ik k e si at du er redd
Giuseppe Catozzella
IKKE SI AT DU ER REDD oversatt fra italiensk av astrid nordang
pax forlag a/s, oslo 2015 3
originalens tittel: non dirmi che hai paura copyright: Š giuseppe catozzella 2014 published by arrangement with agenzia santachiara first published in january 2014 by giangiacomo feltrinelli editore, milan, italy norsk utgave: Š pax forlag 2015 omslag: concorde design trykk: scandbook ab printed in sweden isbn: 978-82-530-3771-4 Oversetteren er medlem av Norsk Oversetterforening
1.
Den morgenen Alì og jeg ble søsken var det morderisk varmt, vi hadde søkt tilflukt under den smale skyggen av et akasietre. Det var fredag, helligdagen. Turen hadde vært lang og slitsom, og begge drev vi av svette. Fra Bondere, området vi bodde i, hadde vi løpt rett til Cons stadion uten å legge inn en eneste pause. Sju kilometer på en vei der vi fulgte alle de små veiene som Alì kjente like godt som sin egen bukselomme, under en sol så stekende at den kunne ha smeltet stein. Til sammen var vi seksten år gamle, åtte hver, vi var født med tre dagers mellomrom. Vi kunne selvfølgelig ikke annet enn å være søsken, det hadde Alì rett i, selv om vi kom fra to familier som ikke burde ha vekslet et ord med hverandre, men som bodde under samme tak, to familier som bestandig hadde delt alt. Vi sto under akasietreet for å få igjen pusten og kjøle oss ned litt, dekket av det fine, hvite støvet som står opp fra gata ved det minste vindpust, da Alì kom med denne abaayo-historien. «Vil du være min abaayo?» spurte han, fremdeles andpusten og med hendene på de beinete hoftene i den blå shortsen som hadde tilhørt brødrene hans før den endte opp på ham. «Vil du være søsteren min?» Når du har kjent noen i hele ditt liv, 5
kommer det alltid et bestemt øyeblikk der den andre, hvis han eller hun er viktig for deg, blir en bror eller søster. Knyttet sammen for livet av et ord. Jeg så skrått på ham, uten å la ham se hva jeg tenkte. «Bare hvis du klarer å ta meg,» sa jeg brått og stakk av gårde igjen, i retning hjemover. Alì må ha brukt alt han hadde av krefter, for han fikk fatt i trøya mi etter bare noen få skritt og fikk meg til å snuble. Vi endte på bakken, begge to, han oppå meg, i støvet som festet seg over alt, til den svette huden og de lette klesplaggene. Det var nesten lunsjtid, og ingen å se noe sted. Jeg forsøkte ikke å komme meg løs, jeg ytte ingen motstand. Det var en lek. «Nå, hva blir det til?» spurte han, og jeg kjente den varme pusten hans i ansiktet mitt. Han var brått alvorlig. Jeg så ikke engang på ham, myste bare i avsky. «Hvis du vil være broren min, må du gi meg et kyss. Det vet du, sånn er reglene.» Alì strakte seg som en firfisle og plantet et fuktig kyss på kinnet mitt. «Abaayo,» sa han. Søster. «Aboowe,» svarte jeg. Bror. Vi reiste oss, og vips var vi avsted. Vi var fri, nok en gang fri til å løpe. I hvert fall helt til vi kom hjem. Huset vårt var ikke engang et hus i vanlig forstand, slik de kan være, de fine husene med alt det som hører til. Det var lite, kjempelite. Og det bodde to familier der, vår og Alìs, rundt samme gårdsplass, inngjerdet av en lav leirvegg. Boligene våre lå rett overfor hverandre på hver sin kant av den åpne plassen. Vi holdt til på høyre side og hadde to rom, ett til meg og de seks søsknene mine, og ett til mor og far. Veggene besto av 6
