Skjønnhet er et sår. Leseprøve

Eka Kurniawan

SKJØNNHET ER ET SÅR oversatt av hedda vormeland

pax forlag a/s, oslo 2016

Da han så hadde pusset våpen og rustning og gjort hjelmen om til en virkelig hjelm med visir, satt navn på øket og omdøpt seg selv, innså han at han ikke manglet annet enn en dame han kunne forelske seg i, siden en vandrende ridder uten kjærlighet var et tre uten blad og frukt og en kropp uten sjel.

Miguel de Cervantes, Don Quijote

5

Den dag i dag husker folk nøyaktig hvordan den mannen kom en uværsmorgen mens Dewi Ayu fortsatt var i live, og sloss på stranda med noen fiskere. Ja, folk i Halimunda husker fortsatt alle hans bragder utenat, akkurat like godt som de kjenner alle liknelsene i Den hellige boka.

Da han fortsatt var veldig ung, var Maman Gendeng allerede kriger i den siste generasjonen stormestre, eneste elev av mester Sepak fra Det store fjellet. Mot slutten av kolonitida begynte han å streife omkring og søke sin skjebne, men møtte ikke en sjel, hverken venn eller fiende, før japanerne kom. Da kjempet han for folkehæren, og i revolusjonskrigen utnevnte han seg selv til oberst. Men under en omgruppering av styrkene var han en av de mange tusen soldatene som ble sparket, og han satt igjen uten annet enn æren over å ha deltatt i kampen. Men Maman Gendeng tok seg ikke nær av det.

Han begynte å streife omkring igjen, og resten av krigen brukte han til å skaffe seg nytt ry: som bandeleder.

Anlegget for å bli tjuv skrev seg fra hans hat mot rikfolk, og hatet mot rikfolk var helt forståelig. Han var uekte sønn av en regent. Mora hans hadde jobbet i regentens hus som kjøkkenjente, akkurat som familien hadde gjort i generasjoner før henne. Ingen visste når de hadde innledet det hemmelige forholdet, men alle visste at regentens glupende seksuelle appetitt innebar at bare kona og konkubinene og elskerinnene aldri kunne være tilstrekkelig til å tilfredsstille ham.

Enkelte kvelder ville han uansett slepe med seg en av tjenerne til sine 110

gemakker. Maman Gendengs mor var ei av damene som fikk den ublide skjebnen, og til slutt ble hun smelt på tjukka. Regentens kone fant det ut, og for å bevare familiens gode navn og rykte forviste hun kjøkkenjenta. Hun brydde seg ikke om at jentas familie, fra mora og faren til bestemødrene på begge sider, til mora og faren til begge bestemødrene hadde tjent regentens hus. Uten annet enn barnet som vokste i magen på henne, hogde den uheldige kvinnen seg en vei gjennom jungelen og forsvant ganske snart på Det store fjellet.

Hun ble funnet av mester Meisel, en gammel guru som hjalp henne å føde under en sukkerpalme.

Døden nær sa kvinnen: «Kall ham Maman etter faren. Han er den regentens uekte sønn.» Hun døde før hun rakk å se på barnet igjen.

Den gamle mesteren var dypt bedrøvet og tok barnet med hjem.

«Du skal bli den siste kampmesteren», sa han til spedbarnet.

Han tok godt vare på ham, ga ham rikelig med mat og begynte å herde og trene ham opp før han kunne gå. Han plumpet småen ned i iskaldt vann og grillet ham i middagssola. Da han fortsatt bare var en smårolling, slengte den gamle mannen ham i elva og tvang ham til å svømme. Da han var blitt fem år, var han – tro det eller ei – den sterkeste lille pjokken på kloden. Maman Gendeng, som var blitt navnet hans da, kunne allerede pulverisere en stein til ørsmå, myke sandkorn med bare nevene. Til forskjell fra andre guruer lærte mester Meisel gutten alt han visste, han holdt ikke noe tilbake. Han lærte ham alle de beste kampbevegelsene, ga ham alle talismaner og amuletter, og lærte ham til og med å lese og skrive gammelsundanesisk i tillegg til nederlandsk, malayisk og latin. Han lærte ham å meditere, og med samme alvor lærte han ham å lage mat.

Da Maman Gendeng var tolv år gammel, døde mester Meisel.

Etter å ha gravlagt den gamle mannen og sørget i ei uke kom han ned fra fjellet og begynte på sin odyssé for å ta hevn over den biologiske faren sin. Men dette skjedde omtrent på samme tid som de japanske styrkene kom, og han fant ikke faren i huset hans, for familien var allerede lagt i ruiner, ødelagt av krigen. Regenten hadde flyktet som 111

nederlendernes medløper, og dermed ble Maman Gendeng nødt til å lete i tre år etter fienden sin, som hadde sveket mora og var skyld i hennes død. Men selv ikke etter disse tre årene sto det i hans makt å utøve hevnen, for da han fant faren, var mannen nettopp blitt henrettet av en eksekusjonspelotong. Han så farens lik, men nedlot seg ikke til å begrave ham.

Da japanerne var dratt og uavhengigheten erklært og revolusjons­ krigen i gang, sluttet han seg til ei geriljagruppe. De holdt til i fiskerhytter på nordkysten om dagen og sloss om natta, men det var som regel KNIL som vant i disse sammenstøtene. Det hendte ikke mye av interesse i denne perioden, bortsett fra én ting: Han ble besatt av en veldig ung kvinne som het Nasiah, datter i en av fiskerfamiliene.

Hun var ei søt jente, med smilehull i kinnene og nydelig mørk hud.

Maman Gendeng pleide å se henne når han gikk langs stranda og samlet fisk til middag. Hun var vennlig, og hun pleide å snike seg ut for å stikke til geriljasoldatene det hun måtte ha av mat, med det mest vinnende smil man kan tenke seg.

Han visste ikke mye om henne, bortsett fra navnet. Men hun fikk ham til å føle seg så levende at han sverget på å slutte med streiftogene sine og vinne hver eneste kamp slik at de kunne være sammen. Vennene hans fant ut om denne hemmelige lidenskapen, de oppfordret ham til å be om den unge jentas hånd. Som seg hør og bør. Maman Gendeng hadde aldri snakket med noen kvinne ansikt til ansikt, bortsett fra de prostituerte under den japanske okkupasjonen, og det gikk brått opp for ham at å stå overfor denne herlige unge Nasiah ville bli mye mer skremmende enn å stå overfor en nederlandsk eksekusjonspelotong.

