den siste vostjakeren
Diego Marani
den siste vostjakeren oversatt fra italiensk av jon rognlien
pax forlag a /s, oslo 2015
«Jede Sprache ist ein Versuch.» (Alle språk er et forsøk) Wilhelm von Humboldt
I
Uten en lyd myldret de ut, så ikke på hverandre, lot som om det ikke hastet, mens de for hvert skritt ventet å bli tatt igjen av en geværkule og falle om, i gjørma de så lenge hadde tråkket rundt i. Men i leiren var det ingen mer. Vaktene hadde dratt sin vei i løpet av natten. Garasje portene sto åpne og fra skorsteinene på kasernen kom det ikke lenger røyk. De spredte seg utover i den fortsatt mørke skogen, bort fra sporet som var gravd ut av laste bilenes brede hjul, alle sammen i forskjellige retninger, uten å veksle et ord, som om de aldri skulle ha hilst på hverandre i løpet av alle årene de hadde vært innesperret i leiren. Ivan kunne fortsatt høre en og annen lyd, en kvist som knakk, men så ble det stille. Da skjøv også han opp brakkedøra og gikk ut. Tåken lå som sot over skogen og gjorde alt fuktig. Det mørke treverket i brakkene var dekket av grå perler, som om de svettet. Ivan våget seg ikke bort mot porten. Den hadde han aldri gått gjennom. I tjue år hadde han stått opp fra brisken om morgenen og klatret opp på lastebilen som kjørte ned bak kasernen, langs fjellsiden og bort til gruven. Men ikke ut av porten, nei, den krysset de aldri. Han hadde aldri sett den fra utsiden. Han stanset opp for å se på den, og ble redd. Ett 9
skritt til, så sank han ned i fortiden. En guttunge kom mot ham. Han hadde en bue over skulderen og holdt tre døde ekorn etter halen. Ivan kikket på dem og tenkte: «Fire til, så får vi kjøpt oss en halv skjeppe korn nede i landsbyen.» Så fortsatte han ustøtt bortover hjulsporet i den sleipe gjørma som rakk opp til anklene. Sommeren gikk mot slutten, trekkfuglene var på vei bort, bjørnen skulle gå i hi, og den første snøen ville dale ned over høylandet. Men for Ivan var dette en vårmorgen. Han vandret hele dagen, bort fra gruven, bort fra russerne. En blek sol gikk ned bak trærne, men Ivan marsjerte videre. Føttene sank ned i mosen, han skrittet over røtter under rognens blekrøde bær og passerte skyer av mygg som dekket ansiktet hans før de løste seg opp i en søyle av lys i den tette skogen. Snart visket den blasse polarnatten alle skygger ut, og himmelen endret farge til blendende hvitt, men Ivan fortsatte videre. Han stanset først da han så Byrrangafjellenes butte topper og pustet inn den skarpe duften av lyng og mose. Han drakk litt vann fra en fordypning i en stein og strakte seg utmattet på bakken uten å ta blikket bort fra fjellkammen han dro kjensel på i det fjerne. Der så han toppen med form som et hjortehode, og der var klippeutspringene som liknet ørene på en hare. Hvor ofte hadde han ikke fryktsomt stirret mot disse mystiske formasjonene når han var ute på jakt med faren sin. Ivan merket at guttungen løp rundt i nærheten, selv om han ikke så ham mer. Det var gått tjue år, men han hadde ikke vokst. Gutten hadde ventet på ham. Nå kunne Ivan begynne forfra igjen, fra vinter morgenen for lenge siden da soldatene var kommet. De hadde ledd mens de pisset på bålet og kjøttet som lå og 10
stekte. Lukten av brent urin kunne Ivan aldri glemme. De hadde beslaglagt alle byttedyrene – oter, bever, svart lom, og til og med en jerv som Ivan hadde fanget i en felle. Med geværkolben hadde de dyttet ham og faren opp på lastebilen og kjørt dem til gruven. Å laste opp alle steinene i trillebåren og vaske dem i det kalde vannet ved å røre rundt i dem med spaden, var hardt arbeid. På kveldene klarte ikke Ivan å bevege hendene. Han prøvde å la være å tenke på hvor sulten han var, krøp sammen inntil faren på trebrisken og lyttet til de triste sangene hans helt til han falt i søvn. I drømme så han fjellene, jurten