Regn i november. leseprøve by Pax Forlag

Auður Ava Ólafsdóttir på Pax Forlag: Stiklingen, 2013

Auður Ava Ólafsdóttir

REGN I NOVEMBER oversatt fra islandsk av tone myklebost

pax forlag a/s, oslo 2015

originalens tittel: rigning í nóvember copyright: © auður ava ólafsdóttir, 2004 norwegian translation rights arranged through agreement with Éditions zulma norsk utgave: © pax forlag 2015 omslag: erlend askhov trykk: scandbook ab, falun printed in sweden isbn: 978-82-530-3807-0 Oversetteren er medlem av Norsk oversetterforening Innkjøpt av Norsk kulturråd Denne oversettelsen har fått støtte fra Nordisk Ministerråd

Tilegnet Melkorka Sigriður Hvor er det byer, men ingen hus, veier, men ingen biler, skoger, men ingen trær? Svar: På kartet.

(Gåte fra barnas morgen-tv)

Null

Sånn fortoner det seg for meg når jeg nå ser tilbake og kanskje ikke husker alt i helt riktig rekkefølge. I alle fall, vi står tett sammen midt på bildet, jeg har armen rundt skulderen hans og han holder også i meg et eller annet sted – naturlig nok ganske langt nede – jeg har en mørkebrun lokk hengende ned over den svært bleke pannen, han smiler bredt og holder noe i den lukkede hånden som han rekker frem. De utstående ørene sitter langt nede på det store hodet og høre apparatet, merkelig stort og gammeldags, er som et mottakerap parat for sendinger utenifra verdensrommet. Øynene, som blir forstørret unaturlig mye av brillene, slik at de nærmest fyller ut glassene, gir ham dessuten et meget spesielt utseende. Så snur da også folk på gaten seg for å se etter ham, først ser de på ham, så betrakter de meg, deretter stirrer de på ham igjen og lar blikket følge ham så lenge de har ham i øyesyn, for eksempel mens vi leier hverandre over lekeplassen og jeg lukker jernporten etter oss. Når jeg hjelper ham opp i bilsetet og tar på ham bilbeltet, ser jeg at de fremdeles stirrer på oss fra de andre bilene. I bakgrunnen på bildet står den fire år gamle bilen min med manuelt gir. De tre gullfiskene flyter rundt i bagasjerommet – det vet han ikke ennå – og under ligger den blå tomannssoveposen, en gjennomvåt svamp. Snart skal jeg kjøpe to nye dundyner på samvirkelaget, for det går 7

ikke an at vi, en trettitre år gammel kvinne og en fremmed gutt, deler sovepose, sånt er det ingen som gjør. Innkjøpene burde ikke bli noe problem, for hanskerommet er proppfullt med pengesedler, rett fra banken. Og det selv om det ikke er blitt utført noen kriminell handling noe sted, med mindre det er kriminelt å ligge med tre menn i løpet av en tre hundre kilometer lang strekning på ringveien, uasfaltert for det meste, egentlig der det er minst plass mellom isbreen og fjæra og der det er flest broer med bare ett kjørefelt. Ingenting er som det skal være, det er siste dagen i novem ber måned, en bekmørk dag på øya og vi har begge bare på oss genser, jeg har hvit høyhalser, han har en ny, mintgrønn, mønsterstrikket hettegenser med flettemønster, temperaturen er omtrent slik den var i Lisboa dagen før, sier nyhetsoppleseren i radioen og det er spådd nedbør og varme fremover. Derfor burde kvinner, som er alene med barn, ikke ferdes omkring i den svarte ødemarken uten grunn, og slett ikke i nærheten av broer med bare ett kjørefelt, for mange steder flommer vannet over veien. Jeg er ikke så kravstor at jeg forventer at det med hver eneste ettfeltsbro skal dukke opp en ny elsker, men jeg vil likevel være på den sikre siden. Når jeg gransker bildet nærmere, ser jeg, noen skritt bak oss, en ung mann, jeg vil gjette på at han er sytten år, egentlig står han mellom gutten og meg, men ansiktet er ikke helt i fokus. Ansiktstrekkene under luen er følsomme og jeg har følelsen av at han har dårlig hud som begynner å bli bedre. Han ser søvnig ut og står og lener seg mot bensinpumpen med halvlukkede øyne. Studerer man bildet nøyere, virkelig gransker det, kan jeg ikke utelukke at man fortsatt kan se rester av fjær på dekkene, til og med blodflekker på hjulkapslene, selv om det er gått tre uker siden ektemannen min spaserte ut med ryggplagemadrassene fra dobbeltsengen, campingutstyret og ti kasser med bøker, slik var 8

det med den saken. Men folk burde likevel ha i mente at ikke alt er slik det synes ĂĽ vĂŚre, sammenlignet med et dĂ¸dt, ubevegelig stilleben, er virkeligheten et yrende ormebol.

