Hannah Ryggen. Leseprøve by Pax Forlag

Marit Paasche

HANNAH RYGGEN En fri

pax forlag a/s, oslo 2016

bono

2016

Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond, Stiftelsen Fritt Ord og Foreningen for dansk-norsk samarbeid. Boken er utgitt med støtte fra Norsk kulturråd og Stiftelsen Fritt Ord.

innhold

Forord 11 Henders bruk 17 Frigjøring 37 Ørlandets svarte Hannah 55 Anklager 77 Betroelser 101 Motgang og gjennombrudd 117 Hemslöjden og den skjønne kunsten 135 Picasso og Filomelas tunge 153 Vevernes opprør 173 En evig bevegelse 181 Ildskjorten 197 Vi lever på en stjerne 205 Etterliv 213 Takk 217 Noter 219 Litteratur og arkivkilder 253 Navneregister 265

Forord

Utgangspunktet for denne boken har vært arbeidet mitt som kurator for flere utstillinger der Hannah Ryggens verk er blitt presentert sammen med både samtidskunst og eldre kunst. Gjennom dette erfarte jeg at Hannah Ryggens kunst er relevant for vår tid og for samtidskunsten. Men hva er årsaken til at kunstverkene hennes har begynt å puste igjen, at de på nytt får betydning og vekker interesse? For å finne ut av det tror jeg man må forstå de omstendighetene kunsten hennes har blitt til under. Målet med arbeidet som ledet frem til Hannah Ryggen. En fri, har derfor vært å avdekke og skildre kunstverkenes tilblivelseshistorie – hvordan de forholder seg til sin samtid, til levd liv og til datidens ideer og tendenser. For Hannah Ryggen var liv, kunst, arbeid og politikk ett, og hennes sensibilitet for forbindelser mellom mennesker, steder, politikk og livsbetingelser kommer til uttrykk i veven og i det omfattende skriftlige materialet hun etterlot seg. Et gjennomgående tema hos Hannah Ryggen er spenningen mellom figur og mønster, og mellom abstraksjon og figurasjon. Temaet er særlig fremtredende i den første delen av hennes kunstnerskap, fra Fiske ved gjeldens hav (1933) og frem til hovedverket Vi lever på en stjerne (1958). Jeg har derfor valgt å konsentrere meg mest om denne tidsperioden. De fleste verkene fra dette tidsrommet blir presentert, noen av dem inngående.

Opptakt og forløp I 2009 ble jeg kontaktet av kunstnerne Lotte Konow Lund, Ann Cathrin November Høibo og Maria Brinch. De oppfattet Hannah Ryggen som en stor kunstner, men mente at kunstnerskapet hennes var lite synlig både i offentligheten og i kunsthistorien. Jeg ble invitert til å delta i arbeidet med å bringe det frem i samtiden.

Fra utstillingen «Det menneskelige mønster» på Kunsthall Oslo, 2011. Foto: Kunsthall Oslo.

Fra oppveksten min i Trondheim husket jeg billedvevene til Hannah Ryggen på Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum. Fargene gjorde sterkest inntrykk, innholdet fikk jeg ikke helt med meg den gangen. Da jeg gjenså verkene i 2009, slo de nesten pusten ut av meg. Det ble tydelig at vi hadde med et stort og originalt kunstnerskap å gjøre, i både nasjonal og internasjonal målestokk. Kort tid etterpå skrev jeg teksten «Vi husker deg, Hannah», som kom på trykk i Morgenbladet. Snart kom jeg i kontakt med Will Bradley ved Kunsthall Oslo, og vi ble enige om å lage en utstilling med Hannah Ryggen. Noe av formålet med «Det menneskelige mønster», som ble vist på Kunsthall Oslo i 2011, var å presentere arbeidene hennes som kunst og innenfor samtidskunstens forståelsesrammer. Fra 1970-tallet ble Hannah Ryggens verk i hovedsak forstått og behandlet som en del av feltet tekstilkunst og kunsthåndverk. Dette til tross for at hun selv hadde et sterkt ønske om å bli sett på som kunstner. Hun identifiserte heller ikke arbeidene sine som tekstilkunst eller brukskunst. Merkelappen politisk kunst har også vært hyppig brukt, uten at man egentlig har forsøkt å forklare hva det politiske består i, annet enn at flere av verkene rent motivmessig omhandler politiske konflikter. Hannah Ryggens kunstnerskap overskrider enkle kategorier. I Kunsthall Oslo plasserte vi seks av hennes arbeider sammen med kunst fra vår egen samtid, i tillegg til eldre verk av internasjonalt kjente kunstnere som Pablo Picasso, Claude Cahun og Gerd Arntz. Etter dette ble Hannah Ryggen fyldig