midt ute på lysningen, yndlingsdyrene sine. Merkelig nok så han dem ovenfra, og brått gikk det opp for ham at han var en falk som fløy over trærne, langt borte fra mørket på bakken og soldatenes støvler. Langt borte fra gruven. En natt hadde faren bryskt dratt ham ned fra brisken uten å si et ord. Utenfor rakk snøen dem helt opp til brystet, og Ivan hadde vanskelig for å bevege seg framover. Det var ingen måne, ingen stjerner. Snøen var ikke lenger hvit, den var grå av elde. I den kalde n atten var gnissingen av skrittene deres der de tråkket rundt, det eneste man kunne høre. Så kom det et rop, de kunne høre jernbeslåtte støvler løpe ned fra vakttårnene og geværmagasiner som smalt inn på likt, men de to skyggene stanset ikke. Faren til Ivan fortsatte å kave bortover mot metallgjerdet, satte beina ned i den dype snøen med all den kraften han hadde igjen, mens han hele tiden holdt sønnen hardt i armen. To skudd smalt i mørket. Lyset fra lommelyktene lyste opp soldatenes hvite ånde. Overalt rundt dem i snøen dukket det opp mørke skygger som brukte en uendelighet på å komme fram til flykt11
ningene. Ivan kjente at han ble grepet av harde hender som slo ham i ansiktet, i magen, og dro og puffet ham bort til brakken. Gutten klatret opp på brisken sin, og der gjemte han seg mens han hev etter pusten og svelget munnfuller av spytt med blodsmak. Litt etter ble faren hans dratt inn etter føttene av menn uten a nsikter. I det blålige lyset fra lommelyktene så Ivan hodet hans danse bortover gulvet som om det satt løst på kroppen. Han var blitt en blodig, størknet kjøttklump av hår og opp revet kjøtt. Soldatene ropte og skrek, og slo geværkolbene på måfå inn i fillehaugene av kropper der de andre fangene lå på briskene sine. Men ingen rørte seg, ingen prøvde å beskytte seg. Slagene gikk inn i mørket, knuste bein og moste kjøtt som lå der tilsynelatende livløst. Til slutt smalt døra igjen, jern dreide rundt i hengelåsen, og de skarpe stemmene til soldatene fjernet seg i takt med de tunge skrittene. Straks var det helt stille igjen. Selv stripene av lys mellom plankene forsvant. Da klatret Ivan med store smerter ned fra brisken og famlet seg bort til faren der han lå på gulvet. Han holdt ham hardt i hendene som stadig ble kaldere, han ristet i ham, han ropte på ham med alt han hadde av stemme, og klappet ham på hodet som var klisset av blod. Til slutt krøp han gråtende sammen ved siden av den ubevegelige kroppen, lette etter munnen ved å føle seg forsiktig fram med fingrene, og la leppene sine mot farens for å jage inn igjen den pusten som var på vei bort. Hele natten ble han liggende og klamre seg til den kalde og harde kroppen som ikke lenger snakket til ham. Etter det åpnet ikke Ivan munnen igjen. Han vasket steiner i dammen med iskaldt vann, knuste stein med 12
hakken, dyttet trillebåren langs den bratte og frosne stien, holdt ut alle prøvelser og ydmykelser med senket blikk, spiste uten å se på det de helte opp i spannet, sto opp ved daggry og la seg når solen gikk ned uten noengang å si et eneste ord. De nye straffarbeiderne som kom til leiren, trodde at Ivan var stum. Bare de eldste visste hvorfor dette barnet ikke snakket. Selv soldatene, også de som drepte faren hans, hadde glemt det. De kjente ham ikke engang igjen i mengden av fillete skjeletter som hver dag ble dyttet opp på lastebilene. Da Ivan ble voksen, var det ingen i gruven som lenger visste hvem han var, denne kortvokste, magre innfødte med flatt ansikt og kinnbein som sto ut som på en tartar. De som kjente historien hans var allerede døde for en god stund siden. De andre var redde for denne uforklarlige tausheten som liknet galskap. På omslaget til mappen hans, i jernskapet inne i kasernen, sto det bare Ivan. Inni lå det bare en falmet rapport om at han var blitt