Nickolas Butler pĂĽ Pax Forlag: Shotgun Lovesongs, 2014
Nickolas Butler
CAMP CHIPPEWA oversatt av john erik frydenlund
pax forlag a/s, oslo 2017
DEL I
SOMMEREN 1962 *
HORNBLÃ…SEREN
9
1
hornblåseren trenger ingen vekkeklokke. De små gutte hendene fomler etter fyrstikkene i det tette, jordslåtte lerretsmørket, han riper av et blått svovelhode mot esken, fyrstikken tenner, og så kommer det gylne parafinlyset fra lampa, hvor veken luer som en flammende lunge. Han gjesper, gnir søvnen ut av øynene. I det nye lyset leter han etter, og finner, brillene sine, og kan nå skjelne de velkjente detaljene i teltet, skyggene, tingene sine. En ugle tuter fra krona på en lønn i nærheten da gutten slår teltduken til side og hutrer i den kjølige lufta før soloppgang. De nakne føttene trår lett mot den hardtrampede bakken i leiren. Han skyver ned den hvite underbuksa og sender skjelvende en buet pisstråle ut i mørket, over de store, tause bregnebladene. Det er en fin lyd. Som regndråper mot lerretsduk. Så er det inn i teltet igjen, som nå er lunere av flammen i parafinlampa. Det gjelder å raske på før sola står opp. Nelson sover alene, som den yngste av de vel tretti gutta i troppen. Tingene hans er pent ordnet i stabler – sokker, undertøy, kortbukser, bøker. Skjorter og langbukser henger på en utspent snor fra midtstanga i teltet. Om morgenen er han glad for å ha teltet for seg selv, men om kvelden og natta summer leiren og skogen av lav mumling og høye fnis fra de andre gutta og deres aktiviteter i mørket. Det minner ham om hvor ensom han er. Det er den femte sommeren han er i Camp Chippewa, og den andre gangen han har fått et telt 11
for seg selv. Noen ganger kryper han ut ved midnatt for å se lomme lyktenes kabukiteater i de andre guttas telt, for å høre raslingen av sider som blir vendt i tegneseriehefter og plastknitringen av dropspapir, lukta av innsmuglede sigaretter. Faren hadde halvhjertet tilbudt seg å dele telt med ham, men både forelder og sønn skjønte at det ville se litt rart ut. Nei, det var bedre at Nelson klarte seg på egen hånd. Kanskje fikk han en teltkamerat i løpet av uka, en annen ung speider som slet med hjemlengsel eller var utstøtt av de andre og trengte et tilfluktssted. En eller annen gutt som ved et uhell hadde tisset i soveposen sin. Nelson skulle være klar. Klar til å samle tingene sine på den ene siden av teltet, klar til å sette sammen en feltseng til, klar til å være hjelpsom, hensynsfull, en god venn, nøysom, selvhjulpen og positiv. Nå lemper han en flettet neverkurv ut av teltet og går mot bålringen av sotsvarte steiner. Han går forbi telt hvor det virker som lerrets veggene blafrer av snorking og drømmelyder i mørket. Over ham hvelver Melkeveien seg over trekronenes tak, med små lommer gnistrende fiolett som ametyster, eller blekblå som en isbres hjerte. Han bøyer seg ned ved siden av bålringen og holder de små hendene over de forkullede restene av bålet fra i går kveld. Litt restvarme stiger mot håndflatene hans og varmer de myke fingertuppene. Han setter seg på huk, lener seg over bålet og begynner å blåse på glørne, lungene er veltrente av hornblåsingen. Etter et minutt eller to med tålmodig pusting begynner de å gløde døsig. Fra kurven finner han fram en ball av tørt gress og noen kongler og legger det på kullene. Så fortsetter han å blåse inntil noen små flammer til slutt slår opp som kronblader på en nattorkide. Gresset luer opp, og han finner flere kongler og kvister i kurven. Flammene vokser. Han retter seg opp, myk og våken nå, og begynner å bygge en liten tipi av større kvister rundt flammene, inntil bålet spraker og skyver mørket unna, tilbake mot skogens tak, hvor ugla mykt glir bort, bort fra skyen av virvlende gnister og kjeglen av flammer som strekker seg utemmet og flakkende mot den tidlige morgenhimmelen. 12
