Haruki Murakami: Hør vinden synge | Flipperspill, 1973 leseprøve

haruki murakami på pax forlag: Sauejakten, 1993 Dans dans dans, 1994 Norwegian Wood, 1998 Trekkoppfuglen, 1999 Vest for solen, syd for grensen, 2000 Hardkokt eventyrland og verdens ende, 2001 Etter skjelvet, 2002 Kafka på stranden, 2005 After Dark, 2007 Blindepilen og den sovende kvinnen, 2009 Elskede Sputnik, 2010 Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping, 2010 1Q84. Bok 1 & 2, 2011 1Q84. Bok 3, 2012 Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilegrimsår, 2014

Haruki Murakami

HĂ˜R VINDEN SYNGE * FLIPPERSPILL, 1973 oversatt fra japansk av yngve johan larsen

pax forlag a /s, oslo 2015

originalens tittel: kaze no uta o kike / hear the wind sing og 1973 nen no pinboru / pinball, 1973 copyright © 1979 and 1980 by haruki murakami norsk utgave: © pax forlag 2015 omslag: egil haraldsen og ellen lindeberg / exil design trykk: scandbook ab, falun printed in sweden isbn: 978-82-530-3804-9 Innkjøpt av Norsk kulturråd

4

INNHOLD

Hvordan to kjøkkenbordromaner ble til Et forord til to korte romaner | 7 HØR VINDEN SYNGE | 17 FLIPPERSPILL, 1973 | 137

HVORDAN TO KJØKKENBORD­ ROMANER BLE TIL Et forord til to korte romaner

De fleste mennesker – og da tenker jeg på de fleste i det japanske samfunnet – tar først en universitetsgrad, så finner de seg en jobb.

Og så, en stund senere, gifter de seg. Opprinnelig var dette også min plan. Det vil si, jeg tenkte at slik blir det vel for meg også.

Men det som faktisk skjedde, var at jeg giftet meg først. Deretter begynte jeg å jobbe, før jeg til slutt klarte å fullføre universitetet.

Med andre ord helt motsatt av det som er vanlig.

Jeg giftet meg altså, men jeg hadde ikke lyst på en v­ anlig kontorjobb. Derfor bestemte jeg meg for å åpne min egen bar, et sted hvor jeg kunne spille jazzplater og servere alt fra kaffe til alkohol og mat. Jeg likte jazz og hadde en ukomplisert, nesten behagelig ide om at det ville være fint å kunne høre på musikk fra morgen til kveld.

Som gift student hadde jeg selvsagt ingen penger. Min kone og jeg brukte derfor de neste tre årene på all slags strøjobber og sparte penger for harde livet. I tillegg lånte vi penger der vi kunne. Pengene som vi skrapte sammen, brukte vi til å åpne bar i Kokubunji, en bydel med mange studenter vest i Tokyo.

Det var i 1974.

På den tiden trengte ikke unge mennesker altfor store ­summer for å åpne sin egen sjappe. Mange av oss som ikke ønsket en vanlig kontorjobb, åpnet derfor egne steder. Kafeer 7

og restauranter, krimskramsbutikker og bokhandler. Det var flere andre på vår alder som drev for seg selv i nærheten av baren vår. Stemningen i Kokubunji var preget av motkultur, og stu­ dietiden til en del av de som gikk rundt der, hadde nok inneholdt elementer av mer eller mindre vellykket politisk aktivisme.

Det var en tid hvor det ennå fantes en plass for slike i verden.

Jeg eide allerede et piano, og dette flyttet jeg til baren for å kunne arrangere småkonserter i helgene. De mange unge jazzmusikerne som bodde i og rundt Kokubunji, stilte (sannsynligvis) gladelig opp og spilte, selv om det ikke var stort jeg kunne betale dem. I dag er det mange av disse som er kjente musikere og som jeg av og til møter igjen på Tokyos forskjellige j­ azzklubber.

