da himmelen falt
Nazish Khan
DA HIMMELEN FALT Om retten til 책 velge hvem man skal gifte seg med
pax forlag, oslo 2015
Til Zeroon The moment you died, my heart was torn into two, one side filled with heartache, the other died with you.
INNHOLD
1. Drømmene 9 2. «Slik er det bare» 15 3. Summaiyyas historie 24 4. Taha forteller 35 5. Forsoning 48 6. Anger 58 7. Å forstå den andres perspektiv 68 8. Tro og frihet 86 9. Å arrangere for kjærlighet 98 10. Nøkkelen til løsning 109 Epilog 116 Takk 120 Metode og referanser 122
1. DRØMMENE
Jeg våkner brått, gjennomvåt av svette. Halsen er knusktørr, og hjertet hamrer fort i brystet. Jeg ser meg om og forstår at jeg ligger trygt i min egen seng i mitt eget soverom. En enorm følelse av lettelse legger seg over hele meg. Skjermen på mobilen viser at k lokken er tre om natten. Lydløst lister jeg meg ut av rommet. Jeg setter kursen mot favorittstedet mitt, trappeavsatsen fra terrassen til hagen, den nydelige terrassen vi fikk bygget tidligere i år. Himmelen er en blanding av lys rosa og babyblå. Det er som om blomstene jeg har plantet rundt de tre trappetrinnene smiler mot meg idet jeg setter meg. Med lukkede øyne nyter jeg den svale vinden. Jeg hører fuglene kvitre, de snakker sammen. Jeg kjenner at jeg begynner å slappe av, og klarer å tenke på drømmen som skaket meg opp sånn at den vekket meg. I drømmen var jeg kledd i et elegant rødt brudeantrekk, typisk for pakistanske bruder. Jeg satt omringet av mine kusiner. Jeg følte meg fanget. Maktesløs mot det som holdt på å skje. Tankene mine blir avbrutt. Terrassedøren glir forsiktig opp. Det er Mehtab, mannen min. Han ser spørrende på meg, lurer åpenbart 9
på hva jeg gjør på terrassen midt på natten. «Det går bra, hadde en forstyrrende drøm og ville bare trekke litt frisk luft. Bare gå og legg deg, kommer inn snart», forsikrer jeg. Han trekker lett på skuldrene og går inn. Fem minutter senere kommer han ut igjen med et pledd og en mugge med varm kakao. «Bare vekk meg hvis du vil snakke om drømmen.» Han lukker terrassedøren bak seg. Jeg må smile for meg selv, han kjenner meg altfor godt. Jeg ser etter ham idet han forsvinner innover i leiligheten vår. Nitten år er gått siden jeg giftet meg med Mehtab. Den kjærligheten og tryggheten som overvelder meg når jeg ser ham nå, den har vært der helt siden jeg møtte ham første gang. Jeg vet at jeg er heldig. Den varme kakaoen virker, jeg slapper enda mer av. Men bare for et øyeblikk. Tankene strømmer tilbake til drømmen. Panikk følelsen jeg hadde i drømme sitter fortsatt i kroppen. I drømmen hadde jeg følt at jeg ikke klarte å puste, jeg hyperventilerte og var fanget. Det er som om angsten hugger tak i meg på ny, nå i våken tilstand. Jeg var fanget blant mine nærmeste, av mine egne. Jeg ble giftet bort mot min vilje. Det ble lagt et dokument foran meg som jeg måtte undertegne. Jeg så på mine kjære og bønnfalt dem om hjelp. De sto tause og så på. Skrekkslagen begynte jeg å skrike. Det var da jeg våknet. Hvorfor hjemsøker akkurat disse drømmene meg så ofte? Hva er det som gjør at frykten for å bli tvunget inn i ekteskap sitter i kroppen min når jeg våkner? Det er denne natten, ute på min egen terrassetrapp, at noen svar begynner å ta form i hodet mitt. I perioder dominerer debatter om tvangsekteskap norske medier. De siste årene har disse debattene resultert i svært enga 10
sjerte og opphetede diskusjoner, både hjemme hos meg selv, hos foreldrene mine, blant vennene mine, og på jobben. Alle tenkelige meninger om ekteskap, tvang og frihet har kommet til uttrykk. Det som har slått meg, er at både når det gjelder tvangsekteskap og arrangerte ekteskap, mangler vi en åpnere diskusjon. Jeg savner en mer fordomsfri debatt om årsakene til at unge par i Norge blir presset inn i ekteskap. Er det slik at fordommene våre stenger for å finne løsninger? Hvorfor har så mange innvandrere og flyktninger som har kommet til Norge, giftet bort sine barn mot deres vilje? Hvilke faktorer har bidratt til å opprettholde denne praksisen, i et samfunn hvor tvangsekteskap er forbudt? Og hvorfor blir det benektet? Hvorfor er det så vanskelig å snakke om, også for meg? På terrassetrappen dukker minnene om min barndomsvenninne Mina* opp. Sannsynligvis fordi jeg akkurat har snakket med henne. Hun fortalte at hun har det godt, hun forguder sine barn og er svært glad i sin mann. Men samtidig sa hun åpent at hun følte hun manglet noe, og at hun fortsatt, etter så mange år, følte bitterhet overfor foreldrene. Jeg husker den mørke høstkvelden da hun ringte på hos oss. Hun var søkkvåt av regnet, og tydelig redd. Jeg og Mina hadde funnet tonen da vi hilste på hverandre første dagen i barnehagen, begge var tre år gamle. Siden da hadde vi vært uatskillelige. Den kvelden hun ringte på, var vi nitten. Det var mamma som åpnet døren da ringeklokka ringte uavbrutt. Jeg fulgte irritert etter for å * Mina er ikke hennes egentlige navn. Alle som forteller sin historie om press og tvang i denne boken, er anonymisert.
