menn uten k vinner
Haruki Murakami
MENN UTEN KVINNER oversatt fra japansk av yngve johan larsen
pax forlag a / s, oslo 2016
Innhold
Drive My Car 7 Yesterday 51 Det selvstendige organ 93 Sjeherasad 137 Kino 172 Da samsa ble forelsket 217 Menn uten kvinner 247
Kino
Mannen satt alltid på samme plass. På barstolen helt innerst i lokalet. Med mindre plassen var opptatt, så klart, men det var den nesten aldri. I tillegg til at baren sjelden var full, skilte ikke plassen seg ut, og den var ikke spesielt komfortabel heller. Den lå rett foran trappa, så det var skråtak over. Kundene måtte derfor reise seg forsiktig for ikke å slå hodet. Mannen var høy, men lot likevel til å trives veldig godt på den trange plassen. Kino husket godt første gangen mannen var innom baren. Han var helt snauklipt, og hodebunnen var blek, som om han akkurat hadde dratt hårklipperen over hodet. Kroppen var mager, men bredskuldret, og blikket var skarpt. Kinnbeina var framtredende og pannen bred. Han lot til å være i begynnelsen av trettiårene. Det regnet ikke, og ikke lå det regn i lufta heller, men likevel gikk han i en lang, grå regnfrakk. Til å begynne med hadde Kino lurt på om han kanskje var yakuza. Kino var derfor nervøs og på vakt. Det var en kjølig kveld i midten av april, klokka var halv åtte, så det var ingen andre gjester i baren. 172
Mannen valgte seg plassen lengst inne i baren, tok av seg frakken, hengte den på en av knaggene på veggen og bestilte lavmælt en øl, før han satte seg til å lese i en tykk bok. Han så svært konsentrert ut. Da han etter en halv time hadde drukket opp ølet, signaliserte han til Kino og bestilte en whisky. Kino spurte om han foretrakk et spesielt merke, men han svarte at han ikke hadde noen preferanser. «Helst en helt vanlig dobbel scotch med like mye vann og litt is.» Helst en helt vanlig scotch? Kino helte White Label i et glass, fylte på med like mye vann, hakket løs is med ishakken og la to fine, små biter i glasset. Mannen tok en slurk og smakte på whiskyen. Han smilte fornøyd. «Denne er fin.» Han satt og leste i boka i en halv time til, så reiste han seg og betalte regningen med kontanter. Han talte opp den nøyaktige summen i småmynter slik at han slapp å få vekslepenger tilbake. Kino pustet litt lettet ut da mannen var ute av døra. Men han kunne ennå føle tilstedeværelsen hans i baren en stund etterpå. Han kikket stadig vekk mot plassen der mannen hadde sittet, mens han forberedte ulike retter bak bardisken. Det føltes som om noen satt der og signaliserte for å bestille noe. Etter dette kom mannen ofte til Kinos bar. Minst en gang i uka, noen ganger to. Først drakk han en øl, så bestilte han whisky (White Label med like mye vann og litt is). Noen ganger bestilte han en whisky til, men vanligvis nøyde han seg med én. Det hendte også at han 173
tittet på den sorte krittavla og bestilte et lett måltid fra dagens meny. Han var en fåmælt mann. Selv om han ofte kom innom, snakket han bare når han skulle bestille. Når han møtte Kinos blikk, nikket han kort, som for å bekrefte at han kjente ham igjen. Han kom innom forholdsvis tidlig på kvelden, alltid med en bok under armen, før han la boka til rette på bardisken og begynte å lese. Det var alltid tykke, innbundne bøker. Kino hadde aldri sett ham med en pocketbok. Når han ble lei av å lese (Kino gikk i alle fall ut fra at det var derfor), løftet han blikket fra boka og betraktet flaskene med alkohol på hylla, en etter en, som om han studerte sjeldne, utstoppede dyr fra et land langt borte. Så snart Kino hadde blitt vant til mannen, følte han ikke lenger ubehag når de var på tomannshånd. Kino var selv ikke utpreget pratsom, så det var lett for ham å være sammen med andre uten å snakke. Mens mannen satt der oppslukt av bøkene sine, drev Kino på med sitt, som om han var alene i baren. Han vasket opp, lagde sauser, byttet lp på platespilleren, eller så satte han seg på en stol og leste både morgen- og kveldsavisen. Kino visste ikke hva mannen het, men mannen visste at han het Kino. Baren het jo også det samme. Mannen hadde aldri presentert seg, og Kino hadde heller ikke spurt. Han var bare en stamgjest som kom til baren, drakk litt øl og whisky, leste en bok i taushet og betalte kontant når han gikk. Han var ikke til sjenanse for noen. Det var alt Kino trengte å vite. 174
