Demens leseprøve by Pax Forlag

en bok om demens

Knut Engedal

EN BOK OM DEMENS Husk meg n책r jeg glemmer

pax forlag a/s, oslo 2016

Innhold

Forord 11 Prolog – et kort historisk perspektiv 14 Del I. HVA ER DEMENS? kapittel 1. Hva er demens og hvordan oppleves det? 19 Demenssyke er ikke like 24 Opplevelsen av å ha demens 26 Normal hukommelse eller demens 29 Typiske mentale endringer ved normal aldring v ersus begynnende demenssykdom 33

kapittel 2. Hvor mange har demens? 34 Del II. Endringer ved demenssykdom kapittel 3. Intellektuelle endringer 39 Oppmerksomhet, hukommelse og planlegging 39 Tids- og stedsorientering, språk og forståelse 44 Sammensatte handlinger og generelle intellektuelle funksjoner 47

kapittel 4. Atferdsendringer 50 Passivitet, interesseløshet, rastløshet, irritabilitet og sinne 50 Personlighetsendring, roping og klamring 53 Motoriske endringer 54

kapittel 5. En annerledes hverdag 56 Depresjon og angst 56 Virkelighetsoppfatning 58 Døgnrytme 60

kapittel 6. Demenssykdommenes utvikling 62 Typiske tegn ved ulike grader av demens 67

Del III. DE ULIKE DemenssykdommeNE kapittel 7. Alzheimers sykdom 73 Hva skjer i hjernen? 75 Tidlig og sen debut 77 Hvordan opplever pasienten å ha sykdommen? 78 Hvordan oppleves sykdommen av en nærstående? 81 Årsaks- og risikofaktorer for Alzheimers sykdom 85 Aldring, arv, livsstil og depresjon 86

kapittel 8. Lewylegemesykdom 95 Hva skjer i hjernen? 95 Hvordan opplever pasienten å ha sykdommen? 96 Hvordan oppleves sykdommen av en nærstående? 99 Årsaker og risikofaktorer 100 Advarsel – det maligne nevroleptikasyndrom 100 Parkinsons sykdom og demens 101

kapittel 9. Pannelappdemens 103 Hva skjer i hjernen? 103 Hvordan opplever pasienten å ha sykdommen? 105 Hvordan oppleves sykdommen av en nærstående? 106 Årsaks- og risikofaktorer og genetisk testing 111

kapittel 10. Demens etter hjerneslag, vaskulær demens 113 Hva skjer i hjernen? 114 Hvordan oppleves sykdommen? 114 Årsaksfaktorer 116 Alkoholrelatert demens 116

Del IV. Diagnose, diagnostisering og behandling kapittel 11. Diagnose og utredning 121 Hvorfor diagnose når man ikke kan kurere? 121 Når skal vi utrede om det foreligger en demenssykdom? 124 Hvem skal utrede? 126

Innholdet i utredningen 127 Om vi ikke klarer å konkludere med en diagnose 137 Formidling av en demensdiagnose 137 Oppfølging etter diagnose 139

kapittel 12. Behandling med legemidler og psykologisk behandling 141 Antidemens-legemidler 141 Psykofarmaka 145 Legemidler mot depresjon og angst – og sovemedisiner 147 Midler mot hallusinasjoner og vrangforestillinger, aggresjon og uro 149 Psykologisk behandling 150

Del V. Pårørende kapittel 13. Ektefellen min har fått demens 155 Pårørendes situasjon 155 Tiden etter diagnosen 156 Aktiviteter – ektefellens rolle 157 Bilkjøring og den friske ektefellens dilemma 158 Å forholde seg til glemsomhet og funksjonstap 161 Å forholde seg til språkvansker 163 Å forholde seg til endret atferd 164 Seksuelt samliv 165 Økonomi 166

kapittel 14. Mor eller far har fått demens 168 Barn som bor hjemme 168 Barn som har flyttet ut 171 Barn spør om arvelighet 172 Andre pårørende 173 Om vergeordning og arv 174

Del VI. Institusjonsomsorg kapittel 15. Sykehjem 179 Når er tiden inne? 179 Å flytte inn 180 Å bo i sykehjem med demens 182 Aktiviteter og sansestimulering 185 Personsentrert omsorg 187 Å besøke en som ikke kjenner deg igjen 189 Bruk av tvang og behandling uten pasientens samtykke 190 Demenssyke kan også få andre sykdommer 191 Livets slutt 193

