Har du noen gang tatt deg tid til å tenke over hva som hva var fint med denne dagen, denne uken, denne måneden, dette året? Har du satt fokus på de gyldne øyeblikkene i livet ditt? Jeg er overbevist om at ved å sette fokus på det som er bra, kan det som eventuelt er vondt og vanskelig miste noe av sin kraft og påvirkning i livene våre.
For meg er gyldne øyeblikk oftest menneskemøter, Den gode samtalen med barna mine, en fredelig kveld med mannen min, gjerne med hver vår bok foran peisen. Latter og tøys med gode venner. En tur i Norges vakre natur med alle sine fasetter. De gyldne øyeblikkene ligger ofte i hverdagene. Jeg pleier å si at hverdager er undervurdert. Når du av ulike årsaker opplever at den vanlige hverdagen blir borte fra livet ditt, det er da du savner den. Da lengter du ikke lenger etter neste ferie eller neste helg, da er det verdien av hverdager som åpenbarer seg. Men gyldne øyeblikk er selvfølgelig også i fest, feiring og fridager. For det er viktig å feire. Og nå går vi inn i en høytid der mulighetene for feiring er mange. Men ikke for alle. Måtte vi alle bli gode til å se dem som er ensomme og trenger en venn.
I denne utgaven av Horisonten har Sølvi snakket med Anna og Oksana fra Ukraina. Da ondskapen brøt ut i Ukraina måtte de flykte fra mennene sine, hjemlandet sitt og alt som er kjært for dem der. Les også Roald sin skildring av New Life Church i Kiev, tenk litt over Håkon sine refleksjoner, bli kjent med Anne Louise fra Kjære og ikke minst, sjekk kirkeprogrammet for denne førjulstiden. Fem skjønne barn på SFO ved Flekkerøy skole spør Arild om de blir kjendiser nå, og Paul har skrevet en artikkel om det fantastiske julemarkedet som går av stabelen i kirka 26. november. Det skjer nemlig mye i kirka for både liten og stor. Og for deg som ikke er så vant med å gå i kirken kan det første steget kanskje være Julemarkedet eller Kafe Pust i kirkens foaje?
Den 30. Oktober inviterte Paul med venner til konsert med Sigvart Dagsland-tema. Tusen takk til Paul og venner som skapte et gyldent øyeblikk for meg der, med store deler av følelsesspekteret involvert. Nedenfor har jeg gjengitt deler av teksten fra en sang som gjorde sterkt inntrykk og som jeg ikke hadde hørt før. Og med denne fine teksten av Sigvart Dagsland ønsker vi i redaksjon Horisonten våre lesere en riktig god adventstid og julehøytid, med mange gyldne øyeblikk.
Det fins ein strofe så adle kan Der bor lengst inn bag det blå i kvert øye Den kvile trygt øve jordens land Fra hav te fjell
Suse ved lyng å vann
Den lyde best onna trange kår Den er et ekko av Guds drømmer i det høye Den stryge mildt gjøno kongens hår Når dagen e endt Å han kjenne om hjerte slår Å opp av sultens hær av mennesker på vandring Stige strofens enkle ord:
Himmel
Himmel
La meg få et glimt a himmel Himmel
Himmel
La meg få et glimt a himmel
Den ligge gjømt i en morders munn Å bag en rynke i den rige rederens panne
Den bor i vraket på havets bunn Å stige mot Gud
Fra strandede hjerters grunn Ein strofe reise seg fra sygeseng å celler Å fylle jordens katedral:
Himmel
Himmel
La meg få et glimt a himmel
Himmel
Himmel
La meg få et glimt a himmel
Akkurat som lyset på steinen får frem fargene i steinen, blir alle mennesker vakre når lyset fra Gud treffer dem.
Det er allerede skumringstimen. I november. Måneden med mørke ettermiddager og kvelder, våte gater og tunge skyer. Men også måneden som gir oss også gode grunner til å tenne lys. På veien til kirka ser jeg at noen har «tyvstartet» på julelysene og jeg tenker det er fint. Jeg tenker også på hun jeg skal møte i kafe Pust snart. Når jeg tenker på henne er det tre ord som umiddelbart kommer til meg; Hun er «Den stille styrke», slik jeg kjenner henne.
Det er stille og mørkt i kirken denne søndag ettermiddagen. Etter en helg med mye liv og aktivitet er det mer enn hvilepuls i kafe Pust. Anne Louise og jeg finner oss et tilfeldig bord for samtalen vår. Det er lenge siden vi har snakket sammen nå, og jeg ser fram til denne samtalen. Jeg kjenner henne fra hun var leder av utsmykningsutvalget for den nye kirken vår.
- Jeg er veldig fornøyd med kunsten i kirka. Den lille steinen i monteret var kunstnerens inspirasjon
til kunsten på veggen. Akkurat som lyset på steinen får fram fargene i steinen, blir alle mennesker vakre når lyset fra Gud treffer dem, forteller Anne Louise stillferdig.
- Jeg lærte mye om symbolikk gjennom arbeidet med kunsten, de liturgiske møblene og antependiumet (klede foran prekestolen, red. anm.). Anne Louise fremhever Olga Nilsen, som har lært henne mye om kunst og symbolikk. Hun legger til at det alltid vil være flere meninger om kunst, og at kunst gjerne er noe som vokser fram til å bli fint og noe man blir glad i.
Fortsatt er utsmykningsutvalget aktivt og en ressurs for menigheten ved behov, men Anne Louise har mange flere baller i lufta i disse dager. La oss ta dem for oss, en ball om gangen. Og la oss bli litt bedre kjent med henne.
En sivilingeniør i matematikk fra Kjære
- Jeg er født og oppvekst på Kjære, smiler Anne Louise når jeg ber om navn og personalia. - Jeg er datter av Marit og Gunnar Larsen, gift med Åsmund Lima fra Gjesdal i Rogaland og jeg har tre barn. Jakob på 12 og tvillingene Ane og Mari på 8 år, fortsetter hun. Hun forteller at den lille familien bor på småbruket på Kjære der far Gunnar vokste opp. Der har de god plass og nok arbeid med vedlikehold og kopplam som mot juletider blir pinnekjøtt på juletallerkenene i god jærsk tradisjon. Åsmund kommer fra gård, kan hun bekrefte. Så ingen juletorsk på julaften i Lima-heimen.
Jeg vet at hun har høy utdannelse, men hun er ikke så glad i snakke om det. Vi tar med litt om det likevel. Anne Louise er utdannet sivilingeniør i matematikk, med spesialisering i statistikk. Så hva bruker man en slik utdannelse til?
- Jeg jobber som prosjektleder i Sparebanken Sør. Der jobber jeg med risikomodeller, dvs at jeg modellerer risikobildet for kundene i forhold til størrelse på lån, forklarer hun. Hun påvirker altså vår mulighet til å få lån, og til å unngå at vi får gjeld til «oppetter» øra.
Anne Louise jobber med tall, data og programmering, også er hun glødende opptatt av kunst, musikk og håndarbeid. - Tall og musikk henger jo sammen, sier Anne Louise med et smil når jeg påpeker at det ikke alltid er interessen for tall som man forbinder med et kreativt menneske.
Ja, du leser rett! Jeg har fått ut av henne at hun er sentral i julemarkedkomiteen i kirka, at hun er leder for Soul Kids og at hun er i styret i Korall. Dette er en dame med mye kapasitet. - Jeg blir motivert av gode opplevelser gjennom kunst og musikk. I julemarkedet har jeg ansvar for de kreative produktene sammen med Toril Thoresen, forklarer Anne Louise. - Jeg får mye energi av å bidra i disse aktivitetene. Vi opplever at vi når en bredde av mennesker som ønsker å bidra til julemarkedet. Det motiverer meg å skape samlingssteder for mennesker, fortsetter hun.
I 2018 var hun med på å restarte Soul Kids. I dag teller Soul Kids ca 70 barn fra fire år til 4. trinn. Det er er en flott gjeng med gutter og jenter som møtes jevnt og trutt til sang og musikk i kirken. Ledelsen av koret har imidlertid ingen menn. Hvorfor ikke, undres jeg. Men det kan ikke Anne Louise svare meg på.