Gud skje lov at det ikke var et barn. Jeg løsner bilbeltet og hopper ut av bilen for å sjekke dyret, det ser relativt uskadd ut, ligger pent besvimt, halsen er riktignok slapp og kraftløs, brystet er blodig, jeg frykter at det befinner seg et knust gåsehjerte under den oljeglatte, fjærkledde overflaten. Papirene har glidd ut av mappene ved bråbremsingen, over settelser på forskjellige språk er spredd utover gulvet, men i det fullstappede baksetet ligger en bunke som fortsatt er rimelig intakt. Det beste ved jobben – noe jeg ikke nøler med å gjøre kundene mine oppmerksomme på – er at jeg leverer alt på døren hjemme hos dem, jeg kjører ut korrekturleste artikler, essays og oversettelser, som om det er thailandsk nudelsalat og vårruller. Det kan godt være at det er gammeldags, men det virker, folk vil gjerne kjenne på papiret og ha en ørliten stund ansikt til ansikt med et fremmed menneske som i noen tilfeller har skuet inn i dypet av deres sjeleliv. Det beste er å komme rett før middag når pastaen akkurat er ferdigkokt og ikke bør ligge ett eneste minutt lenger i vannet, eller når løken er ferdigstekt og fisken ligger klar på en seng av brødrasp og husets herre eller frue ikke har vært åndsnærværende nok til å skru av platen under stekefettet mens han eller hun tar seg av dørklokken. Min erfaring er at det er på den måten det går fortest, folk vil ikke få gjester inn i matlukten til seg, de vil ikke diskutere med fremmede i sokkelesten, eller til og med 10

barbent, blant forskjellige typer skotøy i den trange gangen, ungene blir grinete, min erfaring er at i sånne situasjoner tar oppgjøret kortere tid og det er minst sjanse for at folk prøver å slippe unna momsen, de trekker ikke ut tiden når jeg har sagt at jeg ikke tar kort, men skriver i all hast ut en sjekk og tar imot det jeg leverer dem. Hvis folk kommer til den lille arbeidsleiligheten jeg leier nede ved havnen, må jeg regne med at de tar seg god tid til å gruble over bemerkningene mine, til å overbevise meg om sin gode vilje, sin kunnskap innen faget, hvorfor de brukte nettopp disse bestemte ordene på den måten de gjorde. Meningen var ikke at jeg skulle skrive om artiklene – i en helsetning hadde jeg strøket ni ord – men bare korrigere der det i hastverket var blitt utført tastefeil, slik kunden min formulerer det samtidig som han retter på brillene og slipset og glatter på håret ved tinningene foran speilet i gangen. Meningen er ikke, sier han, å forenkle en komplisert t ankegang uforholdsmessig mye, for artikkelen var beregnet på folk som hadde greie på saken. Og det på tross av at jeg ikke hadde gjort noen bemerkninger ved dativsubstantivet varmtvannskraftverkplanlegging, men bare lurt på om jeg av og til kanskje kunne bytte ut inntektsbærende, som forekom fjorten ganger på én side, med et gammeldags, folkelig og lite brukt adjektiv, grøderikt. Men dette hadde jeg ikke sagt høyt, hadde bare tenkt det for å more meg selv lite grann. Når vi er kommet til enighet, hender det iblant at noen menn forteller litt om seg selv, og også spør litt om meg, om jeg er gift og den slags. To eller tre ganger har jeg laget ristet brød til dem. Men jeg må likevel innrømme at det ikke var meg som tråklet sammen annonsen, det var det venninnen min Audur som gjorde, i et åpenbart manisk anfall. En så lett tone er ikke min stil. Påtar meg å lese korrektur, korrigere BA-oppgaver, også artikler for fagtidsskrifter og aviser om alle typer emner. Korrigerer valg taler, uavhengig av politisk parti, retter opp persongjenkjennelige 11

