Trond Gram
PENGER I PARADIS historien om anders jahres og hilmar rekstens skjulte formuer
pax forlag a /s, oslo 2017 3
Š pax forlag oslo, 2016 omslag: akademisk publisering trykk: scandbook, falun printed in sweden isbn: 978-82-530-3917-6
INNHOLD
INTRODUKSJON
7
1. PEISBRANNEN PÅ MIDTÅSEN
14
2. BOKETTERSYNET PÅ FJØSANGER
24
3. ANDERS JAHRES UTENLANDSF ORMUE
35
4. NOK EN UTENLANDSFORMUE BLIR TIL
49
5. BOET GÅR TIL AKSJON
60
6. AUDUN SNAKKER UT
70
7. MONSEN TAR KONTROLL OVER JAHRE-FORMUEN
83
8. UTVALG PÅ UTVALG
96
9. KAMPEN OM SKATTEN
110
10. FRA LONDON TIL LIECHTENSTEIN
123
Ingen røyk uten ild? 15 Brente konvolutter 17 Jahre-sakens aller første rettssak 19 Bokettersyn og kreativ bokføring 21 Hvordan tiltale en reder? 24 Reksten frikjennes 26 Eventyret Hilmar Reksten 28 «Likviditetsreserven» 31 Kreditorene går til verks 33 Skremt av Tranmæl 37 Unngikk Nortraship 40 Skyldte på O nassis 42 I myndighetenes søkelys 45 Beneficial Owner 52 Fellesformuen 54 Familie i unåde 56 London og New York 62 Kampen om innsynet 66 Intervjuet 72 Thomas Heftyes gate 29 76 Hambros Bank forliker 77 En stråmann går i land 85 Pengene renner ut av Jahres selskap 89 Myndighetene fortsetter jakten 92 Aall Foundation 93 Stensrud-rapportens tilbakeslag 99 En ny bankforbindelse dukker opp 102 Grace Reksten trer ut av skyggene 104 Bobestyrer og våpendrager 111 Bettums metode 113 Anders Jahres etterlikning og ettermæle 117 Monsens metode 119 Sporene etter Guinness Mahon 124 Guinness Mahons hemmeligheter 127 En etterlengtet triumf for boet 130
11. KAOS I KOSMOS
134
12. FORMUEN SIRKLES INN
145
13. EN MEKTIG ALLIANSE
156
14. «MR. YACK-OB-SON»
167
15. VELDEDIGHET, IKKE SKATT
182
16. ET PARKERINGSHUS FOR ANDERS JAHRES INTERESSER
195
17. RETTSSAK PÅ LIV OG DØD
209
18. «EN ENDELIG LØSNING»
219
19. TEPPET GÅR NED
230
ETTERORD. KAMPEN OM SANNHETEN
245
NOTER
251
LITTERATUR
265
REGISTER
268
Morits Skaugen jr. 135 Bess Jahres kamp for formuen 137 Boet gjenopptar jakten 140 Asbjørn Lunde 146 Seieren følger boets faner 148 Hilmar Rekstens kunstsamling under hammeren 153 En privat affære 156 Forliket forberedes 159 Vel forlikt? 161 Svigersønnen 169 Inntekter og utgifter i jakten på formuen 173 Informasjonskamp og avlytting 176 Som Fønix opp av asken 179 Boets utholdenhet på prøve 182 Mot et Jahre-forlik? 186 Hemmelige forhandlinger 190 Penger ut i sanden 192 Gjennombrudd tross splittelse 196 Gentlemen’s agreement 198 Forviklinger 200 Nye interessenter melder sin ankomst 202 «En gemen kjeltring» 204 «Project Anders Jahre» 205 Bjørn Bettums siste stikk 210 En halv seier og en hel sannhet 213 Nye omkamper? 216 En ny allianse mot boet 219 En underlig kuvending 222 Pengene i Aall Foundation 224 Atter nye aktører 225 Even Wahr-Hansen under press – nok en gang 230 Veldedige formål 233 Morits’ siste sprell? 236 Keeping up with the Monsens 240
introduksjon
INTRODUKSJON
Vinteren 2015 ble journalisten Bastian Obermayer i Süddeutsche Zeitung kontaktet av en anonym kilde som kalte seg selv John Doe. Kilden lurte på om Obermayer var interessert i se noen dokumenter. Dokumentene viste seg å stamme fra det Panamabaserte advokatfirmaet Mossack Fonseca, og inneholdt informasjon om over 214 000 selskaper registrert i skatteparadiser. Totalt 11,5 millioner dokumenter viste hvordan stråselskaper i skatteparadis på eksotiske feriesteder som Cayman Islands, De britiske jomfruøyene, Bahamas og de britiske kanaløyene Jersey og Guernsey blir brukt til å skjule formuer for statsledere, næringslivsledere og kriminelle verden over. Det var den største dokumentlekkasjen noensinne, og fikk politiske konsekvenser i blant annet Island, hvor presidenten måtte gå av. Dokumentmengden var enorm. Journalistene i Süddeutsche Zeitung og 100 andre medier verden over pløyde gjennom mer enn 11 millioner lekkede dokumenter, som avdekket hvordan hemmelighold var blitt sikret slik at formuer skulle forsvinne. Den norske Bank var også involvert, og bankens Luxembourgkontor hadde bidratt til å gjemme pengene til over 200 nordmenn. Funnene viste hvor dypt inngrodd praksisen med skatteparadiser er, og hvor omfattende det er. På tross av år med politikk for å begrense bruken av skatteparadiser, var de svært vanskelige å bli kvitt. Panama Papers, som lekkasjen ble kalt, er imidlertid ikke enestående.
