Tenåringshjernen leseprøve

Frances E. Jensen

TenĂĽringshjernen hjerneforskerens hĂĽndbok til livet med ungdom i huset

oversatt av børge lund

pax forlag a/s, oslo 2015

Denne boka tilegner jeg mine to sønner, Andrew og Will. Det har vært mitt livs største glede å se dem vokse opp gjennom tenårene og bli til unge menn, og det å lose dem gjennom denne perioden har sannsynligvis vært mitt livs viktigste oppgave. Sammen la vi ut på en reise, og jeg har lært like mye av dem som de har lært av meg. Resultatet er denne boken, og jeg håper at den kan være til hjelp for både voksne som har med tenåringer å gjøre, og for tenåringene selv.

Da jeg var en fjorten år gammel gutt, var faren min så uvitende at jeg knapt klarte å ha ham i nærheten.

Men da jeg ble tjueén, ble jeg forbløffet over hvor mye han hadde lært på sju år. mark twain Jeg skulle ønske det ikke fantes noen alder mellom ti og tre og tyve, eller at ungdommen lot seg sove bort.

For i den tiden har de ikke annet å gjøre enn å sette unger på jentene, stjele og slåss ...

Vintereventyret | william shakespeare

Innhold

Illustrasjoner 11 Innledning. Å være tenåring 16 1. På vei inn i tenårene 27 2. Hjernens framvekst 35 3. Under mikroskopet 54 4. Læring 69 5. Søvn 86 6. Risikoatferd 99 7. Tobakk 109 8. Alkohol 117 9. Cannabis 130 10. Harde stoffer 145 11. Stress 154 12. Psykisk sykdom 164

13. Den digitale invasjonen i tenüringshjernen 181 14. Kjønnsforskjeller 197 15. Idrett og hjernerystelser 207 16. Forbrytelse og straff 220 17. Etter ungdomstida 239 Etterord. Noen avsluttende tanker 4 Takk 251 Ordforklaringer 253 Noter 256 Utvalgt bibliografi 271 Om forfatterne 288

innledning

Å være tenåring

H

va var det som gikk av ham?

Sønnen min hadde akkurat kommet hjem etter å ha vært på besøk hos en venn, og det flotte, kastanjebrune håret hans var farget beksvart. Jeg kjente panikken velle opp i meg, men sa ingenting.

«Jeg vil ha røde striper i det», sa han freidig.

Jeg var lamslått. Er dette virkelig barnet mitt? Dette var et spørsmål jeg ofte hadde stilt meg selv etter at min 15 år gamle sønn Andrew hadde begynt på en privat videregående skole i Massachusetts. S­ amtidig prøvde jeg å føle med ham. Jeg var skilt, mor til to tenåringssønner og jobbet lange dager som lege og professor ved Boston ­Children’s ­Hospital og Harvard Medical School. Iblant hadde jeg dårlig samvittig­ het for at jeg var så mye borte fra sønnene mine, men jeg var også fast bestemt på å være en så god mor som mulig. Tross alt jobbet jeg ved et institutt for barnenevrologi og drev aktiv forskning på hjernens utvikling. Barnehjerner var mitt eget fagområde.

Plutselig hadde imidlertid den snille og greie eldstesønnen min blitt ugjenkjennelig, uberegnelig og oppsatt på å skille seg ut. Etter å ha gått på en veldig konservativ ungdomsskole der dressjakke og slips var normen, hadde han akkurat begynt på en svært liberal videregående skole. Han utnyttet miljøforandringen fullt ut, noe som blant annet innebar at han la seg til det man kanskje kan beskrive som en alternativ klesstil. For å si det sånn: Bestevennen hans hadde blå piggsveis. Er det nødvendig å si noe mer?

Jeg pustet dypt inn og prøvde å besinne meg. Det ville ikke gagne noen av oss hvis jeg ble sint på ham, og det ville sannsynligvis bare drive ham enda lenger bort fra meg. I det minste følte han seg trygg 16

innledning. å være tenåring

nok til å fortelle meg om noe han hadde lyst til, før han gikk til det skrittet å gjøre det. Her hadde jeg en mulighet, innså jeg, og jeg ­skyndte meg å gripe den.