I sytten år hadde Kino jobbet for et firma som solgte sportsutstyr. Før det gikk han på et idrettsuniversitet, hvor han var en svært talentfull mellomdistanseløper, men tre år inn i studiet hadde en røket akillessene tvunget ham til å gi opp drømmen om proffkontrakt hos et av de store selskapene. Da han gikk ut fra universitetet, fikk han hjelp av treneren til å få fast stilling i sportsfirmaet, hvor han for det meste jobbet med løpesko. Kinos oppgave var å få landets sportsbutikker til å føre så mange som mulig av firmaets sko, og dessuten å få flest mulig av de beste løperne til å bruke dem. Firmaet, et mellomstort selskap med hovedkvarter i Okayama, hadde ikke økonomiske muskler til å bruke store summer på eksklusive kontrakter med internasjonale toppidrettsutøvere, slik som Nike og Adidas kunne. De kunne heller ikke selge sko bare ved hjelp av et kjent merkenavn, slik som Mizuno eller Asics. Kino fikk ikke engang dekket utgiftene til å invitere kjente idrettsutøverne med ut. Hvis han ville invitere noen på middag, måtte han enten bruke sine egne diettpenger eller betale av egen lomme. Men firmaet produserte håndsydde sko til profesjonelle idrettsutøvere uten å fokusere så mye på profitt, og det fantes enkelte idrettsfolk som satte pris på det samvittighetsfulle arbeidet de utførte. «Legger man bare sjelen i jobben, vil den lønne seg,» var mottoet til direktøren, som var firmaets grunnlegger. Denne enkle måten å gjøre ting på, som sto i sterk kontrast til de vanligste måtene å drive forretning på, passet Kinos personlighet godt. Selv om han var en mann av få ord og ikke spesielt 175
sosial av seg, klarte han seg bra som selger. Faktisk var det nettopp personligheten som gjorde at trenerne stolte på ham, og at idrettutøvere – selv om det nødvendigvis ikke var så mange av dem – satte pris på ham. Han lyttet oppmerksomt til hvilke sko den enkelte løper hadde bruk for, og brakte opplysningene videre til produkt sjefen. Han syntes jobben var spennende og meningsfylt. Lønna var ikke all verden, men han hadde til det han trengte. Selv kunne han ikke løpe lenger, men han likte å se lovende unge talenter, fulle av energi, løpe stilrent rundt på løpebanen. Kino sa ikke opp fordi han var misfornøyd med arbeidet, men på grunn av uventede problemer i ekteskapet. Han oppdaget nemlig at hans kone hadde et forhold til hans nærmeste kollega. Kino var oftere på forretningsreise enn han var hjemme i Tokyo. Han reiste land og strand rundt med en stor sportsbag med vareprøver på løpesko, og besøkte sportsbutikker, lokale universiteter og selskaper med eget friidrettslag. Mens han var borte, utviklet de to et forhold. Kino var ikke typen som la merke til den slags. Han trodde at ekteskapet fungerte godt, og kona hadde aldri sagt eller gjort noe som fikk ham til å tvile på dette. Hadde han ikke kommet hjem fra reise en dag tidligere enn planlagt, ville han kanskje aldri ha oppdaget hva som foregikk. Han hadde dratt direkte hjem til leiligheten i Kasai og funnet sin kone og kollegaen nakne i senga. Det var i hans eget hjem, i hans eget soverom og i den senga hvor han og kona pleide å sove. I tillegg lå de oppå hveran176
