Anna North
SOPHIE STARKS LIV OG DØD oversatt av hilde stubhaug
pax forlag a/s, oslo 2016
6
Allison
Første gang Sophie så meg, sto jeg oppe på en scene. Irina, en jente jeg bodde sammen med på den tiden, hadde fått i stand fortellerstund på en bar i Bushwick, og etter å ha sett på et par uker kom jeg til at jeg også ville fortelle en historie. Jeg var ikke som de andre i huset; jeg hadde aldri tenkt at jeg skulle bli skuespiller eller forfatter eller noe annet kreativt. I oppveksten trodde alle at jeg kom til å bli boende i Burnsville i West Virginia og få noen unger. Men der var jeg, i New York, og i ti minutter kunne jeg få folk til å høre på meg og behandle meg som om jeg betydde noe. Temaet den uka var «skumle historier rundt leirbålet». Jeg hadde på meg min eneste fine kjole, en blå halter neck med utsvinget skjørt som jeg hadde kjøpt for sju dollar i en vintage-butikk, og jeg gikk opp på scenen etter en jente som hadde snakket i tjue minutter om å ha sett en pungrotte. Her er historien jeg fortalte, den som var starten på alt sammen for Sophie og meg. Det gikk en del skikkelige ungdommer på skolen min, kristne, sånne som giftet seg når de ble atten og så begynte å ploppe ut unger. Men min familie var hundre prosent fattigpakk og hadde vært det i fem generasjoner, og jeg passet ikke så godt inn blant kirkegjengerne. Isteden pleide jeg å være mye sammen med en fyr som het Bean. Bean var et par år eldre enn meg, og han hadde sluttet på videregående for å selge pot. Han tjente nok på det til å leie et 7
slitt gammelt gårdshus utenfor byen. Han var snill – han delte alltid på poten, særlig med jenter, og jeg fikk bo hos ham når ting var på trynet hjemme. Men han hadde en tøffere side også – faren hadde vært i marinen, og han hadde lært Bean hvordan man knekker nakken på noen i én bevegelse. Og Bean fikk deg alltid til å føle deg så kul, at du og han var en hemmelig klubb, og du ville gjøre akkurat som han sa for å få bli i klubben for alltid. Jeg så aldri en jente avvise Bean før han fikk for seg at han var forelska i Stacey Ashton. Stacey var den eneste venninna jeg hadde som var snill pike. Hun var med i franskklubben, hun røyka ikke pot, og hun ville inn på Emory University en dag – hun hadde en genser derfra og alt. Kanskje det var derfor Bean likte henne, fordi hun var så annerledes. Men hun var ikke interessert. Hvis han gikk bort til henne på en fest, så var hun bare høflig før hun snudde seg vekk og snakket med en annen fyr. Det gjorde Bean helt rasende. Jeg hadde aldri sett ham forbanna før – ting gikk vanligvis så glatt for ham. Men hver gang Stacey snudde ryggen til ham, kunne du se på ansiktet hans at trykket bygde seg opp. Bean fikk meg til å snakke med Stacey for ham – han sa at hun kanskje ville gå ut med ham hvis det var en dobbel-date. Jeg likte ikke rare, sinte Bean, og jeg ville ha glade Bean tilbake. Dessuten hadde han lovet meg et par gram pot. Det var ikke lett å overtale Stacey – hun gjentok flere ganger at hun syntes han var litt skummel, det var noe som ikke stemte med ham. Jeg sa at hun var sprø, alle elsket ham – uansett så skulle jeg og Tommy, en fyr jeg var sånn halvveis sammen med, være der hele tiden. Til slutt sa jeg at hvis det ikke ble gøy, skulle jeg kjøpe de sommerfugløredobbene til henne som hun hadde sett på senteret. Stacey elsket alle sånne nusselige greier. Så Bean kom og hentet oss den fredagen, og han og Stacey og jeg og Tommy kjørte til bålplassen vi vanligvis dro til når vi ville drikke og kline uten å bli forstyrret. Det hadde vært 8