«Istedenfor at du ødelegger håret ditt med en billig hårfarge fra butikken, hva om jeg får frisøren min til å stripe håret ditt?» spurte jeg ham. Siden jeg også skulle betale for det, takket Andrew mer enn gjerne ja. Frisøren min, som var en slags punkrocker selv, gikk løs på oppgaven med liv og lyst. Han gjorde en glimrende jobb, faktisk – det ble så vellykket at det inspirerte Andrews daværende kjæreste til å farge håret sitt i akkurat samme svarte og røde mønster. Dette gjorde hun på egen hånd, noe som naturligvis endte opp med et helt annet resultat.

Når jeg tenker tilbake på denne tida, innser jeg at veldig mye av det jeg trodde jeg visste om sønnen min i denne turbulente perioden av livet hans, virket som om det var snudd på hodet. (Var det en komposthaug midt på golvet på rommet hans, eller var det skittentøy?)

Andrew var liksom fanget et sted mellom barn og voksen, fortsatt full av forvirrende følelser og impulsiv atferd, men samtidig mer en mann enn en gutt fysisk og intellektuelt sett. Han eksperimenterte med identiteten sin, og det mest grunnleggende elementet av identiteten var utseendet. Som moren hans og som nevrolog trodde jeg at jeg visste alt som var å vite om det som foregikk i hodet på tenåringen min. Det gjorde jeg åpenbart ikke. Jeg visste definitivt ikke hva som foregikk utenfor hodet hans heller! Som mor og forsker kom jeg dermed fram til at jeg måtte – jeg var nødt til – å finne ut av det.

Som forsker hadde jeg hjernen til spedbarn som hovedområde på denne tida. Jeg drev et forskningslaboratorium der det hovedsakelig ble forsket på epilepsi og hjernens utvikling. Jeg drev også med translasjonell nevrovitenskap, noe som simpelthen betyr å prøve å finne nye behandlinger for hjernelidelser. Nå hadde jeg imidlertid plutselig fått et nytt vitenskapelig eksperiment og prosjekt: sønnene mine. Yngstemann Will var bare to år yngre enn Andrew. Hva hadde jeg i vente når Will kom i samme alder som broren? Det var så mye jeg ikke forsto. Jeg hadde sett Andrew forvandle seg til en annen skapning så å si over natten, men jeg visste at han innerst inne fortsatt var den samme herlige, snille, smarte gutten han alltid hadde vært.

Hva hadde skjedd? For å finne ut av det bestemte jeg meg for å gjøre 17

innledning. å være tenåring

et dypdykk i forskningen på denne fremmede arten i huset mitt som kaltes tenåring, og bruke denne kunnskapen til å hjelpe sønnene mine å navigere seg fram til voksenlivet.

Tenåringshjernen har vært et ganske forsømt forskningsområde inntil for bare et tiår siden. Mesteparten av pengene innen nevrologi og nevropsykologi går til forskning på spedbarns og barns utvikling – alt fra lærevansker til tidlig miljøterapi – og i den andre enden av ­spektrumet sykdommer i hjernen hos eldre, spesielt Alzheimers.

Fram til for bare noen få år siden var den delen av nevrovitenskapen som tar for seg tenåringshjernen, preget av små forskningsmidler, få forsknings­prosjekter og liten kunnskap. Forskerne trodde – feilaktig, skulle det vise seg – at hjernen var nærmest fullvokst idet et barn ­begynte i barnehagen; det er derfor småbarnsforeldre de to siste tiårene har gitt barna sine læreverktøy og hjelpemidler som Baby EinsteinDVD-er og Baby Mozart-sett i forsøk på å gi dem et forsprang i utdannelsen. Når det derimot gjaldt tenåringshjernen, antok de fleste at den var omtrent som en voksen hjerne, bare med lavere kilometerstand.

Problemet med denne antakelsen var at den var feil. Veldig feil.

