Jonathan Odell p책 Pax Forlag: Helbredelsen, 2013
Jonathan Odell
VIDA OG MISS HAZEL oversatt av ragnhild eikli
pax forlag a/s, oslo 2015 3
Til mine foreldre, Faye og Odell Johnson Historiene deres har betydd noe
PROLOG
D
et var opp til Vida å redde gutten sin. Med Nate i armene flyktet hun ut bakdøra og gjennom den mørke åkeren bak huset. Kunne hun bare få Nate ned til elva lenger borte, inn mellom de mørke sypressene, ville han være trygg. De to hvite mennene måtte ha hørt nettingdøra smelle igjen, for lysene fra pickupen skar nå gjennom åkeren. Hun snudde seg. Bilen brølte mot henne, pløyde gjennom bomullsrekkene; støtfangerne meide ned planter halvparten så høye som et menneske. De hadde nesten tatt henne igjen. Hun hadde ingen mulighet til å nå bort til elva. Vida kastet seg ned mellom to rekker, skjermet Nate med kroppen. Pickupen bremset, og hun hørte en bildør bli åpnet. Hun kikket over radene. De sto bare noen ganske få meter unna, lyttet ut i natta, og i lyset fra bilen dannet skikkelsene deres lange skygger over åkeren. Nate klynket, og den ene av mennene sjanglet i retning lyden. Den eldre mannen vaklet etter ham. «Ikke gjør det!» ropte han. «Du må ikke ta livet av noen, gutt. Og i hvert fall ikke en liten unge. Og i hvert fall ikke din egen …» «Kjeften på deg! Han er ikke min egen noe som helst,» snøvlet den andre. «Hvis den guttungen lever, mister jeg alt!» Den eldre mannen ropte skrekkslagen: «Jente! Bli der du er. Hører du? Ikke reis deg opp.» Han snudde seg og grep etter løpet på hagla. 7
Vida sprang opp og satte avgürde igjen. Like etter kom det første smellet, raskt etterfulgt av et nytt. Med lammende styrke feide stormen av hagl Vida og barnet hennes videre inn i mørket. Etter hvert som eksplosjonene gjallet gjennom nabolaget, ble lampene i de enkle boligene slukket like fort som de hadde blitt tent.
8
FØRSTE BOK HAZEL OG VIDA
1947 Kapittel en
EN MANN SOM TAR VARE PÅ SINE EGNE
H
azel var travelt opptatt med å sette opp et assortiment av skjønnhetsprodukter fra Tangee på Rexall i Tupelo, der hun var ansatt, da en høy, kjekk mann slentret selvsikkert inn i butikken; han hadde nettopp gått av bussen og kom rett fra marinen, fremdeles i hvit sommeruniform. Øynene hans var to mørke stjerner. Han smilte til henne, og la hodet på skakke på en måte som fikk sommerfuglene i magen hennes til å flagre. «Er apotekeren inne? Jeg har en resept på iskremsoda.» Stemmen hans var som en kjærlighetssang med countrysleng, eiegod og ekte. Hazel mistet først både munn og mæle og ble stående og måpe mot ham, som om hun ventet på neste vers. «Du skulle ikke tilfeldigvis kjenne til oppskrifta?» Rødmende fikk hun stammet fram: «Jo visst gjør jeg det … kan jo det … klart.» Allerede før hun hadde nådd bort til ismaskinen, hadde hun samlet seg tilstrekkelig til å komme med en vits: «Jeg skal ikke engang spørre om å få se papirene fra doktoren.» Det fikk ham til å le. Det var en god latter, mild, tilsynelatende ute av stand til å ha noe ondskapsfullt i seg. Da hun satte glasset foran ham, blunket hun til ham og sa advarende: «Pass på at du ikke spiser for fort, for da fryser du halsen av deg.» Han sa: «Jeg har ikke hastverk nå lenger.» Det var øynene hans som virkelig fanget interessen hennes. De var vakre å se på, lik mørke speil av polert jern, men de slapp ikke 11
Hazel inn. Det var som om øynene hans skjøv henne tilbake, og det gjorde bare at hun ønsket å komme nærmere. Hun sa: «Det skulle ikke forundre meg om du kunne stirre en gribb ned fra et tre.» Han rødmet og sa: «Jeg har aldri sett ei jente som fører seg så fint som deg.» Hazel skjønte at han ønsket å si mer, men det var overflødig. I øynene hans så hun seg selv som vakker, like vakker som hun hadde kjent seg den dagen da den omreisende fotografen hadde tatt bilde av henne. Hazel hadde vært tolv år da mannen med glatt sleik og sukkersøt stemme hadde dukket opp en varm sommerettermiddag med en mystisk svart boks som han sverget på skulle gjøre henne like vakker som en hvilken som helst filmstjerne. Før dette hadde hun aldri sett et fotografi av seg selv. Mens han rigget til fotoapparatet og stilte opp en av brødrene hennes og en av søstrene, flørtet hun med ham, kastet håret bakover og slikket seg på leppene slik hun hadde sett Jean Harlow gjøre. Der hun sto på gårdsplassen mens mannen fotograferte henne, kjente hun huden gløde ved tanken på å komme seg bort fra Tombigbee Hills. Mora hennes hadde aldri hatt tålmodighet med denne jenta som var så altfor full av følelser. Hver gang Hazel spurte om bildene hadde kommet, fikk hun en formaning om at hun ikke måtte gjøre seg noen forhåpninger. «Håpet lager furer i Elendighetens åker,» sa mora. Men den deilige følelsen av forventning og håp var det aller beste Hazel visste. Hun skjønte ikke hvordan man kunne leve uten håp om at noe fint skulle skje, ikke i en vidunderlig fjern framtid, men i morgen, om ikke i dag. Da fotografiene endelig dukket opp to måneder senere, åpnet hun konvolutten med skjelvende hender. Det første var av mamma og pappa som satt stivt side om side, som om de var to fremmede som ventet på benken utenfor tannlegekontoret. Det neste var av pappa som sto med armen om halsen på muldyret. Så mye mer avslappet han var når han poserte sammen med arbeidsdyret! 12
Til slutt kom familiebildet, alle tolv foran den umalte låven. I den ene enden sto pappa med hvitstivet skjorte og overall, og i den andre enden sto mamma, sliten og trett, med vesle Jewel på armen. Mellom dem var skokken av uttrykksløse barneansikter, tripp-trapp i en helt jevn kurve fra knehøyde til fullvoksen, med to tomrom til guttene som fremdeles var med i Stillehavskrigen. Men det var noe som ikke stemte! Hazel lot fingeren gli over hvert ansikt på bildet. Hun så alle brødrene og søstrene, men hennes eget ansikt var ikke der. Hadde fotoapparatet hoppet over henne? «Å nei!» gispet hun. Fotografen hadde spilt Hazel et forferdelig puss! Der hun skulle stått, hadde han satt inn et halvt utsultet, foreldreløst barn, et vanskjøttet barn som sikkert ikke hadde lenge igjen å leve. Den stakkars lille jenta var lut i skuldrene, og håret hennes var reneste sopelimen. En sjaskete, utslitt kjole slukte den skinnmagre kroppen. Ansiktet var uttært og huløyd. Hun var dradd og så ut som ei kone på femti, ikke ei jente på tolv. Sjokket gikk over i tårer. Det var ikke et puss. Hun burde ha visst det. Storesøstrene hennes hadde sagt det titt og ofte. Hazel Ishee var stygg som en vortefjeset høne. Ingen mann med en magisk svart boks, og intet hode fullt av håp kunne gjøre noe med dette faktum. Baby Ishee så at dattera ble lei seg, og prøvde å trøste henne. «Du er da pen nok.» Hazel nølte. «Nok til hva?» «Nok til hvilken som helst mann på disse trakter.» «Har du vært pen noen gang, mamma?» spurte Hazel. Hun hadde ikke ment det som en fornærmelse, og bet seg i leppa da hun la merke til at mora ble stram i maska. For første gang betraktet Hazel mora si med et klart blikk og ikke gjennom et barns øyne, som alltid blir tåket til av det velkjente. Pukkelryggen. Den bitte lille foten som ikke hadde vokst siden mora var barn, og som hadde vridd seg innover slik at hun haltet, noe Hazel alltid hadde sett på som like naturlig som en hårfarge. Inntil nå hadde Hazel aldri tenkt på mora som «pen» eller «ikke pen». Nå syntes hun plutselig at pukkelen virket syk og den forkrøplede foten grotesk. 13