7
introduksjon
* Hos Statsarkivet i Kongsberg står restene etter jakten på utenlandsformuen til en av norgeshistoriens aller største skipsredere og mest beryktede skatteunnasluntrere, Anders Jahre. Her finner vi nesten 150 hyllemeter med dokumentmapper. Det vil si rundt 500 000 dokumenter som oppsummerer hvordan en formue på rundt 90 millioner dollar ble gjemt – og funnet igjen. Det er et viktig stykke norsk økonomisk historie. Dette er de opprinnelige Panama-papirene. Ved å følge papirsporet rundt omkring i verden, klarte en pågående journalist, og deretter noen utrettelige advokater i Jahre-saken, å bekrefte eksistensen av og å spore opp en skjult formue i utlandet, plassert i skatteparadisenes skattevennlige havner. Jahre var ikke den eneste. Bergensrederen Hilmar Reksten bedrev samme praksis, og metoden var den samme: Ved hjelp av stråmenn og stråselskaper gjemte han en betydelig formue i utenlandske skatteparadis for å unndra beskatning i Norge – og ved hjelp av samme metode avdekket journalister og advokater som jaktet på formuen det samme mønsteret. Dokumentmengden var også her enorm. Rundt 100 000 dokumenter avslørte på den ene siden hvordan Reksten-familien gjemte pengene sine, og også hvilke brikker som hjalp advokatene i jakten på pengene til å pusle sammen et bilde av hvor og hvordan pengene var gjemt. Skatteparadisenes historie strekker seg over mer enn 100 år. Etter en sped begynnelse i de amerikanske delstatene Delaware og New Jersey på slutten av 1800-tallet, fikk de større utbredelse etter første verdenskrig. Det var Sveits og Liechtenstein som ledet an. Selv om det frem til 1935 ikke fantes nasjonal banklovgivning i Sveits, hadde sveitsiske banker gjennom et par århundrer utviklet en tradisjon for banksekretesse som en uskreven lov.1 Sveits kom styrket ut av krigen, beskyttet av sin mer enn 100-årige tradisjon for nøytralitet. Landet fikk i mellomkrigstiden gunstige skatteregler, og hadde en banknæring med en etablert tradisjon for hemmelighold. I Sveits ble det med den nye banklovgivningen i 1935 forbudt for bankene å gi ut opplysninger om kundenes konti. Det samme skjedde i 8
introduksjon
Liechtenstein, som brukte sveitserfranc og adopterte sveitsiske banklover. For begge landene var det snakk om en planlagt politikk. Dermed kunne de sveitsiske bankene tilby velstående kunder i andre europeiske land med høyere skattetrykk en mulighet til å stikke unna sine verdier i all hemmelighet.2 Det var en mulighet mange grep begjærlig. Andre land fulgte etter, særlig i tiårene etter andre verdenskrig – blant annet Luxembourg, Panama, de britiske kronbesittelsene Jersey, Guernsey og Isle of Man, samt britiske oversjøiske territorier som Cayman Islands, De britiske Jomfruøyer og Bermuda.3 På tross av en lang historie med restriksjoner og reaksjoner, har det vist seg vanskelig å bli kvitt skatteparadisene, og selskapers og private formuendes bruk av skatteparadis har gitt betydelige negative konsekvenser for en rekke nasjonalstater, fordi de skaper et stort rom for svart økonomi. «Skatteparadiser har særlig gjennom liberale banksekretessebestemmelser i vesentlig grad tilrettelagt for så ulike utfordringer som narkotika- og våpensalg, menneskesmugling, miljøkriminalitet, korrupsjon, skatteunndragelser, terrorvirksomhet, finanskrise og fattigdom», skriver historiker Kristine Sævold, som nettopp forsker på skatteparadisenes effekter.4 På 1970- og 80-tallet talte antall skatteparadiser mer enn 50, etter at land etter land deregulerte sine valutabestemmelser. Imidlertid var det ikke før på 1990-tallet at OECD aktivt begynte å bekjempe skatteparadiser, uten å bli kvitt dem helt. Heller ikke finanskrisen i 2008, hvor skatteparadiser nok en