Sommerstorm leseprøve

Vanessa Lafaye

SOMMERSTORM oversatt av kia halling

pax forlag a/s, oslo 2015 1

originalens tittel: summertime copyright: © vanessa lafaye 2015 first published in great britain in 2015 by orion books, an imprint of the orion publishing group ltd, an hachette uk company norsk utgave: © pax forlag 2015 omslag: concorde design omslagsdesign: © sidonie beresford-browne omslagsfoto: © corbis/bettman, © ingram images trykk: scandbook ab printed in sweden isbn: 978-82-530-3773-8

2

Historiske fakta

I Florida Keys i 1930-årene var livet forholdsvis lett, sammenlignet med mange andre steder i depresjonsårene. Mange av de moderne hjelpemidlene vi i dag ser som nødvendige, var riktignok ikke tilgjengelige den gangen, men det var lett for folk å skaffe seg mat, og vintrene var milde. Turister på jakt etter sol og sommer ble tiltrukket av de vakre strendene, og de kunne benytte seg av Henry Flaglers fantastiske East Coast Railway, og ta toget hele veien ned til Key West.

Dette var også en tid da raseskillet ble strengt ­håndhevet.

«Jim Crow»-lovene, som førte til segregering på alle livets områder, var gyldige, og møtte ikke for alvor noen juridisk motstand før i 1950. Lynsjinger var vanlige overalt i Sørstatene, og i 1935 var det flere lynsjinger i Florida enn i noen annen stat.

Det er likevel ikke vanskelig å forstå at en god del hjemløse, arbeidsløse, desperate veteraner fra den første verdenskrigen grep sjansen da myndighetene startet et stort brobyggings­ prosjekt i Florida – særlig etter at de var blitt nektet nektet de bonusene ­regjeringen hadde lovet dem. Dette var den mest lovende muligheten de hadde kommet over på mange år.

Lokalbefolkningen, som hadde holdt til i området i generasjoner og ble kalt Conchs [«Konkyliefolket» i boken. O.a.]

– måtte avfinne seg med å ha disse drikkfeldige, ubalanserte og ofte farlige mennene boende tett innpå. Prøv å forestille deg hvordan det ville ­fungert i dag, dersom noen plasserte 250 traumatiserte veteraner fra Golfkrigen midt i en liten, 3

av­sidesliggende, konservativ by med et nådeløst klima – og uten å tilby dem passende boforhold. Du ville forvente alvorlige problemer. Og veteranene den gangen prøvde ikke akkurat å innynde seg. Konkyliefolket hadde ingen forutsetninger for å håndtere problemene. De fikk heller ingen hjelp fra ­sentrale myndigheter.

Og nettopp i denne situasjonen ble området rammet av den vold­somste orkanen Nord-Amerika noensinne har opplevd. Det skjedde på Labor Day i 1935.

Denne boken er fiksjon, men også en beretning om det som skjedde den gangen.

4

Kapittel 1

Den lumre lufta kjentes som vann i lungene, det var som å drukne. En svak vind fikk klesvasken til å bevege seg et øyeblikk på snoren, men så sank plaggene sammen igjen, utmattet av anstrengelsen. De ville ikke tørke, enda så hett det var. Det tordnet hver dag, men ­uværet klarte ikke å få temperaturen ned, det fikk bare alt til å dampe. Som å bli kokt levende, tenkte Missy, akkurat som de store krabbene som lå der i saltvannsstampen sin og kom til å havne i gryta til kvelden.

Hun badet babyen i baljen ute, i skyggen under banyan­ treets krone, både for å vaske ham og for å kjøle ham ned.

Han plasket fornøyd, og begge ble våte av såpevann. Tidligere den morgenen, da han lå og sov i den nye kurven, hadde kinnene hans fått en urovekkende rødfarge, omtrent som de overmodne jordbærene utenfor kjøkkendøra. Missy visste at man kunne få for mye av det gode, selv av jordbær. Sommerens avling hadde blitt for mye, selv for henne, enda så formidabelt dyktig hun var når det gjaldt safting og sylting. Nå lå bærene og råtnet i åkeren.

