Da gud ble til. leseprøve

da gud ble til

Kjell Kristensen

DA GUD BLE TIL Om religionenes utviklingshistorie

pax forlag a/s, oslo 

© pax forlag  omslag: akademisk publisering trykk: scandbook printed in sweden ab isbn ---- boka er utgitt med støtte fra fritt ord



forord

Innhold

Noen innledende ord 11

del i fra nomadiske overlevelsesstrategier til undertrykkende stammereligioner 1. De viktigste menneskelige utviklingstrinnene 23 2. Animismen – alle religioners mor 28 De animistiske verdensbildene 30

3. «Den fruktbare halvmåne» og Mesopotamia 38 Uruk-sivilisasjonen 43 Religionene i «Den fruktbare halvmåne» og Mesopotamia 45

4. Egypt og Afrika 51 David og Goliat – Egypt og kongeriket Kusj 53 Religion og samfunnsforhold i faraoenes Egypt 55 Tradisjonell egyptisk tro møter kristendommen 59 Aksumkongedømmet og Det etiopiske keiserdømmet 63 Kongedømmet Kongo 65

5. India – en religiøs smeltedigel 69 Hinduismen 71 Jainisme, buddhisme og sikhisme 79 Eksodus – historien om buddhismen i Sri Lanka 82 Kjennetegnene ved religionene på det indiske subkontinentet 84



«6. Midtens rike» og Asia 88 Qin-dynastiet 91 Kjennetegn ved religionene i «Midtens rike» 94 Andre asiatiske sivilisasjoner og religioner 98 «Soloppgangens land» og shintoismen 100 Gamle kulturer og nye religioner 103

7. Amerika «oppdages» og koloniseres 106 Mayariket 107 Aztekerriket 112 Inkariket 118 Fellestrekk og ulikheter mellom de indianske sivilisasjonene 125

8. Hellas og det romerske imperiet 129 Hellas oppstår 129 Det himmelske Olympen og den greske mytologien 131 Religiøs tvetydighet og filosofisk spillerom 135 Oligarki, tyranni og demokrati 140 Romerriket – et seierrikt, ustabilt imperium 144 Romersk religion og kultur 147

9. Fra nomadiske overlevelsesstrategier til undertrykkende stammereligioner 151

del ii fra den allmektige gud til den moderne sekularismen 10. Den monoteistiske jødedommen oppstår 159 Jødenes historie 161 Seiglivede myter og langvarige konflikter 165 Jødedommens grunnlag og særpreg 166

11. Kristendommen og korsets seier 170 Kristendommens viktigste nyvinning 172 Redigeringen av en ny religion 176 Et paradigmeskifte 183 Med bajonett og bibel 185 Den protestantiske reformasjonen 189 Et hundreår preget av religionskriger 194

12. Islam 197 Koranen og Hadith-skriftene 199 Den islamske religionen og religionsutøvelsen 201 Ytre press og indre motsetninger 206

13. Åsatroen 210 Den norrøne kosmologien og gudeverdenen 214 Endetiden Ragnarok bryter ut, en ny verden oppstår 221

14. Monoteisme, modernitet og vitenskap 224 Et vendepunkt i utviklingen 226 Gudstro og vitenskap skiller lag 228

15. Opplysningstiden og den industrielle revolusjonen 233 En mangfoldig religionskritikk oppstår 238

16. Nye tider, nye religioner 253 Ekstreme sekter 258 Radikal islamisme 260 Teosofi og antroposofi 261 Scientologi og New Age 264 Goa, guruene og den vestlige populærkulturen 267 Sjamanisme og åsatro 270 Tendenser i den moderne religionsutviklingen 272

17. Kapitalismen – den umettelige gjøkungen 274 Sex and drugs and fairy tales… 280

18. Inn i vår tid 282 Voltaire og majoritetsreligionens brutale despoti 287 Et politisk og religiøst statskupp 290 Enevoldskongene og rettstilstanden i Danmark-Norge 291 Hvorfor sviktet Eidsvollsmennene trosfriheten? 294 Et offer for den norske statskirken 297 Er kristendom og humanisme synonymer? 298

Noen avsluttende ord 300 Kilder og kildebruk 303

Folk husker det de vil huske, ikke hva som faktisk skjedde. Fortiden finnes ikke. Det som finnes, er utallige fortolkninger av den.

