torgeir w. skancke
I Mikkels lys En pappas fortelling
pax forlag a/s, oslo 2016
© pax forlag 2016 omslag: jesper egemar omslagsfoto: line møller, vg trykk: scandbook ab, falun printed in sweden isbn: 978-82-530-3896-4 Utdrag av teksten til sangen «Klokken er mye nå» (s. 165–166), hentet fra samleplaten deLillos Festen er ikke over … det er mer kake igjen, Sonet 2005, er gjengitt med tillatelse av Lars Lillo-Stenberg. Forfatteren har fått støtte fra Det faglitterær fond og Stiftelsen Fritt Ord.
Forord
Hva om vi visste at det ville skje noe dramatisk i morgen, noe som ville endre våre liv for alltid. Ville vi leve mer i øyeblikket? Ville vi velge å gjøre det som virkelig er viktig for oss? Være enda nærmere dem vi er glade i? Eller ville vi fortsette å leve som før? Jeg har ofte tenkt at det er godt jeg ikke visste noe på forhånd. Hvordan skulle jeg ellers ha klart å håndtere det hele? De siste årene av Mikkels liv strevde jeg også med å finne håp. Nå i ettertid, når jeg ser det hele utenfra, føles det lettere. Jeg ser at det også kan ligge et håp i det uvisse: i morgendagen, i den neste timen, i det neste øyeblikket. Der vil det alltid ligge en kime til noe nytt og ubrukt. Derfor prøver jeg å minne meg selv om at, Torgeir, husk at øyeblikket alltid er nytt. Boka du nå holder i handa, er en pappas fortelling. I denne historien finnes det imidlertid også andre mennesker. Det er først og fremst mamma Mette, døtrene våre Pia og Maja, og kjæresten min, Kamilla. Hver av dem har sine egne personlige fortellinger om g utten vår. Det er viktig for meg å si at de på ingen måte spilte mindre roller enn meg. Og likevel, hvis de av og til blir tegnet i bakgrunnen, er det fordi historien er sett gjennom mine øyne. Jeg skylder dem en stor og inderlig takk. For kampen hver og en av dem har kjempet, for alt vi har sammen, og for at de har latt meg skrive denne boka. Det finnes også en rekke «biroller» her. Ingen er oppdiktede; de er alle reelle personer: familie, pasienter og ansatte. Noen av dem er navngitte, andre er det ikke. Mange av hendelsene som skildres i 5
boka, er høyst sensitive. Alt sammen er skildret så nøyaktig og sannferdig jeg har kunnet. Andre av de tilstedeværende vil kunne huske detaljene som annerledes. Jeg tror likevel at resultatet – boka du nå holder i handa – ligger så nært uttrykket det er mulig å komme: en sann historie. Larvik, juli 2016 Torgeir W. Skancke
Jeg kan ennå huske pusten hans. Den åpne munnen. Øynene
lukket. Hodet liggende på siden. Stillheten i rommet. Hendene våre fra alle kanter. Som om vil ville løfte ham opp. Mette lå tett bak ham. Det tårevåte ansiktet hennes, forvridd. Jeg lå foran. Jeg kjente et voldsomt press i brystet. Var det nå det skulle skje? Det var som en frådende bølge uten lyd. Jeg kunne ikke tenke lenger. Øynene mine betraktet det som skjedde. Hikstene. Pustingen. Hendene mine som gravde i ansiktet hans: Kjære gutten min. Noe i rommet akselererte uten å gå fortere. Hva er oksygenmetningen nå? Jeg kikket opp. Kom på at de hadde skrudd av monitoren. Den er egentlig ikke nødvendig lenger. Jeg satt foran ham, og oppdaget det: Fargen på leppene hans. Jeg ville gi ham mer luft, og la oksygenslangen nærmere munnen. Teipet den fast på puta, i riktig