Bård Wormdal
SPIONBASEN den ukjente historien om cia og nsa i norge
pax forlag a /s, oslo 2015
© pax forlag 2015 omslag: akademisk publisering trykk: scandbook ab, falun printed in sweden isbn 978-82-530-3822-3 Forfatteren har mottatt støtte fra Finnmark fylkeskommune, Det faglitterære fond og fra Stiftelsen Fritt Ord.
INNHOLD
FORORD 7 1. MARJATA 9 2. «OPERASJON TORKEL» 25 3. CIA BETALER ALT 38 4. «HELT DØDT I ETEREN» 45 5. KANINFRUE 52 6. LYDEN AV EN ATOMUBÅT 63 7. DE HEMMELIGE TJENESTENES HEMMELIGHETER 80 8. STÅLKOLOSSER UNDER VANN 93 9. LORAN C, OMEGA OG SOSUS 106 10. FAUSKE II 118 11. VARDØ 137 12. NASJONALE INTERESSER 165 ETTERORD 174 LITTERATURLISTE 179 NOTER 182
FORORD
I Vadsø, der jeg bor, er en av de største arbeidsplassene fullstendig stengt for offentlig innsyn. Jeg har mange bekjente som jobber på Forsvarets Forsøksstasjon, men de kan ikke si hva de gjør. Det er en merkelig situasjon i et ellers på mange måter åpent samfunn. Det er tilsvarende anlegg i Vardø, Sør-Varanger, Andenes, Fauske og på andre steder. Naturligvis trigger det journalistisk nysgjerrig het. Historikere som Olav Riste og Arnfinn Moland har hevdet at Etterretningstjenesten var Norges viktigste militære bidrag under den kalde krigen. Anleggene skal ha vært vært viktige (og er det trolig fortsatt) i nasjonal sammenheng. Det har vært mer utydelig på hvilken måte. Det har jeg prøvd å finne ut av. Jeg har gått i fotsporene til pionerene etter andre verdenskrig. Blant dem var det flere sentrale motstandsfolk under andre verdens krig. Jeg forteller om hvordan amerikanske etterretningsorganisa sjoner, CIA og NSA, raskt fattet interesse ut fra den sovjetiske styrkeoppbygging på Kola-halvøya. Det tette, tosidige samarbeidet med amerikanerne ble raskt utvidet, i all hemmelighet og til dels med liten politisk kontroll. Jeg har villet vise hvordan denne tjenesten har vært for den enkelte tjenestemann og -kvinne, hva den har betydd for lokalsamfunn, hva den har betydd på det nasjonale plan og i det militære spillet mellom stormaktene. 7
Samarbeidet mellom USA og Norge, har utviklet seg over mange tiår, og virker i dag sterkere enn noensinne. Samarbeidet mellom Norge og USA om etterretning er en sentral del av norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk, men det er usynlig i offentlig debatt. Det ønsker jeg med denne boka å gjøre noe med. Jeg er takknemlig for at flere tidligere ansatte i Etterretningstjenesten har latt seg intervjue. Det gir et direkte innblikk i en ukjent hverdag og også kunnskap om dramatiske begivenheter – delvis tidligere ukjent for offentligheten. Amerikanske forskere og nedgraderte amerikanske dokumenter har også vært av stor verdi for å kaste lys over en tjeneste med mye hemmelighold. Jeg har forståelse for at Etterretningstjenesten må holde deler av sin virksomhet skjult. Mitt håp er likevel at denne boka viser behovet for større åpenhet og diskusjon om den helt spesielle tjenesten i et åpent, demokratisk samfunn.