dre, så det var ikke til å ta feil av. Da Kino åpnet døra, hadde kona sittet framoverbøyd over kollegaen, og blikkene deres hadde møttes. Han hadde sett de velformede brystene hennes gynge voldsomt opp og ned. Han var trettini, hun var trettifem. De hadde ingen barn. Kino hadde sett bort, lukket døra og forlatt leiligheten, med reisebagen full av den siste ukas skittentøy over skulde ren. Han vendte aldri tilbake. Neste dag sa han opp jobben i firmaet. Kino hadde en ugift tante. Hun var hans mors store søster, og en pen dame. Helt siden Kino var liten, hadde tanten vært svært snill mot ham. I lang tid hadde hun hatt en eldre kjæreste (om ikke «elsker» var et bedre ord), og han hadde sjenerøst gitt henne et lite hus i Aoyama. Slikt kunne skje i de gode, gamle dager. Hun bodde i andre etasje og drev en kafé i første etasje. I den lille hagen foran huset vokste det et flott piletre med frodige, grønne blader. Huset lå i enden av en liten gate bak Nezu-museet, et sted som var helt uegnet til kafédrift, men tanten hadde en merkelig evne til å trekke til seg kunder, så kafeen ble på sett og vis en suksess. Men etter fylte seksti begynte hun å få problemer med hoftene, og det ble stadig vanskeligere å drive kafeen alene. Hun bestemte seg for å stenge og flytte til en spesialleilighet i Izu Kogen, hvor det var tilgang til varme kilder og et rehabiliteringssenter. I den forbindelse hadde hun tatt en prat med Kino. «Du vil ikke overta kafeen når jeg trekker meg tilbake?» hadde hun foreslått. Dette 177
var tre måneder før han oppdaget at kona var utro. Han hadde svart at han satte pris på tilbudet, men at det ikke passet så godt akkurat da. Så snart Kino hadde levert oppsigelsen, ringte han til tanten og spurte om hun hadde solgt kafeen ennå. Hun fortalte at hun hadde overlatt salget av huset til en eiendomsmegler, men at det foreløpig ikke hadde meldt seg noen seriøse kjøpere. Han fortalte henne at han godt kunne tenke seg å åpne en bar der, og spurte om han kunne leie huset av henne på månedsbasis. «Hva med jobben din?» spurte tanten. «Jeg har nettopp sagt opp.» «Og hva sier din kone til det?» «Vi skal skilles.» Kino fortalte ikke hvorfor, og tanten spurte ikke. I et kort øyeblikk ble det stille i den andre enden av telefonen. Så sa hun hva hun ønsket i husleie. Summen var mye lavere enn hva Kino hadde forestilt seg. «Det bør ikke være noe problem,» sa han. «Jeg får en liten sluttpakke fra jobben, så husleien skal jeg klare å betale.» «Det er jeg ikke i tvil om,» svarte hun bare. Kino hadde egentlig ikke snakket så mye med tanten (hans mor ønsket ikke at de skulle bli for nære), men de hadde alltid hatt en spesiell forståelse for hverandre. Tanten visste at Kino ikke var en mann som tok lett på et løfte. Kino brukte halvparten av sparepengene sine på å bygge om kafeen til en bar. Han satset på å gjøre inn 178
redningen så enkel som mulig. Han fikk laget en lang bardisk av en tykk planke, og han kjøpte nye stoler. Veggene fikk ny tapet i en nøytral farge, og han endret belysningen slik at den passet bedre til et sted hvor folk skulle sitte og drikke. Han tok med den lille platesamlingen sin hjemmefra og stilte den på en hylle. Han hadde et akseptabelt stereoanlegg. Platespiller fra Thorens, forsterker fra Luxman og et par små, toveis høyttalere fra JBL. Han hadde kjøpt anlegget da han var singel, selv om det egentlig var altfor dyrt for ham. Han hadde alltid likt å høre på gamle jazzplater. Det var så godt som hans eneste interesse, og en som ingen av vennene delte. I studietiden hadde han jobbet deltid på en bar i Roppongi, så han kunne allerede lage de vanligste drinkene. Han bestemte seg for å kalle baren for «Kino». Han kom ikke på noe bedre. Den første uka kom det ikke en eneste gjest. Det hadde han heller ikke forventet, så det plaget ham ikke. Han hadde ikke fortalt noen kjente at han skulle åpne en bar, ikke reklamerte han for den, og han hadde heller ikke satt opp et prangende skilt utenfor. Han åpnet bare baren i enden av den lille gaten og ventet på at en nysgjerrig gjest eller to skulle oppdage den og komme inn. Det var fremdeles penger igjen av slutt pakken fra jobben, og hans fraseparerte kone stilte ingen økonomiske krav til ham. Hun hadde allerede flyttet sammen med Kinos tidligere kollega, så leiligheten hun og Kino eide sammen i Kasai, var blitt overflødig. De hadde bestemt seg for å selge den og dele overskuddet 179