Påfuglene skrek i greinene over hodet hennes. Kinnene til lille Nathan hadde fått tilbake den friske, lyserosa fløte­ fargen, så hun kunne slappe av. Med et stønn kom hun seg opp fra bakken og satte seg på kjøkkenstolen som sto ved siden av badebaljen. Hun børstet vissent gress av knærne. Det var ingen andre i nærheten, bare spanielen Sam lå og peste på verandaen. Mrs. Kincaid, som sjelden dro fra huset, var hos sydamen Nettie, og Mr. Kincaid var i klubben som vanlig.

5

I løpet av de siste par månedene hadde han ikke overnattet hjemme mer enn en håndfull ganger, han jobbet alltid til sent på kveld. Det luktet muskaktig av mangrovene, som av et dyr, og det mørkebrune vannet var småprikket av fluenes fotspor.

Nathan begynte å klynke, som han pleide når han var trøtt. Hun løftet ham ut av vannet og klappet ham tørr med håndkleet. Han var allerede søvnig igjen, så hun la ham naken i kurven, som sto i skyggen. Hun sukket og sprikte med beina så lufta kom til oppunder skjørtet. Hun lukket øynene og ­viftet seg med en papirvifte der det sto «Jeg er fan av Washington, DC». Hun hadde fått den av Mrs. Kincaid da de kom tilbake fra turen sin. Mrs. Kincaid hadde insistert på å bli med ­mannen, hun ville gå i butikker. Krangelen kunne høres på den andre siden av gata, påsto Selma, som ikke engang hadde spesielt god hørsel.

Likevel visste Selma alt om alle. Hun visste det da Cyril, gutten til Mrs. Anderson, mistet en hånd på fiskematfabrikken – selv før de hadde tilkalt Doc Williams. Hun visste at Mrs. Campbells baby kom til å bli født med nettopp den hudfargen, som kaffe med melk, enda visesheriff Dwayne Campbell hadde fregner og rødt hår, akkurat som sine s­ kotske immigrantforfedre.

Selma hadde vært en god støtte for Missy da hun begynte å jobbe for Mr. og Mrs. Humbert, foreldrene til Mrs. Kincaid.

Hun viste Missy hvor hun fikk tak i de beste råvarene, den ferskeste fisken. Folk fortalte ting til Selma, private ting. Hun virket så beskjeden, med sitt brede smil og sitt milde, nedslåtte blikk. Men Missy visste at hun pleide å se ned for å skjule den skarpe intelligensen i blikket, og hun hadde vært vitne til Selmas manøvrer. Missy var litt redd for Selma, noe som satte en spiss på vennskapet deres. Det var som om Selma kunne manipulere hvem som helst i byen uten å etterlate seg spor, og alltid hadde gjort det når det passet henne. Etter at Cynthia LeJeune kritiserte Selmas ferskenpai, ble det nye kloakkrenseanlegget plassert like ovenfor LeJeune-huset. Man måtte være en ektefødt idiot for å sette seg opp mot Selma.

6

Missy sukket og strøk Nathan over kinnet. Munnen hans ­dannet en perfekt, lyserød O, de lange øyevippene dirret, og den runde magen hevet og senket seg. Kragen hennes var dyvåt av svette. Den hvite uniformen klistret seg til ryggen når hun lente seg fram. Hun skulle ønske hun kunne rive av seg den klebrige kjolen og løpe naken ut i vannet, bare noen få meter unna. Og så kom hun på at det fremdeles var litt is igjen i isboksen på kjøkkenet – nei, i «kjøleskapet», som Mrs. Kincaid sa man skulle kalle det nå. Hun forestilte seg at hun gned isen mot halsen, at hun kjente det avkjølte blodet flyte gjennom kroppen til selv fingerspissene var kjølige. De ville ikke synes at det var galt, tenkte hun, ville ikke engang legge merke til det hvis hun tok en liten isbit. Lufta beveget seg ikke i det hele tatt. Ettermiddagens tordenskyer tårnet seg opp som en haug bomull i horisonten, gråhvite øverst, mørkt fiolette i bunnen.

