Krigsseilere leseprøve by Pax Forlag

Krigsseilere Ă&#x2026; overleve freden Idunn Sem/Carsten Aniksdal Etterord av psykiater Sverre Varvin og historiker BjĂ¸rn Tore Rosendahl

Pax Forlag A/S, Oslo 2015

Forord Den første gangen jeg møtte krigsseileren Fritjof Remøe, var i 2011. Han var da 90 år gammel, og pensjonert elektroingeniør. Jeg var ansvarlig for en utstilling om krigsseilernes historie, og hadde samlet historikere, kunstnere, teknologer, ungdom og krigsseilere til en workshop. Like før møtet sluttet måtte Fritjof dra. Han reiste seg, beklaget at han måtte gå, og ba oss i det videre arbeidet om å huske på krigsseilerne som overlevde, ikke bare de som døde: «Enten var du krigsseiler og døde, eller så var du ikke noe. Selv om du berget livet». Så begynte han å gråte, stående foran oss alle. Fritjof var ikke vant med å snakke om sin krigsseilerhistorie, men hadde forsøkt å sette ord på opplevelsen av usynliggjøring og mangel på anerkjennelse, og klarte ikke å holde tårene tilbake. «Enten var du krigsseiler og døde, eller så var du ikke noe. Selv om du berget livet.» Dette er en opplevelse som går igjen hos mange av krigsseilerne. Deres historie er inntil nylig underkommunisert i vår nasjonale erindring om andre verdenskrig. Eksempelvis er krigsseilernes historie fortsatt fraværende i norske skolebøker. Dette til tross for at det er bred

historiefaglig enighet om at sjøfolkene i handelsflåten sto for Norges viktigste bidrag til de alliertes seier under andre verdenskrig. Fra andre verdenskrig startet i 1939 til den endte høsten 1945, fraktet de norske krigsseilerne nødvendig last som soldater, flybensin, våpen og mat. 3725 norske sjøfolk mistet livet under krigen – på havet, i sykdom, i ulykker eller ved selvmord. I tillegg omkom 953 utenlandske sjøfolk i den norske handelsflåten, 923 i den norske marinen og 626 sjøfolk i hjemmeflåten.1 Bak disse tallene skjuler det seg mye lidelse, også for dem hjemme som mistet sine ektemenn, sine fedre og sine barn. Av de norske sjøfolkene i handelsflåten under krigen, var 4000 barn mellom 14 og 18 år. Flertallet var kun et par år eldre. I denne boken forteller 16 av disse som var barn og unge da krigen gjorde dem til krigsseilere, om hvordan de har levd med sine opplevelser – og hvordan de har levd med oss andre. Enkelte av dem, som Fritjof, forteller for første gang. Krigsseilerne har bydd på kaffe i sine hjem. Vi har hatt med kake. De har fortalt. Vi har lyttet, spurt, fotografert og lukket døra etter oss. Og dratt hjem, med en ubehagelig erkjennelse av at vi har rørt opp i minner

og følelser som vil plage dem lenge etter at vi selv har kommet hjem til vårt. Da krigsseilerne kom tilbake etter krigen, møtte de et samfunn som i liten grad forsto hva de hadde gått gjennom eller anerkjente deres krigsinnsats. Når så senskader etter år fylt med frykt og traumatiske opplevelser innhentet krigsseilerne etter krigen, møtte de et helse- og trygdevesen som manglet både kunnskap og kanskje også vilje til å ta vare på dem. For noen viste senskadene seg først flere tiår etter krigen. Hvordan krigsseilerne opplevde den manglende forståelsen eller anerkjennelsen, varierte. Noen gikk til grunne. Andre klarte seg. Når vi har valgt å fokusere på tiden etter krigen og på krigsseilernes overgang til hverdagen, er det for å forsøke å nyttiggjøre oss krigsseilernes historie i møte med utenforskap som finnes rundt oss også i dag. Denne boken forteller om krigsseilernes møte med det sivile livet. Den forteller om å bli møtt med kunnskapsløshet, og om ettervirkninger som oppstår lang tid etter krigen, og som vender tilbake eller øker i styrke ved alderdom. Selv om opplevelsene til krigsseilerne er utrolige, er følelsene de beskriver,

