Spiritisme leseprøve

anne kalvig

SPIRITISME samtaler mellom levende og døde

pax forlag a/s, oslo 2016

Innhold

– kapittel 1 –

Hva er spiritisme? 9 Religion som kommunikasjon og erfaring 14 Okkultisme som ­«syntese» mellom religion og v­ itenskap 17 Nyreligiøsitet som inn­vevd i kulturen for øvrig 18 Spiritisme som folketro og folkelig religiøsitet 20 En ­representant for spiritisme i dag 22 Opp­bygning av boka 24

– kapittel 2 –

Spiritismens begynnelse og storhetstid 25 Dødekommunikasjon i en religiøst hektisk tid 27 Forløper: ­Andrew Jackson Davis 29 Dødekommunikasjon og spektakulære fenomener 30 Engelsk spiritualisme og ulike vurderinger av mediumskapets former 32 Kvinners mediumskjebner: innsperret på asyl eller feirede ledestjerner 34 Allan Kardec og fransk spiritisme 35 Spiritismen i Norge 39 Oppsving og nedgang for spiritismen 42 Åndekommunikasjon før moderne spiritualisme og spiritisme 43

– kapittel 3 –

Dødekommunikasjon i dag: f­ormer, aktører, organisasjoner 45 Spiritisme eller spiritualisme? 45 Norsk Spiritualist Forening – en paraplyorganisasjon for trossamfunn og praktikerforbund 47 ­Spiritualistiske seremonier og annen trospraksis 50 Andre organiserte spirit(ual)istiske aktører 56 Allan Kardecs tilhengere – GEEAK Norge 58 Det spiritistiske «omlandet»: Spåtelefoner 60 Annen ­mediumistisk eller spiritistisk praksis 64

– kapittel 4 –

Spiritistiske budskap og appell til kvinner 69 Budskap i spiritistiske storseanser 70 Anita Helen Rasmussen: privat kanalisering og hennes forståelse av åndenes kommunika­sjon 76 Sjelelige sammenhenger og åndelige verdener 79 Hvorfor er det flest kvinner på det spiritistiske feltet? 86

– kapittel 5 –

Spiritisme, sjamanisme, healing og populærkultur – et flettverk 94 Sjamanistisk spiritualisme? 95 Mediumskap og healing – to sider av samme sak? 98 Populærkulturens spiritistiske mangfold: tv-serier, bøker og filmer 100 Sammenflettede praksiser og forestillinger – religion hvor som helst og overalt? 106

– kapittel 6 –

Kontroverser og grenseoppganger 109 Både gode og onde ånder? 110 Kan ånder sitte fast på «jordplanet» og i kropper? 111 Uetisk åndeutdrivelse, etisk velsignelse av hus og heim? 115 Kontakt med døde blant kristne og medisinske eksperter 119 Kjendiser, populærkultur og kontroversiell dødekontakt 121 Reinkarnasjonsstrid? 125 Kan kommunikasjon med døde være kunst?

127 Parapsykologi som kontroversiell vitenskap 129

– kapittel 7 –

Borddans og andre spiritistiske ­utfordringer til religionsvitenskapen 132 Borddansen i Stansted Hall 132 Å tolke det manifesterte – hva og for hvem? 136 Arven fra psykologien og religionspsykologiens formative fase 138 Religion som bygd opp av «spesielle ting» 140 Spesielle ting: i hjernen eller i kosmos? – et naturalistisk syn 143 Spesielle ting: i hjernen eller i kosmos? – et metafysisk syn 145 I spagat mellom ånd og materie nok en gang? 149 Men er det religion? 151

Etterord 154 Takk 156 Noter 158 Litteratur 170 Navneregister 177

– kapittel 1 –

Hva er spiritisme?

På et lite podium i et bydelshus på Østlandet står en kvinne en onsdagskveld og forteller at hun mottar meldinger fra en eldre, avdød mann. Meldingene blir overført mentalt, og den avdøde blir tolket som faren til en annen person i bydelshuset, en middelaldrende mann som sitter sammen med tjuefem andre voksne personer. De er tilhørere til kvinnen, som opptrer som medium i regi av Norsk Spiritualistisk Trossamfunn.

En søndagskveld i en by på Vestlandet er en stor konserthussal halvfull, flesteparten av publikum er kvinner mellom tjue og sytti år. På scenen står britiske Colin Fry, ulastelig antrukket i fløyelsdress med vest og klokke. Han får hele salen til å le når han formidler kontakt mellom en utvalgt kvinne blant publikum, og det han framstiller som hennes kjære, avdøde mor, som har noen «saftige» kommentarer til et innredningsvalg kvinnen nylig har gjort.