Det tar bare et øyeblikk.

Inne på kjøkkenet var det enda klammere enn utendørs, selv om vinduene sto på vid gap og takviften var slått på. Missy åpnet kjøleskapet og kjørte ishakka i den store klumpen. En knyttnevestor bit falt ned på den slitte benkeplaten. Hun grep den, gned strupen med den, så gned hun seg i nakken, og kjente seg straks mye bedre. Hun gned armene med isbiten, og deretter beina. Hun knappet opp uniformen foran og gned isen, som var i ferd med å smelte, over brystet. Kjølig vann rant nedover mot magen. Hun lukket øynene og la isen inn mot halsen igjen, hun ville nyte den til siste dråpe. Da hørte hun en lyd utenfra.

Sam bjeffet, en gang, to ganger, tre ganger. Dette var ikke velkomstbjeffingen hans. Det var den samme lyden han hadde kommet med den gangen det dukket opp en kar utenfor kjøkken­døra, en som var vill i blikket og var ute etter mat.

Missy hadde væpnet seg med en kjøkkenkniv, hun skrek til mannen at han skulle pelle seg vekk, men det var den frenetiske bjeffingen til Sam som jaget ham.

«Nathan,» stønnet hun, og løp ut på verandaen. Først forsto hun ikke hva hun så. Den flettede babykurven beveget 7

seg langsomt over plenen, ned mot mangrovekrattet, og Sam spratt hysterisk fra den ene siden av kurven til den andre.

Hun hørte Nathan smågråte, han var i ferd med å våkne. Hun snublet ned verandatrappen i full fart, og styrtet av sted etter kurven, som fjernet seg stadig mer.

Da så hun ham.

Han var godt kamuflert i skyggen under mangrovetrærne i vannkanten, og grønnfargen var nesten den samme nyansen som gresset. Han var stor, større enn noen hun hadde sett før.

Kjeften hadde et fast tak i et hjørne av kurven, og halen var som halen på en dinosaurus. Alligatoren var nok mer enn fire meter lang, målt fra snute til halespiss. Langsomt flyttet han den ene digre klofoten etter den andre, dro kurven målbevisst nedover mot vannet.

«Nathan! Herregud! Hjelp, kan ikke noen hjelpe meg?» skrek hun og løp, men stanset da hun bare var en halvmeter unna alligatoren. De store nabohusene sto tomme, alle var på stranda og holdt på med forberedelsene til fjerde juli-grill­ festen. «Sam, ta ham! Ta ham!»

Hunden kastet seg snerrende over alligatoren, men krypdyret gjorde et kast med kroppen – det gikk uhyggelig kjapt.

Den enorme, taggete halen var minst to ganger så lang som hele hunden. Den feide gjennom lufta og slo så hardt til Sam at han ble slynget rett inn i banyan-treet. Hunden skled ned langs stammen og ble liggende ubevegelig på bakken.

«Sam! Nei! Å, Sam!» Alligatoren krøp videre, med stø kurs mot vannet. Missy gispet etter luft, hun svelget og svelget for å stanse den paniske kvalmen som steg opp fra magen. Det var som om alt skjedde veldig fort og samtidig veldig langsomt. Hun så seg rundt etter noe som kunne brukes som våpen, men det var ikke så mye som en nedblåst grein noe sted, takket være den flittige gartneren Lionel. Alligatoren var nesten nede ved vann­kanten.

Missy visste godt hva som kom til å skje: Han kom til å dra med seg Nathan ned til mudderbunnen og kile ham fast under de krumme mangroverøttene så han druknet. Så ville alliga8

toren vente et par dager, kanskje en hel uke, før han satte til livs det godt mørnede kjøttstykket.