gjenkjennelige. Kanskje kan krigsseilernes erfaringer med sivilsamfunnet etter krigen, og det som i dag betegnes som posttraumatiske stresslidelser, gjøre oss bedre i stand til å møte mennesker som bærer på liknende opplevelser i dag. Når vi har valgt å inkludere krigsseilernes koner og barn i boken, er det fordi mestring av traumatiske minner ikke bare handler om den enkeltes forhold til seg selv og sine minner. Det handler vel så mye om omgivelsenes evne, vilje og mulighet til å forstå. Mens tradisjonell historiefremstilling blir sammenfattende og ordnet, kan formidling av historie gjennom tidsvitner bli motsetningsfylt. Vi har valgt å beholde motsetningene og søkt mangfoldet, både i opplevelser, hjemsted, sosial bakgrunn og alder. Av de portretterte var den yngste kun 15 år og den eldste 25 da krigen på havet brøt ut. Målet med denne boken har ikke vært å fortelle hele livshistorier, men å gi enkelte utsnitt av hvordan krigsseilerne lever med sine opplevelser i dag. Krigsseilerne er som tidsvitner både bærere av norsk historie og interessante som mennesker med sine opplevelser av utenforskap og fellesskap. Som

tidsvitner forteller de på vegne av mange. Men som overlevende i dag, er de samtidig ikke representative. De er unntaksfortellinger. Overlevelsesberetninger. Å forstå krigsseilernes historie gjennom dem, krever derfor varsom fortolkning. De mange tause skjebnene som omslutter overlevelsesberetningene fortrenges lett, i en lesning der det tross alt gikk godt med krigsseilerne. For mange gjorde det ikke det. Erindringer er skjøre. Erindringene som gjenfortelles her, er 70–80 år gamle. De er gjenfortellinger av minner som er blitt del av personens livsberetning og identitet over tid, og i møtet med omgivelsene. Når krigsseileren forteller, har han flere stemmer i seg – både tenåringen som dro til sjøs, den voksne mannen som kom hjem fem-seks år etter og den eldre mannen som sitter foran oss. Og han velger selv ut hva han vil, og kan, fortelle. Noe kan kanskje heller ikke settes ord på. Det er ingen selvfølge at de forteller. Taushet er et gjennomgående tema i livsberetningene. Kun et fåtall har fortalt og blitt lyttet til. Det er mange grunner til at man velger tausheten. Men når man ikke forteller, er det heller ingen som kan trøste. Det har vært et privilegium å bli møtt, ikke med taushet, men åpenhet. Men det har

også vært en ubehagelig opplevelse. Ikke kun fordi det har vært vondt for disse eldre mennene å ta til tårene, men fordi vi så åpenbart har representert uvitenheten. Boken er skrevet i takknemlighet til Fritjof og alle krigsseilere, koner og barn som har valgt å fortelle, og til minne om alle de krigsseilerne som omgir disse få. Historiefaglige tekster i boken bygger på vandreutstillingen Disse tankene kommer til meg ganske stadig, produsert av undertegnede i samarbeid med historikerne Bjørn Tore Rosendahl og Ingrid Næser for Stiftelsen Arkivet. Fotograf er Carsten Aniksdal. Boken avsluttes med etterord av professor i psykiatri Sverre Varvin og historiker Bjørn Tore Rosendahl, samt en oversikt over milepæler i krigsseilernes historie og en litteraturliste for videre lesning. Idunn Sem

1 Tallene viser til bekreftede antall tap av menneskeliv (e.g. Rosendahl red. 2015). Det totale antall tap av menneskeliv antas å være større.

Portretter

«Vi mennesker gjennomgår en forandring under en krig. Det simpleste kommer fram i oss, og du blir jo ikke et normalt menneske. Min største glede der jeg satt ved skytsen, ville vært å senke ubåten og drepe dem alle. Og sånt passer det seg jo ikke å si. Man later som ingen ting og kjemper med nebb og klør for å finne tilbake til et normalt liv.» Krigsseiler Ingvald Herleif Wahl, 95 år