en blanding av søle og kvist som ble hard når sola skinte på den. Men mellom disse to rommene, som for å skille foreldrene våre fra oss, lå værelset som tilhørte eierne av huset, familien til Omar Sheikh, en stor feit mann med en enda tjukkere kone. De hadde ingen barn. De bodde ute ved kysten, men kom innom av og til for å tilbringe en natt der, og når det skjedde, ble dagene straks mindre glade. «Vent med spøk og moro til i overmorgen,» sa Said, den eldste av storebrødrene mine, hver gang han så dem komme, og viste til når de hadde dratt igjen. Alì bodde derimot sammen med faren og de tre brødrene sine på ett eneste rom inntil muren på venstre side. Det aller fineste ved huset var gårdsplassen. Det var en stor plass, og da mener jeg virkelig stor, med et enormt eukalyptustre innerst. Gårdsrommet var så stort at alle vennene våre ville komme hjem til oss for å leke. I huset, som overalt ellers, var gulvet dekket av det samme, hvite støvet som kiler seg inn overalt i Mogadishu. Inne på rommet vårt hadde vi lagt stråmatter under madrassene, uten at det hjalp noe særlig – annenhver uke måtte Said og Abdi, storebrødrene mine, banke dem av alle krefter for å prøve å få bort hvert eneste, lille støvfnugg. Huset var blitt oppført av tjukkasen Omar Sheikh i egen person, mange år tidligere. Hans største ønske var å få det oppført rundt det majestetiske eukalyptustreet. Han hadde gått forbi der hver eneste dag, helt fra han var liten, og han hadde for elsket seg i dette treet. Det fortalte han oss utallige ganger med den tynne, latterlige stemmen som liksom truet med å kveles i halsen på ham. På den tiden var allerede eukalyptustreet stort og sterkt, og han hadde tenkt: Her vil jeg at huset mitt skal ligge. Siden, under diktaturet, begynte problemene med forretningene, og det virket som om krigen var i anmarsj; derfor 7
mente han det ville være best å flytte til et fredeligere sted og leide ut de tre rommene til våre to familier, Alìs og min. Aller innerst lå det lille skuret med felles toalett. En liten firkant omringet av tette bambusrør med et stinkende hull i midten, der vi gjorde vårt fornødne. Like før man kom til latrinen, inn til venstre, lå Alìs rom. Til høyre, midt imot, lå vårt: fire ganger fire meter og sju madrasser på bakken. I midten sov brødrene mine, mens vi fire jentene lå langs veggene: Ubah og Hamdi langs den venstre, Hodan, yndlings søsteren min, og jeg langs den høyre. Og mellom oss, som en liten, men utrettelig og beskyttende arne, tronet parafinlampen, vår ufeilbarlige ferus. Uten den ville ikke Hodan ha kunnet lese eller skrive ned sangene sine til langt på kveld, og Shafici, den yngste av guttene, kunne ikke ha spilt skyggeteater på veggen så vi lo oss halvt fordervet, så klønete og dårlige som de figurene hans var. «Du har virkelig flotte forestillinger med skygger og mye fantasi,» sa Said til ham. Med andre ord, vi hadde bestandig en masse moro før vi sovnet om kvelden, alle sju, lukket inne i dette lille værelset, og vi forsøkte å ikke bråke for mye, så mor og far skulle høre oss, eller Yassin, Alìs far, som sov sammen med Alì og de tre eldre brødrene hans, rett overfor oss. Bare noen skritt unna meg. Født med tre dagers mellomrom og bare noen få skritt fra hverandre. Helt fra vi kom til verden hadde Alì og jeg delt både maten og det lille skuret. Og selvfølgelig også drømmene og håpet, som blir til mens man spiser og driter, som aabe, faren min, alltid sa. Ingenting hadde noensinne skilt oss. For meg var Alì bestandig som en Hodan nummer to, mens Hodan var en 8
vakrere utgave av Alì. Det var alltid oss tre, bare oss tre, vår verden var perfekt og ingenting kunne splitte oss. Selv om han var darod og jeg abgal, og de to klanene hadde ligget i krig siden åtte uker før vi ble født, i mars 1991. Vi var de siste som ble født, mødrene våre klekket oss sam tidig som klanene klekket ut krigen – vår storesøster, som mor og far bestandig sa. Riktignok en slem søster, men like fullt en som kjenner deg ut og inn, og som vet utmerket godt hvor lett det er å gjøre deg glad eller trist. Det var forbudt å bo under samme tak, slik Alì og jeg gjorde. Vi skulle ha hatet hverandre, slik andre abgaler og daroder hatet hverandre. Men det gjorde vi ikke. I stedet gjorde vi stort sett som det passet oss, og det inkluderte spising og andre grunnleggende behov. Den morgenen Alì og jeg ble søster og bror, trente vi til den årlige løpekonkurransen som gikk gjennom bydelene i Mogadishu. Det var bare to uker til, men for