Ryszard Kapuściński, Reiser med Herodot

forord

Noen innledende ord

Mennesket er den eneste skapningen på jorda som spekulerer over grunnlaget for sin egen eksistens. De fleste av forklaringene er basert på mytologiske forestillinger. Mytologier og religioner har urgamle tradisjoner, og har spilt en sentral rolle i den menneskelige kulturen. Som fabulerende vesen har mennesket utvist en forbløffende skaperkraft. Dette har resultert i et stort antall trosretninger, religiøse ritualer og andre former for tilbedelse og botshandlinger.

Hva ligger bak bestrebelsene på å skape en åndelig himmel over våre korte og strevsomme liv? Hvorfor har religiøse grublerier og forestillinger spilt en så vesentlig rolle fra tidenes morgen og frem til i dag? Hvordan har våre forestillinger om det guddommelige blitt til? Og hvordan har religiøsiteten utviklet seg fra menneskehetens barndom og frem til i dag?

Religionene har blitt og kan stadig bli oppfattet bokstavelig, som gudsens sannhet. Eller de kan bli ansett som en sentral del av den menneskelige kulturen og diktekunsten, og vurderes som en egen sjanger, religiøs og mytologisk diktning. I det siste tilfellet kan man stille en rekke spørsmål: Hvordan har religionene blitt påvirket av de historiske utviklingstrinnene de har oppstått under? Hvordan har religiøse impulser og trosforestillinger blitt spredt i tidens løp? Hvor mye arv og «bagasje» fra tidligere tiders mytologier lever videre i senere religioner og trosretninger? I hvilken grad preger gjenbruk, lån, plagiering og omdiktning den religiøse utviklingsprosessen? Er det et misforhold mellom egen religiøs selvforståelse og det man har arvet eller plagiert fra andre? Hva består i så fall slike misforhold i? 

noen innledende ord Å lete etter svar på slike spørsmål har vært en viktig drivkraft i arbeidet med denne boka. Allerede tidlig pekte to sentrale problemstillinger seg ut: Den første var å undersøke hvordan religionene har preget mellommenneskelige forhold, siden religiøst begrunnet fiendtlighet mot andre religioner og kulturer har vært et fremtredende trekk ved den historiske utviklingen.

Den andre har vært å undersøke hvordan menneskets «gudgitte» posisjon innenfor skaperverket har påvirket vår adferd. Dette er dessverre en høyst aktuell problemstilling, siden kortsiktigheten og grådigheten i vår forvaltning av jordas ressurser har fått negative følger for alt liv på jorda.

Det meste av menneskehetens historie består av tiden som vandrere. Der små flokker med mennesker utforsket stadig nye omgivelser og livnærte seg som best de kunne. Det store spranget skjedde da jordbrukssivilisasjonene oppsto for vel ti tusen år siden. Men mytene og de religiøse forestillingene ble overført fra fortidens jegere og samlere til jordbrukerne og håndverkerne. Dette skapte en dynamisk, mytisk/religiøs utviklingsprosess preget av både kontinuitet og brudd. Og med tiden stadig større motsetninger og konflikter religionene imellom.

Disse kreative og motsetningsfylte mytologiske prosessene har i de siste to tusen årene utviklet seg i retning av et åndelig univers som domineres av et fåtall verdensreligioner. Ifølge ulike kilder er dagens 7,1 milliarder mennesker anslått til å være tilhengere av følgende religioner og livssyn: Kristendom 33 prosent Islam 21 prosent Hinduisme 14 prosent Buddhisme 6 prosent 

noen innledende ord Kinesiske og afrikanske religioner og andre mindre religioner utgjør om lag 10 prosent. Tilhengerne av sikhisme og jødedom utgjør til sammen litt over en halv prosent av jordas befolkning, mens om lag 16 prosent definerer seg som ikke-religiøse.

To av religionene som opererer med bare én gud, de monoteistiske, fremstår som vinnerne i kampen om tilhengere på verdensbasis, kristendommen og islam. Interessant nok har også en ikke-religiøs oppfattelse av tilværelsen fått stor utbredelse. Den fornuftsbaserte og vitenskapelige måten å forstå universets, verdens og menneskets historie og utvikling på, er i hovedsak et moderne fenomen. Opplysningstiden fra slutten av 1600-tallet representerte et vendepunkt. Fremgangen innenfor naturvitenskapene og de nye humanistiske idealene som vokste frem, bidro til å underminere de til da mer eller mindre enerådende religiøse mytologiene og skapelsesberetningene. Fritenkeri og et ikke-religiøst tenkesett fikk for første gang i historien et spillerom av betydning. I begynnelsen skjedde dette i de delene av verden der vitenskapen hadde hatt størst fremgang, og et vitenskapelig tenkesett hadde fått en betydelig rolle innenfor stadig nye deler av samfunnsdebatten.