vinkel. Fikk denne følelsen: ta den bort. Et hinder mellom oss. Ansiktene våre, nært. Sånn ja. Av og til var hun der, taus, i øyekroken. Stående med ei klokke i handa. De hvite klærne, de mørke krøllene. Hun holdt ham da han var baby. Nå var hun kommet tilbake. Jeg hadde tenkt på det, at jeg burde gå for å sove litt. Det kunne bli ei lang natt. Men jeg turte ikke. Ikke sånn det hadde endret seg. Legen kom innom. Satte seg på senga hans, lyttet med stetoskopet. Hun var ung. Vi hadde bare så vidt hatt med henne å gjøre tidligere. Men hun var rolig, trygg. Helt til stede. Alle spørsmålene vi ikke stilte. Det var ikke flere. 7
Lyden av pusten hans. Jeg husker den ennå. Kort, støtvis. Legens beskjed: Det er bare hjernen som styrer dette nå. Dette som vi hadde ventet på, fryktet – drømmene, våkenettene, akuttmedisinene. Kunne jeg stå gjennom det? Jeg hadde ingen tanker lenger. Ville bare være nær, nær, hele natta. Plutselig: Et pustestopp. Sekundene gikk. Jeg klarte ikke telle dem. Og deretter – pust igjen. Jeg rettet nakken. Hørte stemmen min: Nå dør han! Jeg skjønte det, men kunne ikke forstå det. Hikstingen og hendene, enda mer. Han fortsatte å puste litt til. Så lett, så kort. Deretter ble det stille igjen. Noen dype åndedrag: Én gang. To ganger. Den tredje gangen. Jeg husker ennå hviskingen inne ved kinnet hans. Over håret, Mette og jeg. Det vi ville ha sagt, men ikke hadde kunnet. Ikke før nå, det siste: Nå skal du endelig bli fri.
8
Spikeren i veggen
Larvik, våren 1999. Jeg har gått med denne nagende følelsen. Den er ikke som en frykt. Mer som et rusk i øyekroken. Noe jeg ikke klarer å blunke bort eller pusse vekk. Av og til tenker jeg: Betyr det noe? Spesielt i de siste månedene av graviditeten er følelsen blitt tydeligere. Når jeg tenker på gutten i magen, er det som jeg får en ripe på brilleglasset. Kan det være at? Burde jeg fortelle Mette om det? Nei, det kan gjøre henne utrygg. Jeg lar være. Det må ikke ødelegge alt dette som er så fint. Det er som om mai måned ikke tar slutt: Sollyset, bøketrærne, det nye huset. Havet som glitrer der ute, sjølufta. Alt dette som hovedstaden ikke har. Det er ingenting som haster lenger. Jeg sitter her og holder rundt Mette, kjenner på kveldslufta. Et vinglass ved siden av. Lyden av svartrostsang fra Fritzøeparken. Det kjennes så godt å være tilbake i hjembyen vår, Larvik. Det er ti år siden sist. Det var i fjor vinter vi bestemte oss for å kikke på tomt. Nå står huset ferdigbygget. Innflyttingen skjedde for en måned siden. Følelsen av en fest. Det som gjorde flytting mulig for min del, var avtale om hjemmekontor tre dager i uka. De to andre dagene skal jeg pendle inn til journalistjobben i Asker. Jeg er glad de viste meg den tilliten. Når babyen er født, skal Mette ut i fødselspermisjon. Det bør ikke være vanskelig for henne å få jobb på en skole her i byen. Det er ikke alle lærere som har hovedfag. 9
