Kunsten å bli glad i seg selv. Leseprøve

Yukiko Motoya

KUNSTEN Å BLI GLAD I SEG SELV oversatt fra japansk av magne tørring

pax forlag a /s, oslo 2017

SekstenĂĽrige Linde og poengtavla

Linde sto fortsatt og nølte foran kassa da Katarina og Momo dukket opp bak henne, oppga størrelsen sin og fikk overrakt de svarte bowlingskoene.

«Hva er det, Linde? Fikk du feil størrelse?» spurte Momo bekymret.

«Hmm?» Linde la hodet skeptisk på skakke mens hun gjorde en bevegelse med fingertuppene som om hun gned to mynter sammen. «Jeg ba om 37, men jeg tror egentlig den ene foten er 36. Så jeg lurte på om jeg skulle ta en størrelse mindre i stedet, eller hva syns dere?»

«Sikkert bedre enn å flappe rundt i for store, i hvert fall. Særlig så glatt som gulvet er her.» Katarina nikket alvorstungt mens hun snudde seg mot banene. Å tygge på et colasugerør som stakk ut av munnviken mens hun snakket, var hennes spesialitet. Katarina var høyest i ­klassen. Ansiktet, de brede skuldrene og beina hennes var kraftige og minte nesten om sprekkeferdige bildekk.

Den eneste grunnen til at hun ikke hadde fortsatt med håndballen, som hun hadde vært så lidenskapelig opptatt av på ungdomsskolen, var at hun ikke ville bli kraftigere 5

enn hun allerede var, betrodde hun venninnene så ofte hun hadde sjansen.

Momo, som sto ved siden av Linde, sperret opp øynene og utbrøt overrasket: «Trettiseks? Jeg visste ikke at du hadde så små føtter!»

Linde heiste veskereima opp på skulderen og svarte: «Jepp. Men så er de også det eneste som er smått på meg, bortsett fra ørene.»

«Så rart. Du er jo høyere enn meg,» sa den nette Momo og kikket misunnelig opp på henne. «Men kan du ikke spørre ham om å bytte bare den ene skoen til 36, da?»

Hun så ut som en dukke som en liten jente hadde knuget til brystet gjennom lang tids sykeleie, og som nå var kommet bort fra sin eier. Stemmen hennes var spinkel, som om den hadde gått opp i sømmene og blitt lappet sammen igjen litt for mange ganger, den druknet i ståket fra bowlinghallen som en tynn, nesten hviskende gråt.

«Jo, ja. God idé. Takk,» nikket Linde.

«Vi går bort i forveien,» sa Katarina med sin dype og myndige stemme, og fikk straks følge av Momo.

«Bane 16, ok? Den femte borterste banen, tror jeg,» sa Momo med et usikkert smil mens hun viftet med et plastkort som det sto «16» på.

«Bane 16, ok. Ses om litt.»

De to venninnene løftet hånden, og Linde skyndte seg å gjøre det samme. Så vinket hun med de ytterste to fingerleddene som om hun skrubbet pelsen på et dyr.

6

Katarina og Momo vinket tilbake på samme måte. Linde ble stående et øyeblikk og se etter dem mens de gikk bortover den lange passasjen, men snudde seg raskt mot kassa igjen. Hun kjente en lett hamring i brystet og håpte de to venninnene ikke hadde lagt merke til at alt ikke var som det pleide.

Selv om det var søndag, var det få folk i hallen og bare én på jobb. Antakelig skyldtes det den store, nye bowlinghallen som hadde åpnet like ved, med alt det nyeste av utstyr og teknologi. Mannen i kassa, som var kledd i en rød og hvit uniform med merkelig brede striper som mest ga inntrykk av at man ikke hadde klart å bestemme seg for hvilken av fargene plagget skulle ha, var opptatt med å betjene et par som sto og fylte ut registreringsskjemaet. Vi har kampanje for tiden, og hvis dere blir medlem i dag, får dere en serie gratis …

Samtalen viste ikke tegn til å nærme seg noen avslutning, og Linde, som ikke orket å vente lenger, satte kursen mot bane 16 med skonummer 37 på begge føtter. Hun så at Katarina og Momo allerede hadde plukket ut hver sin kule og lagt den på kulereturen, og kjente med ett et stikk av dårlig samvittighet som fikk henne til å stoppe opp. Er det ok om jeg spiser matpakka mi med en annen gjeng, bare i morgen altså? Det var jo bare å spørre, så hvorfor skulle hun absolutt få sånn hjertebank? Nikki og jentene hadde spurt om hun ville spise med dem, og det ville hun gjerne, i hvert fall én gang, det var alt.