Nelson går bort til leirbordet og finner tekjelen, som er grimete av aske og sot. Han rister på kjelen, ingen skvalping å høre. Han returnerer til teltet og vender tilbake til det nå sprakende bålet med en tung feltflaske. Han fyller kjelen og setter den på bålrista. Omsider kan han tillate seg å puste ut. Han har alltid vært flink til å lage bål. Nelson har ingen venner. Ikke her i Camp Chippewa, og heller ikke hjemme i Eau Claire, i nabolaget eller på skolen. Han skjønner at dette henger sammen med alle ferdighetsmerkene han har på uniformen sin. Per dags dato har han tjuesju merker, og graden Star. Det er ikke det at det er teit å få ferdighetsmerker, men det virker som om hurtigheten og innsatsviljen han har skaffet seg dem med, både er noe å misunne og å forakte. Kanskje den manglende populariteten også har noe med brillene hans å gjøre, men den kan like gjerne skyldes den manglende evnen til å finte med en basketball eller gjøre et skrukast, eller, enda verre, hvordan armen hans nesten som av refleks fyker i været i klassen for å svare på spørsmål. Nelson ikke bare liker seg på skolen, han har faktisk stor glede av den, og han tilstreber å tiltrekke seg lærernes anerkjennelse, nyter forbløffelsen i ansiktene deres når han lirer av seg esoteriske historiske detaljer, for eksempel om rettsapparatets irrganger, eller mindre kjente elementer i det periodiske system. Han er ikke i stand til å sette fingeren på noe helt bestemt ved sin personlighet eller væremåte som ville ha skaffet ham flere venner om han hadde gjort noe med det. Men han skulle inderlig ønske han kunne det, skulle ønske at formiddagene og ettermiddagene besto av noe annet enn å tusle rundt i gangene og legge kabal etter kabal ved ellers tomme bord i spisesalen. På den annen side er det kanskje bare slik han er, og noen ganger, når han føler seg ovenpå, omfavner han denne følelsen, ser seg selv som en flokkløs ulv, et enslig streifdyr, en fri og selvstendig skogens skapning. På trettenårsdagen sin, en glovarm søndag ettermiddag i juni, satt han i bakhagen og ventet på at speiderkompisene skulle dukke opp med luftpistolene og vaskebjørnluene sine og presanger pakket i papir som var fuktig, revnet og skrukkete av sommerlig svette hender. 13
Kvelden før hadde han, mot bedre vitende, tillatt seg å se for seg en bråte med gaver – bøker og modellfly, baseballkort og godterier. På et anretningsbord sto en enorm glassmugge med limonade og svettet som om den var utsatt for et kryssforhør. Fatet med muffins med glasur var allerede satt tilbake i kjøleskapet etter å ha begynt å tiltrekke seg uønsket oppmerksomhet fra veps og fluer. Han og moren hadde sendt innbydelser hjem til alle gutta en hel måned i forveien. Men ettermiddagen gikk uten at en eneste gutt dukket opp, så han fant fram buen og slo i hjel timene med å skyte piler mot den fargerike blinken festet til stammen på det staseligste almetreet i hagen. Under kveldsmaten var det vanskelig å holde igjen tårene, og da de omsider kom, fosset de i hete og ville strømmer nedover de solvarme kinnene mens moren og faren satt og så på fra den andre siden av familiens piknikbord, hvor en rød- og hvitrutete duk k lamret seg til redwoodplankene i junifuktigheten, og ballongene på hver side av ham svevde ubevegelig uten så mye som en sitring i de flate plastsnorene. Moren hans gikk rundt bordet, satte seg ved siden av ham og la armen rundt skuldrene hans. «Jeg skjønner ikke,» hikstet han. «Vi sendte jo innbydelser! For flere uker siden! Hvor er alle sammen? Hvor er de?» Han ville ikke at stemmen skulle være