Syria. leseprøve

Jacob Wærness

RISIKOSJEF I SYRIA På jobb mellom regime, opprørere og IS

pax forlag a /s, oslo 2016

Innhold

Forord 7 Kart 10 Prolog 14 Øst for Karakosak-broen, oktober 2012

Et spennende jobbtilbud 17 Paris, 2011

Ankomst Syria 23 Damaskus, høsten 2011

Rutiner og avbrudd 34 Damaskus, vinteren og våren 2012

Fabrikken 51 Jalabiya, vinteren 2012

Nettet strammer seg 73 Damaskus, høst 2011–vinter 2012

Fragmentering 84 Damaskus og Nord-Syria, sommer og høst 2012 Flytting til fabrikken, overgang til drift i borgerkrig 114 Jalabiya 19. september–19. november 2012

Nye relasjoner, og hvisking om kineserne 146 Jalabiya 18. november–21. desember 2012

Krigsøkonomi 173 Vinteren 2013

I grenseland 194 Tyrkia og Syria, våren 2013 Å navigere gjennom en krise 211 Syria 2011–2013

Etterlyst av ISIS 229 Jalabiya, sommer og høst 2013

Epilog 243

Prolog Øst for Karakosak-broen, oktober 2012

Gislene skulle overleveres rundt midnatt på et møtested rett øst for Karakosakbroen over Eufratelven nord i Syria, midt mellom Aleppo og Raqqa. To år tidligere ville denne hovedfartsåren ha vært trafikkert, men nå hersket stillhet og mørke i det nakne landskapet. Nesten ingen biler var å se på veien og heller ikke et lys fra de små husklyngene i nærheten.

Det var stjerneklart og kaldt, pusten min dannet frostrøyk, og jeg prøvde å kontrollere den begynnende skjelvingen i kroppen. Jeg sto sammen med en liten lokal militsgruppe knyttet til Den frie syriske armeen, som jeg hadde hyret inn for å bistå ved utvekslingen av penger mot mennesker. Vi hadde ventet i nesten en halv time siden søppelsekkene med kontanter ble overlevert, og jeg sa ikke så mye. Vi kunne bare skimte konturene av hver­ andre i mørket, ansiktene våre var tidvis opplyst av mobiltelefonskjermer mens vi sjekket meldinger som hadde kommet over det tyrkiske telenettet.

Etter en liten stund nærmet det seg to biler, soldatene avsikret riflene sine og tok posisjon bak noen oljefat i veikanten. Sjåførene hadde sett ansamlingen av soldater og trodde de skulle stoppe for en veisperring, men soldatene vinket dem bare videre. Ventingen fortsatte, og jeg kom i snakk med en av soldatene. Han hadde nettopp kommet tilbake fra et lengre opphold inne ved fronten i Aleppo, der det pågikk kamper mellom koali­ sjoner av opprørsgrupper og regimets styrker. Det var vanlig blant ­opprørerne at man hadde en turnus, rundt tre uker i kamp og en uke ute for å samle seg og hvile. Soldaten hadde et veltrimmet skjegg og en lærjakke

­

14

som var moderne blant unge syriske menn som vil gi et tøft og kjekt uttrykk, og en kampvest utenpå med en pistol i. I den ene hånden holdt han en automatrifle, i den andre en sigarett. Han røykte intenst og var energisk i både bevegelse og talesett. Vi snakket om friluftsliv, og han fortalte om en gang han hadde vært på campingtur i mange dager i strekk, han hadde fisket i den oppdemmede sjøen i nærheten som tidligere offisielt het Assadsjøen. Mohammed, mellommannen, spurte om han ikke kunne fortelle meg om den gangen han transporterte fire personer fra N ­ usrafronten til et selvmordsangrep i Aleppo. Soldaten tok imot oppfordringen med glede. Han hadde kjørt de kommende selvmordsbomberne i en bil med hjemmelaget pansring på vei mot målet for sprengningen, et offentlig bygg inne i sentrum. På veien hadde de blitt overrasket av regjeringsstyrkene og havnet under intens beskytning slik at de måtte forlate kjøretøyet. De søkte dekning i en bygning like ved og forsvarte seg så godt de kunne og greide å fyre av en granat mot fienden. Han pratet hurtig og med en litt vanskelig dialekt, så det var vanskelig å få tak i alle detaljene. Dessuten hadde jeg blitt mer og mer opptatt av riflen hans, som veivet i alle retninger nå som han virkelig hadde blitt grepet av sin egen fortelling. Det var rundt femten tilhørere rundt oss, og han tok formidlingsoppgaven seriøst. Jeg spurte meg selv om hva som var farligst, å foreta en gisseloverlevering mellom rivaliserende, tungt bevæpnede grupper fra Den frie syriske armeen i ørkenen om natten, eller å være til stede under denne intense fortellingen?