7

Katarina og Momo gjorde lite ut av seg i ­klasserommet, men var snille jenter begge to, tvers igjennom godhjerta.

Det var en måned siden skolestart, og mens resten av klassen hadde begynt å fordele seg i gjenger, hang Linde fremdeles sammen med Katarina og Momo, som hun ble plassert ved siden av da de fikk tildelt pulter alfabetisk i begynnelsen av semesteret. De kom fra forskjellige ungdomsskoler og visste ingenting om hverandre. Det var først nylig at Katarina og Momo hadde spurt Linde om hvor hun hadde det uvanlige navnet sitt fra, og at Linde og Momo hadde begynt å bruke kallenavnet Katarina på venninnen. Når de spiste lunsj sammen, skjedde det stillferdig, som en bekk langt fra allfarvei, fjernt fra fossen av høylytt latter som bestandig bruste fra gjengen til Nikki.

Hadde man kunnet betrakte klasserommet ovenfra, ville det kanskje lignet et verdenskart. Med Linde og venninnene som tre isolerte øyer som tittet opp av havet utenfor kysten av det store kontinentet.

Når Linde og venninnene snakket om ­blomsterkornellen som blomstret i hagen utenfor vinduet, eller om den spesielle lukta i formingsrommet som de likte så godt, eller at øyedusjene i skolens svømmebasseng egentlig ikke burde brukes til å skylle øynene med, skjedde det alltid i et volum som ikke lot seg overhøre av de andre gjengene.

De pratet gjerne om hva de hadde drømt om natta før, men aldri om gutter. Ingen av dem hadde noen de var 8

forelsket i, og alle visste at det ikke var et tema som p ­ asset for dem. Hvordan tre tenåringsjenter kunne sitte og spise sammen og likevel produsere så lite lyd, var en gåte selv for Linde. Det hendte, særlig når hun stakk gaffelen i en eller annen variasjon av egg som moren hadde lagt oppi matboksen hennes, at hun tenkte på hvordan det ville ha vært om også hun var født inne på fastlandet, sammen med Nikki og de andre. Om etternavnet hennes hadde begynt på en annen bokstav, så også hun kunne ha tilbrakt skoletimene der inne på det store kontinentet. Hun visste ikke om det ville ha gjort henne lykkeligere. Hun visste heller ikke om Nikki og gjengen virkelig hadde det så gøy som det hørtes ut som når de satt og lo. Likevel, og særlig de dagene hun hadde med seg posjert egg i matboksen, hadde hun gjort det til en vane å gi seg hen til disse dagdrømmene mens hun langsomt delte egget med gaffelen. Hun drømte at det skulle komme en dag da havet steg fossende omkring deres tre isolerte øyer, at hele verden skulle røres sammen til en eneste stor smørje.

Når hun kom til seg selv, skulle det stå et helt nytt og fremmed menneske ved siden av henne, og sammen skulle de bygge alt på nytt.

Og noen dager, når hun i tillegg til det posjerte egget hadde karbonade i matboksen, dristet hun seg til å fore­ stille seg denne fremmede som et tvers igjennom fascinerende menneske, noen hun av hele sitt hjerte ønsket å være sammen med, og som ønsket like sterkt å være 9

sammen med henne. Om Linde bare fant en slik person å tilbringe tiden med, ville nok også hun kunne servere morsomheter på løpende bånd, det var hun sikker på.

Momo satt i en polstret sofa som vekslet mellom å se brun og rød ut etter hvilken vinkel lyset traff i. Katarina satt på et sete for seg og la beslag på kontrollskjermen mellom banene med sitt alvorlige ansiktsuttrykk.