- Det er rett fra jobb til øvelse kl 17, så det er hektisk, men moro. Jeg går hjem fra øvelsene med en enorm energiboost og glede, forteller Anne Louise overbevisende. Hun beskriver god stemning, barn som mestrer, trygge voksne og trygg arena for barn. - Og jeg lar meg ikke stresse, smiler Anne Louise rolig. Det har jeg nok arvet fra min far!
En pust i bakken
Hun har full jobb, er mor til tre aktive barn, er leder i julemarkedet, leder Soul Kids, styremedlem i Korall og leder av utsmykningutvalget. Finnes det da noen mulighet for en Pust i Bakken?
- Ja, jeg er glad i være ute. Hagearbeid trives jeg også med, svarer Anne Louise. Og nå før jul ser jeg fram til å bake sammen med barna mine og nyte adventstiden i desember.
Hun har beskrevet mannen sin som et arbeidsjern, og jeg tenker at det er hun selv også. Hun henter energi i aktiviteter og samvær med andre mennesker. Og hun sier flere ganger at hun er takknemlig for å være en del av en menighet med så mye godt arbeid og aktiviteter for både små og store.
Jeg tenker at vi i menigheten kan være takknemlige for henne.
Hun jobber i det stille, og representerer dem som jevnt og trutt jobber for å holde menighetens hjul i gang. Takk for det, Anne Louise. Og takk for at du bidrar til å utvide Horisonten for kirka.
På min rusletur hjem i duskregnet kjenner jeg på takknemlighet for dette gyldne øyeblikket, dette menneskemøtet. Med sitt rolige og behagelige vesen, sammen med hennes solide lederevner, tenker jeg at betegnelsen «Den stille styrke», passer aldeles utmerket på Anne Louise fra Kjære.
Tekst og foto: Marit Loland Tveit
Regnet trommer forsiktig på ruten her i Kårholmsveien. Røde og gule blader faller lett ned fra høsttrærne i den friske brisen fra sørvest. Mørket har så vidt begynt å senke seg. Flammene i peisen blafrer svakt. -Vi har det sannelig godt, sier jeg halvhøyt til meg selv. Snart må jeg stille kraftig om tankene mine, tenker jeg. Akkurat da ringer det på døren. To flotte damer står utenfor, og jeg ber dem komme inn. Vi tar raskt plass i stua og intervjuet er i gang. – Kan vi ikke bare sette i gang? spør jeg forsiktig. – Selvfølgelig, svarer begge to i kor.
Først litt fakta:
Hvorfor Flekkerøy?
For bare noen uker siden flyttet disse to damene til Flekkerøya. De har begge barna med seg til Norge, og Oksana (til høyre), har også med sin mor. Krigen har gjort det umulig å bo i Ukraina. De valgte for barnas skyld å komme til Norge i håp om en bedre framtid i et fredelig land. Det var Kristiansand kommune som fant bolig på Flekkerøy, noe damene skjønner mer og mer er et veldig fint sted.
Hvordan kan vi forstå hverandre?
Intervjuet foregår på norsk, engelsk og ukrainsk og det er spennende at vi kan forstå hverandre på tross av språklige barrierer. Mennesker er mennesker, og menneskemøter skjer det prosesser det er vanskelig å forklare. Alle har følelser, tanker og bekymringer. Det er sannelig universelt.
Hverdagen i Norge
Oksana og Anna lærer norsk på Kongsgård skolesenter, og barna går på naboskolen, Mottaksskolen. Der får de undervisning på norsk og digital undervisning på ukrainsk. Det siste er jo morsmålet. Anna kommer fra hovedstaden Kiev, mens Oksana kommer fra Kharkiv. Mennene er soldater i krigen, og det er svært vanskelig å leve i denne situasjonen.
-Du vet jo ikke når krigen er slutt, eller når vi får se ektemennene igjen, sier Oksana med tristhet i stemmen. Det skjønner vi godt.
-Folk er så hyggelige og hjelpsomme her. De er så
Den norske kirke
Flekkerøy menighet
trygge og heldige, sier Anna mens hun smiler et varmt smil. -Det er fin natur her. Alt er stille. Det er fint å gå på fisketur, forsetter Oksana. Jeg spør om de kjenner til Flekkerøy kirke. – Ja, svarer begge på likt. De ønsker å komme på besøk der, men sier at de ikke har hatt tid enda. Etter norskkurset går Oksana på UIA i tillegg. Flekkerøy har alt, men de savner bilen sin og mennene sine. Det tar mye av dagen å gå til bussen og ta buss frem og tilbake. Damene er imponert over at nesten alle har egne hus/villaer. -Det er som å komme til et eventyrland for oss, sier Anna. -Fine hus med mange fine farger, fortsetter Oksana. Selv er de vant til å bo trangt i høyblokker i millionbyer i Ukraina. Begge kommer fra overbefolkede byer, som i tillegg har veldig mange studenter fra hele verden.
Livet i Norge, hva er annerledes? Mange nordmenn har hytter og lever gode liv. Jeg spør hva de mener med det. De svarer at nordmenn
har mye fritid som de bruker sammen med familien sin. I hjemlandet deres er det lange arbeidsdager og veldig lite fritid. -Dere er privilegerte og heldige som kan leve slik med lite stress og mye hygge. God livskvalitet rett og slett, sier Oksana. De har vært en gang på språkkafe på Flekkerøy. Det ønsker begge to å fortsette med, spesielt når de har tid til overs.
Hva jobbet dere som før?
Anna forteller at hun jobbet innen finans, som sjef. Oksana jobbet som revisor i et større firma i byen Kharkiv. Framtida er Norge er uviss, kan de reise tilbake? Det kan ingen svare på nå. -En dag av gangen, er det nye mottoet, sier damene.
Det er noe likt som i Ukraina, men sommerene er lengre og temperaturen er gjerne 40 varmegrader. Sommerene i Norge er jo ikke så varme, og temperaturen i havet er altfor kald for oss. Damene drikker te og koser seg med boller, kjeks og donuts før de fortsetter: -Vi gleder oss til å gå på høstturer på Flekkerøy. Vi må jo bli kjent med stedet vi nå bor på. Jeg sier de er velkomne til å besøke kafeen på Historielaget en søndag, når de måtte ønske. De går med en gang inn på mobilen og viser meg på Google maps. Begge vet nøyaktig hvor det er og adressen dit.
Savn og kontakt med hjemlandet Hver dag er det skype/whatsapp møter med de hjemme. Sosiale medier gjør det mulig at damene kan holde kontakten med de de er glad i og savner konstant. Det er tøft å lære et nytt språk og et nytt system. Mange ting er veldig ulikt i Norge fra det de er vant til, og alt koster mye mer her i Norge.
Vi avrunder intervjuet, og alle synes stunda var fin. Begge smiler, sier at de er glade de har hverandre og at det stadig kommer flere til Flekkerøy fra deres hjemland.
Det har sluttet å regne. Vinden har stilnet og månen og stjernene titter fram i det de to staute damene går opp Strandebakken. Roen og freden har senket seg. -Kanskje et frampek på situasjonen i Europa, sier jeg lavt til meg selv med håp i stemmen i det jeg forsiktig lukker døren.
Velkommen til Flekkerøy!
Tekst og foto: Sølvi Karlsen
I skrivende stund har jeg så vidt klart å kvitte meg med gårsdagens vonde opplevelse på Sør Arena. Jeg som ikke er Start-fan en gang.
For meg kommer både Viking, Fløy og Leeds før Start på lista over lag som jeg følger. Men det er klart, man har mye sympati for de gule og svarte også, og skulle gjerne sett dem opp i eliten igjen. Og så betyr det så mye for junior… I går var vi altså på kamp sammen og så et Startlag som gjorde så godt de kunne, men manglet det siste stinget i den avgjørende fasen. Det var ikke helt Ødegårdkvalitet over gjennomspill og innlegg, for å si det sånn. Men de kjempet og prøvde. Og prøvde og kjempet. Mot et destruktivt lag med et skudd på mål i første omgang, alle mann i forsvar og en heldig straffe helt på tampen av kampen.
