Torolf E. Kroglund
JEGERHJERTE jakten p책 jegerens hemmelighet
pax forlag a /s, oslo 2015
En stor takk til alle gode bidragsytere til denne boka, spesielt til Per Jordhøy for flotte bilder og ekspertise, til Pax Forlag og til jegere og venner som Hans Olav Arnekleiv, Bjørn Midtskog og Reidar Grønskag.
© pax forlag 2015 omslag: jesper egemar trykk: scandbook ab, falun printed in sweden isbn 978-82-530-3825-4 Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond og fra Fritt Ord.
Innhold
Innledning 7 Reinsdyrjakt i Rondane 14 «Fjellenes år» 14 «Trollemor, trollefar og lille ollebolle» 15 Til Dovre faller 18 Storviltjeger-debut 28 Blod på tann! 34 Skjære kjøtt 42
Kajakkjakt – kystk ulturens glemte kunst 44 Et levende kystmuseum 48 På den ytterste nøgne ø 58 Å gå i land 62 Gåsetrekket – Jegerens hemmelighet 66 Jeg er jeger 69 Natur og kultur 72 Jakt på TV 74 Kulturens jakt på natur 75 Dionysos vs Disney 82 Å skrive om det 84
Elg og ulv i Vegårshei 86 Å jakte rovdyr 97 Det ville 102 Å reise på jakt 106 Å reise hjem 108 Å reise ut 112 Jaktturisme 116 Hjortejakt på Hitra 118 Moderne pilegrimer 122 Rypejakt på Dovrefjell 127 To ryper på to skudd! 129 Rypeprofessoren 132 Fjellet synger for oss 136 Far og sønn 142 Avslutningsvis 145 Epilog. Den siste jakt-turen (før vinteren) 149
Innledning
Jeg går rolig over den lange slake sletta. I mine egne tanker. Det lukter fjell overalt, soloppvarma lyng. Rifla henger på sekken. Det er plutselig en merkelig risting i bakken. Jeg hører først lydene, «gart gart gart gart». Reinsdyr! Så ser jeg dem – over bakkekammen rett foran meg. De velter fram som røyk. Som skodderøyken over fjellene. Over bakkekammen og i bølger rett mot meg. Instinktivt har jeg satt meg ned med det samme jeg registrerte gevirene mot himmelen. Nå er de allerede nært på. Alt for nært til at jeg kan ta sjansen på å løfte rifla av sekken. Rekker det ikke heller. De er et steinkast unna. Jeg kan se de fremste dyrene inn i øynene. Hva i all verden? Ser de meg virkelig ikke? Først skjønner jeg ingenting men nå er de så nære at jeg sanser fare. Alt går liksom litt i «slow motion». Jeg reiser meg halvt opp. Og den store bølgen som slår inn over meg deler seg – som i en bibelsk fortelling – deler seg og omslutter meg. Jeg har rein overalt rundt meg. Bakken rister. Det er lyd overalt. Det lukter dyr. Urdyr. Jeg ser de store redde øynene. Hundrevis av øyne. Av liv. Dampen ut av neseborene. Pelsen. Ørene. De ser meg, vet jeg er der. De omringer meg. Jeg er en av den veldige flokken. Men det varer jo bare et par sekund så er de forbi. Løper videre innover i fjellet der jeg kom fra. Og jeg blir stående i samme rare stilling. Halveis sittende, halveis oppe. Med rifla på sekken. Jeg 7
skjønner ikke hva som har skjedd. Er det en drøm eller er det virkelighet? Er det noen her, noen andre jegere, som har skremt dyrene slik og som også da har sett det merkelige synet av meg som ble omringet av ville reinsdyr? Etter å ha sanset meg til noenlunde samling skjønner jeg at det ikke er noen andre som har sett dette. Jeg er alene om denne opplevelsen. Jeg skjønner også da at dette er noe jeg ikke kan fortelle videre. Fordi det ganske enkelt ikke vil være noen som kommer til å tro på det. Ingen vil forstå opplevelsen heller. Så jeg kan like godt holde det for meg selv. Samme dag, eller så er det i alle fall samme uke, og i samme område, sitter jeg med Espen og vi ser på en reinsflokk i kikkertene våre. Den er et stykke unna. Går og beiter fredelig. Mens vi finner ut hvor vi skal gå videre for å komme innpå, spiser vi litt og kikker på flokken i kikkertene. Så skjer det noe. Det er en falk som kommer inn, m ellom oss og reinsflokken – et godt stykke nærmere oss. Plutselig stuper den ned mot bakken. Opp flyr et rypekull. Falken vinner avstand. Flyr opp over kullet og så stuper den ned. Med majestetisk sikkerhet og kontroll slår den en av rypene ned til bakken. Jeg ser på Espen. Han ser på meg. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Det er så brutalt og samtidig så usigelig vakkert. Det er bedre enn på TV. Selv om jeg har skutt mange ryper i dette området, så vet jeg med meg selv at jeg husker hver enkelt en godt. Når jeg går der igjen (med eller uten hagle) så kjenner jeg meg igjen. De er alle hellige steder i fjellet for meg. Men, det er uråd å skulle forklare noe slikt? I alle fall til en som ikke er «innvidd», en som ikke har opplevd det selv? Jeg ser på Skavlan på NRK. Gjesten er den aldrende popstjernen Chrissie Hynde. Hun er kul. Jeg har hørt mye på musikken hennes, og er interessert i hva hun sier. Hun snakker om at hun er vegetarianer. Det er greit nok det. Selv har jeg i grunnen gjort det motsatte av 8
alle statistikker (som sier at folk i vesten spiser stadig mer kjøtt), og spiser mindre og mindre kjøtt – og mer fisk. Men jeg spiser lite av ren vegetarmat. Jeg kjenner noen vegetarianere og veganere, og jeg synes det er merkelig. Jeg respekterer det fullt ut, og kan også forstå det – men jeg hadde neppe klart det selv, jeg tror ikke jeg heller ønsker å klare det. Mennesket er i alle fall ikke født vegetarianer. Vi har rovdyrtenner og har til alle tider spist allsidig kost, hvor kjøtt og fisk har vært viktige ingredienser. Vegetarianertrenden er noe helt nytt. Men så spør Skavlan noe om kjøtt. Han spør om jakt. Hynde svarer kontant at jakt er tåpelig. At Skavlan spør tåpelig. Helst bør man ikke spise kjøtt i det hele tatt – men jakt er i alle fall det t åpeligste hun kan tenke seg. Man kan da bare gå ned til supermarkedet og kjøpe det kjøttet man trenger? Jeg leste også i en engelsk avis om en sak som hadde versert i ukesvis i engelsk offentlighet; det var en kjendisdame som hadde sin egen grønnsakshage litt ute på landet. Der var det ville kaniner som forsynte seg grovt av salatbladene. En dag hadde hun jaktet på disse. Og så hadde hun lagt ut bilde av en flådd kanin fra sitt kjøkkenbord. I teksten på instagram og twitter skrev hun: «Rabbit ate my lettuces – I eat the rabbit!». Noe som hadde vakt furore og avsky hos veldig mange. Debatten raste i mediene, men det kom også noen overraskende positive innspill. Disse positive innspillene kritiserte n ettopp dem som kritiserte denne kjendisdamen, for noe som vel egentlig bare er helt naturlig, eller? At det var kritikerne (de såkalte dyrevernerne og naturelskerne) som hadde fjernet seg aller lengst vekk fra nettopp naturen og ikke lenger skjønte hvordan tingene henger sammen og hvordan mennesket har sin plass i naturen. En av mine favorittfilmer er Werner Herzogs dokumentarfilm Grizzly man, om den virkelige hovedrollefiguren Timothy Treadwell som hadde et veldig forskrudd syn på naturen, og levde tett på ville 9