Men da sjansen bød seg og han så Nasiah gå alene, på vei hjem med armene rundt en kurv med fersk fisk, slo Maman Gendeng følge med henne. Da han så jentas yndige smil, som fikk fram smilehullene, samlet han mot og spurte henne om hun ville bli kona hans.

Nasiah var nettopp fylt tretten. Det er ikke godt å si om det var alderen eller noe annet som fikk henne til å hive etter pusten, slippe 112

kurven og løpe hjem uten å ta avskjed, som en unge som er vettskremt for en galning. Der han sto omgitt av flygefisk, så Maman Gendeng henne forsvinne og ønsket at han var død. Men han trakk seg ikke tilbake, overhodet ikke. Kjærligheten ga ham den typen mot som ikke noe annet kan mobilisere. Han samlet sammen fisken, og med bestemte skritt bar han kurven til den unge jentas hus. Han ville fri til henne som seg hør og bør, og be faren om hennes hånd.

Han fant Nasiah foran huset hvor hun sto ved sida av en skrøpe­ lig fyr med vanskapt bein. Alt han hadde hørt om Nasiah, var at de to eldre brødrene hennes hadde dødd i geriljatrefninger og at faren hennes var en gammel fisker. Han hadde aldri hørt om denne ­utsultede énbeinte ungdommen. Maman Gendeng sto rett foran dem og prøvde å smile, og så satte han kurven ved Nasiahs føtter.

Hjertet hamret, han var opprørt og glødende av sjalusi. Det var bare motet hans, eller dumheten, som fikk ham til å gjenta seg selv.

«Nasiah, kunne du tenke deg å bli kona mi?» spurte han med bønnfallende ansikt. «Når krigen er over, vil jeg gifte meg med deg.»

Jenta ristet på hodet og begynte å gråte.

«Herr geriljakriger», stammet hun. «Kan De ikke se mannen her ved sida av meg? Han er svak, det stemmer. Han kommer aldri til å klare å dra ut på fiske, og han kommer aldri til å kunne utkjempe kriger, sånn som Dem. Jeg vet De kunne ha drept ham uten vansker, og så kunne du ha fanget meg like lett som en flygefisk. Men dersom De gjør det, så tillat meg i det minste å dø ved hans side, for vi elsker hverandre og orker ikke å være fra hverandre.»

Den magre gutten sto bare taus med bøyd nakke, han løftet ikke hodet en eneste gang. Maman Gendengs hjerte ble knust på et øyeblikk. Han nikket langsomt og gikk sin vei, uten å ta farvel og uten å se seg tilbake. Det var lett å se: De elsket hverandre inderlig. Han ville ikke ødelegge deres lykke, selv om han ble nødt til å pleie det sårede hjertet sitt i lange tider.

Resten av krigen var han hjemsøkt av skrekkinnjagende hallusinasjoner, som ble utløst av denne tragiske avvisninga fra hans elskede.

113

Noen ganger ble han igjen i ingenmannsland i håp om å bli skutt av fienden. Han gjorde seg selv til skyteskive for rifler og kanoner, men det var hans skjebne å overleve. Hele denne tida så han aldri jenta igjen, og han unnvek enhver mulighet for å møte henne. Men da krigen var over og han fikk høre at hun hadde giftet seg med ­kjæresten, sendte han henne et vakkert rødt sjal som han hadde kjøpt fra en lokal veverske.

Geriljaen ble oppløst, og Maman Gendeng kjente seg mer glad enn trist, ettersom han igjen var fri til å streife omkring, selv om han nå bar med seg et sår i hjertet. Han drev omkring langs hele nordkysten, fulgte de gamle geriljastiene, og han overlevde ved å overfalle husene til rikfolk med ordene: «Om dere ikke var nederlendernes medløpere, så må dere ha vært japanernes lakeier, for det er bare kollaboratører som blir rike under en revolusjon.»

Sammen med et dusin karer hjemsøkte han byene langs kysten, med politiet og militæret hakk i hæl. Han levde som Robin Hood sammen med banden sin, stjal fra de rike og omfordelte restene til de fattige, tok seg av enker og foreldreløse barn som hadde mistet ektefeller og fedre i krigen. Men ryktet hans, som skremte både venner og fiender, gjorde ham ikke glad. Hvor han enn gikk, bar han fortsatt med seg det gamle såret, som ingen av de vakre jentene han møtte, og slett ikke noen av de prostituerte han traff i palmebrennevinsbuler, kunne lege. Når natta falt på og han begynte å kjenne seg gal, ga han karene sine ordre om å gå og finne nydelige unge jenter med herlig mørk hud og smilehull. Han beskrev Nasiah svært detaljert, og jentene som var kommet til skjulestedet hans, så ut som kopier, den ene kunne ikke skjelnes fra den andre. Han elsket med dem natta lang, men ingen av dem kunne ta Nasiahs plass.

Livslysten hans vendte først tilbake etter en veldig lang stund, da han overhørte en legende som fiskernes unger ofte fortalte, om ei prinsesse som het Rengganis, så vakker at folk gjerne ville dø for henne. Maman Gendeng våknet ei natt og var rede til å slåss mot hvem som helst for å vinne en slik kvinne, og han ristet liv i karene 114

sine for å spørre dem om hvor prinsesse Rengganis bodde. De svarte: I Halimunda, så klart. Maman Gendeng hadde aldri hørt om den byen før, men en av vennene hans fortalte ham at hvis han padlet kanoen sin langs kysten vestover, ville han komme til Halimunda.

Fast besluttet og framfor alt oppsatt på å helbrede det gamle såret, overlot han kontrollen over territoriet sitt til banden og fortalte dem at han la i vei på en reise i trestammekanoen sin for å finne sin sanne kjærlighet. Han hadde endelig forelsket seg for andre gang, selv om alt han visste om Rengganis, var det han hadde hørt fra fiskernes unger.