Skjønt straffen var det ikke noe å si på. Men noen ganger gjør det nesten fysisk vondt i sjela å se på fotball. Det finnes liksom ingen rettferdighet. Laget som prøver har marginene mot seg, og laget som saboter er og bruker uendelig med tid på tull og tøys og å fake diverse skader, de vinner på det. Og når dommeren mister fullstendig grepet på det og lar de holde på, Hedemarks såkalte stolthet, ja det er gjør det vondt å se på. Selv når man ikke er av de ivrig ste av fansen. Og junior blir nok litt flau, og må irette sette faren fordi han mister det litt i aggresjonen over alt det tullet utpå kunstgressmatta. Og sjekker man kommentarfeltet på Starts facebookside f.eks, så hagler kritikken over spillere, trenere og alt som er. Fotball er en arena hvor selv de mest sindige mann folk kan la følelsene få fritt utløp. Ja, ja. Det er bare fotball, tross alt.
barn, ungdom og voksne i alle aldre. Vi er utrolig priviligerte, og på mange måter er det en behagelig jobb å være prest på Flekkerøya.
Så lurer du kanskje på hva dette har med innled ningen å gjøre. Hvordan henger disse tingene sam men? Jo, jeg kom til å grunne litt på det i dag, etter et lite hjertesukk fra en person, som gikk på det at vi må på passe på så vi løfter hverandre opp, og ikke tynger hverandre ned. Det handler om frivillige som kan miste litt motet fordi det alltid er så mange meninger fra «tribunen», altså fra folk som selv ikke er på banen og gjør en aktiv innsats, men som sitter som tilskuere og alltid vet så meget bedre hvordan ting burde vært gjort. Slik er det jo alltid med oss som sitter på tribunen og skjeller ut dommeren i en fotballkamp, ikke sant?
På en bønnelapp på en konfirmantleir var det en gang en ungdom som hadde skrevet følgende bønn: «Herre, hjelp oss å løfte hverandre opp, det er så alt for lett å tråkke ned!»
Det var neppe lett for stakkaren på Sør Arena i går når sant skal sies. Alle kjefter på spillere på et lag som egentlig gjør en kjem peinnsats, men som ikke lykkes med å få ballen i mål. Hvis du er blant dem som mener så mye om hvordan arbeid og arrangementer bør planlegges og gjennomføres, så vær bevisst på hvordan du formidler dine meninger. Og hvis du ikke selv deltar aktivt, så skal du i alle fall være forsiktig. Når man står på og gjør en innsats for å få gode ting til å skje, og nå snakker jeg slett ikke på vegne av meg selv, men på vegne av mange frivillige som gjør så godt de kan, er det lite som er så demotiverende som det å få kritikk fra sidelinjen, fra «tribunen».
I skrivende er det samtidig kun et døgn siden nok en fantastisk samling i gudshuset vårt. En veldig fin menighetshelg som ble avsluttet med en flott «Allesammengudstjeneste» med Believe dansegruppe, SoulChildren/Teens og ikke minst mor og sønn, Maria og William, som formidlere av et nydelig budskap om takknemlighet. Ja, man kjenner stadig på en stor takknemlighet over denne menigheten vi får være en del av! Alt det flotte arbeidet som foregår, alle gode mennesker som gir av sin tid og sine krefter for å skape gode fellesskap for både
På en bønnelapp på en konfirmantleir var det en gang en ungdom som hadde skrevet følgende bønn: «Herre, hjelp oss å løfte hverandre opp, det er så alt for lett å tråkke ned!» Ja, la oss gjøre det til en bønn fra oss alle! Evaluering må alltid til for at ting skal bli bedre, det er vi alle enige om. Men, for å si med Paulus i Kol: «Si bare det som er godt, og som bygger opp der det trengs, så det kan bli til velsignelse for dem som hører på. …. Vær gode mot hverandre, vis med følelse og tilgi hverandre, slik Gud har tilgitt dere i Kristus.»
Tekst: Håkon Borgenvik, prest i Flekkerøy menighet
Det er no femte generasjon som inntek hytta ved Lindebøkilen, saman med sine foreldre og besteforeldre. Tippoldeforeldra Klara og Anker frå Stavanger var med dei to fyrste somrane, 1958 og -59. Oldefar Harald Haanes hadde ein seinsommardag i 1957 saman med grunneigaren Fredrik Lindebø rusla ut i Lindebøskogen for å finne ei høveleg hyttetomt. Då han stod i skogkanten på toppen av Brabenken og tok inn det mektige utsynet over Vestergabet, med Tjamsøya i det fjerne, var han ikkje i tvil: her skal hytta ligge. Og slik vart det.
Svigerfar Harald var forvaltar på Eg asyl. Etter arbeidstid hadde Hanna pakka varm middag i ei korg, og så bar det saman med ein vennefamilie, i deira snekke, ut til Flekkerøya. I sommar kunne mi kjære Jorunn feire 75 år som badegjest i Krageviga!
Det var og andre band som knytte mine svigerforeldre til Øya. Klara på Lindebø var i slekt med Hanna, med felles røtter på Sandnes ved Mandal. Haralds foreldre hadde hatt Netta frå Myra som hushjelp. Og som Blå-kors-mann hadde Harald eit forhold til Skjærgårdsheimen. Det var eit møte på Skjærgårdsheimen som førde han til Flekkerøya den dagen i 1957. Familien hadde sidan 1950 budd på Gjøvik. Gjennom fleire somrar gav gjestfrie familiemedlemmer i Kristiansand dei losji i hus og hytter, men no var det på tide at dei fekk si eiga hytte på Sørlandet.
I 1958 vart draumen ein realitet. Ute på toppen av Brabenken lyste ei gul hytte opp mellom furu, eik og krisstorn. Næraste nabo var den koselege skibbua til Reinhardtsen nede ved kilen. Frå hytta kunne ein hoppe ned til sjøen på varme svaberg, og ta seg eit bad. Fyrste sommaren innbaud forresten ikkje til det: regnet ausa ned dag ut og dag inn! Men hytta var lun og god, og ingenting kunne rokke ved gleda over eigen residens, med den vakraste utsikten på øya!
Og så var det ikkje berre hytta, men framom alt dei trivelege menneska på Lindebø og på øya elles. Blant alle vi har vorte kjende med på Øya, står «Flekkerøyguttene» i ein klasse for seg. Deira gladsang har gjeve oss det beste av Flekkerøyas arv: gleda over evangeliet, formidla gjennom songar om Jesus og himlen. Finst det noko betre å synge om? –«Flekkerøyguttene» var i si tid også i Gudbrandsdalen, der vi har budd i førti år. Ei tid etter deira besøk, kom to unge, dynamiske sørlendingar, Kathrina og Håkon Olsen, no Reiersølmoen, som styrarfolk på leirstaden Kirketeigen (der hadde vi før besøk av mange frå Flekkerøya). Så var vi så heldige at dei etter sju år i dalen fekk seg heim på øya i vårt hjarte, og vi fekk gjenoppta samveret med dei to og borna deira her i vårt ferieparadis.
Hanna og Harald Haanes hadde allereide etablert eit forhold til Flekkerøya. Tropesommaren 1947 hadde dei kvar einaste ettermiddag tilbragt i Krageviga.
Flekkerøy menighet
For eit hell å få ei kone med hus på Flekkerøya Heimen til Netta og Sverre var ein møtestad i mange år. Og då eg ein sommardag i 1986 såg min
ungdomskamerat Arne frå Askøy og Bergen i arbeid i hagen på gamle Lindebø, opna det seg eit nytt kapittel i vår Flekkerøy-soge: samveret med Torhild og Arne og deira tre livlege og kreative døtre. Arne og eg var samde: for eit hell å få ei kone med hus på Flekkerøya! Og så har vi Ragnhild – også av Lindebøfolket - som vår gode hyttenabo, og likeeins ekteparet Øydna. Ein rein bonus for oss som deler med desse øyas beste utsikt!