Selv om jeg kunne holde på med det jeg likte, var det vanskelig å betale tilbake alle pengene vi hadde lånt. Vi hadde ikke bare lånt penger i banken, men også fra en rekke venner. En gang så det ikke ut til at vi skulle klare å skaffe nok penger til å betale det månedlige avdraget til banken, men da min kone og jeg med hengende hoder var ute og spaserte midt på natta, fant vi en seddelbunke som noen hadde mistet. Kanskje en kan kalle det synkronisitet, eller kanskje et tegn fra oven, men vi fant i alle fall nøyaktig samme sum som vi trengte. Neste dag hadde vi en regning som vi var helt nødt til å betale, så det føltes som om det var skjebnen (slike underlige ting skjer stadig vekk i livet mitt). Det riktige hadde selvsagt vært å levere ­pengene til politiet, men akkurat den gangen hadde ikke ærligheten noe spillerom.

Likevel var det en morsom tid, det er helt sikkert. Jeg var ung og sprek, og fremfor alt kunne jeg lytte til favoritt­musikken min hele dagen. Selv om det var lite, var jeg konge i mitt eget rike. Jeg trengte ikke stå som sild i tønne på toget for å komme til jobb, det var ingen kjedelige møter jeg måtte delta i, og jeg måtte ikke bukke og skrape for en sjef jeg ikke tålte trynet på.

Dessuten møtte jeg mange interessante mennesker.

8

Dermed gikk tjueårene mine med til manuelt arbeid fra morgen til kveld (lage sandwicher, mikse drinker, kaste ut bråkete gjester osv.) og til å betale tilbake gjeld. Underveis ble det bestemt at bygningen som baren min i Kokubunji lå i, skulle rives, så jeg ble nødt til å flytte. Da etablerte jeg baren på nytt i Sendagaya, midt i byen, i et nytt og større lokale hvor jeg satte inn et flygel. Samtidig økte gjelden min igjen, så jeg hadde stadig ikke noe pusterom. Det første som slår meg når jeg tenker tilbake på den tiden, er at jeg jobbet virkelig mye.

Jeg innbiller meg at folk flest har det moro i tjueårene, men jeg hadde verken tid eller økonomi til å nyte tiden som ung. De gangene jeg hadde litt tid til overs, leste jeg bøker. Uansett hvor travelt jeg hadde det, hvor vanskelig hverdagen var eller hvor sliten jeg var, så fortsatte lesingen å gi meg glede på samme måte som det å lytte til musikk. Det var det ingen som kunne ta fra meg.

Da jeg nærmet meg slutten av tjueårene, begynte endelig driften av baren i Sendagaya å stabilisere seg. Jeg hadde fortsatt lån, og inntektsmessig var det både gode og dårlige perioder, så jeg kunne ikke føle meg helt trygg, men jeg følte at jeg var på rett vei og at så lenge jeg fortsatte å stå på, kom alt til å gå bra.

En fin ettermiddag i april 1978 dro jeg for å se en baseballkamp på Jingu Stadion, som lå i nærheten av leiligheten min i Tokyo.

Det var sesongåpning i Central League, og kampen var mellom Yakult Swallows og Hiroshima Carp. Det var en dagkamp, så klokka var 13.00. Som nybakt Swallows-supporter ruslet jeg rett som det var innom arenaen for å se kamp.

Swallows var et dårlig lag på den tiden (du skjønner det nesten på navnet …). En evig taperklubb uten en eneste stjernespiller, og svak økonomi. Derfor var de selvsagt ikke veldig populære heller. Selv om det var åpningsrunde, var det sparsomt med tilskuere på tribunene ved ytre bane. Jeg la meg til rette 9

alene på tribunen og drakk øl mens jeg så på kampen. Den gangen var det ikke stoler på tribunene langs ytre bane, bare en slak gressbakke. Himmelen var skyfri, pilsen iskald og den hvite ballen skinte mot den grønne gressbanen som jeg ikke hadde sett på så lang tid. Den første som skulle slå for S­ wallows, var en slank og ukjent amerikaner ved navn Dave Hilton.