Del VII. Rettigheter, tilbud og informasjon kapittel 16. Ytelser fra NAV og kommunale tjenester 197 Hva kan man søke NAV om 197 Demensteam/koordinator 198 Hjemmebaserte omsorgstjenester 199 Dagsenter/dagaktiviteter 200 Institusjoner som tilbyr heldøgns omsorg og pleie 202

kapittel 17. Informasjon og forskning 203 Nasjonal kompetansetjeneste for aldring og helse 203 Frivillighet 204 Demensforskning 205

Del VIII. NOEN ord PÅ VEIEN kapittel 18. Gode råd til alle involverte 211 Glasgowerklæringen 211 Til samfunnet – fellesskapet 215 Til dem som bestemmer 217 Til dem som selv er syke 219 Til pårørende og venner 224 Til helsepersonell som yter daglig omsorg 228

Avsluttende ord 230 En meningsfull hverdag er mulig 230 Ett blikk bakover og ett fremover 231

Takk 235 Lesetips 236

kj æ r l e i k u ta n s to re o rd For eit kvart hundreår sidan spurde eg ein gammal, norsk mann: Kva er kjærleik? Han hadde mist kontakten med kona si og budde på aldersheim. Vi gjekk ofte turar saman. Han fortalde meg om ektefellen som var på sjukeheim. Ho hadde Alzheimers sjukdom, og minna hennar svann bort. Dottera vitja henne, men mora kunne ikkje hugse henne. Mannen vitja henne kvar dag, men ho hugsa ikkje han heller. «Kven er du igjen?» Likevel kom han kvar dag etter at ho hadde ete middag for å drikke kaffi med henne. Mannen var ein gong på legekontoret. Han hadde fått eit kutt i fingeren etter å ha opna ein makrellboks. Han bad sjukepleiaren om å skunde seg, for han hadde ein avtale. Medan sjukepleiaren behandla han, spurde ho: «Kva slags avtale har du?» Han svarte: «Med kona. Ho er på sjukeheim. Eg drikk kaffi med henne kvar dag etter middagen hennar». Sjukepleiaren spurde: «Kvifor?» Han svarte: «Ho fekk alzheimer». Då kommenterte sjukepleiaren: «Trur du at om du blir litt forseinka, så vil ho uroe seg for det?» «Ho har ikkje kjent meg igjen dei siste fem åra.» «Og du held fram med å vitja henne kvar dag, trass i at ho ikkje veit kven du er?» «Ja. Ho veit ikkje kven eg er lenger, men eg veit kven ho er.» Dette er kjærleik utan store ord. Ofte verkar det som om kjærleiken har fått eit nytt innhald. Det er noko forbipasserande alle syng og skriv om. Men eg vil tru på dei enkle, lojale kjenslene utan store ord: Kjærleik er ikkje den siste draumen, men den planten ein vatnar kvar dag og som gror gradvis med livet. Walid al-Kubaisi, Dag og Tid 14. august 2015

Forord

emens og Alzheimers sykdom kan bli fremtidens største folkehelseutfordring. Generasjonene født etter 2. verdenskrig kommer til å leve betydelig lenger enn de som er født før. Dette gjelder ikke bare for Norge, men også for de andre industrialiserte land og etter hvert også for befolkningen i den tredje verden. Med økende andel gamle vil flere og flere få en demenssykdom på slutten av sine liv. Derfor er vi nødt til å se og forholde oss til denne sykdommen. Det ser ut til at det vil ta tid før man finner en virksom behandling. Demens er en personlig tragedie for dem som rammes og deres pårørende, men det blir i fremtiden også en stor utfordring for samfunnet. Og fremtiden har allerede begynt. Det gjelder å ruste seg. Kunnskap er et viktig våpen. Demens eller alzheimer er et tabubelagt ord. Et ord de yngre fleiper med og de eldre helst vil unn gå å snakke om. Å spre kunnskap om sykdommen skal gjøre det lettere for samfunnet og politikere, og for deg og meg, å legge til rette for at demenssyke kan leve et verdig liv så lenge som mulig med de 11

