Fargeløse leseprøve

fargeløse tsukuru tazaki og hans pilegrimsür

Haruki Murakami på Pax Forlag: Sauejakten, 1993 Dans dans dans, 1994 Norwegian Wood, 1998 Trekkoppfuglen, 1999 Vest for solen, syd for grensen, 2000 Hardkokt eventyrland og verdens ende, 2001 Etter skjelvet, 2002 Kafka på stranden, 2005 After Dark, 2007 Blindepilen og den sovende kvinnen, 2009 Elskede Sputnik, 2010 Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping, 2010 1Q84. Bok 1 & 2, 2011 1Q84. Bok 3, 2012

Haruki Murakami

Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilegrimsür oversatt fra japansk av ika kaminka og magne tørring

pax forlag a/s, oslo 2014

originalens tittel: shikisai o motanai tazaki tsukuru to, kare no junrei no toshi / colorless tsukuru tazaki and his years of pilgrimage copyright: © 2013 by haruki murakami norsk utgave: © pax forlag 2014 omslag: egil haraldsen og ellen lindeberg / exil design trykk: printed in isbn 978-82-530-3713-4

oversetterne er medlem av norsk oversetterforening

innkjøpt av norsk kulturråd

4

1

Fra juli i sitt andre år på universitetet til januar året etter tenkte Tsukuru Tazaki så å si utelukkende på å dø. I løpet av denne tiden fylte han tjue, uten at han tilla denne merkedagen større betydning. For det eneste som virket naturlig og rasjonelt, var å gjøre slutt på livet. Hvorfor han aldri tok det aller siste steget, har han fortsatt ikke skjønt. Han kunne ha tatt skrittet over terskelen mellom liv og død lettere enn han kunne svelget et rått egg.

Når Tsukuru rent faktisk aldri forsøkte å begå selvmord, skyldtes det kanskje at tanken på døden var så ren og intens at den ikke lot seg knytte til noen konkret måte å dø på. Det konkrete var et underordnet problem. Om det en dag skulle materialisere seg en åpning mot døden, skulle han nok vite å skyve opp døra uten å nøle. Og han ville gjøre det som en fortsettelse av hverdagen, uten å tenke for mye over det. Men heldigvis, eller uheldigvis, støtte han aldri på noen sånn dør.

Tsukuru Tazaki lurte fortsatt en gang i blant på om det ikke hadde vært like greit om han hadde dødd den gangen. Da ville ikke denne verden lenger ha eksistert. Det var en besnærende tanke. Hvis denne verden ikke fantes, ville ikke lenger det han var vant til å betrakte som virkeligheten, være virkelig. Og på 5

samme måte som verden da ikke ville ha eksistert for ham, ville ikke han ha eksistert for verden.

Likevel klarte Tsukuru aldri helt å fatte hva det var som hadde brakt ham så på en hårsbredd nær døden. Riktignok fantes det en konkret foranledning, men hvorfor ble dragningen etter å dø så sterk at den fullstendig oppslukte ham et helt halvår? Altoppslukende – nei, mer presist gikk det ikke an å si det. Akkurat som han som i Bibelen blir slukt av en diger hval og fortsetter å leve i hvalens indre, hadde Tsukuru falt ned i dødens buk, og i dette mørke, stillestående hulrommet gled den ene dagen umerkelig over i den andre.

Han gikk gjennom livet som en søvngjenger, eller kanskje mer som en gjenganger som ikke har skjønt at han er død. Han våknet når sola sto opp, pusset tennene, tok på seg de plaggene han hadde for hånden, tok toget til universitetet, satt på forelesningene og tok notater. Han klamret seg til timeplanen slik et menneske klamrer seg til en lyktestolpe i stormkast. Han snakket ikke med noen med mindre han hadde et ærend, og når han kom hjem til den tomme hybelen, satte han seg på gulvet, med ryggen mot veggen, og lot tankene kretse om døden – eller bortfallet av liv. Foran ham åpnet det seg en mørk avgrunn som førte rakt til jordas kjerne. Det han kunne se, var en skypumpe av fortettet tomhet, det han hørte, var en stillhet så intens at den presset mot trommehinnene.

Når han ikke tenkte på døden, tenkte han ikke på noe. Å la være å tenke var uproblematisk. Han leste ikke aviser, hørte ikke på musikk, følte ikke engang noe seksuelt begjær. Det som skjedde i verden omkring, var fullstendig uten mening for ham. Ble han lei av å sitte inne på hybelen, gikk han ut og ruslet rundt på måfå i strøket. Noen ganger gikk han ned 6

på stasjonen, satte seg på en benk og stirret på togene som kom og gikk.

Hver morgen tok han en dusj og ga håret en grundig vask, og to ganger i uka vasket han klær. Renslighet var en annen av pålene i tilværelsen. Klesvask, bad og tannpuss. Hva han spiste, var han ikke så nøye med. Lunsj tok han på universitetet, og det var også det eneste egentlige måltidet han fikk i seg. Var han sulten, stakk han innom en butikk og kjøpte et eple eller noe grønt han kunne gomle i seg. Eller han kjøpte loff og spiste den som den var, sammen med melk som han drakk rett fra kartongen. Når det nærmet seg leggetid, tok han et lite glass whisky, rett og slett som sovemedisin. Heldigvis tålte han ikke mye alkohol, så et ørlite glass var nok til å sende ham til drømmeland. Men drømme gjorde han så å si aldri. Og om han gjorde det, måtte drømmen ha sklidd rett ned bevissthetens glatte vegger og forsvunnet i tomhetens rike.

Når døden øvde en så sterk dragning på Tsukuru Tazaki, hadde det en klar og tydelig årsak. De fire som hadde vært bestevennene hans gjennom mange år, hadde en vakker dag snudd ryggen til ham og erklært at de nektet å se ham eller snakke med ham mer. Plutselig og nådeløst. Uten å gi ham noen forklaring på hva som lå bak dette ubarmhjertige dekretet. Han fikk seg heller ikke til å spørre.