arrestert for krypskytteri. Ivan brakk av en kvist fra et tre og dasket den rundt halsen for å jage vekk myggen og de vonde minnene. Nå hadde han annet å tenke på. Han måtte ta seg av barnet. For det første måtte han lære ham hvordan man behandler en bjørkegren for å lage en bue, hvordan man fletter og strekker fibrene i barken for å tilvirke tau, hvordan man skjærer til en pil så den plystrer som en falk. Snart måtte han klare seg alene og bo i skogen gjennom vinteren, sove på furukvister i gapahuker dekket av skinn og bark, og grave gjennom isen på sjøene for å fire ned sine agn i vannet under. Langs bredden av en liten sjø vokste det en tett rad av unge bjørketrær. Ivan gikk bortover sanden, 13
og i det stille vannet så han noen fisker svømme bort. Han bøyde en plante mot seg, brakk av en kritthvit gren, og mens han bøyde den mellom hendene, ropte han høyt: «Her har vi en flott bue.» Da steg laksene opp til vann flaten, flokker av svartlom gjemt i sivet tok til vingene, tusener av smågnagere kom ut av hiene sine og stupte ut i myrdynnet uten å vite hvor de skulle, og langt borte på tundraen galopperte hele flokker av skrekkslagne villrein sin vei. Innsjøen kruset seg da et vindkast for gjennom skogen som et gys. Tåken tørket inn, og mellom trestammene skinte solen. Det var tjue år siden Ivan hadde sagt et ord, tjue år siden man i hele det nordlige Sibir hørte lyden av språket til den aller eldste stammen av den protouralske ætten, vostjakerne, samojedenes fettere, ville bjørnejegere som en gang i tiden bodde i Byrrangafjellene og som forskerne trodde var dødd ut. Ved å høre disse lydene skalv hele naturen. Ting som på mange år ikke hadde vært navngitte, våknet søvndrukne og oppdaget at de eksisterte. Alle dyrene svarte på ordene fra Ivan med sine egne lyder. Nå var de altså kommet tilbake, folkene som visste å snakke med ulver, som kjente navnet på de svarte fiskene som gjemmer seg i dynnet i de arktiske innsjøene, og den saftige mosen som ved midtsommer i noen få dager farger klippene over Tajmyr lilla. Folket som i skogenes mørke hadde funnet porten inn til en annen verden og ikke hadde ønsket å komme tilbake mer. De første dagene flakket Ivan omkring i den tette skogen og på klippene, på jakt etter lukter og syn. Endelig var hjertet i ro. Men han savnet sine likemenn. Han lette 14
etter folket sitt, for nå ville han snakke, nå trengte han det. Han husket ansiktene rundt bålet, jegerne kledd i skinn der de kom inn i jurten, dekket av snø. De satte seg foran glørne, drakk en skål med surmelk og falt straks i søvn. Når de om våren kom ned fra fjellene, hadde de dype og tomme blikk, akkurat som dyrene de hadde jaktet på vinteren igjennom. Ute i skogen ropte Ivan ut navn han husket i det øyeblikket han åpnet munnen for å uttale dem. Korak, Häinö, gamle Taypok. Ingen svarte. Ingen kom tvangsarbeideren i møte der han kom tilbake til landet sitt. Han fulgte gamle stier gravd ut mellom steinene, fant utbrente skjeletter av enkelte jurter, stivnede skinnflak hengt opp på grener i trærne. Men han møtte ikke en levende sjel. Bare ulvene i det fjerne svarte på ropene hans. Hele skogen var en enorm gravlund uten graver. Folket hans var begravet under den svarte jorden som det vokste sopp og mose på. Det vostjakiske folket hadde løst seg opp i dynnet dypt nede i myrhullene, i den mørke saften i skogsbærene, i den søtlige bjørkesevjen i trær som vaiet i hemmelighetsfulle vindpust. Ivan hadde skjønt at gutten som innimellom fulgte etter ham for så å forsvinne i bregnekrattet, ikke var levende. Han var en visjon, en ånd som ikke lenger fant sin plass. Noe dødt som det hinsidige ikke hadde tatt imot. Men for å overvinne ensomheten, ga vostjakeren seg til å snakke med den tause skyggen. Han fortalte ham historier han ikke visste at han kunne, som bare plutselig dukket opp i hodet for hvert skritt han tok på stedene der han var vokst opp. Han overrasket seg selv med også å synge, og han husket lyden av instrumenter som hukommelsen ikke klarte å fokusere i bilder, men som 15