gang kom i søkelyset, gjorde at man ble kvitt dem. I 2007 pekte OECD på fem land som organisasjonen omtalte som «ikke samarbeidsvillige skatteparadis» – Andorra, Liberia, Liechtenstein, Monaco og Marshalløyene.5 Dette er land som med manglende gjennomsiktighet motsetter seg utveksling av informasjon til skatteformål. Norske redere var tidlig ute med å bruke skatteparadiser. Sammen med sandefjordsrederen Johan Rasmussen registrerte skipsrederen Erling Dekke Næss – bror av filosofen Arne Næss – hvalkokeriet Vikingen i Panama på begynnelsen av 1930-tallet, av skattehensyn. Anders Jahre var ikke den første da han i 1936 9
introduksjon
registrerte selskapet Western Operating Corp., som opererte hvalkokeriet Ulysses i Delaware USA. Western Operating Corp. skulle senere dukke opp også i Panama. Før andre verdenskrig var det ingen valutareguleringer i Norge, og det var vanlig at rederiene etablerte såkalte arbeidskonti i utlandet, for løpende driftsutgifter og skipskjøp.6 Denne ordningen fortsatte mange med, på tross av – eller kanskje snarere på grunn av – strengere regler for inn- og utførsel av valuta etter krigen. Eksport og import krevde lisens fra Forsyningsdepartementet. For å få valuta var man avhengig av lisens fra Handelsdepartementet. Som den mangeårige direktøren i Rederiforbundet, John O. Egeland, skrev i sin bok Eventyr og virkelighet fra 1984, så var handlefrihet helt avgjørende i skipsfarten, og «jo flere formelle bindinger vi står overfor på det hjemlige plan, desto svakere står vi i forhandlingene om oppdrag på verdensmarkedet».7 Rederne hadde en serie argumenter for å rettferdiggjøre sine handlinger, som da besto av å omgå restriksjonene. Argumentene dreide seg om handlefrihet, konkurranseevne og tilgang på kapital. Sentralt i argumentasjonen sto gjerne skattepolitikken, som den gang som nå ble oppfattet som lite fordelaktig for næringsdrivende. Det at det i Norge ofte har vært rederfamiliene som har vært mest aktive i sin bruk av skatteparadis, har trolig en sammenheng med rederinæringens internasjonale struktur. Norsk skipsfart la i mellomkrigstiden grunnlaget for en ny storhetstid. Etter at norske redere hadde vært sene ved overgangen fra seil til damp på slutten av 1800-tallet, var de nå i fremste rekke ved overgangen fra damp til motor. Gjennomsnittsstørrelsen på nye skip steg da radikalt, fra omtrent 1000 tonn dødvekt før 1914, til omtrent 8000 tonn i slutten av 1920-årene.8 Skipene ble ofte bygget ved utenlandske verft, og gjerne betalt av såkalte arbeidskonti i utenlandske banker. Virksomheten har lett kunnet flytte på seg, noe som også har vært en konstant trussel overfor norske myndigheter, som har svart med å gi rederinæringen betydelige skattelettelser. På 1970- og 80-tallet var rederinæringen sterkt presset av den såkalte shippingkrisen, hvor det store fallet 10
introduksjon
i oljeprisen i 1973 førte til nedgang i tankmarkedet for en rekke norske verft og rederier. Flere rederier valgte da å flagge ut til såkalte bekvemmelighetsstater, slik at handelsflåten krympet fra 41,2 millioner dødvekttonn i 1980 til 10,7 millioner i 1987.9 Sammen med den økende konkurransen fra lavkostland, var dette årsaken til at Rederiforbundet høsten 1985 presset på for redusert skatt for norsk skipsfart. Elleve år senere foreslo Finansdepartementet endringer i rederibeskatningen, som i praksis gir norske rederier nullskatt. På tross av dette har norske rikfolk og redere fortsatt å bruke skatte paradiser. Fra tid til annen dukker det opp historier om rikmannsfamilier med bankkonti i skatteparadis. Det er i de beste familier det skjer. Skipsrederfamilien Ditlev-Simonsen, med tidligere ordfører i Oslo, Per, i spissen, ble i 2007 avslørt å ha «tanter i Sveits». Det var familiens kodenavn på en konto i den sveitsiske banken Schweizerische Kredit anstalt, som blant annet ble brukt til å finansiere eiendomskjøp og hyttebygging. Olsen-familiens Liechtenstein-trust, Ptarmigan, oppkalt etter det latinske navnet for rype, ble kjent for offentligheten da Fred. Olsens lillebror Petter Olsen krevde sin halvdel av formuen. Stiftelsen ble opprettet i 1980, og i mer enn 20 år var det uenighet med skattemyndighetene om beskatningen av Ptarmigan, som blant annet sitter med betydelige verdier i klokkekonsernet Timex. Jebsen-familien har lenge hatt virksomhet i en lang rekke land med andre skattemessige betingelser enn Norge. Det Jebsen-eide rederiet Gearbulk har for eksempel de fleste av sine skip registrert under Bahamas- eller Singapore-flagg, med et holdingselskap i Zürich, mens flåten drives fra Bergen.10 Denne måten å splitte opp virksomhet på, har blitt vanlig innen shipping. Jebsen-familiens bruk av skatteparadiset Liberia endte da også i retten, og k onflikten med norske skattemyndigheter ble løst ved forlik i 2003. De nevnte familiene er bare noen av mange norske rederfamilier som har vært aktive brukere av skatteparadis for å oppbevare formuene sine, lovlig eller ulovlig. Panama-papirene avdekket at nordmenn fortsetter å gjemme unna penger i eksotiske bankkonti verden over, godt hjulpet 11
introduksjon
av DNBs Luxembourg-kontor. Mens norske myndigheter i en årrekke har kjempet mot bruken av skatteparadiser, bidro DNB til å legge til rette for at kundene deres kunne skjule sine formuer på Seychellene for å unngå skatt. Det er ikke nødvendigvis ulovlig, men det foregår i et urent farvann, hvor skillelinjene mellom det som er lovlig og det som er ulovlig, er uklare. Det Panama-papirene avdekket, var at muligheten for å oppbevare pengene sine utenlands, lovlig eller ulovlig, er blitt enklere. Skatteparadiser er langt mer tilgjengelig nå enn på Jahre og Rekstens tid, noe som gjør at det ikke bare er de rike rederne som kan benytte seg av tjenestene de tilbyr, men også formuende pensjonister eller andre med litt penger til overs. Skatteunndragelser fører til store inntektstap for staten, midler som dermed ikke kommer fellesskapet til gode. Eksakte tall over hvor mye penger som er unndratt norske skattemyndigheter, fi nnes ikke. Det ligger i sakens natur. De er skjulte, og eierne av dem ønsker at det forblir slik. Anslag varierer fra 134 milliarder til 200 milliarder kroner.11 Beløpene er uansett formidable. Tilsvarende er det også på global basis vanskelig å få oversikt over omfanget av pengestrømmen til skatteparadis. Den engelske bistandsorganisasjonen Oxfam er blant de organisasjonene som har gjort et forsøk, og den anslo i mai 2013 at rundt 18, 5 billioner dollar er gjemt bort av velstående personer og bedrifter verden over. Panamapapirene kastet nytt lys over den grumsete baksiden av et skjult globalt finansielt system som vi vet har eksistert i flere tiår, men som myndigheter verden over har slitt med å få bukt med. Det er et system som lar multinasjonale selskaper og velstående individer verden over tilsløre sine inntekter, noen ganger lovlig, andre ganger ulovlig. Lekkasjene fra advokatfirmaet Mossack Fonseca synliggjorde at det fortsatt er langt igjen før man er kvitt problemet. Denne boken går opp sporene til to av de fremste skipsrederne av sin generasjon i Norge, som begge to også var blant pionerene i bruk av skatteparadiser, stråselskaper og stråmenn. De bygget opp et nettverk av selskaper og stiftelser som var ment å tilsløre det virkelige eierskapet, for dermed å holde inntekter skjult for 12
introduksjon
