Timen før midnatt. leseprøve by Pax Forlag

timen fĂ¸r midnatt

Ida Simons

TIMEN FĂ&#x2DC;R MIDNATT oversatt fra nederlandsk av hedda vormeland

pax forlag a /s, oslo 2015

originalens tittel: een dwaze maagd copyright: © 2014 by cossee publishers and ida simons published by agreement with agentur literatur hebel & bindermann, berlin etterord ©2014 mieke tillema og uitgeverij cossee bv, amsterdam norsk utgave: © pax forlag 2015 omslag: concorde design trykk: scandbook ab, falun printed in sweden isbn: 978-82-530-3779-0 oversetteren er medlem av norsk oversetterforening innkjøpt av norsk kulturråd boken er utgitt med støtte fra dutch foundation for literature

Til Corry Le Poole-Bauer

«Alle er i stand til i siste øyeblikk å holde igjen en som er drevet til det ytterste. På et passende tidspunkt må man gi ham en kopp kaffe eller en dram, eller man må si til ham at som lik vil han se uappetittlig eller dum ut. Hovedsaken er at man ikke unndrar seg den lille plikten: Man må så å si ha kaffen eller drammen klar i hjertet.» Marnix Gijsen, De man van overmorgen (Mannen fra i overmorgen)

Helt fra jeg var liten, vente jeg meg til å høre faren min omtrent daglig si at han hadde sviktet sine medmennesker stygt ved ikke å bli begravelsesagent. Det var hans faste overbevisning at dette straks ville ha ført til at planetens befolkning utelukkende besto av udødelige. Han var en schlemiel, en ulykkesfugl, og det visste han; han hadde flere forbitrede vittigheter om det. Til hverdags kunne de ikke gjøre noen større skade, men på høytidsdager var selv en enkel kommentar som den om begravelsesbyrået nok til å få en voldsom krangel til å blusse opp. På søn- og helligdager kranglet foreldrene mine som hund og katt. Selv om de kom greit overens ellers, ble det likevel ganske mye, siden jøder er belemret med dobbelt så mange høytidsdager. For meg var det da også et svært viktig poeng raskt å skaffe meg rede på hvilke datoer våre ville finne sted på neste år. Så snart jeg hadde lært å lese, 9

fant jeg fram til dem allerede i desember, med det samme den nye kalenderen var kommet ut. Skremmende ofte falt våre høytider like før, eller etter, den øvrige menneskehetens høytider, og de falt allerede på forhånd som steiner på hjertet mitt, for med far hjemme fire dager på rad var det uunngåelig at onkel Salomon og kaptein Frans Banning Cocq ville komme på tale. Uansett hvilke årsaker mine foreldres uoverensstemmelser hadde, og hvordan deres videre forløp enn artet seg, kom det alltid et øyeblikk da de igjen var så rørende enige at de samstemmig og fra dypet av sitt hjerte forbannet onkel Salomon og den navngjetne kapteinen. Når dette foregikk med mer enn vanlig heftighet, tok mor meg med og reiste tilbake til sitt barndomshjem. Fram til jeg ble kjent med Mardellene i min fødeby, fant jeg det svært lite fornøyelig, men etter det fikk mine foreldres ukentlige kamp hasardspillets opphissende drag. Om det ble en krangel av dimensjoner, uten utsikter til snarlig forsoning, vant jeg: Antwerpen – men også dette lotteriet hadde flere taper- enn vinnerlodd. Som regel rant spetakkelet ut i sanden – og jeg kunne bare håpe på bedre vinnerlykke en annen helligdag. Før onkel Salomon og kapteinen la seg så skjebne svangert opp i deres saker, hadde min far noen lykkelige år i Antwerpen. Han snakket om det som om et tapt paradis, hvor han ikke hadde gjort annet enn å ri, fekte 10