grizzlybjørner. I over ti år. Men så er det denne dobbeltheten da – han er unektelig halvgal, men det er noe vakkert og uforståelig også i positiv forstand: hvordan greier han det, ti år så tett på Grizzlyene? Han snakker med dem, er bare på en armlengdes avstand. Han er i ferd med å «bli-bjørn». Men ender naturligvis opp som «bli-spistav-bjørn» til slutt. Som i den naturfilosofiske klassikeren Walden av Thoreau. Eller grunntematikken i de natur-journalistiske bøkene til Jon Krakauer. Som i så mye av litteraturen, og kunsten og filosofien om naturen ellers. Det er det samme som i Grizzly man, mennesket møter naturen med kultur, og det blir ofte feil. Mennesket ser liksom ikke ut til å kunne begripe det altomgripende i begrepet Natur: det at det ikke er vi og naturen, men at vi er del av naturen. Vi er natur. Men samtidig har vi fjernet oss fra naturen. Mennesket er natur, men vi er kultur også. Og vi nærmer oss naturen nesten alltid med kultur, vi ser naturen med kulturens briller. Slike briller forvrenger naturens egentlighet og farger vårt blikk slik at vi ikke lenger ser den økologiske matkjeden eller sammenhengene vi tross alt vet er der. Også jegeren møter naturen med kultur – men noe skjer likevel i små glimt, uforklarlige og overskridende opplevelser hvor jegeren «blir-dyr» og opplever naturen fra naturens eget ståsted, opplever naturen rundt seg som en fullverdig del av den, og samtidig opplever naturen i seg selv også. Jegeren går fra å være Tilskuer til å være Deltager, som den norske filosofen Hans Skjervheim ville ha sagt. Om dette er det skrevet merkelig lite. Få filosofer eller biologer har gått inn i dette. Det kan skyldes at det er noe «språkløst», noe som overskrider nettopp kulturens språk. De få som har tangert temaet har gjerne gjort det litterært; Mikkjel Fønhus, Ernest Hemingway og Gabriel Scott er noen som kan nevnes. Norske folkeeventyr også, men da gjerne ved å ty til troll, underjordiske og dyreskikkelser for å forklare det ellers så uforklarlige. 10
Det grunnleggende gyset du får når du ser en edderkopp pile over golvet i ditt eget hjem; det er en påminnelse om naturen – på et sted bygget for å glemme den. Men også lyset og varmen i husene våre er natur (kraften fra temmede fossefall), det er selve husene også – som er bygget av tilvirket stein eller tre, maten vi spiser er i utgangs punktet natur (kjøtt, fisk, plantevekster). Og, selvsagt: vår kropp, våre instinkter og hele vårt vesen – som et helt spesielt pattedyr med unik intelligens – er natur. At vi til syvende og sist også legges i jorden er ingen tilfeldighet – vi overgir oss til naturen, forsvinner i naturen … Men, når vi – i levende live, med all urban hverdag bankende i blodårene – forlater husene og byene og beveger oss fra denne siviliserte og modifiserte naturen, fra kulturen, og til mer uberørte og ville landskap hvor den store naturen forøvrig er mer likegyldig til det menneskelige, merker vi kanskje også tydeligere at vi er en del av naturen, vi kan sågar føle at vi er små i det store som vi ikke har kontroll over, som er noe annet enn det rent menneskelige men som vi jo også er en del av. Naturens kraft er enorm. Så stor at den føles fremmed på samme tid som det er lett å innse at alt liv på planeten vår er beslektet nettopp gjennom denne store kraftige Naturen. Om du bor i en metropol og aldri har opplevd vill natur, og heller aldri opplevd et fjøs eller et slakteri så er det kanskje ikke unaturlig at du tror maten kommer fra supermarkedet. Men du bør kunne være åpen for en annen fortelling. For selv om mennesker flest bor i byer så er det aller meste av arealet likevel – jordkloden – stadig natur: i form av fjell, skog, kyst og hav. Natur i form av elementene, i form også av alt levende liv med sine bestanddeler: kjøtt, blod, innvoller. Også av noe udefinerbart som er liv, sjel eller klorofyll. Alt dette omgir byene, uansett hvor store de er. Det finnes ingen beskyttelse mot dette faktum. For denne naturen er i oss selv også. 11