Han var blitt utnevnt til første slagmann. Den fjerde var ­Charlie Manuel, som senere ble berømt som manager for Indians og Phillies, men på den tiden var han kjent som en ekstremt sterk og fryktløs slagmann og ble kalt «Den røde djevelen» av japanske baseballfans.

Den første pitcheren til Hiroshima var Sotokoba, tror jeg.

Yasuda var den første for Yakult. Da Sotokoba kastet den første ballen i den første inningen, traff Hilton klokke­rent. Ballen fløy mot venstre og Hilton løp til andre base. Det skarpe smellet da balltreet traff ballen, runget gjennom Jingu Stadion, etterfulgt av spredt applaus. Det var i det øyeblikket tanken slo meg, uten at det lå noe resonnement eller spesiell grunn bak: Ja, jeg kan kanskje skrive en roman.

Ennå husker jeg klart den følelsen. Det var som om et eller annet kom dalende ned fra himmelen, og jeg klarte å ta imot med begge hender. Hvorfor dette tilfeldig­vis landet i håndflatene mine, det aner jeg ikke. Jeg skjønte det ikke da, og jeg skjønner det ikke nå. Men uansett hva som lå bak, så skjedde det i alle fall. Hva skal man kalle det? En slags visjon? Kanskje ­«åpenbaring» er det ordet som passer best. I alle fall tok livet mitt en helt ny vending i det øyeblikket Dave Hilton traff klokkerent og kom seg til andre base på Jingu Stadion.

Etter kampen (jeg husker at Yakult vant) tok jeg toget til Shinjuku og kjøpte manuskriptpapir og en fyllepenn. På den tiden var det ennå ikke blitt vanlig med skrivemaskiner og datamaskiner, så jeg måtte skrive ett og ett tegn for hånd. Men det føltes faktisk veldig forfriskende, og jeg husker fortsatt hvor 10

opprømt jeg var. Det var veldig lenge siden jeg hadde skrevet med en fyllepenn.

Midt på natta, etter arbeidet på baren, satte jeg meg ved kjøkkenbordet og skrev på romanen min. Timene før soloppgang var så godt som de eneste jeg hadde fri, som jeg kunne bruke som jeg ville. Omtrent et halvt år senere var romanen Hør vinden synge ferdig. Baseballsesongen var nesten over da jeg satte punktum for førsteutkastet. Denne sesongen var det forresten Yakult Swallows som mot de flestes forventninger vant serien og kvalifiserte seg for sluttspillet. Der knuste de Hankyu Braves, et lag med mange stjernepitchere. Det var en ekstremt spennende og mirakuløs sesong.

Hør vinden synge er kort, snarere en kortroman enn en roman.

Likevel slet jeg med å komme i mål. At jeg knapt hadde fritid, hjalp selvsagt ikke, men det største problemet var at jeg ikke visste hvordan jeg skulle skrive en roman. Sannheten er at jeg hadde vært så oppslukt av alt fra russiske romaner fra nittenhundretallet til hardkokt amerikansk krim at jeg knapt hadde tatt i en japansk samtidsroman. Derfor visste jeg heller ikke hvilke romaner som ble lest i Japan på den tiden, og heller ikke hvordan jeg skulle skrive en roman på japansk.

Jeg gjettet meg til hvordan er japansk roman skulle se ut, så skrev jeg i flere måneder på noe som lignet på det bildet jeg hadde.

Men da jeg var ferdig og leste gjennom min egen tekst, ble jeg ikke særlig imponert. I formen lignet den for så vidt på en roman, men den var ikke spesielt morsom, og det var heller ikke noe ved den som satte følelsene i sving. Hvis forfatteren selv leser romanen og opplever det slik, vil vel leserne ha det på samme måte. Skuffet tenkte jeg at jeg likevel ikke hadde ferdighetene som trengs for å skrive romaner. Vanligvis ville jeg nok ha gitt opp der og da, men følelsen som åpen­baringen på tribunen på Jingu Stadion hadde gitt meg, satt fortsatt igjen.