mye snakk om en seriemorder den sommeren, ikke i vårt område, men i Virginia og North Carolina. Han brukte en bowiekniv på ofrene sine, som stort sett var jenter i tenåra eller tjueåra. Avisene kalte ham «Knivstikkeren fra Charlottesville», men vi kalte ham bare Stikker’n, og når vi dro inn i skogen, ertet vi hverandre alltid med at Stikker’n kom til å ta oss. I bilen på veien stakk jeg stadig fingeren inn i siden på Stacey så hun skrek til, og så ropte jeg «Stikker’n!». Da vi kom fram, grillet vi pølser og drakk øl og hadde det veldig fint, og jeg merket at Stacey begynte å slappe av. Bean satte seg nærmere, og hun flyttet ikke på seg, og så la han armen rundt henne, og hun stoppet ham ikke. Det ble kjøligere utover natta, og faktisk trykket hun seg litt inntil ham. Da blunket Bean til meg, og jeg snudde meg og begynte å kysse Tommy. Jeg hørte Bean si: «Vi går oss en tur og gir dem litt tid for seg selv.» Så hørte jeg begge to gå av gårde mot bekken. Jeg elsket ikke Tommy, men jeg likte å pule med ham, og siden vi begge bodde i hus med fullt av unger og stefedre, var vi ganske så vant til å gjøre det på bakken ved leirbålet eller baki en pickup eller på fotballbanen eller hvor som helst hvor vi kunne få et øyeblikk for oss selv. Så vi var skikkelig svette og glade og holdt på å kle på oss, da Bean kom vandrende ut av buskene alene med et blikk jeg aldri hadde sett før. «Vi må dra,» sa han. «Hvorfor det?» spurte jeg. «Hva er det? Hvor er Stacey?» «Hun gikk for å tisse,» sa han, «og så fant jeg henne ikke. Jeg har ropt og ropt. Jeg har lett overalt.» «Vi kan ikke bare dra,» sa jeg. Jeg begynte å rope på Stacey. Bean grep armen min. Han så på meg, og jeg så frykt i øynene hans for første gang. «Jeg tror vi er nødt til å få tak i politiet,» sa han. «Hun har helt sikkert bare gått seg vill eller noe, men i tilfelle …» 9
Han stoppet opp, men jeg visste hva han mente. Ingen av oss ville nevne det teite kallenavnet til knivmorderen nå. Jeg ba Bean vente litt til, og så gikk jeg noen skritt utenfor leirområdet, men jeg begynte å bli redd, så vi kjørte til politistasjonen og fortalte historiene våre til politibetjent Gray, som stort sett ikke gjorde annet enn å stoppe festene våre eller arrestere stefaren min når han fyllekjørte hjem fra Red’s en tirsdags kveld. Politiet søkte med hunder mange kilometer rundt leir plassen, men de fant ikke noe lik. Noen ganger fører sånne ting folk nærmere hverandre, men dette ødela oss tre fullstendig. Det skjedde ikke noe mer mellom Tommy og meg etter den natta. Bean kom ikke på fester lenger, og så flyttet han uten å fortelle det til noen eller ta farvel. Knivmorderen drepte en til, i South Carolina denne gangen. Jeg kjente at gleden sakte rant ut av meg. Jeg fullførte ikke videregående, overlot søstrene mine og broren min til seg selv og tok en jobb som servitør på en pastarestaurant i Charlottesville. Jeg hadde jobbet der rundt seks måneder da jeg så i nyhetene at de hadde funnet liket av Stacey. Hun hadde skylt i land omtrent en kilometer fra leirplassen ved Moncove Lake. Politiet sa at det antakelig var knivmorderen som sto bak, siden Staceys profil stemte med de andre ofrenes. Men de la merke til at drapsmetoden var annerledes – Staceys nakke var blitt knekt. Det gikk et år til. Jeg ble tjue. Livet mitt sto på stedet hvil. Og så – jeg husker at det var en fredag, restauranten var full av studenter som bestilte karafler med den ekle vinen vår – dukket han opp. Han hadde med seg en dame, en pen, tynn jente med rødblondt hår. Hun var velkledd, velstelt, hadde fin hud og dyre sko. Hun så akkurat sånn ut som folk i et forhold gjør når de er helt sikre på at de blir elsket og ikke har begynt å elske den andre noe mindre ennå. Hovmesteren plasserte dem ved et av mine bord, og jeg gikk bort for å ta imot drikke 10