Det var som om fortelleren ikke helt greide å skjelne mellom nåtid og hendelsen han fortalte om, ei heller fakta og fiksjon. Jeg håpet bare at soldaten hadde tatt på sikringen på riflen igjen etter bilene de nettopp hadde stanset, og at han ikke ved historiens klimaks ville bryte ut i en automatsalve mot publikum. Det ble ikke noe stort smell, verken i historien eller under beretningen, selvmordsaksjonen ble utsatt, og de tok seg tilbake til sikkert område. Samtalen gikk roligere etter dette.

De siste ukene hadde gått med til gisselforhandling og forberedelse til frigjøring av de ni kollegaene mine, og denne kvelden skulle overleveringen skje. Denne gisseltakingen var spesielt alvorlig og komplisert, ikke 15

bare på grunn av det høye antallet gisler og impliserte i forhandlingene, men også fordi den hadde et religiøst og politisk tilsnitt: Flere av ofrene var alawitter, sekten som omfattet president Assad og de fleste av landets styrende elite. Vi hadde tidvis fryktet det verste i de fire ukene ­forhandlingene hadde pågått. Mye sto på spill, også utover det menneskelige. Vi fra ­bedriften opererte under sterkt press, både fra aktører på bakken i Syria og fra hovedkvarteret vårt i Paris, som verken hadde uendelig økonomisk tålmodighet eller appetitt på risiko.

Søppelsekkene med kontanter hadde ligget klare i den skuddsikre bilen min de siste dagene, en hemmelighet for selv de mest betrodde kollegaene på sementfabrikken. Nå var de overlevert til gisseltakerne, og vi ventet i spenning og uvisshet på at vi skulle få menneskene i bytte så handelen kunne avsluttes. Gislene skulle være på vei, men hvor ble de av?

Et kvarter etter midnatt ankom det flere biler, ut strømmet soldater og det ble arrangert en militæroppstilling foran der hvor jeg sto. Alle soldatene var tungt bevæpnet og flere hadde granatutskytningsrør over skulderen.

De hadde alle svarte hodebånd og fullskjegg, og mange hadde også langt hår. De fleste var kledd i kamuflasjeuniformer, mens andre var kledd i svart. Det var tydelig at gisseltakerne ville sette stemningen og demonstrere makt ved å stille opp disiplinert og godt utrustet mannskap til ære for en representant for det store firmaet Lafarge Cement Syria. Totalt var vi nå rundt førti personer til stede. De oppstilte var alle unge menn og stirret intenst og alvorlig på meg. Det var som om de hadde blitt instruert til å sette en støkk i meg. Så kom det en minibuss kjørende, den bremset opp og stoppet ved oss, på det som nå framsto som en liten, men tettpakket paradeplass. Var det endelig gislene som ankom?

16

Et spennende jobbtilbud Paris, 2011

Jeg mente jeg var ute i god tid da jeg ble sluppet av ved holdeplassen for flybussen ved Palais Garnier-operaen i sentrum av Paris. Flyet til Damaskus via Amman i Jordan skulle gå fra Charles de Gaulle-flyplassen tre og en halv time senere. Det var imidlertid uvanlig tett trafikk i Paris denne torsdags ettermiddagen, men bussen rullet ut på tiden og snirklet seg gjennom gatene bortover mot Place de la Madeleine og oppover bakkene mot le périphérique, den store ringveien. Det var varmt til å være s­ eptember, og det var biler på kryss og tvers, tuting og eksos og skutere som presset seg fram mellom fastlåste biler. Jeg tror det hadde vært et par ulykker lenger framme på hovedveien, og at de hadde sperret trafikken i opprydnings­ arbeidet. Det gikk ulidelig tregt, og jeg innså etter hvert at jeg begynte å få dårlig tid, og at det ennå var langt igjen til flyplassen. Ikke bare skulle jeg på min første reise for en ny arbeidsgiver, men jeg skulle fly business­ k­lasse for første gang, en billett som sikkert kostet en formue. Jeg stirret igjen og igjen på klokken, men tiden gikk ufortrødent fremover, og da jeg kom fram, var det klart at flyet ville ta av uten meg om bord. Det var ingen andre avganger til Syria den kvelden, så jeg booket om til Beirut neste morgen, og fikk heller ta meg fram med bil gjennom Libanon, over fjellene østover og ned igjen til den syriske hovedstaden.