og gå i operaen; disse minnene stemte ikke i ett og alt overens med virkeligheten. For det første måtte han ti timer om dagen utføre et arbeid han manglet ethvert anlegg og enhver interesse for. Han ville gjerne ha blitt fiolinist, men foreldrene hans syntes ikke musikertilværelsen var fornem nok for en sønn fra deres familie, som regnet seg selv for å være ytterst kondisjonert. Han måtte inn i handelen, og ble plassert i lære hos fabrikk eiere i bekjentskapskretsen. Hans fullstendige mangel på skikkethet for forretningslivet kom ikke for en dag der, eller den ble, kanskje av høflighet overfor foreldrene, feid under teppet. Hvordan han havnet i Antwerpen, har han ikke fortalt – derimot at det var kjærlighet ved første blikk og at han straks besluttet å bli boende der. Han tok for seg av alt byen hadde å by på av behagelige adspredelser, men han var, sørgelig nok, en alvorlig, velopp dragen gutt som holdt seg unna lettsindige forlystelser, og den forsømmelsen skulle komme til å bli hardt s traffet. Sammen med en ung landsmann inntok han daglig et varmt måltid på det eneste spisestedet hvor mat tilberedt etter de jødiske kostholdsreglene var å få. Inne haveren var fullt klar over makten i sitt koschermonopol, gjestene hadde ikke noe de skulle ha sagt. Sittende ved et av de fire runde bordene i et trangt, tussmørkt lokale, spiste de føyelig opp det som ble plassert foran dem. I disse dystre omgivelsene dukket det en vårdag for et halvt århundre siden opp et fargerikt følge. Tre jenter og 11

tre gutter i selskap med sine foreldre og en liten og lite bemerkelsesverdig blond dame. Ifølge min far var det som om en flokk kolibrier ved en feiltakelse hadde havnet i en spurvekoloni. De kvitret og skravlet i munnen på hverandre på engelsk, nederlandsk og spansk, og de lot seg overhodet ikke merke med oppstandelsen de forårsaket. Det ble en mørk dag for restaurantinnehaveren. Til stor glede for hans daglige ofre ba overhodet i den forunderlige familien ham forklare hvordan det hadde falt ham inn å gi et slikt apebur den storslagne betegnelsen restaurant. «Men», la denne godmodig til, «kanskje er maten din svært god, det har hendt mer enn en gang at jeg har fått utmerket føde i et begredelig hull.» De tre jentene var iført hvite kjoler og hadde store stråhatter på hodet, overdådig prydet med roser. Ettersom de dagen i forveien var ankommet fra Argentina, hadde de ennå ikke hatt tid til å kjøpe klær som passet bedre på den kjølige vestkysten. Med tilfredshet registrerte de at de til tross for de idiotiske hattene gjorde voldsomt inntrykk på gjestene ved de øvrige bordene. De må ha vært svært vakre, de tre søstrene, det er mange som senere, sukkende, har fortalt meg om deres skjønnhet. «Mørke krøller hadde de, og fløyelsmyke brune øyne, og hud med farge som gammelt elfenben, små korallrøde munner som ikke hadde behov for noen leppestift …» 12

De tidligere beundrerne avsluttet alltid sin beretning med å gi uttrykk for sin medfølelse fordi jeg liknet på far. Som etter fem minutter var fast besluttet på å gifte seg med den eldste jenta eller dø. Mens de andre stamgjestene nøt den konsise måten faren hennes lot verten få del i sin misnøye med dukens tilsmussede tilstand og den foraktelige kvaliteten på de serverte rettene på, var den forelskede tåpen allerede opptatt med å innrede et hjem for henne i tankene. Han var for sjenert til å våge å ta et steg i hennes retning, og da han ganske så hardhendt ble fjernet fra spisesalen av kameraten fordi de måtte tilbake på arbeid, visste han ikke hva hans elskede het, eller hvor hun bodde, og heller ikke om han noen gang ville få se henne igjen. Han brukte fritiden sin til å stå vakt ved døren til restauranten helt til kokken fikk vondt av ham og sa til ham at han kunne spare seg anstrengelsen, verten og familiefaren hadde skiltes som erklærte fiender. Den gamle mannen hadde, da han betalte regningen, bemerket: «Her har jeg vært to ganger: første og siste gang», og verten hadde nektet ham og familien hans adgang til etablissementet til tidens ende. En uke senere ble far kjent med kolibriene hjemme hos sin sjef, hvor han månedlig avla et besøk i embets medfør. Dersom han på den tiden hadde vært i stand til å tenke fornuftig, ville han nok ha kunnet forutse en slik mulighet; i den tilstand han befant seg i, betraktet han 13