Det finnes andre misoppfatninger og myter om tenåringshjernen og tenåringers atferd som nå er så inngrodde at de er etablerte sannheter: Tenåringer er impulsive og emosjonelle på grunn av stormende ­hormoner; tenåringer er opprørske og stridbare fordi de vil være vanskelige og annerledes; og hvis tenåringer iblant drikker for mye alkohol uten foreldrenes samtykke, er hjernene deres så robuste at de garantert kommer fra det uten permanente skadevirkninger. Nok en antakelse er at terningen er kastet ved puberteten: Hvor høy IQ og hvilke talenter du enn måtte ha (en realfagtype versus en humaniora­ type), så forblir de uendret resten av livet.

Nok en gang helt feil. I tenårene er hjernen på et helt spesielt punkt i sin utvikling. Som jeg skal fortelle om i denne boka, lærte jeg om noen sårbare sider som er unike for denne aldersperioden, men at den også rommer muligheten til å utnytte eksepsjonelle krefter som falmer idet vi går inn i voksenlivet.

Jo mer jeg studerte den ferske forskningslitteraturen om tenåringer, desto mer skjønte jeg hvor feil det var å prøve å forstå tenåringshjernen ut fra det vi vet om den voksne hjernen. Funksjoner, koblinger, ­kapasitet 18

innledning. å være tenåring

– alt sammen er annerledes hos tenåringer, fant jeg ut. Jeg var også klar over at denne nye forskningen på tenåringshjernen ikke nådde fram til foreldre flest, i hvert fall foreldre uten samme nevrovitenskapelige bakgrunn som jeg har. Og det var akkurat dette publikummet som hadde behov for å få tilgang til denne nye kunnskapen om tenåringshjernen: foreldre og foresatte og lærere som er nøyaktig like perplekse, frustrerte og enerverte over tenåringene de skal ta seg av, som jeg var.

Da min yngste sønn Will var seksten år gammel, besto han fører­ prøven. Han hadde sjelden gitt meg grunn til bekymringer, men dette endret seg tidlig en morgen. Noen få uker etter at han fikk sertifikatet, hadde han begynt å kjøre selv til skolen med vår gamle Dodge Intrepid 1994-modell – en stor, gammel, trygg bil. Alt gikk tilsynelatende bra. Som vanlig dro Will hjemmefra i halv åtte-tida, ettersom skolen startet klokka 07.55. Av sted bar det med ham. Akkurat idet jeg skulle gå ut døra for å dra på jobben, omtrent kvart på åtte, ringte Will: «Mamma, det går bra med meg, men bilen er totalvrak.» Først var jeg takknemlig for at han var åndsnærværende nok til å begynne med å si at han var uskadet, men for mitt indre øye så jeg så for meg bilen hans krammet rundt et tre. Jeg sa: «Jeg er på vei», og hoppet inn i bilen.

Da jeg kom fram til skoleporten, så jeg politibiler med blinkende lys. Hva hadde han gjort? Enkelt sagt hadde han bestemt seg for at han ville rekke en kjapp venstresving over til skolens innkjørsel foran den møtende trafikken. Dette kunne ha fungert hvis det hadde vært en annen mor som meg som kom i motsatt kjørefelt, og som hadde ristet på hodet og bråbremset. Men denne morgenen var det en 23 år gammel mann, en bygningsarbeider i en Ford F-150 på vei til jobb.

Han var ikke mer i humør til å vike enn Will hadde vært i humør til å vente på å krysse veien. Dermed smalt det. Det var godt å vite at airbager fra 1994 fortsatt virket i 2006.

Der sto Will med et fårete uttrykk ved siden av den totalt smadrede bilen rett foran innkjørselen til skolen sin mens så å si alle skolens elever og lærere ankom for dagen. Dette var litt av en lærepenge for ham, det skjønte jeg med det samme – og jeg var sjeleglad for at han og den andre sjåføren hadde kommet helskinnet fra denne kampen om hvem som gi seg. Hva var det han tenkte på? spurte jeg meg selv, nesten som en refleks.

19

innledning. å være tenåring

Og så: Å nei, nå er vi i gang igjen.

Denne gangen roet jeg meg imidlertid raskt. Jeg visste mye mer nå.