Jeg kan forresten ikke huske at det har vært bedre mellom oss. Ikke siden den sommeren da vi var 16. Vanskelighetene ligger bak oss nå. Endelig, endelig. Det må ha vært da Maja kom til verden, for tre år siden, at ting falt på plass. Hun gjorde noe med oss. Skjønn heten, uskylden, rampestrekene. Det er noen øyeblikk i livet da alt er bare lys. Når du står på terskelen til noe. Når du åpner døra og kikker ut på alt som skal komme. *** Klokka halv elleve om kvelden 2. juli starter riene. Jeg går inn på Majas rom og stryker henne på kinnet. – Nå har babyen bestemt seg for å komme, hvisker jeg. Jeg kler på henne og kjører henne til Mimmi og morfar, sånn vi har avtalt. Hun har aldri vært så seint oppe før. Idet vi kjører nedover Veldrebakken, og ser lysglitteret fra byen under oss, roper hun: Ååååååh! *** Fødselen blir så annerledes. Klokka er 19.27 da det skjer, på Telemark sentralsykehus. Ansiktet hans er fullt av rynker. Huden er ikke glatt, som hos Maja. Han er liksom skjør, krakelert. Navlestrengen ligger rundt halsen. Øynene hans er to sprekker. Det er som om han vil holde hendene over dem, verne seg mot det sterke lyset. Jeg gransker ham nærmere. Kroppen hans, alle lemmene. Ingen mangler, ingen misdannelser. Alt ser normalt ut. Jeg tenker på den nagende følelsen. Nei, det var ingenting. Nå kan jeg puste lettet ut. De måler blodsukkeret hans. Det er lavt. Han får stukket inn en veneflon i foten og en sonde inn gjennom nesa. De sier at han må bli på nyfødtintensiven noen dager. Det tar meg med tang. Finnes det et øyeblikk i livet hvor du er mer hudløs? Hvor du ler lettere, hvor du griner for ingenting? Du svever bortover gata. Stoltheten din når du skal fortelle om det til andre. Ordene du ikke finner. 10
Dette voldsomme som sprenger i deg. Og ingenting av dette som får plass i den knappe meldinga du sender ut: 51 cm – 3670 gram. De fattigslige tallene folk krever. Som ikke er en flik av sannheten. De er bare det – tall. Og hva forteller de om det store lille mennesket – mirakelet som nettopp har kommet til verden. De legger ham på intensiven.
Brattefjell 19. august 1999. Jeg drar til fjells. Det er august og ennå varmt. Jeg stapper lue og votter i sekken, imens tenker jeg på svaberga i Brunlanes. Jeg skal på reportasjejobb; villreinjakt i Telemark. Tunneltelt, jaktklær og kamerautstyr. Bagasjerommet er snart fullt. Jeg vrir om nøkkelen og gir gass. Etter to og en halv time svinger jeg av ved møtestedet. Der, ved bensinstasjonen, står firehjulstrekkeren som avtalt. Ved rattet, en mann med caps. – Kolbjørn. – Torgeir. Fyren er kjapp i bevegelsene. Ikke noe å vente på. Jeg lemper sakene over i hans bil. Deretter bærer det opp liene på en støvete grusvei. Vi prater om dette og hint. Brått piper det i brystlomma. Mettes stemme: – Jeg har vært på seksukers-kontrollen. Legen tok blodprøver av ham. Mobilen tett til øret. Jeg prøver å få med meg det hun sier. – Hadde hun noen forklaring på gulfargen? – Ja. Det kan ha med leveren å gjøre. – Leveren? – Ja. – Hva betyr det? – Hun skulle ringe når prøvene er ferdig analysert. 11
Grusveien. Støv på vindusrutene og i øynene. Jeg må lukke vinduet. Blir sittende og kikke ut på landskapet. Jeg håpet på, regna med, at det var en bagatell. – Jeg vet ikke om det er dekning ved hytta, men jeg prøver å ringe deg igjen i kveld. Noen øde gårdsbruk. Sauer som beiter. Veien som slynger seg opp lia. Og endelig – parkeringsplassen ved dammen. Vi smeller igjen bildørene og begynner å gå. En eneste lang oppoverbakke. Fyren med caps langer ut på stien. Min egen sekk veier 20 kilo. Den er trolig ikke tyngre enn hans, det