de satt igjen med når lånet var tilbakebetalt. Selv flyttet Kino inn i andre etasje over baren. Han regnet med at han ikke ville sulte med det første. Uten en eneste gjest i baren kunne Kino for første gang på lang tid høre på all den musikken han ville, og lese alle bøkene han hadde lyst til. Han nøt å være alene, og han omfavnet helt naturlig stillheten og ensomheten slik knusktørr jord suger til seg regnvann. Han hørte ofte på plater med Art Tatum på soloklaver. Musikken passet til sinnsstemningen hans. Merkelig nok følte han verken sinne eller bitterhet overfor kona og kollegaen som hun hadde vært utro med. Til å begynne med hadde han selvsagt vært i sjokk, og det hadde tatt en stund før han fikk orden på tankene, men til slutt hadde han akseptert situasjonen og tenkt at det nok var skjebnen som hadde bestemt at det skulle ende slik. Han hadde verken oppnådd eller skapt noe i sitt liv. Hvis man ikke evnet å gjøre noen andre lykkelig, klarte man selvfølgelig ikke gjøre seg selv lykkelig heller. Og hva ville det egentlig si å være lykkelig? Det visste han knapt lenger. Han klarte ikke engang å føle smerte, sinne, fortvilelse eller resignasjon. Det var så vidt han klarte å skape et sted hvor hjertet, som nå hadde mistet all tidligere dybde og tyngde, kunne klamre seg fast så det ikke flakset målløst omkring. Helt konkret var dette stedet den lille baren «Kino» i enden av blindgaten. Baren ble, kanskje som et resultat av dette, merkelig nok et trivelig sted etter hvert. Den første som oppdaget hvor trivelig det var på Kinos bar, var ikke et menneske, men en grå, hjemløs 180
katt. Det var en ung hunnkatt med lang, flott hale. Den lot til å trives og valgte seg et innebygget skap i et hjørne av baren, hvor den krøllet seg sammen til en ball og la seg til å sove. Kino ignorerte katten så langt det var mulig. Den ville nok helst være i fred, tenkte han. Han ga den mat og friskt vann én gang om dagen, aldri noe mer. I tillegg lagde han en liten kattedør slik at den kunne komme og gå som den ville. Men av en eller annen grunn foretrakk den likevel å gå inn og ut av ytterdøra sammen med gjester som kom eller gikk. Kanskje var det katten som gjorde at lykken snudde for Kino. Sakte, men sikkert begynte det å dukke opp gjester i baren. Huset i enden av gaten, med det diskré skiltet, det eldgamle, vakre piletreet, den tause, middelaldrende eieren, de gamle platene som snurret og gikk på platespilleren, dagens meny med kun to enkle retter, og den grå katten som lå og dro seg i et hjørne av baren. Alt falt i smak, og flere av gjestene kom tilbake. Det hendte også at de tok med seg nye gjester. En overveldende suksess var det kanskje ikke, men omsetningen var snart stor nok til at Kino kunne betale husleien, og det var godt nok for ham. Den snauklipte unge mannen besøkte baren for første gang omtrent to måneder etter åpningen. Det tok ytterligere to måneder før Kino fikk vite hva mannen het. Navnet hans var Kamita, skrevet med skrifttegnene for «gud» og «rismark». Ikke «Kanda», som tegnene normalt ble uttalt. Han fortalte dette en dag, bare ikke henvendt til Kino. 181