I dag definerer et økende antall mennesker i særlig den vestlige delen av verden seg som ikke-troende eller ateister. Likevel har religionene stadig et solid fotfeste. At nykommeren ateismen, innbefattet den mangslungne humanismen, har meldt sin ankomst, har ikke blitt godt mottatt i land der religionene tradisjonelt har stått sterkt. Sanksjonsmulighetene mot den moderne sekularismen er en viktig indikator på hvor reell tros- og livssynsfriheten er.

Tretten land har et lovverk og rettsvesen som kan dømme ateister til døden. 39 land har rettsregler som gjør det mulig å fengsle ateister. Det finnes noen overraskelser på denne listen, både Danmark, Island, New Zealand, Polen, Tyskland og Hellas befinner seg her.

Riktignok fører disse paragrafene stort sett en slumrende tilværelse, som en arv fra fortidens sammensmeltning mellom den åndelige og den verdslige makten. I alt 55 land i verden har blasfemiparagrafer i sine lover. 

noen innledende ord Blant landene med det strengeste lovverket, befinner tolv seg i Afrika, ni i Asia og ti i Midtøsten. I tillegg finnes det militante islamistgrupperinger som er tilhengere av sharialover og dødsstraff for blasfemi og frafall fra islam. Situasjonen i disse landene gjør det enda viktigere at ateister som har anledning til å ytre seg fritt, benytter seg av denne retten.

Det finnes også andre grunner til å foreta en kritisk vurdering av religionenes rolle og betydning. Religionenes dominerende posisjon har hatt stor betydning for menneskets selvbilde, og synet på hvilken rolle det skal spille på jorda. Særlig de monoteistiske religionene jødedommen, kristendommen og islam bygger på et selvsentrert og hovmodig selvbilde, at mennesket er universets utvalgte. Som skal leve evig etter døden, enten i fortapelse eller i paradis.

Dualismen mellom belønning og straff utgjør det viktigste mobiliseringsgrunnlaget for omvendelsen og disiplineringen av de troende. En allmektig gud som kan belønne eller straffe hver enkelt, er en kraftfylt, ideologisk tankekonstruksjon. Dette har bidratt til suksessen kristendommen og islam har oppnådd gjennom historien. At disse religionene har en misjonsbefaling, et mål om å omvende flest mulig annerledes tenkende og troende, har forsterket disse religionenes dominerende posisjon gjennom århundrenes gang.

Siden mennesket i religiøs forstand er den utvalgte skapningen i universet, er det også den utvalgte skapningen på jorda. Som ifølge Bibelen skal: … råde over havets fisker og over himmelens fugler, over feet og over all jorda, og over hvert kryp som rører seg på jorda.

Denne selvforståelsen ble først lansert innenfor jødedommen. Senere ble den, i likhet med andre deler av den jødiske mytologien, annektert og gjendiktet innenfor en kristen-religiøs og senere også islamsk forestillingsverden.

En slik selvforståelse er et religiøst dogme som ikke kan underbygges rasjonelt. Vitenskapen har lært oss at alt som eksisterer, går gjennom en 

noen innledende ord syklus av tilblivelse, eksistens og tilintetgjørelse. Dette gjelder alt fra levende organismer til de største galaksene i universet. Vitenskapens oppgave er å avdekke det som er sant, synlig og mulig å etterprøve. Enhver vitenskapelig teori må kunne bekreftes, en svakt fundert eller dårlig underbygget teori vil før eller senere bli forkastet. Dersom det finnes substans i en fremlagt teori, kan den videreutvikles og forbedres av nye forskere og teoretikere.

Denne prosessen har akselerert i en grad man knapt kunne forestille seg muligheten av i løpet av de siste århundrene. Kunnskapene om livet på jorda, menneskets utvikling, det universet vi er en del av og andre temaer, har aldri vært tilnærmelsesvis så store som de er i dag. Utviklingen av vitenskapene fra opplysningstiden til nå har vært eksepsjonell. Likevel er menneskeheten trolig bare i en tidlig fase av denne vitenskapelige gullalderen.