det som et under. Et år med nedverdigende slaveri tok til for ham. Han ba ukentlig jenta gifte seg med ham, og hun avviste ham hver gang. Han ble nådeløst ertet av småbrødrene og småsøstrene hennes. Moren hennes brukte ham som visergutt, og med faren måtte han spille sjakk og dam, og omhyggelig sørge for å tape hvert bidige parti, for den gamle kunne ikke utstå å tape. Den eneste som så ut til å la seg berøre av den ulykksalige frierens skjebne, var den vesle blonde damen han uklart kunne huske fra det fatale første møtet. Hun het Rosalba og styrte husholdningen. Det var hun som etter et år sa til ham at han måtte reise bort, ettersom han uansett ikke hadde noen sjanse. Han forsto at hun ville ham vel, og lovte at han skulle dra av sted så snart som mulig. Han leverte oppsigelsesbrev til sin arbeidsgiver, skrev et avskjedsbrev til jenta, sendte henne og alle de andre i hennes husstand en minnegave og gjorde seg klar til reisen. Et par dager før han skulle reise tilbake til sitt eget land, fikk han jentas far på besøk. Denne fant ham, blek og ulykkelig, i sengen. Det syntes på ham at han de siste ukene knapt hadde spist eller sovet. Den gamle herren sa at han kom til å savne sjakkmakkeren sin, og at han ikke hadde villet la ham dra uten personlig å ønske ham god reise og all mulig lykke videre i livet. Etter et par gjengjeldte høflighetsfraser strandet samtalen, og da oppdaget den besøkende et prospektkort med Nattevakten på det lille bordet ved sengen … 14

«Fra min bror», sukket den sørgmodige frieren, «De må gjerne lese det.» Onkel Salomon var beryktet blant slektningene sine for å skrive for ofte, for mye og for belærende. Med sin lille og prydelige håndskrift gjorde han også denne gangen utførlig rede for det «overveldende» inntrykk det første møte med det «guddommelige» maleriet hadde gjort på ham: «Legg framfor alt merke til hvor vakkert den er malt, den skyggen som kaptein Frans Banning Cocqs hånd kaster på den gullfargede tunikaen til Willem van Ruytenburch, Vlaardingens hersker! Hilsen Salomon.» Jentas far, overrasket og beveget over at en ung mann kunne være så tåpelig å skrive om et slikt emne til sin bror, øste seg på hjemveien opp til et av sine vidgjetne sinneutbrudd, som han var stolt av fordi de var et familietrekk. Hjemme kalte han datteren til seg. Han slo neven i bordet og fortalte henne at hun hadde å gifte seg med den gutten hun så hardnakket hadde avvist, og dermed basta. At Barnets århundre alt var i emning, brydde den gamle despoten seg ikke om, han ville forresten ha for sverget dets eksistens til sitt siste åndedrag. Han truet med alle de maktmidler en kjærlig far på den tiden ikke nølte med å misbruke uhemmet. Jenta strittet imot, men det var fullstendig fåfengt. Etter en uke ble forlovelsen inngått, og ikke lenge etter ekteskapet, som neppe var mer ulykkelig enn de fleste andre. 15

* Et par år etter at jeg ble født, brøt første verdenskrig ut, hele slekten flyktet i samlet tropp til Nederland. Etter krigen fikk alle dra hjem igjen, bortsett fra vi. Jeg fant først da ut at min hjertevenninne Mili og foreldrene hennes, onkel Wally og tante Eva, ikke var i slekt med oss. De hadde alltid bodd i Scheveningen, som ga et utdødd inntrykk nå da alle flyktninger hadde vendt hjem. Bortsett fra vi, ettersom min tyske far, som hadde bodd lenger i Belgia og brydde seg mye mer om det landet enn resten av slekten, aldri hadde kommet på å søke om statsborgerskap, men dette forsto jeg først mye senere. Det tok meg litt tid å venne meg til at Mili ikke var kusinen min, derimot var det en lettelse at jeg ikke hadde samme bestefar som henne. Jeg var redd for ham selv om han så akkurat ut som katten med støvlene, han var veldig liten og hadde Keiser Vilhelm-bart. Hvordan i all verden det hang sammen, var en gåte, for det var nok bare å nevne navnet på denne mislykkede cæsaren i hans nærvær, så frådet bestefar Harry av raseri. «Det er på grunn av de tyske markene», sa Mili, som om hun snakket om en uhyggelig form for meslinger. Milis foreldre flyttet til Haag og overtalte mine til å gjøre det samme. Far greide ikke å skaffe seg arbeid, så han begynte å gjøre forretninger for egen regning. Han ventet seg ikke all verden av det og leide et billig lokale opp en trapp i en av de styggeste og mest trafikkerte gatene i byen. 16