Det regnet den dagen. Det var et slikt regn som gjør deg usikker på om du trenger paraply eller ikke. I baren var det bare tre gjester: Kamita og to menn i mørk dress. Klokka var halv åtte. Kamita satt som vanlig innerst i baren og leste mens han drakk White Label med vann. De to mennene satt ved et bord og delte en flaske hautmédoc. Da de to mennene kom inn, hadde de tatt en flaske vin ut av en papirpose og sagt: «Vi gir deg fem tusen yen hvis vi får sitte her og drikke den.» Kino hadde aldri vært borti noe sånt før, men han så ingen grunn til å si nei. «Det må dere gjerne.» Han åpnet vinen for dem og satte fram to vinglass. Så fylte han i en skål med nøtter. Det var ikke mye jobb med dem. Det eneste var at de to mennene røykte mye. Kino likte ikke røyk, og han skulle helst vært foruten slike kunder. Det var ikke så mye å gjøre, så Kino satte seg på en stol og lyttet til «Joshua Fit the Battle of Jericho» på en plate med Coleman Hawkins. Bassoloen til Major Holley var fantastisk. Til å begynne med satt de to mennene rolig og hygget seg med vinen, men snart begynte de å krangle om et eller annet. Kino fikk ikke med seg hva det var snakk om, men det var tydelig at de var uenige om noe helt konkret, og at alle forsøk på å komme til enighet slo feil. De ble stadig mer opphisset, og den lette krangelen utviklet seg til aggressivt munnhuggeri. Plutselig reiste den ene seg med en brå bevegelse slik at bordet vippet opp og det fulle askebegeret og et vinglass falt ned på gulvet så glassbitene føyk. Kino gikk bort til dem med 182
en kost, feide gulvet og satte fram et nytt glass og askebeger. Det var tydelig at Kamita – på det tidspunktet kjente Kino fortsatt ikke navnet hans – ikke likte den arrogante og uhøflige oppførselen til de to mennene. Han endret ikke ansiktsuttrykk, men han trommet lett i bardisken med fingrene på venstre hånd, som en pianist som har hengt seg opp i lyden fra en av tangentene. Jeg blir nødt til å få en slutt på dette, tenkte Kino. Her var det han som måtte ta ansvar. Han gikk bort til de to mennene og bad dem høflig om å senke stemmen. Den ene kikket opp på Kino. Blikket var iskaldt. Han reiste seg. Kino hadde av en eller annen årsak ikke lagt merke til det før, men mannen var enorm. Han var ikke spesielt høy, men han hadde bred brystkasse og kraftige armer. Kroppen kunne ha tilhørt en sumobryter. Han hadde sikkert aldri tapt et slagsmål fra han var barn. Dette var en fyr som var vant til å bestemme, og han likte ikke å ta imot ordrer. Kino kjente typen fra idrettsuniversitetet og visste at det ikke gikk an å diskutere med dem. Den andre mannen var mye mindre. Han var mager og blek, og så utspekulert ut. Han ga inntrykk av å være en type som var dreven i å egge andre til å gjøre som han ville. Langsomt reiste også han seg, slik at begge ble stående vendt mot Kino. Det virket som om de hadde bestemt seg for å benytte sjansen til å legge krangelen til side og rotte seg sammen mot ham. De virket så samstemte at en skulle tro de i all hemmelighet hadde ventet på at en slik situasjon skulle oppstå. 183
murakami. menn uten kvinner. omsl.qxp_Layout 1 11.12.15 16.16 Side 1
pax.no n or s k p r e s s e om m u r akam i :
i d e s y v n ov e l l e n e i denne nyskrevne samlingen forteller Haruki Murakami om menn med og uten kvinner, om den vanskelige kjærligheten, og om det å klare eller ikke klare å se hverandre og leve sammen.
h a r uki mu ra k am i er født i Kyoto i Japan i 1949, og studerte ved universitetet i Waseda. Før han slo gjennom som forfatter, drev han jazzbaren Peter Cat i Tokyo. Han har oversatt en rekke moderne amerikanske forfattere til japansk, bl.a. F. Scott Fitzgerald, Truman Capote, Raymond Carver, Raymond Chandler, John Irving og J.D. Salinger. Murakami har vunnet flere store litterære priser, blant annet Franz Kafka-prisen og Frank O’Connor International Short Story Award, og bøkene hans er oversatt til over 50 språk. Han nevnes stadig som kandidat til Nobelprisen i litteratur. Menn uten kvinner er hans første nye novellesamling på ti år.