Det kan ikkje løynast at naboskapet til Reinhardtsen vart noko prøvsamt då den store utbygginga med fryseri og fiskemottak kom i 1961-62. Men for øya var det flott med dei nye arbeidsplassane som utbygginga innebar. Og trass i all støy og andre ulemper, var utsikten intakt, og det var det viktigaste. Folket på brygga var trivelege, og vi hadde kort veg til å skaffe oss ein fiskemiddag eller ein god kilo reker. Ein gong på 90-talet vart det heilt stilt, då Reinhardtsen flytta verksemda til Hirtshals. No er vi spente på kva planar dei nye eigarane kan få igjennom, på brygga og området her ytterst i Lindebøkilen.
Det er ikkje minst fjerde og femte generasjon i våre familiar spente på. Våre eigne barn, svigerbarn og barnebarn har tapt sitt hjarte til Flekkerøya, og likeeins fjorten andre av Hanna og Harald sine etterkomarar, med sine kjære. Dei håpar å kunne ha hytta som no i mange år framover. For vår familie på elleve er yndlingsstaden Ankersholmen, med sine varme svaberg og sitt naturlege, oppvarma basseng, og sin fantastiske havutsikt. Bestemorsmed er ein god nummer to. Kvennesviga er toppen for dei minste, medan Krageviga tilfredsstiller alles behov. Badefaktoren er høg i denne familien, femten grader er inga hindring! Fiske er og ein populær aktivitet, med eldste barnebarn Sigmund som den store eksperten: etter nesten seksti år på Flekkerøya var han den fyrste i familien som drog i land sjø-ørettensom niåring! For artikkelforfattaren var det absolutte høgdepunkt i ferien dei gongene eg kunne stå på seilbrettet øya rundt.
Ei hytte som ein kjær og viktig møtestad Det er rart korleis ei hytte kan bli viktig i ein familie sitt liv. For ein stor familie, som har flytta omkring mange stader, har hytta blitt det faste punkt gjennom alle omskiftningar, ein kjær og viktig møtestad. Glade og vemodige minner om alle i familien som vart borte, nokre så altfor tidleg, gjer ikkje staden mindre viktig. For meg går «stien i mitt liv» frå hytta gjennom skogen til Kvennesviga. Her har eg i glade sommardagar vandra sidan eg som nyforlova i 1968, spretten og entusiastisk, spurta opp bakken frå hytta i lange steg, og sidan gjennom fem tiår same veg, fyrst med dei to skattane som vi miste i ulukka i 1979, Hanne Kristine og Nils Harald, så med to herlege døtre gjennom 80- og 90-åra, seinare med to staute svigersøner, og endeleg med fem barnebarn på rekke og rad. Vår lukkelegaste tid på jorda hadde vi her, ved Lindebøkilens strender og i Lindebøskogens grøne flor. I ei verd som vår, med uro, kriser og naud på alle kantar, kjenner vi på kva for eit ufatteleg privilegium det er å ha fått eige ein slik freda stad til hygge og rekreasjon gjennom fleire generasjonar. Det fyller oss med stor takksemd!
Vi tok turen opp til barneskolen oppe i Myra. Her går det ukentlig 69 barn, og lederen på SFO, Margrethe Selseng stortrives sammen med alle barna og kollegene i de lyse og trivelige lokalene i «nybygget» til barneskolen som for første gang ble tatt i bruk i 1953. SFO har åpne dører fra klokken 07.30-08.30 og fra 13.00 til 16.30.
Etter å ha jobbet 14 år i både kommunale og private barnehager innover, var den blide jenta klar for Flekkerøy skole og SFO i august.
- Jeg angrer ikke et sekund. Det er kort og greit bare helt fantastisk å jobbe her, sier Margrethe til Horisonten.
Hun er oppvokst på Møvig, og gikk først på Sjøstrand skole, og så ble det videre på naboskolen Møvig. Videre tok hun utdannelse som førskolelærer ved UiA, og nå er hun altså her ute.
- Jeg er jo fremdeles en «nær nabo» til Flekkerøy fra mitt ståsted på Møvig. Det er jo bare tunnelen som skiller oss, smiler Margrethe.
- Å så har familien skjibu borte i «Døsset» på øyas Vestside. Et trivelig og flott sted, sier hun, før hun roper fem barn inn i rekke. To jenter og tre gutter. Aurora, Elise, Gustav, Lukas og Henry var klare som ei sol (selv om det regnet og blåste stiv kuling ute i skolegården). Mon tro hva han derre fra «bladet» skulle spørre om?
Joda, det var ikke verre enn dette: «Hva er det beste med SFO?»
Tankene for gjennom de fem vesle hodene. Gustav var kjappest ute, og rekte pent og høflig opp hånda.
- Det beste med SFO er at vi kan få premie, sier han kjapt.
(Info til de som er så gamle at de kan lese: Hver onsdag er det klart for Klubben. Det er lagt opp til fire valgfrie stasjoner med ulike aktiviteter. Nå barna har deltatt på én aktivitet får de et stempel i klubbkortet, og når de har fått fem stempler, får de en premie).
Barna fortsetter å tenke, og nå var det Auroras tur. Det ble en tro kopi av Gustav: - Klubben, sier hun og smiler.
Så kommer det fra Elise: - Ute å leke hvis det er sol. Og da er det gøy å leke «Høydeharen».
Og selv om øya er mer eller mindre fri for de små kvikke på fire bein, er nok leken sikkert mer enn gøy nok.
Henry: - Æ syntes det æ best å leke sammen med guttene. Det æ gøy.
Lukas:
- Æ syntes det æ gøy å leke sammen med vennene mine.
Mat
Gustav fortsetter:
- Æ syntes det æ gøy å tegne.
Lukas: - Å så er det gøy å perle.
Gustav igjen: - Husker det var kjempegøy på første skoledag. Elise:
- Æ syntes det er gøy å snakke med venninnene mine.
Lukas:
- Så æ det gøy å danse «Bli med dansen». Men, går alle disse 69 barna gjennom timene på SFO uten å få noe å tygge på? Neida, så langt derifra. Aurora:
- Syntes yoghurt med korn oppe på er godt. Elise:
- Knekkebrød med smør er godt. Gustav: - To skiver med servelat. Henry: Ostesmørbrød er veldig godt. Henry:
- Æ syntes det er godt med knekkebrød med smør og gul ost.
Dett var dett. Det æ klart for «friminutt». Nå blir det skolegården neste. Den får de helt for seg selv. Klokken er nesten blitt 15.00, og alle de andre elevene fra første til syvende klasse har gått hjem. Kanskje for å begynne på leksene de har til neste dag.
- Takk for innsatsen, hilser Horisonten til de fem elevene og til Margrethe. De smiler. Men, det er ikke helt slutt. For på tampen høres dette fra enkelte av intervjuobjektene: - Æ vi blitt kjendiser nå - eller blir vi kjendiser. Blir vi, blir vi, er den siste setningen vi får med oss fra SFO denne forblåste tirsdagen når kalenderen viser nøyaktig midt i november. Kjendiser, og kjendiser, fru Blom. Selv om ikke nettopp hun får Horisonten levert i sin postkasse i disse dager, er det i hvert fall rundt 1200 andre husstander her ute som får nyte godt av årets siste utgave av Horisonten.
Tekst og foto: Arild Hansen
Det er kort og greit bare helt fantastisk å jobbe på SFO på Flekkerøy skole, sier Margrethe Selseng.
New Life Church i Kyiv kjemper nå en daglig kamp for å gi hjelp til tusenvis av krigsofre. Byen står igjen under angrep fra daglige raketter og dødelige droner. Vinteren står for døren, og innbyggerne mangler i perioder strøm til oppvarming og vann til daglige behov.
Det er krig i Europa. Krigen utkjempes i Ukrainas byer og på ukrainske åkre. Krigen kjempes også for oss, på våre vegne, for å slå ned despoten som truer oss alle.