representert på Documenta i Kassel i 2012, på Henie Onstad Kunstsenter i Bærum og Reina Sofia i Madrid i 2014, og på den store retrospektive utstillingen på Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design i Oslo og Moderna Museet i Malmö i 2015. Denne synliggjøringen av Hannah Ryggens kunst har ført til fornyet interesse. Flere bokutgivelser har behandlet Hannah Ryggen og hennes kunst. Hun defineres som en norsk klassiker av Hjørdis Danbolt i antologien Norske klassikere fra 1985. Det er gitt ut to rene biografier: Magni Moksnes Gjelsviks Hans og Hannah Ryggen. Deres eventyrlige liv og kunst (1993) og Inga Næss’ Vi lever på ei stjerne. Ein biografi om Hannah Ryggen (2002). Albert Steens Hannah Ryggen – en dikter i veven (1986) fokuserer noe mer på kunsten, mens Marta Kuzmas engelskspråklige katalog Hannah Ryggen (2012) rettet seg mot et internasjonalt kunstpublikum. I forbindelse med den store retrospektive utstillingen «Hannah Ryggen. Verden i veven» på Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design i 2015, utkom det en bok med samme tittel, med museets kurator Øystein Ustvedt som redaktør. Den består av fem fagartikler, blant dem er også min egen «Henders blikk».

Det ukjente arkivet i Malmö Senhøsten 2014 gjorde Julia Björnberg ved Moderna Museet i Malmö meg oppmerksom på en svensk kunsthistoriker i Lund, Pia Widell, som var i besittelse av materiale om Hannah Ryggen. Da jeg besøkte Widell i januar 2015 trodde jeg det dreide seg om en beskjeden samling brev. Det viste seg at Widell, som var studierektor ved kunsthistorisk fakultet ved Universitetet i Lund i en tjueårs periode frem til ca. 1990, hadde bygd opp et omfattende, systematisk og innholdsrikt arkiv om Hannah Ryggen, som ingen andre enn Widell selv hadde gjennomgått. Widell hadde fått overlevert mesteparten av materialet fra Hannah Ryggens fetter, Emil Nilsson. Han hadde tatt vare på en omfattende korrespondanse mellom Hannah og hennes nærmeste (mannen Hans, datteren Mona Ryggen Granholm, søsteren Agda Jönsson og kusinene Karna Nilsson og Lisa Nilsson). I tillegg inngikk tidlige tegninger, andre arbeider på papir, avisutklipp, artikler og publikasjoner som Hannah Ryggen hadde tatt vare på. Arkivet rommet også deler av Hannah Ryggens boksamling, en omfattende brevkorrespondanse med andre fra begynnelsen av 1920-tallet til slutten av 1960-tallet og en fin samling fotografier. På grunn av arkivets omfang og betydning var Widell og jeg enige om at det ville være av stor verdi for det kunsthistoriske forskningsmiljøet å få brakt arkivet til Trondheim, der mesteparten av det øvrige k ildematerialet om

Hannah Ryggen, tegnet selvportrett, ca 1917. Tilhører Gunnerusbiblioteket. Denne tegningen, og mesteparten av de øvrige i denne boken, stammer fra skissebøkene som nå finnes hos Gunnerusbiblioteket i Trondheim. Tegningene fra disse bøkene ble lagd i tidsrommet 1916– 1922, mens hun studerte hos Fredrik Krebs ved den Tekniska skolan i Lund.