«Hva er det?» spurte Linde mens hun prøvde å titte over Katarinas skulder. Noe var tydeligvis i veien.

«Nja,» sa Katarina og ristet kort på hodet der hun satt bredbeint og stirret ned på skjermen. «Det ser ut som om det henger igjen en spiller i systemet etter de som var her før oss.»

«Henger igjen?» gjentok Linde.

Katarina svarte ikke, trykket bare videre på skjermen.

Linde, som skjønte at hun ikke kunne vente seg noen videre forklaring fra den kanten, flyttet blikket til Momo i stedet. Momo, som lignet en gjenglemt dukke der hun satt på sofaens stramme kunstskinn. I den småblomstrede blusen og forklelignende spencerkjolen. Med panne­ luggen hun hadde klipt selv. Det var Momo som hadde insistert på at de skulle gå hit og ikke til den nye bowling­ hallen. Både Katarina og Linde hadde blitt tatt på senga av hvor skarp Momo, som ellers aldri sa sin mening uopp­ fordret, var i stemmen da hun sa det, men spurte henne ikke ut om grunnen og svarte bare ok, greit for oss.

10

«Hva mener hun med at det henger igjen en spiller i systemet?» spurte Linde, og Momo smilte sitt vanlige brydde smil mens hun pekte opp på tv-skjermen over banen.

På skjermen var det en poengtavle, med hvit skrift mot blå bakgrunn.

Tallene fra 1 til 10 sto skrevet fra høyre til venstre, mens navnene deres sto ovenfra og ned: «Katarina», «Momo», «Linde» – og under der igjen en rute hvor det bare sto «A». Linde utbrøt: «Fire spillere?»

«Ja. Jeg er bombesikker på at jeg ikke skrev det sånn i skjemaet,» sa Katarina mutt.

Og Momo: «Er det ikke mulig å fjerne det?»

«Nei. Jeg har prøvd alt, men jeg finner ikke ut av det.»

«Skal jeg gå og hente noen?» spurte Momo og var allerede på vei til å reise seg da Linde stoppet henne: «Vent litt.»

Hun ble stående og se opp på skjermen en stund, så sa hun: «Kan vi ikke bare spille sånn, da?»

Katarina og Momo så på hverandre. De var usikre på hva de skulle svare. Linde pekte bort på mannen i kassa, som sto opptatt med en ny gruppe: «Jeg tror han er alene på jobb i dag. Det kommer sikkert til å ta evigheter før han kommer seg hit. Dessuten har vi jo allerede betalt for oss, ikke sant?»

«Jo. Vi har det,» nikket Katarina.

«Da er det vel bare å spille, er det ikke?» sa Linde og prøvde på nytt å overtale de to venninnene. Hun visste 11

det var et dristig forslag å komme med til jenter som aldri hadde så mye som vurdert å legge opp skjørtet på skoleuniformen over knehøyde, men hun sto likevel på sitt, en anelse mer bestemt i stemmen enn hun ville ha våget på skolen: «Han legger sikkert ikke merke til det uansett».

Katarina, som satt vridd mot kassa, rynket panna og lukket øynene tenksomt. Det korte håret hennes var ­samlet med et hårbånd, og det morske uttrykket i a­ nsiktet fikk henne til å ligne enda mer på en gutt enn vanlig.

Hendene hennes så uendelig mye større ut enn Lindes der de trykket i vei på skjermen, og fingerleddene var kraftige som sveiseskjøtene i en mekanisk innretning.

Linde tippet hun hadde komplekser for hendene, for hun hadde lagt merke til at Katarina pleide å bevege fingrene minst mulig når de vinket den interne hilsenen, sikkert for å få hånden til å se mindre ut. Egentlig skulle nok Katarina ha ønsket at hun hadde fortsatt med håndballen.