pulserte i tinningen så snart han istemte en sang. Én etter én gjenoppdaget han de gjengrodde stiene han så ofte hadde tråkket sammen med faren sin, han kjente igjen vierkrattene der hjorter gikk og gjemte seg med sine nye horn, fortsatt myke og saftige som bark. Han fant fossen i bekken, stedet der man kunne se et glimt av de høyeste fjellene i det fjerne, de som vendte mot nord og var de første til å dekkes av snø. Dit faren tok ham med for å fiske laks. Han kom opp på den karrige og nakne vidda der det bare vokste dvergbjørk med røtter ned mellom steinene, og noen rødlige buskfuruer som knapt reiste seg fra bakken på grunn av kulda. Han fulgte steinrøysa videre oppover så langt han kom, og uten at han kunne se det, visste han at langt borte på den andre siden lå havet. Med den hvite buen jaget og skjøt han dyr han ikke trengte for å spise. Det var den skarpe lukten deres han ville ha. Grådig sugde han i seg pusten fra disse livene som var i ferd med å ebbe ut, for å gi ny kraft til sitt eget, fortsatt stivfrosne liv. Det som skremte ham mest i den verdenen som han nå gjenoppdaget, var stillheten. Den var altfor lik stillheten han kjente fra nettene i gruvebrakkene. Derfor lagde Ivan seg en tromme av reinsdyrskinn. Han husket farens kyndige hender da de strakk skinnet over granrammen som han tålmodig hadde krummet til. På netter uten måne spilte han på den ved bålet, for da var det farlig å sovne og man risikerte å styrte ned i de dødes rike. Det hadde skjedd med gamle Kunnas, i koia hans, en oktobernatt mens han våket og ventet på å gå ut på jakt. Vinden hadde kommet stille ned fra Byrranga, den hadde snodd seg inn i skogen, lavt mellom trestammene, uten å bevege grenene på 16
furutrærne. Den hadde sneket seg inn i koiene, pepet inn mellom skinnfellene, mellom flakene av bjørkenever, og hadde frosset blodet i årene på dem som sov. De hadde funnet Kunnas sittende på stråmatten sin, med buen i hånden og skreppa over skulderen. Han hadde åpne øyne og det så ut som han var overrasket over en så tåpelig måte å dø på. I timen da solen gikk ned, bandt Ivan trommen sin på magen og gikk opp til toppen av steinrøysa. Han knelte ned på den aller øverste steinen for å spille, for å fortelle verden at han fortsatt var i live. Han banket på det stramme skinnet med hendene og med dyreknokler, og fingrene og armene fant tilbake til bevegelser de tidligere hadde utført, i et annet liv. Mot slutten av høsten falt den første snøen. Ivan valgte ut et skjermet sted i skogen, og med skinnfeller bygget han seg en jurte. Om nettene kunne han nå høre ulver som kom stadig nærmere. Han så de gule øynene deres i mørket. Da gjorde han i stand piler han kunne tenne på i bålet og snakket med høy stemme for å skremme dem. Men de ble stående urørlige i ly av trestammene. De stirret på mannen og ilden og spisset ører når Ivan blåste mer liv i bålet. Så la de seg ned, og først ved daggry så han dem fjerne seg i skogens morgendis. En natt drømte Ivan noe som gjorde ham redd. Han våknet brått og hørte ulvene hyle. De var alle samlet rundt jurten hans. En stor ulveflokk sto og så på ham, så strakte de snuten opp mot himmelen og ulte sårt. Da skjønte Ivan det. Det var ulvene som var hans folk. For å unnslippe soldatene hadde stammen hans gjemt seg i dype hi under 17