språkfeil i anonyme klage- og/eller fanbrev, fjerner språklige blun dere og uheldige sitater av filosofer og diktere i lykkønskningstaler, hever nekrologene opp på et høyere plan (nærmere det guddomme lige), har alltid sitater fra avdøde nasjonaldiktere på rede hånd. Dertil oversettelser fra elleve utenlandske språk til islandsk eller fra islandsk, blant annet russisk, polsk og ungarsk. Raskt og velgjort arbeid. Hjemmeleveringstjeneste. Behandler alle saker konfidensielt. Jeg plukker opp den varme fuglen, regner med at jeg har kjørt over hanndyret, og siden jeg som ved en skjebnens ironi nettopp har lest korrektur på en artikkel om gåsens følelsesliv og dens særegne og eviglange troskap overfor maken sin, kikker jeg meg rundt etter livsledsagersken i flokken. De siste hunngjessene er fortsatt vraltende på vei over den speilglatte gaten, opp på fortauet på den andre siden, de store oransje føttene med svømmehud brer seg utover asfalten. Så vidt jeg kan se er det ingen som har brutt ut av flokken for å se seg om etter maken sin, jeg kan heller ikke se noen påfallende parlikhet mellom fuglen jeg holder i hånden og en av de andre. Og det selv om jeg nylig har begynt å kunne se forskjell på diverse svarte katter i gaten ut fra hvordan de reagerer på sinnsbevegelse eller kjæling. Det som overrasker meg mest der jeg står midt på gaten og fremdeles holder rundt halsen på dette ikke så verst fete dyret, er at jeg hverken føler uhygge eller skyldfølelse. I mitt hjerte betrakter jeg meg selv som et relativt samvittighetsfullt menneske, det vil si, jeg prøver å unngå konflikter, har vanskelig for å si nei til en bønn som presenteres med mannlig følsomhet, og kjøper lodd fra alle hjelpeorganisasjoner som dytter posten sin inn gjennom brevluken til meg. Tvert imot føler jeg spenning slik jeg vanligvis gjør foran kjøttdisken i butikken rett før jul, og tenker mest av alt på krydderet, på tilbehøret og om mønsteret på Good Year-dekkene vil være synlig under den tykke og dekkende viltsausen. 12

– Jaja, godt nyttår på forskudd, sier jeg til gjestene mine i det uventede vennelaget en mørk novemberkveld og lar det være med det. Jeg rasker med meg noen sider fra en utrolig kjedelig artikkel om varmeledere for å legge under fuglen før jeg plasserer den forsiktig i bagasjerommet. Det er år og dag siden jeg åpnet bagasjerommet, så viser det seg også å være nesten fullt med husholdningsruller, som jeg kjøpte for å støtte en idrettstur for handikappet ungdom, det var jammen godt jeg ikke valgte rekene. Gåsen kommer ikke til å lide samme skjebne, for nå skal jeg gi min mann, kjøkkenets desiderte gourmetkokk, en virkelig gledelig overraskelse. Først må jeg riktignok bare en gang til stikke innom et bolighus i Melarnir for å gjøre det som det ikke var meningen å gjøre noen gang mer.

Jeg parkerer bilen ved huset, så løper jeg opp det uslitelige trappe teppet, opp i tredje etasje, tar til og med to trinn av gangen i den lillablå trappeoppgangen, så det smeller i hælene mine. Jeg bekymrer meg ikke over at det på min vei oppover åpner seg to, tre sprekker på størrelse med loddrette brevsprekker i ytterdørene, slik at lukten av årtiers husholdning slipper ut, bekymrer meg ikke over om noen skulle ønske å kartlegge bevegelsene mine, for dette jeg er kommet for å gjøre for tredje gang på tre uker, er ikke noe jeg har tenkt å gjøre til noen vane, egentlig er det et absolutt unntak i ekteskapet mitt. Når jeg løper ut herfra etterpå, kan jeg si til meg selv at jeg aldri kommer tilbake hit mer, derfor bryr jeg meg ikke om sprekkene, ofrer ikke dørkikkere en halv tanke engang. For jeg har hastverk med å legge de blodige hendene mine rundt halsen på min elsker på denne nyoppussede parketten, stryke fingrene nedover nakkegropen og etterlate en rød stripe, deretter bli ferdig i en fei for så å få tak i tilbehøret til gåsen før butikkene stenger. Lengst tid tar det å dra av meg støvlettene, han lener seg mot dørkarmen og jeg strekker ut foten, han slipper meg ikke med blikket imens, har tatt av seg brillene. Han har stort sett trukket persiennene helt ned og den dempede oktobersolen, som er i ferd med å gå ned ute på Nes, gjør kroppene våre riflete, som to sebraer som har et raskt møte ved et vannhull. Jeg kjenner det på vaskepulverlukten fra sengeklærne at 14