Linde kunne se det i øynene hennes hver gang de trillet syklene forbi søylegangen hvor jentene fra sportsklubben drev med egentrening. Og noen ganger hadde Linde sett henne sitte i timen og bla i en regelbok for håndball mens hun støttet hodet i hånden. Og selv om Katarina hadde svart «seriøst?» og sett skeptisk på Linde da hun dagen før hadde tatt mot til seg og spurt om hun ville bli med på bowling, hadde ikke Linde kunnet unngå å legge merke til den svake rødfargen som et øyeblikk blusset i 12

kinnene hennes. Linde forsto straks at det skyldtes tanken på endelig å få håndtere om ikke en ball, så i hvert fall en kule igjen.

«Ok, vi gjør det,» sa Katarina da hun endelig åpnet øynene igjen. «Vi bare spiller.»

«Er dere sikre på dette?» sa Momo bekymret, men protesterte ikke.

Linde satte seg i sofaen og la bowlingskoene, som hun hadde holdt i hånden, på gulvet. Med et ritsj rev hun opp borrelåsen og skulle akkurat til å stikke føttene ned i de skinnende svarte skoene, da Momo mumlet andektig ved siden av henne: «De er virkelig bittesmå.»

«Hæ?»

«Føttene dine. Jeg kjenner nesten ingen som bruker 36. I hvert fall ingen som er så høye som deg.»

«Jeg vet ikke, jeg,» svarte Linde vagt. Hun kunne ­liksom ikke lenger fortelle at hun fortsatt hadde 37 på begge føtter. Hun løftet blikket, men da hun så Katarinas rygg forsvinne i retning toalettene, bøyde hun seg framover igjen og konsentrerte seg om å bruke mest mulig tid på å feste borrelåsen. Så tok hun seg sammen og snudde seg mot Momo igjen: «Den kjolen var utrolig fin på deg. Hvor har du kjøpt den?»

«Eh, denne? Bare i en butikk i nabolaget,» sa Momo og plukket lett nervøst på det stive stoffet i spencerkjolen.

«Er det sant?»

13

«Mm. Jeg er så liten, så jeg sliter alltid med å finne klær som passer.»

«Jeg syns i hvert fall den er kjempesøt. Litt sånn forkleaktig.»

«Syns du? Tusen takk.»

«Mm.» «Mm.» «Mm.» «Mm.» Det ble en liten pause, så sa Linde: «Jeg går og finner en kule.»

Hun kastet et stjålent blikk bakover på Momo, et øyeblikk redd for at hun hadde såret henne, men hun satt der med det samme uutgrunnelige smilet som alltid og stirret mot den innglassede kaféavdelingen. Momo virket alltid så nervøs, og Linde hadde nesten aldri snakket med henne på tomannshånd. Bare én gang hadde de hatt noe som minte om en ordentlig samtale. Det var da Momo hviskende betrodde Linde hvor glad hun var for å ha det samme etternavnet som Katarina.

Den høyre skoen kjentes fortsatt altfor stor, enda så stramt Linde hadde festet borrelåsen, så hun bega seg bortover den lange passasjen, forbi stativene med kuler, mot kassa.

Mannen i kassa hadde et ledig øyeblikk nå, og etter at Linde hadde fått byttet høyreskoa til størrelse 36 og ­strammet borrelåsen skikkelig, plukket hun ut en a­ kvamarin­farget 14

åtterkule og gikk tilbake til banen, hvor Katarina var ivrig opptatt med å forklare Momo noe.

«Hva er det? Hva snakker dere om?» spurte Linde, selv om hun straks skjønte at Katarina igjen var i gang med å legge ut om en drøm hun hadde hatt.

«Sorry, jeg skal fortelle alt fra starten etterpå,» sa ­Katarina, som sto og holdt hendene opp foran seg for å illustrere størrelsen på en eller annen gjenstand, før hun snudde seg mot Momo igjen og fortsatte historien.