11

Når jeg tenker tilbake på det nå, så var det vel bare naturlig at jeg ikke kunne skrive romaner på den tiden. For det første hadde jeg aldri gjort det før, og for det andre er det ikke ­akkurat lett å skrive feiende flotte setninger på første forsøk. Jeg tenkte at jeg kanskje prøvde for hardt å skrive en roman som ville imponere. Siden jeg ikke kunne skrive en god roman, måtte jeg kvitte meg med de etablerte forestillingene om hva en roman skulle være, hva litteratur skulle være, og i stedet skrive det jeg følte, det som dukket opp i hodet mitt, det jeg hadde lyst til å skrive.

Likevel, det er lettere sagt enn gjort å «skrive det en føler, det som dukker opp i hodet, det en har lyst til». Og for noen som aldri har skrevet en roman før, er det en nesten umulig oppgave. Det første jeg gjorde for å endre måten jeg tenkte på, var å kvitte meg med manuskriptpapiret og fyllepennen. Så lenge jeg hadde en fyllepenn og manuskriptpapir foran meg, ville tilnærmingen min bli for «litterær». I stedet hentet jeg en Olivetti skrivemaskin med latinsk alfabet fram fra skapet og bestemte meg for å prøve å skrive begynnelsen av romanen på engelsk. Jeg bare måtte prøve noe, uansett hvor uvanlig det var.

Nivået på engelsken min var selvsagt svært lavt. Ordforrådet mitt var lite, og jeg kjente bare til et begrenset antall måter å bygge opp setninger på. Følgelig ble setningene korte. Uansett hvor kompliserte tanker jeg hadde i hodet, klarte jeg ikke å uttrykke dem. Derfor måtte jeg formidle handlingen med et så enkelt språk som mulig, skrive om for å gjøre det jeg ønsket å fortelle, lett å forstå, skjære vekk overflødig fett fra beskrivelsene mine og gi hele teksten en kompakt form slik at den ville passe inn i en beholder med begrenset plass. Dette resulterte i g­ anske så røffe setninger, men etter hvert som jeg strevde meg videre i teksten, begynte min egen setningsrytme gradvis å ta form.

Helt siden jeg var liten, har jeg som japaner født og oppvokst i Japan, brukt japansk til å kommunisere, og det systemet som utgjør meg, er fylt til randen med japanske ord og uttrykk. Så 12

når jeg skal gjøre følelser og scener inni meg om til setninger, har jeg så mye å velge mellom at systemet mitt av og til krasjer.

Men når jeg skal formulere setninger på et fremmedspråk, er forrådet mitt av ord og uttrykk så begrenset at dette ikke er noe problem. Det jeg oppdaget den gangen, var at selv om jeg ikke kjente til så mange ord og uttrykk, kunne jeg ved å sette dem sammen på en effektiv måte og finne deres riktige plass i ­setningene, uttrykke både følelser og intensjoner på en ganske bra måte. Med andre ord: Jeg trengte ikke bruke vanskelige ord eller vakre uttrykksmåter for å imponere noen.

Lenge etter dette fant jeg ut at forfatteren Agota Kristof hadde skrevet flere flotte romaner ved å bruke en lignende ­litterær stil. Kristof er fra Ungarn, men flyktet til Sveits under oppstanden i Ungarn i 1956, og der var hun nesten tvunget til å bruke fransk da hun begynte å skrive romaner. For Kristof var fransk et tillært fremmedspråk, et hun hadde vært nødt til å lære seg. Men gjennom å bruke et fremmedspråk i ­skrivingen, lyktes hun i å utvikle en ny skrivestil. Korte setninger som var bundet sammen med en fin rytme, ord som var ærlige og rett på sak, og p ­ resise, usentimentale beskrivelser. Den v­ iktigste informa­sjonen sto ikke skrevet, men var skjult dypt inne i teksten, og dette ga setningene hennes en mystisk stemning.