Jeg besluttet å dra tilbake til byen for å glemme forsinkelsen. Kjæresten min på den tiden, Charlotte, hadde blitt invitert til en eksklusiv fest på Baccarat Cristals museum, og hun foreslo at jeg kunne bli med dit. Etter 17

den tårevåte avskjeden noen timer tidligere, ble vi gjenforent blant polert glass, tunge fløyelsgardiner og fasjonable mennesker som sosialiserte i dempet belysning til loungemusikk.

Historien begynte fem måneder tidligere, da sjefen for Group Security i Lafarge, en global sementprodusent med hovedsete i Paris, ga meg en lovende beskjed: «Jeg er i Paris om to uker, da har jeg tretti minutter til deg.» Jeg hadde ringt ham for å be om et møte for å presentere meg selv og «diskutere muligheter», en frase som man lærer på businesskoler for å dekke over at man er på jobbleting.

Dette var våren 2011, og jeg hadde nettopp blitt ferdig med et h ­ alvannet års MBA program på HEC Paris, men delte fortsatt den lille leiligheten i Rue des Petits Champs i andre arrondissement med en medstudent. Jeg hadde ikke gitt opp planen om å få jobb i et fransk selskap for å fullføre prosjektet mitt, nemlig å gå fra en jobb i Politiets sikkerhetstjeneste til å jobbe privat i utlandet. Det beste ville være å finne en jobb der jeg kunne bruke erfaringene fra etterretnings-, sikkerhets- og politiarbeid, med kompetansen min i arabisk og kunnskap om Midtøsten og Nord-Afrika. ­Studiene hadde kostet en del, og leiligheten var heller ikke gratis, så jeg begynte å føle et visst press for å få en fast inntekt og komme meg videre.

Jeg hadde allerede kontaktet flere titalls firmaer gjennom å søke stillinger, bruke kontaktnettverk eller, som overfor Lafarge, rett og slett bare å ringe direkte og be om et møte.

Lafarges hovedkvarter lå i Rue des Belles Feuilles, en sementgrå b­ ygning som så litt traust ut, men også diskret og solid. Sikkerhetssjef Jean Pierre Dubois hadde kontoret sitt helt i enden av en mørk gang, og jeg fikk inntrykk av at sikkerhet ikke kunne ha førsteprioritet i bedriften. Samtalen gikk greit selv på uslepen fransk, og det kom fram at vi hadde liknende bakgrunn, Monsieur Dubois fra Den franske marinens spesialstyrker og jeg som fallskjermjeger i førstegangstjeneste ved Hærens jegerkommando.

Antakelig på grunn av kjemien mellom oss, og som en anerkjennelse av bakgrunnen min (og dermed sin egen), sa han tidlig i samtalen og ganske direkte at gruppen hadde en virksomhet i Syria som hurtig trengte en 18

person til å fylle den nyopprettede stillingen som landsikkerhetssjef. Hvis jeg var interessert, kunne han sette meg i kontakt med direktøren for Lafarge Cement Syria (LCS) for å diskutere dette videre.

Landsikkerhetssjef. Det hørtes unektelig litt pompøst ut, men det var jeg vant til i fransk sammenheng. En nyopprettet stilling i det jeg oppfattet som en solid internasjonal gruppe, var tiltrekkende, også fordi det innebar å flytte til Syria. Dessuten hørtes det ut som jobben passet meg bra, en stilling der jeg kunne ta i bruk gammel og ny kunnskap. Men framfor alt trengte jeg en jobb, og jeg hadde ingen andre konkrete tilbud.