bestillingen. Det falt meg ikke inn engang å stikke av. Jeg ville vite hva Bean bestilte, og høre stemmen til kjæresten. Det var ikke bare nysgjerrighet – mens jeg gikk bort til dem, hadde jeg følelsen av at jeg avsluttet noe. Og så fikk han øye på meg, og blikkene våre møttes et kort øyeblikk, og han så ikke det minste redd ut. Ansiktet var helt uttrykksløst. Et øyeblikk trodde jeg kanskje han ville late som han ikke kjente meg, men isteden smilte han bredt og sa: «Allison! Det var lenge siden.» «Det er det, ja,» sa jeg. Jeg visste ikke hva mer jeg skulle si. Jeg hadde ikke tenkt lenger enn til å gå bort til bordet, se på Bean og følge med på hva han gjorde. «Allison var bestevennen min i Burnsville. Allison, dette er Sarah Beth. Vi er forlovet.» Sarah Beth rakte meg hånda, og jeg så ringen gnistre på den andre. Bean hadde kommet seg fram her i verden. Han hadde på seg en pen genser over skjorte med krage. Det så ut som han hadde sluttet å selge pot. «Hva gjør du her?» spurte jeg. «Sarah Beth og jeg har nettopp kjøpt oss hus i Sunflower Court,» sa han. «Jeg jobber i Alton Kenney.» Alton Kenney var det største eiendomsfirmaet i Charlottes ville. Jeg så på Sarah Beth, og deretter på Bean igjen, og tenkte: rik svigerfar, jobb, hus, kone, liv. Jeg ble ikke kvalm av det – jeg bare følte det som om jeg hadde havnet i et parallelt univers, et med enda mindre rettferdighet enn det jeg hadde vokst opp i. Det føltes som jeg beveget meg under vann. Jeg tok imot drikkebestillingen og fortalte dem om dagens spesialiteter, og jeg husket på å smile. Bean gjengjeldte smilet. Jeg gikk bak disken og hentet bestillingen – hvitvin til henne, rødvin til ham – og så tok jeg imot matbestilling og kom med pastaen de ville ha, og så gikk jeg inn på kjøkkenet og ble stående og stirre i veggen en stund. 11
Bean fant meg mens jeg sto sånn. Han rørte ved albuen min – ikke hardt, han grep ikke tak, bare rørte så vidt ved den – og spurte meg om jeg ville bli med ham utenfor et øyeblikk. Jeg var innom tanken på at han ville drepe meg også, bare knekke nakken på meg slik han hadde knekt hennes, men jeg trodde ikke han ville gjøre det mens forloveden satt like i nærheten og nippet til vinen sin og trodde han var normal. Og jeg ville høre hva han hadde å si. Jeg lot ham føre meg ut på parkeringsplassen. «Vet du hvorfor jeg ikke ble overrasket over å se deg?» spurte han. «Nei?» Jeg ble stående med ryggen mot kjøkkendøra så jeg kunne forte meg inn hvis det skulle bli nødvendig. «Fordi jeg har holdt øye med deg. Jeg visste at du hadde flyttet hit, og jeg visste hvor du jobbet, og jeg kom hit for å treffe deg.» «Hvorfor det?» spurte jeg. «Fordi jeg ville du skulle vite at jeg alltid kan finne deg.» Og så strakte han hånda rundt meg og åpnet døra og gikk inn igjen. Det var for tre år siden. Jeg sa opp den jobben, byttet navn og flyttet hit. Men fortsatt ser jeg meg over skulderen hver gang jeg låser meg inn i leiligheten. Jeg får fortsatt panikkanfall hver gang jeg ser noen med samme kroppsbygning og høyde som ham. Jeg har aldri fortalt noen denne historien før. Jeg håper vel hele tiden at jeg skal glemme alt sammen, men det gjør jeg aldri. Da jeg var ferdig, begynte alle å klappe. En lyshåra jente med perfekte tenner kom bort og la ut om hvor fantastisk jeg var. En fyr som sa han drev et blad, ga meg et hjemmesnekra visittkort og ba meg sende historien til ham. Jeg lå med Barber på den tiden, han spilte i band 12