Collien vår klarte ikke å venne seg til bylivet. Så snart inngangsdøren åpnet seg, kastet han seg, av ren og skjær fortvilelse, rett ut i trafikken. Etter at han var blitt påkjørt et par ganger, bestemte foreldrene mine seg for å selge ham. «Det er til hans eget beste», sa de, «du vil da vel ikke at han skal bli kjørt i hjel av trikken, og det kommer garantert til å skje en vakker dag dersom vi beholder ham.» Han ble solgt og tatt med av noen som bodde i Rijswijk, og neste dag var han tilbake, med en stump avgnagd tau hengende i halsbåndet. Den nye eieren kom og hentet ham og førte ham bort, i en solid jernlenke. Etter avskjed nummer to, som var mye tyngre å svelge enn den første, fikk jeg en urimelig avsky for byen. På skolen ble jeg til å begynne med ertet av medelevene, og senere oversett, noe jeg fant behagelig og rolig. Med Mili, som gikk to klasser under meg, var det ganske annerledes fatt. Hun kom alltid ut fra skolen omringet av en sverm småjenter, full av oppglødde beretninger om alt det hyggelige hun hadde opplevd. Hun ville kanskje, på den tiden, ha avsluttet vennskapet vårt på grått papir dersom vi ikke hadde vært fru Antonius og fru Nielsen. Fru Antonius – Mili – var kondisjonert. Hun hadde en plettfri datter, Louise, og en plettfri mann som av yrke var minister. Min mann, Niels Nielsen, var en svensk maler. Nasjonaliteten og navnet kunne han takke min dype beundring for Niels Holgerssons forunderlige reise for. 17

Vi hadde en liten sønn, Benjamino, satan i barne skikkelse. Leken gikk ut på stadig å finne på noe nytt for å framheve hvor skikkelig alt gikk for seg hos familien Antonius, og hvilken huskestue det var hos oss. Min Niels gjorde ikke stort annet enn å kline til seg selv og hele interiøret med malingsflekker rett før ministeren skulle komme på besøk, slik at denne da rystet foraktelig på sitt kondisjonerte hode. Mennene likte hverandre ikke, og den nusselige Louise var livredd for Benjamino, slik at fruene hadde det travelt med å trøste og unnskylde. Denne langtekkelige leken holdt vi på med veldig lenge, på vei til skolen og på vei hjem, ellers var vi tause som graven angående familiene våre. Mili hadde kornblonde krøller og store lyseblå øyne akkurat som sin drømme datter Louise, men hun var ikke nusselig; hun var i enhver alder klokere enn årene skulle tilsi. Foreldrene hennes forsto raskt at de hadde et sjeldent vesen i sin varetekt. De lot henne alt som liten bestemme over mye som angikk henne selv, med utmerket resultat. Av utseende liknet ikke Mili på dem, som begge hadde mørkt hår og mørkebrune øyne. Moren hennes var en vakker kvinne, men det som fengslet meg aller mest ved henne, var stemmen, som hadde den samme mildt sorlende lyden som en vennlig, langsom liten bekk. Det eneste idealet tante Eva higet etter å nå, var å gjøre det så hyggelig som mulig for seg selv og andre. For å oppnå det overvant hun til og med sin medfødte makelighet. Overalt sto det 18

blomsteroppsatser som hun selv arrangerte med mye omtanke og smak, hun laget de vidunderligste konfekter og småkaker, og alle kraner i huset pyntet hun med sløyfer. De på toalettene var av rosa- og hvitstripet sateng. Milis far var en kantet, mager mann med gløgge små øyne og bred munn. Bustete øyebryn vokste sammen over den store kroknesen. Til tross for dette utseendet var han overbevist om sin egen uimotståelighet, og med rette, for når han var opptatt med en eller annen, formådde han å gi vedkommende følelsen av å være et betyd ningsfullt og inntagende menneske. Han var ikke fraværende eller likegyldig, som andre voksne, når Mili og jeg betrodde ham våre små bekymringer, og han spilte kort og bingo med oss som om det gjaldt livet. Dersom noe i særlig sterk grad vakte hans behag eller avsmak, beriket han språket vårt med et nytt ord som vi, uten nærmere forklaring, måtte oppfatte og forstå. En søndag ettermiddag etter at onkel Salomon og hans håndlanger nok en gang var blitt minnet med forbitrelse, tok mor meg med til tante Eva, som hun alltid kunne komme til når hun trengte å få lettet sitt hjerte. Mili og jeg ble sendt ovenpå slik at mødrene våre kunne snakke og gråte uforstyrret. Da vi fikk lov å komme ned igjen etter en time, satt de svært tilfredse, med tårevåte a nsikter, og drakk te. Onkel Wally, som var en lidenskapelig fisker, forlot huset hver søndag morgen allerede ved soloppgang. Vi hørte ham komme plystrende hjem og gå ovenpå for 19