så pipende, men det var nettopp det den var, den var lysere enn stemmen til den åtteårige nabojenta, som akkurat da danset barbeint forbi utenfor med det elskede hoppetauet sitt på slep. Han kunne like gjerne ha sugd i seg heliumet fra de alt annet enn festlige ballongene han hadde på begge sider. «Så da, så da,» trøstet moren, «det er jo sommer. De er sikkert på hytta eller bortreist på ferie. Men du … du har da hatt en flott dag, har du ikke det, da? Sammen med far og meg? Har det ikke vært en storveis dag? Og enda er det flere presanger igjen, ikke sant, far?» Clete Doughty fulgte opptrinnet gjennom sine egne tjukke, tjukke briller med glass så grumsete som kvarts. Han slo etter en innpåsliten veps som surret rundt hodet hans. 14
«Hør på meg, Nelson,» sa han tonløst. «Denne … denne sutringa her, den … Jeg skal fortelle deg en ting, og det høres kanskje brutalt ut, men det er det ikke. Disse guttene, disse såkalte vennene dine … de kommer ikke til å holde i lengden, for å si det sånn. Det kan jeg love deg. Den typen gjør aldri det. Ta meg, for eksempel. Ser du meg farte rundt med en skokk kompiser? Å nei, du. Før eller senere må en klare seg alene, og dessverre er kanskje tida inne nå.» Han harket seg indignert. Men guttungen gråt bare enda mer, enda så mye han prøvde å holde igjen de varme tårene og hikstene av forlegenhet, ensomhet og skamfullhet. «Nå er det nok grining!» bet Clete ham av. «Du er tretten år nå, Nelson! Voksne menn driver ikke og … ikke noe mer grining nå, hører du!» «La ham nå være i fred,» sa Nelsons mor, strengere enn han kunne huske å ha hørt henne, for Dorothy Doughty våget sjelden å utfordre mannen sin. «Stakkars gutt. La ham være.» Nelson hadde lagt merke til en mer anstrengt stemning i huset det siste året, en uro han bare klarte å spore tilbake til seg selv – det var et eller annet som ikke stemte. Det ble slamret med dører både oftere og mer høylytt. Faren kom sent hjem til middag og gikk rett ut på soverommet eller sank tungt ned i stolen sin. Moren gråt stille over oppvasken, og når han spurte hva som var i veien, stormet hun bare ut på badet og lukket og låste etter seg, og det eneste svaret var lyden av vannet som rant ned i oppvaskkummen. I bakhagen var det en gang så velpleide teppet av svingel i ferd med å tape kampen mot løvetann og korsknapp. «Men det er jo sant, Dorothy. Og det vet du! Nevn en eneste av skolevenninnene dine som du fortsatt omgås. En eneste en?» «Dette handler ikke om meg, Clete – eller om deg, for den saks skyld. Dette er Nelsons dag, og den stakkars gutten …» «Jeg skal fortelle deg hvor du får ordentlige venner. Det får du i militæret, i skyttergravene, ved fronten. Menn som gladelig tar imot 15
ei kule for deg, som deler sin eneste Lucky Strike og de siste dråpene i feltflaska med deg. Det handler ikke om bursdagskaker og b allonger, Nelson. Å være venn med noen handler om lojalitet. Livslang lojalitet. Du nærmer deg fort alderen da det vil stå klarere og klarere for deg. En dag vil det ikke finnes noen leker, ingen kaker, ingen selskaper, ingen venner. Det vil bare handle om dager som følger dager, så endeløse at du ikke husker hva du spiste til frokost samme morgen. Beklager å måtte si dette til deg på bursdagen din, men sånn er det. Banna bein.» Nelson var stille et øyeblikk. «Jeg trodde de likte meg,» klynket han. «I det minste godt nok. Godt nok til å komme på en bursdagsfest. Og så gidder ingen av dem å komme? Ingen!» Han klarte ikke å kontrollere volumet på stemmen, den steg mot himmelen som en løsgjort, gul ballong. «Å, kjære deg.» Moren holdt tettere rundt ham, og de var begge så varme, og han var bevisst hvordan klærne deres klistret seg til hverandre, at