Hannah Ryggen befinner seg. ntnu ub Gunnerusbiblioteket hadde allerede et privatarkiv etter Tora Sandal Bøhn, samt en samling brev i sønnen Harald Bøhns varetekt som jeg overleverte i 2012. Nordenfjeldske Kunstindustri museum i Trondheim har, foruten den fine samlingen med billedvever, en god del korrespondanse, et maleri og en del arbeider på papir. Widell donerte sjenerøst sitt arkiv til Gunnerusbiblioteket, og takket være henne og Fritt Ord, som ga støtte, fikk jeg anledning til å studere arkivet før det ble deponert. Gunnerusbiblioteket er nå i ferd med å digitalisere og tilgjengeliggjøre alt materialet for forskere og offentligheten. Til sammen gir det nye arkivtilfanget et rikere bilde av Ryggens liv, kunstforståelse og politiske grunnsyn, samt hennes mange referanser til kunst og litteratur og til norsk og europeisk samtidshistorie. Det faktum at Hannah Ryggen samlet på alle dagboknotater, brev og avisutklipp og at hun ba slektninger og venner ta vare på det de hadde fått, tyder på at kunstneren var seg bevisst verdien av dette materialet for ettertiden. I løpet av arbeidsperioden har jeg også forsøkt å kartlegge kunstverk av Hannah Ryggen, som ikke tidligere er katalogisert. Dette er imidlertid så arbeidskrevende at det ennå gjenstår noe datainnhenting før det kan skrives en komplett verksoversikt. Det finnes blant annet en hel del malerier i privat eie fra perioden 1916–1922, da Hannah Ryggen gikk i lære hos Fredrik Krebs ved den Tekniska skolan i Lund. Noen av disse har jeg sporet opp.

Det store havet «Å skriva om seg selv det är som å se stora havet komma emot seg fullt av armar öine örer for å gripe en. Det är bare å hoppa i.» Dette skriver Hannah Ryggen i en selvbiografisk skisse hun ga til kunstnerkollegaen Dyre Vaa på midten av 1940-tallet. Slik har jeg også til tider opplevd dette prosjektet – som et «hav» der det er umulig å skille mellom liv, kunst og samfunn. Granskjegg, Mussolini, sykdom, collage, sauer, film, planter, økonomiske nedgangstider, litteratur, kjærlighet, mangel på strøm – alt løper i hver andre. Beskrivelsen er også karakteristisk for Hannahs litterære stemme, en original blanding av skånsk og ørlandsdialekt, preget av en eiendommelig levende direkthet, uten respekt for grammatikkens regler. Jeg har valgt å gjengi hennes skrivemåte nøyaktig slik den kommer til uttrykk. Sporene etter Hannah Ryggen har blitt flere i løpet av dette prosjektet. Spørsmålet er om det har gjort henne lettere å fortolke og forstå. Den skriftlige stemmen er så distinkt at leseren uvegerlig føler seg tettere på mennesket Hannah Ryggen. Men hvem hun var? Det er et gåtefullt og uoverskuelig

spørsmål. Hannah Ryggen beskrev det jo selv som «å se stora havet komma emot seg». For meg har det heller ikke vært viktig å besvare dette. Det rike materialet hun etterlot seg, gjør det imidlertid mulig å tre inn i verkenes tilblivelseshistorie. I møte med denne historien øker bevisstheten om vår egen samtid og forholdet mellom kunst og tid trer frem med større klarhet.

Å velge kunsten For Hannah Ryggen heftet det ikke noe romantisk ved kunstnerrollen. Men hun hadde en formidabel selvtillit og en usvikelig tro på kunstens betydning. For en kvinne fra enkle kår i Sverige på 1920-tallet, var veien til kunstnerisk karriere i utgangspunktet lang, strevsom og usikker. Den ble ikke enklere ved at Hannah giftet seg med Hans Ryggen, en fattig norsk kunstner og småbruker, og flyttet til Ørlandet på Trøndelagskysten. I dag er det vanskelig å forestille seg hva som krevdes av hardt arbeid, besluttsomhet og kunstneriske evner for å overskride disse betingelsene. Hannah Ryggen lyktes med å etablere seg som en av de mest anerkjente kunstnerne i sin tid, og hun etterlot seg kunstverk som ikke står tilbake for det ypperste som ble lagd i Europa i samme tidsperiode. Hennes verk snakker om tid, kunst og liv på en måte jeg ikke har sett noe annet sted. Som kunstner utviste hun stort sivilt mot, og hun var bemerkelsesverdig fri i sin tanke, sitt språk og sitt visuelle uttrykk. Jeg håper denne boken, som gjør et forsøk på å romme Hannah Ryggens stemme, en kunsthistorisk fortelling og mine egne analyser og synspunkter, formidler dette.