forord

begrensninger sykdommen setter. Vi må ha åpenhet om sykdommen. Det må ikke lenger være skambelagt å ha en demenssykdom. Demens er en kronisk, i dag uhelbredelig sykdom, lik mange andre sykdommer, og det er ingen grunn til at den skal være mer stigmatiserende enn andre sykdommer. For meg personlig er demens en hjertesak. Jeg brenner for demens som forskningsområde, og like mye brenner jeg for en god behandling av de syke. Som lege har jeg de siste 30 år hatt demenssyk dommene som arbeidsfelt. Hovedinteressen i mitt arbeidsliv har vært og er fortsatt å spre god og riktig kunnskap om sykdommen til studenter, legekolleger, andre helsearbeidere og pårørende, og også i stor grad til politikere og beslutningstakere i kommuner. Mesteparten av kunnskapen har jeg kanskje ervervet gjennom akademisk forskning som professor og som fag- og forskningssjef i nasjonal kompetansetjeneste for aldring og helse, men jeg vil ikke underkjenne den store kunnskapen om de menneskelige forholdene rundt sykdommen som jeg har samlet gjennom et langt liv i nær kontakt med pasienter og pårørende. Boken har jeg forsøkt å skrive på en lettfattelig måte uten utstrakt bruk av medisinsk fagterminologi. Den er ikke rettet mot fagfolk på området, men mot folk flest. Min intensjon var å skrive en bok først og fremst for mennesker som ønsker kunnskap om demens, for mennesker som selv føler en stigende uro for at deres hukommelsestap kan være demens 12

forord

og for pasienter med en demensdiagnose og deres pårørende. Jeg har også et ønske om at mennesker som ikke er personlig berørt, skal få denne boken i hendene. Naboer, journalister, arbeidsgivere, stortings- og lokalpolitikere. Alle som kan bidra til å lette den tunge byrden ved å spre informasjon, tilrettelegge for tjenester, bygge ned fordommer, gjøre en frivillig innsats. Kvaliteten av tiltakene er avhengig av kunnskap. Oslo 15. oktober 2015 Knut Engedal

Prolog – et kort historisk perspektiv

emens er et uttrykk som stammer fra latin og betyr gal, eller ut av eget sinn. For mange hundre år siden, da begrepet ble til, var det ikke dårlig hukommelse som ble vektlagt, men at den som hadde tilstanden, ikke var ved sine fulle fem, det vil si gal, eller sinnssyk om man vil bruke et slikt uttrykk. Demens ble oppfattet som en følge av aldring, fordi man så denne typiske endringen av væremåte først og fremst hos eldre mennesker. På midten av attenhundretallet, da syfilis herjet som verst i Europa, var det mange leger som mente at syfilis var årsaken. Senere i samme århundre ble denne forklaringen stort sett forlatt fordi tyske leger, først og fremst, beskrev endringer i hjernens blodårer hos avdøde med en demenstilstand. Begrepet arteriosklerotisk demens, eller åreforkalkning som det heter på norsk, fikk fotfeste. Helt frem til om lag 1970 var den rådende mening at åreforkalkning hos gamle mennesker var hovedårsaken til demens. 14

prolog

Begrep som senilitet, senil demens og aldersdemens ble brukt. Ordet senil, som rett og slett betyr gammel, ble brukt fordi man så og fortsatt ser at demens er hyppigst hos eldre. Hvilken plass har Alzheimers sykdom i denne forståelsen av demens? Tidlig på nittenhundretallet publiserte Alois Alzheimer, en tysk psykiater, en vitenskapelig artikkel hvor han beskrev med pinlig nøyaktighet de typiske symptomene man ser ved demens: dårlig hukommelse, dårlig logisk resonneringsevne, redusert oppmerksomhet, irritabel atferd og manglende forståelse av virkeligheten. Dette observerte han særlig hos en kvinne, Auguste D. som bare var litt over 50 år. Etter hennes død ble hun obdusert, og doktor Alzheimer fant noen spesielle forandringer i hjernen som ikke var tidligere beskrevet. Han kalte dem plakk og floker. Han fant ingen forkalkninger av kvinnens blodårer i hjernen og konkluderte med at det hos denne kvinnen ikke var forkalkning, men de «egenartede endringer i hjernen», det vil si plakk og floker, som måtte ha forårsaket demens. Noen år senere ble tilstanden kalt Alzheimers sykdom, og diagnosen ble forbeholdt yngre med demens (slike som Auguste D.). Derfor ble også begrep som presenil demens anvendt. Presenil, fordi man ville beskrive en sykdom som oppstod før alderdommen, definert som en alder over 65 år. Denne forståelsen holdt seg til langt inn på 1970-tallet. Man skilte mellom Alzheimers sykdom som oppstod hos unge individer som ikke 15