De fem var venner på videregående, men siden hadde ­Tsukuru som den eneste i venneflokken reist hjemmefra for å studere i Tokyo. At han ble utstøtt fra gjengen, hadde derfor ingen direkte konsekvenser for hverdagen hans. Han risikerte ikke å støte på dem på gata med alt det ubehaget det ville ha medført. Dette var imidlertid en rent teoretisk fordel. Tsukuru 7

opplevde snarere at avstanden forsterket smerten og gjorde den enda mer påtrengende. Utfrysningen og ensomheten ble til en flere hundre kilometer lang kabel holdt ubønnhørlig i spenn av en gigantisk vinsj. Og gjennom denne til bristepunktet tilstrammede ledningen strømmet kryptiske meldinger på, dag og natt. Lyden av dem steg og falt som når kulingen hviner mellom trærne, og skar i ørene på ham.

De fem, tre gutter og to jenter, hadde gått i samme klasse på en kommunal videregående skole i utkanten av Nagoya. De var blitt venner da de jobbet som frivillige sommeren i første klasse, og fortsatte å holde sammen etter at klassen deres ble delt opp ved begynnelsen av andre klasse neste vår. Det frivillige arbeidet var en del av samfunnsfagundervisningen, men de fem fortsatte med det på eget initiativ også etter at den obligatoriske perioden var over.

I tillegg til det frivillige arbeidet gikk de på tur sammen, spilte tennis eller dro til Chita-halvøya for å bade, hvis de da ikke satt hjemme hos hverandre og pugget til eksamen. Noen ganger (og det var oftest) hang de bare rundt omkring og pratet i timevis. De diskuterte ikke noe spesielt, likevel slapp de aldri opp for ting å prate om.

At disse fem ble kjent med hverandre, skyldtes egentlig en rekke tilfeldigheter. I klassen fikk man velge mellom flere typer frivillig arbeid. En av dem var å være leksehjelp etter skoletid for barneskoleelever som ikke hang med i den ordinære undervisningen (mange av dem var skolevegrere), et opplegg i regi av den katolske kirken. I klassen på 35 elever var det bare de fem som valgte dette. De deltok på en tre dagers sommerleir som ble arrangert i utkanten av byen, og der ble de godt kjent med barna.

8

Når de hadde ledig tid mellom leirsyslene, pratet de med hverandre om alt mellom himmel og jord, og ble kjent med hverandres tanker og lynne. De fortalte hverandre hva de drømte om, og hvilke problemer de bar på. Da sommerleiren var over, følte de alle at de hadde funnet sin rette plass og sine rette venner. Alle behøvde de de andre, og alle følte de at de andre hadde behov for dem – det var en opplevelse av komplett harmoni. Som en heldig kjemisk forbindelse frembrakt ved rent lykketreff. Man kunne ha anvendt nøyaktig de samme råstoffene og gjort de mest nitide forberedelser, likevel var sannsynligheten minimal for at man ville klart å duplisere resultatet.

Da leiren var over, deltok de i leksehjelpen et par helger i måneden, ga barna hjelpeundervisning, leste for dem og trente eller lekte sammen med dem. Noen ganger klippet de gress, malte vegger og reparerte lekeutstyr. Dette frivillige arbeidet fortsatte de med til de gikk ut av videregående to og et halvt år senere.

Det eneste som det helt fra starten knyttet seg en viss spenning til, var det faktum at de var tre gutter og to jenter. Skulle for eksempel to av guttene og to av jentene bli kjærester, ville en av dem bli til overs. Denne muligheten hvilte antakelig alltid over dem som en liten, truende sky. Men når det kom til ­stykket, skjedde det aldri, og det var heller aldri noen tegn til at noe slikt skulle skje.

Tilfeldig eller ikke, så var de alle barn fra «øvre middelklassehjem» i Nagoyas forsteder. Foreldrene tilhørte den såkalte babyboom-generasjonen, fedrene deres var leger, advokater eller arkitekter, alternativt var de ansatt i et av de store selskapene.

De brukte villig vekk store summer på barnas utdannelse.

9

Familielivet var fredelig, i det minste sett utenfra, ingen av foreldrene var skilt, og mødrene var stort sett hjemmeværende.

Siden det krevdes opptakseksamen for å komme inn på skolen deres, hadde de selvsagt alle gode karakterer. Når det gjaldt oppvekstmiljø, var det med andre ord flere likheter enn forskjeller mellom dem.

Og så man bort fra Tsukuru Tazaki, var det enda en ting som bandt dem sammen: Alle de fire andre hadde en farge i navnet.

Etternavnet til de to guttene var Akamatsu og Ōmi – Rødfuru og Blåsjø, og jentene het Shirane og Kurono – Hvitrot og ­Svarteng. Bare Tsukuru Tazaki hadde ingen farge. Helt fra starten av hadde dette gitt ham en følelse av å være utenfor.

Normalt sett skulle det jo ikke spille noen rolle om navnet ditt inneholdt en farge eller ikke, det sa ingenting om hvem du var.

Men det plaget ham likevel, han følte seg litt såret, i en grad som også overrasket ham selv. De andre begynte naturligvis sporenstreks å forkorte hverandres navn til bare fargene: Aka, Ao, Shiro og Kuro – Rød, Blå, Hvit og Svart. Bare Tsukuru forble Tsukuru. Han tenkte ofte på hvor fint det hadde vært om også han hadde hatt en farge i etternavnet. Da hadde alt vært perfekt.

Rød var den skoleflinke, med suverene karakterer. Han så ikke egentlig ut som noe skolelys, men var best i klassen i alle fag. Likevel var han ikke den som gikk rundt med nesa i sky, han holdt seg snarere i bakgrunnen og var alltid oppmerksom overfor omgivelsene. Det var nesten som om han skammet seg over sin briljante hjerne. Men som tilfellet ofte er med små­ vokste mennesker (han passerte aldri én seksti), så var det ikke lett å få ham til å ombestemme seg når han først hadde bestemt 10

seg for noe, uansett hvor trivielt. Særlig ble han rasende over urimelige regler og ubegavede lærere. Han kunne ikke fordra å tape, aller minst i tennis, det gjorde ham skikkelig sur. Riktig­ nok oppførte han seg ikke som noen dårlig taper, men han ble helt klart mer fåmælt etterpå. Dette syntes de andre fire var så komisk at de ofte ertet ham for det, til han til slutt måtte le selv. Faren hans var økonomiprofessor ved Nagoya Universitet.