Mennesket er natur. Vi er del av det som omgir oss. Naturen trumfer på sett og vis kulturen. Når vi hengir oss til dette store og dypt eksistensielle utenfor våre beskyttende, men konstruerte, kulturelle skall så er det en slags hellig følelse av å gå i ett med kosmos. * I Norge henger kulturen tettere sammen med naturen enn mange andre steder. Tradisjoner for jakt kan også spores langt over tusen år bakover i tid og er samtidig – for både moderne enkeltmennesker og lokalsamfunn – en høyst levende ryggmargsrefleks den dag i dag. Hvilke hemmeligheter har jegeren, med sin helt spesielle nærhet til naturen? Når jegeren må «bli-vilt» for å felle viltet oppstår en psykologisk og eksistensiell forbindelse til naturen – som naturturisten (morsomt nok er det bokstavelige i navnet til Den Norske Turistforening noe som lokale jegere og naturfolk lokalt opplever avstand til den dag i dag) ikke i samme grad kan oppleve. Hva består denne opplevelsen i, og hva kan den lære oss? Hva er menneskets rolle i naturen? Å vite og realisere tanken om at bruk er det beste vern? Å være den sentrale aktøren mellom de to, slik at det ikke blir bare bruk, eller bare vern – men nettopp den gode balansen mellom bruk og vern? Er jakt «verdens eldste yrke»? Har det «bare» blitt en hobby? Er det en sport? Eller er det tradisjon og kultur? En slags rituell vei inn til naturen, og den ovenbeskrevne sentrale innsikten i forholdet mellom naturen og mennesket? Ja, hva er egentlig jakt, for oss, i dag? Hvem er de nesten halv million nordmenn som jakter (det er i underkant av 500 000 registrerte jegere i Norge og rundt halvparten av disse jakter aktivt årlig)? Hvem er de som hater det de driver med? Hvilke verdier finnes det i den norske jakta, både materielt og åndelig? Hva 12
innebærer jakt av helt nødvendig naturforvaltning, og hvor viktig er nettopp den lokale naturforvaltningen for nasjonen Norge? Eller, bare oppsummert i mine to sønners spørsmål til meg: – Pappa, hvorfor skyter du dyr og fugler?
Reinsdyrjakt i Rondane
En av turene jeg gikk på reinsjakt tenkte jeg for meg sjøl at jeg skulle ha skrevet en jaktdagbok. Der skulle jeg ha notert ned alle steds navnene, værforholdene og hvordan dagen gikk. Det ville ha blitt navn som Dørålen, Sletthø, Falketind, Gravhø, Hjellhø, Haustgravhø, Fortenakollen, Fokstuguhø, Halvfarhø og Vasskillet. Jeg ville ha beskrevet mye sørvest vind, sol og delvis skyet, noen få dager med regnskyer eller skodde tidlig på dagen. Noen dager hvor det var kaldt men stort sett dager med god sensommervarme i det tidlige høstfjellet. Jeg ville også ha nevnt navnene på jaktkolleger. Det ville til sammen ha blitt mange små fortellinger om hvordan jakta snek seg inn i alle dagligdagse samtaler og ble nesten plagsomt tilstedeværende, hvordan presset økte for hver dag og hvordan jeg til slutt la meg for å sove på kveldene med silhuetter av reinsgevir mot himmelen på synshinna. Jeg skreiv aldri jaktdagbok. Men opplevelsen jeg hadde som «innabygds» – og førstegangsreinsjeger i Dovrefjell og Rondane kan være en god begynnelse her: «Fjellenes år» Etter 7 år som student hadde jeg gjort unna et hovedfag i litteraturvitenskap i Bergen. Nå var jeg i grunnen grundig lei av både det urbane 14