Jeg husker godt første gang jeg leste en av romanene hennes, for den ga meg en følelse av nostalgi. Kristofs første roman på fransk, Tvillingenes dagbok, kom ut i 1986, men jeg skrev Hør vinden synge i 1978, altså åtte år tidligere.

Da jeg hadde «oppdaget» den morsomme effekten det ga å skrive på et fremmedspråk, og med det utviklet min egen ­skriverytme, satte jeg skrivemaskinen tilbake i s­ kapet og tok fram manuskriptpapirene og fyllepennen igjen. Så satte jeg meg ved bordet og «oversatte» omtrent ett kapittel av det jeg hadde skrevet på engelsk, til japansk. Jeg bruker ordet «oversatte», men det var ingen direkte oversettelse, heller noe som 13

kunne minne om en «transplantasjon». Resultatet var uunn­ gåelig: En ny type japansk skrivestil så dagens lys. Min egen, unike skrive­stil, en jeg hadde oppdaget selv. Ja vel, det er altså slik jeg bør skrive japansk, tenkte jeg. Det var som om skjell falt fra øynene mine.

Det hender noen hevder at «Setningene dine er jo ‘oversetterske’». Nå er jeg usikker på den presise defini­sjonen av «oversettersk», men påstanden er nok på ett vis riktig, på et annet feil.

Den har nok noe for seg når det gjelder det første kapittelet, som jeg jo faktisk «oversatte» til japansk, men da er det først og fremst snakk om en praktisk prosess. Målet mitt var å tilegne meg en «nøytral» skrivestil med fin flyt og uten overflødige litterære utsmykninger. Målet var ikke å skrive et japansk som virket ­mindre japansk, men å bruke et japansk som var så langt unna et «romanjapansk» som mulig, og skrive romaner med en stemme som var naturlig for meg. Derfor måtte jeg ty til en slik siste utvei. For å sette det litt på spissen var kanskje ikke japansk mer enn et funksjonelt redskap for meg den gangen.

Noen anså også språket mitt som en fornærmelse mot japansk.

Men språk er i utgangspunktet solid, med en seiglivet kraft og en lang historie i ryggen. Det er utenkelig at det skulle miste sin uavhengighet fordi noen bruker det på en annerledes eller litt brutal måte. Alle forfattere har en unik rett til å benytte seg av enhver tenkelig metode for å prøve ut de mulighetene som språket gir, og uten denne eventyrlysten ville aldri noe nytt se dagens lys.

Måten jeg skriver japansk på, er ulik Tanizakis, og den er ulik ­Kawabatas. Men det er bare naturlig, for jeg er Haruki Murakami, en egen, uavhengig forfatter.

Den var en søndagsmorgen om våren at telefonen kom fra en redaktør i det litterære tidsskriftet Gunzō. «Murakami-san, romanen din Hør vinden synge er på den endelige innstillings­ listen for prisen for nye forfattere,» ble jeg fortalt. Det var snart 14

gått ett år siden åpningskampen på Jingu stadion, og jeg hadde allerede fylt tretti. Jeg tror klokka var passert elleve om ­formiddagen, men siden jeg hadde jobbet til langt på natt dagen før, sov jeg ennå tungt da telefonen ringte. Jeg var så søvn­ drukken da jeg løftet av røret, at jeg ikke skjønte et ord av det redaktøren forsøkte å si. For å være ærlig hadde jeg helt glemt at jeg hadde sendt manuskriptet til redaksjonen i Gunzō. Da jeg hadde fullført romanen og gitt den fra meg, hadde skrive­ lysten også roet seg. På en måte hadde jeg jo bare bitt tennene sammen og skrevet ned det som falt meg inn, så det hadde ikke slått meg at en slik roman skulle overleve til siste runde av innstillingsprosessen til en litterær pris. Jeg hadde ikke engang tatt kopi av manuskriptet, så om romanen ikke hadde blitt innstilt, ville den forsvunnet for evig tid (for manuskriptene ble ikke sendt tilbake). Sannsynligvis ville jeg da aldri ha ­skrevet en roman igjen. Livet kan være merkelig.