Mange mennesker med en religiøs overbevisning har problemer med å anerkjenne ny kunnskap som har endret vårt syn på universets og tilværelsens uløste gåter. De har forståelige grunner til dette. Slike kunnskaper får mange til å sette spørsmålstegn ved troverdigheten til de religiøst funderte skapelsesberetningene.

Nye kunnskaper om solsystemet, galaksene og universet har medført at selv dommedagsprofetene har blitt overflødige. Vitenskapen kan nå tidfeste jordas undergang forholdsvis nøyaktig. Når sola utvikler seg til en rød kjempe, der hydrogenfusjonen går over til heliumfusjon, vil virkningene bli katastrofale. I første omgang vil alle kjente former for liv bli tilintetgjort på grunn av den ekstreme heten jorda vil bli utsatt for. Forskere ved East Anglia University i Storbritannia har publisert en rapport om hvor lenge det er mulig å opprettholde livsvilkår som menneskeheten kan overleve under. Ifølge forskerne vil temperaturøkningene få havene til å fordampe og gjøre livsbetingelsene for avanserte livsformer umulige en gang mellom 1,7 til 3,5 milliarder år frem i tiden. Jorda vil også komme ubehagelig nær gravitasjonsfeltet til den voksende, røde kjempen, som fra den spede begynnelsen utgjorde forutsetningen for alt liv på jorda. Om cirka fem milliarder år vil jorda bli oppslukt av sola. Da vil den røde kjempen fortære jorda fullstendig, på grunn av dens økte gravitasjonskrefter. 

noen innledende ord Mer definitivt slutt på livet på jorda kan det ikke bli. Og dersom man aksepterer et vitenskapelig syn på solsystemets fremtidige utvikling, blir det tilsvarende vanskelig å opprettholde forestillingene om mennesket som gudens yndlinger og utvalgte. En skapning som til og med skal være sikret en evig eksistens etter sin død. Men så vel saligheten i paradis som helvetes pinsler er utpenslet i et utall versjoner. Så for den som tror nok, er alt stadig mulig, selv om utsiktene til et paradis på jord etter alle solemerker må strykes fra listen.

Men det finnes kanskje parallelle verdener eller dimensjoner som kan gjøre samme nytten for dagens troende?

Selv om kunnskapen om hvordan jorda vil bli oppslukt av sola er basert på epokegjørende, ny romforskning, utgjør dette i universell sammenheng bare lokale nyheter. Astronomien har gjort store fremskritt også når det gjelder galaktisk forskning. Den generelle tendensen er at universet ekspanderer, men det finnes unntak. Vår nabogalakse Andromedatåken og vår hjemlige Melkeveien er så nær hverandre at de graviterer i retning mot hverandre. Astronomene har beregnet at de vil kollidere et sted mellom fire og fire og en halv milliard år fra nå. Hvordan det vil gå med vårt solsystem under en slik kollisjon, kan ingen vite sikkert. Men det er umulig å tenke seg at alt kan snurre upåvirket rundt som før, etter et slikt gigantisk galaktisk sammenstøt.

Om det blir solas utvikling mot å bli en rød kjempe eller en gigasmell forårsaket av galaktiske gravitasjonskrefter som blir jordas endelikt, er det for tidlig å ha noen kvalifisert mening om. Det eneste som synes sikkert, er at verken lenge oppsamlet arvesynd eller sinte og straffende guder vil ha noe med saken å gjøre.

Ikke bare vitenskapelig undergraving av religiøse kosmologier og skapelsesberetninger skaper hodebry for religiøse ledere. Fra deres synsvinkel er det enda mer bekymringsverdig at ny kunnskap også underminerer religionenes viktigste mobiliserende kraft. Religiøse forestillinger om mennesket som tilværelsens midtpunkt og endemål ble utviklet i en tid da menneskenes kunnskap om livets utvikling, verden og universet 

noen innledende ord befant seg på et fabulerende og myteomspunnet nivå. Det betyr ikke at disse forestillingene hadde større sannhetsgehalt før enn nå. Men det er mer forståelig at slike forestillinger kunne oppstå og vinne bred tilslutning i menneskehetens tidligere historie.

Ny kunnskap rokker også ved et annet premiss i de monoteistiske religionene. Nemlig forestillingen om en allmektig Gud og en uendelig menneskelig eksistens, som er forutsetningen for å kunne opprettholde troen på en evig belønning eller straff. Et nytt skisma i den menneskelige tenkningen og forestillingsverdenen har oppstått i moderne tid: Det er et stadig økende misforhold mellom en bedre forståelse og erkjennelse om livet, verden og universet på den ene siden, og en selvsentrert og overdreven tro på egen betydning på den andre.