og alle trodde han kom til å bli noe stort, og han la armen rundt meg og kysset meg på hodet og sa: «Det der var bare mektig, dude.» Sophie ventet til jeg var alene – Barber og Irina hadde gått for å kjøpe noe mer å drikke da hun kom bort. Hun var liten og hadde på seg gutteskjorte med nedkneppet krage og jeans som var rullet opp over de spinkle anklene hennes. Hun hadde glattkjemmet hår og blekt ansikt med litt oppstopper og store øyne. Hun så ut som hun var rundt seksten år. «Det der er ikke en sann historie,» var det første hun sa til meg. «Er det vel?» «Unnskyld meg?» sa jeg. Men hun hadde rett. Bestevennen min på videregående het faktisk Bean. Alle kalte ham det fordi han satte fast en bønne i nesa i tredje klasse og måtte på legevakten, og faren ga ham sånn juling etterpå at han måtte stå bak i klasserommet i en hel uke istedenfor å sitte ved pulten. Han var 1,93 høy og mager som et insekt, med noe desperat over seg som fikk ham til å snakke så fort at ordene ble til nonsens, og han kunne dukke opp hjemme hos meg midt på natta så gira og oppkavet over zombier eller rasisme eller universets skremmende uendelighet at jeg måtte rope for å få ham til å roe seg ned. Det var sant at av og til når Bean og jeg kjørte rundt om natta i gull-Buicken hans med vindusviskeren som ble stående fast rett opp som klokkeviserne på slaget midnatt, så føltes det som om han og jeg var de eneste menneskene i verden – særlig etter at han fikk roet seg litt ned og begynte å snakke saktere, og jeg kunne lytte til stemmen hans og se mørket gli forbi oss som om det var et teppe som ville pakke oss inn og beskytte oss. Men til slutt måtte han selvfølgelig kjøre meg hjem, og så lå stefaren min der og skrek av mareritt eller han prøvde å drikke dem vekk ved kjøkkenbordet med et ansikt som minnet om en ballong som lufta hadde gått ut av, eller så hadde søsteren min på fjorten sex med den tjueto år gamle kjæresten sin, som mamma likte fordi han av og til hadde med seg pølser eller appelsiner fra jobben på stormarkedet Kroger, eller så lå søsteren min 13
på elleve og sov i senga mi fordi hun var redd for noe navnløst som bodde oppe i åsene bak huset og kom inn om natta for å ligge oppå henne, usynlig og forferdelig tungt, det prøvde å klemme pusten ut av lungene hennes. Jeg hadde sett virkelighetens Bean rasende mange ganger. Jeg så ham rase over faren sin, som prøvde å gjøre ham tøffere ved å ta nakkegrep på ham og kalle ham en pingle når han ikke kom seg løs, over den dustete skolen han ikke kunne vente med å komme seg vekk fra, over de beinharde fotballgutta som skjøt hjort med riflene til fedrene sine og skrev «HOMO» på skapet hans. Over at alle j entene ville være sammen med sånne gutter og ikke ham. Beans raseri var ikke særlig skremmende – det var heller trist. Han var som en hund som løp rundt i sirkel til den hadde slitt seg ut; han var som en unge som hadde grått så han mistet pusten fordi han nettopp hadde oppdaget at verden er urettferdig. Det fantes ingen Tommy, det fantes ingen Stacey. Ingen Stikker’n. Det var bare meg og Bean i skogen den natta. Vi pleide å