En familie på fire har samlet seg i sofaen søndag kveld for å se «Åndenes makt» på TVNorge. De lar seg begeistre og forbløffe når programleder Tom Strømnæss intervjuer en kvinne som opplevde at alle lyspærene i huset ble skrudd ut og samlet på kjøkkenbenken av en angivelig åndelig kraft. Ekstra dramatisk blir det når mediet Lilli Bendriss, i sin karakteristiske, mørke og elegante framtoning, får kvelningsfornemmelser fordi hun «tar inn» fra en avdød, tidligere huseier at huset brant i 1949. Dette årstallet har tidligere blitt formidlet til husets beboere gjennom mystiske papirlapper og fyrstikkformasjoner.

Midt på dagen, en onsdag, ønsker en kvinne i tretti-årene, «Kjersti», å motta healing og kontakt med sine kjære «på den andre siden» gjennom 9

kapittel 1. hva er spiritisme?

å delta i Facebook-arrangementet «Anitas free distant healing – gratis fjernhealing». Kjersti er på jobb i et større firma der hun betjener innkommende samtaler, og er tilgjengelig ved telefonen parallelt med at hun skal motta healing og kanalisering. Det er medium og healer Anita Helen Rasmussen som gir fjernhealing samt meldinger fra avdøde i et tidsrom på 40 minutter via Facebook. Kjersti har vært med før, og da tolket hun ett av navnene som Rasmussen skrev på arrangementssiden i etterkant av seansen, som å være en hilsen fra hennes kjære bror som døde brått tre år tidligere.

På et lite tettsted i Midt-Norge tar «Synske Alva» imot en telefonsamtale formidlet av teletorget «Magic Circle» som hun er knyttet til. Innringeren ønsker å vite om hennes døde søster har det godt, og Alva «tar inn» beroligende beskjeder fra den døde til hennes sørgende søster.

På et tannlegekontor sitter «Kyrre» og venter på å få rotfylling. Han leser distré i VG, og avisa har et stort oppslag om villmarksmannen Lars Monsen som forteller om kontakt med sin døde mor og storebror.

I intervjuet sier Monsen at han tror alle har evnen til kontakt med avdøde, og at han også har levd tidligere liv. Under rotfyllingsprosedyren forteller tannlegen, som har kjent Kyrre i mange år, at hun er blitt «helt hekta» på bøkene til irske Lorna Byrne, en ganske alminnelig kvinne med en ualminnelig evne til å kommunisere med engler og ånder.

> Situasjonene over er eksempler på det vi kan kalle spiritisme og ­spiritistiske og åndelige synsmåter og praksiser som gjør seg ­gjeldende i norsk kultur og hverdagsliv. I denne boka presenterer jeg spiritisme og lignende virksomhet fra flere innfallsvinkler. ­Spiritisme er dødekontakt, altså formidling av budskap fra mennesker som ikke er her lenger, ut fra forståelsen av at deres sjeler eller ånder fremdeles finnes, på steder eller i dimensjoner det er mulig å oppnå kontakt med. Det kan også dreie seg om kontakt 10

kapittel 1. hva er spiritisme?

med andre åndelige, ikke-verdslige vesener, som engler, guider og «oppstegne mestere», men materialet i denne boka blir stort sett avgrenset til kontakt med avdøde. En kjent aktør som «Engle­ skolen», nå Soulspring, ved prinsesse Märtha Louise og Elisabeth Nordeng, ligger dermed i randsonen av denne bokas prosjekt, og blir bare omtalt i forbindelse med deres engasjement rundt dødekontakt.

Folk som formidler kontakt og budskap mellom vår verden og de dødes verden, kalles spiritister, spiritualister, medium (medier), kanaler – eller også synske eller klarsynte/clairvoyante. Navnemangfoldet speiler et mangfold av måter spiritisme og dødekontakt praktiseres på, og at dette blir forstått på ulike måter av ulike folk.

