Piken fra Europa. Leseprøve by Pax Forlag

piken fra europa

jana weidemann

Piken fra Europa En families reise gjennom det 20. ĂĽrhundret

pax forlag a/s, oslo 2017

Innhold

Lillehammer 2009 11 Hotellfamilien i Praha 20 Tsjekkoslovakia oppstår i ruinene av første verdenskrig 39 Hotel Záhoří 70 Lillehammer og Berlin 2011 112 Motstandsarbeid i motvind 118 Alene 149 Elas kamp 172 Det tsjekkiske folkets motstand 196 Lillehammer 2013 231 Oppgjøret i Sudetenland 233 Etterkrigstid 242 Student uten sikkerhetsnett 255 Den tsjekkoslovakiske republikk etter kommunistenes kupp 276 Huset i Hougnersgate 289 Arven etter Ela 318 Takk og takk! 325 Litteratur 328 Noter 332

Den moderne nasjonalfølelse har utviklet seg samtidig med følelsen av internasjonal samhørighet. Nasjonalisme og internasjonalisme utelukker hverandre ikke, men utfyller hverandre.1 president tomáš garrigue masaryk

Til Runa og Siri

Lillehammer 2009

rafikken fløt greit gjennom veiarbeidsområdet ved Minnesund, uten forsinkelser av noe slag. Jeg var på vei til Lillehammer og hadde dårlig tid. Min mor hadde falt utenfor huset sitt og lå på sykehuset. Det var alvorlig, selv om det ikke sto om livet. Etter drøye to timers kjøring parkerte jeg bilen utenfor huset hennes i Hougnersgate og gikk rett opp til sykehuset. En kvinnelig pleier orienterte meg om hva som hadde skjedd, og advarte meg om at mor ikke så pen ut. Hun var blå rundt øynene og hadde et stort kutt i panna. I tillegg var hun lammet. Det var mulig å kommunisere med henne, ble jeg fortalt, men hun hadde ikke mye krefter. Og så gjorde pleieren meg oppmerksom på diamantringen som mor hadde hatt på seg da hun ble funnet, og som nå lå oppbevart i resepsjonen i første etasje. Pleieren ba meg hente den umiddelbart. Sykehuset kunne ikke ta ansvaret for den. Diamantringen hadde hun altså hatt på seg, en ganske vanlig onsdag kveld i sitt eget hus da hun skulle ta inn vasketøy. Trygghets alarmen, derimot, som skulle beskytte henne mot situasjoner som denne, hadde hun ikke brukt. I et lite sekund tenkte jeg at det var typisk henne. Hun mente at hun ikke trengte trygghetsalarmen. Dessuten syntes hun ikke at den var noe pen – diamantringen, derimot. Jeg angret før jeg hadde tenkt tanken ut. Ringen betød så mye for henne. Den var et symbol på fortiden, på opphavet og historien hennes fra Tsjekkoslovakia, og hadde tilhørt moren hennes, Hana. 11

Den var laget med en diamant som Hanas far, Jan, hadde kjøpt i gode tider, men som han hadde måttet selge videre i dårligere tider. Hanas mann, Artur, hadde da kjøpt diamanten av sin svigerfar og satt stenen inn i en ring som han galant hadde forært sin unge frue. Etter at mor hadde forlatt Tsjekkoslovakia, i den kalde krigens tid, ble ringen smuglet ut av Øst-Europa og til mor som forskudd på arv. Hun hadde likt å bruke denne ringen, men hadde ikke mange anledninger til det i dagliglivet på Lillehammer. Kanskje hadde hun tatt den på fordi hun ventet besøk av venninnen Jelena fra Stockholm – eller kanskje hadde hun hatt den på helt siden vi feiret 81-årsdagen hennes på restaurant noen uker tidligere. * Til tross for pleierens sterke anmodning om å hente ringen var det mor som i øyeblikket var viktigst for meg. Jeg åpnet døra til rommet hennes og gikk inn. Rommet var stort og lyst, og senga sto midt på den ene langveggen. Det mørke håret sto i skarp kontrast til det hvite sengetøyet. I panna en stor, hvit bandasje. Hun lå med lukkede øyne, skjønt det var ikke så lett å se, for øyelokkene og området rundt øynene var hovent og blått, slik pleieren hadde sagt. Hun reagerte da jeg kom bort til senga hennes, «Jana, så hyggelig at du kommer». Stemmen hennes var svak, men tydelig. Fallet hadde skjedd da hun var ute og hentet et laken som hang på tørkesnora. Hun hadde ropt og ropt, men ingen hørte henne, og hun hadde ligget lenge alene i mørket uten å kunne røre seg, før noen fant henne. Hun hadde trodd at hun skulle dø der og da. Vi snakket sammen i en halvtime, før kreftene hennes tok slutt, og hun døste av. Da jeg forlot sykehuset, møtte jeg en pleier i korridoren som igjen minnet meg om diamantringen, som jeg plukket opp i resepsjonen på vei ut. * Jeg tok snarveien gjennom Lillehammer videregående skole. Skolegården var tom, det var sent, og elevene var gått for dagen. 12