bakken og i fjellhuler. De hadde blitt ulver, og nå bodde de i skogene. Og derfor oppsøkte de ham, derfor kom de tett innpå uten å gå til angrep. Nå måtte han kalle dem tilbake, synge og spille for å få dem til å vende tilbake til menneskenes verden. Og derfor spilte Ivan tromme for ulvene hver eneste natt. Han tente bålet og ventet til alle stjernene i den Store Jegeren sto over ham. Det glitrende jernbeltet, den spente buen og den flammende pilen som siktet mot mørket. Da rørte han ved trommen og stirret mot skogen. Dyrene blunket med øynene og klynket urolig mens de snuste inn lukten av bålet. De nærmet seg i en krets og la seg ned på bakken for å høre på, helt til stjernene falmet på himmelen. Men ingen av dem fikk noengang menneskeskikkelse. Det var altfor lenge siden de hadde forlatt menneskenes verden, de hadde våget seg altfor langt inn blant villdyrene, og bak dem hadde utgangen lukket seg. Ivan ville bli nødt til å gå ned i dypet av hiene deres og hente dem tilbake, én for én. I begynnelsen var Ivan redd for den blonde kvinnen han hadde støtt på i vertshuset i landsbyen, hun som for enhver pris ville høre ham snakke. Hun hadde ikke onde øyne, hun bar ikke soldatenes uniform, stemmen var vennlig og snakket turnipsbøndenes språk. Men v ostjakeren kunne høre at russisk piplet ut under ordene hennes, og dessuten skjønte han ikke hva de var, de merkelige instrumentene kvinnen hadde med seg, og som hun ba ham snakke inn i. Han var redd alt sammen kanskje var en felle som skulle ta ham bort fra fjellene og igjen stenge ham inn i gruven. 18
Helt i begynnelsen av vinteren hadde Ivan oppdaget turnipsbøndenes landsby i utkanten av skogen, bortover mot den store elven. Men han hadde aldri våget seg inn blant husene med tjærebredde tak. De liknet altfor mye på kasernen i gruven. Han ble stående i skjul blant trærne og kikke på de rykende skorsteinene, og på vertshuset, der lastebiler fra sagbruket stoppet opp, fullastet med planker. Han gransket den mørke stripen av en vei som forsvant inn i det fjerne, og fryktet at det når som helst skulle dukke opp en militærkolonne med brølende soldater. Men fra tundraen kom det ingen. Himmelen endret farger, skogen endret lukt, og på Byrranga begynte det å snø kraftig. I dagevis raste snøstormen mot skoger og over innsjøer som nettopp var frosset til. Det falt store mengder snø, og vinden blåste den sammen i skarpe fonner som hele tiden ble flyttet rundt, slik at landskapet på tundraen endret seg i ett sett. Snøen var tørr, altfor kornete til at man kunne gå på den, selv med truger. Ivan klarte ikke å komme seg til fellene sine, og det var håpløst å gå på jakt. Vidda oppe i høyden, der det bare vokste lave tornekratt, var blitt en uberegnelig ødemark, og Ivan hadde mistet alle orienteringspunkter. Det var ikke lenger mulig å se klippeutspringene med form av hareører, og hjortehodet var skjult i en blytung kappe av skyer. At snøen falt så kornete var varsel om store ulykker. Det betydde at vinteren var født med sykdom. Ivan husket at de gamle i landsbyen fortalte om en tid for lenge siden, da Byrranga fikk smake straffen av en snø som var som støv. Tundraen var usikker, myrene uframkommelige. I de varmeste timene på dagen åpnet isen på innsjøene seg, og reinsdyrene styrtet ned i det iskalde vannet. De døde 19
på få minutter, uten et skrik. De kavet rundt og skar tenner, helt til de ble lammet av kulda. Om natten frøs det til igjen så skrottene deres ble fryktinngytende statuer av is. I flere uker kunne ingen av vostjakerne gå på jakt. Snøen var som løs sand, høyere enn et menneske, og hvis man prøvde å gå ut på den, ramlet man gjennom og risi kerte å bli kvalt. Bare med truger kunne man bevege seg der, men jegerne ble langsomme når de hadde dem på seg, og før de fikk spent buen, var dyrene allerede sprunget vekk. Ungene gråt av sult, og når mødrene våknet om morgenen, var det ikke sjelden de fant dem døde i armene sine. De gamle gikk sin vei fra landsbyen, stille, uten å bli sett. De gikk for å dø, begravet i snøen, for ikke lenger å være til