Jeg visste at Wills hjerne, akkurat som Andrews hjerne, akkurat som alle andre tenåringshjerner, var et uferdig prosjekt. Han var åpenbart ikke lenger et barn, men allikevel fortsatte hjernen hans å utvikle seg, endre seg, ja til og med vokse. Jeg hadde ikke innsett dette før Andrew fikk meg til å ta meg sammen og huske på det jeg visste om barnehjernen – at det ikke handler så mye om hva som skjer i hodet på en tenåring, men desto mer om hva som ikke skjer der.

Tenåringshjernen er et vidunderlig organ som er mottakelig for enorme mengder inntrykk og har en eventyrlig evne til å lære. ­Granville Stanley Hall, grunnleggeren av den amerikanske ­utviklingspsykologien, skrev i 1904 om ungdomstidas prakt: Disse årene er det beste tiåret i livet. Ingen annen aldersgruppe er så mottakelig for de voksnes beste og klokeste bestrebelser. Ikke i noe annet psykisk jordsmonn vil et frø på godt eller ondt slå rot så dypt, springe ut så frodig og bære frukt så raskt og så sikkert.

Hall skrev optimistisk at ungdomstida var «fantasiens fødedag», men han visste også at denne livsbejaende alderen bringer med seg farer som impulsivitet, risikoatferd, humørsvingninger, dårlig dømme­ kraft og mangel på innsikt. Det han umulig kunne ha forutsett den gangen, er den svimlende myriaden av farer tenåringer i dag er eksponert for gjennom sosiale medier og Internett. Fra venner, kolleger, ja selv fremmede som har tatt kontakt etter å ha vært på et av mine foredrag, har jeg hørt utallige historier om galskapen tenåringsbarna deres eller vennene deres har funnet på. Datteren som stjal farens motorsykkel og kjørte den rett i en fortauskant.

Ungdommene som «planket» – la seg flatt ned på magen, som en planke, alle mulige steder (inkludert balkongrekkverk) og tok bilder av hverandre i denne stillingen. Eller enda verre: de som helte vodka rett i øyet for å oppnå en umiddelbar rus, eller de som var nervøse for om de ville bestå narkotesten for en helgejobb, og drakk u­ tvannet blekemiddel fordi de trodde det ville rense urinen for sporene av marihuanaen de hadde røykt kvelden før.

20

innledning. å være tenåring

Fysiologisk sett fortsetter barnas hjerner å formes av omgivelsene helt til de er godt forbi midten av tjueårene. I tillegg til å være en svært løfterik tid er tenårene derfor også en tid fylt av helt særskilte farer.

Daglig avdekker forskere stadig nye måter tenåringshjernen skiller seg fra både voksnes og barns hjerner på i hvordan den fungerer og forholder seg til verden. Og tenåringshjernens måte å forholde seg til verden på er nær forbundet med de impulsive, irrasjonelle og urimelige valgene tenåringer tilsynelatende så ofte tar.

Vi voksne må bære en del av skylden for at tenåringene våre er så vanskelige å forstå. Altfor ofte sender vi dem uklare signaler. Når barna våre begynner å se ut som voksne rent fysisk – hun får pupper, han får ansiktsbehåring – forventer vi at de skal oppføre seg som, og kunne behandles som, voksne personer med alt det voksne ansvaret vi pålegger våre jevnaldrende. Tenåringer kan begynne i militæret og gå i krigen, gifte seg uten foreldrenes samtykke, og noen steder kan de besitte politiske verv. De siste årene har minst sju tenåringer blitt valgt til borgermestere i småbyer i statene New York, Pennsylvania, Iowa, Michigan og Oregon. Loven behandler ofte tenåringer som voksne, spesielt når disse tenåringene blir anklaget for voldelige forbrytelser og stilt for retten på lik linje med voksne. Men på veldig mange måter behandler vi også tenåringene våre som barn, eller i hvert fall som ikke fullt kompetente voksne.

Hvordan får vi de motstridende signalene vi sender ut, til å gi mening? Er det i det hele tatt mulig?

De siste årene har jeg holdt foredrag over hele landet – til foreldre, tenåringer, leger, forskere og psykoterapeuter – der jeg har snakket om farene og gevinstene den nye forskningen på tenåringshjernen har avdekket. Denne boka ble til på grunn av den enorme, ja overveldende responsen fra foreldre og lærere (og iblant til og med også tenåringer) som har vært på foredragene. Alle ville dele sine egne historier, stille spørsmål og forsøke å forstå hvordan de kunne hjelpe barna sine å navigere gjennom denne spennende, men forvirrende perioden i livet – og dermed også seg selv.