S kolen hadde vært både mors og fars arbeidssted etter at vi flyttet til Lillehammer i 1961. Mor hadde undervist i tysk, fransk og gymnastikk. Hun kunne ha et heftig temperament, og fra tidligere elever har jeg hørt at det ble tilskrevet hennes kontinentale bakgrunn. Jeg tenkte mitt om den saken. Mor var oppvokst i Praha, men meg bekjent var ikke tsjekkere vesentlig mer emosjonelle enn andre. Nå var det lenge siden hun hadde vært lærer. Hun hadde vært pensjonist i nærmere 20 år, og hadde fortsatt å bo i Hougnersgate, mitt barndomshjem. Det var et gammelt tømmerhus som foreldrene mine kjøpte i 1961. Da de ble skilt rundt 1975 flyttet min far ut, og mor hadde siden bodd i huset alene. Både mor og huset var innflyttere i byen. Huset kom fra en storgård i Vågå i 1913, mens mor kom fra storbyen Praha. Huset rommet en hel verden. Gjennom årene var det blitt fylt med bøker, tidsskrifter, avisartikler, personlige dokumenter og bilder fra et helt liv – fra familie og barndom i Praha til voksenlivet på Lillehammer. Mor elsket dette huset, selv om hun ikke la skjul på at hun kunne synes det var ensomt å bo alene i et så stort hus. Jeg låste meg inn, uforberedt på alle sporene etter mors virksomhet – som om hun bare var ute et øyeblikk og straks ville komme tilbake. Midt på gulvet i gangen sto den gule plastikkbalja som hun brukte til vasketøy. Oppi lå det et rent sett sengetøy, mønstret dynetrekk og putevar i pastellfarger. Jeg stirret på det gule lakenet som lå øverst. Det skulle ikke mye fantasi til for å forestille seg at det var dette hun hadde snublet i. På en kleshenger som var hektet fast i håndtaket på ett av skapene i gangen, hang en frottémorgenkåpe, også den i lyse pastellfarger. Den var nyvasket for at Jelena skulle kunne bruke den mens hun var på besøk. Jeg fikk en assosiasjon til Pompeii, landsbyen som druknet i lavaen fra vulkanen Vesuv så raskt at folk ble begravet der de sto og satt, slik at vi to tusen år etterpå har kunnet danne oss et bilde av dagliglivet som ble avbrutt på sekunder. På kjøkkenbenken sto den røde plastbollen full av blå plommer fra hagen, klargjort for å lage «ovocné knedlíky» eller plomme 13