og det litterære miljøet. Jeg var lei av litteraturen og lengtet etter virkeligheten. Jeg ville vekk. Så selv om jeg også søkte forlagsjobber og journalistjobber i både Oslo og Bergen slengte jeg inn en søknad som redaktør i en liten lokalavis så langt unna jeg kunne tenke meg: på Dovrefjell. Det var selvsagt den jobben jeg endte opp med å få. Min samboer satt framme med meg, og vår lille gutt på halvannet år satt i barnestol bak i bilen da vi manøvrerte oss oppover i et landskap hvor fjellene vokste seg større og mektigere for hver mil vi la bak oss. Vi reiste inn i eventyret som nyutdanna akademikere og innflyttere til et lite og tradisjonelt bygdesamfunn i det innerste og øverste og inn til selve hjertet av Norge. Vi bosatte oss i kårstua på gården Arnekleiv, en av de gårdene man kan se fra E6 eller toglinja, som henger seg fast i fjellsidene høyt oppe fra dalen. «Trollemor, trollefar og lille ollebolle» Fra trammen – hvor jeg i helgene ofte satt og drakk min morgenkaffe – hadde vi utsikt over hele den nordligste delen av Nord-Gudbransdalen, selve eventyr-riket og «ur-Norge». Jeg gledet meg over det håndfaste, over frisk luft og fjell og faste rammer. Det er ikke fritt for at jeg også tenkte på at mine gamle tenåringshobbyer som jakt og fiske kunne tas opp igjen fra mange års dvale i de mange årene som urban student og litterat, og hvor denslags sysler var en fremmed – og for mine medstudenter – uforståelig verden. Den første høsten prøvde jeg meg etter rypa. Den første rypa jeg skjøt her oppe, spiste samboeren min og jeg den første nyttårsaften. Det var en merkelig opplevelse å se fyrverkeri ovenfra. Vi så fyrverkeriet langt der nede i bygda fra vinduskarmen. Lillegutt sov i andre etasje. Ute var det 27 beinkalde minusgrader. Fyrverkeriet virket fjernt. Men fra peisen kastet flammene både lys og varme inn i den lille stua vår. 15
* Jeg forsto ganske raskt at det var en annen jakt som gjaldt her i det lille lokalsamfunnet. En månedslang aktivitet som sto som et tidsskille i årskalenderen og hvor lokalsamfunnet – butikker, kafeer og offentlige rom – helt markant i denne måneden ble «tømt» for menn så lenge jakta pågikk. Det var reinsjakta. Dette var fremmed territorium for meg. Jeg hadde aldri jaktet storvilt, bare småvilt. Og reinsjakta virket å være en egen verden for seg selv, med årelange tradisjonelle mønstre og innlærte rutiner som var hemmelighetsfulle og forbeholdt dem – reinsjegerne. Og reins jegerne var først og fremst det ekte bygdefolket, det som ble kalt «innabygds». Det virket som en uoverstigelig terskel å skulle bevege seg inn i denne verden. Men, ikke desto mindre, jeg hadde lyst til det. Jeg hadde fordel av at jeg var lokalavisredaktør og n ettopp skulle forsøke å forstå de innerste mekanismer i det lokale s amfunnet. Jeg fabulerte for meg selv om dageslange tråkk innover, langt innover, i fjellheimen. Og, selvsagt om å felle et stort reinsdyr. Helst en bukk. Det var jo en ting vi hadde lagt merke til da vi først kom hit til bygda: alle reinsgevirene som hang som ornamenter på låvevegger, garasjevegger, vegger på uthus og på hus. Vegg-gevirene snakket liksom et eget språk; det var tegn på nettopp de årelange tradisjonene med fjellforvaltning og jakt fra gård og hus i bygdesamfunnet som befant seg akkurat her i utkanten av sivilisasjonen, helt på grensa over til det ville, mektige og evige fjellriket. Det viste seg at gårdeieren vi leide hos, Hans Olav Arnekleiv, selv var en ivrig reinsjeger. Han var i tillegg også engasjert av fjelloppsynet som oppsyn under reinsjakta. Han sa seg villig til å hjelpe meg i gang. Vi snakket om dette inne i stua hans, og over oss – på veggen – hang et stort utstoppet reinsdyrhode. Jeg kjente en sitring gjennom kroppen. Hans Olav mente jeg skulle søke om jaktkort. Jeg var «innabygds» nå som jeg hadde bodd her et år. 16