prolog

hadde åreforkalkninger og senil demens som oppstod hos gamle (over 65 år) på grunn av åreforkalkninger i hjernen. Symptomene var de samme for begge tilstandene. Ny forskning på 1960- og 1970-tallet, samt at kjente amerikanere som Rita Hayworth (skuespiller) og Ronald Reagan (skuespiller og senere president) fikk Alzheimers sykdom førte til et endret syn på demens. Man forstod nå at det dreide seg om én og samme sykdom, og skillet mellom presenil og senil demens ble nå kun knyttet til alder for debut. Vi vet i dag at alzheimer kan oppstå både hos unge og gamle, og at denne sykdommen er den hyppigste årsaken til demens. Tette blodårer i hjernen (åreforkalkning) kan også føre til demens hos både unge og gamle individer. Det kalles i dag vaskulær demens. Det er altså flere sykdommer som kan føre til demens. Mer om dem i det følgende.

Del I HVA ER DEMENS?

k a pi t t e l 1

Hva er demens og hvordan oppleves det? ekteparet

«Det skjedde noe merkelig da min mann og jeg var i Paris for noen uker siden. Vi skulle feire vårt sølvbryllup. Vi er begge 68 år. Riktignok har han virket litt distré og passiv den siste tiden, men jeg har satt det i sammenheng med at han sluttet å jobbe i fjor. Men altså, i Paris bodde vi på et fint hotell. Min mann ville se seg omkring i nabolaget til hotellet og gikk ut etter frokost. Han kom ikke tilbake, og etter tre timer kontaktet jeg hotellresepsjonen og ba om hjelp. Først ut på kvelden kom han til hotellet led saget av politiet, som hadde funnet ham gående gatelangs. Etter dette synes jeg han virker mer glemsk og distré», fortalte den friske ektefellen. Han selv ble ganske fortvilet etter hendelsen i Paris, og begynte i økende grad å gruble over hva som hadde skjedd og hvorfor det skjedde. Han klarte ikke å komme til noen konklusjon. I tiden etter denne hendelsen ble han mer og mer observant på egen atferd og mer og mer engstelig for å gå ut, 19

del 1. hva er demens?

redd for å gå seg bort. Han kom også til å tenke på en onkel som hadde fått alzheimer og begynte å sammenligne seg med ham. Redselen ble overveldende, og depressive tanker begynte å smyge seg inn, og det var mest depresjonen som var i fokus da han endelig bestilte time for en legeundersøkelse.

den enslige

«Jeg, som er bare 54 år», sukket en av mine pasienter, «har begynt å få problemer i jobben. Det siste halvåret, kanskje lenger, har jeg strevet sånn med det nye datasystemet vi har fått. Jeg får det ikke til og vet ikke hvorfor. Bedriftslegen har ymtet frempå om at jeg er sliten og deprimert, og har sykmeldt meg i 50 prosent, men det har ikke hjulpet noe. Det har heller ikke hjulpet med piller mot depresjon. Huff og huff, det er også blitt vanskelig med nettbanken – og så er det dette med språket, da. Det er så vanskelig å finne riktige ord når jeg snakker». I den første samtalen med kvinnen kom det klart frem hvor fortvilet hun var, spesielt fordi legen ikke kunne fortelle henne hva som var galt. I senere samtaler, etter at hun hadde vært gjennom en utredning som konkluderte med at hun hadde Alzheimers sykdom, fortale hun at dette hadde hun hatt mistanke om lenge, men hun hadde ikke våget å uttale ordet alzheimer hverken for seg selv eller for sine to voksne barn. Hennes mor hadde hatt samme sykdom, og hun var derfor godt informert om hva som ville skje 20

1. hva er demens og hvordan oppleves det?

i årene som lå fremfor henne. Hennes reaksjon på sykdommen var ikke depresjon, heller fortvilelse og angst for det som ville kunne skje, «å miste seg selv», som hun uttrykte det. I noen av samtalene ga hun uttrykk for et ønske om å være død, men hun hadde ingen aktive planer om å begå selvmord. Jeg, som hennes lege den gangen, var like engstelig og hadde flere og flere samtaler med henne med kortere og kortere intervaller på grunn av selvmordsfaren.