dra dit når han ble veldig gira, for skogen og stillheten og lukten av gammelt leirbål gjorde at han roet seg ned og slappet av. Men den natta tok han helt av – han og faren hadde kranglet om søpla, og faren hadde dyttet til ham og ledd da han falt. Bean travet og travet rundt i sirkel, men til slutt fikk jeg ham endelig til å sette seg ned, og jeg sto og strøk ham litt over ryggen, sånn du stryker på en unge som er veldig forkjøla. Jeg hadde gjort det for søstrene mine om høsten og våren, når det la seg slim i halsen og i lungene deres og de tagg om sitronte og Vicks halspastiller og en som kunne sitte oppe med dem om natta og synge. Men søstrene mine hadde aldri snurret rundt og kysset meg hardt på munnen. Søstrene mine hadde aldri holdt meg fast når jeg prøvde å trekke meg unna, eller stoppet munnen på meg med tunga når jeg prøvde å rope. Søstrene mine hadde aldri dyttet meg i bakken og kneppet opp buksa mi. Hele tiden mens Bean voldtok meg, knep jeg øynene igjen og prøvde å late som han var en annen. Ikke en jeg ville ha, en jeg hadde 14
sagt ja til å ha sex med, men en ond og slem mann som jeg kunne hate fullt og helt. Det fungerte ikke. Da det gikk for ham, åpnet jeg øynene og så Bean der, pesende, mens en grusom skyldfølelse bygde seg opp i blikket hans, og jeg slo armene om ham og holdt rundt ham lenge, for det virket så viktig å la ham vite at han ikke hadde mistet meg, at vi fortsatt kunne være venner. Bean og jeg unngikk ikke hverandre etter at han voldtok meg. Isteden oppsto det en merkelig kraft mellom oss, noe lyst. Vi lo for mye av hverandres vitser og kranglet støyende om ingenting og gikk løs på hverandre bakfra med bjørneklemmer. Det var noen venner som spurte meg om vi hadde sex nå. Og så begynte vi med det. Først trodde jeg at det kunne være en måte å viske ut det som hadde skjedd på. Jeg trodde at hvis jeg viste at det var greit å ha sex med ham nå, så kunne det nå inn i fortiden og gjøre det greit da også. Sånn var det ikke, og da jeg skjønte det, ble sexen voldsom. Jeg smelte kroppen min mot hans, jeg beit i brystkassa hans, jeg gravde neglene inn i ryggen på ham til han begynte å blø. Han var hardhendt med meg også – han holdt meg nede, tok tak i håret mitt og rykket hodet mitt bakover. Det minnet meg om den første gangen, og jeg ble redd, men jeg ba ham aldri om å stoppe. Jeg trodde alt vi gjorde var riktig på et vis – at det var noe som ble gjort opp på den måten. Vi holdt ikke om hverandre etterpå. Vi lå svette og pesende ved siden av hverandre, som boksere. Da vi nærmet oss slutten av videregående, begynte jeg å bli redd for at jeg kunne komme til å skade Bean ordentlig – stikke tommelfingrene inn i øynene på ham mens han pulte meg, rive leppene av ham med tennene. Noe skremmende hadde våknet i meg, og jeg ville ha det til å sove igjen. Jeg kjøpte en bussbillett til New York med penger jeg i løpet av en måneds tid stjal fra lommeboka til stefaren min, og jeg fortalte søsteren min på fjorten hvor jeg skulle og sa at hun var sjefen nå. Så traff jeg Bean en siste gang. Jeg vet ikke hvorfor jeg fortalte ham hvor jeg skulle. Jeg vet at jeg prøvde å komme meg vekk fra ham – den natta i senga klødde det i 15