belastning for familiene. Folk spiste skinnet på trommene, barken av trærne, og de få røttene de klarte å grave fram fra den stivfrosne bakken, for å holde seg i live. De ble stadig svakere, og mange hadde ikke engang kraft til å grave, de klarte ikke lenger sanke ved, og bålene sluknet. Når det ikke lenger steg røyk opp fra en jurte, betydde det at der var døden kommet inn. Men en natt snudde vinden, og for første gang på flere uker skinte stjernene igjen. Den tørre og kornete snøen ble dekket av et hardt lag skare, og skogen knirket faretruende, som om alle trestammene skulle splintres. Da solen steg opp om morgenen, var hele skogen full av elg, hjort og reinsdyr som var fanget opp til brystet av isens jerngrep. Utmattet av nøden klarte landsbyfolket såvidt å krype bort til dyrene. De skar over halsen på dem og la seg ned i snøen for å drikke det varme blodet som strømmet ut. Dette fortalte de gamle, og Ivan var alltid redd for den kornete snøen som kunne drepe. 20
Derfor bestemte han seg for å gå ned til landsbyen for å bytte noen skinnfeller mot litt brød og tørket kjøtt. Men da han skjøv opp døra til vertshuset, ble han møtt av fiendtlige blikk fra alle som var samlet der inne og nå snudde seg mot ham. Ivan så nøye etter at det ikke var soldater der. Så tok han av seg pelslua og hilste ved å bøye hodet. Han stablet skinnene sine på et bord og spurte folkene som sto omkring om å gi en pris. Men ingen svarte. Alle så på ham i taushet. De hadde sluttet å drikke og spille kort, og i rommet hørtes bare knitringen fra ovnen og lyden av vertens kone som skylte av noe oppvask på kjøkkenet bak disken. Og så hadde den blonde damen kommet. Hun hadde vært vennlig, sørget for at han fikk servert suppe og kjøpte alle ekornhalene. Tømmer hoggerne hadde vendt tilbake til bordene sine, og summingen fra samtalene deres blandet seg igjen med sigarettrøyken, lukten av kål og veden som brant i ovnen. Men da kvinnen hadde slått på det rare apparatet som fanget stemmen, ble Ivan redd. Han hadde samlet sammen skinnene sine og gått ut av vertshuset for så å flykte inn i skogen. Den natten hadde han ikke sovet i koia si, men i et hull gravd ned i snøen. De følgende dagene sto han igjen ute i skogkanten, væpnet med buen, for å kikke bort på vertshuset. Han fryktet at den blonde damen kanskje var dratt avgårde for å hente soldater. Men ingenting så ut til å være endret i turnipsbøndenes landsby. Røyken steg som vanlig opp fra skorsteinene på de tjærebredde takene, og de gamle lastebilene fra sagbruket sjanglet bortover den isglatte veien med en sky av sagflis etter seg. En morgen da han klatret opp på snø fonnen som var utkikkspunktet hans, hørte Ivan s temmen 21
til kvinnen som ropte på ham. Han kunne se henne ute på det snødekte jordet bak vertshuset. Hun hadde formet hendene til en trakt rundt munnen og ropte mot skogen på vostjakisk: «Vostjak! Rony noxeita pedeya!» Ivan hadde fortsatt en hel mengde ekornhaler. Kvinnen hadde vært grei mot ham. Hun hadde gitt ham brød, og hun hadde ikke hentet soldater. Derfor gikk han fram fra skjulestedet sitt og bort til henne. Fra den dagen begynte vostjakeren igjen å dra ned til vertshuset og snakke inn i den svarte boksen kvinnen satte foran ham. Han tok med de fineste ekornhalene han hadde hengende i taket på jurten, og ga dem til henne. På solskinnsdager tok han henne med seg ut i skogen og navnga alle dyr og alle planter de så på turen. Kvinnen skrev oppmerksomt ned i en skrivebok med samme farge som skriveboken til legen, han som kom om sommeren for å inspisere gruvebrakkene og kaste hvit kalk inn under briskene. Ivan så fornøyd på arkene hun fylte ut. Han var etterhvert blitt stolt av ordene han kunne. Han følte at han var eier av en liten skatt. Så lenge han kom på ord, ramset han dem opp for den blonde damen som hørte smilende på ham. Noen fant han også på for å gjøre henne fornøyd. Han ble lei seg når han merket at han ikke visste om flere ord, når han ikke klarte å si hva ting inne i vertshuset het eller navnet på red skapene tømmerhoggerne brukte i bølgeblikkskuret sitt. Men litt etter litt begynte den blonde damen å snakke språket hans. Ivan kunne ikke alle ordene hun sa, men mange skjønte han likevel. Det virket som om han alltid hadde hørt dem. De minnet ham om andre ord som han 22