Hvert år er det rett og slett trekning av jaktkort. Det er et høydepunkt. Alle jegere samles i forsamlingshuset og håper på at deres navn skal ropes opp. Førstegangsjegere har en fordel og trekkes først. Deretter de som hadde jakt forrige år. Over åtti prosent av jaktkortene går til «innabygds» jegere, mens altså et fåtall av kortene selges til «utabygds» jegere. Det er vår i lufta og mye av snøen i fjellet har smeltet når jeg kjører ned til Toftemo på Dovre denne kvelden tidlig i mai. Fuglene synger fra trærne. Jeg tenker på at jeg som barn en eller flere ganger har overnattet her på Toftemo, i de små hyttene som står her langs Lågen. Den gang – på sytti- og åttitallet – kjørte vi bil fra Trondheim til Gøteborg for å ta ferje over til England, hvor mine engelske besteforeldre bodde, i London. Jeg husker godt en av gangene da jeg var i tenårene og hadde begynt å interessere meg for sportsfiske da jeg gikk ned langs elvebredden og traff en fisker som hadde landet tre– fire flotte ørreter her. Nå dro jeg inn vårlufta og hørte elva suse bakenfor Toftemo og gikk inn for å være med på villreinjakt-trekning, som «innabygds» beboer. Alle nikket til meg. Jeg var nå – allerede – etablert som lokalavisredaktør. Som i min barndoms bygd og oppvekst på Frøya hvor min fars navn kun var etternavn («hainn Kroglund») var det nå jeg som var «hainn Kroglund». Det var nok ikke til å unngå at nettopp det at innflytteren viste interesse for og ønske om å følge de lokale tradisjonene og skikkene også ble sett på med positive øyne. Selv visste jeg ikke helt hva jeg skulle tenke. Kanskje forsøkte jeg å gardere meg mot skuffelse i tilfelle mitt navn ikke skulle bli ropt opp. Men mitt navn var et av de første som ble ropt opp: «Kroglund: Fritt dyr»! Hans Olav nikket til meg og smilte, og ga en tommel-opp. «Fritt dyr» er det beste kortet du kan få. Det betyr at du selv kan velge hva slags dyr du vil felle. I praksis betyr det at man bør prøve å finne 17
den største bukken, det gjeveste dyret i flokken, selv om du altså også står fritt til å velge et annet dyr ut i fra skuddsjanser. De andre kategoriene er «Fritt dyr under 50 kg», «Kluftbukk», «Simle/fritt dyr under 40 kg med eller uten kalv» og «Kalv». Jegeren må altså tilegne seg såpass mye dyrekunnskap at han kan skilne dyr etter vekt, kjønn og utseende. Det er ikke nødvendigvis så lett som det høres ut ute på fjellet i en jaktsituasjon. Da det gikk opp for meg at jeg faktisk hadde blitt tildelt jaktkort og da jeg tenkte over hva som skjulte seg bak disse kategoriserte navnene – nemlig et stort levende dyr, et urtidsdyr som lever fritt og vilt på det ytterste høyfjellet – ja, da kom en annen type alvor krypende over meg. Dette skulle bli min debut som storviltjeger rett og slett. Jeg hadde jaktet småvilt siden jeg var 15 år, men aldri skutt et stort dyr med rifle. Villreinjakt hadde en helt spesiell appell, ettersom det virket nobelt og framsto som ekte og krevende jakt. Til Dovre faller I 2014 ble det felt i alt 7944 villrein i