Ifølge redaktøren som ringte meg, var det inkludert min til sammen fem romaner igjen i siste innstillingsrunde. Jeg ble overrasket, men samtidig var jeg så trøtt at det hele føltes uvirkelig. Jeg sto opp, vasket ansiktet og kledde på meg. ­Deretter gikk min kone og jeg en tur. Da vi kom forbi en barneskole i nabolaget, så vi en ­enslig brevdue som satt i ­skyggen av noen busker. Jeg løftet den opp og så at den hadde skadet en vinge. Et metallskilt var festet til foten. Forsiktig holdt jeg duen i hendene og bar den med meg til politiboksen for Aoyama og Omotesandō, siden den var den nærmeste.

Mens vi gikk i bakgatene i Harajuku, lå den varme, skadde fuglen og småskalv i hendene mine. Det var en skyfri, nydelig søndag, og trær, ­bygninger og butikkvinduer glimtet vakkert i lyset fra vårsola. Akkurat i det øyeblikket skjønte jeg det: Jeg kom til å vinne Gunzōs pris for nye forfattere. Jeg kom til å bli forfatter, og jeg ville til en viss grad oppnå suksess. Kanskje var det arrogant av meg, men jeg var helt sikker. Det fantes 15

ikke et fnugg av tvil. Dette var ikke en logisk slutning, men heller en slags intuisjon. Året etter skrev jeg Flipperspill, 1973, som er en direkte fortsettelse av Hør vinden synge. Denne romanen skrev jeg også ved kjøkkenbordet om natta mens jeg fortsatte å drive baren. Det er av kjærlighet – og en aldri så liten porsjon forlegenhet – at jeg kaller disse to romanene for «kjøkkenbordromaner». Ikke lenge etter at jeg var ferdig med Flipperspill, 1973, solgte jeg baren for å bli forfatter på heltid. Så satte jeg meg ned og b­ egynte å skrive på Sauejakten, en lengre, mer seriøs roman. For meg var det da min egentlige karriere som forfatter begynte.

De to «kjøkkenbordromanene» har likevel en viktig og ­uerstat­telig plass i forfatterskapet mitt. De er som gamle barn­ doms­­venner jeg kanskje ikke kommer til å treffe og snakke mer med, men som jeg aldri vil glemme. Da jeg skrev dem, var de svært viktige for meg. Det var de som ˙støttet meg, det var de som varmet hjertet mitt.

Det er godt over tretti år siden den vårdagen på Jingu stadion, men jeg husker fortsatt klinkende klart fornemmelsen av dette som kom dalene ned i hendene mine, og også den varme fornemmelsen da de samme hendene ett år senere, også det tidlig om ettermiddagen en vårdag, plukket opp en skadd due utenfor Sendagaya barneskole. Når jeg tenker på hva det vil si å skrive en roman, husker jeg alltid fornemmelsen jeg hadde de to gangene. Det at jeg kan huske slike episoder indikerer for meg at jeg tror på «noe» som jeg har inni meg, og at jeg ­drømmer om hvilke muligheter dette «noe» kan gi næring til. At slike fornemmelser ennå finnes i meg, er virkelig fantastisk.

(Juni 2014)

16

hør vinden synge

1.

«Den perfekte setning eksisterer ikke. Akkurat som det heller ikke eksisterer perfekt fortvilelse.»

Det var en forfatter jeg tilfeldigvis ble kjent med mens jeg studerte, som sa dette til meg. Ordenes egentlige betydning forsto jeg først mye senere, men jeg fant i det minste en slags trøst i dem den gangen. Den perfekte setning eksisterer ikke.

Når jeg faktisk skulle til å skrive noe, ble jeg likevel alltid overveldet av fortvilelse, for det var så lite jeg kunne skrive om.