Hovedstaden i Ukraina, Kyiv, sto imot de russiske angrepene da invasjonen startet. Mange flyktet i den perioden, til andre europeiske land eller som internt fordrevne innenfor Ukrainas grenser. I noen måneder så livet i Kyiv ut til å bli «normalisert», men nå trues byen igjen daglig av missiler og dødelige droner.
Midt i Kyiv ligger New Life Church, ledet av pastor Anatoly Kaluzhny. Denne menigheten har mange av oss på Flekkerøy hatt et forhold til helt siden 1990-tallet da vi flere somre på rad tok imot barn som var truet av ettervirkninger etter Tsjernobyl-ulykken. Flere familier på øya knyttet bånd med barn og familier i områder som nå er i sentrum for Russlands aggresjon og daglige angrep. Noen av oss har fortsatt kontakt med barn og vokse i Kyiv og dette gir krigen en
Den norske kirke Flekkerøy menighetspesiell dimensjon, alt kommer veldig nærme inn på våre egne liv. Anatoly og hans kone og barn hare flere ganger besøkt oss på Flekkerøy, og kommer tilbake hit så snart situasjonen tillater det.
New Life Church er en frittstående evangelikal menighet som ble grunnlagt like etter at Sovjetunionen falt og Ukraina ble en egen nasjon. Her samles ukentlig flere hundre mennesker til normale kirkelig aktiviteter, som gudstjenester, ungdomsarbeid, korøvelser etc. Bønn står alltid sentralt, og særlig nå. Vi som kjenner menigheten vet at de helt fra starten også har satset mye på diakonalt arbeide og omsorg for byens fattige og syke.
Kirken er sentral i et nettverk av evangelikale kirker over hele Ukraina, med Anatoly Kaluzhny som «biskop» og drivende kraft når det kommer til menighetsplanting og styrking av de lokale menighetene. Den rollen har vært særdeles viktig i perioden etter invasjonen og Anatoly og hans familie
legger daglig ned en formidabel jobb sammen med menighetens ansatte og frivillige. Be at de må få den kraften de trenger. Gudstjenestene søndag formiddag er menighetens plattform når det gjelder å nå inn til medlemmene og styrke deres tro og deres håp. Man kan se videooverføringer på menighetens Facebooksider, og selv om alt foregår på ukrainsk, gjør det sterkt inntrykk å se samholdet, kraften i forkynnelsen og lovsangen til Gud som synges midt i krisen.
Hvordan skal vi komme oss gjennom vinteren?
Kaluzhny 1.november forteller han også at flere av menighetens medlemmer deltar direkte ved fronten som soldater. En av disse soldatene var på Flekkerøy på 90-tallet, han er idag gift og har to barn. New Life Church forsvarer helhjertet Ukrainas rett til å bestå som et eget folk, og går «all in» i den folkelige motstanden vi har sett demonstrert etter invasjonen.
Daglig bombes infrastruktur som elektrisitetsforsyning og vannforsyning. Flere dager på rad kan beboerne være uten strøm og vann. Vann er essensielt for alt liv, og mangel på rent vann har store følger. Dessuten, vinteren står for døren, temperaturen i Kyiv kan krype ned til -20oC.
Nødhjelp og folkelig motstand mot invasjonen Pr. idag besørger New Life Church nødhjelp til 6000 mennesker i form av mat og andre livsnødvendigheter. Kirkens lokaler i byen er sentrale i logistikken. Hjelpen går til mennesker i Kyiv, men også i utstrakt grad til de områdene som nå er befridd etter å ha vært okkupert av Russland siden 2014. Med fare for sine egne liv kjører de lastebiler rundt i områder som ligger nær de ulike frontavsnittene der krigen pågår daglig. I en samtale med Anatoly
Noen mil sør for Kyiv ligger menighetens leirsted. Her pågår det en kontinuerlig utbedring og oppgradering for å kunne huse og gi trygghet og mat til interne flyktninger. De av dere som deltok ved konserten vi hadde i vår, så video derfra og hvordan suppe og andre matvarer ble distribuert til menneske som på et øyeblikk hadde fått sine liv forandret og var blitt flyktninger i eget land.
Anatoly forteller også at de nå planlegger å etablere mobile klinikker for å gi akutt helsehjelp inne i de frigjorte områdene. Vi har alle sett hvor ulevelige tilstander russerne og krigen etterlater seg. Kharkov er et særlig aktuelt område, denne store
byen som har vært i sentrum av krigen i lang er er nå på ukrainske hender. Vi ser daglig på nyhetene hvordan ukrainske styrer vinner nye områder og her vil behovet for medisinsk hjelp være enormt. Idet jeg leser korrektur på denne artikkelen er også Kherson befridd.
Anatoly og hans kone Nadia, har nettopp vært i California der deres venner har gitt dem utstyr og medisiner som skal inn i arbeidet i krigsområdene. De kom tilbake til Kyiv med flere store kolli med medisinsk utstyr og medisin som skal direkte til frontene. Dette vitner om solidaritet fra kirkene i California, og stor gjennomføringskraft fra lederne i New Life Church.
Flekkerøy gav tidlig sitt bidrag gjennom ca 200.000 fra støttekonserten tidligere i år. Dette er en dråpe i havet, en viktig dråpe. Takknemligheten har vært stor, og det er viktig for våre venner i Kyiv at de ikke føler seg glemt.
Flere dager uten strøm og vann
I samtalen med Anatoly var det særlig ett tema som lå ham på hjertet: «Hvordan skal vi komme oss gjennom vinteren ?» Bakgrunnen for dette er ikke først og fremst økte priser på energi. Hverdagen i Kyiv er mer brutal. Daglig bombes infrastruktur som elektrisitetsforsyning og vannforsyning. Flere dager på rad kan beboerne være uten strøm og vann. Vann er essensielt for alt liv, og mangel på rent vann har store følger. Dessuten, vinteren står for døren, temperaturen i Kyiv kan krype
ned til -20C og særlig i sentrale byleiligheter har man ikke mulighet for oppvarming gjennom vedfyring. Anatoly og hans medarbeidere jobber nå daglig med å finansiere og skaffe frem aggregater som kan gi strøm til kirken, leirstedet og andre lokaler der de er avhengige av lys og varme for å kunne gjennomføre sine mange livreddende aktiviteter. Han gav meg en oversikt over hvilke type aggregater de trenger, så hvis noen av dere lesere noen ser løsninger på hvordan vi kan bidra herfra er det bare å ta kontakt. Menigheten transporterer jevnlig utstyr og forsyninger fra sine grenser mot vesteuropeiske land og har en god logistikk for dette.
Vi må ikke glemme Ukraina midt i alle bekymringer som tårner seg opp i våre egne liv. Vår egen fremtid er nært knyttet til utfallet av krigen «der borte». Ukrainernes evne og vilje til å stå løpet ut er totalt avhengig av at de ikke mister økonomisk og annen støtte fra oss som fortsatt lever i en slags fred. Husk på menigheten i bønn, følg dem gjerne på Facebook og gi støttende kommentarer, det styrker troen og håpet.
La oss ta godt imot ukrainere som kommer til Norge. Det er mest kvinner og barn som har anledning til å flykte. La dem føle seg omsluttet av vår omsorg, og av vår takknemlighet for at de kjemper vår alles krig.
Foto: Fra FB siden til New Life Church i Kyiv
Det nærmer seg jul og julesanger blir igjen sunget og spilt i de mange hjem. Vi har de gamle, kjære julesangene, og i de senere år er det også kommet til mange flotte nye sanger.
Tankene mine går tilbake til min egen skolegang på Flekkerøy skole. På 60-tallet var det helt vanlig å begynne eller avslutte dagen med en sang. Jeg husker så godt Tørres Akselsen, tidligere rektor på skolen. Ved juletider mente han vi burde synge en julesang, og helst en som var litt uvanlig. Derfor lærte han oss denne sangen, han mente det var viktig å kunne de litt sjeldne sangene også.