fjellheimen i Sør-Norge. Den totale fellingskvota var på 20 999 dyr. Det er altså en fellingsprosent på bare 38%! Mindre enn halvparten av fellingstillatelsene resulterer i skutt dyr. Dette gjelder alle områder og år etter år. Villreinjakt er med andre ord en spesielt krevende jakt, og det er høyst usikkert at du får det utbyttet du har betalt for. De mest tradisjonelle reinsjaktområdene er Dovrefjell og i Rondane, Knutshø/Forollhogna, Reinheimen/Breheimen og Jotunheim-området (Reinheimen/Breheimen) og Nordfjella samt Hardangervidda og Setesdalsheiene. Men det er i alt 23 små og større områder som er regulert til villreinjakt i Sør-Norge. Aller flest villrein skytes årlig på Hardangervidda. Til tross for – eller kanskje på grunn 18
Bukken på høyfjellet er selve urmyten i jakta. Fra Peer Gynts bukkesprang til Jo Gjende som etter sigende bare jaktet bukk. Foto: Per Jordhøy
Hans Olav Arnekleiv speider etter reinsdyr i Rondane. Foto: Torolf E. Kroglund
Veggene som er utstyrt med gevir er typiske spor og tegn. Her en flott gevirvegg pü ei bu i Dovrefjell. Foto: Per Jordhøy
Fjellrype som snart er i vinterdrakt. Fjellrype kalles ofte «skarv». Foto: Per Jordhøy
Høsten er hellig for rypejegeren som lengter etter fjellets fargerike prakt. Foto: Per Jordhøy
I hele Norge er folk opptatt av jakt. For mange er jakten årets høydepunkt, det man uansett ikke må gå glipp av. I innlandet er elgjakten en viktig del av matauken, langs kysten jaktes det sjøfugl, villreinstammene beskattes av heldige, lokale jegere, byfolk og bygdefolk forenes i den årlige høstturen på jakt etter rype, og slik kunne vi fortsette. torolf e. kroglund undersøker hva som preger den norske jaktkulturen og de ulike jaktformene, han snakker med jegere, leser statistikker og rapporter – og han skyter selv. Resultatet er en bok som tar den norske jaktkulturen på pulsen, men som også vil fange selve jaktopplevelsen. Aldri har vi som lesere kommet så tett på jakten – ritualene, ventingen, letingen, vandringen, og øyeblikket da viltet er i ro i siktet.
Fra boken
ISBN 978-82-530-3825-4
JESPER EGEMAR DESIGN OMSLAGSFOTO: KRISTIAN BÅLSRØD
ISBN 978-82-530-3825-4
9 788253 038254
torolf e. kroglund jegerhjerte
jeg gløtter opp, helt forsiktig. En av gjessene i flokken står litt nærmere. Jeg lirker geværet opp og legger an, sikter på hodet. Holder pusten – og brenner av: BLAM! Flokken er umiddelbart på vingene med et kaklende leven. Jeg er både for forfjamset og for usikker på avstand til å brenne av skudd nummer to. Nokså kjapt forstår jeg også at det er greit å ha det skuddet i børsa ettersom jeg nå ser at jeg har truffet gåsa jeg siktet på, men at den lever og forsøker å fly den også. Jeg er lynraskt på beina og løper mot den, med hjertet i halsen. Gåsa er på vei opp. Jeg stopper opp og legger an. Og får løsnet skudd nummer to. Gåsa deiser i bakken! Nå går jeg, eller småløper kanskje, bort til den digre fuglen. Faller på kne ved den og holder den med skjelvende hender opp etter nakken. Den er overraskende tung å løfte, stor og grå. Og så fin så fin! Gråhvite dun, oransje føtter og nebb. Sorte halefjær. Fremdeles varm.
Torolf E. Kroglund
Jakten på jegerens hemmelighet
torolf e. kroglund er forfatter, journalist og festivalsjef for Ibsen- og Hamsundagene / Sørlandets litteratur festival. I 2014 utga han den første dokumentarboken om skateboarding i Norge, Tenk brett, og tidligere har han utgitt Sjøfiskehåndboka (2011) og 50 anbefalte turer på Sørlandet (2011).