Blå var angriper på rugbylaget, og fysikken hans var det ingenting å utsette på. I tredje klasse ble han kaptein på laget.

Skuldrene var brede, brystkassen massiv, pannen bred, nesa kjøttfull og munnen stor. Som spiller var han uredd og pågående og dukket stadig opp med nye sår og skader. Skolearbeid hadde han ikke særlig anlegg for, men han var munter og godt likt av mange. Han så folk rett i øynene når han henvendte seg til dem, og snakket med klar og tydelig stemme. Appetitten hans var rett og slett oppsiktsvekkende, og han åt hva det skulle være med største velbehag. Han snakket aldri stygt om andre, og husket navn og ansikt på alle han møtte. Dessuten var han god til å lytte og virket samlende på folk. Tsukuru husket fortsatt hvordan Blå samlet rugbylaget i en ring og oppildnet dem foran en kamp: «Okei, folkens! I dag skal vi vinne! Spørsmålet er hvordan vi skal vinne og hvor mye vi skal vinne med. Å tape er ikke noe alternativ. Okei? Å tape er ikke noe alternativ!»

«Ikke noe alternativ!» skrek laget tilbake før de løp ut på banen.

Skolens rugbylag var ikke spesielt godt. Blå var en eksep­ sjonelt dyktig spiller med en enorm fysisk kapasitet, men laget for øvrig var så som så. De måtte stadig se seg slått av lag fra privatskoler som lokket til seg fremragende talenter fra hele landet med store stipender. Men når kampen først var over, var 11

ikke Blå så opptatt av om de hadde vunnet eller tapt. «Det viktigste er å ha viljen til å vinne,» sa han ofte. «I det virkelige liv kan du ikke alltid vinne. Noen ganger vinner du, andre ganger taper du.»

«Og noen ganger regner hele kampen bort,» sa Svart syrlig.

Blå ristet skuffet på hodet. «Du blander rugby og tennis. En rugbykamp stoppes aldri av regn.»

«Spiller dere selv om det øser ned?» spurte Hvit forundret.

Idrett var ikke blant de tingene hun hadde interesse for eller kunnskap om.

«Så klart,» skjøt Rød inn med største selvfølge. «En rugby­ kamp stanses aldri, uansett hvor mye det høljer ned. Mange rugbyspillere lider faktisk drukningsdøden hvert år.» «Å, så fælt!» sa Hvit.

«Hallo! Han bare tuller,» sa Svart oppgitt.

«Nå er vi helt på villspor her,» sa Blå, «det jeg ville si, var at driver du med idrett, er du nødt til å takle nederlag.»

«Så det er det du trener så hardt på hver eneste dag,» sa Svart.

Hvit hadde rene, harmoniske ansiktstrekk som en ­gammeldags japansk dukke, var høy og smal som en modell.

Hun hadde vakkert, langt hår, blankt og kullsvart. Folk snudde seg uvilkårlig etter henne når de gikk forbi på gata. Men hun ga inntrykk av liksom ikke helt å vite hva hun skulle gjøre med all denne skjønnheten. Hun var seriøs og oppriktig og trivdes dårlig med å være i sentrum for folks oppmerksomhet. Hun spilte nydelig piano, med stor teknisk dyktighet, men likte ikke å vise fram ferdighetene for mennesker hun ikke kjente. Men hun blusset av lykke når hun tålmodig underviste barna på hjelpeskolen i piano. Tsukuru så henne aldri så lys og sorgløs som da. Ifølge Hvit var det mange av barna som strevde med 12

skolearbeidet som hadde anlegg for musikk, og det var synd å la talentet deres forbli ubrukt. Det eneste instrumentet de hadde på hjelpeskolen, var imidlertid et gammelt treskeverk av et piano. De fem vennene la derfor ned en iherdig innsats for å skaffe penger til et nytt. De tok seg sommerjobb. De kontaktet et instrumentmakerfirma og ba om støtte. Og til slutt, etter å ha stått på i lange tider, klarte de å skaffe skolen et ekte flygel.

Det var den våren de gikk i tredje. Deres iherdige frivillige innsats ble lagt merke til, og til og med omtalt i lokalavisa.

Hvit var vanligvis fåmælt, men glad i dyr, og så snart det ble snakk om hunder eller katter, glimtet hun til og kastet seg inn i samtalen med liv og lyst. Selv sa hun at hun drømte om å bli veterinær, men Tsukuru hadde vanskelig for å se henne for seg med skalpell i hånd, i ferd med å snitte opp magen til en ­labrador eller stikke armen inn i endetarmsåpningen på en hest.

Om hun skulle gå på veterinærfagskole, var det selvfølgelig ingen vei utenom den slags praktiske øvelser. Foreldrene drev en liten, privat gynekologisk klinikk.

Når det gjaldt Svart, var det beste man kunne si om hennes ytre at hun var marginalt penere enn gjennomsnittet. Men hun var livlig og lett å like. Hun var grovlemmet og fyldig og hadde store bryster allerede som sekstenåring. Av legning var hun selvstendig, av personlighet tøff og dertil ordrapp og snartenkt.

I de humanistiske fagene hadde hun fremragende karakterer; i matte og fysikk redselsfulle. Faren drev et regnskapsbyrå i ­sentrum av Nagoya, men sjansen for at Svart noen gang skulle kunne være til hjelp der, var mildt sagt minimal. Tsukuru hjalp henne ofte med matteleksene. Hun kunne være sviende ­sarkastisk, men hun hadde også en egen, frisk form for humor, og det var morsomt og stimulerende å snakke med henne. Hun 13

var en ordentlig lesehest som stort sett gikk omkring med en bok i hånden.

Hvit og Svart hadde gått i samme klasse på ungdomsskolen og kjente hverandre derfor fra før. Sammen var de et slående syn, et unikt og fascinerende par: Den sjenerte skjønnheten med kunstnerisk talent og den kloke, men bitende sarkastiske komikeren.