kroppen etter å reise. Men samtidig pulte vi med mindre raseri, nesten ømt, og det gikk for meg, og etterpå holdt han om meg, og om jeg ikke kjente noen fullkommen ro, så var det en form for hvile. Neste dag forlot jeg byen for godt. De første dagene i New York var som et mareritt. Jeg flyttet inn i en kjellerleilighet uten gulv, med bare jord under føttene på oss, noe de tre jeg delte den med, syntes var morsomt. Den ene av dem studerte på NYU og hadde foreldre som visstnok hadde brutt med ham, men likevel ringte hver dag og forlangte å få snakke med ham; en annen var kunstkonservator på deltid og kalte seg Lady; og sistemann var en førtiåring som het Charles og gjorde diverse småjobber, han kan godt ha vært langer, men i så fall var han ikke god til det, for han hadde aldri penger. Charles hadde adoptert en katt med knust kjeve, men han hadde ikke råd til å ta henne med til veterinær, derfor moste han maten hennes i vann så det ble en rennende masse, og noe av det lakk ut av munnen på henne mens hun åt og en stund etterpå, så når hun satt på fanget ditt, fikk du gjerne små spyttdråper og most kattemat på buksa. Ingen jeg kjente i hjembyen bodde sånn, ikke engang familien Masterson med den schizofrene moren som tvang dem til å gå med sykehusmasker på skolen hver dag for å beskytte seg mot kjemikalier. Jeg jobbet på en brun kafé til daglig leder begynte å stjele driksen min, og så i en bar til en kunde prøvde å følge etter meg hjem, og så på en bodega hvor jeg var nødt til å bli fordi jeg ikke hadde noen flere ideer, selv om eieren bestandig t rykket skrittet mot rumpa mi når han gikk bak meg, og skjelte meg ut fordi jeg ikke ville selge mat som var utgått på dato. Jeg følte det som om jeg hadde kommet til et sted for folk som ikke visste hvordan de skulle være som folk, og siden jeg var der, visste jeg vel ikke helt hvordan jeg skulle være som folk jeg heller. Etter noen uker begynte jeg å vente på en telefon fra Bean. Jeg hadde ikke gitt ham telefonnummeret mitt, men søsteren min hadde det – han kunne enkelt ha spurt henne. I starten ville jeg bare at han skulle ringe meg og snakke med meg som om ingenting hadde skjedd, 16
som om han bare var en gammel venn som minte meg på hvor jeg kom fra, at jeg hadde hatt ordentlig gulv en gang og en hund i stedenfor et kattevrak og et liv som, selv om det kanskje ikke var godt eller lykkelig, i hvert fall ga en form for mening. Da det hadde gått en måned og han fortsatt ikke hadde ringt, begynte jeg å håpe at han skulle si at han savnet meg. Jeg ville at han skulle si at han hadde vært så dum som ga slipp på meg, at han ville treffe meg igjen og at han trodde vi kunne klare å finne ut av ting. Jeg følte meg helt forferdelig i to hele måneder mens jeg tenkte sånn, og samtidig forestilte jeg meg at jeg sa at jeg savnet ham også, og ja, og ja, og ja. Og så begynte jeg å vente på at han skulle be om unnskyldning. Nå hadde jeg fått meg en jobb som servitør på et helt greit sted i Williamsburg, og jeg tjente nok til å flytte sammen med Irina. Det var skittent og fullt av katter i det huset også, men det var iallfall ordentlig gulv. Jeg begynte å føle at jeg hadde litt mer kontroll over livet mitt, men likevel kunne jeg stå på en t-baneplattform eller komme gående bortover Atlantic Avenue eller gå mot en kunde med et stykke bursdagskake i den ene hånda og den andre beskyttende om flammen, og plutselig ønske, så intenst som jeg noen gang hadde ønsket noe i hele mitt liv, at Bean skulle be om unnskyldning. Jeg ville ikke at han skulle forklare noe, jeg ville ikke at han skulle si at han elsket meg eller savnet meg eller ønsket at ting var annerledes – jeg ville bare at han skulle si unnskyld og så aldri mer snakke til meg. Den kvelden jeg fortalte historien, var