bestemor

Bestemor har blitt litt glemsk. Hun er nå 87 år, og sånn gradvis de siste tre til fire årene har hun mistet interessen for hva som skjer i verden. Før fulgte hun godt med i aviser og på TV, spesielt om sport og litt om politikk. Nå er disse interessene blitt borte. Ofte når jeg snakker med henne, mister hun «tråden» i samtalen og snakker mest om seg selv og sitt liv, vil ikke høre så mye om hva jeg opplever. Hun tuller fælt med ukedagene og husker ikke fra dag til dag lenger. Men hun virker fornøyd og stuller med sitt, og jeg har ikke inntrykk av at hun er plaget med at hun ikke husker så godt lenger. Når jeg minner henne på ting og avtaler, så sier hun bare «pytt, pytt, det går nok bra, skal du se» * Det er flere sykdommer som fører til demens. Alz heimers sykdom er den som rammer flest, andre får demens med lewylegemer (skadelige proteiner), 21

del 1. hva er demens?

demens relatert til karsykdom og hjerneslag (vaskulær demens) eller såkalt pannelappdemens. Det fins også noen flere sjeldne årsaker til demens, som ikke skal omtales her. De tre små virkelighetsglimtene over viser hvor forskjellig en demenssykdom kan se ut for en pårørende, og hvordan de som har fått demens, forstår og reagerer på og tenker om sin demenssykdom. Det som er felles for de tre omtalte, er at hukommelsen er blitt betydelig dårligere enn hva den var tidligere i livet. Dette er avgjørende for at vi kan anvende begrepet demens. Hukommelsen må være så redusert at man ikke lenger klarer å fungere i vante omgivelser og utføre dagligdagse oppgaver slik man gjorde tidligere. Det er spesielt hukommelsen for egne opplevde hendelser som skjedde for kort tid siden, det vil si minutter, timer eller dager, som er svekket, noe som fører til svikt i utførelsen av dagliglivets aktiviteter. Videre kreves det at flere andre intellektuelle funksjoner, for eksempel orienteringsevne, språklig kommunikasjonsevne, logisk resonneringsevne, planleggingsevne, for å nevne noen, skal ha blitt redusert, ikke bare hukommelsen. Atferden, eller væremåten, må også være forandret. Man kan bli mer passiv, tiltaksløs, irritert, bli fortere sint og/eller være mistenksom. Det er viktig å merke seg at når man skal vurdere sviktende hukommelse eller svikt i andre intellektuelle funksjoner, så må man alltid sammenligne med tidligere. Vi mennesker er så ulike. Noen har alltid hatt vansker med å huske, andre har 22

1. hva er demens og hvordan oppleves det?

Verdens helseorganisasjons definisjon av demens 1. Redusert hukommelse (en forverring i forhold til tidligere funksjon) av en slik grad at det influerer på evnen til å klare seg i dagliglivet sammenlignet med tidligere. Spesielt er det hukommelsen for nære, selvopplevde hendelser som er svekket, for eksempel hva som skjedde i eget liv for en halv time siden, eller i går. 2. Reduksjon av en annen eller flere andre intellektuelle funksjoner, for eksempel evnen til å uttrykke seg språklig, eller forstå ord, tenke logisk, planlegge og utføre en handling, vurdere en kompleks situasjon eller løse en oppgave som tidligere var enkel. 3. Redusert evne til å klare seg i dagliglivet og utføre aktiviteter som man har mestret tidligere, som for eksempel å betale regninger, gjøre adekvate innkjøp, velge tøy, stelle seg som før. 4. Endret atferd, som kan være alt fra passivitet til uro, irritabilitet og sinne, og noen ganger også vrangforestillinger. 5. Ikke tegn til delirium, som er kjennetegnet ved en brå start og svært redusert oppmerksomhet og som oppstår i forbindelse av en akutt sykdom eller legemiddeloverdosering. 6. Symptomene skal ha vart i minst seks måneder. Kilde: International Classification of Diseases, 10th edition (forenklet av forfatter)

del 1. hva er demens?