De sa at prinsessa var ekstremt vakker, den siste etterkommeren av Pajajaran-kongeslekta, som hadde arvet alle Pakuan-kongedømmets prinsessers skjønnhet. Folk sa at prinsessa selv hadde innsett at skjønnheten hennes brakte ulykke. Da hun fortsatt var småjente og fri til å bevege seg utafor slottsmurene, skapte hun oppstandelse og kaos, både i liten og stor skala. Uansett hvor hun gikk, glodde folk på ansiktet som var innhyllet i et slør av melankoli, og blikket deres var tomt og tåpelig. De sto stivnet som absurde statuer, det var bare øyeeplene som bevegde seg, de fulgte hvert skritt hun tok. Utseendet hennes fikk embetsmennene til å dagdrømme og forsømme arbeidet sitt, så halve riket falt i hendene på røverbander og måtte gjenerobres med dyr og omfattende innsats som kostet halve de kongelige ­styrkene livet.

«En kvinne som det», sa Maman Gendeng, «er i sannhet verdt å lete etter.»

«Jeg håper bare ikke hjertet ditt blir knust enda en gang», svarte en venn.

Selv faren til denne prinsessa, som det sies var den siste fyrsten før kongeriket ble angrepet av Demak, ble gammel før tida fordi han ble besatt av sin egen datters skjønnhet. Selv om ingen kan nedlegge sin egen datter: Forelskelse er og blir forelskelse. Begjæret kolliderte med følelsen av usømmelighet, det gnagde vekk alt han hadde i seg, helt til han begynte å tro at bare døden kunne frigjøre ham fra lidelsen.

Og dronninga, som selvfølgelig var misunnelig, begynte å tenke at den eneste utveien var å drepe den vesle jenta. Hun smatt ofte inn på 115

kjøkkenet og hentet en kniv, som hun listet seg inn på barnets rom med, innstilt på å kjøre den rett inn i det bankende hjertet. Men hver gang hun fikk se dattera, ble til og med hun sjarmert og forelsket, og hun glemte alt om sitt morderiske forsett. Hun slapp kniven, gikk bort til barnet, kjærtegnet og kysset henne, før hun kom til seg selv.

Skamfull forlot hun jenta og led i stillhet.

Under hele Maman Gendengs reise fortsatte fiskerne å fortelle ham historier om prinsesse Rengganis. Han padlet vestover i den lille stokkebåten sin, og hver gang mørket falt på, la han til i en fiskerlandsby. Han spurte hvor langt det var til Halimunda, og folk sa han måtte fortsette vestover og så etterhvert vende sørover, og så snu enda en gang, mot øst. De sa han måtte være varsom i stillehavsbølgene. Og så fortalte de ham om prinsessa, og den ensomme omstreiferen ble bare mer og mer oppslukt. «Jeg skal gifte meg med henne», erklærte han.

Prinsesse Rengganis selv led voldsomt under sin stadig økende skjønn­ het, og hun låste seg inne på rommet sitt. Den eneste ­kontakten med omverdenen hadde hun gjennom en liten luke i døra, som tjenerne brukte til å gi henne klær og tallerkener med mat. Hun sverget på aldri å vise fram skjønnheten sin, og håpet å få gifte seg med en mann som elsket henne av andre grunner. Så mens hun sydde på brudekjolen og utstyret sitt, holdt hun seg skjult hele tida, men ryktene om skjønnheten hennes var blitt spredt av historiefortellere og farende folk og kunne ikke holdes skjult. Faren hennes, som var herjet av de forbudte følelsene sine, og mora hennes, som var blind av sjalusi, besluttet å gifte henne bort. De sendte nittini budbærere til kongerikets ytterste utposter, og til og med til nabolandene, for å kunngjøre en konkurranse for prinser og riddere og hvem som helst.

Førstepremien var retten til å gifte seg med den vakreste kvinnen i verden, prinsesse Rengganis.

Kjekke menn kom reisende, og konkurransen begynte. Det var ingen bueskytterkonkurranse som den Arjuna vant Drupali i. Hver 116

mann ble ganske enkelt bedt om å beskrive sin drømmekvinne – hvor høy hun var, hvor mye hun veide, hvilken mat hun foretrakk, hvordan hun kjemmet håret, fargen på klærne hennes, kroppslukta hennes, alt mulig – og etterpå fikk han beskjed om å sitte utafor prinsesse Rengganis’ soveromsdør og la henne spørre ham ut. Kongen lovte at hvis mannen ønsket seg noen som var akkurat som prinsessa og prinsessa ønsket seg noen som var akkurat som mannen utafor døra, kunne de få gifte seg. Det var ytterst uvanlig for noen å finne make på den måten, og til slutt hadde da heller ikke konkurransen fått fram en eneste passende mann.

Saken er at det å vinne en slik kvinne ikke var noen enkel sak.

Da Maman Gendeng passerte gjennom Sundastredet, prøvde en sjørøverbande å stjele rikdommene hans, så han ga den oppdemmede lidenskapen fritt løp og druknet dem. Men de var ikke den eneste hindringa. Da han kom ut på Stillehavet, ble han avskåret ikke bare av kraftig uvær, men også av et par haier som kretset utrettelig rundt båten. Han måtte gå i land i våtmarkene og få felt en hjort, som han så ga til haiene så de kunne bli reisekamerater.

Og alt sammen dreide seg om Rengganis.

Etter den fruktesløse konkurransen falt kongeriket tilbake i samme fortvilelse som før, den samme ødeleggende skjønnheten. Fram til en misfornøyd prins en dag besluttet å ta prinsessa med makt, fulgt av tre hundre soldater på hesteryggen. Selv om han i virkeligheten var overlykkelig ved tanken på at noen skulle kidnappe prinsessa og gifte seg med henne, måtte kongen opptre høvisk og var altså nødt til å la soldatene sine gå til krig mot plyndrerne. En annen prins kom fra et annet kongedømme for å hjelpe til, i håp om å få prinsessa som takk, og dermed brøt det ut en stor krig. Før eller seinere ble andre riddere og andre prinser trukket inn i denne krigen, og da et år var gått, var det ikke lenger godt å si hvem som sloss mot hvem, bare at de alle kriget på grunn av den kvinnen som i mange år hadde vært Halimundas skjønnhetsgudinne. Skjønnhetens forbannelse ble enda 117

mer ekstrem: Tusener av soldater var såret eller døde, hele nasjonen lagt i grus, sykdom og sultenød slo til uten nåde, og alt dette skyldtes den forbannede skjønnheten.