En vanlig sondring er å framholde at alle medier er synske, men at ikke alle synske er medier. De som mottar budskap fra de døde ­gjennom andre, kan kalles publikum, klienter, mottakere eller ­sittere, av «sitters» på engelsk, de som sitter og mottar budskap i en seanse. Seanse er et ord som ofte vekker sterke assosiasjoner hos folk, som noe riktig magisk-mystisk-okkult, med dunkel b­ elysning, manende medier og halvskremte mottakere. At «seanse» har et slikt folkelig ry, er til dels forståelig sett i historisk perspektiv, der klassisk spiritisme på sent 1800- og tidlig 1900-tall kunne ha ganske dramatisk og teatralsk utforming. I dag er en seanse, slik vi ser av de innledende eksemplene, gjerne noe som kan foregå mellom et medium på en opplyst scene i et digert konserthus med hundrevis av tilskuere, så vel som noe som kan foregå v­ irtuelt, altså via internettets sosiale medier og lysende skjermer. Men folk kan fremdeles sitte i seanser i halvmørke og oppleve farger, fjes, fenomener, stemmer og lyder som menes å komme fra åndeverdenen. Transemediumskap og fysisk mediumskap er imidlertid ikke det oftest forekommende.

Spiritisme er et uhyre populært og interessant fenomen i grenselandet mellom det religiøse og det sekulære (ikke-religiøse). Det er skrevet relativt få faglige analyser av fenomenet slik det framtrer i samtiden, noe som er påfallende i forhold til hvor utbredt ­spiritisme er i dagens norske samfunn. Mitt utgangspunkt er at jeg 11

kapittel 1. hva er spiritisme?

som religionshistoriker i flere år har arbeidet med samtidsspiritualitet og kulturelle forestillinger om og praksiser rundt døden. Det har forbauset meg at de spiritistiske forestillingene som gjennomsyrer (populær)kulturen, og de ulike tilbudene folk benytter seg av for å få kontakt med sine kjære avdøde, ikke er løftet fram i forsknings­ litteraturen i større grad. Den overskridende kommunikasjonen som spiritisme og dødekontakt innebærer, er i liten grad helhetlig undersøkt og presentert. Annerledes er det med spiritisme i fortiden, det vi gjerne kaller klassisk spiritisme. Mange har fattet interesse for denne, og tallrike bøker og artikler som analyserer fenomenet fra en rekke ulike fagfelt, er publisert gjennom flere tiår.

Når folk strømmer til seanser også i dag, har dette imidlertid hatt en tendens til å bli avfeid som noe overflatisk, pinlig, ­spekulativt eller svermerisk. Men mange felte de samme dommer over «den spiritistiske farsotten» også i dens første storhetstid, uten at dette har hindret oss i å vurdere fenomenet også fra andre vinkler enn «sannhet kontra falskneri» eller fra en smakshierarkivinkel som tar utgangspunkt i at spiritisme er for de kulturelle «andre». Fagfolks interesse for spiritisme, paranormale erfaringer og overskridende kommunikasjon er nå voksende, og et e­ ksempel er Misjonshøgskolen i Stavanger som i 2015 viet sitt årlige Reicheltseminar til ­nettopp denne tematikken, der teolog Anne Austad var blant dem som la fram sin forskning. Austad har skrevet en ­religionspsykologisk doktorgradsavhandling om hvordan folk skaper mening ut av spontane erfaringer av kontakt med døde.1 Det er likevel viktig ikke å miste av syne at også det å presentere spiritisme «helhetlig», slik jeg formulerer det ovenfor, representerer én type «tilskjæring» av et felt, en tilskjæring som kunne ha vært gjort annerledes. Man kunne for eksempel ha nærmet seg ulike mediumistiske og spiritistiske virksomheter primært som terapiformer, og ikke buntet sammen ulike fenomener som religionsuttrykk ut fra hvorvidt de relaterer seg til den typiske, overskridende kommunikasjonen med døde og ånder. Gjennom boka vil jeg imidlertid vise at det gir mening å gjøre nettopp dette, og at «kommunikasjonstypen» som omdreiningspunkt kan vise at religion og 12

kapittel 1. hva er spiritisme?

religiøsitet gjerne er noe langt mer omskiftelig og mangfoldig enn tradisjonelle oppfatninger tilsier.

Jeg vurderer ikke hvorvidt folk faktisk snakker med døde mennesker, ånder, engler eller andre vesener i det følgende, da det ligger utenfor religionsvitenskapens fagområde (i siste kapittel ser jeg hvor langt jeg klarer å strekke dette nøytrale utgangspunktet). Når folk ber en bønn til en guddom, ofrer mat på et alter til forfedreånder, setter ned bamser og hilsener ved en barnegrav, bærer smykker med steiner som skal være helbredende eller formidler beskjeder fra «den andre siden», skjer dette innenfor rammer der slike handlinger gir mening.