Ved nærmere ettertanke var det bare Tsukuru Tazaki som ikke hadde noen spesielle ferdigheter eller utpregede personlighetstrekk å vise til. Karaktermessig lå han litt over midt på treet. Skolearbeidet interesserte ham ikke mer enn sånn passe, men han fulgte oppmerksomt med i timene og gjorde det som skulle til av lekser og forberedelser. Det hadde han alltid gjort, det var blitt en vane. Akkurat som å vaske hendene før mål­ tidene og pusse tennene etterpå. Så om han ikke hadde oppsiktsvekkende karakterer i noen fag, hadde han heller ingen problemer med å stå. Og så lenge han klarte seg, maste ikke foreldrene om at han måtte forbedre karakterene sine, og de presset ham ikke til å gå på puggeskole eller ta privatunder­ visning.

Tsukuru mislikte ikke idrett, og selv om han ikke var blant dem som meldte seg inn i skolens sportsklubb og kastet seg inn i aktivitetene med liv og lyst, hendte det at han ble med ­familie eller venner og spilte tennis, dro på ski eller badet i svømmebassenget. Men det var også det hele. Han hadde pene ansiktstrekk, og det hendte noen sa det til ham, men når det kom til stykket, betydde det bare at han ikke var direkte stygg. Selv fant han speilbildet sitt kjedelig og intetsigende. Han hadde ingen sterk interesse for kunst, og hadde verken hobbyer eller talent å snakke om. Han sa lite, rødmet lett, mistrivdes i sosiale sam14

menhenger og fant seg aldri til rette sammen med mennesker han ikke kjente.

Om man absolutt skulle trekke fram et særtrekk ved ham, var det at han kom fra den rikeste familien av de fem, og at moren hans var en kjent skuespiller, ikke av den glamorøse typen, men en alle kjente til. Men når det gjaldt ham selv, var det ingenting verd å merke seg. I det minste følte han det slik selv. Han var middelmådig i alle ting. Fargefattig, kunne du kanskje si.

Det eneste han hadde, som kanskje kunne kalles en hobby, var at han mer enn noe annet likte å studere jernbanestasjoner.

Hvorfor visste han ikke, men så lenge han kunne huske, hadde han vært fascinert av stasjonsbygninger, alt fra de enorme anleggene for høyhastighetstog, til enkle, landsens stasjoner med enkeltspor, eller rene godsstasjoner. Alt som hadde med jernbanestasjoner å gjøre, øvde en sterk tiltrekning på ham.

Da han var liten, elsket han som alle gutter modelljernbaner, men det som fanget interessen hans, var verken den perfekte etterligningen av lokomotiv og togvogner, kompliserte sporstil­ linger eller sinnrike planløsninger, men stasjonsbygningene som sto der for seg selv, nærmest som ekstrautstyr. Han elsket å betrakte hvordan togene kjørte gjennom dem, eller hvordan de langsomt sakket farten og stanset rett ved plattformen. Han så for seg passasjerene som steg av og steg på, hørte beskjedene over høyttalerne og signalet som varslet at toget skulle dra, stasjonspersonalets energiske gestikulering. Fantasi og virkelighet gled slik sammen i hodet hans at han noen ganger kunne skjelve av opphisselse. Akkurat hvorfor han var så fascinert av jernbanestasjoner, kunne han ikke forklare. Og hadde han forsøkt å si noe om det, ville alle bare ha tenkt hvilket ­besynderlig 15

barn han var. Det hendte også at han selv tenkte at det var noe merkelig med ham.

Så selv om han verken var utstyrt med spesielle personlighets­ trekk eller egenskaper å snakke om, og selv om han av legning ikke var tilbøyelig til å avvike fra den gylne middelvei, var det (tydeligvis) noe ved ham som skilte ham litt fra andre, noe som knapt kunne kalles ordinært. Helt siden han var liten og fram til nå, i en alder av trettiseks år, hadde dette motsetningsfylte selvbildet forårsaket usikkerhet og forvirring i ham. I perioder bare litt, i perioder dypt og sterkt.

Det hendte at Tsukuru lurte på hvorfor han overhodet var tatt opp i gjengen. Hadde de andre virkelig behov for å ha ham der?

Ville ikke de fire andre hatt det hyggeligere og mer avslappet sammen uten ham? Eller hadde det bare ikke gått opp for dem ennå? Var det kanskje bare et spørsmål om tid før de ville innse det? Jo mer han tenkte på det, desto mer forvirret ble Tsukuru Tazaki. Å forsøke å anslå sin egen verdi, var en øvelse som ­minnet om å skulle måle en substans som det ikke fantes måleenhet for.

Ikke på noe tidspunkt falt viseren til ro med et hørbart klikk.

Det virket imidlertid ikke som om dette opptok de fire andre.

Så vidt Tsukuru kunne bedømme, syntes de andre det var oppriktig trivelig å gjøre ting sammen alle fem. Det virket som om de syntes at fem var det perfekte antall. Det var verken rom for flere eller færre. Akkurat slik et pentagon er satt sammen av fem like lange kanter. Det fremgikk med all tydelighet av ansiktene deres.

Og Tsukuru Tazaki var stolt og lykkelig over å kunne få være en uerstattelig del av femkanten. Han elsket de fire vennene og satte fellesskapet deres høyere enn noe annet. Slik et ungt tre suger næring fra jorda, hentet Tsukuru nødvendig voksekraft 16

fra gruppen, den ga ham det han trengte for å komme seg ­gjennom puberteten, og fungerte som et kriselager av både næring og energi. Men innerst inne fryktet han likevel hele tiden at han en dag skulle falle utenfor fellesskapet, eller bli forkastet av det, og sitte igjen alene. Denne frykten for å komme bort fra de andre og bli stående igjen alene steg i bevisstheten med jevne mellomrom, som en mørk og uhellsvanger klippe som kommer syne når tidevannet ebber ut. * «Så du har vært opptatt av togstasjoner helt siden du var liten?» sa Sara Kimoto forundret.

Tsukuru nikket. En smule på vakt. Han ville ikke at hun skulle ta ham for en av de ensporede ingeniørnerdene man av og til støter borti på universitetet eller jobben, de som uavlatelig maser om seg selv og faget sitt. Men kanskje var det akkurat det han var. «Ja, jeg har likt togstasjoner siden jeg var guttunge,» vedgikk han.