Henders bruk

I 1933 vever Hannah Ryggen Fiske ved gjeldens hav. Teppet skildrer hvordan bankens utsendte pengeinnkrever fisker i gjeldens blodige hav. En fiskebåt har nettopp gått på grunn. Tre voksne og to barn ligger i vannet. Den ene mannen strever med å holde de små barnehodene over vann, mens kvinnen til høyre har gitt tapt. Hun er på vei mot bunnen. Inntektskilden hun rår over, hønene, har gått med til å betale renter. Mannen til venstre har så vidt munn og nese over vannflaten. Fisken, som er avbildet foran ham, gir ikke nok penger til at det er mulig å livberge seg lenger. På land ligger et menneske som har bukket under. Legen ser til dette liket og karrer griskt til seg en siste mynt.1 Til venstre sitter bankkommisjonærens frue ved et rikholdig bord og bivåner tragedien, uforstyrret av det som utspiller seg. Fiske ved gjeldens hav er kunstnerens første virkelig vellykkede monumentale teppe. Det er et fascinerende verk, også fordi det så tydelig viser hennes vei fra maleri til vev, og hvordan den sosiale virkeligheten som omgir henne, kommer til uttrykk i veven. I motsetning til et tidligere verk, Synderinnen fra 1926, holder hun komposisjonen i flaten og unngår forsøk på å lage tredimensjonale virkninger. I stedet bygges motivet mer i høyden, etter prinsippet om at det som befinner seg lengst bak, er plassert i teppets øverste sjikt. Dette er i overenstemmelse med den måten de konstruerte rom på i de gamle norske billedvevene fra 1500-tallet og fremover, men det kan også gjenfinnes i modernistisk maleri fra 1920- og 1930-tallet. Helt fritt for perspektiv er Fiske ved gjeldens hav likevel ikke. Se bare hvordan kroppene som befinner seg i havet er preget av at vann forvrenger gjengivelsen av linjer. Det finnes også en sterk ekspresjonistisk impuls i dette teppet: Fargebruken bryter med et naturalistisk skjema, figurene er djervt og uttrykksfullt tegnet, og motivet er hjerteskjærende.

Hannah Ryggen, Fiske ved gjeldens hav, 1933. Billedvev i ull og lin, 145 x 185 cm. Privat eie. Foto: Øystein Thorvaldsen/Henie Onstad Kunstsenter.

Nød Utgangspunktet for dette teppet var de vanskelige sosiale forholdene og konsekvensene av den store økonomiske krisen som rammet Norge i 1930. Industriproduksjonen falt med over 22 prosent bare fra 1930 til 1931, og arbeidsløsheten steg voldsomt. Det verste året var 1933, da mellom 33 og 40 prosent av de fagorganiserte arbeiderne var arbeidsløse. Mange knelte under gjeldsbyrden, og blant dem som var verst rammet var fiskerne. Dem var det mange av på Ørlandet, der Hannah og Hans Ryggen bodde. Den 6. april i 1933 skriver Arbeider-Avisen om «Nøden blant fiskerne». De konstaterer at feilslått skreifiske fører til «den svarteste nød i de fleste fiskerheimer på

kysten, både i Sør- og Nord-Trøndelag».2 Urettferdigheten i denne situ asjonen var utålelig for Hannah Ryggen. Hun mente alle burde være i stand til å forsørge seg og sine: At varje man og kvinna vad de så än är högt på strå borde opdragas til to ting: at producera sin mat og betjäna sej själv. Det är ovärdig at noen är tjänare åt andra. Alla skulle arbeida, ingen skulle vara ovanpå den andre. Lika mulighet för alla mänskor. Vi är bara kött alle sammen.3