knødler, en tsjekkisk rett. På bordet i spisestua lå en haug med oppskriftsbøker som røpet at menyen for Jelenas besøk ikke hadde vært helt bestemt før fallet. I kjøleskapet fant jeg kaka som vi med mye strev hadde laget sammen fire dager tidligere. Etter et delvis havari hadde vi klart å få den i ovnen, selv om den sank sammen på midten. Mor var likevel fornøyd: Det var bare å fylle på med syltetøy og dekke til med sjokolade. Hun hadde sine knep. «Kunnskap om matlaging ligger i slekta», sa hun med stolthet i stemmen. Hennes besteforeldre, Jan og Ela, hadde drevet i hotell- og restaurantbransjen i hele sitt liv, og Jan hadde sågar mottatt en utmerkelse i Praha for kokekunsten sin. Prisen skyldtes riktignok ikke først og fremst kokekunsten hans, men var en støtteerklæring fra kokkelauget i Praha etter at Jan hadde servert en lunsj til den kravstore tyske kronprinsen i 1906. Kronprinsens misnøye hadde den gang nådd avisene, ikke bare i det østerriksk-ungarske riket, der lunsjen hadde funnet sted, men spredt seg til avisforsidene i Tyskland, Frankrike og Storbritannia. En ydmykende måte å bli kjendis på, selv om Jan fikk oppreising til slutt. Jeg kom til å tenke på diamantringen og tok den fram fra veska. Jeg prøvde å sette den på fingeren, men den var altfor stor. Ringen var i hvitt gull og besto av én stor diamant og elleve små. Da jeg sjekket innsiden av ringen, var den full av jord. Den hadde nok vært med på hagearbeid også. Jeg pirket ut jorda med en nål og bestemte meg for å ta ringen med til banken og legge den i safen. Et halvt år tidligere hadde jeg sittet i den samme stolen, og mor hadde sittet i sofaen ved siden av, da hun hadde begynt å fortelle en episode fra barndommen som jeg aldri hadde hørt før. Jeg ble så tatt av historien hennes at jeg skrev den ned rett etterpå. Den var fra den tyske okkupasjonen av Böhmen og Mähren etter at hennes mor Hana var blitt tatt av Gestapo, anklaget for planlegging av høyforræderi mot den tyske staten: Jeg lå i senga mi og gråt. Jeg kunne høre musikken fra kinoen fire etasjer under. De spilte den amerikanske filmen 100 menn og

en kvinne (One Hundred men and a Girl ) med Deanna Durbin. Stemmen hennes trengte gjennom musikken – og jeg husker jeg tenkte: Kanskje hun kan hjelpe meg å få moren min tilbake? Det var selvfølgelig bare tull, men jeg var så fortvilet. Det var før USA erklærte krig mot Tyskland. Jeg må ha vært 11 år. Mor hadde sittet med et rolig, ettertenksomt uttrykk i ansiktet. Historien hadde kommet så brått – men likevel så velformulert – som om hun hadde tenkt på den lenge. Jeg hadde aldri hørt henne gi så klart uttrykk for savn, selv om hun også tidligere hadde fortalt at Hana og søsteren hennes, Jiřina, hadde vært borte i lang tid og at de satt i fengsel i Berlin. Jeg visste at det også var en side ved denne historien som det ikke ble snakket om, og at den hadde noe med onkel Otto å gjøre. Da jeg var barn, fikk vi alltid en liten trekasse tilsendt til jul, med små marsipanfrukter, Lübecker-marsipan, fra en onkel Otto – eller onkel Doktor, som mor noen ganger kalte ham. Onkel Doktor var ikke en ordentlig onkel, men da jeg spurte hvem han var, fikk jeg bare uklare svar. Jeg ble fortalt at han var en venn av Hana, min mormor. Da jeg ble større, fikk jeg vite litt mer. Han hadde vært en nær medarbeider, og senere motstander, av Hitler. Mors tsjekkiske historie har vært en bør for henne. Den har vært vanskelig å snakke om, vanskelig å dele, men også vanskelig å ta imot. Jeg hadde mer enn nok med mitt eget liv. Men denne kvelden hadde noe forandret seg. Mors historie var ikke lenger noen belastning. Tvert imot ble jeg nysgjerrig, jeg ville vite mer. Etter den kvelden laget vi en avtale om at vi skulle skrive historien hennes sammen. Mor hadde begynt å skrive ned opplevelser fra barndommen sin noen år tidligere, men det ble aldri annet enn brokker. I fellesskap skulle vi få det til. Nå var alt brått forandret. Ville jeg noen gang få kjennskap til det hun ville fortelle? Jeg gikk bort til skrivebordet hennes. Det hadde vært sentrum for aktivitetene hennes så langt tilbake jeg kunne huske, og til tider overfylt av eksamensoppgaver, rettebunker, lysbilder til bruk i undervisningen, utenlandske tidsskrifter som Stern og Der Spiegel. Noen ganger sto det også en stor magnetofon der 15