Våren 2011 hadde det vært et økende antall demonstrasjoner og uroligheter i Syria, først i sør, men det var langt fra noe vidtrekkende og folkelig opprør og den allmenne oppfatningen var at myndighetene ville få kontroll. Da jeg forlot møtet, hadde jeg likevel en udefinerbar følelse av at noe kom til å skje i Syria. Jeg kunne ikke sette fingeren på hva, men jeg hadde den pågående uroen i Tunis og Egypt i minne, og forestilte meg at omfanget kunne bli større og konsekvensene alvorligere i Syria.

Etter noen dager ble jeg satt i kontakt med Marc Castel, administrerende direktør for LCS, som var basert på hovedkontoret i Damaskus. Vi snakket kun kort sammen på telefon, han skulle til Paris et par uker senere og sa at vi kunne treffes der. Jeg syntes det var litt merkelig da jeg fikk melding om å møte opp om kvelden på et slott på landsbygda utenfor Paris, men jeg var fortsatt interessert i jobben og satte meg på en forstadsbane for å ta meg ut til møtestedet. Jeg fikk en del smuss på penskoene da jeg hastet over et vått jorde på vei mot slottet, men jeg fant i hvert fall veien, og jeg følte meg noenlunde klar og presentabel etter en improvisert skopuss.

Direktøren var på kurs i regi av jobben og tok en time fri for å møte meg.

Jeg forsto at han var litt skeptisk til å ansette noen sikkerhetsansvarlig i det hele tatt, og han ville absolutt ikke ha en stein i maskineriet som ville gjøre ting vanskelig for prosjektet hans i Syria. Han hadde likevel innsett at han måtte følge gruppens direktiver om innføring av sikkerhetsledere i noen utvalgte land, hvorav Syria var ett. Under møtet tror jeg at han oppfattet meg som en person som ikke ville skape store problemer, og at 19

han kunne bruke min allsidige bakgrunn til noe positivt. På min side tenkte jeg ikke så kritisk over hans innstilling; jeg var motivert for jobben, og motivasjonen snarere økte da han fortalte om jobben og LCS. I 2007 hadde Lafarge kjøpt sementdivisjonen i Orascom, et egyptisk konsern eid av den mektige Sawiris-familien. I denne porteføljen var det en rekke sementvirksomheter i Midtøsten og Nord-Afrika. På den tiden hadde Orascom Cement allerede startet byggingen av en sementfabrikk i Syria, den største og mest moderne i regionen. Denne var nå ferdigbygd, men LCS var ennå en ung organisasjon som direktøren selv hadde vært med på å bygge opp. Jeg fikk et klart inntrykk av at den lå hans hjerte nær.

Han la også til at LCS hadde en lokal partner, da alle utenlandske ­investeringer i Syria også måtte ha et lokalt eierskap. I LCS’ tilfelle var dette forholdet viktig for å få ting gjort, men heller ikke uproblematisk.

Forretningsrelasjonen kunne være preget av forskjellig motivasjon, andre ganger mistro eller bare manglende forståelse og kommunikasjon.

Jeg fikk inntrykk av at direktøren og jeg hadde god forståelse av hver­ andre og en grei tone. Jeg tenkte at dette var en sterk og klar sjef som hadde en klar oppfatning om hvordan tingene skulle være. Samtidig viste han god kunnskap om Syria og fortalte balansert om situasjonen både landet og LCS var i. Han hadde selv arbeidet i Syria som ung kjemisk ingeniør, og han hadde fulgt landets historie tett siden da. Nå, over tjue år senere, bodde han igjen i landet og hadde et perspektiv fra innsiden. Kildene hans til informasjon om situasjonen var egne observasjoner, kollegaer og forretningskontakter. Hans inntrykk av Syria sto i kontrast til den overflatiske og dramatiske nyhetsdekningen i vestlige nettaviser. Han underslo ikke informasjonen om gryende uroligheter, men han fortalte at dagliglivet i stor grad var som før, han følte seg trygg i Damaskus og på fabrikken nord i landet, og LCS opererte som normalt. Han sa at arabiskkunnskaper var essensielt for jobben, og at han ville at kommunikasjonsrådgiveren hans, en lokalt ansatt syrisk kvinne, skulle teste språket mitt over telefon en av de nærmeste dagene. Testen ble gjennomført, tydeligvis med tilfredsstillende resultat, for i løpet av sommeren forhandlet vi fram en toårig kontrakt og ble enige om oppstartsdato 11. september 2011.

20