Hun ble oppmerksom på andre ting også. Moras kallenavn, Baby, var ikke et uttrykk for kjærlighet eller hengivenhet, men et hun hadde fått på grunn av den deformerte foten, på samme måte som man kunne kalle noen Pusling eller Haltepink. Plutselig skammet Hazel seg over mora si. Det var som om Baby hadde lest tankene til dattera, for hun skulte på seg selv i speilet. Så tørket hun bort en strime snus fra haka med forklesnippen. «Det er ikke viktig å være pen. Menn er som griser,» sa hun. «Har du noen gang sett en gris med briller?» «Nei, mamma,» svarte Hazel og lot den ene tåa følge en sprekk i gulvet. «Så klart ikke.» Mora spyttet i tobakksboksen hun alltid bar med seg. «En gammel råne bryr seg ikke om hva han sluker i seg. Skjønnhet betyr null og niks for en gris.» Og dermed snudde Baby Ishee seg og gikk ut av rommet med den lille foten slepende etter seg. Hazel sa til seg selv at mora hadde rett. Det hadde vært idiotisk av henne å håpe. Hun prøvde å forsone seg med at hun var stygg, og aksepterte sin skjebne som en kristen martyr. Slik mora hadde gjort før henne, skulle hun gifte seg med en mann som ikke brydde seg om hvordan hun så ut og som ble mer smigret over å bli fotografert sammen med et muldyr enn med henne. Hun ville få en haug med unger, og skyve den sist ankomne ned fra fanget for å gi plass til neste. Storesøstera hennes, den pene, hadde lite til overs for furtinga til Hazel. «Hva er det med deg?» spurte Onareen mens hun tømte en bøtte vann i trauet til hestene. «Jeg er stygg!» glefset Hazel. «Har du ikke fått med deg det?» Søstera mildnet av medfølelse. «Vet du hva, Hazel, det er mye verre å ha et vakkert utseende som man mister, enn aldri å ha hatt et å miste. Gud hadde omsorg for deg da han gjorde deg så lite pen.» Hazel måpte. «Sier du at Han gjorde det med vilje? Står du her og sier at det er Guds vilje at jeg er stygg?» «Ja, akkurat, Hazel. Ta det som en velsignelse.» Hazel dyttet Onareen oppi hestetrauet. 14
Der og da bestemte Hazel seg for at hun aldri i livet ville gi slipp på håpet. Hun skulle bli pen, om det så skulle bli det siste hun gjorde. Før hun var tretten, var hun på god vei til å bli en selvutnevnt skjønnhetsekspert. Hun begynte ved å hengi seg til utrettelige anstrengelser for å endre på utseendet. Hun trosset frykten for å få juling og stjal egg fra verpende høner, og så brygget hun en hårkur av friske eggeplommer og mineralolje. Etter at alle hadde gått og lagt seg, kokte hun en melsekk og tullet den rundt det behandlede håret. I løpet av noen uker var det blitt mykere. Armene var flekkete som kalkunegg, og for å bøte på det, stjal hun småmynter fra kollektskåla og sendte en postordrebestilling på en fregnekrem hun hadde sett reklame for i bondealmanakken. Den største utfordringen var de lute skuldrene. Ettervirkningen av å hale på bomullssekker fra hun var seks år, og årelange forsøk på å gjøre seg mindre for ikke å rage over guttene på skolen, lot seg ikke fikse med kosmetikk. Etter å ha tenkt lenge og vel, kom Hazel på en løsning. På låven fant hun et gammelt seletøy etter muldyrene, og så lagde hun seg en slags grime. Reimene bet riktignok inn i huden, men den tvang skuldrene hennes bakover. I timevis om gangen øvde hun på å gå som Jean Harlow, med en fot nøyaktig foran den andre. Det tok noen år, men litt etter litt begynte Hazel å se bedre ut. Håret ble glansfullt og kastanjebrunt, øynene skinte blåere enn vandretrostegg, og hun hadde fått deilige, runde bryster, til og med finere enn Onareen sine. Hun var likevel ikke fornøyd. Hazel konstaterte at hun trengte kosmetisk assistanse. Hun kjente bare én person som brukte sminke, og en dag hun var i kirka, huket hun tak i begravelsesagenten og tryglet ham om leppestift, rouge og pudder. Etter en uke med øvelse i all hemmelighet, kom dagen da hun var klar for å overraske familien med den nye, sminkede Hazel. Reaksjonene lot ikke vente på seg. Brødrene kalte henne Lille Frøken Griseøre. Søstrene hadde enda verre navn på henne. Faren ba henne gå og vaske ansiktet i hestetrauet. Hun ville kanskje ha gitt opp i ren ydmykelse, hadde det ikke vært for det mørke, ettertenksomme 15
ansiktsuttrykket til mora. Det var da Hazel skjønte at hun var inne på noe. Det varte ikke lenge før Hazel oppdaget at det fantes andre typer menn i verden enn bønder og bondesønner. Noen menn var selgere – menn som kjørte bil i faste ruter fra gård til gård uten å bli skitten på hendene, som så deg rett inn i øynene og ikke var redde for å le av ingenting. De var menn som snakket av samme grunn som andre mennesker sang: bare for å høre den rene, skjære lyden av det. De så på henne med smil i blikket og sa at hun hørte hjemme i California. Eller kanskje Jackson. Hazel nølte ikke med å skulke skolen for å ta en dagstur til Tupelo med han som kjørte for Watkins Flavoring, til Corinth med han fra Standard Coffee, eller til Iuka med han som hadde en omreisende kolonialhandel. Hazel takket ja til en tur med hvem det skulle være, så lenge han kjørte dit hun hadde tenkt seg. De slapp henne av i byen, og så satt hun hele dagen på iskrembaren og studerte klærne og positurene til de perfekte kvinnene i filmmagasinene. Når hun så på fargefotografiene, innhyllet i duftene fra kosmetikkavdelingen, følte hun seg mer hjemme enn hun noen gang hadde gjort på gården. Hun oppholdt seg så mye på Rexall i Tupelo at innehaveren la sin elsk på henne og tilbød henne jobb. Hun fant seg straks en hybel i byen, og det var det første rommet hun ikke måtte dele med fem søsken. Ut fra alle de romantiske fortellingene hun hadde lest i film bladene, hadde Hazel skjønt at nøkkelen til evig lykke var å finne den rette og leve på ekte kjærlighet. Hun var likevel ikke så dum at hun trodde at hun måtte ta den første og beste. Hun trengte en som var annerledes, en mann hun kunne sette all sin lit til, en som ville elske henne så høyt at han ga henne alt hun ønsket seg, til og med før hun selv visste at hun ønsket seg det. Hvis hun måtte spørre, gjaldt det ikke. Hazels største bekymring var at gode følelser nesten alltid var av det ustadige slaget. Så vidt hun kunne skjønne, hadde de en tendens til å smelte bort akkurat som iskremen i bunnen av et isglass. Var det slik med kjærlighet også? Magasinene skrev ikke noe 16
om det. Da hun spurte mora, sa Baby: «Følelser kommer og går som dugg på enga. Det er ikke noe å bygge framtida på.» Hazel rynket panna, men mora fortsatte: «Hazelene, det finnes bare to sorter mannfolk i verden. Det er de som tar vare på sine egne, og de som ikke gjør det. Den første sorten blir værende av ren plikt. Og den andre?» Mora viftet med håndleddet, som om hun feide bort et irriterende insekt. «Så snart det blir tørke, hopper han over gjerdet på jakt etter frisk dugg. Hvis du skjønner hva jeg mener.» Hazel hadde ikke sansen for det med duggen, men hun likte det om en mann som tok vare på sine egne. Det hørtes veldig fint ut. Hazel tok til seg rådet fra mora og glemte ikke det hun hadde sagt, og hun brukte det som målestokk på alle hun møtte. Dem var det mange av. Nye menn kom til stadighet innom butikken, flørtet og ba henne ut. Hun ble skremt av de sultne blikkene og de smilende, grådige munnene, og hun husket det mora hadde sagt. Hazel skjønte at alle som en hadde appetitt på dugg. Men i samme øyeblikk som Floyd valset inn i butikken, fattet hun håp om at han var den hun hadde ventet på. Hun tenkte: Er det slik kjærligheten åpenbarer seg? Kan en vilt fremmed spasere inn i livet ditt en fin sensommerettermiddag mens du setter fram noen leppestifter, og vips, sånn helt uten videre – i gnisten i et skinnende blikk og i glimtet av et bredt smil – kan det virkelig være slik at du endelig får lønn for alle forhåpningene, at livet aldri blir det samme? Er det sånn det er? Kan man virkelig tro at noe som skjer så fort, kan vare et helt liv?
