Anarchy in the ukr leseprøve

2

serhij zjadan

ANARCHY IN THE UKR oversatt fra ukrainsk av dagfinn foldøy

pax forlag a/s, oslo 2017

3

I am an antichrist I am an anarchist Don’t know what I want But I know how to get it I wanna destroy passerby ‘Cause I Wanna be Anarchy No dogs body Sex Pistols Anarchy in the UK

5

Del 1 Fargen på svart dameundertøy

1. Skadetilfeller på jernbanen I begynnelsen av august kom Ljosjka og hentet meg i Kharkiv, og vi dro straks til jernbanestasjonen og kjøpte to billetter til nattoget. Det hadde begynt å regne, stasjonen sto halvtom, asfalten på perrongen hadde ikke rukket å bli varm i løpet av dagen. Vi måtte slå i hjel tiden til det ble kveld, vente tolv timer i byen, men deretter var det nattoget og de lave stjernene over vognene, lik saltkorn på fiske­rygger. Toget vi skulle reise med, hadde jeg kjent siden jeg var liten, man kunne til og med si at det var mitt livs første tog, min første jernbaneerfaring, så å si, jeg husker ennå køyene med lakener fuktige som vått papir, den sovjetiske jernbanens sengetøy, røyken ute i gangen, de svarte, snødekte markene utenfor vinduet, et landskap med farge som svart dameundertøy, det var tidlig om våren, og jeg reiste samme strekning som nå. Tiden hadde gått, konduktørene var blitt eldre, men mitt gode, gamle Sumy– Luhansk-tog tøffet langs østgrensen hver kveld, og iblant tøffet jeg med. Hvis noen hadde spurt, kunne jeg ha fortalt mangt om damer som dopet ned menn i kupévognene, og 7

når toget stanset på en overgang, stakk de av med lomme­ bøker og signetringer i rødt sigøynergull som de nettopp hadde rappet i togrestauranten, om leirfanger på vei hjem som slapp seg løs og sjenket alle med utspedd polsk vodka, om konduktør­praktikanter som hadde drukket seg s­ nydens allerede før toget hadde forlatt perrongen, slik at jeg ble nødt til å åpne dørene midt på natta for å slippe inn nervøse passasjerer på en eller annen navnløs gruvestasjon, kort sagt, om noen hadde spurt meg om mine landsmenns hverdagsliv og heltemodige arbeid, da kunne jeg fortalt ham om alt sammen, men det får heller være.

For rundt ti år siden reiste jeg ofte denne strekningen uten billett, det gjaldt bare å beregne når konduktørene kontrollerte billetter i nabovognene, for de kunne selvsagt ikke drive på overalt samtidig, noen ble alltid hengende etter, og da trengte du bare stikke over i neste vogn og gå tilbake igjen etterpå. Ikke mye har forandret seg siden da: Det er de samme passasjerene, de samme motløse ansiktene, det samme trege tempoet på konduktørene, så vidt jeg vet er det de som har den høyeste prosenten kjønnssykdommer i landet, ikke rart de drikker som de gjør.

Og nå satt jeg på gode, gamle Sumy–Luhansk igjen, med billetter til Svatovo, i en shabby felleskupé. Midt imot oss satt en jente som ga seg til å prate i vei. Men hva skulle hun nå snakke med oss for? Jeg hadde for lengst lagt merke til en egenskap hos meg selv – hvis noen begynner å prate med meg, kommer jeg uvegerlig til å si så mange dumheter at det blir pinlig etterpå, da er det bedre bare å lytte. Jenta så sporty ut, ikke sånn å forstå at hun gikk i treningsklær eller hadde store biceps, hva skulle nå hun med det? Nei, hun 8