Av mine egne sønner lærte jeg at tenåringer faktisk ikke er en fremmed art, bare misforstått. Ja visst er de annerledes, men det finnes viktige fysiologiske og nevrologiske årsaker til disse forskjellene. I 21

innledning. å være tenåring

denne boka skal jeg forklare hvordan tenåringshjernen på den ene siden har noen store fortrinn, men på den andre siden har noen lite kjente og ofte oversette svakheter. Jeg håper du vil bruke dette som en håndbok, en slags bruksanvisning eller overlevelsesguide til fôring og pleie av tenåringshjernen. Helst vil jeg gjøre mer enn bare å hjelpe voksne til å forstå tenåringene sine bedre. Jeg vil gjerne gi praktiske råd foreldre kan bruke til å hjelpe tenåringene sine også. Ungdommene selv er ikke de eneste som må komme seg gjennom denne perioden av livet som er så begivenhetsrik, men også så full av fallgruver. Det må også foreldre, foresatte og lærere. Jeg har selv gjort det – to ganger.

Man blir ydmyk, fascinert, forvirret, alt sammen på en gang. Som foreldre stålsetter vi oss for en skikkelig berg-og-dal-bane, men i de aller fleste tilfeller roer det seg og jevner seg ut etter hvert, og man blir sittende igjen med en masse historier å fortelle etterpå!

For nesten ti år siden, da jeg oppdaget at det å være tenåringsforelder var noe helt annet enn å ta vare på forvokste barn, bestemte jeg meg for å gå gjennom prosessen sammen med sønnene mine. Jeg nektet å bakke unna. Jeg husker en gang da Andrew fortsatt gikk på videregående. Eksamen var rett rundt hjørnet, og han brukte fortsatt mer tid på idrett og fester enn på bøker og lekser. Som forsker vet jeg at læring er en kumulativ prosess – alt nytt er basert på noe man akkurat har lært, så man må holde ut og ikke miste motet. Derfor fant jeg fram en notisblokk, gikk gjennom hvert kapittel i Andrews lærebøker, og skrev lapper med en oppgave til ham på forsiden og svaret på baksiden som jeg deretter brettet sammen. Det eneste han trengte, var en modell, en mal, en struktur. Det var et vendepunkt for både ham og meg. Han innså at han faktisk måtte anstrenge seg – sette seg ned og gjøre jobben – for å lære. Han innså også at det var lite hensiktsmessig å gjøre skolearbeid på senga med alle sakene sine spredt rundt seg. Han trengte mer struktur, så han satte seg ved pulten med en blyantspisser og et papirark foran seg og lærte seg å påtvinge seg selv orden. Han trengte de ytre markørene. Jeg hadde evnen til å planlegge, og det hadde ikke han på dette tidspunktet.

Strukturerte omgivelser hjalp ham til å lære, og omsider ble han veldig god til det. Han kunne sitte i stolen ved pulten sin i timevis.

Det vet jeg fordi jeg pleide å gå og se til ham. Jeg visste også at dette 22

innledning. å være tenåring

var et godt eksempel på stedsavhengig læring. Forskning har vist at den mest effektive strategien for å huske noe man har lært, er å vende tilbake til det stedet der man lærte det. For Andrew var dette pulten på soverommet hans. Som jeg skal forklare senere, er tenåringer i læremodus – hjernen deres er preparert for å ta imot kunnskap. Derfor er det viktig hvor og når de lærer, og alle foreldre kan hjelpe til med å tilrettelegge et sted der leksene skal gjøres. Lekser er tross alt et av ungdommenes viktigste gjøremål hjemme, og du kan involvere deg selv om du ikke har en master- eller doktorgrad i faget eller fagene de har neglisjert i månedsvis. Du kan tilby deg å lese gjennom innleveringsoppgaver, korrekturlese stiler eller simpelthen sørge for at de sitter i en komfortabel arbeidsstol. Om du ikke nødvendigvis har den rette frisøren til å lage røde striper, kan du i det minste spandere en hårfarge når de får lyst på en utseendemessig forvandling. Det er bedre å la dem eksperimentere med disse mer harmløse tingene enn at de gjør opprør og havner i mye verre situasjoner. Du behøver ikke å vinne alle slagene, konsentrer deg om å vinne krigen – målet må være å hjelpe dem å komme seg gjennom eksperimenteringen de i­ nstinktivt føler behov for, uten at det får negative langsiktige virkninger. Tenårene er en fin tid for å teste ut hvor barnet ditt har sine styrker, og for å ta tak i svakheter som bør jobbes med.