meg var det en uendelighet. For meg var løpekonkurransen årets viktigste begivenhet. Fredag var det helligdag og portforbud, derfor kunne vi bevege oss rundt i ro og fred, vi kunne løpe fritt i bygatene, midt i alt det hvite. I Mogadishu er alt hvitt. Bygningene er gjennomhullet av kuler eller halvveis ødelagt av granater, men er nesten alle sammen hvite – eller grå, eller okerfarget, eller gulaktige – i alle fall lyse. Også de mest fattigslige husene, som vårt, de som er laget av søle og kvist, blir temmelig snart hvite som gatestøvet. Det legger seg på fasaden slik det legger seg på alt annet. Når du løper rundt i Mogadishu, står en sky av fint støv opp etter deg. Bak Alì og meg sto det et hvitt spor som steg opp mot himmelen og gradvis løste seg opp på veien. Vi f ulgte 9
bestandig den samme ruten, disse gatene var blitt vårt personlige treningsområde. Når vi passerte barskurene hvor de gamle satt og spilte kort eller drakk shaat, endte støvet vårt oppi glassene deres. Hver gang. Vi gjorde det med vilje. Og så, når de reiste seg og lot som om de ville følge etter oss, økte vi farten og la dem bak oss på et øyeblikk, så enda mer støv ble virvlet opp. Det var blitt en lek, vi lo av det, og det samme gjorde de. Men vi var nødt til å passe på hvor vi satte foten, for om kvelden brant man søppel i gatene, og hver morgen lå det derfor forkullede rester rundt omkring. Bensinkanner, oljebokser, biter av bil dekk, bananskall, glasskår – alt mulig rart lå der. Mens vi løp, kunne vi se en masse hauger ligge og ose på lang avstand, de liknet små vulkaner som hadde utbrudd. Før vi svingte inn i de smaleste gatene som førte til den store veien langs havet, løp vi bestandig langs Jamaral Daud, en bred aveny med to felter, dekket av det sedvanlige støvet og flankert av to rekker med akasietrær. Vi likte å løpe langs avenyen med nasjonalmonumentet, parlamentet, nasjonalbiblioteket og tinghuset. Foran dem holdt de omreisende selgerne til, de la de fargerike dukene sine ned på bakken og varene sine oppå dem igjen, og der solgte de alt fra tomater og gulrøtter til vindusviskere for biler. De satt og halvsov under trærne langs avenyen til det dukket opp en kunde eller to, og når vi passerte, så de på oss som om vi skulle være marsboere. De drev gjøn med oss. «Hvorfor sånt hastverk, snørrunger? Det er jo helligdag, dere må ha det gøy og ta det rolig!» sa de da vi kom opp på siden av dem. «Vi skal hjem til kona di, din gamle latsabb!» svarte Alì. Det hendte vi fikk kastet en banan etter oss, eller en tomat eller et eple. 10
Alì ville stanse og og plukke dem opp, før han sprang unna. Løpekonkurransen var en begivenhet. For meg var denne dagen enda viktigere enn 1. juli, datoen for frigjøringen fra de italienske kolonistene, og vår nasjonaldag. Som vanlig ønsket jeg å vinne, men jeg var bare åtte år gammel, og konkurransen var åpen for alle, også for voksne. Året før kom jeg i mål som nummer atten, og denne gangen hadde jeg tenkt å være blant de fem første over målstreken. Når far og mor så hvor motivert jeg var, helt fra jeg var liten, forsøkte de å forstå hvordan jeg var skrudd sammen. «Så du vinner denne gangen også, Samia?» spurte faren min, aabe Yusuf, ironisk. Der han satt i kurvstolen ute på gårdsplassen, trakk han meg til seg og rufset i håret mitt med de enorme hendene sine. Jeg moret meg med å gjøre det samme med ham, jeg dro de korte, tynne fingrene mine gjennom den tette og svarte hårmanken hans, eller jeg slo ham på brystet, på den hvite skjorta, helt til han stanset meg. Så stor og sterk som han var, løftet han meg i været med bare én arm, før han satte meg ned på fanget igjen. «Jeg har ikke vunnet ennå, aabe, men det blir ikke lenge til.» «Du likner på en hjortekalv, vet du det, Samia? Du er den fineste hjortekalven jeg vet om,» sa han da, og når jeg hørte den dype stemmen hans bli mykere, fikk det knærne mine til å skjelve. «Aabe, jeg er rask som en hjortekalv, men jeg er ingen hjortekalv!» «Men hør, hvordan har du tenkt til å vinne over alle dem som er mye større enn deg?» «Ved å løpe fortere enn dem, aabe! Jeg er det kanskje ikke ennå, men en dag kommer jeg til å bli den raskeste i hele Mogadishu.» 11