hadde ingen særlige biceps, hun så bare sporty ut, alt i alt en pen jente, og hun trengte ikke vår deltakelse i samtalen, for hun pratet ustoppelig selv. Fra tid til annen forsøkte vi å bidra til praten, men først og fremst bød vi henne på sprit. Det viste seg at hun gikk på politihøyskolen, hun skulle bli snut, de hadde militær disiplin der, de presset dem ­skikkelig, og dette med privatlivet, altså sexen, var vanskelig, og det var forbudt å bruke kosmetikk. Vel, det kunne være like greit, tenkte jeg, for hvis politifolk skulle begynne å sminke seg, ville den lille respekten de ennå hadde i samfunnet fordufte for godt. Og sex mellom politifolk orket jeg ikke engang tenke på, for av sex blir det unger, og hva skal vi nå med så mange politifolk?! Jeg holdt tankene mine for meg selv, for hun var virkelig en fin jente og jeg ville ikke såre henne, selv om det der med politisex ikke ga meg fred – greit, tenkte jeg, man kunne jo alltids blande brom i fruktgrøten så de bare lå og sov der i kasernene sine og ikke forstyrret eksersisøvelsene, gadd for øvrig vite om brom er vanedannende? Sett nå at det var det, sett at et stort flertall av disse søte studentene som ennå ikke var fordervet av systemet, at de ble satt på sånt bromtilskudd i maten og måtte slite med avhengigheten etterpå – altså av det der termonukleære brommet – gjennom hele livet, for adskillige av dem måtte det sikkert bli et personlig drama. Der kommer en sånn politimann hjem fra runden sin og slenger de ferske skalpene fra seg i entreen, går inn på kjøkkenet, spiser sin kaloririke kveldsmat, glor på talkshowet sitt og pusser tennene med kraftskurepulver, men før han faller om i sengen, hvor hans trofaste, men barnløse hustru venter på ham, går han inn på kjøkkenet enda en gang, belmer i seg 9

et glass fruktsaft med brom, slokker lyset i leiligheten, og så slokner han selv også, uten å ha oppfylt sin plikt overfor hverken Gud eller sine etterkommere, for ikke å snakke om kona. «Men nei,» sier jenta, «det der problemet løser vi jo på en eller annen måte, sånn er jo livet.» «Ja visst,» svarer jeg, «men hva er det for slags liv, hvis du må plage deg med å onanere?» «Nei,» fortsetter hun, «jeg liker alt sammen, og nå reiser jeg hjem til Luhansk på ferie. Hvor skal dere?»

For omkring et år siden hadde jeg uttalt i et intervju at jeg hadde til hensikt å skrive en bok om anarkismen. Nå kan jeg ikke fatte hva jeg egentlig mente med det, for på den tiden hadde jeg ikke noe som helst ønske om å skrive noen bok om anarkismen, men det er i seg selv ikke grunn til å la være. For når alt kommer til alt, må vel noen skrive om det, så hvorfor ikke jeg? Det jeg hadde tenkt å gjøre, var enkelt og forståelig – å reise rundt til de stedene der de ukrainske anarko-kommunistene hadde vært mest aktive og forsøke å skrive et eller annet om det etterpå. Jeg hadde skaffet meg pressekort og avtalt med Ljosjka at han skulle være med som fotograf. Ljosjka tok alt sammen ytterst alvorlig og stilte en haug med spørsmål om hva han burde lese for å ha litt peiling. «Vet ikke,» svarte jeg, «les Kropotkin. Eller, aller helst, ingenting.»

Sommeren gikk mot slutten, været ble stadig dårligere, men på et tidspunkt kom vi oss likevel av sted. Ljosjka kom som sagt og hentet meg i Kharkiv, og nå hadde vi holdt oss våkne i flere timer i denne mørke vognen med den rare jenta og forsøkte å forklare henne hvor vi egentlig skulle, uten å ha hverken krefter eller evne til å gjøre det skikke10

lig. Jeg hadde ingen særlig lyst til å forklare henne teorien bak anarkistisk selvstyre, hva skulle nå hun med det, hun med alle sine eksersisøvelser og sitt brom, og å prate om barndommen min og om demonene som fra tid til annen kommer krypende opp fra den, ville vært minst like underlig – hva kunne vel hun forstå av min barndom, hun som ikke engang hadde begynt å skjønne sin egen.