er bare forskjell på kondisen. Munntøyet hans går, også i motbakke. Jeg prøver å la være å pese. Ei steinbu kommer til syne. Nedenfor den, et blinkende tjern. Jeg vipper av meg sekken. Øyner en gjeng smilende karer og boksøl i solbrune never. Jeg dumper ned i lyngen. Karene har visst rukket noen pils allerede. Innerst i bua øyner jeg en kjenning. Det er grunneieren, Torkjell. – Velkommen. Som du ser er det trangt i bua. – Helt greit, jeg er vant til å sove i telt. Bjørkekubber på bålet, og snart sprakende varme. En pils i handa. Og enda en. Sola er smørgul mens den daler. Jeg reiser meg og skritter oppover lia. Stopper på en høyde. Legebesøket virker fjernt her jeg står og ser på landskapet som presenterer seg for meg. Jeg må puste over utsikten. De grønne liene, den hvite myrulla. Og veldige Brattefjell. Nordveggen, svart som aske. Tanken på å nå helt til topps. Jeg finner fram mobilen. Displayet viser en prikk eller to, jeg slår nummeret. Stemmen hennes: – Hei. – Ja? – De ringte meg tilbake i sted. Prøvene var ikke som de skulle. De vil sende ham på sykehus. Hun sa at … Stemmen hennes stopper. Jeg enser bare pusten. – Det kunne være alvorlig. 12
Jeg kikker ut over fjellranda. Noe i meg sier at dette vil ordne seg. Selvsagt, det gjør jo alltid det, Jeg kan ikke trekke meg fra reportasje oppdraget nå. Er jeg pappa eller mann? Jeg kjenner på dilemmaet mellom å bli eller dra. Blir stående litt. Hører jeger-stemmene nede fra bua. Latteren. – Jeg kommer hjem. Ønsker at jeg ikke hadde hørt Mettes ord. Det var noe feil ved dem, de passet ikke inn. Som småsteiner som ble kastet mot vinduet mitt. Det var grålysning, og jeg lå våken. Klikkelyden mot glasset. Torgeir, kommer du? Torgeir! – Torkjell. Bålet skinner i ansiktet hans. Smilerynkene. Han løfter på hodet. Øynene hans, spørrende. Han reiser seg og kommer bort. – Jeg ringte hjem. Det gjelder babyen vår. Hun har vært hos legen med ham. Jeg hører ikke ordene hans. Ser ham bare, stående der. Det skjer noe med ham – enda han ikke kjenner meg. Han legger handa på skuldra mi. Tussmørket kommer. Jeg bærer sekken og utstyret bort til en grasbakke. Spenner opp stengene. Drar sekken inn etter meg og kryper ned i posen. Grålysning. Jeg hører lydene av hviskende stemmer, romstering i leiren. Sitringen blant dem. Lærstøvler, kokekaffe, nyoljede børser. Det er første dag av jakta. Jeg pakker ned, drar teltstengene fra hverandre. Stapper soveposen i sekken. Torkjell kommer bort igjen, langsomt, med hendene i lomma. Han spør hvordan jeg har det. Jeg ljuger. Sola løfter seg, ikke et vinddrag. Lufta er skarp. Jeg tar ham i handa og begynner å gå. Sekken er tung, myrene smatter rundt støvlene. Landskapet laminert som en Aune-kalender. Jeg løfter blikket. Over meg seiler en våk. Den skriker mot himmelen. Jeg langer ut, myrene er snart unnagjort. Over en fjellrygg, og nedover et skar. 13
Brått dukker det opp noe. Der framme øyner jeg noe hvitt. Jeg går nærmere. Det er en stein, mannshøy. Jeg blir stående og kikke. Den ene siden er kritthvit. Jeg går rundt den. Den andre siden er helt fiolett. Resten er irrgrønn av lav. Steinen lyser opp i landskapet. Jeg stryker hendene over den. Kikker meg rundt – om jeg er aleine. Jeg lukker øynene, og hvisker noen ord.