Linde ble stående litt bortenfor, ved det blankpolerte tilløpet, mens hun tittet bort på de to i sofaen. Hun kunne høre Katarinas mørke, gutteaktige røst, så forskjellig fra de hvinende stemmene til Nikkis gjeng: «… men jeg valgte bare grønnsaker fra menyen. Ikke hvilke som helst grønnsaker, men sommergrønnsaker. Etterpå, da jeg hadde spist opp, så fant jeg ut at jeg skulle svømme i elva. For jeg hadde med meg badedrakt, ikke sant. Så jeg tok den på og bada. Jeg svømte en stund, la meg på bredden, gikk uti igjen … og etter det, ja, og så kom det en hest gående, så jeg rei av sted på den. En nydelig … nei vent, eller var det en okse? Nei, jeg er sikker på at det var en hest. Men, hvorfor kom det bare en hest gående akkurat der, liksom? Er ikke det litt rart?»

«Kjemperart,» sa Momo og nikket alvorlig slik hun alltid gjorde. Så snudde hun seg mot Linde, som fortsatt sto på samme plass, og spurte om hun ikke skulle sette seg.

Linde svarte: «Åh, eh, jo,» og satte seg ved siden av Momo.

15

Katarina var egentlig ikke av den pratsomme typen, og Linde tenkte iblant at denne stadige insisteringen på å fortelle alle drømmer i minste detalj egentlig bare var et febrilsk forsøk på å bidra med samtaleemner. At Katarina forestilte seg at bare hun holdt praten gående, ville folk omkring i det minste tro at de hadde det gøy. Når de sto ute på idrettsplassen og ventet på at gymlæreren skulle komme, mens Nikki og gjengen snakket opprømt om hva de hadde sett på tv dagen før, eller hvilken gutt de hadde vært på date med, dreide samtalene til Linde og de to ­venninnene seg om temaer selv de var nødt til å anstrenge seg for å mønstre interesse for. Som den drømmen om badekaret hvor bunnen plutselig ble borte. Eller den om sneglehuset med det endeløse spiralmønsteret. Eller den hvor all verdens hodekål ble til issalat. Hver gang Katarina hadde fortalt ferdig, fortsatte Momo med en av sine drømmer, og da kunne ikke Linde godt holde seg taus. Og uansett hvor usammenhengende historiene var, ville Momo lytte innstendig til dem mens hun nikket med det lille hodet sitt, som for å lokke den siste rest av varme ut av en stakkarslig ulmende vedkubbe i peisen. Nei, gjorde du det? Lurer på hvorfor det skjedde? Skal tro hva det betyr? Og selv om også Linde forsøkte å vise interesse for de andres historier og komme med passende kommentarer, hadde hun ikke Momos evne til konstant å la seg forbløffe. «… ja, akkurat. Sånn er det jo. Det spiller ingen rolle om det er et fly eller en kano,» sa Katarina med ettertrykk, 16

og Linde kom brått til seg selv igjen. Fortellingen var tydeligvis over.

«Er det ikke rart med drømmer, dere?» konkluderte Momo slik hun alltid gjorde, og Linde skyndte seg å istemme ja, det er det virkelig, for å opprettholde ­inntrykket av at hun hadde fulgt med.

Katarina, som var ferdig med å fortelle om drømmen sin, kastet nå tolverkula av gårde, helt uanstrengt, enda den var fire pund tyngre enn Lindes. Katarina slo strike på første kast, Momo felte til sammen seks kjegler, mens Linde bare klarte to. Katarina, som hadde studert ­teknikken hennes bakfra, tipset henne om at hun tok i for hardt når hun kastet.

«Gjør jeg? Jeg tror kanskje åtterkula er for tung for meg.» Linde gned det høyre håndleddet.

«Men den må ikke være for lett heller, ellers klarer du ikke å velte kjeglene. Prøv å slippe når kula er på det laveste,» sa Katarina, som hadde reist seg og sto som en bowlingtrener med armene i kors mens Momo, som fortsatt satt i sofaen, la stille til: «Hva om du prøver igjen?»

«Kan jeg?»

«Ja da. Det er jo ‘A’s tur uansett,» sa Momo og pekte på den opphengte skjermen med pekefingeren knapt stikkende fram fra bluseermet. «Eller hva, Katarina?»

«Ja da,» istemte Katarina og nikket bredbeint, så Linde bestemte seg for å kaste igjen så snart den akvamarinfargede kula kom tilbake.

17