Han brøt ut i latter. Var hooyo Dahabo, moren min, i nærheten, lo hun høyt, hun også. Men i neste øyeblikk, mens han fremdeles holdt meg tett inntil seg, fikk aabe noe melankolsk over seg. «En dag, selvfølgelig, vesle Samia. En dag ...» «Vet du, aabe, noen ting vet man bare. Allerede før jeg kunne snakke ordentlig visste jeg at jeg en dag vil bli nummer en. Jeg har visst det fra jeg var to år gammel,» sa jeg så overbevisende jeg bare kunne. «Du er heldig, vesle Samia. Jeg for min del skulle bare likt å vite når denne forbannede krigen tar slutt.» Så satte han meg ned og fortsatte å stirre bekymret ut i lufta.
12
2.
Når det gjaldt krigen, brydde verken Alì eller jeg oss noe videre om den. Skjøt noen i gatene, angikk det oss ikke. For krigen kunne ikke ta fra oss det eneste som betydde noe: Det han var for meg og det jeg var for ham. Krigen kan ta fra en saker og ting, men dette kunne den ikke røre. Meg fratok den for eksempel havet. Det første jeg kjente ved fødselen var sjølufta, som dro hele veien fra kysten til gårdsplassen til huset vi bodde i, saltet som kleber seg til huden og håret, som gjennomsyrer hvert eneste molekyl i lufta. Og likevel har jeg bare rørt ved havet en eneste gang. Jeg vet at det er vann, at om du kaster deg uti blir du like våt som når du står ved brønnen, men jeg nekter å tro det før jeg får prøvd. Noen ganger kjente jeg på sanden, selv om jeg ikke burde. Av og til, om ettermiddagen, kunne Alì og jeg forsiktig, helt forsiktig, løpe gjennom småveiene bare han kjente til og nærme oss havets uendelighet. Vi holdt oss langs kanten av den brede veien som følger stranden hele den lange strekningen fra sør til nord, og skjult bak en lastebil eller en tanks ble vi stående i timevis og betrakte bølgebevegelsene fram og tilbake, der de lekte med sola som speilet seg overalt. Vi døde av lyst etter å kaste oss uti. Den enorme vannflaten lå jo der, rett foran øynene våre, og likevel fikk vi ikke bryte den. 13
Et par–tre ganger ble Alì for utålmodig, jeg skjønte det på hvordan han drev og gned hendene sammen uten stans. Han så seg rundt, tok tak i armen min og ba meg løpe. Bare det: «Løp!» De gangene det skjedde, krysset vi veien og satte oss ned i sanden. Det var galskap, vi kunne ha blitt skutt, for stranden er blant de stedene militsen liker aller best, hvor terrenget er åpent og geværkulene ikke støter på noe underveis. Men vi lot bare som om vi var helt vanlige barn, vanlige barn uten tanke for annet enn lek. Sanden var varm og finkornet og liknet gullstøv. Rundt oss var det ingen å se. Vi begynte å kaste oss rundt i sanden, vi bakset i den og dekket oss til med den, til den filtret seg inn i det tjukke, svarte håret og kom innenfor klærne, kilte seg inn overalt. Etter å ha rullet meg rundt et par–tre ganger begynte Alì å le som en tulling, han så helt gæren ut. Jeg hadde aldri sett ham sånn før, han åpnet munnen, viste fram de kritthvite tennene sine og sa: «Du ser ut som en maismelbolle!» Og så fortsatte han å le med det pussige ansiktet sitt, der den flate nesen var plantet over en kjøttfull, diger munn, under to små, tettsittende øyne. «Du er en maismelbolle!» gjentok han. Jeg forsøkte å vri meg løs fra grepet hans, men jeg greide det ikke. Han var så mye sterkere enn meg, til tross for at han ikke hadde muskler, han var høy og senete. Han holdt meg fastskrudd nedi sanden mens jeg forsøkte å vri meg ut av grepet hans, han lot som om han ville kysse meg på munnen, strakte ut hodet som en skilpadde. Jeg ristet hodet til venstre og til høyre, full av avsky, men da han var helt nærme, kysset han meg ikke, men pustet ut, og «poff», så blåste sanden i øynene mine. Jeg hatet ham.