Det var viktig det, å ikke få panikk. En dag i full storm kom disse ubåtene igjen, og torpederte den ene båten etter den andre i konvoien, mens vi gikk der i kolonnene våre. Da båten ved siden av oss i kolonnen eksploderte, trodde tredjestyrmann om bord og en matros at det var vi som var torpedert, så de løp til livbåten og låret den, og ble tatt av havet. Vi gikk jo i full fart. Det var panikk. Vi så aldri noe mer til dem. De frøs vel i hjel. Vi ble torpedert kvelden etter – den 9. mars 1943 – om bord på M/S «Bonneville» som var leder av konvoien, og derfor et yndet mål for ubåtene. Jeg løp ned i lugaren og tok på meg lusekofta jeg hadde fått fra en venninne, livbelte, gummidressen og støvlene. I støvlene var det bly, slik at man kunne stå rett opp og ned i sjøen. Men hadde man ikke livbelte på, ble man i stedet dratt ned mot bunnen – da fungerte støvlene som lodd. Galskap. Jeg fikk ikke opp hetta i nakken, heller. Kunne ikke plundre mer med det. Jeg kom til livbåten i det skipet var i ferd med å synke, og sklei rett oppi den. Overstyrmannen ropte til meg «Når jeg sier fra, så huker du av båten». Det gjorde jeg. Men han huket ikke av båten på sin side, så båten ble hengende opp ned. Alle ramlet ut. Han som svømte over meg, sparket meg i hodet. Det er det siste jeg husker før jeg våknet opp på dekk. Da hadde sjøen kastet meg om bord igjen, og jeg satt og lurte på hvor jeg var. Fordi jeg ikke hadde fått på hetta, var gummidrakten fylt med vann. Men jeg klarte å velte meg over rekka og fikk tak i livbåten igjen, som nå var løs. De andre var også der. Men så kom en svær bølge og løftet akterenden av skipet opp, mens vi drev under. Idet roret og propellen kommer deisende ned over livbåten, var det ut med

oss igjen. Men vi kom oss tilbake, alle sammen. Bortsett fra annenstyrmannen, som var vennen min om bord. Han var ikke lenger fra livbåten enn seks–sju meter, og ropte at «Nå må dere komme, ellers blir det for seint». Vi forsøkte å løsne årene og ro til ham, men brottsjøene tok årene fra oss. Så det ble for seint. Skipene som kom etter oss i konvoien, kjørte rett over dem som lå der og ropte etter hjelp. Skip etter skip. Du skjønner, livbåten vi satt i, som var full av vann, drev litt langsommere enn folkene som lå og fløt. Det er merkelig at jeg ikke husker navnet hans, men det må være fordi at jeg har bestemt meg for ikke å tenke tilbake til den tiden. Så det har blitt borte. Det har holdt meg fri for mareritt. Fritjof, min bror, er mer angrepet av slikt enn jeg. Den første som frøs i hjel i livbåten, var annen maskinisten. Han hadde fått panikk og forlot skipet i underbuksen. Brottsjøen rev ham til slutt over bord. Så var det tømmermannen. Han hadde kroppen nedi vannet. Over vann var det 10–15 kuldegrader med full storm. Det var varmere i ishavet. Neste gang jeg så på ham, var hele hodet under vann. Han ble liggende der. Så var det bare en av offiserene og meg tilbake. Han også løp til livbåten uten redningsdrakt. «Har du på deg drakten?», sa han. Da tenkte jeg at nå kommer han og tar den fra meg. Jeg var ganske liten av vekst og ikke gamle gutten. Men etter få minutter begynte han å tulle, og da forsto jeg at nå er han snart ferdig. Han pekte på meg, sa jeg var djevelen, at han skulle ta meg, og forsøkte å ta seg fram til meg. Så kom en brottsjø og tok ham. Han ble liggende og drive ved rekka på livbåten. Jeg satte foten på hodet hans og skjøv ham