Da jeg nå fikk spørsmål om en sang som betyr noe spesielt, tenkte jeg på denne julesangen vi lærte av Tørres. Jeg ble litt forbauset da den ikke var med i den nye salmeboken, den er altså blitt for gammel og utdatert. En nydelig tekst av Landstad, med en flott melodi. Vi lærte nemlig en spesiell melodi som kanskje bare ble brukt her i sør? Den var laget av Peder Tønnessen, en av øyas egne. Kanskje dette minnet kan blåse støvet av en gammel, ærverdig salme, som etter min mening absolutt burde ha fått plass i den nye salmeboken.
1) De hyrder stirrer i natten ut, og lenges til dagens komme.
De beder en bønn til den høyeste Gud, at natten må være omme.
De tider, de skrider så langsomt hen for alle ventende fromme.
2) Men lyset strålte og englene sang så deilig et «Ære være», og hyrdene styrte til krybben sin gang og ville sitt offer bære.
Hver juleaften jeg ønsker til Gud, jeg måtte iblant dem være.
6) Å, vær da velkommen, Jesus kjær! Om deg så vil vi nå kvede.
Velkommen, Guds trøst, å være oss nær!
Velkommen, vår juleglede!
Velkommen med din velsignede fred, for gammel og ung her nede.
Det var disse tre versene vi lærte. Selv om språket er gammeldags, så er innholdet flott og verdifullt, en skatt av en salme!
En velsignet julehøytid ønsker jeg dere alle, og så håper jeg at denne salmen igjen kan få et oppsving.
Ingebjørg Kristiansen
Vi gleder oss til årets julemarked, og det håper vi at dere også gjør! Formålet er å samle inn penger til drift av alle de flotte aktivitetene i kirka vår, og i tillegg går halvparten av overskuddet til menighetens misjonsprosjekt i Estland.
Julemarkedet starter kl. 14.00, og det blir salg av hjemmelagde håndverksprodukter (strikket, heklet, trearbeider og bakeprodukter som småkaker, brente mandler og nybakte brød.)
I kaféen kan dere få kjøpt grøt, pizzabaguetter, kaffe, kaker og munker. Et medlem i julemarkedkomitéen lurte på om det var både munker og nonner, men det er det dessverre ikke.
Det blir minikonsert av Flekkerøy Skolekorps i forbindelse med at julegrana tennes kl. 16.00, og kl. 17.00 er det konsert i kirka med Soul Kids, Soul Children og Soul Teens. Dansegruppa Believe blir også med under konserten.
Vi skal selvsagt ha trekning av både hummerlotteri og kunstlotteri. Det gjøres oppmerksom på at rognhummer, under- og overmåls hummere, og hummere som er fisket på søndag, ikke er med i trekningen. I kunstlotteriet er det kun verker av anerkjente kunstnere og fotografer. Per Fronth, Oscar Jansen, Olga Grimsmo Nilsen, Tom Egon Hansen, Jorunn Olsen og Frank Otto Pedersen har alle bidratt med flott kunst.
Frem mot julemarkedet blir det noen dager loddsalg til begge lotteriene på KIWI, og bli heller
ikke overrasket om dere får besøk på døra av en ivrig og blid loddselger. Det blir også mulig å ta en kunstpause under julemarkedet for å kjøpe lodd.
Det blir ikke en tradisjonell basar, men vi lover diverse lynlotterier gjennom ettermiddagen. Speideren tar ansvaret for uteområdet bak kirka. De rigger opp med bålpanne, og der blir det også morsomme barneaktiviteter.
Vi ønsker et julemarked med god kvalitet på produktene som selges, og håper at arrangementet vil engasjere og trekke alle aldersgrupper fra «hele øya» til kirka.
Til slutt en stor takk til alle frivillige hender som gjør det mulig å arrangere julemarkedet for å samle inn penger til menigheten og til menighetens misjonsprosjekt.
Vi sees i Flekkerøy kirke lørdag 26. november kl. 14.00!
Med hilsen Julemarkedkomitéen 2022
Den norske kirke
Flekkerøy menighet
Fløy ble han i fjor utnevnt til æresmedlem. Og det til tross for at han ikke som guttespiller, og aldri siden, viste påfallende fotballtalent. Det har til gjengjeld sønnen John Olav vist, som fast inventar på eliteserielaget til Jerv. Senior fikk æresmedlemskapet for sin mangeårige imponerende innsats forklubbens regnskap og økonomi.
Men nærmest hjertet, i tillegg til kona Else og barna Anstein, Ingvild og nevnte John Olav, ligger NMS. Og gutteforeningen Rasken. - I Rasken er jeg fortsatt leder, etter at jeg medvirket til å splitte barneforeningen Sydkorset i 1982. Vi forsøkte dette grepet, ettersom stadig færre gutter kom på møtene. Sydkorset har siden vært jenteforening, mens gutteforeningen Rasken møtes i skolens sløydsal. Der er også snekker Dag Thomassen, som også har vært leder i alle år, påpeker Norheim, som legger til at kona Else har vært leder for Sydkorset i 20 år.
Han sier at han aldri har regnet på det. Men etter som Jan Egil Norheim er leder for Sparebanken Sør Markets og sånn sett bør være flink med tall, er det naturlig å spørre hvor store summer han har medvirket til gjennom diverse frivillig arbeid gjennom hele sitt voksne liv.
- Kanskje 30-40 millioner. Men alltid sammen med andre.
For 61-åringen fra Flekkerøy er dugnad naturlig og selvfølgelig, som det fremdeles er for de fleste på øya utenfor Kristiansand.
Det er særlig Det Norske Misjonsselskap og idrettslaget Fløy som har profitert på innsatsen. I
Den norske kirke
Flekkerøy menighet
I vår har 15-20 gutter møtt fram i sløydsalen hver tirsdag. Siden 1982 har om lag 16-1700 gutter gjort det samme. Flere av dem har i dag sine sønner i Rasken.
De to barneforeningene har naturligvis basarer, som de mange øvrige foreningene på Flekkerøy. Inntektene går alltid til misjonsprosjekter. Overskuddet fra årets basar går til et prosjekt i Estland
Når Jan Egil Norheim har med basar å gjøre, nøyer han seg ikke med å kjøpe lodd. Hans plass er i dugnadsgjengen, som regel med ansvar for pengene. Den statsautoriserte fonds- og aksjemegleren, som aldri før har regnet på det, anslår at han har gjort opp status etter omtrent 350 basarer. Et forsiktig anslag etter rask hoderegning, basert på anslagsvis 50.000 kroner fra hver tilstelning, gir til sammen 17,5 millioner kroner. Mest til NMS, noe mindre til Normisjon.
Opp gjennom årene har diverse styremøter preget sjuendesansene til Norheim. I Flekkerøy misjonsforening har han mer eller mindre vært formann i 30 år. Han har vært formann eller styremedlem for Bibelskolen i Grimstad, der både
kona og barna har vært elever, og han har vært styremedlem i Fløy. For å nevne noe. For tiden er Jan Egil Norheim med i fire-fem styrer. Selv om Misjonstidene tidligere har omtalt redningsaksjonen for og oppjusteringen av Havglimt, må leirstedet nevnes når Jan Egil Norheim omtales. For ti års tid siden lå bygningsmassen og kremtomten i Ulvøysund an til å bli solgt. Forfall og trang økonomi medvirket til dystre fremtidsutsikter.
- Dette opptok flere av oss som var glade i stedet. I etterkant av et møte i 2014, der Helene Kristiansen, Alf Ådnevik, Jens Damsgaard, min søster Ellen Jorunn Norheim og jeg deltok, la jeg fram en plan for generalsekretæren, eiendomssjefen og landsstyret som handlet om både bevaring, oppussing og finansiering. Planen var så god at den ble godkjent. Etter at restaurering av hovedhuset kom på 1,4 millioner, 600.000 kroner mindre enn budsjettert, fikk vi frie hender og fullmakter til å bygge eller pusse opp resten av leirstedet uten å innhente anbud. Vi hadde mange dugnadsvenner og mange gode kontakter, forteller Norheim.