I fritt svev Stemmen er skarp og uvennlig: – Larvik sykehus? – Hei. Jeg er pappa til en gutt som er innlagt hos dere. Kan du se hvilken avdeling han ligger på? – Og navnet ditt var? – Torgeir Wittersø Skancke. – Ja vel. Hva er fødselsnummeret hans? Jeg ramser opp de sifrene jeg kan, de seks første. – Gutten heter Mikkel. Noen sekunder stille i den andre enden. Deretter, nærmest bebreidende: – Det er ingen barneavdeling her. – Nei vel? Jeg blir rådvill. Damestemmen skjærer igjen: – Da må du ringe til sykehuset i Tønsberg. Hun legger på. Det er som et risp tvers over brystet. Jeg løfter telefonen på nytt. Jeg må finne ham – babyen min. *** Glassdørene åpner seg, jeg stirrer ned en lang korridor. Det skal være første dør til høyre. Jeg skyver den opp, den er tung. Mette sitter i en hvilestol. På fanget ligger en bylt i et blått teppe. Ammestolen knirker. Hun har ikke melk. 14
Jeg går bort, bytter med henne. Hun, som har sittet med ham i et døgn. Jeg kikker rundt meg. Ved vinduet står det ei seng. Hvit dyne og blankt metall. Ved siden av, ei barneseng med sprinkler. Festet på kanten, et hvitt ark med navnet Mikkel. Den lille senga er ubrukt. Hun begynner å fortelle. Om barnelegen som har vært innom. Han hadde sagt: Det kan være veldig alvorlig. Jeg letter på det blå teppet. På den lille foten er det surret en bandasje. En gjennomsiktig plastslange stikker ut. En veneflon, sånn som på fødeavdelingen. Utenfor vinduet skimter jeg Slottsfjellet. Solnedgangen er ei gul stripe. Stillheten er så hard. Dagene går. Vi venter og venter. Blodprøver og undersøkelser. Babyens skrik når han blir stukket. Sukkervannet vi skal gi ham; de sier det er for å lindre smerten. Jeg tror dem ikke, kjenner bare trang til å beskytte ham. Gi ham noe som er bedre enn de kjølige instrumentene; pappas hender rundt pannen. Vi har så mange spørsmål. Det er så mye som føles forvirrende. Det er kompliserte navn på diagnoser, undersøkelser og apparater. Medisiner. Begreper og faguttrykk: Trombocytter, bilirubin, ASAT og ALAT. Og hele tida denne frykten. *** Mette reiser hjem til Maja. Jeg skal være aleine med ham noen dager. Jeg knepper opp skjorta, legger ham inntil. Flaska er tom, jeg får ham til å rape. Han vrir litt på hodet. Fukten fra munnen hans, han gnir den utover. Kanskje det er svetten min. Liker han det sånn? Jeg prøver å finne en tone. En lav nynning. Noe fra jeg selv var liten, en slags melodi. Jeg legger øret hans mot brystet mitt, og ser for meg at lydbølgene fra sangen min brer seg inni den lille kroppen. Han stilner. Når han sover, får jeg en slags pause. Tilbake til ventingen. Jeg hører lyden fra pumpa. Ser de røde tallene på displayet, milliliterne 15
som tikker inn. Kikker rundt meg, på klokka på veggen, på sollyset som skinner gjennom de tynne gardinene. Jeg holder om den lille baken hans. Kikker på de små hendene, sammenkrøllede mot skjortestoffet. Tenker at det er meg han har å holde fast i. Jeg må være den store, den trygge.