Vi kaller det gjerne religion, (folkelig) religiøsitet, ­spiritualitet eller åndelighet, og plasserer det utenfor eller på siden av det naturvitenskapen kan si oss noe sikkert om. Likevel, det som blir hevdet å påvirke eller ta utgangspunkt i den materielle verden, som for eksempel gjenstander eller handlinger som skal ha effekt på kropp og helse, eller beskjeder fra mennesker som faktisk har eksistert, blir fort møtt med andre «sannhetskrav» eller krav til «effekt» enn det vi oppfatter som tradisjonelt religiøst og «fromt», som bønn. Dermed kan eksemplene ovenfor oppfattes som kontroversielle i varierende grad, for eksempel slik: bønn i kirke – greit (klassisk «tro»), mat til ånder på et alter – greit (hos «de andre»), bamser og brev i presensform til døde barn – nokså greit (fordi foreldrene opplever trøst), månestein i kjede om halsen for å bli gravid – ikke greit (lureri og bortkasta penger), beskjeder fra konkrete avdøde – ikke greit (lureri og bortkasta tid og eventuelt penger).2 Fra en subjektiv, personlig vinkel er det helt legitimt å slik gi ulik, normativ vurdering av ulike praksiser som tar utgangspunkt i ting naturvitenskapen ikke kan gi svar på. Men fra en religionsvitenskapelig synsmåte er ikke vurderinger av sannhetsgehalt eller samsvar med «tradisjonelle» religionsmodeller noen god metode for å få kunnskap om og innsikt i hva mennesker er opptatt av i dag. Dette betyr ikke at vi må legge fra oss vår kritiske sans når vi studerer verden rundt oss, men vi må ha et reflektert forhold til hva slags rammer og modeller vi mener er sakssvarende å bære med oss i møte med materialet (empirien) vi søker kunnskap 13

kapittel 1. hva er spiritisme?

om. Vi må være åpne nok til å kunne reflektere over religiøse og ­spirituelle ideer og aktiviteter som vi ikke umiddelbart gjenkjenner som t­ ypiske og enkle å plassere, og vi må være «forankret» nok til å klare å kategorisere og analysere det vi møter, på en meningsfull måte. Vi må med andre ord ha med oss noen definisjoner og arbeidsmetoder i felten, som hjelper oss til å filtrere det store mangfoldet av inntrykk og uttrykk. Disse arbeidsredskapene må ikke i utgangspunktet definere vekk det feltet av samtids­spiritualitet, spiritisme og populærkultur som vi ønsker å lære mer om, slik en religionsdefinisjon som legger vekt på for eksempel åpenbaring, tradisjon, system eller spesielle følelser vil kunne gjøre.

Religion som kommunikasjon og erfaring Religion har blitt og blir definert på svært mange ulike måter. I dagligtalen «vet» vi hva vi snakker om når vi omtaler noe som religion. Vi «vet» dermed også hva som ikke er religion. Men går vi kategoriene og fenomenene litt nærmere etter i sømmene, blir ting ofte mer uklart. For eksempel: NRK Super hadde i 2012 filmversjonen av den populære bokserien Dauinger som ­storsatsing (sendt i reprise påsken 2015). Tv-serien med samme navn som bokserien er tiltenkt barn over sju år, og handler om sjelens fortsatte liv etter døden, med døde og døende barn som kommuniserer med de levende gjennom medier eller via gjenstander og ­spesielle hendelser. Driver statskanalen i dette tilfellet med en slags (spiritistisk) forkynnelse, siden formspråket budskapet formidles i, nemlig «sosial-realistisk» dramaserie, kunne forventes å være mer «overbevisende» enn science fiction og fantasy-pregede produkter rettet mot barn og unge? Eller kan ikke noe kalles religion eller forkynnelse, dersom intensjonen ved produktet har vært underholdning?

Hva hvis hjernen bak Dauinger, katolske Arne Berggren, egentlig har hatt som mål å vekke norske barn til en forståelse av sjelens udødelighet og Guds godhet? Et annet eksempel: Er det religion vi ser utfolde seg, når ungdom blir konfirmert i Den norske kirke?

Selvsagt, vil mange mene, det er et klassisk og sentralt uttrykk for 14

kapittel 1. hva er spiritisme?

et overgangsritual som man finner lignende eksempler på i religioner og kulturer over hele kloden, til alle tider. Men hva hvis en konfirmant åpent forteller at han eller hun konfirmerer seg fordi det gir en pen økonomisk gevinst, og fordi det simpelthen er gøy å bli feiret? Blir det noe annet enn religion da?