Enden på den visa ble en sluttregning på 15 millioner kroner, fem millioner mindre enn kalkulert. Jan Egil Norheim anslår verdien av dugnadsarbeidet til 27 millioner. I tillegg forpliktet 70 personer seg til å gi øremerkede summer i sju til ti år. Blant dem som bidro økonomisk var Nicolai Tangen. Sjefen for Oljefondet, en fordums leirdeltaker på Havglimt og en mangeårig bekjent av Norheim, la én million på bordet. Det betyr at Havglimt leirsted er gjeldfritt i 2023 eller 2024. Ikke så rart, da, at «Look to Havglimt» er blitt et begrep, selv utenfor NMS.
Jan Egil gleder seg over at dugnadsånden også er sådd i barna. Eldstemann Anstein har vært leder i ungdomsklubben Large siden han selv var ungdom. I tillegg er han formann i menighetsrådet på øya. Ingvild har vært aktiv i menigheten i mange år, spesielt med barnearbeid. John Olav var aktiv i ungdomsarbeid da han bodde hjemme. Nå har han 30 prosent stilling i Kirkens Ungdomsprosjekt (KUP) i tillegg til å være fotballspiller i Jerv.
Dette er et sted mange kjenner. Små og store benytter seg av plassen både til tur, rekreasjon og trening. Vi kan komme hit via Belteviga, eller eller via Daumannsholmen ( parkering på “Høyfjellet”). Turstiene ut er mange. Hvis du følger godt med, kan du finne krigsminner fra andre verdenskrig. I tillegg nyte en fantastisk skjærgård.
Det er ikke så godt skiltet, men de fleste finner veien med tur-apper på mobilen. Enten du kjører forbi med båt, padler kajakk eller går til toppen, er utsikten nydelig. Fra toppen kan du se Oksøy fyr i øst og Songvår fyr i vest. Se og nyt.
For å komme til dette tidligere militærområdet må du parkere ved veien, i svingen før du går ut stien til Anstens fyr. Følg grusveien innover etter bommen, og du passerer Storetjønna. Det er ofte mange ender og liv der i vannene på begge sider av veien. I enden av Belteviga finnes forsvarsverk fra andre verdenskrig og utsiktspunkt mot Anstens fyr. Her finner du benker og fine rasteplasser. Ønsker du et bad, er det fine muligheter for det.
Tekst & foto: Sølvi Alexandra Karlsen
3 tirsdager i høst har vi kunnet komme til ferdig middag til en grei pris i kirka kl.16.30. Da står en gjeng klar til å øse opp og servere middag og en kaffekopp til alle som kommer. Etter å ha spist middag går vi inn i kirkesalen hvor vi samles i fellesskap til en minikonsert og andakt. Her frem fører korene i Soulfamilien et knippe av sin energiske sang. Det er fantastisk gøy å se SoulKids, SoulChildren og SoulTeens opptre hver for seg og sammen. Med sin store sangglede gir de oss en herlig konsert. Tirsdag 15.november valgte korene å fremføre en bit av Soul Church slik at også biskopen fikk kjennskap til denne flotte formen for gudstjeneste. Så ut som han likte det.
opp og fortalte litt om han sjøl og sitt virke.
Biskop Stein Reinertsen stilte
Grøtgjengen
5 trinn ergodt i gang med bibelkurset der de lærer de store linjene i bibelen. Hele 51 elever mottok bibel og vel halvparten er med på kurs i etterkant. På menyen i dag var det grøt. Vi fikk også besøk av biskopen vår, Stein Reinertsen som viste bispekåpa si og det flotte korset sitt. Korset var gave fra svenskekongen for vel 200 år siden og som Agder-biskopene har får bære siden. Det er av rent gull.
Flekkerøy menighetsråd setter pris på innsatsen alle frivillige gjør i vår menighet. Og dette ønsker menigheten å synliggjøre med en pris. Soul-familien driver barne- og ungdomskorene, og samler over 100 til øvelse hver tirsdag. En verdig vinner.
Linda Torkelsen er tilsatt som leder av Kafé Pust i 40% stilling.
Hennes ansvarsområde er å drive Kafé Pust som et diakonalt tilbud i samsvar med menighetens verdier: Vennlig, inkluderende og tjenende. Hun skal lede, utvikle, rekruttere og ha oppfølging av frivillige i Kafé Pust.
VI ØNSKER LINDA VELKOMMEN OG GLEDER OSS TIL SAMARBEIDET!
Oscar Jansen er tilsatt som ny kirkemusiker i 30% stilling i Flekkerøy menighet. Hans nøkkeloppgaver vil være: – Medvirke ved gudstjenester og kirkelige handlinger med unntak av begravelser.
– Støtte og utvikle det frivillige musikalske arbeidet i gudstjenesten hvor det ofte inngår band, forsangere og solister.
– Planlegge den kirkemusikalske aktiviteten. Oscar tiltrer stillingen pr. 3. desember 2022.
VI ØNSKER OSCAR VELKOMMEN TILBAKE OG GLEDER OSS TIL SAMARBEIDET!
Babysang 0-12 mnd Puls i Flekkerøy kirke. Annenhver tirsdag, kl.11.00-12.30. Deler av året
Betweens 5.-8.trinn
Puls i Flekkerøy kirke. Søndager, kl. 11.00. (Fleste gudstjenester).
Home2You 5.-7.trinn Private hjem. En fredag i mnd i høysesongen, kl.17.30-19.00
You2 Fritidsklubb 6. – 8. trinn Flekkerøy kirke. En fredag i mnd i høysesongen, kl.19-21
Konfirmantundervisning 14-15 år Flekkerøy Kirke. Ca annenhver torsdag kl.18.00-19.30
Unge voksne 20 + Puls i Flekkerøy kirke En fredag i måneden, kl.20.00
Korall-øvelse Voksne Flekkerøy kirke Annenhver onsdag, kl.19.30
Onsdagskirke Flekkerøy Kirke Annenhver onsdag, kl.19.30-21.00
Hverdagsmesse Flekkerøy kirke En torsdag i måneden, 19.30
Søndagsklubben 0-10 år Menighetssalen, Flekkerøy kirke Søndager, kl. 11.00. (Fleste gudstjenester).
Sennepskornet barneforening 2-4.trinn. Menighetssalen i Flekkerøy kirke Annenhver mandag, 18.00-19.00.
SoulKids 1.-4. trinn Kirkesalen i Flekkerøy kirke Hver tirsdag kl. 17.00 – 17.45
Gutteforeningen Rasken 3- 6. trinn Sløydsalen på Flekkerøy skole Annenhver tirsdag 18.00-19.30
Sydkorset jenteforening 5-8.trinn Puls i Flekkerøy kirke Annenhver mandag, 18.30-20.00
Soul Children 5.-8.trinn Kirkesalen i Flekkerøy kirke Hver tirsdag, 18.00-19.30
Soul Teens 9.trinn + Kirkesalen i Flekkerøy kirke Annenhver tirsdag, 19.30-20.30
Large ungdomsmøter 8. trinn + Flekkerøy Kirke Lørdager kl 20.00 Krik n8.trinn -19 år Flekkerøyhallen Fredag kl.18.00 -20.00
Kafè Pust
Flekkerøy kirke Mandag til fredag, 11.00-14.00.
Strikkekafé Voksne Flekkerøy kirke En mandag i måneden, kl. 19.00
Gudstjeneste Flekkerøy kirke Søndager kl 11.00
Bønnemøte Hjerteslag Annenhver mandag, kl.19.00-20.00
Morgentidebønn Stangefjellet
Onsdager kl 07.00 – 07.15 Deler av året.
Tidebønn Hjerteslag Annenhver onsdag, kl.19.00-19.20
Morgentidebønn Hjerteslag Torsdager kl 07.30 – 07.45
Eldretreff 60 + Menighetssalen i Flekkerøy kirke 1 lørdag i mnd kl.15.00-16.30
30
Den norske kirke Flekkerøy menighet
Mandag–fredag: 1100 – 14.00
Lørdag: Stengt
Julemarked
Flekkerøy kirke 26. nov. Kl. 14.00 – 18.00
Gudstjeneste Flekkerøy kirke 27. nov. Kl. 11.00.