Teppet er lagd samtidig med at de første tydelige trekkene i en norsk modernisme gjør seg gjeldende. I den kan man spore tre hovedtendenser: fransk Matisse-inspirert formalisme, surrealisme og noen spede tilløp til ekspresjonisme.4 Hannah Ryggens Fiske ved gjeldens hav passer bare delvis inn i disse kategoriene. Hennes håndtering av flaten og fargebruken er spesiell. Motivets utforming er preget av en direkthet og en råskap som er langt krassere enn hos andre samtidige norske kunstnere, og valget av medium gjør at Hannah Ryggens kunstnerskap skiller seg ut, både i norsk og internasjonal kunsthistorie. Men det kostet. Veien frem til Fiske ved gjeldens hav i 1933 var hard og arbeidskrevende, og preget av en rekke avgjørende valg, både i livet og i kunsten.

En dragning mot kunst Hanna Josefina Maria Jönsson, som hun var døpt i Malmö i 1894, kom ikke fra privilegerte forhold. Hennes foreldre var fra arbeiderklassen. Moren, Karna Gall Jönsson, var opptatt av at de tre barna hennes skulle tjene til livets opphold.5 Både Hannah og lillesøsteren Agda Jönsson ble utdannet til barneskolelærere, mens broren Erik Gustav William Jönsson fikk arbeid i bank.6 Men læreryrket fylte ikke Hannahs tilværelse med nok mening. Med støtte fra søskenbarnet Emil Nilsson, som hun var spesielt knyttet til, tok hun derfor initiativ i kunstnerisk retning. Sommeren 1916 melder hun seg på et seks ukers malerkurs hos sin gamle tegnelærer Rausstedt.7 Samme år begynner hun å studere frihåndstegning og perspektivlære hos Fredrik Krebs ved den Tekniska skolan i Lund, i tillegg til å ha full jobb som lærer. Ofte utnyttet hun de lange sommerferiene hun hadde som lærer, til å tegne smått og stort i omgivelsene rundt seg. Fredrik Krebs var født i Tyskland, men gikk på Det Kongelige Danske Kunstakademi i årene fra 1862 til 1868. Etter studiereiser til Innsbruck i Østerrike, startet han opp en malerskole i København. I 1882 flyttet han til Lund i Sverige og videreførte sin kunstneriske og pedagogiske virksomhet

Foran fra venstre: Hannah, søsteren Agda og moren Karna Gall Jönsson. Stående bak fra venstre: broren Erik og faren Gustav Jönsson. Fotografiet er tatt på begynnelsen av 1900-tallet. Privat eie.

der.8 Hos Krebs var det undervisning seks dager i uken, bare lørdagskvelden var fri. De øvrige dagene pendlet Hannah Jönsson med tog mellom Malmö, der hun bodde og underviste som lærer, og Lund.9 Etter seks år av og på med undervisning hos Krebs behersket Hannah både perspektivlære, komposisjon og frihåndstegning, og hun kunne male etter den «gamle skolen»: Hun hadde lært å rive farger, grunne lerret og bygge opp et maleri sjikt for sjikt. Krebs’ undervisning var tuftet på «de gamle akademiska idealen, där man tecknade inför gipsornament eller med gipskopier av antika skulpturer».10 Den klassiske måten å male på sto høyt i

Hannah Ryggen med en av sine skoleklasser med gutter. Årstall ukjent. Fotografiet tilhører Gunnerusbiblioteket.