1. MARJATA
Det norske spionskipet Marjata, med 41 mann ombord, er i stor fare. Fartøyet befinner seg en vårdag i 1999 midt i et øvingsområde for den russiske Nordflåten, selv om øvelsen har blitt varsla på forhånd. Marjata har kurs mot et oppgitt ildmål i øvelsen. Det russiske krigsskipet Zadorny av fregattklassen Krivak gir beskjed over radio om at det norske skipet må komme seg ut av området: – Marjata! Jeg kommer til å gjennomføre øvelsesskyting med raketter. Å bli værende hvor dere er nå er farlig. Marjata svarer tilbake: – Russisk krigsskip! Dette er Marjata! Din melding er akseptert og forstått. Mannskapet på Zadorny gjør likevel de siste forberedelser for skytetrening. På brua er det en spent stemning. Det norske fartøyet står ikke høyt i kurs. Offiserer i Nordflåten er lei av at det norske skipet forstyrrer flåteøvelser. Denne gangen mener kapteinen på Zadorny, Gavrila Ivanovich Kislyakov, at mannskapet på Marjata må ha visst om øvelsen allerede før de ble orientert om den ved avlytting av russisk samband. Flagg som varsler skytetrening blir heist i masta. Den myndige kommandøren på Zadorny gir ildordre i retning Marjata. Med voldsom kraft slår raketter ned like bak den brede akterenden på det norske spionskipet. Like etter treffer krafta fra 9
undervannseksplosjoner skroget. Nye rakettnedslag lager en skog av vannsøyler like i nærheten av skipet. Det er ikke spesielt trivelig å være om bord. Det norske etterretningsskipet sender ikke ut nødhjelpssignal på kanal 16. På brua til Zadorny er kaptein Kislyakov spent. Han kan ikke registrere noen aktivitet på Marjata, bare stille hav til alle kanter. Kaptein Kislyakov bestemmer seg for å sende av gårde en ny ladning kraftige raketter. Også denne gangen treffer de like i nærheten av det norske skipet. Nå er det tydelig at kapteinen på skipet synes dette har gått langt nok. Marjata setter opp farten i nordlig retning, og uten at noen er drept eller skadet blir avstanden mellom de to skipene stadig større.1 Hvordan Marjata opererer er et av Det norske forsvarets best bevarte hemmeligheter. Under alle værforhold og til alle årstider er spionskipet på tokt i Barentshavet. Kanskje er Marjata Norges viktigste militære redskap for å hevde nasjonal selvstendighet mot en mektig nabo. På den andre siden har russiske myndigheter gang på gang protestert mot det de oppfatter som provoserende aktivitet fra fartøyet.2 Det har oppstått mange farlige situasjoner i årenes løp, uten at norsk offentlighet har fått kjennskap til dem. Norge bruker stadig mer penger på militær spionasje,3 og fortsatt er det Russlands slagkraft i nord etterretningstjenesten er mest opptatt av.4 Vi bruker stadig mer penger på sjømilitær etterretning, og har avanserte sensorer på land og hav, samt i luften og verdensrommet. For 2015 er det offentlige budsjettet på 1,2 milliarder, en økning på 200 millioner kroner over de tre siste årene. Men dette hører vi lite om. Spionasje trives best i skjulte. I flere tiår år har Norge i nært samarbeid med USA brukt båter, fly, lyttekabler, lytteanlegg og radaranlegg for å spionere på Russland.5 I lengre tid var dette totalt ukjent for offentligheten. På slutten av 60-tallet var 1 000 personer tilknyttet virksomheten, uten at dette fikk noen omtale i avis, radio eller andre medier.6 Over halvparten 10
av de ansatte får lønna si av amerikanske myndigheter, ifølge o ffisielle norske dokumenter. Når etterretningstjenesten kjøper et nytt spionskip til 1,5 milliarder, heter det fortsatt i Statsbudsjettet at Forsvarsdepartementet har kjøpt et forskningsskip. Forsvaret vil at spionasjen i Barentshavet skal forbli en hemmelighet. Hurtigruta Kong Olav er på vei inn til Kirkenes. Fra øverste fremre dekk har man gjennom de store glassflatene panoramautsikt ned på Marjata, som har lagt til kai til venstre for hurtigrutekaia. Det mest iøynefallende er formen på skipet. Det ser ut som et strykejern. Lengden på fartøyet er bare det