17
Kapittel to
UTSIKTEN FRA DELPHI
D
e hadde gått ut i noen uker, og satt nå på sin faste plass på Donnas melkebar. Hazel skjønte at Floyd grublet på noe, for han forholdt seg til pekaniskremen som om den var en ubehagelig arbeidsoppgave han bare måtte få unnagjort. Han trakk pusten. «Det er ikke noe poeng i å fortsette å gjøre en ting bare fordi noen har gjort det før oss,» konkluderte han. «Det er da mange andre måter å tjene til livets opphold på enn å jobbe på gård. Er du ikke enig, Hazel?» Hazel mistet fatningen et øyeblikk, og ikke på grunn av det han sa. Det var måten han sa det på, som om han hadde øvd på ordene hjemme foran speilet og framførte denne lille talen bare for henne. Hun så nysgjerrig på ham, og han la hodet på skakke og smilte slik han alltid gjorde når han var ute etter et bestemt svar. Tanken på at reaksjonen hennes betydde så mye, fikk Hazels hjerte til å banke som en stortromme i hornmusikken. Hun sa: «Du har helt rett, Floyd. Det er da mange som blir selgere, og de ser seg aldri tilbake.» Da Floyd lysnet, visste Hazel at hun hadde sagt det rette. «Salg! Du leser jo tankene mine. Det er akkurat det jeg mener.» Han bøyde seg over bordet og fortalte henne hemmeligheten sin. «Du skjønner, jeg leste en bok da jeg var ute i Stillehavet.» Han ble ærbødig i røsten. «Den het Det er ingen fremtid i å se seg tilbake: Læren om den kontrollerte tanke. Skrevet av en predikant som har greid å 18
tyde en skjult kode i Bibelen. Den delen om ‘be, og du skal få’. Selv tjente han en formue på å selge såpe fra dør til dør.» «Du store all verden.» «Du skal få lese den en dag, men det den egentlig koker ned til, er dette: Du er det du tenker. Og du kan øve opp hjernen akkurat som hvilken som helst annen muskel. Som for eksempel bein- eller armmusklene.» Det lyste av øynene til Floyd, og han talte med en slik autoritet at Hazel fikk gåsehud. «Hazel, en utrent hjerne bruker all sin tid på å se tilbake på ting man ikke kan gjøre noe med. Denne predikanten sier at hvis du fokuserer på det du vil og tenker positive tanker, så er du bare nødt til å få det du ønsker. Han sier det kommer rett fra Frelserens egen munn. For å si som det er, har det forandra hele livet mitt.» «Allerede?» Han smilte sjenert. «Jeg har jo truffet deg, ikke sant?» «Floyd.» «Og her om dagen fikk jeg et brev fra en fyr som var på samme båt som meg på Pearl Harbour. Han sa han kunne skaffe meg jobb med å selge bomullsplukkemaskiner til de store plantasjene i deltaet.» «Deltaet? Jeg har hørt om det.» «Ja visst. Det er der alle pengene er. Rett på den andre sida av delstatsgrensa. Bomullen vokser like høy som en mann, og strekker seg så langt øyet kan se. Og alt sammen blir håndplukka av en million niggere.» «En million? Du store all verden.» «Så snart jeg blir ferdig med innhøstinga hos pappa, skal jeg kjøpe meg en bussbillett til Delphi, langt der nede i Hopalachie County. Aldri mer skal du få se meg halende på et muldyr, det lover jeg deg.» «Det er ingenting jeg liker mindre enn å se en mann som er gift med et muldyr.» Hun rødmet, redd for at hun hadde nevnt ekteskap altfor tidlig, selv om det var i forbindelse med et muldyr. 19
«Hazel, du og jeg tenker så likt.» Floyd tok henne i hånda. «Når jeg drar ned til deltaet, vil du vente på meg – til jeg har fått spart opp litt penger?» Han smilte, men ytterligere godsnakking var overflødig. Planene til Floyd var så fulle av håp at Hazel tenkte hun kunne leve på forventningene i årevis. Når tida var inne og han sendte bud på henne, ville hun kanskje være klar for å gi hva det enn var en kone skulle gi til mannen sin. «Hazel …» sa han, og hun kjente at han klemte om hånda hennes, «vil du … jeg mener …» Hun så ham inn i øynene for å finne seg selv, og hun likte det hun så. «Floyd Graham, jeg rikker meg ikke av flekken før du kommer og henter meg.» * Floyd hadde ikke løyet et fnugg. En kjølig vårdag tok Hazel farvel med husvertinna og trådte ut på det brede grønne inngangspartiet med en pappkoffert i hånda. Hun var omhyggelig sminket, og hadde på seg store, røde øredobber og en mønstret bomullskjole med roser som var så store at de truet med å blomstre opp fra stoffet. Tåneglene, som var synlige for all verden i et par lekre sandaler, var lik ti rosenblader som hadde dalt ned fra kjolen. Da Floyd tok henne i armen for å geleide henne til bilen, registrerte hun at han holdt henne litt fastere enn det som strengt tatt var nødvendig, tatt i betraktning at hun ikke var det minste interessert i å dra noe annet sted enn dit han førte henne. Etter et stopp innom fredsdommeren satte de kursen vestover; de hadde Tombigbee Hills i ryggen og deltaet foran seg. De var mann og kone, muldyrløse, og satset framtida på et ubesværet smil og et uimotståelig lite kast med hodet. Jo lengre de kjørte, jo flatere ble det etter hvert som det ville fjellandskapet slettet seg ut. «Er det dette som er deltaet?» spurte hun hver gang hun tenkte at det ikke kunne bli flatere. 20
«Ikke på lenge ennå,» sa Floyd hver gang. «Bare vent til vi kommer til Hopalachie County. Det var der Gud oppfant flatt.» Da terrenget igjen endret seg, ble Hazel forvirret. «Nå ser det ut som om åsene overtar igjen.» Hun hørtes skuffet ut. «Har vi kjørt forbi deltaet?» Denne gangen sa Floyd ingenting. Han aktet slett ikke å fortelle henne at det de kjørte på, ikke var et fjell av berg, men et gigantisk område med elveslam som hadde blåst avsted og samlet seg lag på lag i millioner av år, og at disse skjøre platåene omkranset den store flomsletta på samme måte som klipper omkranser et hav. I stedet for å fortelle henne det, ville han at hun skulle se det med egne øyne. Til slutt kjørte Floyd bilen ut i den lett skrånende veikanten, og der slo han av motoren. «Kom, så går vi en liten tur. Det er noe jeg vil vise deg.» Hazel fulgte etter Floyd over en lav grøft til et gjerde bevokst med Carolina-sjasmin. Floyd løftet opp den ene gjerdestrengen og trådte på den nederste med foten, og så ventet han tålmodig på at Hazel skulle samle skjørtet og lirke seg gjennom. Han leide henne oppover en skråning full av eiketrær og hickory, og ba henne om å lukke øynene. Da hun gjorde det, tok han henne i armen og førte henne til toppen av skråningen. Nok en gang la Hazel merke til hvor fast han holdt henne. Trodde han at hun hadde tenkt å storme nedover bakken uten ham? «Nå kan du åpne dem,» sa han. Synet som åpenbarte seg, sendte et gys gjennom Hazel. Der nede bredte deltaet seg ut, mil etter mil med et flatt landskap som strakte seg helt til en fremmed horisont, Kina kanskje. Ingenting var skjult. Hun så de flate slettene med svart jord, klare til å bli beplantet; grønne sumpbelter bevokst med sypresser slynget seg gjennom terrenget, innsjøer lå strødd utover lik biter i et enormt knust speil, og ikke så mye som et eneste høydedrag eller en bakke brøt inn i det ubønnhørlig åpne landskapet. Hazel ble trukket forover, og et øyeblikk lente hun seg inn mot det, lik en som står foran et maleri man er fristet til å stige inn i. For 21