Og så var det som om hun kunne se for seg ansiktene til Kincaid-paret da de fikk høre hva som hadde skjedd med den lille gutten deres, og hun forestilte seg hva de ville gjøre når de fant ut at et barn hun hadde ansvar for, var blitt så katastrofalt vanskjøttet. Alligatorens gule øyne betraktet henne med en urgammel og altomfattende likegyldighet, som om hun var en øyenstikker som sto stille i lufta over vannflaten. Og så rant panikken plutselig ut av henne, som puss fra en verkebyll, og hun kjente seg rolig og lett. Hun var ikke redd. Hun visste hva hun måtte gjøre. Det skjønne guttebarnet skal ikke få bli en godbit for forvokste firfisler.

Hun rettet seg opp. Tankene klarnet. Selv om den rovgriske kjeften var full av tenner, visste hun at det farligste var alligatorens haleparti. Hun gikk i en halvsirkel for å komme nærmere hodet. Hun trengte ikke å risikere mer enn et kort øyeblikk innen rekkevidden av halen, som var like lang som hun var høy, for å kunne nappe til seg Nathan fra kurven. Klarte hun det, ville alt bli bra. Klarte hun det ikke, f­ ortjente hun å havne på mudderbunnen sammen med ham. Alligatoren var framme ved bredden nå. Hun hadde ikke mer tid.

Noe rørte seg på verandaen. Plutselig var Selma der, hun kom løpende over plenen ned mot henne og ladet hagla mens hun løp.

«Unna vei, Missy!» ropte hun, magen og brystene gynget, de korte beina gikk som trommestikker. Missy hadde aldri før sett Selma løpe, hadde ikke ant at hun kunne. «Unna vei!»

Missy kastet seg ned på bakken med hendene over hodet.

Selma snublet litt idet hun stanset, men gjenvant kjapt balansen. Hun sto der bredbeint, med børsekolben begravd mellom armen og det fyldige brystet.

«Skyt’n, Selma!» hylte Missy. «I Jesu navn, skyt’n, NÅ!»

En eksplosjon. Påfuglene skrek, hoppet klossete ned på bakken og flyktet inn i krattet. En svidd lukt hang i lufta.

Det luktet noe annet også, noe som minnet om stekt kylling.

9

Missy så opp. Selma lå på ryggen med sprikende bein, hagla lå ved siden av henne. Babyen illskrek.

«Nathan,» hvisket Missy, og kom seg på beina. «Nå kommer jeg, Nathan!»

Alligatoren var der hun hadde sett den sist. Vel, meste­ parten av den var der, minus hodet. Resten av kroppen så ut som om den var på nippet til å gli ut i vannet. «Å, Nathan!» Han var full av gørr. Det var i håret hans, i øynene, i ørene. Hun løftet den sprellende babyen opp fra kurven og gransket armer og bein, kroppen hans, hodet. Hun så etter sår. Men han så ut til å være uskadd, helt i orden. Hun klemte den urolige ungen inntil seg, fikk ham til å hyle enda høyere, men det blåste hun i. «Det er i orden nå, gullet, hysj hysj, allting skal bli så bra.»

«Babyen?» spurte Selma, hun støttet seg på albuene.

«Er’n –?»

«Helt fin! Absolutt helt fin, det er’n!» «Å takk Herre Gud,» sa Selma, hun stønnet litt idet hun kom seg på beina, «og Mr. Remington.» Hun gned skulderen sin. «Men han sparker, det gjør’n. Som ville hælvete.»

Missy sa ingenting, bare nynnet og vugget Nathan med øynene lukket. Han gråt fremdeles, men det var mer som en misfornøyd, nyvåknet gråt, og det var en stor glede å høre den lyden. Uniformen hennes var stiv av blodet som dekket den lille kroppen hans. Plutselig så hun opp. Om noen få timer ville Kincaid-paret være tilbake, de skulle kle seg om før grillfesten.

Når de fikk greie på hva som hadde vært på nippet til å skje, kom hun til å få sparken. Og kanskje ville det skje verre ting.