Av og til er du ganske enkelt nødt til å lytte til dine egne fantasier, til dine indre stemmer, i det minste til de mest sympatiske av dem, iblant må man høre på deres råd, for eksempel når de hvisker til deg: Dra nå, reis, du har jo bodd der engang, du vokste opp der, vel, kanskje ikke akkurat der, men hva gjør vel det, prøv nå å klatre opp av det der hullet igjen, se om du har motet som skal til, om hukommelsen din holder – til å gjenskape alle disse veiene som på vidunderlig og forunderlig vis løper sammen til din personlige erfaring av motstand; av og til kan det være verdt å slippe løs alle sine demoner, de som uansett flyr ut av lungene dine hver natt lik brevduer ut av bur og følger ruter bare de kjenner til. Så hva skulle jeg svare den jenta som satt der med disse bicepsene sine? Hva skulle jeg si?

At jeg skulle reise med toget i samme retning som henne i enda noen timer, at jeg hadde gjort det mange ganger før; at jeg et eller annet sted, så sant toget ikke sporet av og vi alle ble liggende døde under togvraket, hadde tenkt å gå ut i natta og dra enda lenger bort; at jeg ville tilbake til byen jeg vokste opp i og som jeg flere ganger i senere tid hadde unngått, at jeg skulle dra dit og besøke venner som ventet på meg der; at jeg slett ikke var ute etter å oppdage noe nytt, jeg ville bare bytte fra det det ene toget til det andre, 11

fra den ene bussen til den andre, endre reiseplan og kjøpe billetter, stanse litt av og til, men bare for nok en gang å få bekreftet at ingenting var forandret, at alt var ved det gamle, som det alltid var, og som det skal være; at ingenting kan forandres om du ikke forandres selv. Og at nettopp dette var det virkelig verdt å overbevise seg selv om. Jeg kunne ikke fortelle akkurat hvor jeg var på vei, for på det stedet der toget for henne bare skulle stanse, der stanset tiden for meg, og jeg kunne bare vente på at den kom i gang igjen, vente og holde pusten for ikke å skremme den opp, og ettersom jeg kjente denne veien så altfor godt, visste jeg nøyaktig hvor lang den var og hvor den endte.

På neste stasjon gikk vi av for å kjøpe øl. Klokka var ett om natta. Jeg tror det regnet. Eller gjorde det ikke det? Jeg husker ikke. Det samme kan det være.

2. Haikingens strabaser i vårt fedreland Det finnes flere måter å mer eller mindre smertefritt til­ bakelegge de to hundre kilometerne fra Kharkiv til den lille byen på, den som er mest kjent for at det var der poeten Volodymyr Mykolajovitsj Sosiura, senere en feiret dikter og litterat, slapp unna fangenskap og dermed unngikk å bli kuttet opp i små, lite tiltalende biter, noe som ville frarøvet den ukrainske sovjetlitteraturen betydelige verker, for eksempel hans nitriste memoarer. Det finnes altså flere måter å ta seg dit på: For det første kan man ta bussen, det er det enkleste og mest bekvemme, og nettopp derfor reiser vi ikke med buss. Videre: Man kan reise dit med lokaltog med noen togbytter, særlig må omstigningen om natta på 12

den forunderlige stasjonen Hrakovo nevnes, der du ikke treffer på en levende sjel før dagen gryr, der bare noen kolossale siloer strekker seg mot himmelen på venstre side etsteds, en lammet matforedlingsfabrikk, et dystert minne om det degenererte jordbruket i den ukrainske sovjetrepublikken. Og da, midt på natta, har du ikke annet å foreta deg enn å gå opp på broen som av en eller annen grunn er bygget over perrongene – for hvem i all verden hadde de tenkt skulle gå over der? – og se på himmelen i påvente av at sola eller hva som helst skal vise seg, og når den endelig gjør det – sånn i femtiden på morgenen – legger du brått merke til at den beveger seg sidelengs, ganske forsiktig, som en flyndre, den smyger seg over motorveien i det fjerne, hvor grøftene flyter med døde dyr og brukte kondomer, og du betrakter den lenge, lenge, helt til lokaltoget kommer, det vil si omkring tre timer. Apropos motorveien. Det går godt an å haike der. Om sommeren er det mer praktisk, om vinteren risikabelt. Men selv ikke om sommeren er det særlig spennende, tro meg: Veien er for det meste øde, det var i sovjettiden at veiene yrte av liv og de solgte limonade på alle bensinstasjonene; nå er infrastrukturen ødelagt, og selv om man får kjøpt alt mulig i kiosker langs veien i småbyer og landsbyer, inkludert våpen og narkotika, er alt blitt dystert og uttynnet utenfor grensene til tettstedene, show-businessen dør ut, sjåførene kjører i helspenn, landsbyboerne ser på deg som på en mongo, ikke engang horene stopper for å ta deg med vekk derfra – vekk fra de endeløse solsikkeåkrene, vekk fra alle busskur langs veien med spor av blod og sperma på veggene, bort til menneskene med deres liv og deres matbutikker, selv om det ikke er mat13