Hazel hadde hjemme vært ensbetydende med et terreng der naturen bød på mange gjemmesteder. Åser og dalsøkk og svinger. Men her lå hele verden synlig for alle og enhver. «Noe så vidunderlig,» hvisket hun ærbødig, som om Gud nettopp hadde avsluttet arbeidet. «Man kan se alt på en gang.» Hadde vekkelsespredikanten hatt rett da han sa at jorda var flat som et verandagulv? I så fall var stedet der man falt utfor, i enden av denne horisonten. «Hvor langt strekker deltaet seg, Floyd?» Han pekte. «Ser du der sola er i ferd med å gå ned?» Hazel skygget for øynene og så ut mot solnedgangen. «Det er der den store Mississippi renner. Sola går til sengs i elva hver kveld. Om noen minutter, når sola glir ned mellom dikene, kan du høre elva koke.» Hazel kikket opp på Floyd, trodde bare halvveis på det han sa. «Ikke tull med meg.» «Det er helt sant. Ved solnedgang blir vannet i elva så varmt at mallefiskene spretter opp på bredden, fiks ferdig stekt og klar til å spises. Det eneste du trenger, er maiskaker.» «Floyd, du kan få meg til å tro på hva som helst.» Hazel la armen om mannen sin. «Skal vi liksom få oss et hus der nede et sted og leve på maller og maiskaker?» «Niks. Vi skal bo her oppe på platået med alle kaksene.» Han slo ut med armen mot den enorme elvesletta og sa: «Det er der nede pengene blir til. Der er det ingenting annet enn bomull og muldyr og niggere. Flere niggere enn du kan telle. Det er fire ganger så mange niggere som hvite.» Hazel lot blikket gli over landskapet en gang til. «Du store all verden,» var det eneste hun greide å si, mens hun prøvde å forestille seg en verden full av niggere som bodde på den flate bunnen av jorda. «Jeg vil se det. Ta meg med dit, Floyd.» Han smilte, glad over at hun var så opprømt. De satte seg i bilen, og Floyd kjørte fornøyd nedover Redeemer’s Hill. Det var bratt, og Floyd kjørte fort som i en berg-og-dalbane, og Hazel kjente magen gjøre et hopp. Og så, plutselig, ble veien like flat som en pannekake, 22
og like rett som Guds finger. Mens Floyd satt selvsikkert og smilende ved rattet, kikket Hazel ut gjennom vinduet og pekte på alt det nye hun så. Hun så alle slags fantastiske ting. Hundrevis av muldyr og arbeidsgjenger fra fengselet kledd i stripete drakter, skyhøye sypresser som steg opp fra de mørke og skumle sumpområdene, til og med en alligator som glodde på henne fra en skrent i veikanten. Hun fikk gåsehud av alt hun så. For ikke å snakke om alle de fargede. Floyd hadde rett, det var millioner av dem: De arbeidet på markene, spaserte langs jordveiene, stimlet rundt butikkene på plantasjene. Og alle lot slett ikke til å være så lutfattige og fillete som hun hadde forestilt seg. Da de stoppet for å kjøpe brus på en landhandel i et veikryss, fikk Hazel øye på ei farget jente kledd i en kritthvit drakt; hun spankulerte lystig oppe på balkongen mens hun snurret på en parasoll like snøhvit som skoene. Hazel hadde aldri sett noen som var så fint kledd, og i hvert fall ikke en som var farget. Hun gikk ut fra at jenta reiste rundt med en varietéforestilling eller var med på et linedansernummer på sirkus. Det var så mye rart her som Hazel ikke forsto, og hun ville bare ha mer. «Nå er det på tide at jeg kjører deg hjem, Hazel,» sa Floyd idet mørket begynte å liste seg innpå dem. «Hjem,» sa Hazel og smakte på ordet, satte et gammelt navn på en ny verden. * De kjørte oppover den svingete veien mot platået igjen, rundet en åskam, og der, midt i det myke, duvende terrenget, lå Delphi. Byen var gammel selv etter Mississippis målestokk, og var grunnlagt lenge før den store sletta der nede hadde blitt renset for bjørner og indianere og malaria. Hazel ble målløs. Staselige hus med store gressplener og eldgamle eiketrær omkranset åsene rundt Delphi. Tomtene var plassert helt tilfeldig, for hvert av de flotte husene var bygd helt uten tanke for noen andre. I Hazels øyne var det ene huset mer skinnende enn det 23
neste. Det var ikke før hun var åtte år at hun hadde visst at man kunne legge maling på et hus. Det var omtrent på den tida hun hadde sett et bilde av Mount Vernon i historieboka. «Gode Gud,» gispet hun. «Det ser jammen ut som om George Washington har gått helt berserk og bygd sin egen by.» Floyd svingte inn på en grusvei som gikk ned til et lite hus som lå i skyggen av en av de fjongere boligene. Han slo av motoren, og ble helt stille. Han kikket ut på det lille huset og sa nesten unnskyldende: «Det er en bolig som tidligere blei brukt av slaver som jobba i huset på toppen av bakken. Men det har blitt pussa opp skikkelig fint.» Hazel smilte bredt, og uten å vente på at Floyd skulle åpne døra for henne, skyndte hun seg ut av bilen og sprang bort til huset. Ytterdøra var ulåst. Før Floyd hadde rukket fram, pilte hun allerede fra rom til rom. Han hadde rett. Det var pusset opp skikkelig fint, og var allerede fullt møblert. Det var innendørs bad, jevne, polerte gulv, tepper overalt. På verandaen på baksida sto en vaskemaskin med sentrifuge. Det var to soverom, og brune smijernsenger med påmalte roser på sengegjerdene. Det var til og med en liten stue med sofa og to lenestoler. Floyd tok henne nå med ut på kjøkkenet. «Se her, Hazel, en komfyr som ikke trenger ved.» Han skrudde på en knapp, og en blå flamme kom til syne. I samme stund begynte hun å gråte. Floyd ble alvorlig. «Ikke vær redd, Hazel. En vakker dag skal jeg kjøpe et av de store husene på toppen av bakken til deg. Det lover jeg.» «Å! Nei! Det er ikke det. Jeg elsker dette huset.» Hun hulket enda høyere. «Hva er det da?» «Å, Floyd.» Hun pusset nesa i et papirlommetørkle. «Jeg har ikke vært ærlig med deg. Jeg kan ikke lage mat. Jeg kan ikke sy. Jeg vet ikke engang hvordan man skifter bleier eller får en unge til å rape. Det var søstrene mine som gjorde alt slikt. Det eneste jeg lærte, var å plukke bomull og rense sukkerrør og høste poteter. Jeg duger ikke til noe for deg!» 24
Floyd smilte til henne. «Det gjør da ingenting, skjønner du ikke det? Nå skal vi starte på nytt. Du og jeg er ferdige med det gammeldagse livet. Jeg blåser i om du ikke kan lage mat. Du er kona mi. Du behøver ikke å tjene til livets opphold. Og vi skal få barn fordi vi vil ha barn, ikke fordi vi trenger noen til å arbeide på jorda. Jeg skal ta vare på familien min.» Hazel så opp, og fant seg selv i øynene hans. Herregud, tenkte hun, han vil fremdeles ha meg. Hun bøyde hodet mot brystet hans og begynte å gråte igjen. Denne dagen var hun en flunkende ny kone til en ny type mann; hun skulle bo i en eventyrby som hadde utsikt over en mystisk, paddeflat verden. Framtida hennes var like åpen som utsikten fra platået, uten et eneste kjent landemerke. Hun kjente seg fortapt og funnet på én gang.