14
Bare en gang, en eneste gang, ble vi grepet av krefter som var sterkere enn oss og nærmet oss vannet. Det ene, lille skrittet etter det andre, så å si uten at vi merket det selv. Det var så vakkert, dette som lå utstrakt foran oss, lik en sovende elefant med dyp pust. De langstrakte bølgene lagde en forunderlig lyd som liknet en stemme, nesten som lyden av de små skjellene inne i en glasskrukke som far hadde gitt mor da de var forlovet, og som hun gjemte i en trekommode inne på soveværelset deres. Når vi ville høre lyden av havet, gikk vi inn dit, plukket den opp og snudde den langsomt fra side til side. Shhhh. Shhhh. Vi gikk helt ned til vannet og stakk hendene og føttene nedi. Jeg puttet fingrene i munnen. De smakte salt. Den natten, etter den nærheten, drømte jeg om bølger. Jeg drømte om å fortape meg i alt det store, å bli vugget av det, bli ført opp og ned og følge havets luner. Det er altså med god grunn jeg kan si at krigen har tatt fra meg havet. Til gjengjeld har den gitt meg lysten til å løpe. Lysten til å sette av sted er like stor som havet. Løpingen er mitt hav. Men om Alì og jeg alltid lot som om krigen ikke angikk oss, er det fordi vi er barn av Yusuf Omar, min far, og Yassin Ahmed, hans far. De har også vært venner siden de ble født. De vokste også opp sammen, i landsbyen Jazeera, som ligger sør for Mogadishu. Der gikk de på samme skole, og der jobbet også fedrene deres sammen, den gang landet ennå var en italiensk koloni. Og der lærte fedrene våre et par talemåter på det språket av fedrene sine, som for eksempel: Gjør ikke noe i dag som du kan utsette til i morgen. Eller: Verden er liten. Gud hjelper den som hjelper seg selv. 15
Et annet uttrykk de lærte av dem, var: Måtte tusen kilo bløt dritt falle ned på ditt hode. Dette ble sagt i alle mulige varianter, det var et uttrykk den italienske formannen deres alltid kom med i den tiden de jobbet med å losse containere nede ved havna. En dag åpnet nemlig en overfylt last med gjødsel seg, helt plutselig, og formannen druknet så å si i møkkaregnet fra oven. Fra da av blomstret forretningene, men han hadde uansett begynt å bruke uttrykket når han bannet. Et annet ordtak lød: Vi er alle barn av samme fedreland. Det var favorittuttrykket deres – blodsbrødre som de var, var de uatskillelige. Akkurat som med oss. «Finnes det noe som kan skille oss?» spurte vi hverandre, Alì og jeg, noen ganger, i de skåldende hete ettermiddagene når han hjalp meg med å klatre opp i eukalyptustreet og vi ble sittende halve dagen inne i det svalende bladverket og diskutere framtida. Det var vidunderlig å sitte oppe i eukalyptustreet, i stedet for virkeligheten forestilte vi oss en verden hvor bare han og jeg og drømmene våre var til. «Nei!» var svaret vi ga hverandre, etter tur. Og så gjorde vi tegnet som viste at vi var blodssøsken: Vi kysset pekefingrene våre som lå i kors over munnen, to ganger, fordi vi måtte bytte på å ha den høyre og den venstre innerst mot leppene. Ingen ting og ingen kunne komme mellom oss nå. Vi kunne ha veddet hva som helst på det, til og med livet. Men eukalyptustreet var også det stedet der Alì foretrakk å gjemme seg når han ville være alene. For eksempel om ettermiddagene, når han ikke ville lære å lese. Selv om Hodan faktisk var fem år eldre enn meg, gikk hun og jeg sammen til skolen hver morgen, til Madrasa Musjmainstituttet, som tilbød undervisning for barneskolen, ung16