Rikshospitalet Noen dager seinere blir ordet nevnt: Rikshospitalet. Jeg kjenner på lukta av et hus jeg aldri har sett. Det er visstnok kun én undersøkelse som må gjøres i Oslo, resten kan foregå her. – Det skulle ikke egentlig være nødvendig. Vi har den kompetansen som trengs til å utrede ham. Om noen dager er dere tilbake igjen her. Overlegen stirrer på oss. Høyreist i den hvite frakken. Samtidig lett framoverbøyd. Sånn overleger står. Han har runde øyne, skjegg og et smil med alvor i seg. Vi nikker, stiller færre utålmodige spørsmål til ham. Færre spørsmål i det hele tatt. Jeg tenker at han vet mer enn de andre. Derfor må vi holde fast i ham. Det er en søndag ettermiddag det skal skje. Da vil legene på Rikshospitalet være klare til å se på ham mandag morgen. Ambulansen står klar i kjellergarasjen. Så stort det er. Alle bygningene, høyblokkene, Pilestredet – en by med egne veier. Dødt, ingen mennesker på fortauene. Lav ettermiddagssol. Ambulansen parkerer foran et ruvende bygg. Alt er grått som aske. Følelsen av å være fremmed. Hvem skal ta imot oss? Jeg ser et skilt, Kvinneklinikken. Mennesker i hvite klær. Alle er like, ingen ansikter. Jeg overhører en diskusjon om hvor de vil plassere oss. Brokker av setninger: Det er fullt her. Han er egentlig for stor til nyfødtintensiven. Og for liten til barneavdelingen. Der står vi, to voksne med to bager og en baby. Ambulansefolkene tar oss i handa: Lykke til! 16
Noen viser oss et rom i enden av en korridor. Et utstyrsrom. Tomt og støvete. Er det plass til oss begge? To madrasser blir skjøvet inn. Ei barneseng med sprinkler står plassert ved veggen. På gulvet seiler noen små støvdotter. Vasken har løsnet fra veggen og henger etter rørene. Rikshospitalet er et ansiktsløst ingenmannsland – uten øyne som ser vår vei. Det er som om vi ikke finnes. Heter det overlatt? De siste ukene har det gått et ras innvendig. Det er som om vi er i fritt svev. Vær så snill, kan noen holde oss! Jeg våkner av stemmer i korridoren. Jeg kikker opp og oppdager en tynnlemmet skikkelse med hvit frakk i døra. Han lener seg til karmen med armene i kors. Smiler. Jeg vil ikke at han skal smile. Han går bort til Mikkel. Gransker ham, huden hans. – Han er ikke så gul. Legen foredrar om hva det kan være. Nevner forskjellige diagnoser. Stadig dette smilet. Gallegangsatresi. Det er en av mulighetene. En sjelden, medfødt misdannelse. Han nevner forskjellige slags undersøkelser: Ultralyd, røntgen, kanskje MR. Leverbiopsi og gastro skopi. Jeg samler meg: – Hvor alvorlig kan det være? – Hvis han har gallegangsatresi, må han opereres så fort som mulig.
Et sammentreff Oslo, 4. september 1999. Det har gått ei uke. Vi sitter ved siden av hverandre på graset. Fremdeles ingen diagnose. Hva hvis leveren hans svikter? Vi skjønner at det ikke er mye legene kan gjøre. Leveren er livsnødvendig for kroppen. Mange mennesker blander lever med nyrer, og tror at vi har to av den. Leveren er som en hel liten fabrikk – den lager mange forskjellige stoffer, og renser ut avfallet. Den kan ikke holdes kunstig i gang, slik man kan med dialyse ved nyresvikt. Når leveren først kollapser, er transplantasjon eneste utvei. Problemet er at Mikkel er så liten, for liten for en transplantasjon. 17