25
OM ROSA PARKS OG HUSHJELPENE I MISSISSIPPI
J
eg vokste opp i Mississippi i 1950-årene, og da jeg var liten, trodde jeg at vi hadde verdens verste mottakerforhold for tv. Nesten hver kveld ble nyhetssendingene avbrutt av nyhetsankere på den lokale tv-kanalen, som opplyste om at de hadde tekniske problemer. Lite visste jeg at de tekniske problemene ikke hadde noe å gjøre med signaler, antenner eller noen av de andre tingene som skal til for å få overført tv-sendinger. Nei, de lokale tv-stasjonene i Mississippi gikk i svart hver gang de nasjonale nyhetene rapporterte noe positivt om borgerrettigheter. De tekniske problemene skyldtes mennesker som Mrs. Rosa Parks. I 1955 erklærte Mississippi full krig mot all integrering, og nyhetene som kom fra Montgomery, bare styrket kampviljen. Den såkalte Sovereignty Commission, suverenitetskommisjonen, ble opprettet dette året. Dette var en instans på delstatsnivå som hadde som oppgave å bevare raseskillet, og den hadde fullmakt til å iverksette alle nødvendige tiltak, deriblant avlytting av telefoner, overvåking av post, utplassering av spioner og angivere som ble hyret inn for å samle opplysninger om vanlige borgere mistenkt for å arbeide for borgerrettigheter. Kommisjonen overleverte resultatene av denne overvåkingen til politiet, de hvite borgerrådene og Ku Klux Klan. De skulle dessuten sørge for at delstatens syn på raseskillepolitikken alltid ble framstilt i et «positivt lys». Delstatens egne massemedier ble kontrollert av de arrigste støttespillerne til raseskillepolitikken, og 429
lokale reportasjer om Montgomery gjenspeilte derfor kommisjonens syn. Dersom nasjonale medier sendte noe som ble ansett for å være en støtte til borgerrettighetskampen, ble sendingen avbrutt av de lokale stasjonene. Og så var det en historie i nabostaten Alabama som skremte vettet av dem. Klokken fem om ettermiddagen den første desember 1955 skulle Mrs. Rosa Parks hjem fra jobben som skredderassistent på et varemagasin i Montgomery sentrum. Hun hadde mye å tenke på. Det var torsdag, og lørdag skulle hun arrangere et seminar om NAACP for kvinnelige universitetsstudenter. Ville noen komme? Den svarte befolkningen i Montgomery var ikke kjent for å drive med aktivisme, og de framsto heller ikke som en samlet eller forenet gruppe. Det var nærmest umulig å se for seg at de kunne bli enige om noe som helst. Om sommeren det året hadde datteren til en venn blitt mishandlet av en bussjåfør, og deretter banket opp og arrestert av politiet. Og Claudette var bare femten år gammel. En stund var det snakk om en boikott, men lokalsamfunnet kunne ikke bli enige, selv ikke når det gjaldt støtte til en av deres aller svakeste. Det var derfor en stor jobb som måtte gjøres på grasrotplan. Mrs. Parks hadde naturligvis sine egne erfaringer med b ybussene i Montgomery. En dag tolv år tidligere hadde hun kjøpt billett framme i bussen, og så hadde hun blitt bedt om å gå av bussen og stige på igjen lenger bak, slik at hun ikke skulle gå gjennom den hvite delen av bussen. Det var en kald og regntung vinterdag, og hun nektet. Den røslige, rødmussede bussjåføren hadde fiket til henne og kastet henne av bussen. Ydmyket hadde hun spasert hjem de åtte kilo meterne i regnet. Hun la seg ansiktet hans på minnet og lovet seg selv at hun aldri skulle ta bussen hans igjen. Sjåføren kunne ha gjort enda verre ting. Det var utallige tilfeller av hvite sjåfører som slo, banket opp og med vilje klemte svarte kvinner i bussdøra slik at de ble slept nedover gata. Det kunne ha vært mye verre hvis sjåføren hadde ringt til politiet, slik som en av dem gjorde i Claudettes tilfelle. Politiet var kjent for ikke bare å denge 430
løs på svarte busspassasjerer med køller, men også å skyte dem i full offentlighet på fortauet hvis de gjorde det minste motstand. Hvis en kvinne ble plassert i en politibil, var det sannsynlig at hun ville bli utsatt for seksuelle overgrep før hun i det hele tatt ankom fengselet. Men denne dagen hadde Mrs. Parks ikke regnet med noen problemer. Bussturen tok bare et kvarter, og hjemme var mannen hennes, Raymond, i ferd med å lage middag. Som en ekstra sikkerhetsforanstaltning ventet hun til det kom en mindre full buss, slik at faren for en konfrontasjon skulle bli redusert. Fordypet i egne tanker betalte hun de ti centene billetten kostet, og så satte hun seg på en plass midt i bussen, der den fargede delen begynte. Ved sida av henne satt en svart mann. To svarte kvinner satt på den andre sida av midtgangen. Bussen kjørte nedover den brede gata, og Mrs. Parks satt og så på alle juledekorasjonene i butikkene. Jula nærmet seg med stormskritt. Hun begynte å tenke på hvordan hun og Raymond kunne lage en ekstra koselig jul. På det tredje stoppet ble den hvite avdelingen av bussen full. En hvit mann måtte stå. Sjåføren ropte: «Gi plass på den fremste raden.» Han skulle ikke bare ha plassen til Rosa, men hele raden. Hun, mannen ved sida av henne og de to kvinnene på den andre sida av midtgangen måtte gå lenger bak i bussen og stå, for at én hvit mann skulle få sitteplass. Med et sjokk dro Rosa kjensel på sjåføren. Det var den samme mannen som hadde ydmyket henne tolv år tidligere. Hun hadde lovet seg selv at hun aldri skulle la en hvit mann krenke henne slik igjen. Rosa ble sittende og se på at den svarte mannen ved sida av henne og de to kvinnene oppga plassene sine. I dette øyeblikket lå alt på Rosa Parks’ skuldre. Hun ante ikke at dette ikke bare var et hvilket som helst øyeblikk, men selve øyeblikket som så mange som henne hadde arbeidet for, bedt for. Som så mange hadde dødd for. Hun ante ikke at hennes beslutning skulle føre til en boikott, at verden skulle få høre om Martin Luther King jr., og at en så stor svart befolkning som den 431