«Det var ei fryktelig tid», sa en gammel fisker i vertshuset hvor Maman Gendeng overnattet. «Verre enn Bubat-krigen, da Majapahit angrep oss så utkrøpent, og i grunnen liker vi ikke, som du vet, å føre krig.»

«Selv er jeg veteran fra revolusjonskrigen», sa Maman Gendeng. «Åh, men den var ingenting sammenliknet med krigen over prinsesse Rengganis.»

Det var ikke slik at jenta selv var uvitende om alt dette. Hoffdamene hennes hvisket alle nyheter gjennom nøkkelhullet, akkurat slik den blinde Dhritarashtra fikk høre hvilken skjebne sønnene hans hadde møtt på slagmarka ved Kurukshetra. Den unge skjønnheten led bittert, hun klarte ikke spise eller sove, vissheten om at hun var kilden til all denne ulykken, ga henne ingen fred. Hun kunne ikke gjøre bot ved å gråte, kanskje ikke engang ved å dø, og plutselig husket hun brudekjolen og avgjorde at den eneste måten hun kunne frigjøre seg fra alt dette på, var å gifte seg med noen med det samme – da ville krigen, og all ulykken den førte med seg, sikkert ta slutt.

På denne tida hadde hun stengt seg inne på det mørke rommet sitt i årevis, med bare en svakt skimrende oljelampe og brudekjolen sin som selskap. Hun hadde sydd hele kjolen med sine egne hender, og kyndigheten hennes hadde gjort den til den vakreste brudekjolen i verden, den overgikk enhver syerskes eller skredders arbeid. En morgen var kjolen endelig ferdig. Prinsessa visste ikke hvem hun skulle gifte seg med, så hun sa til seg selv at hun rett og slett skulle åpne vinduet, og hvem det enn var som viste seg utafor, skulle han bli hennes livsledsager.

Før hun utførte det hun hadde satt seg fore, badet hun i blomsterduftende vann hundre kvelder på rad. Så, en uforglemmelig morgen, iførte hun seg brudekjolen. Hun var ikke ei jente som gikk tilbake på sitt ord: Hun ville holde løftet sitt. Hun skulle åpne det vinduet, 118

for første gang på mange år, og hun skulle gifte seg med den første mannen hun fikk øye på. Hvis hun kunne se flere menn enn én, skulle hun ta ham som var nærmest. Hun sverget på at hun ikke ville ta en annen kvinnes mann, eller en mann som alt hadde en kjæreste, for hun ville ikke såre noen.

Iført brudekjolen var hun vakrere enn noensinne. Skjønnheten hennes strålte, selv i det dunkle kammeret, den trollbandt de unge hoffdamene som spionerte på henne og lurte på hva hun var i ferd med å gjøre. Med yndige trinn nærmet prinsesse Rengganis seg vinduet, sto stille et øyeblikk og pustet engstelig ut. Løftet var avlagt, hennes vilje skulle utføres. Hendene hennes skalv voldsomt da hun rørte ved skoddene, og plutselig gråt hun, hun befant seg et sted midt mellom dyp tristhet og overstrømmende glede. Med en lett berøring åpnet hun vindushaspen. Skoddene knirket opp. Hun sa: «Hvem du enn er, gift deg med meg.»

«Dumt jeg ikke var der», sa Maman Gendeng til en annen fisker en annen morgen. «Si meg, hvor lang vei er det til Halimunda?»

«Ikke langt.»

Mange hadde allerede sagt «ikke langt», og nå kunne ikke disse ordene trøste ham lenger, for det lot til at han aldri kom fram. Han reiste videre, og han stanset ved hver fiskerleir og havn for å spørre: Er dette Halimunda? Åh nei, fortsett østover, sa de alltid. Alle sa det samme, og det fikk ham til å begynne å tvile. Plutselig følte han at alt sammen var en stor sammensvergelse, at alle løy for ham, og at Halimunda ikke var annet enn et påfunn. Han besluttet at hvis han spurte én gang til og fikk til svar at han måtte fortsette østover, ville han slå den som snakket, midt i ansiktet for å få en slutt på alle tåpelige morsomheter og alt hemmelighetskremmeri.

Akkurat da fikk han se ei fiskerhavn og en rad med fiskerleirer.

Han skyndte seg å vende inn mot land mens han tok avskjed med haiparet som hadde holdt ham med selskap hele veien og som han var blitt venn med på forunderlig vis. Han skalv av utmattelse og 119

nederlag, han var i ferd med å miste håpet om noensinne å møte den utrolige prinsesse Rengganis. Han gikk i land og møtte en fisker som trakk garn langs stranda. Han knyttet nevene mens han spurte: «Er dette Halimunda?»

«Ja, dette er Halimunda.»

Den fiskeren var en heldig mann, for hvis Maman Gendeng, som var blitt kalt den siste kampmesteren av sin egen læremester, hadde gitt raseriet fritt løp, ville denne mannen aldri ha klart å holde ham fra livet. Men Maman Gendeng var virkelig overlykkelig etter den lange reisen, Halimunda var ikke bare oppspinn og påfunn; han var virkelig kommet fram, han kunne kjenne den fiskeaktige lukta av denne byen, og han snakket med en av innbyggerne i den. Han var så takknemlig at han falt på kne mens fiskeren kikket forvirret på ham.

«Alt ser så vakkert ut her», mumlet han.

«Ja», sa fiskeren og skulle til å gå. «Til og med rukene våre er pene.»

«Hvor kan jeg finne Rengganis?» spurte han.

«Hvilken Rengganis? Det er massevis av damer som heter det. Til og med gater og elver heter Rengganis.»

«Prinsesse Rengganis, så klart.»

«Hun døde for flere hundre år siden.»

«Hva er det du sier?»

«Jeg sier at hun døde for flere hundre år siden.»