bort fra båten. Så kald tankegang hadde man. Så da ble jeg sittende der alene. Hver gang det kom en brottsjø, la jeg meg ned og holdt meg fast i tofta så godt jeg kunne. Og så kravlet jeg meg opp igjen. Jeg følte jeg var helt alene i NordAtlanteren, og tenkte at her ligger det tusenvis av lik og båter på bunnen. Og så tenkte jeg på den jenta i London som jeg hadde møtt, med brune øyne. Jeg tenkte på foreldrene mine. Søstrene mine; Mimi og Lydia. Når stormen la seg, ville jeg sette seil og dra tilbake til Remøya. Men jeg ga opp da jeg så at hele akterenden av livbåten var under vann. Så kom de og plukket meg opp. Redningsskipet brukte en kasteline, men jeg kunne ikke bruke fingrene. Ba dem om å sende mer line og klarte å få den rundt hånda til en løkke, og så kunne de hale meg opp etter armen. Etter å ha fått knadd varmen inn i meg igjen av mannskapet, tre timer søvn, en stor kanne te og en god dram, var jeg like god igjen. Det forbauset meg nokså mye. Senere fikk jeg vite at det var 26 ubåter som angrep konvoien under denne turen. 13 av 57 skip ble senket. Av 43 mann om bord i «Bonneville» var vi bare sju som ble reddet. På overfartene hjem fra New York rett etter krigen, hadde vi på hver eneste tur med en sju–åtte sjømenn som var helt forstyrret. De ble låst inne i spesielle lugarer sammen. De hadde ikke tålt krigen. Det var sjøfolk som hadde mistet vettet og blitt invalide. Mentalt. En av dem ville slå til meg også. Tørnet helt og gikk berserk. Vi måtte binde ham fast til køya. Jeg vet ikke hva han hadde opplevd. Selv om det aldri har gått helt bort, har jeg ikke hatt større ettervirkninger selv, tror jeg. Jeg har likt å fortelle historier fra krigen, og

har ikke valgt bort noe. Vi hadde jo mye glede, også, og kom i land og danset med jentene. Aksel Remøe (f. 1918) vokste opp på øya Remøy på Sunnmøre. Faren forsørget familien på ti barn som ishavsskipper. 15 år gammel begynte Aksel på sildefiske, og 17 år gammel fikk han hyre på et skip i utenriksfart, «i en holk uten isolasjon i lugaren. Jeg satte opp ulltråder for å lede vannet fra køya. Der fikk jeg tuberkulose av den dårlige kosten, og legene på Glittre sanatorium sa jeg kom til å dø allerede da». Under krigen hjalp familien hans til med å frakte flyktninger i den såkalte Englandsfarten. Etter endt sykeleie hjalp også Aksel til på en overfart til Shetland med 32 personer som flyktet fra Gestapo. De ble fraktet i ei losskøyte som var stjålet for formålet. Det var ulovlig å forlate landet under krigen, og nordmenn som forsøkte dette, risikerte å bli skutt eller sendt til tyske konsentrasjonsleire. Kort tid etter bar det likevel over Nordsjøen igjen med Aksel, da sammen med broren Sverre som skulle bringe en radiosender til Norge for å gi meldinger til London om skipstrafikk på Sunnmørskysten. Vel tilbake i England tok han telegrafistskolen i London, før han mønstret på i handelsflåten i 1942, 22 år gammel. Etter krigen tok Aksel styrmannsskolen og fortsatte å seile frem til han ble pensjonist. Aksel har vært gift to ganger, har fem barn og bor i dag i Sandefjord. Aksel trimmer hver dag, kjøpte seg i fjor en ny båt på 27 fot, og har som pensjonist gitt ut en krimroman om tyngdekraften. 20 sjøfolk fra Remøy var ute i krigen. Alle kom hjem, blant dem Aksel og hans fire brødre.

torpedering. Under krigsseilasen møtte sjømennene farer som bombefly, miner og krigsskip. Men mest fryktet var de hundrevis av ubåter som ble sendt ut på havene, som såkalte ulveflokker eller alene. For å møte disse farene seilte skipene vanligvis sammen i konvoier på 45–60 skip. Konvoiene skulle ha militær eskorte, men det var ikke alltid mulig. Dersom et skip ble torpedert, var det ikke tillatt for andre enn få utvalgte skip å forsøke å redde overlevende fra sjøen. Halvparten av de norske sjøfolkene opplevde å bli torpedert. Noen hele fem ganger. Å leve under en sammenhengende og konstant fare for å dø var en enorm påkjenning som fikk langvarige konsekvenser. Godt sjømannskap og sikkerhetsutstyr på norske skip bidro til at ca. 80 prosent i gjennomsnitt overlevde en torpedering. Det var flere enn på britiske og amerikanske skip. En livbåtseilas kunne være en langvarig og ekstrem påkjenning. I 1942 maktet seks fra mannskapet på D/S «Woolgar» å overleve hele 88 dager i livbåt i Det indiske hav. Ble man torpedert vinterstid i Nord-Atlanteren, var de forliste avhengig av å bli reddet raskt for å ha håp om å overleve.