dobbelte av bredden i akterenden. Den spesielle konstruksjonen gjør at båten har et uvanlig stort akterdekk. Bokstaven «H» er malt i hvitt, omgitt av en gul ring på et irrgrønt dekk, og markerer landingsplassen for helikoptre. Det er det god plass til. De mange hvite kuplene skjuler antenner. Den største er montert på toppen av en seks–syv meter høy pidestall midt på skipet, med god sikt i alle retninger. Framme i baugen står en flere meter høy svartmalt kloss. Det er skorsteinen. Skrogsidene er malt i grått. Styrhus og utstyr er grå-beige. Rustne partier ned mot vannlinjen og andre steder forteller at den spesielle farkosten ikke er ute på sin jomfrutur. I masta bærer skipet våpenskjoldet til Forsvarets Forsknings institutt. Offisielt er altså Marjata et forskningsskip. Denne delen av Forsvaret har ingen problemer med å lyve med viten og vilje, selv når sannheten er kjent. På Hurtigruta som ligger ved kai i Kirkenes er det denne dagen trengsel for å komme i land. For mange turister er dette slutten på ei lang reise langs norskekysten. Amerikanere og russere med store kofferter vet ikke at et annet fartøy ved den samme kaia er et av Obamas sterkeste kort mot Putin i Barentshavet. Den amerikanske etterretningsorganisasjonen National Security Agency, NSA, har 11
helt siden 1952 hatt et formelt tosidig samarbeid den norske militære etterretningstjenesten. En av Forsvarets grønne små busser kjører inn på kaia som er omgitt av gjerder. Det er mannskapsbytte. Porten inn til området lukkes automatisk. Det er lang tradisjon for at ansatte ved de militære spionbasene etterretningstjenesten har i Øst-Finnmark også jobber på tokt i Barentshavet.7 Forsvarsansatte i Vadsø og andre steder forteller familie og venner at de vil bli borte i en måned, men de sier ikke mer. Taushetsplikten for tjenesten om bord i et av verdens mest avanserte spionskip er absolutt. Jeg må til Nesoddtangen ved Oslo for å grave i starten på spiona sjevirksomheten i Barentshavet. I en smal og stille gate med hvite stakittgjerder og halvhøye hagetrær bor pensjonisten Jan Martens Meyer. Han er sønn til Alf Martens Meyer, som var en visjonær og handlekraftig etterretningsmann. Etter krigen fikk han ansvaret for å bygge opp den hemmelige militære etterretningstjenesten i nord, også til havs. – Far var mye borte og snakket lite hjemme om hva han holdt på med, men jeg har etter hvert forstått hvor stor betydning han hadde da den kalde krigen raste som verst, sier Jan Martens Meyer. I leiligheten henger et bilde av den første «Marjata». Det var en ombygd hvalbåt, Globe XIV fra Larvik. Båten ble i 1966 registrert som forskningsskip og fikk Forsvarets Forskningsinstitutt som formell eier, i likhet med dagens Marjata. Selve navnet Marjata forteller om Alf Martins Meyer enestående posisjon. Navnet er laget av forbokstavene på familiemedlemmene til Alf Martens Meyer. M står for Mamen som var Alf Martins M eyers kallenavn, A står for Annie Signe som var hans kone, R står for Roy som er hans sønn, J for hans sønn Jan, A for hans sønn Alf, T for Turid, Roys kone, og A for Anne Lise, Alfs kone. –Han var veldig glad i familien sin. Jeg fikk vite hvordan navnet kom til da skipet var nytt og var en tur innom brygga i Oslo. Far 12
inviterte meg og andre i familien om bord og fortalte om navnet. Han skrøt aldri av det, men han likte å gjøre sånne spesielle ting. Det var egentlig mye hemmelighetskremmer i mye av det han gjorde, sier Jan Martens Meyer. Fra starten av 50-tallet nærer Alf Martens Meyer et tett samarbeid med amerikansk etterretning. Å kjøpe og bygge om hvalbåten koster 2,7 millioner kroner. CIA betaler 2,4 millioner kroner, mens Norge går inn med bare 300 000 kroner. USA dekker også halvparten av kostnadene til lønn og andre driftsutgifter for båten i Barentshavet.8 I følge Jan Martens Meyer får faren allerede på begynnelsen av 50-tallet en flunkende ny Plymouth personbil i gave for sin innsats fra sine samarbeidspartnere