slitt med å orientere seg romlig og vært litt klumsete, og noen har alltid vært ukonsentrert og distré. Demenssykdom er en kronisk tilstand. Det vil si at forbigående svikt av hukommelse eller av andre intellektuelle funksjoner, som vi kan se spesielt hos gamle mennesker i forbindelse med akutt alvorlig sykdom eller legemiddeloverdoseringer, ikke må kalles demens. Begrepet delirium brukes om denne tilstanden, og det er en tilstand som kan gå over når det som utløste delirium, blir behandlet. Gamle som brekker lårhalsen, kan oppleve delirium, spesielt i forbindelse med operasjonen. Man våkner av narkosen og vet ikke hvor man er, eller hva som er skjedd, man er forvirret. De fleste «klarner til etter noen dager». En annen sykdom som noen ganger kan forveksles med demens, er depresjon. Ved depresjon av alvorlig grad kan man noen ganger oppleve symptomer som på en prikk ligner de symptomene som er typisk for en demenssykdom. Da er det komplisert å skille de to tilstandene, fordi depresjon også kan utvikle seg langsomt. Og, daglig bruk av alkohol og/ eller beroligende legemidler kan også gjøre at man glemmer. Det er heller ikke demens.

Demenssyke er ikke like Ulike sykdommer og skader i hjernen kan føre til demenssykdom og rammer mennesker ulikt, det vil si at avhengig av hvor i hjernen skaden sitter, vil det utvikle seg ulike symptomer ved en demens24

pax.no

Denne boka er skrevet av en av landets fremste spesialister innen demenssykdom. Den er særlig beregnet på pårørende og på helsepersonell med daglig omsorg for slike pasienter. Det er også et håp at noen pasienter selv vil ha utbytte av den. Det er mye som kan gjøres for at demenssyke skal bli tryggere og få bedre liv, og ikke bare når det gjelder stell og pleie. Mange med demens har stor glede av turer ut i naturen, av berøring, musikk og sang, av planter og av gjensyn med gjenstander, lukter og smaker som forbindes med tidligere liv. Boka forsøker å ivareta et innenfraperspektiv. En bedre forståelse av hvordan sykdommen oppleves av den syke selv – mange opplever for eksempel betydelig angst og depresjon – kan i seg selv bidra til at man gir bedre omsorg. Men man skal ikke bare ta vare på den syke. Boka oppfordrer de pårørende til også å ta vare på seg selv. Boka forteller enkelt og kortfattet om hvordan alzheimer og de andre demenssykdommene arter seg i de ulike stadiene, hva som er symptomene og hvordan det hele oppleves både av omgivelsene og av den Knut syke. Vi får vite hvordan utredning og Engedal diagnostisering foregår og hva som er en av landets finnes av behandling, helsetilbud og rettigheter. Vi kan også lese om hvor fremste demensmange som får demens, om arv og spesialister andre risikofaktorer og om hva man selv kan gjøre for å forebygge.

KNUT ENGEDAL En bok om DEMENS

foto : mechtild hartlieb engedal

knut engedal er lege, psykiater og professor emeritus, og en fortsatt aktiv pensjonist. Han har vært fag- og forskningssjef ved Nasjonal kompetansetjeneste for aldring og helse, professor i psykogeriatri ved Universitetet i Oslo og seksjonsoverlege ved Hukommelsesklinikken ved Oslo universitetssykehus, Ullevaal. Engedal har utgitt lærebøker om demens og alderspsykiatri og er også en flittig benyttet foredragsholder.

Hva skjer egentlig i hjernen og i kroppen når man får demens? Hvordan oppleves det for den syke selv? Hvordan kommer sykdommen til uttrykk og hvordan kan de rundt hjelpe best mulig?

Knut Engedal

En bok om DEMENS

Husk meg når jeg glemmer

Det som er felles for demenssyke er at hukommelsen er blitt betydelig dårligere enn hva den var tidligere i livet. Dette er avgjørende for at vi kan anvende begrepet demens. Hukommelsen må være så redusert at man ikke lenger klarer å fungere i vante omgivelser og utføre dagligdagse oppgaver slik man gjorde tidligere. Det er spesielt hukommelsen for egne opplevde hendelser som skjedde for kort tid siden, det vil si minutter, timer eller dager, som er svekket. Videre kreves det at flere andre intellektuelle funksjoner, for eksempel orienteringsevne, språklig kommunikasjonsevne, logisk resonneringsevne, planleggingsevne, for å nevne noen, skal være redusert, ikke bare hukommelsen. Atferden må også være forandret. Man kan bli mer passiv, tiltaksløs, irritert, bli fortere sint og/ eller være mistenksom. Det er viktig å merke seg at når man skal vurdere sviktende hukommelse eller svikt i andre intellektuelle funksjoner så må man alltid sammenligne med tidligere. Vi mennesker er så ulike. Fra boka