kroppen hans ikke føltes liten nok til å bli holdt slik av henne, samtidig som hjertet hans ikke var voksent nok til å takle dette bruddet, denne avvisningen. «Jeg er så glad i deg,» hvisket hun i øret hans. «Jeg er så veldig, veldig glad i deg.» «Jeg vil bare at folk skal like meg. Jeg er da lett å like? Er jeg ikke det, da?» «Selvfølgelig er du det, Nelson. Selvfølgelig er du det.» «Ja, er jeg ikke det? Jeg er da hyggelig, mamma?» «Hold opp med den sutringa!» kommanderte Clete. «Nå med en gang!» «Ikke bry deg om den surpompen, Nelson,» kurret hun. «Vi kan sitte slik så lenge du vil. Gratulerer med dagen, fine, lille gutten min.» «Unnskyld at jeg gråter,» fikk han presset fram. «Jeg vil ikke gråte. Jeg vil ikke det.» «Det er helt i orden, kjære deg.» «Hold opp med det der!» skrek faren hans. «Kutt ut den grininga!» Stemmen var like skarp som fingeren han rettet mot sønnens ansikt som en pistol. Svetten fikk brillene hans til å skli nedover neseryggen. 16
Så var han plutselig på beina, åpnet beltet og prøvde å rive det løs fra buksa, men bomullsstoffet i smygstolene var fuktig og læret seigt. Han røsket kraftig til, som om han dro i startsnora til en gressklipper, men beltet hang stadig fast rundt livet hans, og de svette brillene skled av ham og landet på plastgresset på bakterrassen. «Nei, Clete!» sa moren hans. «Ikke i dag, Clete. Ok? Clete, nei!» Cletes disiplinering av Nelson hadde blitt mer intens i det siste og hadde fått Dorothy til å absorbere noe av volden som var ment for sønnen hennes, et fenomen som hadde forbløffet dem alle tre, til og med Clete, som ved en anledning hadde blitt stående over henne med synlig skjelvende hender og dirrende underleppe der hun lå ved siden av oppvaskbenken. Men nå gled beltet løs fra smygstolene som en slange, spenna var en glinsende trussel i det svinnende ettermiddagslyset, spissen en enkelt gifttann, og Clete Doughty slo med beltet i lufta for å få det til å smelle som en oksepisk. «Slutt med den sippinga, unge mann. Hører du hva jeg sier? Jeg vil ikke høre et sekund mer av det!» Nelson gjorde seg mindre og mindre i morens fang, smertelig klar over sin egen størrelse, over avgrunnen han sto ved – så nær ved å vokse opp, å bli en slags mann, men likevel bare en gutt, fortsatt bare en guttunge, som krøp sammen ved morens bryst og klynket og ventet på at slaget skulle falle … men han vil da vel ikke piske meg her, i armene hennes, ikke her … Julingen hadde blitt hyppigere i det siste. Om det ikke var med beltet, var det med en tresleiv eller en nøye utvalgt gren fra naboens sørgepil. Nelson hadde aldri hatet et tre, eller et treslag, slik han nå hatet det piletreet, ikke før han ble sendt ut for å velge det våpenet som ville gjøre rumpa hans så sår at han i et par netter etterpå måtte sove på magen. Å velge en spinkel kvist var heller ingen vits i, da ville bare faren hans ha brukt den til den knakk, og så sendt ham ut etter en ny. «Unnskyld,» lød en nølende stemme fra den andre siden av garasjen, fra oppkjørselen, like uventet som om telefonen skulle ha ringt, eller alle kirkeklokkene i byen skulle ha kimt samtidig. 17
Det var som om den glohete sola i vest dempet ildstormen sin en anelse. Et par kardinaler landet på fuglebrettet i hagen og begynte å synge, som om de var i følge med gjesten i oppkjørselen. Clete strøk håret bort fra panna og bøyde seg etter brillene sine, Dorothy slakket grepet og kikket opp, brystet hevet seg roligere nå. Og Nelsons hikst ble lavere. Hvordan … hvordan kunne dette ha seg? «Unnskyld, altså,» sa Jonathan Quick, som dukket opp ved hus hjørnet. «Jeg bare … unnskyld at jeg er så sen.» «Det gjør da ingenting, Jonathan!» sa Dorothy. «Du kom jo akkurat i tide