det nesten to år siden jeg forlot Burnsville, og jeg hadde fortsatt ikke hørt fra ham. Det var svakere nå, men jeg hadde fortsatt en følelse av at han hadde noe som var mitt som han måtte gi tilbake, og at jeg ikke ville finne ro før jeg hadde fått det. Kanskje det var derfor jeg fortalte historien om Bean den kvelden, istedenfor en av de andre jeg kunne ha fortalt – han hadde fortsatt et tak på meg, og det hadde ikke moren min eller faren min eller søstrene mine og stefaren min, eller det trodde jeg i hvert fall da. Men aldri om jeg ville fortelle den sanne historien og la alle vite alt 17
om meg, og jeg trodde vel at jeg kunne lure folk – folk fra Brooklyn hadde det med å tro på alt du fortalte dem om West Virginia. Jeg hadde ikke ventet denne lille, fremmede dama som plutselig sto der foran meg og oppførte seg som om hun visste noe om livet mitt. «Når folk lyver om fortiden sin,» sa hun, «så skyter de brystet fram og står rake i ryggen, som om noen kommer til å si dem imot.» «Og det gjorde jeg?» Hun nikket. «Men noe av det var sant,» fortsatte hun, «for noen ganger slappet hele kroppen av, som om du kunne fortalt historien i søvne.» Jeg ble irritert på henne fordi hun hadde gjennomskuet meg så fullstendig. Jeg fortalte alle mulige løgner om livet mitt til Barber og Irina og folk jeg møtte, fikk familien og hjembyen til å høres verre eller bedre ut alt etter situasjonen. Jeg hadde bestandig sluppet unna med det, og jeg var glad for at jeg kunne skape min egen fortid, og at folk godtok den. Men noen ganger håpet jeg at noen skulle ta meg i det, så jeg fikk føle at de virkelig kjente meg. Og så var den første som gjorde det, en jente som ikke kjente meg i det hele tatt. «Hva er du, egentlig?» spurte jeg. «En slags psykolog eller noe?» «Jeg lager filmer om folk,» sa hun, «og jeg vil gjerne ha med deg i en.» Jeg trodde hun køddet med meg. De kunstneriske typene jeg kjente, hadde dårlige forestillinger i barer eller lagde nettsider med et par seriestriper – det var ingen som lagde filmer. Enten var det en spøk, tenkte jeg, eller så var hun en sånn en som alltid hadde ville planer som aldri ble noe av. I tillegg kom Barber tilbake akkurat da med en øl til meg og la armen rundt hele ryggen min så han kunne røre så vidt ved den venstre puppen. «Klart det,» sa jeg. «Klart jeg blir med i filmen din. Greit det.» «Bra,» sa hun. «Jeg stikker innom i neste uke.» Jeg visste ikke hva hun het, og hun hadde ikke sagt hvor hun bodde, og jeg regnet ikke med at jeg kom til å treffe henne igjen. Men der sto hun mandagen etter, på døra hjemme hos meg. 18
«Jeg heter Sophie,» sa hun og satte seg på senga mi uten å spørre først. Hun sparket av seg joggeskoene – hun hadde ikke sokker på, og føttene var lange, tynne og yndige. Hun luktet godt, som de skyggefulle dalene hjemme, kjølige selv om sommeren og med fullt av bregner. «Vi begynner å filme om tre uker,» sa hun. «Jeg må få inn litt mer penger først, men jeg vet allerede hvor jeg skal få dem fra.» «Okay,» sa jeg. Jeg begynte å ta henne litt mer seriøst. Vennene mine med forestillingene og nettsidene sine snakket sjelden om å skaffe penger. «Du blir stjernen, så du må være med nesten hver dag.» «Vent litt,» sa jeg. I helgen hadde Barber fortalt meg at vi måtte ha et åpent forhold, for han og bassisten i bandet, en høy, lyshåra jente som het Victoria, måtte ha sex. «Det handler ikke om det fysiske engang,» sa han. «Hun er bare en så fantastisk kunstner.» Jeg brydde meg ikke noe