En skuespiller ansetter en sjåfør og betror henne sine innerste tanker. En mann skilles fra sin kone og åpner en bar som blir hjemsøkt av noe ukjent og urovekkende. En annen våkner i et lukket rom og innser at han har blitt forvandlet til Gregor Samsa, hovedpersonen i Franz Kafkas Forvandlingen. h a ru k i m u r a k a m i har alltid skrevet noveller, og fikk sitt gjennombrudd i u s a i 1990 da The New Yorker jevnlig begynte å trykke novellene hans. Som alltid hos Murakami virker fortellingene først hverdagslige – og så likevel kanskje ikke – på den særegne måten som har gitt ham millioner av lesere over hele verden.
«Menn uten kvinner er både lett og begavet, finurlig og raffinert … Ordene gjør både godt og vondt. De er vanskelige å slippe. Nøyaktig som den store kjærligheten.» berlingske tidende «Det som blir sittende i er stemningene, miljøbeskrivelsene, karakterene. Selve følelsen i boken … Å lese Menn uten kvinner kjennes som å spasere i et mildt vårregn en kveld i begynnelsen av mai.» borås tidning
f o r fatte r f oto : Marion Ettlinger o m sl ag sd e s i g n : Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | e x il d esi gn i l l u str as j o n av b ille : c hr is t in e hu t s on
h a r u k i m u r a k a m i Menn uten kvinner
«Novellene i Menn uten kvinner er alle sammen utsøkte på hvert sitt vis.» arbetarbla d et
«Det er fysisk umulig for Murakami å skrive dårlig.» jyllands-posten
haruki murakami
«Tekster med en overraskende og eiendommelig tiltrekningskraft.» anne merethe k prinos, Aftenposten, om Hør vinden synge og Flipperspill, 1973 «En nytelse å lese … [med] Murakamis solide stempel.» turid larsen, Dagsavisen, om Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilegrimsår «At 1Q84 er et verk som kommer til å bo i meg lenge, er jeg ikke i tvil om.» anne merethe k prinos, Aftenposten, om 1Q84. Bok 1&2 «Spennende som en thriller – men bare atskillig mer urovekkende.» knut hoem, nrk, om 1Q84. Bok 1 & 2 «Dette er Murakami på sitt mest lekne, hemningsløse og vitale … man dukker ut av denne romanen med en følelse av at Murakami har forstørret livet.» turid larsen, Dagsavisen, om 1Q84. Bok 3 «Fantastisk vakkert fra Murakami … en sjeldent stor opplevelse.» ingrid brekke, Aftenposten, om Kafka på stranden
menn uten kvinner Noveller
ISBN: 978-82-530-3838-4
«… lett og begavet, finurlig og raffinert.» berlingske tidende
«En fabelaktig roman, rent ut uforglemmelig. Og selv etter drøye seks hundre sider, kan jeg ikke fri meg for å rope ut: ‹Mer, mer, mer!›» fred arthur asdal, Agderposten, om Trekkoppfuglen «Han skriver lett, underholdende og med et driv som gjør at du med glede følger ham fra start til mål.» mode steinkjer, Dagsavisen, om Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping «En herlig bok, den er spennende, vittig og dypt filosofisk på en gang … en bok av ‹få-mer-sorten›!» lars helge nilsen, Bergens Tidende, om Sauejakten «Bør leses av enhver student i sene, litt triste og litt glade høstkvelder … Denne boka er ikke naiv, den er bare super.» simen ekern, Universitas, om Norwegian Wood