butikkene det dreier seg om her, tro meg, det gjelder ikke dem. Jeg kjenner godt denne strekningen, jeg bevarer trygt i meg mange kjære minner om petting i overopp­hetede Ikarus-busser, om knuste skaller og blod på asfalten like ved skiltet for nedsatt hastighet, om lyst kvinnehår nedover skulderen din, forsiktig skyver du det til side når dere nesten er framme og hun nettopp har sovnet; stoppene underveis er alltid både nyttige og velkomne, uten tvil, men når du haiker mellom Kharkiv og Luhansk, utgjør alle disse stoppene reisens fundament, dens kjøtt, de er så lange og så hyppige at de gjennomtrenger alt – deg selv, ditt håp og din håpløshet. En gang haiket jeg selv den strekningen, det var en het sommer, og om natta ankom jeg den uvirkelige stasjonen Hrakovo, om morgenen gikk jeg ut på den øde motorveien med hundelik og spor etter andre menneskers kjærlighet; den gangen hadde jeg flaks – en motorsyklist plukket meg opp nesten med en gang og kjørte meg godt ti mil før han satte meg av ved Vuzlovo-traseen. Det var der alt begynte. Jeg ble stående en time, så begynte jeg å gå i den retningen jeg skulle. Luften var tett av støv og luktet vortemelk, og den var så brennende het at jeg var nødt til å begynne å gå, for i en slik varme kan du ikke bare stå der og vente på at noen skal komme og ta deg med i den retningen du skal, du må røre på deg, så du trasker bortover all verdens grus, går forbi en hel årsavling av solsikker som snur seg bort fra deg i retning sola. Det skal jeg ha, jeg gikk femten kilometer den dagen, så falt jeg om i gresset og sov til kvelden. Etterpå kom jeg meg på et vis dit jeg skulle, men akkurat hvordan dette skjedde – vel, la oss si det slik at det er mye i mitt liv jeg absolutt ikke kan huske, 14

mye som jeg ikke engang vil huske, men den der grusen, alle de møkkete busskurene der jeg gjemte meg for sola, og ei rype som sto i et av dem og ventet på bussen i motsatt retning og som så på meg – alt det kommer jeg til å huske for alltid. På denne strekningen er det noen steder jeg får ereksjon bare av å tenke på. Like bortenfor Svatovo, for eksempel, er det et sånt sted, et veikryss, der noen tilfeldige trailersjåfører satte meg av en septemberdag, de kastet meg av og dreide til høyre, og jeg sto der alene mellom de øde jordene i september, det strømmet varme fra dem som fra blodet til et nyslaktet dyr, nettene var kalde nå, men om dagen skinte sola ennå varmt, jeg hadde vært underveis nesten et døgn, og da jeg steg av i det krysset, bar jeg med meg all den svartheten og tyngden som hadde samlet seg i meg på reisen, på veien jeg hadde tilbakelagt; jeg sto på den grå asfalten og hørte hvordan fuglene skrek over hodet på meg, de hadde ikke rukket å fly sørover ennå, men de kom ubønnhørlig til å gjøre det, og plutselig innså jeg at om jeg ble stående der lenge, svært, svært lenge, kom jeg til å høre at fuglestemmene ble stadig færre, helt til de forsvant, ble helt og holdent borte, og isteden ville det komme noe helt annet, eksempelvis stillhet.