Selv om jeg fikk til å skrive noe om for eksempel elefanter, var det ikke sikkert jeg klarte å skrive noe om elefanttrenere. Slike ting.

I åtte år slet jeg med dette. I åtte år. Det er lang tid.

Men det er klart, så lenge en har den innstillingen at det er lærdom å hente i alt, er det ikke så ubehagelig å bli eldre. Sånn generelt sett.

Dette prinsippet har jeg forsøkt å leve etter siden jeg var tjue.

Utallige vonde slag har det gitt meg, jeg har blitt bedratt og misforstått, men samtidig har jeg også hatt mange spesielle opplevelser. Alle slags mennesker har kommet bort til meg for å snakke, skravlet i vei som om de trampet på en bro rett over hodet mitt, men uten noen gang å komme tilbake. Selv har jeg holdt munnen lukket, ikke sagt et ord. Ikke før nå, når jeg nærmer meg slutten av tjueårene.

19

* For nå har jeg tenkt å fortelle.

Problemene mine er fortsatt uløste, så klart, og når jeg er ferdig med å fortelle, er kanskje situasjonen nøyaktig den samme som da jeg begynte. For skriving er ikke, når alt ­kommer til alt, nøkkelen til å kurere seg selv, bare et beskjedent forsøk på selvhjelp.

Likevel er det forferdelig vanskelig å være helt ærlig når jeg forteller. Desto ærligere jeg forsøker å være, jo dypere inn i mørket synker de riktige ordene.

Jeg vil ikke unnskylde meg, men det jeg skriver her, er det beste jeg har å by på akkurat nå. Jeg har ingenting å tilføye.

Men like fullt tenker jeg at om alt går bra, vil jeg kanskje en gang i framtiden, om noen år eller tiår til og med, oppdage at jeg er kurert. Og da vil elefantene vende tilbake til slettene, og ordene jeg bruker for å fortelle om verden, vil være av det vakrere slaget. ☆ Mye av det jeg kan om å skrive, har jeg lært av Derek Heartfield.

Nesten alt, faktisk. Heartfield selv var dessverre på alle måter en mislykket forfatter. Les ham, så forstår du hva jeg mener.

Kronglete skrivestil, barnslige temaer og historier som er det rene visvas. Ikke desto mindre var han en av de få unike forfatterne som kunne bruke ord som våpen. I den forstand synes jeg ikke han står tilbake for samtidige forfattere som ­Hemingway og Fitzgerald. Uheldigvis klarte han aldri å danne seg et tydelig bilde av hvem det var han kjempet mot, og det var det som gjorde ham så mislykket.

I åtte år og to måneder kjempet Heartfield forgjeves, så døde han. En solfylt søndag i juni 1938, med et portrett av Hitler i høyre hånd og en oppslått paraply i venstre, hoppet Heartfield 20

fra taket på Empire State Building. Hans død skapte ikke mer oppstuss enn hans liv hadde gjort.

Det var mens jeg gikk tredje året på ungdomsskolen, i den sommerferien jeg hadde så fryktelige utslett i skrittet, at ­Heartfields debutroman tilfeldigvis havnet i mine hender. Boka, som allerede var utsolgt fra forlaget, fikk jeg av en onkel som tre år senere døde en smertefull død av tarmkreft, opprevet innvendig og med plastslanger i hver kroppsåpning. Siste gang jeg møtte ham, var han helt innskrumpet og rustfarget, som en vis, gammel ape. ☆ Jeg hadde tre onkler i alt. Den ene døde utenfor Shanghai. To dager etter krigens slutt tråkket han på en mine han selv hadde gravd ned. Den eneste av onklene mine som ennå lever, er tryllekunstner og opptrer ved varme kilder over hele landet. ☆ Heartfield skriver følgende om hva det vil si å skrive godt: «Å skrive dreier seg fremfor alt om å gjenkjenne avstanden mellom en selv og tingene rundt en. Det en trenger, er ikke følsomhet, men en linjal.» (Hva er galt med å føle seg bra?, 1936.)