Plutselig bråstanset alt. Dette kan ikke være sant, sa Maman Gendeng til seg selv. Men det trøstet ham ikke, og raseriet hans brøt fram med voldsom kraft. Han truet den arme fiskeren, skrek at han var en løgnhals. Flere andre fiskere kom med årer i hendene for å hjelpe til, og Maman Gendeng ødela årene og etterlot innehaverne langflate og bevisstløse i den våte sanda. Så kom tre premaner, barske karer, mot ham. De sa han hadde å komme seg vekk, stranda var deres område. Maman Gendeng vek ikke en tomme, i stedet gikk han nådeløs til angrep på dem, overmannet alle tre på en gang og la dem fra seg, slappe og halvdøde, oppå fiskerne.

120

Dette var den kaotiske morgenen da Maman Gendeng kom til Halimunda og lagde sånn oppstandelse. Disse fem fiskerne og tre premanene var de første ofrene hans. Det neste var en gammel veteran som kom gående med ei rifle og skjøt ham på avstand. Han visste ikke at den fremmede var usårlig for kuler. Da han skjønte det, løp han, men Maman Gendeng jagde etter ham, nappet til seg rifla og skjøt veteranen i leggen så han datt over ende i gata.

«Hvem andre vil slåss med meg?» brølte han.

Han var nødt til å straffe i det minste noen av folkene der i byen, som hadde lurt ham med en århundregammel historie. Det ble noen sammenstøt til den dagen, og han vant alle sammen, og det var ingen igjen på den stranda som ville utfordre ham. Men nå var han begynt å se sliten ut. Bleik i fjeset gikk han bort til ei matbu, og innehaveren serverte ham alt han hadde. Folk skjenket ham til og med rikelig med arak, i håp om at han skulle bli full og ikke lage mer bråk. Mett og utkjørt begynte Maman Gendeng å bli trøtt. Han stavret tilbake til stranda og la seg ned i båten, som han hadde trukket opp i sanda.

Han grublet over den lange reisen og alle skuffelsene sine, og før han sovnet, sa han klart og tydelig: «Hvis jeg får ei datter, skal jeg kalle henne Rengganis.» Så sovnet han.

Det er sant at prinsesse Rengganis døde mange år før, men ikke før hun hadde giftet seg og trukket seg tilbake i ensomhet i Halimunda.

Da hun åpnet vinduet, som hadde vært stengt i så mange år, flommet de varme strålene fra morgensola inn i rommet, så en liten stund var hun blendet. Det var som om universet hadde stanset opp litt for å være vitne til at denne vidunderlige skjønnheten trådte ut i verden igjen etter å ha stengt seg inne i mørket. Fuglene sluttet å kvitre, vinden løyet, og prinsessa sto der som et maleri, med vinduskarmene rundt seg som ei billedramme. Det tok litt tid før øynene hennes hadde vent seg til lyset, men da begynte hun å se seg omkring. Blikket var nervøst og kinnene blussende røde, for hun skulle til å møte ham som skulle bli hennes elskede. Men det var ingen der så langt øyet kunne se, ingen andre enn en hund som så seg tilbake over skulde121

ren i hennes retning etter å ha hørt lyden av at vinduet knirket opp.

Prinsessa var lamslått et øyeblikk, men husk, hun gikk aldri tilbake på et løfte, så fra dypet av sitt hjerte lovte hun at hun ville gifte seg med den hunden.

Ingen ville ha godtatt et slikt ekteskap, så de to lurte seg av sted til en tåkete skog ved bredden av Stillehavet. Det var prinsessa selv som kalte den for Halimunda, tåkelandet. De bodde der i mange år, og selvfølgelig fikk de barn. De fleste som bodde i Halimunda, trodde at de var etterkommere av prinsessa og den hunden, noe navn på den var det ingen som hadde hørt. Ikke engang prinsessa lot til å vite det, og hun ga ham aldri noe kallenavn, heller. Da hun så ham fra vinduet den første gangen, visste hun bare at hun måtte skynde seg ned for å hilse brudgommen sin, uten å bry seg om hva folk ville si. «For», erklærte hun, «en hund gir en god dag i om jeg er vakker eller ikke.»

Ryktet om Maman Gendengs ankomst til Halimunda spredte seg raskt. Etter den lille luren hadde han besluttet å slå seg ned i denne byen og slutte seg til Rengganis’ etterkommere. Han likte godt de travle fiskerleirene, som minnet ham om gamle dager, med drikkebodene og vertshusene langs hele stranda, butikkene langs Jalan Merdeka, og selvfølgelig: Mama Kalongs horehus, det beste i byen.

Han havnet der etter en tilfeldig forbipasserendes anbefaling.

Han tenkte i sitt stille sinn at hvis han ville bo der i byen, måtte han ha kontroll på den, og den beste måten å få til det på var å begynne med horehuset. Han gikk inn på vertshuset, og den gamle dama selv, som allerede hadde hørt om det ryet han hadde skaffet seg etter at han kom i land på stranda, ventet der sammen med flere av horene og premanene sine. Mama Kalong serverte ham selv et glass øl, og etter å ha helt det i seg stilte han seg midt i vertshuset og spurte hvem som var den sterkeste mannen i byen. Flere premaner som jobbet som vakter i horehuset, ergret seg over det spørsmålet, og enda en slåsskamp brøt ut på gårdsplassen. Mama Kalong lot seg ikke affisere 122

av macheter, sigder eller gjenglemte samuraisverd, og på kort tid hadde han slått mannfolkene blå og gule.

Mens han gned seg fornøyd i hendene, gikk han inn igjen i håp om å finne flere folk å banke opp, men i stedet fikk han se en vakker kvinne som satt i et hjørne med en sigarett mellom leppene. «Jeg vil ligge med den dama, enten hun er prostituert eller ikke», hvisket han til mama Kalong.

«Det er Dewi Ayu, og hun er den beste hora vi har her», sa mama Kalong.

«Som en slags maskot?» spurte Maman Gendeng.

«Som en slags maskot.»

«Jeg har tenkt å bli boende i denne byen», fortsatte Maman Gendeng, «og jeg skal pisse på underlivet hennes som en tiger som markerer revir.»