særlig om det åpne forholdet mitt – jeg hadde egentlig ikke vært klar over at vi var i et forhold. Men jeg ble sjalu fordi han var så imponert over henne; etter at jeg fortalte historien min, hadde jeg fort blitt ubetydelig igjen. «Jeg er ikke skuespiller,» sa jeg til Sophie. «Jeg kan ikke ha hovedrollen i en film.» Hun viftet med hånda som om hun smekket etter en flue. «Det spiller ingen rolle,» sa hun. «Det er deg jeg vil ha.» Hun stirret på meg. Hun minte meg om guttene jeg likte på videregående, de pene, intense guttene med sin tilgjort kule stil og myke munner. De skrev dårlige sanger og sang dem bra, og kjærestene snakket med ømhet om hvor ute å kjøre de var, at de skulle ha blitt født et annet sted, til en annen tid. De hadde bestandig kjæreste; det var aldri de guttene som likte meg. «Hva handler filmen om?» spurte jeg. «Den handler om din historie,» sa hun. 19
pax.no
«Et praktfullt, mørkt portrett.» Independent
«Fengslende, og elegant oppbygd.» G u a r di a n
«Berusende … full av skjønnhet og fare … Historiefortelling i sin reneste form.» Le Monde
«Voldsomt god … en vakkert fortalt roman om en enestående kvinne og kunstens uberegnelige evne til samtidig å avsløre og tildekke et mangfold av historier.» ISBN 978-82-530-3891-9 D a ily M a il
isbn 978-82-530-3891-9
Sophie Starks liv og død
A n n a N o r t h er født i Williamsburg, Virginia og vokste opp i Los Angeles. Hun er utdannet ved Iowa Writers’ Workshop, og har publisert skjønn litteratur og essays i blant annet San Francisco Chronicle, Atlantic Monthly, The Paris Review Daily, Glimmer Train, Salon og BuzzFeed, og i New York Times, hvor hun også jobber som redaktør. I 2011 debuterte hun med romanen America Pacifica. Sophie Starks liv og død er hennes andre roman og første bok på norsk. Den har blant annet mottatt en Lambda Award, var på kortlisten til den franske Prix Medicis, og utgis nå i en rekke land.
Fortalt gjennom menneskene som kjenner henne best, er Sophie Starks liv og død en drivende, fascinerende skildring av en kompromissløs kunstners vekst og fall, fra en sterk ny amerikansk fortellerstemme.
Anna North
Den visjonære filmskaperen Sophie Stark behersker kunsten å presse skuespillerne sine til det ytterste, og bruker historiene til menneskene som står henne nærmest i filmene sine, med dramatisk effekt. Med sin gåtefulle, steile framtoning og sjeldne glimt av sårbarhet virker Sophie Stark inn på livene til alle som holder av henne: kjæresten Allison, broren Robbie, ektemannen Jacob, Hollywoodregissøren George, og Daniel, den ufrivillige hovedpersonen fra hennes første, stalker-aktige campusfilm. Men mens karrieren hennes skyter fart, rakner privatlivet, og trangen til å skape nådeløst sann og treffende kunst viser seg å ha en høy pris.
Anna North
Sophie Starks liv og død «Med tempo som en thriller og mysterier skjult bak hver sving.» Lena Dunham
f o r f at t e r f o t o : J e n n y Z h a n g bokomslag: Erlend Askhov
9
788253 038919
Da så hun opp på meg, og jeg kjente igjen det uttrykket. Det var det samme uttrykket jeg hadde i speilet etter å ha hentet de siste tingene mine hos Taylor, eller når jeg hadde spist opp brunsjen min sittende alene mellom to glade familier, eller når jeg kom hjem fra en kveld på det som pleide å være favoritt baren min, men som nå var fylt av mennesker som aldri kunne bli venner av meg. «Jeg trodde at jeg ville bli mer som andre av å lage filmer,» sa Sophie. «Men noen ganger tror jeg at jeg bare blir enda mer meg.»