kurs, særlig Rembrandts malerstil var et ideal. Av de maleriene av Hannah Ryggen som er funnet fra denne tidlige perioden i Malmö og Lund, kan det synes som det i hovedsak var portretter og interiører hun malte. Krebs var en sentral mann i Lunds intellektuelle liv, og han delte raust av sin kunnskap.11 Alt tyder på at Hannah var svært glad i ham og hans kone Helene. I et brev fra 1948 kommer det frem at hun pleide å dra til kunstmuseet i Malmö og se på et av Krebs’ malerier som befant seg der: «Jeg reiser aldri forbi uten at gå dit for å se Krebs bilde – og gråte en tår. Jeg var barn i huset hos Krebserne og vi älskade verandra. De dödde bägge strax efter jeg kom til Norge. Jeg kan ännu se Krebs på trappen i sitt hus vinka farvel til meg og ropa ‘Vi ses igjen’.»12 Krebs hadde også andre studenter i sin malerklasse, én av dem var Theodor Jönsson. 21. juli 1917 ble det kunngjort forlovelse mellom «kunstneren Theodor Jönsson» og «småskolelærerinnan Hannah Jönsson» i Sydsvenska Dagbladet, men den varte ikke lenge: I 1919 eller 1920 brøt Theodor forlovelsen.13 For å avhjelpe en spent situasjon og for å anspore henne videre med kunsten, foreslo Krebs en studietur til Dresden. Han mente hun ville dra nytte av å studere malerisamlingene her. Slik kunne hun få en bedre forståelse av de gamle mestrene og maleriets tradisjon. Hannah Jönsson fulgte hans anbefaling og reiste til Tyskland sommeren 1922.

Hannah Ryggen, landskapsscene med gård, 1918. Tegning. Tilhører Gunnerusbiblioteket. Hannah Ryggen, arbeiderkvinner, 1919. Tegning. Tilhører Gunnerusbiblioteket.

Hannah Ryggen, portrett av kvinne, ca 1920. Oljemaleri. Privat eie.

Dresden og møtet med Hans Ryggen Dresden var på dette tidspunktet en temmelig stor by med rundt en halv million innbyggere. Den var attraktiv for mange nordiske kunstnere, som valfartet til byen for å studere, enten ved Dresden Akademie für Bildende Künste eller Dresdner Kunstgewerbeschule. Ikke langt fra akademiet lå det berømte Gemäldegalerie Alte Meister, som Hannah Jönsson hadde som uttalt mål å besøke. Vi vet at hun faktisk var der, for i Hannah og Hans

Fredrik Krebs med sine studenter, fotografi tatt i tidsrommet 1917–1920. Hannah Jönsson sitter foran. Theodor Jönsson står bakerst. At de hadde samme etternavn var en tilfeldighet. Tilhører Gunnerusbiblioteket.

Ryggens hjem på Ørlandet sto det to bøker med oversikt over museets samling. Bøkene har vært flittig brukt, og begge bærer signaturen Hannah Jönsson oppe i høyre hjørne på bokomslagene.14 I Gemäldegalerie henger også Johannes Vermeers maleri Koblersken fra 1656. Det skulle Hannah Ryggen gjøre en liten, uhøytidelig parafrase over, så sent som i 1968. I parafrasen er det påfallende hvordan hun har erstattet den forførende og taktile tre dimensjonaliteten i maleriet med et enkelt, todimensjonalt uttrykk, samtidig som «koblersken» er gitt en langt mer selvstendig rolle. Hannah Ryggen har gjort motivet til sitt og tilpasset det sitt eget medium.