Dewi Ayu satt der i hjørnet og så uinteressert ut. I skinnet fra lampa glinset huden hennes rein og hvit, den nederlandske bakgrunnen hennes var åpenbar. Øynene hennes var i en blåtone, det mørke svarte håret var satt opp i en avlang knute slik franske damer pleide å ha, og hun holdt en sigarett i elegante fingre med blodrøde lakkerte negler. Hun var iført en elfenbeinshvit kjole med et belte knyttet om den smekre midjen. Hun hørte hva Maman Gendeng sa til mama Kalong, og hun snudde seg mot ham. Et øyeblikk så de på hverandre, og Dewi Ayu smilte forførerisk uten å bevege seg.

«Du får kjappe deg, da, kjære, før du pisser i buksa», sa hun.

Dewi Ayu fortalte ham at hun hadde et spesielt rom, en paviljong like bak vertshuset, og at hun aldri hadde gått dit på sine egne to bein, for alle som ville ha henne, var nødt til å bære henne som en nygift bærer bruden sin. Maman Gendeng hadde ikke noe imot det, så han nærmet seg, stilte seg foran denne vakre hora, og bøyde seg ned. Da han løftet henne opp, anslo Maman Gendeng at hun veide omtrent seksti kilo – så gikk han innerst i vertshuset, gjennom ei dør, trampet gjennom en velduftende appelsinlund og satte kurs for en liten og svakt opplyst bygning som sto mellom flere andre bygninger.

123

Maman Gendeng sa til henne: «Jeg kom hit for å gifte meg med prinsesse Rengganis, men jeg kom over hundre år for seint. Kan du tenke deg å ta hennes plass?»

Dewi Ayu kysset frierens kinn og sa: «Ei kone har sex frivillig, mens ei hore er en kommersiell sexarbeider. Men saken er at jeg ikke liker å ha sex uten å få betalt for det.»

De elsket nesten hele natta, lidenskapelige og kåte som når elskere møtes etter å ha vært borte fra hverandre lenge. Da morgenen kom, var de fremdeles nakne og satt inntullet i samme teppe utafor paviljongen og nøt den kjølige lufta. Spurver hoppet støyende rundt i greinene på appelsintrærne og tok små flyturer bort til takskjegget.

Sola kom fram med all sin varme fra sprekken mellom Ma Iyang-åsen og Ma Gedik-åsen nord for byen.

Halimunda begynte å våkne, elskerne gjorde seg klar til dagen, slengte av seg teppet, badet i varmt vann i et kar japanerne hadde satt igjen, og kledte på seg. Dewi Ayu kjørte hjem til de tre døtrene sine i en betjak-sykkeldrosje slik hun pleide. Maman Gendeng forberedte seg på en ny dag i byen.

Mama Kalong serverte ham frokost, gul ris med sopp og vaktel­ egg som hun hadde bestilt fra markedet tidligere samme morgen.

Maman Gendeng spurte enda en gang etter den sterkeste mannen, den i sannhet mektigste mannen, i byen. «For det kan ikke være to som er sterkest på samme sted», sa han. Det stemmer, sa mama Kalong. Hun nevnte en mann, Edi Idioten, den mest f­ryk­t­ede ­premanen på bussterminalen, og ramset opp omdømmet hans: Soldater og politimenn var vettskremt for ham, han hadde drept flere folk enn noen av de legendariske krigerne, og alle banditter og tjuver og pirater i byen adlød hans minste vink. Og ikke nok med det, det var meget godt mulig at han allerede kjente til Maman Gendeng, for alle premanene på horehuset måtte da ha rapportert om ham nå. Midt på dagen satte Maman Gendeng kurs for bussterminalen og fant mannen, han satt og slappet av i en gyngestol av mahogni.

124

«Gi makta di til meg», sa Maman Gendeng, «ellers skal vi slåss på liv og død.»

Edi Idioten hadde ventet ham. Han tok imot utfordringa, og de gode nyhetene spredte seg som ild i tørt gress. Det var mange år siden sist byens innbyggere hadde fått noe virkelig førsteklasses underhold­ ning, og entusiastiske folkemengder la i vei til stranda, hvor de to mennene hadde bestemt seg for å slåss. Ingen kunne forutsi hvem som ville drepe hvem. En militærkommandant fra byen sendte et kompani soldater anført av en mager mann som alle kjente ved kalle­navnet, Shodancho, men ingen trodde han ville klare å avverge kampen.

Shodancho styrte en liten del av byen fra hovedkvarteret sitt, hvor et navneskilt utropte ham til «Kommandant i Halimunda militær­ distrikt». Ettersom den brutale kampen fant sted innafor hans jurisdiksjon, hadde han meldt seg frivillig til militæret som rette mann til å ta seg av den. I virkeligheten kunne ikke et kompani bevæpnede menn gjøre stort annet enn å opprettholde en viss ro og orden blant tilskuerne. Faktisk håpet han i sitt stille sinn at begge mennene ville dø, for det var ikke snakk om at en region kunne ha tre karer på toppen, og Shodancho mente han selv burde være den eneste. Men han ventet sammen med de andre, ute av stand til å forutsi utfallet.

Det skulle vise seg at de måtte vente ei hel uke på slutten av slåsskampen. Den hadde vart i sju dager og sju netter da Shodancho sa til en av soldatene sine: «Det er opplagt at Edi Idioten kommer til å dø.»

«Ja, det er det samme for oss», svarte soldaten sørgmodig. «Denne byen er full av banditter og røvere og geriljasoldater og revolusjonssoldater og gjenglemte kommunister. Vi sitter igjen med oppryddinga etter alt styret deres, og vi får aldri satt en stopper for det.»

Shodancho nikket. «Vi bytter bare ut Edi Idioten med Maman Gen­­deng.» Soldaten smilte bittert og hvisket: «Vi får bare håpe han holder nesa si unna militære saker.»

Selv om han bare hadde kontroll over det lokale militære distriktet i en utkant av Halimunda, var Shodancho ganske respektert 125

i hele byen. Det var til og med en del av hans overordnede offiserer som hadde gitt offentlig uttrykk for sin aktelse, for alle visste at han hadde stått i spissen for opprørsgruppa Daidan Halimunda under den japanske okkupasjonen, og ingen hadde vært modigere enn ham.

Folk i byen var temmelig sikre på at om ikke Sukarno og Hatta hadde erklært uavhengigheten, ville Shodancho vært den som gjorde det.