med lydbåndopptak fra Berthold Brechts Tolvskillingsoperaen eller franske «chansons». Og brev. Alltid masse brev – først og fremst fra familien i Tsjekkoslovakia, men også fra venner i Norge og andre land; Tyskland, Frankrike, Sverige og Danmark, ett og annet fra USA. I dag var skrivebordet atskillig mer temmet. Den brune teakbollen med blyanter, penner og viskelær sto fremdeles innerst til venstre på bordet, ved siden av en liten trekasse med huskelapper i forskjellige farger. Hvis jeg åpnet skapet i skrivebordet og så i øverste skuff, ville jeg finne brukte konvolutter som hun hadde tenkt å bruke en gang til. Under det brune skriveunderlaget med plastikktrekk hadde hun lagt postkort, bilder som hun likte godt, noen adresser og beskjeder til seg selv. Jeg fant et utklipp med ti skriveråd av Tove Nilsen, og rett ved siden av, et lite dikt som fanget min oppmerksomhet:

diamant

Jeg har en liten diamant fra noen vonde år Den oppsto under ild og press av blod fra mine sår, Jeg skjønner ikke livets lov og får vel aldri svar men denne såre skatten er det kjæreste jeg har. Diktet var signert Berit Østberg. Jeg leste det flere ganger, til det nærmest hadde satt et avtrykk i hjernen min. Over skrivebordet hang portrettet av hennes mor, Hana. Hun så rett på meg med alvorlige øyne og et lite smil. Bildet var tegnet med fargestifter i lyse farger og signert Morinio 37. Da var Hana 32 år gammel og mor 9. Jeg ble aldri klok på det bildet. Hanas smil var varmt og vennlig, men øynene hennes var liksom ikke med. 16

De var alvorlige. Kalde. Eller triste? Bildet ga meg en uro, som ble forsterket av at kunstneren hadde gitt Hana en glorie – i svart. Mine manglende kunnskaper om kunst gjorde det umulig for meg å si om fargevalget var en konvensjon, eller om han ville skape et uttrykk for sorg eller skjebne. Sorgen hadde i alle fall gjort sitt inntog i Hanas liv da bildet ble laget. Hun ble enke allerede 26 år gammel. Men det var bare begynnelsen på sorgene hennes. Kanskje var det allerede på det tidspunktet da bildet ble tegnet så mye usikkerhet, både i Hanas liv og i Europas framtid, at kunstneren syntes han kunne koste på seg en liten uværssky over Hanas hode. * Etter noen dager på sykehuset var mor bra nok til å bli overført til en korttidsplass på Lillehammer helsehus. Hun var fortsatt lam i beina, men hadde begynt å få litt førlighet i armene. Den første tiden var det vanskelig å få kontakt med henne, annet enn i korte øyeblikk. Til å begynne med kunne hun heller ikke holde en kopp, langt mindre kniv og gaffel. Etter noen uker kunne hun sitte oppe i rullestol, og etter hvert ble også armene og hendene sterke nok til at hun kunne spise selv. Ville hun bli frisk nok til at vi kunne fortsette på historien hennes? Jeg hadde lest deler av det hun hadde skrevet. Hun hadde begynt på fortellingen om onkel Otto. Otto Strasser, og broren hans Gregor, hadde vært blant Hitlers nærmeste medarbeidere før de brøt med ham, noe som fikk store konsekvenser for dem begge, og hun hadde fortalt om barndommen sin på Hotel Záhoří ved bredden av elva Vltava, der hun som seksåring opplevde et politisk mord. Men hvor langt var hun kommet? Det ble mange besøk på Lillehammer den høsten, og jeg brukte mye av tiden til å grave i en betydelig samling utklipp av avisartikler og annet materiale hun hadde samlet i årenes løp. I en kurv i stua fant jeg en rød og en blå perm med kopier av håndskrevne brev på tysk, ordnet etter dato. Det var kopier av brev som Hana og Jiřina hadde skrevet hjem fra fengselet i Berlin i 1939. I kurven fantes det også rikelig med kopier av gamle avisnotiser om den tyske tron 17