«Missy,» sa Selma strengt, «ta deg sammen, vi har mye å ordne opp i.»

Hun kjente seg kald i solsteken. «Å Selma, nå er jeg ferdig.»

«Hør her jente, dette er langt ifra det verste jeg har vært med på.» Hun grep Missy i skulderen og ristet henne. «Kom igjen nå, hør etter. Først må vi få vaska’n, og kørja også.»

Blikket hennes var saklig da hun gransket den. «Nei da, dette er’ke så ille.»

10

Bylten innunder treet rørte på seg og kom med et lite kvink. «Sam! Han lever, å Selma, hvordan er det med’n?»

Han hadde vært litt av en prøvelse da han var valp, han hadde gnagd i stykker stolbeina i dagligstuen og tisset i kofferten til Mr. Kincaid, men til vanlig var Sam den eneste som holdt Missy med selskap på dagtid.

«Skal vi se,» sa Selma. Hun bøyde seg over hunden, strøk ham over flankene, kjente på beina og hodet. «Ikkeno’ som er brekt,» erklærte hun. «Han bare svimte av. Er nokså mørbanka, du skal få no’ som hjelper.» Hun rettet seg opp. «Rop på’n.»

«Sam, kom her da gutten! Kom nå, Sammy!» Hunden strevde med å åpne øynene, så løftet han hodet, klynket da han fikk satt forbeina under seg, men klarte å rette ut bakbeina også. «Flink gutt, Sammy, flink gutt!» Missy klarte ikke se på skrotten som lå i vannkanten. «Hva med … hva ska’ vi gjøre med … det der?»

«Hva tror du?» Selma var alt på vei mot den, hun så svært målbevisst ut. «Vi eter’n. Når folka mine er ferdige her, så kommer det ikke til å være mer enn noen påfuglfjær å se.»

11

pax.no foto: : Imagine Studios

Vanessa Lafaye er født i Tallahassee og vokste opp i Tampa, Florida, i et område med mange orkaner. Hun har studert i North Carolina, Paris og Oxford, og har bodd i England siden 1987. I tillegg til å skrive, jobber hun som forlagsredaktør, tidligere for Oxford University Press og Blackwell, og nå for Wiley. Sommerstorm er hennes debutroman og er så langt under utgivelse i sju land.

Hva skjer når stormen treffer?

ELIZABETH NOBLE, forfatteren av Lesesirkelen

Florida, sommeren 1935. I Heron Key er alt tilsynelatende harmonisk. Men under overflaten syder det. Likevel samles alle, både svarte og hvite, om forberedelsene til den årlige fjerde juli-festen. Missy, som jobber som hushjelp og barnepike for den rike Kincaid-familien, drømmer om et bedre liv, og om Henry, som dro i krigen atten år tidligere. Nå er Henry tilbake, sammen med en gruppe loslitte krigsveteraner i en arbeidsleir ute ved kysten. Men han er preget av krigen og av årene etterpå. Når en hvit kvinne blir funnet halvt ihjelslått etter festen, faller mistanken på Henry.

Samtidig bygger et voldsomt uvær seg opp utenfor kysten.

Snart må alle i den lille byen fatte avgjørende valg idet orkanen truer med å treffe land.

Sommerstorm er basert på historiske hendelser, og er en enga­sjerende roman om kjærlighet, samhold og fordommer i en tid preget av sterk endring. Samtidig er den et forrykende drama om hva som skjer når naturkreftene setter en hel by på prøve.

THE BOOKSELLER

ISBN 978-82-530-3773-8

Vanessa Lafaye

«En glimrende debutroman som fanger de rasemessige og sosiale spenningene i sørstatene i tiden etter første verdenskrig … Barnepiken møter The Perfect Storm.”

Vanessa Lafaye Sommerstorm smussomslag.indd 1-5

«Jeg elsket virkelig Sommerstorm.

Det er sjeldent å lese noe med så mye følelsesmessig intensitet og nervepirrende driv.»

Vanessa Lafaye 15/12/14 09:34