Folk likte ham virkelig, enda de visste han ikke var noen mønstersoldat; avdelinga hans drev i all hovedsak med å smugle tekstiler til Australia og sende kjøretøy og elektriske artikler ut på svartebørsen.

Dette var gode forretninger på den tida, og ingen av de overordnede ville forstyrre en handel som skaffet generalene så god inntekt. Å ta seg av noen små uoverensstemmelser brydde de seg slett ikke om.

Omsider var Edi Idioten utmattet, og han døde ganske riktig til slutt, etter å ha blitt holdt nede og druknet i det grunne sjøvannet. Motstanderen slengte liket i havet, hvor Maman Gendengs ­venner, haiene, gledet seg over den uventede middagsmaten. Maman Gendeng gikk opp på stranda igjen og stirret på alle byens innbyggere, han så fremdeles så opplagt ut at det lot til at han kunne nedkjempe sju karer til på akkurat samme måte. «Nå», erklærte han, «er all makt min.» Og så la han til: «Og ingen andre enn jeg får ligge med Dewi Ayu.» Dewi Ayu var overrasket over Maman Gendengs kunngjøring og tok sine forholdsregler ved å sende et bud for å invitere den nye premanen til å besøke henne. Maman Gendeng tok høflig imot invita­sjonen og lovte å komme så snart han kunne.

Hun var virkelig den beste hora i byen, fremdeles en meget vakker kvinne, bare trettifem år gammel. Hver morgen skrubbet hun kroppen med svovelsåpe, og en gang i måneden badet hun i varmt vann med urter. Legenden om hennes skjønnhet kunne måle seg med byens grunnleggers, og den eneste grunnen til at det aldri hadde brutt ut noen krig om henne, var at hun var hore, så hvem som helst kunne ligge med henne bare de hadde penger, og Maman Gendengs erklæring om monopol måtte bli gjenstand for debatt.

126

Hun viste seg nesten aldri i offentligheten, kunne bare skimtes i forbifarten i en rickshaw i skumringa, på vei til mama Kalong, eller på vei hjem om morgenen. Bortsett fra det kunne hun observeres når hun tok med jentene sine på kino, på markedet, eller når hun fulgte dem til skolen. Iblant gikk hun på torget, men det var svært sjelden. Fremmede i byen ville aldri ha gjettet at hun var hore, hun var mer anstendig kledt enn noen annen, og hun bevegde seg like elegant som ei slottsjomfru, med handlekurven i den ene hånda og en parasoll i den andre. Selv inne på horehuset hadde hun på seg en tykk og varm kjole som skjulte alt, og hun foretrakk å sitte og lese reiseskildringer i et hjørne av serveringslokalet. Hun var aldri ute etter å friste menn i offentligheten: Det holdt hun seg for god til.

Slektas gamle hus befant seg i den koloniale delen av byen, rett ved et lite fjell som vendte mot havet, bak de gjenværende kakao- og kokosnøttplantasjene. Hun hadde kjøpt det tilbake fordi hun lengtet etter fortida, men nå tok nostalgien knekken på henne. Et nytt boligprosjekt var planlagt på bredden av Rengganis-elva, og hun hadde allerede reservert et hus der, hun håpet å kunne flytte inn neste år.

Den ettermiddagen kom premanen for å hilse på, ikke lenge etter at husfrua hadde stått opp og badet, og han ble tatt imot av ei lita jente, omtrent elleve år gammel. Hun presenterte seg som Maya Dewi og ba Maman Gendeng vente i dagligstua, for mora hennes var opptatt med å tørke håret. Jentungen kom til å bli like vakker som mora, det var allerede helt åpenbart, og hun kom og serverte ham et glass iskald limonade, og da premanen tok fram en sigarett, ilte jenta til og plasserte et askebeger på bordet. Maman Gendeng sluttet seg til at husets pene og ryddige tilstand var denne unge jentas fortjeneste. Han hadde hørt av mama Kalong at Dewi Ayu hadde tre døtre, og han var nysgjerrig på hvor vakre jentas søstre var. Men det viste seg at Alamanda og Adinda ikke var hjemme.

Dewi Ayu kom med håret utslått og skimrende i ettermiddagssolskinnet. Hun ba dattera forlate dem, vekket en kattunge som lå sammenkrøllet og sov i stolen hennes, og satte seg. Alle bevegelsene 127

hennes var langsomme, yndige og utstuderte. Hun lente seg tilbake og la beina i kors, iført en lang morgenkåpe med store lommer på hver side og et bånd knyttet i halsen. Maman Gendeng kunne kjenne den milde duften av lavendel og aloe vera i håret. Selv om han allerede hadde ligget med henne og sett henne naken, ble han slått av den berusende skjønnheten hennes. De slanke hendene, hvite som melk, tok en pakke sigaretter opp av ei av lommene, og så røykte hun sammen med ham. Et øyeblikk klarte Maman Gendeng bare å mumle ubehjelpelig, han greide ikke å se på noe annet enn føttene hennes og de dypgrønne tøflene som gynget langsomt fram og tilbake.

«Takk for at du kom», sa Dewi Ayu. «Velkommen hit.»

Premanen visste allerede hvorfor han var blitt invitert, eller han kunne i det minste gjette. Han innså at han ikke kunne rettferdig­ gjøre kravet sitt, men han hadde forelsket seg i denne kvinnen.

Han hadde endelig greid å glemme all smerten, glemme Nasiah og glemme prinsesse Rengganis, henført av denne utrolige hora. Han ville ikke bli såret igjen, så hvis han ikke kunne gifte seg med henne, ville han i det minste være den eneste mannen som fikk ligge med henne.

Horas fatning, utvilsomt en frukt av intelligensen hennes, var virkelig ualminnelig. Hun pustet jevnt, og blikket fulgte den d­ rivende røyken som om hun tenkte grundig over noe. Duften av den importerte sigaretten hennes var frisk og lett, uten nellik. Hun hadde hatt med seg et glass limonade da hun kom, og etter å ha røyket ferdig sigaretten drakk hun litt og ba med en håndbevegelse premanen også drikke, noe han fomlende gjorde. I en moské langt unna dunket et barn på ei tromme, så klokka må ha vært rundt tre om ettermiddagen.