Mette kikker ut i lufta. – Hva skal vi gjøre hvis han dør? Vi tar hverandres hender. Dagen etter er den tynne legen der igjen. Det dukker opp et ord, langt og uforståelig. Mette stirrer på ham. – Kan du gjenta det du akkurat sa? – Alfa-1-antitrypsinmangel. – Dét har jeg hørt før. Dette kjekke smilet igjen. – Nei, det kan du umulig ha gjort. Mette forteller om en episode med Maja et år tidligere. Et lege besøk. Legen sa at blodprøvene viste lav konsentrasjon av et spesielt stoff i kroppen, Alfa-1. Han sa også at det i hennes tilfelle ikke hadde noen betydning. Legen smiler ikke så bredt lenger. – Ja vel. Hvis det du sier stemmer, er det tvilsomt at Mikkel har gallegangsatresi. Da skal dere i tilfelle være glade. For å si det enkelt: Alfa-1 er den «snille», mens gallegangsatresi er den «slemme» av de to diagnosene. Jeg og Mette kikker på hverandre. Er det et håp? Dette kan umulig være et sammentreff. Jeg finner en slags optimisme i den nye diagnosen. Tenker at det ordner seg, sånn det alltid gjør. At vi snart skal hjem, at alt dette snart skal være over. Med Mette er det annerledes. Blikket hennes er i gulvet, ansiktet hvitt, håret svart. Et tjern når skyene trekker over. Innimellom skjelver hun. Sittende på madrassen, med ryggen mot veggen. – Jeg tror ikke det går bra. Hun slutter å spise. Drikker bare så vidt. Jeg må være den stødige. Den hun kan holde fast i. Den som stoler på legene, de kan tross alt dette. Dette er Rikshospitalet. Jeg argumenterer med statistikken og logikken. Legen er innom igjen. Det er fredag ettermiddag. Plutselig piper det i mobiltelefonen hans. 18
– Hallo? Ja, klart det! Så hyggelig. Han lener seg mot veggen mens han snakker. Smilet er enda større. Mette sitter i ammestolen med Mikkel. Jeg på en pinnestol. – Jammen da sees vi på Aker Brygge klokka sju! Der er fredag ettermiddag. Ute skinner sola. Smil, vestkant, helge fri. Avstanden dit føles uendelig. *** Jeg har fått dreisen på å blande flaskemelk. Å varme den opp, gjøre ham mett. Deretter trygge ham med hendene mine. Kneppe opp skjorta, synge for ham. Mette trenger å være hjemme litt. De kaller det fødselsdepresjon. Vi venter på nye prøvesvar. Gentesting, og noen andre blodprøver. Hver kveld ruller jeg dyna som ei pølse, og legger den tett rundt ham. Deretter tar jeg ei annen dyne og brer over. Til slutt legger jeg meg ved siden av. Sånn lukker jeg ham inne. Det blir en slags innramming. Det han liker aller best er når jeg legger handa mi om pannen hans. Han gnir det lille hodet sitt mot den, som om varmen fra handa gjør ham ekstra trygg. Men ikke i kveld. Han vil ikke roe seg. Jeg prøver å nynne med dyp stemme mot øret hans. Gir ham litt mer melk. Han vrir hodet bort. Jeg kan ikke gi meg. Klokka runder elleve. Det blir midnatt. Jeg er så sliten nå. Følelsen av å være aleine. Jeg kjenner ham tross alt ikke. Lukten av ham er annerledes. Og følelsene. Jeg har kjent på dette en stund. I starten skjøv jeg det fra meg. Sa til meg selv at mors- eller farsfølelse ikke nødvendigvis kommer sporenstreks. Mange mødre sliter med akkurat det. Faktum er at man må bli kjent først. Tålmodighet er det som gjelder. Men nå er han åtte uker gammel – da bør jeg vel ha begynt å føle noe? Ja. Og nei. Jeg er så redd for å miste ham. Og likevel. Jeg må ikke røpe dette til noen. Han skriker og skriker. Jeg kikker ut i mørket. Gardinene er gamle, med løver og blomster på. Jeg gir etter, begynner også å grine. Tenker 19
at dette orker jeg ikke mer. Jeg er ikke så god som jeg trodde – jeg har tapt. Jeg kjenner at sinnet kommer. Gir opp å bysse ham. Jeg må også ha søvn, han får bare grine. Jeg legger ham hardt ned på puta. Han skriker høyere. Jeg blir redd noen hører ham, at de skjønner at jeg ikke er god nok. Angrer med det samme. Dette er ikke meg. Kan noen hente meg, redde meg? Fra dette, fra meg selv.