i Montgomery skulle stå samlet ikke bare i én dag, men i de 382 dagene som bussboikotten skulle vare, og derved lamme byens største busselskap. Hun ante ikke at en flamme ville bli tent, en flamme som skulle inspirere utallige aktivister til en borgerrettighetsbevegelse som skulle forvandle sørstatene og hele nasjonen for alltid. Det hun imidlertid visste, var at bare noen måneder tidligere hadde Emmett Till, en fjorten år gammel gutt, blitt brutalt torturert og drept i Mississippi, og at de erklærte drapsmennene hadde blitt gratulert så vel som frikjent. Hun tenkte på sin stolte bestefar som beskyttet familien sin mot hvite ved å ha et ladd gevær i huset. Og at hun som barn hadde lært å sove med klærne på, i tilfelle Ku Klux Klan skulle dukke opp i løpet av natta. Sjåføren tårnet truende over henne. Ikke bare var han bevæpnet, han hadde også politiets velsignelse til å bruke våpenet han bar. Det var ingen ende på hvor store problemer han kunne påføre henne. Og Rosa Parks visste hva problemer kunne innebære. De siste elleve årene hadde hun på vegne av NAACP samlet dokumentasjon på rasistisk motivert brutalitet og seksualisert vold mot svarte. Hun visste hva hvite var i stand til å gjøre. Men der og da var hun ikke en som passivt intervjuet andre eller tok notater. Hun var det potensielle offeret. «Har du tenkt å reise deg?» spurte sjåføren Rosa Parks. Rosa møtte blikket hans og ga det svaret som forandret alt. «Nei,» sa hun. «Da må jeg arrestere deg.» «Så får du gjøre det, da,» svarte hun rolig. Hun så at flere av de svarte mennene på bussen fant grunn til å flykte. Hun kjente noen av kvinnene på bussen. Ingen tok henne i forsvar, selv om hun i sitt stille sin ba om at de ville gjøre det. Ingen sa: «Hvis du arresterer henne, må du ta meg også.» Hun var alene nå. Senere sa hun at det var en av de verste dagene i hennes liv. Før jeg begynte på forarbeidet til Vida og Miss Hazel, var jeg sikker på at det var svarte pastorer og andre menn som førte an i borgerrettighetsbevegelsen. Jeg hadde lært at bevegelsen vant fram som et 432
resultat av forhandlinger mellom svarte mannlige ledere og hvite mannlige ledere. Jo visst var Rosa Parks der, som et taust symbol på svarte ofre og en sterk representant for styrken til de saktmodige og undertrykte. Hun var imidlertid mer av et symbol enn et menneske av kjøtt og blod. Men så begynte jeg å intervjue afroamerikanske kvinner i Missis sippi som hadde vært aktive innen bevegelsen. De fortalte historier om hvordan de hadde unnsluppet Ku Klux Klan ved å flykte i likvogner, skjult i kister, om hvordan de hadde trosset bevæpnede hvite vakter og prøvd å leie barna sine inn gjennom dørene på skoler reservert for hvite, om hvordan de hadde blitt banket opp når de gjorde forsøk på å registrere seg for å stemme. Mange av pastorene jeg anså for å være ledere av bevegelsen, hadde faktisk blitt så beskjemmet av disse fryktløse kvinnenes mot at det fikk dem til å ta et standpunkt. Fannie Lou Hamer, en landarbeider fra Mississippi og en betydelig borgerrettsaktivist, kalte disse redde pastorene «pinglepredikanter», og det sa hun rett til dem! Enda verre var det at noen av de mest respekterte svarte pastorene faktisk ble lønnet av suverenitetskommisjonen, og at de overga medlemmer fra sine egne menigheter til Ku Klux Klan. Og sist, men ikke minst: Utgiveren av delstatens eneste avis for svarte arbeidet som angiver for kommisjonen. Jeg oppdaget at heltene og lederne ofte var svarte kvinner. Og ikke hvem som helst: De fleste var hushjelper og landarbeidere, snarere enn medlemmer av den svarte middelklassen. Og jeg oppdaget at disse heltenes helter, de som de sto på skuldrene til, ikke nødvendigvis var menn, men andre kvinner. Kvinner som Ella Baker og Septima Clark, Jo Anne Robinson, og ja, Rosa Parks. Da jeg gravde dypere i historien om bussboikotten i Montgomery, kom det derfor ikke som en overraskelse at det var dette mønsteret som trådte fram. Menn på talerstolene, kvinner på gulvet. Mrs. Parks sa at da hun ble arrestert og fengslet, trodde hun ikke at det ville føre til noe. Tre andre kvinner hadde blitt satt i fengsel tidligere det året etter å ha utfordret busselskaper. Det var ingen grunn til at det skulle bli annerledes denne gangen. 433
Men ute på gata skulle resten av Montgomerys svarte befolkning få erfare at noe var annerledes denne gangen. En afroamerikansk kvinnegruppe som i årevis hadde øvet press mot svarte ledere for å gjøre noe med den skammelige praksisen på byens busser, bestemte seg nå for å gå til aksjon. De aktet ikke å vente på tillatelse fra Mrs. Parks eller pastorene. Dagen etter hadde de trykket opp og delt ut 52 500 flygeblader. «Enda en farget kvinne har blitt arrestert … Neste gang er det kanskje din datter eller mor!» sto det advarende. Det ble oppfordret til en dags boikott den påfølgende mandagen. Budskapet var klinkende klart. Svarte hushjelper, som utgjorde flertallet blant busspassasjerene, var også de som ble utsatt for den dårligste behandlingen. Svarte menn kunne ikke forsvare dem, og hvite menn var uvillige til å gjøre det. Skulle noe gjøres, måtte det gjøres av de svarte kvinnene selv. Fredag kveld, dagen etter at Mrs. Parks hadde blitt arrestert, hadde samtlige svarte kvinner, menn og barn blitt gjort kjent med boikottplanen. Det førte til den reneste ildstormen blant de sytti prosentene av svarte kvinner som arbeidet som hushjelper. Mrs. Parks var den berømmelige dråpen som fikk begeret til å renne over. Som en hushjelp sa: «Miss Rosie Parks, en hyggelig og respektabel kvinne, hadde blitt satt i fengsel, og vi hadde bare fått nok …» Et annet vitne sa: «Det var ikke bare Mrs. Parks som hadde blitt arrestert; det føltes som om hver eneste neger i Montgomery hadde blitt arrestert.» Det var en regntung og iskald dag, og ikke en god dag å la være å ta bussen. Mrs. Parks husket at da hun kikket ut gjennom vinduet, så hun at fortauene var stappfulle av hushjelper, kokker og rengjøringshjelper som gikk på jobb under en skog av svarte paraplyer. Alle bussene kjørte tomme forbi. Senere den dagen, da Mrs. Parks forlot rettsbygningen etter rettssaken, sto det fem hundre tilhengere, de fleste kvinner, på trappa og ropte: «Nå har de herset med feil person!» Det ble annonsert at dagen skulle avsluttes med et massemøte samme kveld, og pastorene måtte komme sammen og velge en leder som kunne videreføre arbeidet med boikotten. Disse kvinnene lot 434
seg åpenbart ikke stoppe nå. Det var ingen som egentlig ønsket å påta seg jobben. Det hele virket nokså usikkert, og erfaringer fra alle tidligere aksjoner tilsa at også denne ville bli kortvarig og ende med ydmykelse for frontfigurene. Det var byens nyeste pastor, Martin Luther King jr., som overrasket alle ved å ta imot utfordringen. Da pastorene kom til møtet den kvelden, var det ikke en eneste engstelig sjel å se. Fem tusen mennesker, de fleste kvinnelige hushjelper, fylte Holt Street baptistkirke til randen. Utenfor sto det ytterligere ti tusen; de fylte plassen utenfor og i gatene, og sperret all trafikk i seks kvartaler. Ingen hadde noensinne sett så mange svarte på ett sted i Montgomery. Politiet sto maktesløse til å håndtere situasjonen. Pastorene fattet åpenbart mot av dette, og holdt sine oppildnede appeller. Folk satt, sto, klappet og holdt hverandre i hendene mens tårene rant nedover ansiktene. Folkemassen ropte på Mrs. Parks. Da hun spurte om hun kunne få si noen ord, var svaret hun fikk