Du bør unngå å latterliggjøre eller være fordømmende, nedlatende eller avvisende. Du må heller prøve å komme deg inni hodet på barnet ditt. Alle ungdommer har utfordringer du kan hjelpe med. Noen ganger roter de forferdelig: De glemmer å ta med bøker hjem, v­ iktige meldinger havner sammenkrøllet nederst i sekken, de misforstår oppgaver de har fått i lekse. Iblant – eller mesteparten av tida – er de rett og slett bare uorganiserte og lite oppmerksomme på detaljene i det som foregår rundt dem, så det kan faktisk være for mye å forvente av dem at de skal skjønne hvordan en lekse skal gjøres. Tenåringene dine kommer ikke alltid til å følge rådene du gir dem, men du kan ikke gi dem råd med mindre du er til stede, med mindre du prøver å forstå hvordan de lærer. Du skal vite at de er like perplekse som deg over den uberegnelige atferden sin og den ujevne verktøysamlingen de har til hjerne. De er bare ikke klare til å si det til deg. Stolthet og image er viktig for tenåringer, og de har ikke evnen til å gå i seg selv og være selvkritiske.

23

innledning. å være tenåring

Det er det denne boka handler om – hvor grensene deres går, og hva du kan gjøre for å støtte dem. Jeg vil hjelpe deg til å forstå hva som gjør tenåringene så enerverende, slik at du slipper å bli sint eller forvirret eller oppgitt. Mye av det som står i denne boka, kommer til å overraske deg, for sannsynligvis har du trodd at tenåringenes obstanasighet var noe de kunne eller i hvert fall burde kunne kontrollere, nemlig at ufølsomheten eller sinnet eller åndsfraværelsen var helt bevisst fra deres side; og at de nektet å høre på forslag eller beskjeder fordi de rett og slett gjorde seg vrange. Ingenting av dette stemmer.

Reisen jeg skal ta deg med på i denne boka, kommer til å sjokkere deg til tider, men jeg lover deg at du vil få økt innsikt i tenåringenes atferd etter hvert som du får en bedre forståelse av hvordan hjernen deres fungerer. I denne boka har jeg, så langt det har vært mulig, lagt vekt på å legge fram de virkelige resultatene fra virkelige forsknings­ artikler. Det finnes store mengder forskningsresultater der ute som ikke har blitt «oversatt» for allmennheten. Enda viktigere er det at denne tenåringsgenerasjonen setter informasjon svært høyt, så når du snakker med tenåringer, skylder du dem derfor å ha et ordentlig faktagrunnlag. Jeg har satt inn så mange figurer jeg har kunnet for å illustrere forskningen, og forklarer hvordan den virker inn på kunnskapen vår om styrkene og svakhetene ved å være tenåring. Det er mange myter om tenåringer som må avkreftes. Denne boka er et forsøk på å gå løs på disse mytene og ta i bruk den nye forskningen som foreligger.