Angst De flytter ham inn på nyfødtintensiven for en stund. Det er blitt plass, og nå slipper vi i alle fall å ligge på et lagerrom i korridoren. Her er det sykepleiere hele tida. Jeg kikker rundt meg. Rommet er fullt av kuvøser, og foreldre ved hver av dem. Stille hvisking. Pleiere med konsentrerte, nedovervendte ansikter. Prøvesvarene skal komme i dag eller i morgen. De som vil slå fast om Mikkel har en slem eller snill sykdom. Følelsen av å skulle opp til avsluttende eksamen. Magen er ikke god. Mettes er verre. Av og til skjelver hun. Frykten for å miste et barn: en katastrofe, en undergang. Jeg prøver så godt jeg kan å ta vare på henne, men armene mine strekker ikke til. Er det frykt eller kjærlighet som holder oss sammen? Kanskje bare det å høre til. Tryggheten som ligger i det. Vi har alltid vært på bølge lengde. Som to trær fra samme rot, eller som søsken. Den ene av oss kan begynne med en setning, og den andre kan fortsette med den neste. Jeg tror vi alltid kommer til å være sammen. Ser ikke for meg hvordan vi ikke skulle være det. Det er rart å tenke tilbake på alt som har vært. For ett år siden bodde vi i en nybygd leilighet i Asker. Når Maja hadde sovnet om kvelden, satt vi ofte og drakk te og snakket om hvor fint vi hadde det, med faste jobber begge to. Planene om et barn til, og å flytte hjem til barndomsbyen vår. Mette mente at den bekymringsløse tida ikke kunne vare. At livet snart ville slå tilbake. En slags skjebnelogikk; 20
bølgedal etter bølgetopp. Jeg protesterte, det fantes da ingen fornuft i sånt? Det piper fra kuvøsene rundt oss. Lydene stikker i meg. Jeg trodde det fantes krisepsykologer på et sykehus. Noen som ville ta vare på oss. Nei, ingen blikk vår vei, ingen som spør hvordan vi har det. Hadde det bare vært ei hand på skuldra. Men nei, ingenting, verken fra sykepleiere eller leger. Er det noe jeg har misforstått? *** Den tynne, høye er ikke den eneste overlegen her. Det er en annen også. Han beveger seg langsomt rundt i rommet, med åpen frakk, halvlangt hår og smale lesebriller. Han er alltid i nærheten. Jeg har lagt merke til én ting; hvis sykepleierne snakker med ham, er det uten å se ham i ansiktet. Han ser heller ikke på dem. Ansiktet hans er livløst. Nå står doktor A. ved Mikkels seng. Han sier ikke noe. Mette står ved siden av meg, holder seg oppreist uten vilje. Pusten hennes er anstrengt. Jeg må finne på noe å si, ta meg sammen, finne en formu lering. – Hvis vi får en dårlig beskjed i dag ... Han møter blikket mitt. – Da tror jeg vi trenger hjelp. Han stirrer med smale øyne, sier ingenting. – Hva sa du? Jeg nikker mot Mette. – Vi trenger hjelp. – Å! Var det det du sa. Jeg syntes du sa noe annet. Legen lar blikket falle ned på papirene sine igjen. Stillhet. Han går videre til neste barn, jeg slipper pusten. Nå skjelver jeg også. Forsto han ikke hva jeg sa? En sykepleier går sammen med ham. Hun er ung, knapt over 20. Jeg tar henne til side. 21
– Vi trenger noen å snakke med. En psykolog, en prest, hvem som helst. Hun kikker på oss, forstår problemet, sier hun.
Presten Neste dag går vi bortover korridoren. Vi er bedt til en samtale. Til den siste du kommer til. Når alle andre har prøvd, da gjenstår bare: Ordet. Jeg tenker på døden. At den er svart. Mettes øyne er som i maleriet; bildet der Munch går nedover Karl Johan med ansikter imot, hvite som porselen. Og øynene, runde med en prikk i. Vi stopper ved kontordøra og banker på. Jeg svaier. Disse prøvesvarene vi venter på. Det som vil avgjøre det hele. Babyen og Mette, russisk rulett. Sykehuspresten åpner opp. Innenfor ser jeg et bord og tre stoler. Han setter seg på motsatt side, med alvorlig ansikt. Jeg begynner å fortelle. Om den lille gutten vår, om ukene på sykehus. Om alle undersøkelsene, om frykten og våkenettene. Når jeg blir tørr i munnen, overtar Mette for meg. Vi utfyller for hverandre så godt vi kan. Etter tre kvarter er jeg tom. Under bordet holder jeg Mettes hånd. Det blir stille en stund. Hva vil presten si? Kanskje at Mette har fått et traume og har behov for krisehjelp? At han kan gi henvisning til psykolog? Jeg aner ikke, føler meg bare fullstendig flat. Vi kan ikke klare dette aleine. Presten bryter av stillheten. – Vet dere hva? Han smiler godt. Deretter reiser han seg og tar hendene våre etter tur, i begge sine. – Dere snakker så bra om dette at jeg er helt sikker på at dere vil greie å stå i det. Lykke til! Jeg mister det jeg har av ord. Var dette alt?
22