følgerens Wilhelm av Hohenzollerns besøk på Jan og Elas restaurant i Veselí-Mezimostí i 1906. I en hylle på salen, den store stua i annen etasje, sto album med bilder fra barndom og ungdom i Tsjekko slovakia og livet hennes i Norge. Det var også et par album som må ha tilhørt Hana eller Jiřina. Nede i kjelleren, i en gammel skjenk, lå det en dagbok på tsjekkisk, påbegynt i 1935, og en bunke kort med motiver fra forskjellige steder i Norge, skrevet sommeren 1948, også de på tsjekkisk. I en arkivboks på soverommet fant jeg historien om faren hennes, ingeniør Artur Brodský. Den kjente jeg allerede, for jeg hadde hjulpet til med oversettelsen fra tsjekkisk til norsk. Var det mer stoff på PC-en som befant seg i soverommet? Jeg følte meg som en inntrenger da jeg logget meg på, men jeg gjorde det likevel og fant begynnelsen på historien hennes, fortalt av henne selv: 12.04 2003, Lillehammer. På tsjekkisk eller på norsk? Det blir nok på norsk, for jeg vil skrive dette for mine barnebarn, og de vil neppe lære seg tsjekkisk. Og hva er det jeg vil fortelle dem? Jeg vil fortelle noe fra min tsjekkiske families historie. Det blir mest om moren min og tanten min, de to som jeg får stadig mer aktelse for etter som årene går. Jeg forstår stadig klarere hvordan tilfeldighetene vever seg sammen til en livsgang som fanger oss og til slutt blir til en skjebne. Og den igjen blir utgangspunkt for livet til den nye generasjon, barna. Har dere lurt på hvorfor dere har en tsjekkisk født mormor/ farmor? Hvorfor jeg kom til Norge straks etter artium, bare to år etter slutten av den andre verdenskrig? Dere finner et svar her, noe senere. (…) Jeg vil også fortelle dere hvordan SentralEuropas politiske kamper var bestemmende for min families skjebne, i likhet med millioner av andre familier. Hun hadde skrevet 14 sider. Det var en god begynnelse, noen tråder som jeg kunne begynne å nøste i for å komme nærmere de begivenhetene som jeg foreløpig bare kjente i stikkords form. Fortellingen 18

som skulle bringe meg nærmere familien i Europa, og hvorfor den unge Handula, rett etter annen verdenskrig, i en alder av 18 år, hadde valgt å forlate familien sin og storbyen Praha for etter hvert å slå seg ned som lektor i den lille norske byen Lillehammer rundt 1960.

pax.no

jana weidemann er født i 1958 og er avdelingsdirektør i Kunnskaps departementet. Hun har t idligere jobbet ved Universitetet i Oslo, og har n ordisk hovedfag derfra. Hun vokste opp på Lillehammer, med tsjekkisk mor og norsk far. Somrene tilbragte familien ofte sammen med tsjekkisk f amilie, på øst- eller vestsiden av jernteppet. Det har gitt henne kjennskap til og interesse for tsjekkisk kultur og h istorie. Dette er hennes første bok.

Rett etter krigen, før jernteppet faller og skiller øst og vest i Europa, forlater den 18 år gamle Handula Tsjekkoslovakia for å studere. Hun velger å bli i Norge, og etablerer seg med familie og karriere som lektor på Lillehammer gymnas. Ved å nøste opp historien hennes og familiens hemmeligheter, fortelles en historie om samhold, forfølgelse, gjestfrihet og overlevelse – som gir et nærgående bilde av Europas varme og kalde kriger.

Jana Weidemann Piken fra Europa

Piken fra Europa er en generasjonsfortelling som beveger seg fra Prahas slott og restaurantliv sent på 1800-tallet, via Gestapos fengsel i Berlin under andre verdenskrig, for til slutt å ende i Norge. Familien Grafs historie er flettet inn i sentrale og dramatiske hendelser fra 1900-tallet, der særlig motstandsarbeidet til den nasjonalsosialistiske utbrytergruppen Schwarze Front bringer familien inn i begivenhetenes sentrum.

Jana Weidemann

Piken fra Europa En families reise gjennom det 20. århundret

forsiden:

Bilde av Handulas identitetskort fra 1943, som viste at hun var borger av protektoratet Böhmen og Mähren, det vil si de tyskokkuperte delene av Tsjekkoslovakia under andre verdenskrig. Foto: Jana Weidemann.