kafé PUST - Overgangen fra heldagsjobb i Taremareskogen barnehage til mandagskaféen Pust i kirka, merker jeg selvfølgelig. Det er jo to vidt forskjellige jobber. Men det viktigste er jo å trives i hverdagen, og med det man driver med. Det har jeg gjort, og det gjør jeg den dag i dag. øyfolk til en aldri så liten «kaffeskvett», og mye godt å bite i. Og selv om besøkstallet har cirka halvert seg fra de rundt 40 faste gjestene før pandemien, er det mer enn koselig. - Tida flyr, ja. Ett år er allerede gått siden vi også måtte følge nye instrukser i kafeen. Men det har gått kjempegreit. Og hvis gjestene koser seg like mye som de 15-16 frivillige som veksler på å stå bak disken, da har de hatt et kjempefint kafébesøk, smiler Vivian. Mamma Torhild Vivians barnehage-eventyr begynte hjemme i huset i Revmyra der mamma Torhild Thomassen drev den første kommunale barnehage på Flekkerøy. Pappa Egil var både drosje- og ambulansesjåfør her ute, så jenta som er født og oppvokst i barnehageboligen, tok del i begge yrkene. Så startet hun sin egen geskjeft med barn, før hun gikk inn porten i Taremareskogen. Og for å gjøre en lang historie like kort som de yngste barna har i høyde, har det handlet om trivsel, hundrevis av barn, flotte kolleger, og like flotte familier til alle de små som har storkost seg, og sikkert lært masse av Vivian og de andre ansatte i årenes løp.

Koser seg Vivian Holm var i sitt ess da «Horisonten» besøkte henne for ei lita stund tilbake i den vesle kafeen. Som tross pandemien har hatt en del besøk siden landet vårt delvis stengte ned 12. mars i fjor. Det er over ett år siden, det. Mandager på kafé Pust, er nok den best besøkte i løpet av uken. Da treffes en del godt voksne

Menighetsrådet og Hjertelaget Vivian er gift med Petter Holm. Han kommer fra Lund (Lond på øyask) eller litt mer spesifikk; på toppen av Oddemarkatunet, veldig nær «grensa» til Nedre Lund som går nede ved Lovisenlund skole. De har fire gutter, og nylig ble de stolte oldeforeldre. Ved siden av sitt dugnadsarbeid i kafé Pust, er hun også med i Menighetsrådet i kirken på øya. Og i to perioder har hun også vært med i «Hjertelaget», sammen med andre folk herfra. - Det nærmer seg vel tyve år der, sier Vivian, som har mer enn nok å sysle med og fylle «fridagene» sine med. TEKST & FOTO: ARILD HANSEN

10 kjappe

Leif Arnesen

1) Hva driver du med? Jeg er pensjonist,men har engasjert meg noe i Fløy.Er leder av styret der. Bruker menigheten når jeg kan.Spiller litt piano og også bassgitar. Min største hobby er interessen min for fugler. 2) Hva er noe av det du er mest stolt over å ha fått til? Jeg er ikke noen igangsetter av type, men jeg er stolt og glad for mine to barn/svigerbarn. 3) Hvilket sted er aller finest på Flekkerøy? Fineste sted på Flekkerøy synes jeg er Skibbusundet med sine skibbuer. 4) Hva ville du ha jobbet for dersom du var lokalpolitiker? Hvis jeg var lokalpolitiker ville jeg jobbet for gang-og sykkelvei til Berge. 5) En lokal person du beundrer? Jeg beundrer Jan Egil Norheim.Han har mange jern i ilden,bl.a.lagt ned et enormt arbeid i idrettslaget. 6) Hva liker du best på TV? På TV liker jeg sport og naturfilmer/serier.Lars Monsen er bra.. 7) Et godt barndomsminne? Jeg, Fred Gundersen og Knut Olav Thomassen hadde mye moro sammen. Vi lekte mange ganger røver og indianere i Gråheia. 8) Din drømmehelg? Å være på hytta på Høgås når det er mai måned. Det er en del fugler der som jeg ikke får sett her på Flekkerøya. 9) Vinter eller sommer? Jeg liker best sommer. Aller best mai måned. 10) Hva ønsker du deg for 2021? Mitt ønske for 2021 er at alle som ønsker det blir vaksinert, slik at samfunnet langsomt kan vende tilbake til mer normale tilstander. TEKST & FOTO: ARILD HANSEN

Den norske norske kirke kirke Den Flekkerøy menighet menighet Flekkerøy

Horisonten Mars 2021 Flekkerøy menighetsblad

Jon Harald Balsnes   Organist jonharaldbalsnes@gmail.com

Ansvarlig utgiver: Flekkerøy menighet

Else Norheim Trosopplærer else.norheim@kristiansand.kommune.no

I redaksjonen: Marit S. Loland Tveit Redaktør Arild Hansen Journalist

Arne Nilsen Berge Menighetspedagog for ungdom Aase Randi Iversen Renholder av menighetslokalet

Rune Nikolaisen Annonsesalg og koordinator Ragnhild Beite Grafisk design Trykk: 07 Media

Flekkerøy menighet Vragesløyfen 1 4625 Flekkerøy Telefon: 38 19 68 10 E-post: flekkeroy.menighet@ kristiansand.kommune.no Nettsted: flekkeroymenighet.no Facebook: Flekkerøy menighet Kontortid: Mandag – torsdag 9.00–15.00 Bankgiro: 3000.07.70031 _ Ansatte:

FAMILIENYTT DØPTE: 221120 Elias Nyheim Johansen 221120 Ask Martens Ståhl 291120 Henriette Sofie Aanvik Vevle (Vågsbygd kirke) 051220 Hailey Johnsen Bianco

VIGSLER: 281120 Yvonne Larseng og Kristoffer Pettersen

DØD: 181120 060121 120121 170221 190221 050321

Arne Henriksen År-Stein Skjelde Arild Østrem Anne Gurine Haugland Paul Vestberg Kai Sigurd Kristiansen

Håkon Borgenvik Sokneprest hakon.borgenvik@kristiansand.kommune.no Roy Øverland  Daglig leder/Menighetskonsulent roy.overland@kristiansand.kommune.no Trond Sjøvold Kirketjener trond.sjovold@kristiansand.kommune.no

FULL DISTRIBUSJON PÅ FLEKKERØY

THE ROAD AHEAD What was my house, now it’s just a pile of dust. What was my town, now a fortress of distrust. What was my land will soon be buried in the sand. Where did all go wrong? For what did all go wrong? What was my faith, by some reduced to a ground for hate. What was my life, has turned into an endless strife. What was my hope is shredded by this thorny road. Where did all go wrong? For what did all go wrong? And I’m leaving this today. I will turn and walk away. And for all of those who’s left, I will pray for every step.

The road is hard when every step is a trespassing. The journey’s long when you don’t know your destination. And when you think you’re safe, then you’re not welcome. There is no place for us, the struggle remains. This is my child; please help me keep her safe a while. Please help me try, once again to make her smile. For this I pray, please do not send us on our way. Where should we go? I honestly don’t know. Please don’t make us leave today. Make us turn and walk away. With this little by my side, we can’t run, we cannot hide. Ref.: The road is hard when every step is a trespassing. The journey’s long when you don’t know your destination. And when you think you’re safe, then you’re not welcome. Is there a place for us where this journey ends?

FOTO: XXX

Ref.:

ANDREAS DALE

FOTO: SVEIN FOSSELI