«For et konsekvent liv!» sa hun. Hun lot til å more seg, men det lå ingen kritikk i stemmen.

«Hvorfor det akkurat ble togstasjoner, og ikke noe annet, har jeg ingen god forklaring på.»

Sara smilte. «Det er vel det som kalles et kall.»

«Det er mulig,» sa Tsukuru.

Hvordan hadde egentlig dette temaet kommet på bane, undret Tsukuru. Det som hadde skjedd den gangen, tilhørte jo urtiden, og han ville helst ha slettet det fullstendig fra ­bevisstheten. Men av en eller annen grunn ville Sara høre om ungdomstiden hans. Hva slags skoleelev han hadde vært på 17

videregående, hva slags ting han hadde gjort. Og før han fikk summet seg, hadde samtalen helt naturlig dreid inn på den tette vennegjengen. De fire fargerike vennene og den fargeløse ­Tsukuru Tazaki.

De satt i en bar i utkanten av Ebisu. De skulle egentlig ha spist middag på en liten japansk restaurant som Sara kjente, men Sara hadde spiste en sen lunsj og sa at hun ikke var sulten, så de kansellerte bordbestillingen og bestemte seg for å drikke cocktails og mumse nøtter og ost i stedet. Tsukuru hadde ingen innvendinger, han var heller ikke særlig sulten. Han var uansett ingen storspiser.

Sara var to år eldre enn Tsukuru og ansatt i et større reisebyrå.

Jobben hennes var å planlegge pakketurer til utlandet, derfor reiste hun naturligvis en god del. Tsukuru jobbet for et jernbane­ selskap som dekket den vestlige delen av Kantō-regionen, i avdelingen som hadde ansvar for konstruksjon og drift av ­stasjonene (det var jo hans kall). Så selv om det ikke var noen direkte yrkesmessig forbindelse mellom dem, jobbet begge med transport i en eller annen form. De hadde møttes på en innvielsesfest hjemme hos en av Tsukurus overordnede, utvekslet e-post­ adresser, og var nå på sin fjerde date. Tredje gang de møttes hadde de etter middag dradd hjem til ham og hatt sex. Så langt hadde det gått av seg selv. Det var for en uke siden. Nå var de på et kinkig stadium. Fortsatte de som de stevnet, var de på vei inn i et mer seriøst forhold. Han var trettiseks, hun trettiåtte.

Det dreide seg ikke om noen tenåringsforelskelse, det sa seg selv.

Første gang han traff Sara, ble Tsukuru forunderlig tiltrukket av ansiktet hennes. Hun var ikke vakker i ordets vanlige forstand.

Hun hadde markerte kinnbein som fikk henne til å se egenrådig ut, og nesa var smal og en tanke spiss. Men ansiktet hennes 18

hadde noe ved seg, noe levende som fanget Tsukurus oppmerksomhet. Øynene var i utgangspunktet smale, men når hun ble opptatt av noe, spilte hun dem plutselig opp. Og til syne kom et par uredde, svarte pupiller breddfulle av nysgjerrighet.

Tsukuru hadde et punkt på kroppen som var ekstremt ­følsomt, men som han vanligvis ikke tenkte noe særlig over, et sted på ryggen. Det var stort sett tildekket og usynlig, et underlig mykt og bortgjemt punkt som han ikke selv kunne nå med hendene. Men noen ganger, hvis dette punktet skulle slumpe til å bli avdekket, kunne noen komme borti det med fingeren.

Da satte det i gang en reaksjon i kroppen, og et spesielt stoff ble utskilt. Stoffet blandet seg med blodet og ble fraktet til hver krik og krok av kroppen, og ga ham et både fysisk og mentalt kick.

Første gang han traff Sara, fikk han fornemmelsen av at en navnløs fingertupp kom ut av ingensteds og trykket hardt på denne knappen i ryggen. Den kvelden de møttes, hadde de pratet sammen ganske lenge, men Tsukuru kunne ikke huske hva de hadde snakket om. Det eneste han husket, var fornemmelsen i ryggen og det forbløffende, knapt beskrivelige kicket det ga ham i både kropp og sjel: En del av ham spente seg, en annen ble avslappet. En merkelig følelse. Hva kunne det bety?

Det grunnet Tsukuru Tazaki på i flere dager. Men å tenke på saker som ikke hadde konkret form hadde aldri vært hans styrke.

Han sendte en e-post til Sara og inviterte henne ut på middag.

Da kunne han finne ut mer om denne fornemmelsen og opphisselsen.

På samme måte som Saras utseende tiltalte ham, kunne han godt like måten hun kledde seg på. Klærne hennes var enkle, men med naturlig, vakkert snitt. Og plaggene satt perfekt og 19

virket behagelige på kroppen. Selv om de virket enkle, var det ikke vanskelig å forestille seg at det hadde gått en god del tid, og ikke mindre penger, med til å bygge opp garderoben. Aksessoarer og sminke var elegante og diskrete, og matchet alltid antrekket. Tsukuru selv var ikke så opptatt av hvordan han så ut, men han hadde alltid satt pris på kvinner som visste å kle seg. På samme måte som han verdsatte god musikk.

De to eldre søstrene hans hadde vært svært opptatt av mote, og når de skulle ut på date, pleide de ofte å huke tak i vesle Tsukuru for å høre hans mening om påkledningen. Hvorfor visste han ikke, men de tok ham på alvor. Hva synes du? kunne de spørre. Passer dette sammen? Og han sa det han mente, ærlig og oppriktig, i egenskap av mann. Og gledet seg når søstrene rettet seg etter lillebrorens råd. Med tiden var det blitt en vane.

Tsukuru satt og nippet til en mojito mens han i det stille fantaserte om hvordan han befridde Sara fra kjolen hun hadde på seg. Løsnet hekten, for så å dra glidelåsen forsiktig ned. Han hadde ikke elsket med henne mer enn en gang, men det hadde vært en deilig og komplett opplevelse. Både med og uten klær så Sara fem år yngre ut enn hun var, huden var blekhvit, ­brystene ikke så store, men brystvortene vakre og runde. Det hadde vært vidunderlig å bruke god tid på å kjærtegne kroppen hennes, og da han etter orgasmen lå og holdt rundt henne, fyltes han av ømhet. Men det var naturligvis ikke nok. Det visste han godt.