skattemyndighetene. Det var deres modus operandi. Opplegget til Reksten og Jahre ble avdekket gjennom flere tiår med nitid arbeid og rettstvister i en rekke land, ledet an av advokater og journalister. Denne boken hviler på deres skuldre. Den som først avdekket den skjulte Jahre-formuen, og hvordan den ble bygget opp, var Alf R. Jacobsen, gravejournalisten og forfatteren som fulgte Jahre-saken i en årrekke for flere redaksjoner. Uten hans arbeid hadde det neppe blitt en Jahre-sak. De to advokatene Even Wahr-Hansen og Karstein Espelid gjorde resten, og hadde også vært involvert i Reksten-saken, hvor det var advokatene Kristian Roll og Jens Kristian Thune som var bobestyrere som søkte å lete frem formuen. Både Jacobsen, Wahr-Hansen og Espelid har bidratt til denne boken gjennom flere samtaler og skriftlig informasjon. Fra Finansdepartementet har Peder Berg og Tore Eriksen stilt opp til samtaler, og det har også tidligere juridisk direktør i Fred. Olsen, Bjørn Eidem, gjort. Alle fortjener en takk. Denne boken hadde ikke blitt til uten redaktøren i Pax, som så potensialet i prosjektet og har kommet med gode innspill underveis. Takk for det. Det er en til som fortjener en stor takk, og det er Ragnhild, min kjære kone, som har latt meg isolere meg i ferier og helger, og kommet med oppmuntrende tilrop fra sidelinjen. Uten din velvilje, hadde denne boken blitt kvalt allerede ved fødselen. La Courade, Frankrike, og Syndin i Valdres, juli 2016.
13
1. peisbrannen på midtåsen
1 PEISBRANNEN PÅ MIDTÅSEN
Det ryker fra pipen på Midtåsen, den sagnomsuste villaen som sandefjordsrederen Anders Jahre fikk bygget på 1930-tallet. Villaen er tegnet av samme arkitekt som sto bak Oslo rådhus, Arnstein Arneberg, og ligger på en 60 mål stor naturtomt med tilhørende parkanlegg – høyt hevet over Sandefjord, med utsikt over fjorden og byen med sine hus og spir. Det er den største av alle redervillaene i byen. Ingen skal være i tvil om at her bor en av Sandefjords store sønner. Kanskje den aller største. Bak de store portene som vokter over det røde mursteinsbygget bor Anders Jahre sammen med sin kone Bess. De har ingen barn. Villaen har i flere tiår vært midtpunktet i Jahres mytiske liv. Her har internasjonale storheter som Aristoteles Onassis, Jussi Bjørling, Maria Callas og sjahen av Iran overnattet. Dette mytiske livet var nå imidlertid i ferd med å nærme seg slutten. Det er lite oppsiktsvekkende ved at noen fyrer i peisen sent på høsten, og den gamle mannen liker varmen peisen gir. Med noen få plussgrader er det uansett ikke spesielt varmt denne novemberhelgen i 1979. Likevel er bålet i peisen omstridt – for det er d okumenter den aldrende rederen kaster inn i flammene. Det er slik han holder liv i peisen, ved å kaste verdifulle dokumenter inn i flammene der han sitter i en av de dype, grønne lenestolene i røkeværelset i den 1200 kvadratmeter store villaen – angivelig med så stor iver at det begynner å brenne i pipen. Anders Jahre har noe å skjule for norske myndigheter, disse papirene som ingen ivrige skatterevisorer bør se. Inn i peisen flyr de – på flukt fra skatte myndighetene som har iverksatt bokettersyn hos Jahre og hans selskaper, på jakt etter en antatt utenlandsformue. – 14 –
1. peisbrannen på midtåsen