Men av en eller annen grunn har jeg aldri blitt lenge noe sted, samme hvor mange overraskende landskaper som har åpnet seg for meg i skumring eller morgendis, samme hvor mange sammenraste fabrikker eller oversvømte landsbyer, valmueplantasjer eller forsvarsanlegg, havnekraner eller fjellkjeder i september jeg måtte ha støtt på – jeg har aldri slått meg ned ved noen fjellkjede eller noen plantasje, selv om det kanskje var nettopp der – ved den plantasjen – at 15

jeg hørte hjemme, kanskje skulle jeg ha fylt ut et eller annet tomrom der, et gap som i mitt fravær suger til seg mer og mer fremmed oksygen, fremmed lys, og skaper en gjennom­ trekk i den fast sammenvevde verdensordenen, men nei, jeg stanset ikke da heller, og i dette ligger min grunnleggende feiltagelse – at jeg hele tiden forsøker å fordype meg mest mulig i det romlige perspektivet, fiksere mest mulig på erindringens filmrull, blande det med min egen erfaring, men uten å stanse, aldri stanse, ettersom ethvert stopp kan skjule en felle som åpner seg under deg som en falluke, min hemmelige luke, som jeg hele tiden hadde visst eksisterte, men som jeg samtidig hadde vært redd for å kikke ned i. Men om jeg hadde stanset, da kunne jeg ha merket at det å leve i det romlige, eller i minnene knyttet til det romlige, er langt mer interessant og f­ ascinerende enn bare en mekanisk opphopning av dette rommet, en uendelig avspilling av erindringer om det. Jo oftere man stanser på veien, jo lenger opphold man gjør, desto større sjanse er det for at du endelig oppdager alle de detaljene du ikke ville lagt merke til om du ikke hadde stanset, og her dreier det seg ikke engang om blikkets vinkel, men om hvor fort du beveger deg. Hvis jeg hadde stanset, hadde jeg lagt merke til at det ikke bare er min forestilling om landskapet som er forandret, det er en forandring i selve landskapet, og følgelig – en forandring i meg selv.

For noen år siden var min bror utsatt for en ulykke på denne strekningen. Han kolliderte med noen businessfolk, de kom over i hans fil og han rakk ikke å gjøre noe, han slapp fra det med et brukket bein, men bilen var det bare å vrake, den var det ingenting brukbart på lenger. Hver 16

gang jeg kjører forbi det stedet, lurer jeg på hva som er tilbake, for noen spor må det jo finnes der, svarte hjulspor i asfalten, bulker i autovernet, filler fra en dongeribukse i grøfta, lukten av bensinsøl, blod, det måtte være blod der, hvis ikke regnet har vasket det vekk, antagelig er det sånn, selvsagt er det vasket vekk.

Broren min har krasjet flere ganger, han har ødelagt alle motorsyklene sine, og det har vært endel av dem, han har ramlet av i full fart, skrubbet opp huden, revet i stykker klærne, men reist seg og kjørt videre som om ingenting hadde hendt, han har hatt så mange biler i sitt liv at jeg ikke engang kan huske alle. Da vi var små, var det han som lærte meg å kjøre, men han hadde ikke så mye igjen for det – jeg har alltid vært redd for høye hastigheter. Og det er jeg ennå. Kanskje kommer det av den gangen da jeg var yngre og hadde drukket meg full sammen med en kompis, og så tjuvlånte vi en tung motorsykkel, en Ural med sidevogn, og kjørte en god stund med den bortover akkurat en sånn veistrekning – hullete, elendig vedlikeholdt – men da vi endelig hadde fått tempo på doningen, la jeg merke til at kameraten min, som for øvrig satt ved styret, hadde sovnet.

I neste sving fløy Uralen av veien og havnet på mirakuløst vis nøyaktig midt mellom to høyspentmaster. Vi overlevde og ble edru på et øyeblikk. Jeg er redd for høy fart, redd for å kjøre, men reddest er jeg for å stå stille.