å skifte til en annen dress. Litt etter kom han lystig inn i stuen. «Nå, småfjols», hilste han, «jeg har lyst på te.» Mili spurte om han hadde hatt en fin dag. «Det var ursiøst», sa han, «med ett ord: ursiøst. Jeg hadde hellet med meg i ett og alt.» Mili og jeg gratulerte ham. Han satte seg i lenestolen sin, tente en sigarett, og så fikk han øye på de forgråtte ansiktene til sin kone og venninnen hennes. Iltert spurte han hvorfor de satt der som et par papadonoer. Tante Eva fortalte ham at moren min skulle ta meg med og reise til Antwerpen neste dag, at det var mulig vi aldri skulle komme tilbake igjen fordi mor alvorlig overveide skilsmisse og uansett var fast besluttet på å bli borte i seks måneder. Wally ble sint. «For et ubrukelig sluttcrescendo», sa han, «dette er åpenbart et tilfelle hvor Wally må få besørget seg selv et dokument.» Mili rødmet til langt ned på halsen, og tante Eva bleknet. «Å, ikke gjør det, pappamin», tryglet Mili, og tante Eva ba ham også inntrengende om for denne ene gangens skyld å la forsettet fare; men ikke engang bønnfallelsene fra den nydelige stemmen kunne få ham til å endre sin plan. I et strengt tonefall som ikke tillot protester, beordret han Mili til å hente papir og frimerker fra værelset hans. «Du vet hvor alt ligger, og jeg venter å se deg tilbake umiddelbart, uten dobbel bunn eller noen form for falsk haderio.» «Ja, pappa», sa Mili, føyelig og trist som jeg aldri før hadde sett henne. Jeg ble med ovenpå, og jeg ba 20

henne fortelle meg hva som skulle skje, men det nektet hun. «Du får tidsnok se», sa hun, «det er helt forferdelig. Han gjør det bestandig, mamma og jeg blir helt sprø av det iblant, og han får alltid rett også.» Hun la med et tungt sukk skrivesakene på bordet foran faren. Han satte seg, tok et ark og begynte å skrive, mens han dikterte for seg selv med høy stemme. Dokument. Herved erklærer jeg – Wally den vise – i nærvær av Thea, Eva, Gittel og Mili, skriftlig, muntlig og høytidelig det følgende: Thea hevder å skulle ta opphold hos familien sin i seks måneder. Jeg, ovenfor nevnte Wally den vise, erklærer at hun, innen seks uker er gått, igjen vil ha vendt tilbake til sin egen bopel, og dertil glad og fornøyd! Lovmessig signert, Wally. Dette dokument skal om seks uker åpnes i nærvær av de samme vitner, og det skal erkjennes allment, ydmykt og offisielt at Wally hadde rett. L.s. Wally.

De fire vitnene så og hørte, de var målløse; onkel Wally brettet dokumentet og la det i en konvolutt, forseglet og frankerte den og skrev kontoradressen sin på den. D eretter måtte Mili og jeg bli med ham til postkassen for, som 21

han sa, senere under ed å kunne bevitne at han virkelig hadde postlagt dokumentet, i tilfelle nytt materiale skulle komme for dagen. Da Mili og jeg var oppe på værelset hennes igjen, fikk hun meg, i vårt gamle vennskaps navn, til å sverge på ikke å si et ord på skolen om farens skrekkelige vane. Jeg sa hun kunne stole på meg, og at det også i mitt liv fantes ting jeg ikke ville sette pris på å utlevere til offentligheten. Det så ut til å trøste henne merkbart, og hun spurte høflig om jeg syntes det var hyggelig å skulle dra til Antwerpen igjen. «Veldig ekkelt», sa jeg, vi hadde vært der for bare en måned siden, og etter en slik reise måtte jeg alltid jobbe meg i hjel på skolen for å ta igjen de tapte skoletimene.