fra en av pastorene: «Nei. Du har sagt nok.» De mektige menn besluttet at Mrs. Parks ville være til større nytte som et offentlig symbol. Rampelyset tilhørte mennene, men det var Mrs. Parks og de andre kvinnene som gjorde alt annet: Det var de som planla aksjoner, som organiserte, arrangerte transport, samlet inn penger og gjorde alt fotarbeidet, og som dermed også ble utsatt for de fleste straffereaksjonene. De klagde ikke. Bevegelsen var viktigere enn alt annet. Disse kvinnenes nærvær lot seg ikke undertrykke, og det drev bevegelsen og dens ledere stadig videre. Da en kvinne ble spurt i retten om hvem som var bevegelsens ledere, svarte hun: «Lederne er alle oss.» I solidaritet med hverandre hadde de svarte hushjelpene oppdaget det King kalte sin «noenhet», det å være «noen». De opponerte mot sine hvite arbeidsgivere og ble sparket fra jobbene sine. Når de gikk ute på gata, kastet hvite raseskilletilhengere ballonger fylt med urin på dem fra biler som kjørte forbi, eller steiner og råtne grønnsaker. Når de måtte passere bevæpnede hvite som møtte dem med skjellsord 435
i gatene, lot de seg ikke kue. En hushjelp sa: «Bare se på de jævlene som står der og glor på oss. De har våpen, men vi er ikke redde.» En annen sa: «Når de oppdager at vi ikke er redde for dem, lar de oss være i fred. Forbanna uslinger.» I mars ble Mrs. Parks arrestert på nytt, denne gangen sammen med 181 andre, anklaget for sammensvergelser. Store mengder kvinnelige hushjelper tok seg inn i rettsbygningen. De hadde skjerf om hodet og herrehatter, og hadde rullet opp kjolene. Politiet prøvde å gjenopprette ro og orden, men kvinnene svarte med å storme videre. Da en av politimennene tok etter pistolen sin, ropte en av hus hjelpene: «Skyter du en av oss, kommer du ikke herfra i live!» Opprøret stanset ikke i Montgomery. Til tross for at den nasjonale pressen lenge ikke oppfattet omfanget av boikotten, og den lokale pressen bevisst nedtonet betydningen av den eller regelrett ignorerte den, begynte nyheten å bre seg. Historiene om de heroiske deltagerne i boikottaksjonen sivet til og med inn i Mississippi, der rasismen var enda bitrere, mer organisert og institusjonalisert. I Alabama var politiet kjent for å samarbeide med Ku Klux Klan, mens i Mississippi var politiet Klanen. Bare i 1955 var tre sheriffer skyldige enten i å utføre eller dekke over tre drap. Det ene drapet var på Emmett Till, som ble drept for «å ha plystret på en hvit kvinne». Lamar Smith ble skutt på høylys dag på plenen utenfor rettsbygningen etter å ha forsøkt å registrere seg for å stemme. George W. Lee, pastor, forretningsmann og frittalende borgerrettsaktivist, ble skutt og drept av en gjerningsmann i en passerende bil like før midnatt. Til tross for at delstaten hadde vedtatt sensur og forbud mot innførsel av litteratur som fremmet opphevelse av raseskillet, fant en og annen utgave av afroamerikanske aviser veien over delstatsgrensene, så som Chicago Defender og New York Amsterdam News. Hvert eneste fillete eksemplar gikk fra hånd til hånd og ble diskutert i de svarte kirkene, i biljardhaller, barbersalonger, kneiper og alle andre samlingssteder utenfor den hvite manns synsvidde. Joda, i Mississippi kjente man til Rosa Parks. 436
Og så var det hushjelpene. Akkurat som hushjelpene i Alabama, kjente også hushjelpene i Mississippi seg igjen i Mrs. Parks’ opplevelse. Hadde Mississippis suverenitetskommisjon et overvåkingsmotstykke i den svarte befolkningen, måtte det være nettverket av hushjelper som tilbrakte hver eneste dag med å lage mat, vaske klær, passe barn og gjøre rent i sine hvite arbeidsgiveres hjem, samtidig som de fikk med seg de mest intime detaljer om disse menneskenes liv. En hushjelps arbeid besto angivelig av å stelle hvite hjem og ta vare på dem som bodde der. Men en svært viktig, om enn stilltiende, del av jobben var å sørge for familiens følelsesmessige behov. Hushjelpene var der for å hjelpe hvite mennesker gjennom deres mest private stunder. Det ble også forventet at de skulle bekrefte hvite menneskers oppfatning av seg selv som hjertevarme, rettferdige og kloke, og selvfølgelig som sosialt, intellektuelt og moralsk overlegne. Når jeg ser tilbake på denne perioden, tenker jeg at det beste bildet på de svartes nærvær i hvite hjem er dette: Hushjelpen inntok rollen som et enveis speil. Hun ble ekspert på å skjule sitt sanne jeg, samtidig som hun gjenspeilte et bilde av sin hvite arbeidsgiver som behaget, smigret og godsnakket, men aldri truet. Vi som var hvite sørstatsinnbyggere, elsket det bildet av oss selv som hushjelpene våre ga oss, og vi tvilte aldri på deres lojalitet. Vi snakket like åpent i deres nærvær som om de ikke var annet enn en del av inventaret. Samtidig hjalp dette enveisspeilet til Jim Crow-lovene hushjelpene til å samle en mengde fortrolig informasjon som kunne brukes i kampen mot undertrykking. En kvinne jeg intervjuet, hadde vært hushjelpen til en framstående hvit pastor i Laurel, min hjemby. Han var tilfeldigvis også et aktivt medlem av den lokale avdelingen av Ku Klux Klan, som hadde terrorisert distriktets borgerrettighetsforkjempere. I likhet med de fleste hvite arbeidsgivere snakket han fritt i hushjelpens nærvær, for han stolte fullt og fast på hennes enveisspeil. Hun på sin side formidlet informasjon videre til borgerrettighetsaktivistene, og kunne advare dem om tid og sted for Klanens aksjoner. 437
Et hyppig samtaleemne rundt de hvite middagsbordene i Mississippi i 1956 var den «oppkjefta fargede jenta» i Alabama. Mange svarte hushjelper som hadde blitt inspirert av Rosa Parks og hennes like, ble av uvurderlig betydning i kampen for sitt folks rettigheter. Rosa Parks hadde vist dem at når de, de aller laveste på rangstigen, sto sammen, så var det ingenting som kunne stoppe dem. Redaktøren av Christian Century så også dette. Dette er hvordan han beskrev den kvelden i mars da den uregjerlige horden av hus hjelper i Montgomery nektet å fjerne seg da politiet ville rydde plassen foran rettsbygningen: «Denne kvelden ga svarte kvinner tydelig beskjed om at de ikke lenger fant seg i å bli krenket eller herset med av hvite politifolk. De risikerte sine egne kropper for å forsvare sitt menneskeverd, og det var tydelig for alle som så på. Denne demonstrasjonen ble den første avgjørende markeringen av deres menneskeverd på linje med alle andre.» Samme dag som den amerikanske høyesteretten vedtok at segregering på busser var grunnlovsstridig – etter 382 sammenhengende dager med solidaritet – bestemte Ku Klux Klan seg for å gi den svarte arbeiderklassen en påminnelse om at ingenting kom til