Trosopplæring: Lys våken helg! 6. trinn Flekkerøy kirke 3.-4. des. kl. 17.30 – 12.30.
Familiegudstjeneste Flekkerøy kirke 4. des. kl. 11.00.
Julekonsert Korall m/band Flekkerøy kirke 4. des. kl. 19.30.
Julekonsert m/ Tom Hugo fra Keiino m/ Møvik og Sjøstrand skolekorps og Flekkerøy skolekorps Flekkerøy kirke 5. des. kl. 18.00.
Hjertelagets julemiddag Over 60 Flekkerøy kirke 10. des. kl. 14.00.
Gudstjeneste Flekkerøy kirke 11. des. kl. 11.00.
Strikkekafé Ungdom/voksne Flekkerøy kirke 12. des. kl. 19.00.
Vi synger julen inn Flekkerøy kirke 18. des. kl. 16.00.
Konserten – Hjem til jul Flekkerøy kirke 22. des. kl. 19.30.
Julaftens familiegudstjeneste m/julespill Flekkerøy kirke 24. des. kl. 15.00.
Julaftens familiegudstjeneste Flekkerøy kirke 24. des. kl. 16.30.
Juledags høytidsgudstjeneste Flekkerøy kirke 25. des. kl. 12.00.
Gudstjeneste nyttårsdag Flekkerøy kirke 1.jan. kl. 12.00.
Gudstjeneste Flekkerøy kirke 8. jan. kl. 11.00.
Fellesmøter i Kristiansand Q42 10.-15. januar.
Gudstjeneste Flekkerøy kirke 15. jan. kl. 11.00.
Eldretreff Over 60 Flekkerøy kirke 21. jan. kl. 15.00.
Gudstjeneste Flekkerøy kirke 22. jan. kl. 11.00.
Onsdagskirke Flekkerøy kirke 25. jan. kl. 19.30.
Basar –NMS eldre kvinneforening Flekkerøy kirke 28. jan. kl. 15.00.
Impuls for ungdom i Stavanger Ungdom IMI-kirken 27.-29. januar.
Gudstjeneste Flekkerøy kirke 29. jan. kl. 11.00.
G2 – gudstjeneste Flekkerøy kirke 29. jan. kl. 19.30.
Endringer kan forekomme. Følg med på www.flekkeroymenighet.no
1. Hvem er du?
Jeg er Kristina, stolt venndøl, lærer og prest. Mest av alt bare meg – et aldeles vanlig menneske.
2 Hva er best med Flekkerøya?
Jeg er så glad i Flekkerøy, i folk der, i menigheten, kirka, og Pust. Alle kirker burde ha en så bra cafe!
3. Er det noe du ville ha endret på her ute på Øya?
Hvis jeg skulle ønske meg en endring her ute, så må det være at Pust kan ha åpent enda mere. Det er min favorittcafe! Evt kunne jeg ønske at ei skibbu kosta mye mindre – for det skulle jeg gjerne hatt!
4 Hva slags forhold har du til kirka og egen tro? T
Jeg har vokst opp med ett bein i bedehuset og ett i kirka, og jeg kjenner meg hjemme i begge. Jeg har en hverdagstro på en hverdags-Gud, en som alltid er der uavhengig av meg og min dagsform. Kirka representerer noe større enn meg selv. Jeg liker Maria Berrum Landes ord: «Her er livet mitt. Jeg drar det med meg og legger det til tørk i kirkebenken». Litt sånn kjenner jeg på det. Et rom, en plass å tjene Gud og andre mennesker, eller bare få hvile hos Gud.
34
Den norske kirke Flekkerøy menighet
5. Hvordan er Øya om 50 år? Jeg håper Øya vil fortsette å være en plass der alle gudshusene samarbeider og vil hverandre vel, og at folk der ute er like koselige som i dag.
6. Er det noe du brenner for? Å dele de fineste fortellingene jeg vet om, og for at folk skal ha lav terskel for å komme til et kirkerom.
7. Hva har du lært av livet etter å ha levd noen tiår? At vi får livet rett i fleisen om vi er Guds barn aldri så mye – men i dette livet er vi aldri helt aleine. Han som eigang tegna korset over oss, han slipper oss ikke og svikter oss ikke. Og så har jeg lært at jeg må gå gjennom livet i mine egne klær, ikke streve sånn etter å være som alle andre hele tiden.
8. Er det noe du aldri kommer til å gjøre eller prøve? Å like orm. Kan ikke tenke meg en eklere skapning.
9. Har du et godt råd til de unge som vokser opp her ute?
Hold på dialekten, finn et sted å være der du har gode mennesker rundt deg, husk at du hører til; på Øya og hos Gud.
Horisonten
Nr. 2, 2022
Flekkerøy menighetsblad Ansvarlig utgiver: Flekkerøy menighet
I redaksjonen: Marit S. Loland Tveit Redaktør Arild Hansen Journalist Sølvi Alexandra Karlsen Journalist
Paul Richardsen Journalist
Rune Nikolaisen
Annonsesalg og koordinator Ragnhild Beite Grafisk design Trykk: Aksell Tips: redaksjon@flekkeroymenighet.no Flekkerøy menighet Vragesløyfen 1 4625 Flekkerøy Telefon: 38 19 68 10 Kontakt: flekkeroy.menighet@ kristiansand.kommune.no Nettsted: flekkeroymenighet.no Facebook: Flekkerøy menighet Kontortid: Mandag – torsdag 9.00–15.00 Bankgiro: 3000.07.70031 Vipps:114621
Ansatte: Håkon Borgenvik Sokneprest hakon.borgenvik@kristiansand.kommune.no Roy Øverland Daglig leder/Menighetskonsulent roy.overland@kristiansand.kommune.no Trond Sjøvold Kirketjener trond.sjovold@kristiansand.kommune.no Jon Harald Balsnes Organist jonharaldbalsnes@gmail.com Else Norheim Trosopplærer else.norheim@kristiansand.kommune.no Arne Nilsen Berge Menighetspedagog for ungdom Arne.Berge@kristiansand.kommune.no Aase Randi Iversen Renholder av menighetslokalet
DØPTE: 220522 Erle Kvalbein 290522 Lili Fuentes 290522 Kasper Melhus-Bakke 290522 Olander Guttormsen 120622 Ada Guttormsen 030722 Nelly Larsen 170722 Emma Johanson 070822 Josefine Reinhardsen 210822 Elias Jørgen Ludvigsen 210822 Sonja Berge 210822 Alvilde Skoge 110922 Marie Axelsen 110922 Marius Hornnes 110922 Amanda Horrnes 110922 Herman Rønning 180922 Sonja Mossestad 180922 Ida Thorsen 180922 Bernhard Jaymes Sjusdal 021022 Emil Sandtveit 021022 Olivia Matanovic-Johnsen 021022 Noomi Pettersen 231022 Emil Denstad 061122 Ulrik Gudmundsen 061122 Leander Joreid Mungai 061122 Caspian Joreid Mungai 191122 Emmie Skage Meyer
VIGSLER: 010422 Linn Loise Tversland og Eivind Olsen 140522 Hanne Nuland Marcussen og Erlend Larsen Valen 180622 Charlotte Schøgren og Bent Olav Storå 230722 Malin Hansson og Even Flå Kaarmo 290722 Ragnhild Margrethe Andersen og Erlend Grødal 130822 Elisabeth Udland og Per Kristian Jahnsen 030922 Kamilla Lossius Martinsen og Vegard Martinsen
DØDE: 260322 Erik Olsen 050622 Oddvar Kjønniksen 240822 Erik Magnus Bakken 180922 Bjørg Tønnessen 230922 Sigurd Marius Hammer 041022 Thomas Johan Aanundsen 241022 Ragnhild Hansen 251022 Eivind Karlsen 131122 Frank Nilsen
Du kom til alle som har gått seg vill. Til alle oss som ikke riktig får det til.
Du kom til lengselen som ikke fimmer ord. Du kom til alle våre sår som ikke gror.
En stjerne lyste sterkt den gang i Betlehem. Så alle mennesker skal finne veien Hjem.
- Hilde Merete Nordhagen -