For min del må det ha vært i det året president Kennedy døde, at jeg tok linjalen i hånda og varsomt begynte å følge med på det som skjedde rundt meg. Det er femten år siden, og på de femten årene er det ikke lite jeg har kvittet meg med. Jeg har vært som et fly med motortrøbbel, hvor først bagasjen lempes ut for å redusere vekten, før setene og til slutt det stakkars kabin­personalet går samme veien. I løpet av disse femten årene har jeg kvittet meg med alt mulig, uten å tilegne meg noe i dets sted.

21

Jeg er ikke sikker på om dette var riktig av meg. Livet har helt klart blitt enklere, men det skremmer meg fælt å tenke på meg selv som gammel, når døden nærmer seg. Hva i all verden kommer til å være igjen av meg da? Etter kremeringen vil det ikke være så mye som et bein igjen.

«Mennesker med mørkt sinn har bare mørke drømmer, mens de med enda mørkere sinn ikke engang drømmer.» Det var det min avdøde bestemor alltid pleide å si.

Det første jeg gjorde den kvelden bestemor døde, var å strekke ut hånda og forsiktig lukke øynene hennes. I syttini år hadde hun båret på drømmene sine, men idet jeg strøk igjen øyelokkene, forsvant drømmene i det stille, som dråper av forbi­ gående sommerregn på fortauene, og ikke noe var igjen. ☆ Jeg har én ting til å si om det å skrive. Det blir det siste.

For meg er skriving svært slitsomt arbeid. Noen ganger kan jeg holde på i en måned uten å få ferdig en eneste setning, mens jeg andre ganger kan skrive i tre dager og netter i strekk før jeg skjønner at det jeg har skrevet, er helt meningsløst.

Likevel kan det være morsomt å skrive. Sammenlignet med vanskelighetene livet har å by på, er det ren plankekjøring å feste mening til det. Jeg tror jeg var i tenårene da denne sannheten gikk opp for meg, og det satte meg så ut at jeg ikke sa et eneste ord den neste uken. Hvis jeg bare var litt oppmerksom, ville verden bøye seg etter min vilje, verdiene endres og selve tiden snu. Slik føltes det.

At dette var en fallgruve, skjønte jeg dessverre først lenge etterpå. Jeg tegnet en loddrett strek midt på et ark i en notisblokk, og på venstre side av streken skrev jeg ned ting jeg hadde tilegnet meg den siste tiden, mens jeg på høyre side skrev ned 22

ting jeg hadde mistet, ting jeg hadde tråkket på, ting jeg for lengst hadde forlatt, ting jeg hadde ofret, svik jeg hadde begått ... Det var så mye at jeg ikke engang klarte å skrive ferdig.

Mellom det vi mennesker forsøker å forstå og det vi faktisk forstår, er det en dyp kløft, og denne kløften kan ikke måles uansett hvor lang linjal en har. Det eneste jeg klarte å få ned på papiret, var en liste. Ikke en roman, ikke litteratur, og derfor ikke kunst. Bare en notisblokk med en strek midt på arket. Og kanskje et og annet å lære.

Hvis det er kunst eller litteratur du er ute etter, bør du lese de gamle grekerne. For at ekte kunst skal kunne skapes, er det nødvendig med slaveri, og slaveri fantes i det gamle Hellas.

Mens slavene pløyde marken, lagde måltidene og rodde båtene, satt de frie borgerne under Middelhavets sol, oppslukt av diktskriving og matematikk. Slik er kunsten.

Mennesker som roter rundt i kjøleskapet inne på det søvnige kjøkkenet sitt klokka tre om natta, er ikke i stand til å skrive som grekerne.

Og ja, jeg snakker om meg selv.

23

2.

Denne historien begynner den 8. august 1970 og slutter 18 dager senere, alts책 den 26. august samme 책r.

24