domsskolen og videregående. Alì var ikke sammen med oss, faren hans hadde aldri penger nok til å la ham gå på skolen. Det første året gikk han på den offentlige barneskolen, men etter at skolen ble ødelagt av en granat dro han aldri tilbake. Fra den ulykksalige dagen ble undervisningen nemlig holdt utendørs, og det var ikke lett å finne lærere som ville risikere å få en bombe i hodet. Den eneste måten å få undervisning på, var å skrive seg inn på en privatskole. Far hadde råd til det i noen år, men han ofret mye, mens det for Yassin allerede fra starten av krigen var vanskelig å få solgt frukten og grønnsakene sine. Det var nemlig ikke mange som ville kjøpe varer av en skitten darod, som man sa i Mogadishu. Alì led bestandig av at vi kunne lese og skrive. Det fikk ham til å kjenne seg underlegen, fordi den etniske delen av befolkningen han tilhørte faktisk ble sett ned på i bydelen vår. Og dette var en av de tingene som liksom beviste det. Av og til forsøkte vi å lære ham bokstavene i alfabetet, men det måtte vi snart gi opp. «Alì, prøv å konsentrere deg,» sa Hodan til ham, hun har alltid hatt en tendens til å oppføre seg som en lærer, en liten mamma. Han anstrengte seg alt det han kunne, men det var for vanskelig. Å lære å lese er en lang prosess, det er ikke noe man vil prøve på om ettermiddagen, når man sitter ute på gårdsplassen, ved det vesle bordet der aabe og Yassin som regel spilte kort, under en sol som ennå steker og ikke oppmuntrer til annet enn å finne på noe gøy. Den eneste som syntes det var noe i nærheten av gøy, var Hodan, som lekte lærer, og som fikk Alì og meg til å være elevene hennes. Jeg var alltid den flinke eleven, og han den som ikke skjønte noe. 17
«Jeg greier det ikke,» sa Alì. «Det er for vanskelig. Dessuten har jeg ikke lyst til å lære! Ingen har vel bruk for å lese!» Jeg måtte være kameraten som ville hjelpe ham, ellers ble Hodan sint. «Kom igjen, Alì, det er ikke så vanskelig, jeg har jo lært det engang, jeg også. Se her, dette er vokalene. A, e, i, o ... » sa jeg i et forsøk på å oppmuntre ham. Han stakk av. Det var ikke snakk om. I ti minutter holdt han ut, fram til det øyeblikket Hodan, i begynnelsen av timen, begynte å lese et utdrag fra en bok. Da det ble hans tur til å prøve, fant han på alle mulige unnskyldninger for å gå sin vei. Og noen ganger, når Hodan insisterte og gjorde ham sint, klatret Alì opp i eukalyptustreet og ble der. Hans eukalyptustre. Hans yndlingssted. En ettermiddag, etter å ha kranglet med broren sin Nassir, klatret han helt til topps og ble sittende der i nesten to døgn. Ingen greide å få ham ned, og ingen greide å klatre helt opp dit han satt. Nassir forsøkte på alle mulige måter å overtale ham, men det var ikke snakk om. Alì kom ikke ned før den andre natten, halvdød av sult. Fra da av hendte det at vi kalte ham «apekatten». Bare en apekatt som ham kunne komme så høyt opp, helt til topps. Han foretrakk å bli kalt det i stedet for å lære seg å lese. Nå vel, Alì gjorde mye ut av seg, men han var faktisk langsommere enn meg, selv om han var gutt. Han var sterkere, og han vant over meg når vi slåss, men han var langsommere. Når han ville få meg sint, sa han at jeg var en wiilo, en guttejente, at det bare var derfor jeg løp så fort. Han sa at jeg var en gutt født i en jentekropp, at jeg hadde snørr i nesa akkurat som gutta, og at jeg kom til å få bart når jeg ble stor, akkurat som faren hans, aabe Yassin. Jeg visste det selv, jeg trengte ikke ham til å fortelle meg det – at jeg var en guttejente, 18
og at folk, når de så meg løpe uten slør, qamar eller hijab, i en altfor stor T-skjorte og i kortbukser, ei jente mager som en oliventregrein, så tenkte de at jeg ikke var ei ordentlig jente slik Koranen foreskrev. Men om kvelden, etter middag, når de voksne moret seg med å arrangere konkurranser for oss på gårdsplassen for en søt sesambolle eller en sjokolade-anjero, tok jeg igjen. Gårds rommet var navet i alle familiers liv, for med den pågående krigen var det best å forlate huset minst mulig. Etter at hooyo Dahabo, med god hjelp fra søstrene mine, hadde tilberedt middag til oss alle sammen i burgicoen, gryta som var stor som ei ku, og vi hadde spist opp det som var – som regel brød og grønnsaker, eller ris og poteter, og av og til også litt kjøtt – forberedte aabe Yusuf og aabe Yassin løpebanen. De eldre søsknene våre heiet mens Alì og jeg stilte oss opp i startgropa, i bøyd posisjon, med hendene på bakken. Vi hadde til og med startblokker, som aabe hadde laget ved