Det dreide seg tross alt om to mennesker. Skal noe kunne tas imot, må noe gis.

«Hvordan var gymnastiden din, da?» spurte Tsukuru Tazaki.

Sara ristet på hodet. «Det kan være det samme. Det er ­kjedelig å snakke om. Jeg kan godt fortelle om det en dag, men 20

nå har jeg lyst til å høre om deg. Hvordan gikk det med den vennegjengen?»

Tsukuru trillet noen nøtter rundt i håndflaten, og puttet noen av dem i munnen.

«Vi snakket aldri om det, men vi hadde noen uuttalte regler i gruppen. En av dem var å gjøre ting sammen alle fem, så langt det lot seg gjøre. Med andre ord helst unngå at noen fant på noe på tomannshånd. Hvis ikke, tenkte vi at gruppen kunne gå i oppløsning. Vi måtte være en sentripetalt sammenknyttet enhet. Hvordan skal jeg si det – vi forsøkte å opprettholde et slags urokkelig, harmonisk fellesskap.»

«Urokkelig, harmonisk fellesskap?» Uforfalsket forbauselse lot seg høre i spørsmålet.

Tsukuru ble en tanke rød. «Vi var tenåringer, vi tenkte jo så mye rart.»

Sara la hodet litt på skakke og stirret granskende på Tsukuru.

«Jeg synes ikke det er rart. Men hva var dette harmoniske ­fellesskapets formål?»

«Som sagt var det opprinnelige formålet å hjelpe barn med lærevansker eller skolevegring. Det var utgangspunktet, og det fortsatte selvfølgelig å spille en viktig rolle. Men med tiden ble det kanskje et mål å holde sammen.»

«Så gruppens fortsatte eksistens ble et mål i seg selv?»

«Noe sånt.»

Sara knep øynene sammen. «Akkurat som universet.»

«Universet kan jeg nok ikke si så mye om,» sa Tsukuru. «Men der og da var dette fryktelig viktig for oss. Å ta vare på den spesielle kjemien som hadde oppstått oss imellom. Omtrent som man beskytter flammen på en fyrstikk mot vinden.»

«Kjemi?»

21

«Den kraften som tilfeldigvis kan oppstå under visse omstendigheter. Og som aldri lar seg gjenskape.»

«Litt som big bang?»

«Big bang kan jeg nok heller ikke si så mye om,» sa Tsukuru.

Sara tok en slurk av mojitoen og studerte myntebladets beskaffenhet fra flere kanter. Så sa hun: «Jeg gikk jo på en privat pikeskole, så jeg har ærlig talt ikke peiling på hvordan det var på kommunale fellesskoler. Jeg klarer ikke engang å forestille meg det. Mener du at dere, for å opprettholde ­fellesskapets harmoni, måtte undertrykke deres egne lyster og begjær?»

«Tja, jeg vet ikke helt om ‘undertrykke’ er det riktige ordet, så dramatisk var det ikke. Men det stemmer at vi gjorde det vi kunne for å la være å bli forelsket i hverandre.»

«Men dere snakket aldri om det,» sa Sara.

Tsukuru nikket. «Vi satte aldri ord på det. Vi hadde aldri noen bok med regler eller noe sånt.»

«Og hva med deg? Var du aldri tiltrukket av Hvit eller Svart, selv om dere var sammen hele tiden? Etter det du forteller, må de ha vært to svært så attraktive jenter.»

«Ja, det var de også. Hver på sin måte. Det ville være løgn å si at jeg ikke var tiltrukket av dem. Men jeg gjorde mitt ytterste for å la være å tenke på det.»

«Ditt ytterste?»

«Mitt ytterste,» sa Tsukuru. Nok en gang var han blitt litt rød i kinnene. «Og når det ikke var til å unngå, forsøkte jeg å tenke på dem under ett.»

«Under ett?»

Tsukuru tidde mens han lette etter de riktige ordene. «Det er ikke så lett å forklare, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få 22

sagt det. Som en slags fiktiv skapning. Et kroppsløst, konseptuelt vesen.»

«Hm,» sa Sara ettertenksomt. Deretter satt hun taus og lot det synke inn. Det virket som om hun skulle til å si noe, men så ombestemte hun seg og lukket munnen. Det gikk en stund før hun åpnet den igjen.

«Da du var ferdig på videregående, kom du inn på et universitet i Tokyo og flyttet fra Nagoya. Stemmer ikke det?»

«Jo,» sa Tsukuru. «Siden har jeg bodd i Tokyo hele tiden.»

«Hva gjorde de fire andre?»

«De holdt seg der de var, og studerte der. Rød skled rett inn på økonomistudiet på Nagoya Universitet. På fakultetet der faren var professor, intet mindre. Svart kom inn på et kvinne­ universitet med et velrenommert engelskinstitutt. Blå var så god i rugby at han fikk stipend til en berømt, privat handels­høyskole.

Og Hvit ble omsider overtalt til å gi slipp på veterinær­drømmen, og slo seg til ro på pianolinjen ved et musikk­­onservatorium. Alle de andre begynte på skoler i nærheten og kunne fortsette å bo hjemme. Bare jeg dro til Tokyo for å begynne på teknisk høy­ skole.»

«Hva var det som fikk deg til å dra til Tokyo?»

«Det er fort fortalt. Universitetet med den beste professoren i stasjonsarkitektur lå der. Jeg ville lære å tegne togstasjoner, og det er noe helt annet enn vanlig arkitektur. Et ordinært ­arkitektur- eller ingeniørstudium ville vært til liten nytte. Det kreves spesialistutdanning.»

«Et klart avgrenset mål forenkler livet,» sa Sara.

Tsukuru samtykket.

«Mens de andre fire ble værende i Nagoya fordi de ikke kunne gi slipp på det harmoniske fellesskapet deres?»