til kake og is!» Nelson tørket kjapt nesen, tørket øynene. Under over alle undere! Jonathan Quick, speider med graden Life, den nest høyeste graden. Femten år og allerede én åtti høy. På skolelaget i svømming, halfback på juniorskolelaget i amerikansk fotball, reserveshortstop på juniorskolelaget i baseball, medlem av koret og modelljernbaneklubben. Det var Jonathan Quick som sto i oppkjørselen hos Nelson og holdt en eske pakket inn i tegneseriesider fra en avis, med en rød sløyfe på toppen. Han kastet et raskt blikk i retning av Nelson. Presangen i hendene hans var som en glovarm potet han veldig gjerne skulle vært kvitt. «Ser man det, Jonathan,» sa Clete. «For en hyggelig overraskelse.» Beltet fant veien rundt livet hans igjen mens han rundet bordet og gikk mot Jonathan med utstrakt hånd. «Så fint at du kunne komme.» «Jeg ber så mye om unnskyldning, sir,» sa Jonathan, som virket som om han rygget litt bakover i oppkjørselen, samme vei som han hadde kommet. «Jeg kan ikke bli så lenge, skjønner dere. Det falt ned en gren i hagen hos bestemor i går kveld, og jeg har sagt at jeg skal komme bort og fjerne den for henne. Jeg skulle ha vært her tidligere, men minstebroren min, Frank, ble stukket av noen bier i dag, så vi måtte dra til sykehuset med ham. Jeg visste ikke engang at det gikk an å være allergisk mot bistikk. Visste du det, Nelson?» 18
Nelson var så glad, så takknemlig for denne anerkjennelsen fra Jonathan Quick, at alle tårene fra bare et øyeblikk tidligere plutselig føltes helt ubetydelige. «Lyst til å skyte litt med bue?» datt det ut av ham. «Eh … kan vi godt,» sa Jonathan. «Men altså, som sagt kan jeg ikke bli så lenge. På grunn av bestemor.» Nelson tok nesten hånden til Jonathan og gikk foran ham ut i hagen. Clete sank sydende ned i en stol og gomlet frenetisk fylte egg med kvernende kjever mens Dorothy glattet duken med skjelvende hender. Glattet og glattet, igjen og igjen, som om håndflatene hennes var dampstrykejern. Fødselsdagsgjesten ble værende i tjuefem minutter. Lenge nok til å skyte noen måtelig velplasserte piler og deretter stemme i en altfor entusiastisk versjon av Happy Birthday sammen med Nelson og for eldrene hans. Lenge nok til å spise litt kake og en kule med smeltende vaniljeis. Lenge nok til at Nelson fikk åpnet gaven, som var en never kurv. «Jeg har laget den selv, faktisk,» sa Jonathan. «Til deg, altså.» Nelson holdt ærbødig neverkurven. «Du har laget denne til meg?» stotret han. «Ja. Beklager at den ikke er strammere i flettinga, men … jeg har bare laget to. Din var den første,» plumpet han ut med, og rødmet med det samme av blemmen. «Bestemor fikk den andre,» la han alvorsfullt til, selv om han egentlig hadde gitt den andre kurven til Peggy Bartlett, ei jente han hadde håp om å få be med seg på skoleballet i oktober. «Å, så nydelig!» utbrøt Dorothy, og klappet forsiktig en, to, tre ganger i hendene. «For en begavet ung mann!» «Gratulerer med dagen, i hvert fall, gamle kompis,» sa Jonathan og rakte fram en kraftig neve som omsluttet Nelsons. «Takk skal du ha,» sa Nelson, som fortsatt stirret storøyd på kurven. «Tusen, tusen takk skal du ha.» Den eldre gutten flyktet ned oppkjørselen igjen mens Nelson ble stående med kurven i hendene og kjenne på hvor lett den var, på den 19
langt fra plettfrie flettingen, mens han grunnet på hva han kunne fylle den med som var tilstrekkelig meningsfylt til å stå i stil med den eldre vennens raushet. Han satte den på piknikbordet ved siden av presangene foreldrene hadde kjøpt til ham: en ny bukse, et klokkebyggesett og en ungdomsbok om den amerikanske borgerkrigen. Men det var kurven blikket hans stadig søkte tilbake til, denne utsøkt mangelfulle lille kronen.
20