fra andre siden av Atlanteren. Og vel ti år etter får han personlig et småfly stasjonert på Gardermoen. Martens har ikke eget flysertifikat, og må få en bekjent til å føre flyet for seg. Den norske etterretningsmannen var en stor helt i høyere militære kretser i USA, men totalt ukjent for norsk offentlighet. Meyer ble født i Bergen 15. juli 1908, reiste som 16-åring til sjøs og seilte i flere år med fraktbåten M/S Keret mellom Vestindia, Spania og USA. Så kom krigen. Han tar til å organisere motstandsvirksomhet mot tyskerne i Bergen. Ungdom og nøkkelpersoner får hjelp til å komme seg til England. Meyer er telegrafist og gjør sine første erfaringer med sjømilitær etterretning. Våren 1942 begynner det å brenne under føttene hans. Han må flykte. Meyer reiser via Sverige til London, der han blir en del av Forsvarets overkommando. Mot slutten av krigen har han ansvaret for alt motstandsarbeid på Vestlandet og tittelen kapteinløytnant. Sjefen for den nye militære etterretningstjenesten i Norge etter krigen, oberstløytnant Vilhelm Evang, henter Meyer fra Bergen til Oslo i 1948. Etter en lang kveld hjemme hos Evang i hans bolig i Bærum, får Martens vide fullmakter. De to plages av at kunnskapen om den militære oppbyggingen som har tatt til i Sovjetunionen, 13
nærmest er null. Pressen er en kilde, men det er stor mangel på tekniske data og oversikt. En del informasjon får Evang fra England, men materialet har store mangler. Med erfaringene fra andre verdens krig som ballast, skal Meyer bygge opp alle de hemmelige delene av den militære etterretningstjenesten, deriblant skipsetterretningen med kodenavn Delfinus. Under samtalen mellom Evang og Martens hjemme hos Evang i Bærum forstår Meyer at Evang vil holde både militær ledelse, regjeringens flertall og Stortinget utenfor. Bare forsvarsministeren må muligens orienteres.9 I 1948 starter verving av agenter til norske skip. De skal observere og rapportere. I starten er det spesielt havnene på Kola og andre deler av Nord-Vest-Russland samt Østersjøen som er av interesse. Vestlige samarbeidspartnere som USA og Storbritannia er godt fornøyd med resultatene. Arnt Olsen fra Bø i Vesterålen er en av fiskerne som rapporterer fra tokt i Barentshavet. Den erfarne ishavsfiskeren har deltatt i øvelser for Sjøheimevernet og vært aktiv i flere år da Ole Snefjella fra den militære etterretningstjenesten tar ham til side ved en samling på Melbu, og spør om han kan tenke seg å følge litt med for ham i Barentshavet. Det blir starten på et samarbeid som varer i flere tiår, fram til langt ut på 1970-tallet. Arnt Olsen og andre fiskere får foto apparater og annet utstyr for å registrere sovjetiske militære og sivile fartøyer. På vei hjem fra Kvitsjøen med hvalfangstskuta Rover på slutten av 60-tallet gjør Arnt et varp. Han blir plutselig klar over at en gedigen sovjetisk atomubåt befinner seg på kloss hold. Svart-hvittbildene Arnt tar fra sitt skjul i rorhuset på Rover er de første bildene vestlig etterretning får av en ny generasjon ubåter, Yankees, som hver er utstyrt med minst 16 atomraketter.10 Denne formen for spionasje har likevel sine klare begrensninger, noe som blir tydelig idet Sovjetunionen tar i bruk radar både på fartøy 14
og på anlegg på land. På 50-tallet har USA konkrete planer om å angripe Sovjetunionen med bombefly den korteste veien over Nordpolen.11 Det er naturligvis veldig viktig for amerikanernes planer at de kjenner til radaranleggenes beliggenhet og rekkevidde for ikke selv å bli skutt ned. Arnt Olsen og andre norske fiskere har ikke utstyr til å kartlegge hvor radarsignalene kommer fra eller hvor langt de når. Meyer foreslår derfor høsten 1951 at tjenesten skaffer seg fiskeskøyter, utruster dem med avansert lytte- og peileutstyr, og s etter dem inn i Barentshavet i sommerhalvåret.12 Dette er et radikalt forslag. Heller ikke USA har noe eget spionskip. Meyer får det likevel som han vil. I mai 1952 chartrer