11
kjefte på småbarna som alltid satte fingeren på ringeklokka og holdt den der helt til vi åpnet døren. Da løp de bort i full fart mens latteren deres runget i oppgangen. Mamma fikk Mina raskt inn i varmen. Jeg husker hvordan mamma tok tak rundt henne og ble stående og vugge den spinkle og skjelvende kroppen frem og tilbake. Samtidig ba hun meg hente noen tørre klær og et håndkle. Sammen hjalp vi Mina med å skifte. Mamma pakket henne godt inn i et varmt teppe. Minas blikk var tomt og uttrykksløst. Fra meg av bekymring grep jeg tak i henne og ba henne fortelle hva som hadde skjedd. Mina svarte ikke. Hun satte fra seg tekoppen og krabbet bort til mamma, som satt i den andre enden av sofaen. Utmattet la hun hodet sitt i mammas fang, armene hennes klynget hardt rundt knærne til mamma, som strøk henne så forsiktig gjennom håret. Mina knep øynene hardt igjen da hun sa: «Aman er her. Han kom tidlig i morges.» Mamma og jeg så uforstående på hverandre. «Han er fetteren min, sønnen til mammas søster. Foreldrene mine fortalte i dag at jeg skal gifte meg med ham neste lørdag.» Gråtkvalt fortsatte Mina å fortelle mens jeg og mamma satt tause og hørte på: Foreldrene til Mina mente Aman passet perfekt for henne. Han var utdannet ingeniør. Han hadde en sjarmerende personlighet, og familiebakgrunnen hans passet for Minas familie. Slik hadde de begrunnet valget. Hun hadde prøvd å protestere, men foreldrene ville ikke høre på henne. Mina var fortvilet. Hun fortsatte: «Mamma kom inn på rommet mitt og prøvde å forklare avgjørelsen med at jeg med tiden ville innse at dette er det beste for meg. Det hun ikke forstår, er at jeg mentalt ikke er klar. De kan ikke bare slippe en slik bombe ut av det blå og forvente at jeg skal godta det.» 12
Mina sa at hun ikke orket å være hjemme, følte at hun ikke fikk puste der. Derfor hadde hun sneket seg ut da alle hadde lagt seg. «Kan jeg bare hvile her litt før jeg drar tilbake?» Før mamma fikk svart, hadde Mina sovnet med hodet i fanget hennes. Jeg husker at jeg var helt lamslått. Det var vanskelig for meg å forestille meg at foreldrene til Mina, som jeg hadde kjent i seksten år, kunne utsette sin egen datter for det Mina fortalte. Mina var oppdradd i en trygg og kjærlig familie. Hun hadde aldri blitt utsatt for unødvendig kontroll eller noen form for vold. Skole, venner, utflukter, leirskole, vår klassetur til London. Jeg forsøkte å tenke på om jeg noen gang hadde sett tegn til mistillit og konflikt mellom Mina og foreldrene. Det hadde jeg ikke. De hadde alltid hatt bra kommunikasjon og et godt forhold. Jo mer jeg tenkte, jo mer forvirret ble jeg. Etter en stund ringte mamma til foreldrene til Mina og fortalte at hun var hos oss. Det tok ikke lang tid før de begge var i vår stue. Mamma prøvde å overtale dem til å la Mina overnatte hos oss, men faren hennes var rasende for at hun hadde gått hjemmefra uten å gi beskjed. Han kunne ikke forstå hvorfor Mina ikke innså at for eldrene ville være fra seg av bekymring når hun forsvant uten å si fra. Mina måtte motvillig dra hjem den kvelden. Helgen etter giftet Mina seg med sin fetter Aman. Mannen bodde sammen med henne hos Minas foreldre. Jeg husker hvordan Mina forandret seg, nærmest over natten. Hun ble stille og innesluttet. Jeg så henne hver dag på universitetet. Hun fortalte at Aman var hyggelig, men hun hadde ingen følelser for ham. Hun hadde nylig pusset opp rommet sitt og hadde elsket å være der, men nå hatet hun dette rommet. 13
Å se Mina endre seg så radikalt, hadde gjort inntrykk da jeg var 19 år. Den gangen forsto jeg ikke rekkevidden. Jeg hadde trodd at vår bakgrunn, våre foreldre, var ganske like. Vi levde begge i harmoniske familier i norske omgivelser på Stovner i Oslo. Samtidig praktiserte vi en tro, og forholdt oss til noen regler og verdier, som var knyttet til våre foreldres bakgrunn. Jeg hadde tenkt at vi hadde det likt hjemme, at vi kom fra samme type familie. Men at kjærlighetsliv og ekteskap skulle bli helt forskjellig, det skjønte jeg når jeg snakket med Mina nå. Drømmen som hjemsøker meg om natten, handler ikke om meg selv. Jeg er lykkelig gift med en mann som elsker meg og jeg elsker ham. Drømmen handler om de jeg har møtt som har blitt fratatt muligheten til å velge hvem de vil dele livet sitt med. Kakaoen min er blitt kald. Jeg setter den fra meg på terrassebordet og beveger meg mot kjøkkendøren. Kjenner jeg Mehtab rett, er han våken og venter på meg.
14