han har skiftet på sengen, alt er uhyre ordentlig, en slik leilighet kunne jeg ha forlatt i et ildhav eller en krig uten å ta med meg noe, uten å savne noen ting. Det eneste som stikker seg ut i leiligheten er de rynkete, mønstrede gardinkappene over persiennene. – Mamma har sydd dem og hun ga meg dem da jeg ble skilt, sier han og kremter litt. Naturligvis endrer omgivelsene seg etter hvordan man har det og føler seg, selv om jeg akkurat her og nå ikke har overskudd til å diskutere betydningen av skjønnhet eller behag. Det at jeg sitter her naken ytterst på sengekanten, kan ikke akkurat sies å være forberedt, ingen intensjoner er knyttet til dette, nei, i øyeblikket er det bare sånn at jeg befinner meg i disse omstendighetene. Jeg bryr meg ikke om at det mangler all farge her og at hele leiligheten kanskje er stygg, jeg bryr meg heller ikke om at han staver «i rikt monn» med bare én n og skriver «kort sakt», og at han snakker litt grovt, også der det ikke passer seg, for hendene hans har et fast grep og nøler ikke. Selv om jeg riktignok ikke har noen særlig erfaring i denne typen saker, vet jeg i alle fall én ting og det er at det ikke er noen forbindelse mellom kjønnsliv og språkfølelse, såpass har jeg fått med meg. Det ligger en liten fjær i blodklatten på første side, men jeg behøver ikke engang å lure på om jeg skal gi ham artikkelen før eller etter, jeg vet av erfaring at det er bedre å vente til etterpå, at det ikke er gunstig å blande arbeid og privatliv. Etter at vi hadde ligget sammen første gangen, så det ut som om han ble forbauset da jeg rakte ham regningen med momsen spesielt avmerket. Etterpå hjelper jeg ham å glatte ut lakenet, og mens han trekker det blårutete dynetrekket, som ligger i en eneste tull ved fotenden, på gåsedunsdynen igjen, er han åpenhjertig og betror meg små ting som ingen kvinne må fortelle videre. Da legger jeg for første gang merke til den spesielle tatoveringen nederst på ryggen hans, ikke ulik et edderkoppnett, noe som i seg selv er bemerkelsesverdig for en mann i hans stilling. Når jeg rører ved den, kjenner jeg at det ligger et opphøyd arr under. 15

Jeg spør ham om det, og han sier at det var noe som skjedde uten at det var meningen, jeg er ikke sikker på om han mener arret eller tatoveringen. Han strekker frem hånden. – Er ikke denne din? spør han og holder en hvit blondeunderbukse mellom tommel og pekefinger. Som om det var noen andre det kunne være snakk om. Jeg har det travelt med å komme meg hjem, men når jeg har vasket hendene med den rosa flytende duftsåpen hans og kommer ut av badet, har han dekket bordet, kokt egg, smurt to brødskiver med røkt laks til meg og laget te. Han går fremdeles barbent omkring med bar overkropp, og stiller seg ved siden av meg mens jeg spiser, ser på meg og tar på seg skjorten. – For et par dager siden så jeg bilen din nede i byen og jeg parkerte ved siden av den, sier han. La du ikke merke til det? – Nei, det gjorde jeg ikke. – La du ikke merke til at noen hadde skrapt frontruten for deg heller? – Nei, jeg gjorde ikke det, men takk skal du ha likevel. – Jeg så at det var på tide med kontroll av bilen. Når jeg har spist begge brødskivene og skal til å takke for meg, og kysse ham fordi jeg ikke kommer tilbake, spør han meg hvor ofte jeg tenker på ham. – Sånn hver tredje–fjerde dag, sier jeg. – Det betyr fem komma seks ganger på tre uker, sier den nyskilte spesialisten, som har skjorten hengende over buksene og bare har fått kneppet én knapp. Jeg tenker tydeligvis mer på deg enn du gjør på meg, sånn seksti ganger om dagen og også når jeg våkner om natten, jeg lurer på hva du holder på med, ser deg for meg når du smører deg med krem etter badet, lurer på hvordan det er å være deg, og om kvelden forestiller jeg meg at du ikke kryper til sengs før mannen din har sovnet. – Han er relativt lite hjemme om kveldene nå for tiden. Da spør han om jeg har tenkt å skille meg. 16