23

«Da vi gikk i tredje klasse på videregående, pratet vi om hva vi skulle gjøre framover. Alle unntatt jeg hadde tenkt å fortsette studiene i Nagoya. Og selv om det aldri ble sagt høyt, så var det tydelig at de gjorde det for ikke å oppløse vennegjengen.»

Rød hadde så gode karakterer at han lett kunne ha kommet inn på Tokyo Universitet, og både familien og lærerne hadde innstendig oppfordret ham til å gjøre det. Også Blå kunne fått anbefalinger til hvert eneste anerkjente universitet i hele landet, takket være sin idrettsbegavelse. Og Svart ville nok ha funnet seg mye bedre til rette i storbyens sofistikerte, intellektuelt ­stimulerende og frigjorte atmosfære enn i Nagoya, og kunne sikkert lett ha fått plass på et privat universitet i Tokyo. Joda, Nagoya er selvsagt også en storby, men sammenlignet med Tokyo er den bare en forvokst provinsby, i alle fall om man ser på kulturtilbudet. Likevel bestemte de seg for å bli, hele gjengen, og studere videre på skoler som strengt tatt lå et hakk under hva de var gode for. Hvit var den eneste som uansett ville ha holdt seg i Nagoya, selv om ikke gjengen hadde vært der. Hun var ganske enkelt ikke typen til å søke seg ut i verden for å hente nye stimulanser.

«Da de spurte meg hva jeg hadde tenkt å gjøre, svarte jeg at det ikke var avgjort ennå. Men sannheten var at jeg lenge hadde vært bestemt på å studere i Tokyo. Ikke for det, jeg skulle gjerne ha blitt boende i Nagoya, gått på et passe bra universitet, ­studert sånn passe, og fortsatt å henge med gjengen. Det hadde vært enklere på mange måter, og det var det foreldrene mine ønsket.

De håpte at jeg etter studiene ville gå inn i fars firma og overta driften. Men jeg visste at jeg ville angre på det etterpå hvis jeg ikke kom meg til Tokyo. Jeg ville for enhver pris studere under den professoren.»

24

«Jeg skjønner,» sa Sara. «Men si meg, hvordan reagerte de andre da de fikk vite at du skulle studere i Tokyo?»

«Hva de innerst inne tenkte, vet jeg den dag i dag ikke. Men de ble nok litt skuffet, vil jeg tro. For når jeg forsvant, ville fellesskapsfølelsen vår forsvinne.»

«Kjemien ville bli borte?»

«Eller endre beskaffenhet. I noen grad, i alle fall.»

Men da de andre skjønte at Tsukuru hadde bestemt seg, gjorde de ikke noe forsøk på å få ham til å bli. Da oppmuntret de ham heller. Det er jo bare halvannen time med lyntoget til Tokyo. Du kan jo komme hjem når som helst. Forresten er det jo ikke sikkert at du kommer inn på den skolen heller, sa de halvt på spøk. Og de hadde et poeng, for Tsukuru måtte jobbe hardere enn før, ja, enn han noensinne hadde gjort, for å klare opptakseksamen.

«Hva skjedde med gjengen etter at dere var ferdige på videregående?» spurte Sara.

«Til å begynne med gikk det kjempefint. Jeg skyndte meg hjem til Nagoya så snart vi hadde fri – i vår- og høstferien, i sommerferien og ved nyttår – for å være sammen med dem så mye som mulig. Og da hang vi sammen som før og var like gode venner.»

Når Tsukuru kom hjem og de møttes for første gang på lenge, hadde de så mye å prate om at det ingen ende ville ta.

De fire andre fortsatte å henge sammen når Tsukuru var borte fra byen, men så snart han kom hjem, fant gjengen tilbake til sin opprinnelige femkant (selv om det selvsagt hendte de var færre, når en eller to av dem ikke hadde tid). Hver gang ble Tsukuru ganske naturlig innlemmet i gjengen igjen. I det ­minste følte Tsukuru aldri at det var noe som var forandret, eller at det 25

oppsto noen usynlig brist i forholdet deres. Det var han glad for. Derfor bekymret det ham ikke at han ikke hadde noen venner i Tokyo.

Sara smalnet øynene og tittet på ham. Så sa hun: «Hadde du ikke en eneste venn i Tokyo?»

«Nei, det ble ikke sånn. Uvisst hvorfor,» sa Tsukuru. «Nåja, jeg er jo ikke særlig sosial av meg. Ikke at jeg stengte meg inne eller noe sånt. Men det var første gang jeg bodde alene, og jeg var fri til å gjøre hva jeg ville. Jeg hadde det fint, jeg. Jernbane­ nettet i Tokyo er et finmasket nettverk som løper på kryss og tvers av hele byen, med et utall stasjonsanlegg, og jeg brukte tiden på å dra rundt og se på dem. Jeg studerte stasjonene, så hvordan de var konstruert, tegnet enkle skisser og tok notater når jeg så noe interessant.»

«Høres festlig ut,» sa Sara.

Men undervisningen på universitetet var ikke særlig spennende. Det første året hadde de knapt noe som hadde med selve faget å gjøre, og størsteparten av forelesningene var ­elementære og kjedelige. Men siden han hadde jobbet så hardt for å komme inn, gikk han på nesten alle forelesningene likevel.

Han pugget tysk og fransk på harde livet og gikk på engelsk språklaboratorium. Og gjorde den oppdagelsen at han hadde anlegg for språk. Blant menneskene omkring ham fantes det imidlertid ingen som han fattet interesse for. Alle andre bleknet og fremsto som livløse, kjedelige og uten personlighet når de ble sammenlignet med de fargerike og spennende fire fra videregående. Ikke en eneste gang traff han en person han kunne tenke seg å bli bedre kjent med, eller pratet mer med.

Derfor tilbrakte han mestedelen av tiden i Tokyo alene. Med det resultat at han fikk lest mye flere bøker enn før.

26

«Var du ikke ensom?» spurte Sara.

«Jeg var mye alene. Men jeg vil ikke si at jeg var ensom. På den tiden tok jeg det vel for gitt at det å være alene var normaltilstanden.»