etterretningstjenesten den 62 fot lange fiskeskøyta M/S Harøysund, døper den om til M/S Vinge, og bemanner skuta med spesialister på søkeog mottaksutstyr. De får de mest avanserte båndopptakerne USA kan oppdrive, og arbeidet gir resultater. For å skjule den egentlige oppgaven, blir fartøyet drevet av rederiet Johan Evandt i Bergen. Alf Martens Meyer har gode kontakter blant rederne der fra sin tid til sjøs. Appetitten på kunnskap om sovjetisk aktivitet i Barentshavet, er stor på begge sider av Atlanteren. Flere fiskeskøyter blir leid inn og fullpakket med det mest moderne søke- og mottaksutstyr som er å få tak i. Hvis russerne blir for nærgående, skal en spesialkonstruert dreibar plattform med søke- og mottaksutstyr i et vanntett hus, hurtig kunne dumpe hemmelighetene i sjøen. Sommeren 1955 deltar fem sivilkledde spesialister fra CIA i et omfattende tokt med selfangstskuta Gudøynes. Toktet kartlegger blant annet radarvirksomhet langs kysten av Kola-halvøya fra Varangerfjorden og østover. I lasterommet er det montert en stor antenne til innsamling av informasjon om sovjetiske radarsystemer. I tillegg har båten avansert søke- og opptaksutstyr fra USA som kan registrere og analysere radiotrafikk. Samme år bestemmer Martens Meyer seg for at det er på tide å bygge det første fartøyet for spionasje til havs, M/S Eger. Meyer tar 15
pax.no
Bård Wormdal er NRKjournalist og bosatt i Vadsø. Tidligere har han utgitt Satellittkrigen. Norges militarisering av polområdene og verdensrommet (2011).
Spionbasen
Omslagsfoto: Tormod Amundsen Forfatterportrett: Knut-Sverre Horn, NRK
Den norske militære etterretningstjenesten har i over 60 år hatt et formelt direkte samarbeid med NSA og CIA, utenom NATO, og med offentligheten holdt på god avstand. Denne boka er den første uavhengige gjennomgangen av dette hemmelige samarbeidet, som blant annet har resultert i store lyttestasjoner og radaranlegg i Nord-Norge, særlig nær grensen mot Russland. Hvor verdifulle er de militære installasjonene for å forsvare Norge? I hvor stor grad tjener virksomheten norske og amerikanske interesser, og i hvor stor grad er den under demokratisk, norsk kontroll? Denne boka forteller historiene om etterretningsstasjonene, om mer eller mindre vellykket hemmelighold, om den militære nytten av installasjonene og om lokalsamfunnene som lever rundt dem. En rekke tidligere tjenestemenn i den norske militære etteretningstjenesten står fram med sin historie. Slik får vi for eksempel for første gang innblikk i livet på innsiden av satellittstasjonen på Fauske. Det er en spektakulær del av den nære norske historien som avdekkes, og en side av dagens Norge som de færreste kjenner.
Bård Wormdal
Norge er en drømmepartner og en av de to viktigste partnerne for USA når det gjelder teknisk etterretning. Det forteller National Security Agency, NSA, i et dokument fra 2013 som varsleren Edward Snowden har gjort offentlig. Hvorfor er Norge så viktig?
Bård Wormdal
Spionbasen Den ukjente historien om CIA og NSA i Norge
Byttehandel er også en del av hverdagen for alle lands etterretningsvirksomhet. Alle land verner om sine etterretningsdata, og NATO har ikke noe eget etterretningsapparat. Norge må gi USA etterretningsinformasjon for å få noe tilbake. Det at Etterretningstjenesten på Fauske tapper russiske satellitter for informasjon, har lite å gjøre med nytte for det norske Forsvaret. Den norske marinen har riktignok fått kjennskap til hvor lett den store nabo i øst kartlegger bevegelsene til norske fregatter og fartøy, men det er ikke derfor stasjonen på Vetan ved Fauske har vært i drift i 50 år. Den norske etterretningstjenesten får tilbake blant annet daglig analysehjelp om trusler mot norsk sikkerhet, og hjelp til å knekke krypteringssystemer der de to partene har «felles interesser». Det blir derfor fullstendig feil når etter retningssjef Kjell Granhagen sier at norsk etterretningstjeneste tjener norske og kun norske interesser. Fra boken