å demontere to trekasser av den typen man har vannmeloner i. For å få tegnet opp de to banene måtte Said og Nassir, våre storebrødre, trekke en strek med føttene hele veien fra den bakre veggen på gårdsplassen til leirmuren som lå omtrent tretti meter unna, og der strekte de opp svingen og fortsatte løypa tilbake til start. Jeg vant alltid. Alì hatet meg for det, men det endte nesten bestandig med at jeg delte sesambollen med ham, enda det er det jeg elsker mest i hele verden – ingenting smaker bedre enn en søt sesam bolle. Men først måtte han love å aldri mer kalle meg wiilo. Gikk han med på det, fikk han halve bollen. I disse sommerkveldene, etter konkurransen, når lufta omsider var noe kjøligere, spilte Hodan og jeg shentral. Det var fine og 19
avslappede dager, da alle glemte krigen. Shentral spiller man ved å tegne en stor klokke på bakken og så skrive ned tallene fra en til ni i den. Så kaster man en stein, og det er om å gjøre å nå så høyt i toppen av klokka som mulig. Brødrene våre spilte derimot griir, de satt på bakken og og lot steinene fly mellom hendene. I disse svale og lange kveldene hendte det at Ahmed, en venn av Nassir, Alìs storebror, kom hjem til oss og tok del i spillingen. Ahmed var sytten, som Nassir og Said. For Alì og meg var han kjempestor, og både Hodan og jeg syntes han var grusomt kjekk og uoppnåelig. Ahmeds hud hadde en olivenfarget teint og øynene hans var lyse, noe som er uhyre sjelden i Somalia; de hadde en grønnfarge som lyste i måneskinnet og forsterket stoltheten i blikket. En gang spurte vi om hvordan det kunne ha seg at han hadde så annerledes øyne enn oss, og da svarte han med å lage en obskøn gest med hendene, en sirkel som han lot pekefingeren gli inn og ut av, og sa at bestefaren måtte ha vært en av de italianerne som moret seg med svarte jenter. Nassir og Alì brøt ut i latter. Det gjorde ikke broren min, Said, han bare så på ham med det alvorlige blikket sitt og ristet på hodet. Said kom ikke særlig godt overens med Ahmed, til forskjell fra Nassir, som regelrett beundret ham. Kanskje så han ham som en rival for vennskapet med Nassir, eller kanskje han rett og slett ikke likte Ahmed, for Said behandlet ham bestandig som luft og mente at det var noe i de lyse øynene hans som ikke var til å stole på. Alì holdt seg også bestandig litt på avstand. Ofte stirret han på Ahmed og studerte ham, men han holdt seg unna. Som regel, når Hodan og jeg spilte shentral, holdt Alì seg i nærheten av sin far og aabe, som satt og spilte kort hver eneste kveld, og betraktet ham vaktsomt derfra. 20
Enkelte kvelder, etter rundene med griir eller ballspill, endte Ahmed og Said i småslåssing, noen ganger for spøk og andre ganger ikke, og da så aabe og Yassin seg nødt til å gripe inn. En gang dro Said så hardt til Ahmed at blodet rant fra nesen hans og griset til den hvite T-skjorta. Det så ut som om han hadde skadet seg skikkelig. Etter en stund tvang aabe dem til å ta hverandre i hendene, og kvelden etter var de venner igjen, som om ingenting hadde hendt. Noe av det aller fineste med disse sommerkveldene, var imid lertid Hodans sanger. Ofte satt vi i ring, alle sammen, etter at hooyo og søstrene mine var ferdige med å vaske grytene, og da ble vi sittende og lytte til fløyelsstemmen hennes som sang kjente melodier. Aabe og Yassin satt og røykte med lengselsfulle blikk mot himmelen, og jeg lurte på hva en så voksen og vakker mann som aabe kunne ha å spørre stjernene om. Hooyo og søstrene mine ble noen ganger så beveget av Hodans ord at de tørket både øynene og nesen med lommetørklær, mens storebrødrene og Ahmed satt i støvet med armene rundt beina og så ned i bakken. Nå og da løftet Ahmed blikket, og da skinte de isklare øynene hans mot månen, som om de ville utfordre den. Når han gjorde det, snudde jeg hodet og rettet oppmerksomheten mot ansiktet til Hodan igjen, som, der hun satt i midten med halvt gjenlukkede øyelokk, fortsatte å synge sanger om fred og frihet.