Ingen røyk uten ild? Mistanken var ikke ny. Anders Jahre hadde gjennom flere tiår bygget opp en betydelig virksomhet i utlandet, opprinnelig samlet i det Panama-registrerte selskapet Pankos Operating Company. Selskapet ble etablert i 1939, men skiftet i 1958 navn til Continental Trust Company Inc., CTC, som et ledd i å skjule Jahres befatning med selskapet. Norske myndigheter hadde da allerede mistenkt at Anders Jahre hadde tilknytning til selskapet Pankos. Jahre nektet, og lot myndighetene tro at det var den greske skipsrederen Aristoteles Onassis som sto bak selskapet. Samtidig satte han i gang flere tiltak for å skjule sin egen forbindelse til selskapet. Først vurderte han å flytte innmaten i selskapet over i et nytt selskap, men i stedet skiftet han altså navn på selskapet – til Continental Trust Company, CTC. Anders Jahre lyktes med å holde myndighetene på en armlengdes avstand gjennom dette navnebyttet i en tiårs periode, men da han mot slutten av 1960-tallet ville vise en økonomisk gavmildhet som ikke sto i forhold til den oppgitte formuen, begynte myndighetene igjen å vise interesse for den antatte utenlandsformuen. I 1968 kunne Sandefjord kommune glede seg over at byens store sønn ønsket å bidra til at den fikk et nytt rådhus ved hjelp av store private donasjoner. Da lovnaden om donasjoner skulle realiseres, forsøkte Jahre mellom 1973 og 1974 å hente hjem hele 20 millioner kroner for å betale for Sandefjord rådhus. Dette vakte betydelig mistenksomhet. Beløpet var imidlertid bare halvparten av de 40 millionene han hadde lovet ordfører Einar Abrahamsen i et brev av 13. mars 1972. Pengene var ikke – ble det hevdet – Anders J ahres egne, men ble lovet på vegne av CTC. Dette var, skrev Jahre, et s elskap han hadde «en betydelig interesse» i, men – presiserte han – det var ikke snakk om aksjeinteresse. I brevet sto det videre at styret for selskapet, med Jahres tilslutning, hadde satt som betingelse for bidraget at donasjonen og donators navn ikke måtte publiseres hverken i norsk, svensk eller annen utenlandsk presse.1 Pengegaven støttet imidlertid på problemer da det på denne tiden var valutarestriksjoner i Norge, hvorpå Norges Bank nektet – 15 –
1. peisbrannen på midtåsen
såkalt valutalisens for å hente hjem det første bidraget på 20 millioner. I stedet begynte banken å stille en rekke spørsmål om eierskapet til dette selskapet, CTC, i en langvarig korrespondanse med Anders Jahre. Det opplagte spørsmålet var hvordan et utenlandsk selskap skulle ha noen interesse av å donere penger til et rådhus i Sandefjord, med mindre Anders Jahre hadde interesser der? Forklaringen Jahre ga på at selskapet kunne finne på å utbetale slike summer, kom i et brev til Norges Bank 4. april 1974. Her skrev han at CTC ønsket å hedre ham etter at han hadde hatt personlig tilknytning til selskapet i mer enn 30 år. Men noen eierinteresse hadde han som sagt ikke, ifølge sitt eget brev til Norges Bank. Før Jahres forsøk på disse pengeoverføringene var CTC et selskap norske myndigheter ikke hadde hatt kjennskap til. I tillegg til selve pengeoverføringene begynte de nå også å stille spørsmål om selve selskapet: Hva slags selskap var det? Hvilket forhold hadde Anders Jahre til selskapet, siden han uten videre kunne gi bort 40 millioner derfra?2 Jahre benektet kategorisk at han hadde eierinteresser i CTC, men denne forklaringen gikk ikke hjem hos sentralbanken, som i 1976 varslet at saken kunne bli fulgt opp ved bokettersyn eller andre tiltak. Jahres situasjon var presset, ikke bare på grunn av de oppsiktsvekkende pengeoverføringene i seg selv, og den mistanken de hadde vakt, men også fordi myndighetenes årvåkenhet nettopp i disse årene var skjerpet som følge av at bergensrederen Hilmar Reksten samtidig ble etterforsket for skatte- og valutasvindel, og til sist siktet etter et bokettersyn våren 1976. Dermed ble det satt i gang en landsomfattende kontroll av norske redere, blant dem Anders Jahre. Bokettersynet som fulgte hos Jahre, var det første i hans kontorer på 25 år. Den gangen, etter en avtale med Handelsdepartementet, hadde Jahre lovet at han skulle avslutte sine «operasjoner i ly av bekvemmelighetsflagg». Det hadde myndighetene nå fått en sterk mistanke om at han aldri hadde gjort.
– 16 –