3. Den middelmådige dikteren Sosiura Klokka fire om morgenen er jernbanestasjonen i byen Svatovo stille og dårlig opplyst. Så vidt jeg har forstått, 17

zjdan. anarchy in the ukr.qxp 01.02.17 16.10 Side 1

pax.no

Ar be tar blade t

Serhij Zjadan (f. 1974) er en av Ukrainas mest toneangivende forfattere, og regnes som en av de fremste innen sin generasjon. Zjadan er født i Starobilsk i Luhansk fylke helt øst i Ukraina, og er nå bosatt i Kharkiv, der han er virksom i det litterære miljøet. Han har gjendiktet verker av bl.a. Paul Celan og Charles Bukowski til ukrainsk, er vokalist i bandet Sobaky v kosmossi (Hunder i verdensrommet) og har engasjert seg aktivt i samfunnsspørsmål, blant annet under opprørsdagene Euromajdan i februar 2014. Etter debuten i 1995 har han utgitt en rekke romaner, lyrikk, noveller og essays, er utgitt i over 15 land og har vunnet flere viktige priser, deriblant Jan Michalski-prisen, BBC Ukrainian’s Book of the Decade award og Angelus-prisen. Zjadan er kjent for sin unike stil og for å blande forskjellige sjangre i verkene sine. Han omtales gjerne som «den ukrainske Rimbaud».

Forfatterfoto: © Valentyn Kuzan Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design

Anarchy in the U K R er en intens, poetisk road trip gjennom Ukrainas postsovjetiske landskap og nære historie.

Romanens forteller har lagt ut på reise for å skrive en bok om anarkismen. Men mer enn å skildre fortidens anarkokommunistiske helter, ender boka opp med å speile en ukrainsk oppvekst i skyggen av Sovjetstatens fall.

Romanen blir som et puslespill, der hver brikke legger en ny bit til bildet av Øst-Ukraina fra 1980-tallet til i dag.

I bokas andre del skildrer Zjadan sin reise inn bak frontlinjene til de prorussiske opprørerne i Øst-Ukraina i april–mai 2014. Uten å ville dele virkeligheten og menneskene han møter inn i rett og galt, venner eller fiender, søker han forståelse og reflekterer over det han ser, i en bok gjennomsyret av tanker rundt frihet, hva friheten betyr og hvorfor den er så nødvendig.

Anarchy in the UKR er den første boka som er oversatt fra ukrainsk til norsk. Den åpner et vindu til en virkelighet vi hittil bare har kunnet høre bruddstykker om i internasjonale nyhetsmedier, på en måte bare virkelig kraftfull litteratur kan klare. En uforglemmelig, vakker og rå roman fra et brennbart område i Europa, fra en viktig og særpreget forfatter.

«Denne livlige boka gir et førstehåndsdykk i et Ukraina på randen av kaos, der man kan kunsten å klare seg med det man har for hånden, mens man møter vanskelighetene med et spottende smil.»

Le C ou r i e r ISBN 978-82-530-3923-7

SERHIJ ZJADAN ANARCHY IN THE UKR

«FRYKTELIG BRA ! SEX PISTOLS I MOTER MARCEL PROUST I UKRAINA.»

HIJ Z J AD AN

S ER

AN AR

CHY UKR

I N T HE

ROMAN

«Når du vokser opp, oppdager du at bestemte ting og begreper er blitt uunnværlige for deg, gjenstander, bygninger og hele arkitektoniske ensembler, de står plutselig foran deg og blir i bevisstheten din lenge, om ikke for alltid. Pionerpalasset er bare selve ordet. Men bak det står tidens opphakkede kjøtt, dens utrevne tarmer, som den har hengt seg i.

Prøv en gang å huske alt ned til det minste øyeblikk – ikke før har du begynt, så stiger barndommens varme stengel straks opp bak deg, lik røyken fra et nedskutt jagerfly, de modne fruktene av din vekst inn i livet, din vandring gjennom det, din fortapthet i det.»