At mennesket har en gudgitt rett til å forvalte jordas ressurser etter eget forgodtbefinnende, er en logisk videreføring av en monoteistisk selvforståelse. Denne selvforståelsen har bidratt til at mennesket har utviklet et hovmod og en nonsjalanse til alt rundt oss som ikke er bærekraftig.

Vurdert ut fra hvordan vi så langt har praktisert denne «overhøyheten», fremstår utviklingen som stadig mer bekymringsfull. Konsekvensene av små og store inngrep i livsbetingelsene på jorda begynner langsomt å gå opp for oss. Vi må lære oss å forholde oss til forutsetningene for livet på den vakre og sjeldne planeten vi lever på. Og til å utvikle et adskillig mer selvkritisk forhold til vår ubetenkte, kortsiktige bruk av jordas ressurser.

FNs siste klimarapporter konkluderer med at det umiddelbart må gjennomføres store endringer i vårt levevis. Men som for andre varslede katastrofer, er responsen svak i forhold til alvoret i situasjonen. Det klassiske too little, too late ser ut til å være reaksjonsmønsteret. Menneskeheten er ikke bare en stadig større fare for våre omgivelser, men også for oss selv. Å gi et beskjedent bidrag til å endre vår narsissistiske, religiøse selvforståelse, er et viktig motiv bak arbeidet med denne boka. 

noen innledende ord Selv er jeg fritenker og humanist, og overbevist om at livet leves her og nå. Det betyr ikke å hengi seg til et egoistisk livsnyteri. Snarere tvert imot, det ligger et sterkt moralsk imperativ i overbevisningen om at vi bare har fått dette ene livet i gave. Livet er den himmelen eller det helvetet vi vil komme til å oppleve, og vi har et både individuelt og kollektivt ansvar for at alle skal kunne leve så gode liv som mulig.

Det krever at man bestreber seg på å være et redelig menneske i all sin ferd, og bruker den tiden man får på en best mulig måte. Et menneske er ansvarlig for alle sine handlinger. Ikke bare for det man rent faktisk gjør, men også for det man av makelighetsgrunner unnlater å gjøre.

Det er ikke lett å leve et høyverdig liv basert på dette livssynet. Jeg har som alle andre både sterke og svake sider. Og går gjennom mine kriser og samvittighetskvaler når jeg ikke lever opp til de idealene jeg ønsker å følge. Men «Vi får alle hinke oss gjennom livet som best vi kan!» som isbjørnkongen Henry Rudi en gang så treffende uttrykte det.

Dagens voksende og diskutable kravliste om alt vi skal være vellykket i, bidrar stort sett til å gjøre folk ulykkelige. Det er bedre å redusere denne jålete suksesslisten til det som er vesentlig for at alt og alle som lever på jorda, skal få leve så fullverdige liv som mulig.

Jeg er overbevist om at det ikke finnes noen gud som skapte mennesket, men at mennesket har skapt gudene. Likevel er jeg opptatt av religionene.

Ikke ut fra noe skjult ønske om å bli frelst, eller av frykt for gudenes straffedom, siden jeg ikke tror på noen av delene. Men religionene forteller mye om sine opphavsmenn, om oss mennesker. Og det religionene har å fortelle oss om oss selv, interesserer meg i høyeste grad.

Hvilke lengsler og savn kan ligge bak våre religiøse grublerier? Hvilke behov er det vi ønsker å stille? Hvorfor har det magiske og mytologiske en så stor plass i våre sinn? Hvorfor og hvordan oppsto religionene? Er det mulig å se klare utviklingslinjer i religionenes historie? Hvorfor vinner noen frem gjennom århundrenes gang, mens andre fortrenges og forsvinner?

Slike problemstillinger har interessert meg i mange år. Nå har jeg tid og anledning til å gjøre noe med det. Som frilans forfatter periodevis bosatt 

i Sri Lanka, med hinduer, muslimer, buddhister og kristne i venne- og omgangskretsen. Dette vakre landet har hatt stygge utbrudd av religiøs strid, men er først og fremst preget av religiøst mangfold. Og da kan vel også en ikke-troende få komme med det han måtte ha på hjertet?

Mai 2015 Kjell Kristensen