I begge disse tilfellene trekkes psykologiske eller emosjonelle elementer inn som vesentlige for vurderingen – intensjoner, holdninger og følelser blir her en ikke altfor tydelig rettesnor for hvorvidt menneskelige kulturuttrykk havner innenfor eller utenfor «religionsgrensen». Men i mange tilfeller vil psykologiske krav til «introspeksjon» (hva foregår i hodene på dem vi studerer) være nokså fåfengt, og denne måten å definere på forutsetter at ­religion på udiskutable måter er koplet til for eksempel eksistensielt alvor, dype følelser, fromhet og «tro». I stedet for å lete etter den u ­ synlige kjernen i religion, kan man definere religion som noe mer observerbart, for eksempel som spesifikke uttrykk for en viss type kommunikasjon. Det har religionshistorikerne Ingvild S. Gilhus og Lisbeth Mikaelsson gjort i en nå velkjent, kultur­analytisk definisjon, der religion er «menneskers forhold til forestil­lingsunivers som kjennetegnes av kommunikasjon om og med hypotetiske guder og makter» (Gilhus og Mikaelsson 2001:29). En kommunikasjon om og med guder og makter innebærer at samfunnets større «samtale» om religion blir inkludert (for eksempel når ukeblader presenterer hva kjendiser tror på eller har prøvd av diverse spirituelle tilbud), samtidig som «guder og makter» gjør at religionslignende fenomener som livssynshumanisme og visse sportsgrener, som fotball, faller utenfor (fotball blir ofte trukket fram som et fenomen med mange religionslignende elementer ved seg). I denne boka følger jeg ­Gilhus og Mikaelsson i deres fokus på kommunikasjonsaspektet ved religion, mens jeg ønsker å tydeliggjøre et erfaringsaspekt i noe større grad enn hva ­uttrykket «menneskers forhold til forestil­ lingsunivers» gjør. Følgende religions­definisjon er utgangspunkt for undersøkelsene som denne boka formidler: 15

kapittel 1. hva er spiritisme?

Religion (religiøsitet, spiritualitet) er kommuniserte fore­ stillingsuniverser, handlinger og erfaringer som viser til en åndelig virkelighet.

Man kan innvende at en «åndelig virkelighet» ikke er særlig ­beskrivende for noe, det kan framstå som noe sirkulært, altså noe som viser tilbake til seg selv når det skal forklares, noe som forutsetter sin egen forklaring eller definisjon. Men religionsdefinisjoner, og andre definisjoner som handler om ting mennesker tenker og gjør, vil fort ha denne slagsiden. En minimumsdefinisjon som den klassiske fra Edward Tylor (1903), som hevder at religion er «tro på åndelige vesener», forutsetter for eksempel at vi «vet» hva som er åndelige vesener og hva som ikke er det. Gilhus og Mikaelssons definisjon tar også utgangspunkt i «guder og makter» som noe vi «vet» hva er, og som skiller religion fra det som kan ligne på, men ikke er, religion.

Jeg understreker her, og kommer etter hvert mer inn på, at vi med «religion» ikke nødvendigvis har å gjøre med trosdogmer, ­systemer og institusjon. Jeg har videre satt ord vi bruker for å be­tone det mer personlige og opplevelsesmessige ved religion, nemlig religiøsitet og spiritualitet, som tilnærmet synonymer i denne bokas sammenheng. Det vil bli presisert dersom det er meningsfullt å skille en mer organisatorisk side fra en personlig opplevelsesside av fenomenene. Jeg har for øvrig brukt uttrykket «åndelig virkelighet» for å røske litt i våre språklige konvensjoner: det åndelige blir gjerne satt som motsetningen til det «virkelige», det materielle. Men i en studie av dagens kommunikasjon mellom levende og døde kan det være på sin plass å kalle dette «åndelig virkelighet», det er i alle fall slik de ulike aktørene forteller at de opplever eller erfarer ting. Det er dette deres kommunikasjon viser til. Disse grenseoverskridende fortellingene om samspillet mellom ånd og materie, tro og erfaring, det sanselige og ideologiske, er noe av grunnen til at spiritisme for mange blir vanskelig å plassere som fenomen. Som kulturuttrykk er det imidlertid ganske typisk for de større, spirituelle utviklingssammenhengene det står i, for eksempel det vi kaller okkultisme.

16