straks kunne deklamere med høy røst, som om han hadde tenkt på dem i lengre tid og bare kom på dem akkurat da. Med flere ord i munnen klarte Ivan å si mye mer til kvinnen. Han fortalte henne om gruven, om faren som ble drept av soldatene, om hvordan man fisker sik i innsjøene, om bosetningen av jurter som han ikke hadde funnet igjen da han kom tilbake til Byrranga. Han for klarte henne hvordan man går på jakt etter hjort, hvordan man tørker kjøttet, hvordan man lager feller for jerv. Den blonde kvinnen ble veldig overrasket da Ivan fortalte at han ikke flådde beverne men grillet dem ved å slenge dem rett på de varme glørne etter å ha rensket ut innvollene. Hun ble sittende lenge og tenke, og så fylte hun raskt ut mange linjer i skriveboken. Ivan var glad for endelig å kunne fortelle om store og små ting som fylte dagene hans. Først nå, da noen visste at han levde og noen snakket med ham, var Ivan virkelig blitt fri, gjenfødt til et liv der gruven aldri hadde eksistert. Og vostjakeren var sikker på at før eller senere ville også folket hans våkne opp igjen. De ville komme ut av ulvehiene og begynne å snakke igjen. Korak, Häinö og gamle Taypok ville endelig komme tilbake og jakte sammen med ham. Dette var det eneste temaet han ikke klarte å forklare for den nye venninnen sin. For det virket som om hun ellers forsto alt han fortalte. Hun nikket og skrev, satte opp ordene hun hørte i kolonner etter temaene de handlet om. Men når vostjakeren prøvde å forklare henne om de andre vostjakerne som var blitt ulver, ristet hun på hodet og skjønte ingenting: «Tyonya? Miwa tyonya?» spurte hun og rynket brynene. 23
Hun tegnet en ulv i skriveboken, lagde en ring rundt den og rakte smilende blyanten til Ivan som risset dype tegn inn på det hvite papiret og lot fingertuppene gli over dem. Ivan ble rolig sammen med denne kvinnen. Noen ganger kom det vennlige ansiktet hennes til ham i drømme, i jurten fra da han var barn. Men hun hadde et annet smil og et blikk som var mer skjørt, noe som gjorde ham litt redd. Slik som maskene av bjørkenever som hang på veggene. På vinterkveldene, mens hun sorterte notatene sine ved et bord i vertshuset, der det bare satt en og annen fyllik og sov lent opp mot veggen, la Ivan seg ned på en skinnfell borte ved ovnen og ventet på henne. Han lyttet til ovnens flammer, skrapingen i skriveboken og mekanismene i den svarte boksen som kneppet og sendte ordene hans, akkurat slik han hadde sagt dem, ut i det tomme rommet. Bare når han var i nærheten av denne snille damen, kjente Ivan at musklene slappet av, og han fant tilbake til den myke og tillitsfulle stemningen fra da han var barn og sovnet foran ilden mens han lå og så på faren som spikket piler til svartlomjakten. Den blonde kvinnen var fordypet i skrivingen og så ut i tomme luften når hun tenkte. Men innimellom hevet hun øynene i retning Ivan og omsluttet ham med et ømt og beskyttende blikk som gjorde ham urolig, men som han ikke maktet å distansere seg fra. Denne ukjente kvinnen var det eneste vesenet i verden som ville ham vel. Ved å kalle ham ved hans navn, gjorde hun at han eksisterte. Slik han gjorde med ulvene sine. Ivan merket dette og det overrasket ham. Han utforsket denne følelsen i hjertet, fascinert og skremt ved tanken på at den en dag måtte bli tatt fra ham. 24