– Nei, jeg hadde ikke tenkt det, sier jeg. For jeg elsker trolig mannen min. Men det sier jeg ikke. Da forteller han meg umiddelbart at dette blir siste gangen. – Siste gangen med hva? – At vi ligger med hverandre. Det er for smertefullt for meg hver gang jeg må ta farvel med deg, jeg synes det er som om jeg står ytterst på kanten av et stup. Jeg er en mann med stor høydeskrekk. Det er blitt foruroligende mørkt da jeg løper nedover trappene i huset hans for tredje gang på like mange uker. For nå har jeg gått og nå er det slutt og jeg skal aldri mer gjøre det jeg nettopp har gjort, for jeg har det travelt med å komme meg hjem. Og det selv om det sannsynligvis ikke er noen som venter på meg der. I bilen på veien hører jeg Vårsang av Mendelssohn i radioen, platen er både slitt og rispet, men det virker ikke som om programlederen ofrer det en tanke. Jeg legger derimot merke til det, selv om jeg knapt kan påstå at jeg hører etter.

pax.no

fra forfatteren av Stiklingen

new york times

auður ava ólafsdóttir er en av Islands mest kjente og leste forfattere. Hennes andre bok på norsk er en særdeles velskrevet og mørkt humoristisk fortelling om vennskap og kjærlighet, ansvar og frihet, og om forholdet mellom voksne og barn.

«Alle som på uforklarlig vis har blitt forelsket i en europeisk road trip-fortelling, vil være mottakelig for denne historien om en reise rundt Islands ringvei.» new york magazine

«Denne pikareskromanen … er båret fram av skildringen av [Islands] nakne, lunefulle skjønnhet.» new yorker

«Tankevekkende og morsom … en roman full av overraskende spenning og ømhet.» kirkus

pres sen om Stiklingen:

auður ava ólafsdóttir

regn i november

auður ava ólafsdóttir (født 1958) er en av Islands mest kjente og populære forfattere. Hun underviser i kunsthistorie ved Universitetet på Island, har undervist ved Islands Teaterhøgskole og vært direktør for Universitetet på Islands kunstsamlinger. Som forfatter skriver hun i mange sjangre, med romaner, dramatikk og poesi. Ólafsdóttir fikk sitt internasjonale gjennombrudd med Stiklingen, som var innstilt til Nordisk Råds litteraturpris i 2009 og ble en leserfavoritt i blant annet Frankrike, med 300 000 solgte bøker. Romanen ble tildelt flere priser, både på Island, i Frankrike og i Canada, deriblant DV Cultural Award for Literature og Prix Page des libraires. Ólafsdóttirs bøker er utgitt i rundt 20 land. Regn i november er hennes andre roman og andre bok på norsk.

Først kjører hun over en gås, så blir hun dumpet – av to menn. Nå frister det mest med en lang og varm ferie. Men så får hun uventet ansvaret for venninnens fire år gamle, døve sønn Tumi. Og da gutten velger vinnertallene på tidenes største lottokupong, drar de to avgårde på biltur langs Islands ringvei midt i mørkeste november. Med hanskerommet fullt av penger setter de kursen mot et nyoppført sommerhus på østkysten. Underveis treffer de på agurkdyrkende bønder, et estlandsk mannskor, en uheldig falk, en hemmelighetsfull haiker og flere saueflokker med svært dårlig trafikkvett. Det som startet som en spontan reise, åpner opp for både avgjørende valg og nye innsikter.

auður ava ólafsdóttir

«Med raffinert prosa og skarp humor snur Ólafsdóttir opp ned på våre forventninger.»

regn i november «Original og vakker» bo sto n glo be

forfatterfoto: Anton Brink design: Erlend Askhov

9 788253 038070

«Rett og slett en vakker roman med et dypt innhold.» sidsel reierstad, romerikes blad «Var og lun … Overrasker stadig med sin måte å betrakte verden på.» alf kåre blindheim, bergensavisen «En poetisk, rolig og stemningsfull roman.» kine gogstad, østlands-posten «En fascinerende, vakker liten historie.» mona thorjussen, porsgrunn dagblad «Et fremragende arbeid … Uten tvil en av årets mektigste romaner.» morgunblaðið

ISBN 978-82-530-3807-0 isbn 978-82-530-3807-0

«Langsomt og lyrisk, steg for steg, skjærer boken helt inn til beinet i eksistensen: døden, naturen og kjærligheten, og viser hvordan ikke bare roser, men også mennesker, vokser og trives med den riktige pleien.» sigmund jensen, stavanger aftenblad

«Årets litterære funn.» le parisien «En åpenbaring.» le monde