å forandre seg. Mer enn førti biler fylt med bøller i hvite hetter kjørte langsomt gjennom de svarte boligkvarterene for å mane fram den gamle skrekken. Innbyggerne buet og hyttet knyttnevene mot dem. Lufta gikk ut av ballongen, og Klanen trakk seg tilbake. En hushjelp beskrev det på treffende vis: «De fikk smake sin egen medisin. Fargede er ikke sånn som de var før. De er ikke redde lenger.» I lys av alle massedemonstrasjonene og de organiserte marsjene som fulgte, er det viktig å huske akkurat hvor alene Mrs. Parks var den dagen på bussen da hun måtte ta sin avgjørelse. Å ta det første skrittet til et sted ingen andre har gått før deg, er kanskje det modigste et menneske kan gjøre. Det må i alle fall være det ensomste. Men når det skrittet først er tatt, kan det ikke reverseres. Det er der ute, og alle kan se det. Dette ene modige skrittet sendte bølger gjennom universet og ga selv de mest usannsynlige helter mot til å ta de neste skrittene. Og det gjør det fortsatt, seksti år etter. 438
* Etter at boikotten var over, ble Mrs. Parks spurt om det virkelig var sant at grunnen til at hun ikke ville flytte seg den dagen på bussen, var at hun var trett. «Folk sier alltid at jeg ikke ville gi fra meg plassen min fordi jeg var trett, men det er ikke sant. Jeg var ikke trett i fysisk forstand, eller trettere enn jeg pleide å være etter en arbeidsdag … nei, det jeg var trett av, var å gi etter.» Det var det hennes enkle «nei» betydde for millioner av svarte kvinner som levde helt nederst på maktstigen. Disse menneskene visste alt om å gi etter. Svarte kvinner fra arbeiderklassen så seg selv og sitt liv i det Mrs. Parks hadde gjort. Som Nikki Giovanni sier i diktet «Innhøsting» («Harvest»): Det er noe som må sies … om Rosa Parks … ikke bare at hun var trett … i beina … … Mange på den bussen … og mange før henne … og siden … var trette i beina … og mange er det … fremdeles … de vet bare ikke … hvor de skal gå … Mrs. Parks’ «nei» viste millioner av kvinner hvor de skulle gå.
439
JONATHAN ODELL OM HAZEL OG VIDA
M
ange lesere har spurt meg om personene mine, særlig Hazel og Vida, er basert på mennesker i det virkelige liv, slik som ofte er tilfelle når det gjelder debutromaner. Svaret er ja. Mye av boka er hentet fra opplevelser i min egen barndom, til min families forferdelse. Da jeg begynte på denne romanen, var den faktisk et forsøk på å ta hevn over alle som hadde gjort meg urett – lærere, mobbere i skolegården, en pastor, og naturligvis mine foreldre. I førsteutkastet var Vida og Hazel de reneste skurker. De representerte mennesker i livet mitt som jeg hadde noe uoppgjort med. Vida representerte Velner, en svart kvinne som mine foreldre ansatte for å passe meg og brødrene mine da mor begynte i arbeid utenfor hjemmet. Jeg hatet Velner, og Velner hatet meg. Hazel er utvilsomt min mor. Da jeg startet på romanen, gikk jeg i terapi, og jeg hadde begynt å forstå hvor dysfunksjonell familien min var. Jeg var på et stadium der jeg var sint og hadde behov for å fortelle sannheten, og dermed lagde jeg en fiksjon av alt det vonde min mor noensinne hadde gjort mot meg. For å si som sant er, var det et dårlig skjult frontalangrep. Jeg ga til og med den lille gutten navnet Johnny for at det ikke skulle kunne misforstås av min mor. Da jeg endelig ga slipp på tanken om å rettferdiggjøre min egen motvilje, forelsket jeg meg i begge kvinnene. Selv i dag når jeg treffer moren min, ser jeg henne som så mye større og flottere enn den båsen jeg først plasserte henne i. Da jeg ga slipp på behovet for å forklare 441
min mor, oppdaget jeg henne. Å skrive denne romanen skulle vise seg ü føre til forsoning med familien min. Skriveprosessen forvandlet meg, og i stedet for at boka ble en fordømmelse, ble den en hyllest til dem som fostret meg.
442
pax.no paste magazine
«En tankevekkende og tempodrevet fortelling om et venn skap som overskrider raseskillene i 1950-årenes Mississippi. Odell er en slik sjelden forfatter som gir rom for et bredt spekter av reaksjoner – og for muligheten for forandring.» kirkus review
«En bemerkelsesverdig roman.» rocky mountain news
«Odell viser seg som en ren mester i denne nydelige romanen.» Minneapolis Star Tribune
Om Helbredelsen: «Hva i all verden skal toppe dette? … Vakkert, trist og mystisk på en gang.» Beathe Solberg, beathes bokhylle
«Fantastisk sørstatssaga … En roman som gikk rett i hjertet på meg.» Elin Brend Bjørhei, bokelskerinnen ******
«Fengslende, tragisk, komisk, varmhjertet og mystisk … dette er en vakker bok.» minneapolis star tribune
«En kraftprestasjon av fortellerkunst.» atlanta journal-constitution
J O N AT H A N ODELL
Jonathan Odells Helbredelsen har solgt over 35 000 bøker i Norge. Med Vida og Miss Hazel får vi på ny en uforglemmelig historie om uventede vennskap, kvinnemot og kampvilje.
o m i ss h a z e l
Foto: Jim Kuether
JONATHAN ODELL er født og oppvokst i Mississippi i en liten by preget av segregasjon og rasisme. Som student var han aktiv i borgerrettsbevegelsen. Før han debuterte som forfatter, jobbet han som ledelsescoach for næringslivet. Romanen Helbredelsen var hans store gjennombrudd og har solgt over 35 000 eksemplarer i Norge siden utgivelsen i 2013. Vida og Miss Hazel er Odells andre bok på norsk.
I en småby i 1950-årenes Mississippi møtes de to unge kvinnene Hazel og Vida – en hvit og rik, og en svart og fattig. De har bare to ting til felles: De kan slett ikke fordra hverandre, og de har begge mistet et barn. Etter den yngste sønnens død klarer ikke Hazel å holde grepet om livet. Hun blir beordret i seng, tungt medisinert. Vida, som selv mistet sønnen sin på tragisk vis, blir ansatt som hushjelp for å holde et øye med Hazel, og for å passe huset og den eldste sønnen, Johnny, som går for lut og kaldt vann. Men etter hvert som de tilbringer tid sammen, oppdager de to kvinnene at de kanskje har mer til felles enn de først hadde trodd. Med vennskapet sitt setter de noe i bevegelse som kan snu opp ned på livet i den lille byen, i årene før borgerrettsbevegelsen vinner fram for alvor.
v i da
«Utmerket lesning»
Vida o Miss Haz el
J O N AT H A N O D E L L F r a f o r fat t e r e n av H E L B R E D E L S E N
«En bemerkelsesverdig oppvekstroman med en uforglemmelig hovedperson.» the associated press
«Oppslukende.»
library journal, starred review
«En mesterlig roman ... Som Barnepiken, Kathryn Stocketts bejublede roman, er Helbredelsen et nytt mesterverk fra Mississippi, og Odells Polly Shine er en udødelig karakter.» pat conroy, forfatteren av Byen ved elven
ISBN 978-82-530-3774-5
Jonathan Odell smussomslag 02.indd 1-5
19/02/15 14:27