21
pax.no
I denne sterke og gripende dokumentarromanen får vi historien om Samia Yusuf Omar, OL-håpet fra Somalia som deltok i Olympiaden i Beijing, for så å miste livet som båtflyktning mellom Afrika og Italia før OL i London i 2012. Det er samtidig historien om hvordan drømmen om et liv i frihet og verdighet driver hundretusenvis av mennesker til å risikere livet på flukt til Europa hvert år.
«En roman som er i stand til å fortelle vår tids viktigste historie.» ERRI DE LUCA, forfatteren av Montedidio og Tre hester
ISBN 978-82-530-3771-4
IKKE SI AT DU ER REDD
Giuseppe Catozzella er italiensk forfatter, journalist og forlagsredaktør. Han har tidligere skrevet dokumentarromanen Alveare om ’Ndrangheta-mafiaen i Milano. Ikke si at du er redd er hans store gjennombruddsroman. Den ble tildelt Premio Strega Giovani, var på kortlisten til den prestisjefylte Strega-prisen og skal filmatiseres. Så langt er den under utgivelse i 16 land. Catozzella er nylig utnevnt til Goodwill-ambassadør for Somalia for FNs flyktningprogram UNHCR.
Samia vokser opp i Mogadishu i Somalia. Det er krig i landet, og den fundamentalistiske gruppen al-Shabaab er i ferd med å vokse seg sterk. Men Samia vil bare én ting: Hun vil løpe. Hun vil løpe for å vinne, hun vil løpe for landet sitt og for friheten – og ingen ting kan stoppe henne. Med hjelp av vennen Alì, som tar på seg jobben som trener, vinner hun snart alt av løp hun deltar i, og kommer stadig nærmere målet: Å delta i OL i Beijing i 2008, og deretter OL i London i 2012. Men når al-Shabaab tar over makten, blir selv det å trene nesten umulig. Samia kan bare løpe etter mørkets frambrudd, kledd i heldekkende burka. Krigen rykker stadig nærmere familien og alt hun bryr seg om. Kan hun bli værende i hjemlandet hun elsker, eller er også hun nødt til å legge ut på Reisen, for å nå friheten i Europa?
GIUSEPPE CATOZZELL A
foto: LEONARDO CENDAMO
En ung somalisk jentes kamp for frihet og retten til å kunne løpe. En sann historie som gir stemme til en av de mest brennende problemstillingene som preger Europa og verden i dag.
Giuseppe Catozzella
IKKE SI AT DU ER REDD «En nødvendig bok.» ROBERTO SAVIANO, forfatter av Gomorra
«Catozzella bygger en verden. Du gransker den, du observerer den, den gjør deg vondt. Men når du innser at du er i denne verdenen, du også, det er da du får følelsen av at disse sidene har forandret deg.» ROBERTO SAVIANO, forfatteren av Gomorra
«Samias historie vil være med meg i lang tid.» INTERNAZIONALE
«En fantastisk bok, med en sannferdig stemme og stor følsomhet … full av liv og energi, slik Samia selv var.» ELLE