Vermeers Koblersken er del av en praktfull samling malerkunst i Gemälde galerie, særlig fra perioden tidlig renessanse til barokk. Her finnes alt fra bilder av Albrecht Dürer, Jan van Eyck, Hans Holbein d.y., Peter Paul Rubens og Rembrandt til Nicolas Poussin. Det er i disse omgivelsene, preget av klassisk dannelse og tung maleritradisjon, at Hannah Jönsson treffer den norske maleren Hans Ryggen. Hun skriver: «Det var i Dresden 1922, jeg var reist for å male der og studere galleriet i min ferie. Jeg var ikke duktig i tysken og måtte ha hjelp til et indkjøp av en danske som bodde i samme pensionat Wagner i Ritshelsstrasse 14.» I dette pensjonatet var det visstnok mange rom. Hannah banker på feil dør, og der sitter to menn, den ene er Hans Ryggen. Han oppsøker Hannah senere en kveld og inviterer henne med på en tur i Grosser Garten sammen med seg og kameraten. Det förste mötets södme: vem kan beskrive det? Vi gikk i Grosse Garten [Grosser Garten] Klokkan var 10 – eller 11 om kvellen. Det var bare vi i parken. Vi gikk på de grusede gangerne mellan hoie lövrike trär. Det var et kadiumgrönt mörke, det varme nattmörke gröne. Jeg var i en flott drakt grönlig gabardin og en stor stråhatt med grönt silke under bretterne. Den gangen var jeg lett og slank med brunt langt hår og brun hy og full av liv. Vi var unge di to malerne var höie og strame å gikk en på var side. Livet låg fremfor os. Vi hade intet mål der vi gikk. Vi sop inn luften stillheten farven livet med alle sanser. Vi kom frem til en liten insjö Carola see, på ena siden ut mot sjöen löpte en balustrad, den var vit, men mjuk og blå elig i nattemörkret. Innanfor var en liten restaurant med vita runna bord utenfor […] Vi fikk en flaske [vin]. Jeg smiler ennu ved tanken på den malagen. Den var en gudadrikk: All världens sol, liv, eld var samlet i den – og vi drakk – og kom i en salig over all beskrivelse lykkeli tilstand. Vi satt så lenge vi kunne ved Carola see. Men alltid kan man ikke forbli i disse ovirkelige salige minuter i livet. Opbrudd! Vi gikk tilbake. Parken stängdes ved midnat. Noen dyrebare öieblikk satt vi på en benk. Jeg var så trett så lykkeli av vinen. Jeg satt emellem de to norrmänn. Den mörke på venstre siden den lyse (Hans) på den höire. Di holl mine hender. Jeg satt å tenkte vem skall jeg lute mitt trette hode til. Jo den lyse han likte jeg best –. Vi var i ekstase. Jeg frigjore min venstre hand og höll Hans munn tildekt over en hattebrett når han prövde å kysse meg. Ikke for det jeg ville gjerne – men vi var ända så ukjent. Härlie stund. Vi skred inn mellen det grönne, natt mörke trärna der eldfluerne danse. Det er förste og ende gang jeg har sett eldfluernes dans. Betagende. Di to malere reiste til München. Hans skrev kjärlighetsbrev. Jeg var allein i Dresden og reiste ogsaa til München for å se Alte Pinakotek. Vi hade sellskap hjemover.15

pax.no

I arbeidet med denne boken har kunst historikeren Marit Paasche tatt for seg et omfattende kildemateriale som bringer oss tett på Hannah Ryggens kunstnerskap. Slik kastes et nytt lys på denne kunstnerens betydning, både i nasjonal og internasjonal sammenheng.

bilder på bokomslaget Hannah Ryggen ved veven, fotografert i 1922. Detalj fra Hannah Ryggens billedvev En fri (1948). Forfatterportrett: © Mimsy Møller

Hannah Ryggen

marit paasche (f. 1971) er kunsthistoriker og har særlig jobbet med samtidskunst, som forfatter, kurator, foreleser og kritiker. Hun var kurator for utstillingen Vi lever på en stjerne på Henie Onstad Kunstsenter i 2014. Her inngikk Hannah Ryggens store teppe med samme tittel. Paasche har utgitt flere bøker om samtidskunst, blant andre Lives and Videotapes: The Inconsistent History of Norwegian Video Art (2014) og Et annet lerret. Fire fortellinger om film og billedkunst (2013).

Et viktig trekk ved Hannah Ryggens kunst er de monumentale og sterke antifascistiske teppene, som Etiopia (1935), der vi ser Mussolinis invasjon av Etiopia og Gru (1936) av Francos herjinger i Spania. Eller Drømmedød (1936) der fredsforkjemperen Carl von Ossietzkys kamp mot nazismen er tema. Arbeider som dette vakte stor oppmerksomhet nasjonalt og internasjonalt på 1930- og 40-tallet, og de er unike i europeisk sammenheng.

Marit Paasche

hannah ryggen (1894–1970) var utdannet maler, men valgte å uttrykke seg kunstnerisk og politisk gjennom billedveven. Hun var født i Malmø, men bodde mesteparten av sitt liv på Ørlandet og i Trondheim. Hennes rike kunstnerskap sprang ut av en nær tilknytning til naturen, og en sterk interesse for maleri, folkekunst og politikk. Hannah Ryggens kunst utgjør en egen form for modernisme. Hun var fri i sin kunst og hadde en enorm tro på kunsten som uttrykk – på mange måter målte hun krefter med Picasso.

Hannah Ryggen En fri Marit Paasche