Han var ung og lite verdensvant. Han var på et nytt sted som på de fleste måter skilte seg sterkt fra miljøet han hadde vokst opp i. Mye mer enn han hadde vært forberedt på. Byen var et nummer for stor for ham, innholdet for mangfoldig og omfattende. Valgmulighetene var for mange, uansett hva man skulle. Folk snakket rart, og tiden gikk for fort. Han strevde med å finne balansen mellom seg selv og verden omkring. Og fremfor alt hadde han ennå et sted å vende hjem til. Han behøvde bare ta toget halvannen time fra Tokyo stasjon, så var han tilbake i «det urokkelige, harmoniske fellesskapet». Der fløt tiden tregere, og der ventet venner som tok imot ham som han var.

«Og hvordan er det nå?» spurte Sara. «Er du nå i balanse med verden omkring deg?»

«Nå har jeg vært ansatt i firmaet mitt i fjorten år. Jeg har ingenting å utsette på arbeidsplassen, og trives med innholdet i jobben. Jeg kommer godt ut av det med kollegene mine. Jeg har vært sammen med flere kvinner. Ingen av forholdene utviklet seg til noe mer, men det er det flere årsaker til. Det var ikke bare min skyld.»

«Så du er alene, men ikke spesielt ensom?»

Det var ennå tidlig, og det var ingen andre gjester der. Lyden av en pianotrio som spilte jazz, lød lavt over anlegget.

«Kanskje det,» sa Tsukuru etter å ha nølt litt.

«Men du har ikke lenger noe sted å vende hjem til? For deg er den urokkelige harmonien brutt?»

27

Han tenkte seg om. Selv om han egentlig ikke hadde noe behov for å tenke. «Nei, det har jeg ikke lenger,» svarte han stille.

Harmonien ble brutt i sommerferien hans andre år på universitetet.

28

murakami. fargeløse tsukuru tazaki og hans pilegrimsår omsl_murakami. fargeløse tsukuru tazaki og hans pilegrimsår omsl 21.08.14 15:13 Side 1

pax.no

haruki murakami er en av vår tids mest kjente og populære forfattere. Han er født i Kyoto i Japan i 1949, og studerte ved universitetet i Waseda. Før han slo gjennom som forfatter, drev han jazzbaren Peter Cat i Tokyo. Han har oversatt en rekke moderne amerikanske forfattere til japansk, bl.a. F. Scott Fitzgerald, Truman Capote, Raymond Carver, Raymond Chandler, John Irving og J.D. Salinger. Murakami har vunnet flere prestisjetunge litterære priser, blant annet Franz Kafkaprisen og Frank O’Connor International Short Story Award, og bøkene hans er oversatt til over 50 språk.

Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilegrimsår har blitt møtt med enorm internasjonal entusiasme, og solgte 1 million eksemplarer i Japan den første uken den var i salg.

på videregående var tsukuru tazaki del av en tett sammensveiset vennegjeng på fem – tre gutter og to jenter. Det var et unikt vennskap, et urokkelig harmonisk fellesskap. Men i sommerferien etter et års universitetsstudier i Tokyo, oppdager Tsukuru at vennene brått har snudd ryggen til ham. Noe har forandret seg, men ingen vil eller kan si hva det er.

Seksten år senere er Tsukuru blitt ingeniør og bygger togstasjoner, og har innledet et forhold til den litt eldre Sara. Når hun får høre hvordan vennegjengen støtte ut Tsukuru den gangen, og om den mørke skyggen det har kastet over livet hans, oppmuntrer hun ham til å oppsøke de gamle vennene og nøste opp i det som skjedde.

For første gang på over 25 år vender Murakami tilbake til den særegne formen for realisme han er så kjent for fra Norwegian Wood, og åpner samtidig opp for en ny dimensjon ved forfatterskapet.

«Boka avslører en ny side ved Murakami, en det ikke er så lett å sette fingeren på. Uhelbredelig gjenstridig, tvetydig ... Et murakamisk hamskifte. Den er ikke en ‹Blonde on Blonde›, men en ‹Blood on the Tracks›.» patti smith, the new yorker «En ny tour de force fra Japans største nålevende forfatter.» kirkus reviews «Hypnotisk og fascinerende.» booklist

ISBN: 978-82-530-3713-4 forfatterfoto: marion ettlinger omslagsdesign: egil haraldsen & ellen lindeberg | exil design

h a r u k i m u r a k a m i Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilegrimsår

«Murakamis fortellekunst ... [er] original, kompleks og fabelaktig medrivende ... Murakami har skrevet nok en pageturner.» frode helmich pedersen, morgenbladet

Haruki

Murakami Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilegrimsår

norsk presse om murakami «At 1Q84 er et verk som kommer til å bo i meg lenge, er jeg ikke i tvil om.» anne merethe prinos, Aftenposten, om 1Q84. Bok 1 & 2 «Spennende som en thriller – men bare atskillig mer urovekkende.» knut hoem, N R K , om 1Q84. Bok 1 & 2 «Dette er Murakami på sitt mest lekne, hemningsløse og vitale … man dukker ut av denne romanen med en følelse av at Murakami har forstørret livet.» Turid Larsen, Dagsavisen, om 1Q84. Bok 3 «Fantastisk vakkert fra Murakami … en sjeldent stor opplevelse.» ingrid brekke, Aftenposten, om Kafka på stranden «En fabelaktig roman, rent ut uforglemmelig. Og selv etter drøye seks hundre sider, kan jeg ikke fri meg for å rope ut: ‹Mer, mer, mer!›» fred arthur asdal, Agderposten, om Trekkoppfuglen «Han skriver lett, underholdende og med et driv som gjør at du med glede følger ham fra start til mål.» mode steinkjer, Dagsavisen, om Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping «En herlig bok, den er spennende, vittig og dypt filosofisk på en gang … en bok av ‹få-mer-sorten›!» lars helge nilsen, Bergens Tidende, om Sauejakten

«En nytelse å lese.» turid larsen, dagsavisen

«Bør leses av enhver student i sene, litt triste og litt glade høstkvelder … Denne boka er ikke naiv, den er bare super.» simen ekern, Universitas, om Norwegian Wood