For å få fullt utbytte av denne boka er det imidlertid en enkel regel du må huske: Tell først til ti. Det ble et slags mantra for meg da jeg oppdro sønnene mine. Men det betyr mer enn bare å puste dypt inn. La meg forklare. I løpet av karrieren har jeg tatt en del lederkurs, og en ting som alltid blir trukket fram, er speidernes motto: «Vær beredt». På slike seminarer har jeg lært at gjennomsnittstida amerikanske forretningsfolk bruker på å forberede seg til møter, er omtrent to minutter. Vi bruker sannsynligvis mer tid på å sette opp disse møtene enn vi gjør på å tenke på hva vi faktisk skal si eller gjøre i dem. Det er ikke de store prestasjonene jeg sikter til. Jeg tenker på møtene på tomannshånd som vi ofte bare tropper nonsjalant opp til uten å reflektere så mye over på forhånd. Da jeg fikk presentert denne statistikken, ble jeg først sjokkert, men så tenkte på jeg på min 24

innledning. å være tenåring

egen arbeidsvirkelighet som leder for et stort universitetsinstitutt for nevrologi, der jeg har mitt eget laboratorium med mange masterog doktorgradsstudenter, og jeg innså at jo, det var faktisk slik det foregikk. Lite tid går med til planlegging eller «øving» før alle disse møtene én-til-én med kolleger og personal, og allikevel spiller disse mer personlige og mer direkte interaksjonene som oftest en vesentlig rolle i framgangen til en organisasjon. På samme måte kan inntrykket du gir andre i disse møtene, påvirke retningen i karrieren din. Det er derfor det er så viktig å planlegge framover, i hvert fall mer enn bare noen få minutter, og tenke over hvordan den andre personen vil reagere i et slikt møte. Gå gjennom hva du vil si, punkt for punkt, og se for deg hva slags reaksjoner som vil kunne komme. Tenk deg nå at den andre personen er din tenåringssønn eller -datter. Å være forberedt på både positive negative svar vil hjelpe deg til å vurdere neste trekk.

Hvis du blir oppfattet som bråsint eller famlende i argumentasjonen, mister du troverdigheten, enten du har å gjøre med en kollega, en ansatt eller en tenåring.

For foreldre og lærere, og alle andre som har et omsorgsforhold til en tenåring, vil denne boka være en kilde til fakta å slå i bordet med – og pågangsmot. Det er delvis opp til deg å endre atferden til tenåringen, så du er nødt til å lage en handlingsplan og finne fram til en handlemåte som passer din husholdning og dine barn, så vel som dine behov og ønsker. Husk at du er den voksne, og hvis barnet ditt er under atten, er du også juridisk ansvarlig for dette «barnet». Derfor må du ta ledelsen, ta kontroll og prøve å tenke for tenåringssønnene og -døtrene dine til deres egne hjerner er klare til å ta over jobben.

Den viktigste delen av menneskets hjerne – området der handlinger blir overveid, situasjoner vurdert og beslutninger tatt – ligger rett bak pannen, i pannelappene. Dette er den delen av hjernen som blir sist utviklet, og det er derfor du må være pannelapper for ­tenåringssønnene og -døtrene dine til hjernen deres har fått alle koblinger på plass og kan operere på egen hånd.

Det viktigste rådet jeg kan gi deg, er at du må fortsette å bry deg.

Som mor kunne jeg ikke fysisk manøvrere de elskede tenåringssønnene mine til å gjøre som jeg ville, på samme måte som da de var små barn. Til slutt ble de rett og slett for store til at jeg kunne løfte 25

innledning. å være tenåring

dem opp og sette dem ned der jeg ville ha dem. Vi mister den fysiske kontrollen idet barna forlater barndommen. Vårt beste verktøy i ungdomstida deres er vår evne til å gi råd og forklare, samt å være gode rolle­modeller. Er det noe jeg har lært av guttene mine, så er det at uansett hvor åndsfraværende og uorganiserte de kunne virke, uansett hvor mange oppgaver de glemte å ta med hjem fra skolen, fulgte de med på alt jeg foretok meg, og tok mål av både moren sin og alle andre voksenpersoner de hadde rundt seg. Jeg skal fortelle mye mer om dette utover i boka, men bare så du vet det, gikk det bra i livet mitt og livene til sønnene mine. Her er status for mine to forhenværende tenåringer: Andrew fullførte en mastergrad i kvantefysikk ved ­Wesleyan University i mai 2011 og er nå i gang med en doktorgrad. Will gikk ut av Harvard i 2013 og fikk seg en konsulentjobb i næringslivet i New York. Man kan med andre ord absolutt overleve tenåringstida til barna sine. Og det kan de også. Og du kommer til å sitte igjen med masse historier å fortelle etterpå.

26