pax.no «For en praktfull bok! Denne romanen er et litterært høydepunkt.» Foto: Ida Simons’ arvinger

ittel vokser opp i mellomkrigstidens Nederland med foreldre som slåss som hund og katt. Hver gang moren har fått nok, tar hun med seg datteren hjem til familien i Antwerpen. Der blir Gittel mye overlatt til seg selv på dagene, og kan hengi seg helt til pianospillet. Hun får lov til å låne Steinway-flygelet til den rike Mardellfamilien, og blir nære venner med datteren i huset, den sytten år eldre Lucie. Gittel beundrer Lucie nesegrus. Men hun oppdager etter hvert at de voksnes verden er mer innfløkt enn hun forstår, og hun vikles inn i et nett av hemmeligheter og bedrag.

Ida Simons (1911–1960) ble født i Antwerpen i Belgia, og flyttet med familien til Nederland under første verdenskrig. Hun opptrådte som konsertpianist med flere ledende orkestre fram til nazistenes invasjon. Deretter satt hun internert i leirene i Westerbork og Theresienstadt i to år. Helseplagene fra leiroppholdet gjorde at hun måtte oppgi karrieren som pianist etter krigen. I stedet begynte hun å skrive, og i 1959 kom debutromanen Timen før midnatt. Den ble svært godt mottatt, men ble deretter glemt etter Simons’ død året etter. Da romanen ble hentet fram i lyset og gjenutgitt våren 2014, begeistret den et samlet anmelderkorps og ble en øyeblikkelig bestselger. Den er nå under utgivelse i 25 land.

Ida Simons’ bok er en usedvanlig roman, skrevet med tidløs letthet og med en humor, livlighet og nærhet som treffer leseren like sterkt i dag som for femti år siden. Timen før midnatt er blitt sammenlignet med alt fra Jane Austen og Anne Frank til Irène Némirovsky og John Williams’ Stoner. Men først og fremst er Ida Simons’ bok unikt seg selv, en frisk og morsom fortelling som på slående vis lar oss oppleve mellomkrigstidens Europa gjennom en uforglemmelig ny stemme, i denne lille perlen av en gjenfunnet klassiker. «Dette er den nederlandske Stoner. Romanen er bemerkelsesverdig tidløs. Språket er lett og enkelt, av og til også poetisk … med munter og noen ganger bitende humor. En bok man må ha.» de standaard

«En ekstraordinær roman. Det er musikalsk prosa. Simons viser seg som en sikker skribent i denne like følsomme som usentimentale romanen ... At den ikke ble lest i mange år er ubegripelig.» tvnz

ISBN 978-82-530-3779-0

Timen før midnatt skisse 05.indd All Pages

IDA SIMONS TIMEN FØR MIDNATT

nrc handelsblad

«En Antwerpens Jane Austen.»

«Et ualminnelig talent. En strålende roman.»

trouw

de volkskrant

IDA SIMONS

«Og plutselig visste alle som er opptatt av litteratur: Her har vi det! Her hørte vi en ny og egen stemme. At denne boken nesten umiddelbart ble oppdaget av alle kjennere, har aldri forundret meg.» het vaderland (1961)

«Ida Simons skriver lett, flytende og virtuost, med en skjult mening som sakte demrer for deg. Jeg tror rett og slett jeg skal lese boken én gang til.» den haag centraal

«Denne boken har en spesiell historie på flere måter. En vakker roman og helt rettmessig hyllet av alle.» tros nieuwsshow

«Ved utgivelsen i 1959 fikk Ida Simons’ roman nesten utelukkende positive anmeldelser. Og med rette. Simons har en tilsynelatende luftig, mildt ironisk tone som skjuler en bakenforliggende dybde, og viser stor innlevelsesevne i psyken til en jente på vippen mellom barn og voksen.»

TIMEN FØR MIDNATT

noordhollands dagblad

«Denne gjenoppdagelsen er velfortjent. Timen før midnatt er et fantastisk funn. Så les den!» boekenbijlage . nl

30/01/15 13:08