«Det er trist», sa hora. «Du er faktisk den trettiandre mannen som prøver å eie meg.»

Det forundret ikke premanen, han visste allerede hva hun ville si. «Jeg skal enten gifte meg med deg», sa han, «eller betale deg hver eneste dag for dine eksklusive tjenester.»

128

«Problemet er at jeg ikke kan ha sex hver bidige dag, så jeg ville ofte få betalt for ingenting», sa hun med en liten latter. «Men jeg ville likt det, for jeg ville i det minste vite hvem som var faren dersom jeg ble gravid.»

«Så du går med på å bli min private prostituerte for resten av livet?»

Dewi Ayu ristet på hodet. «Ikke riktig så lenge», sa hun, «men så lenge pikken og pengene dine holder.»

«Hvis du ikke er fornøyd, kan jeg bruke fingeren min eller et bein fra ei ku for den saks skyld, i stedet for pikken.»

«Fingeren din er sikkert bra, så sant du vet hvordan du skal bruke den», sa Dewi Ayu og klukket. Hun var taus en liten stund, og så mumlet hun: «Så dette er altså slutten på karrieren som offentlig prostituert.»

Hun sa det med en nesten nostalgisk klang. I årenes løp hadde det vært så mye tristhet, men det hadde vært glade stunder også.

«I virkeligheten er enhver kvinne ei hore, for selv den skikkeligste blant hustruer selger seg selv for medgift og lommepenger ... eller kjærlighet, hvis den finnes», sa hun. «Det er ikke det at jeg ikke tror på kjærligheten, faktisk er det stikk motsatt, jeg gjør alt dette med den største kjærlighet. Jeg ble født inn i en nederlandsk familie og var katolikk fram til jeg resiterte shahada på bryllupsdagen min og ble muslim. Jeg har vært gift en gang, og jeg har vært religiøs en gang. Selv om jeg har mistet alt det, har jeg ikke mistet kjærligheten.

Jeg føler at jeg er blitt sufi og helgen. For å være hore må man elske alle mennesker og alle gjenstander: kjønnsdeler, fingre og bein fra kyr.»

«Kjærligheten har bare gitt meg grufull smerte», sa premanen.

«Vel, du må gjerne elske meg», sa Dewi Ayu. «Bare ikke vent for mye til gjengjeld, for forventninger har ingenting med kjærlighet å gjøre.»

«Men hvordan kan jeg elske noen som ikke elsker meg tilbake?»

«Det kommer du til å lære, preman.»

129

pax.no

«Et uforglemmelig, altoppslukende epos.»

Publishers Weekly

«Dette er en imponerende, førsteklasses bok … kvikk og kraftfull, med distinkt pikante detaljer og mye god, skjev humor.» New York Times

Eka Kurniawan

Etter å ha vært død i tjueen år, står den vakre prostituerte Dewi Ayu en dag opp fra graven med et ettertrykkelig brak for å ordne opp i ­familiens problemer.

Helt fra kolonistyrets siste år har Dewi Ayu, hennes døtre, sviger­­­sønner og barnebarn kjempet seg gjennom det moderne ­Indonesias voldsomme historie, med Japans invasjon ­under ­andre ­verdenskrig, revolusjon og frigjøring, massedrap på kommunister og årtier med diktatur. I et samfunn der menn og ­makter ofte tar seg fritt til rette, står Dewi Ayu og døtrene stridig imot det livet kaster mot dem av brutalitet og galskap, mord og magi, men de opplever også kjærlighet og uventede vennskap.

Kurniawans eksplosivt medrivende og tøylesløse roman er en lese­­ opplevelse utenom det vanlige, full av uhyrlige ­detaljer, ­saftige anekdoter og vilter humor. Den viser til fulle hvorfor ­Kurniawan regnes som en av de mest markante nye stemmene i den inter­ nasjonale samtidslitteraturen.

«Overstrømmende, morsom, sprakende full av energi og oppfinnsomhet.»The Times

«Man sitter igjen med følelsen av ikke bare å stå overfor Indonesias historie, men også dets sjel. Dette er en forbløffende, skjellsettende leseopplevelse.»

Publishers Weekly «En praktfull blanding av det komisk groteske, romantikk og politisk satire … Kurniawan er en kolossalt interessant og lovende forfatter.»

Asian Review of Books isbn 978-82-530-3890-2

etterkommer av Günter Grass, Gabriel García Márquez og Salman Rushdie.»

New York Review of Books «Original og kraftfull … Kanskje, hvem vet, vil Nobelprisjuryen om noen år vurdere å gi [Kurniawan] den prisen som Indonesia ennå aldri har mottatt?» Le Monde

Eka Kurniawan

Eka Kurniawan (f. 1975) kommer fra Tasikmalaya i Vest-Java i Indonesia. Han har skrevet alt fra romaner til noveller, filmmanus, tegneserieromaner og essay. Jakarta Post har beskrevet Kurniawan som «en av de få inn­ flytelsesrike forfatterne i Indonesia». Selv forteller Kurniawan at inspirasjonen til å bli forfatter kom da han leste Knut Hamsuns Sult som student. Han regnes som indonesisk litteraturs nye store navn og sammenliknes med alt fra García Márquez og Rushdie til Melville og Gogol, men er i like stor grad påvirket av indonesisk folklore, muntlige fortellertradisjoner og pulp fiction. Bøkene hans er under utgivelse i rundt 30 land, og Skjønnhet er et sår var blant annet på listen over New York Times’ 100 viktigste bøker i 2015. Kurniawans roman Man Tiger var nominert til Man Booker International Prize 2016. Dette er hans første bok på norsk.

«Kurniawan … er på mange måter en litterær

Skjønnhet er et sår har fått stor internasjonal oppmerksomhet og var i 2015 framhevet på blant annet disse årsbestelistene: New York Times Notable Books The Guardian – The Year’s Best Literary Fiction Publishers Weekly Best Books Kirkus Reviews Best Fiction Books Harpers Bazaar’s 15 Best Books of Fall Oprah’s 16 Best Novels of the Fall Flavorwire – Must Read Books of Fall Readings Best Fiction Books (Top 10) LitHub’s Best Books