Usynlighetens historie leseprøve

Martha Batalha

USYNLIGHETENS HISTORIE oversatt fra portugisisk av kaja rindal bakkejord

pax forlag a /s, oslo 2017

originalens tittel: a vida invisível de eurídice gusmão copyright: © martha batalha, 2016 published by special arrangement with villas-boas & moss literary agency & consultancy and its duly appointed co-agent 2 seas literary agency norsk utgave: © pax forlag 2017 omslag: erlend askhov trykk: printed in isbn: 978-82-530-3919-0

oversetteren er medlem av norsk oversetterforening

Til Juan, som hadde troen helt fra den første av de fire bøkene som ble ofret i Eurídices navn.

Til foreldrene mine, hvis tilstedeværelse i alt jeg gjør, går langt utover det faktum at vi deler etternavn.

Og til den beste portugisisklæreren noen kunne hatt: Solveig, dette er den tolvårige jenta som gir tilbake av det du lærte meg.

Kjære leser, Mange av historiene som fortelles i denne boka, har faktisk funnet sted. Det har ligget hauger av lik i gatene i Rio de Janeiro som følge av spanskesyken. Versene som sprang ut av Maria Ritas munn, er gjengitt etter Olavo Bilac, og kunngjøringen som ble publisert etter at hun låste seg inne på rommet sitt, sto å lese i Jornal de Commercio.

I Rio fantes det en svært fransk og svært gnien bokhandler som overlot forretningen til broren sin i stedet for til kona.

En svært fattig gutt ble svært rik på å brygge øl, akkurat som opphavsmannen til ølmerket Tupã (denne gutten var tipp­ oldefaren min). Og noen fikk også den noe spesielle skjebnen jeg tilla denne gutten, slik Luiz Edmundo fortalte om i sine memoarer.

Heitor Cordeiro, Bebé Silveira og Raul Régis holdt de mest elegante salongfester under opptakten til den nye repu­ blikken. Ernesto Nazareth hadde ikke eget piano. Han øvde 7

hjemme hos en venn, eller i instrumentforretninger i rua da Carioca. Villa-Lobos reiste rundt fra skole til skole og bekjent­gjorde Orff-metodens fortreffelighet, og etter hva min bestefar fortalte, fantes det en svært søt og hyggelig lærerinne på Celestino Silva kommunale skole.

Det mest virkelighetsnære ved denne boka finnes imidler­ tid i livet til de to hovedpersonene, Eurídice og Guida. Dem kan man fortsatt støte på rundt omkring. De dukker opp i juleselskaper, der de tilbringer mesteparten av tiden sittende med en liten serviett mellom hendene. De er de første som kommer, og de første som går. De diskuterer krydderet i de friterte klippfiskbollene, hvor varmt det har vært eller hvor mye det har regnet den dagen, de kommenterer vinen noen av dem drikker, men ikke for mye, for all del ikke for mye.

De spør etter hverandres ektemenn, om hvordan det går med dem, om grandniesen har fått seg kjæreste ennå, om det er blitt noe av nevøens sønn. Noen av dem trenger hjelp til å komme seg opp fra sofaen og sette seg til bords. Flere av dem har mistet matlysten, og stirrer uinteressert på kalkunskivene.

Andre livner til når desserten kommer på bordet, arme rid­ dere er jo alltid velkomne. Så forflytter de seg lydløst tilbake til sofaen, hvor de blir sittende og se på at de unge åpner gavene, med dette blikket man får når man kun makter å se tilbake i tid.

Eurídice og Guida er basert på livet til mine bestemødre, og deres bestemødre igjen.

8

1

Da Eurídice Gusmão giftet seg med Antenor Campelo, var savnet etter søsteren gått over. Omsider greide hun å smile igjen når noen fortalt noe morsomt, og hun kunne lese to sider av en bok uten å se opp og lure på hvor Guida befant seg nå. Riktignok fortsatte hun å lete, gransket hvert eneste kvinneansikt hun passerte på gata, og en gang var hun overbevist om at hun hadde sett Guida på en trikk på vei til Vila Isabel. Overbevisningen avtok kort tid etterpå, slik den alltid gjorde.

Hvorfor Eurídice og Antenor giftet seg, er det ingen som vet sikkert. Noen mener at giftermålet kom i stand fordi José Salviano og Manuel da Costa allerede var forlovet. Andre utpeker sykdommen til Antenors tante som den ansvarlige for alliansen, ettersom hun ikke lenger kunne vaske nevøens klær med den spesielle lavendelsåpen, eller lage kyllingsuppe med blank løk siden Nonô elsket løksmaken, men ikke kunne fordra konsistensen – en eneste liten bit kamuflert i bønnestuingen var nok til at han ble gående og rape og føle seg uvel hele ettermiddagen 9

mens han tyllet i seg vann med Alka-Seltzer. Så er det de som mener at Eurídice og Antenor faktisk forelsket seg, en forelskelse som varte de tre minuttene det tok dem å ta en dans sammen under maskeradeballet på Clube Naval.

Men gifte seg gjorde de altså, for fullsatt kirke og med mottakelse hjemme hos bruden. To hundre friterte klipp­ fiskboller, to kasser øl og en flaske champagne til å skåle i under kakeskjæringen. En fiolinlærer fra nabolaget tilbød seg å spille. Stolene ble skjøvet inntil veggen, slik at gjestene kunne danse vals.

Det var ikke mange ungpiker å se på festen, for Eurídice hadde ingen venninner. Det var to tanter der som fremdeles var relativt unge, ei nabojente som ikke var stort å se til, og enda ei som ikke var videre sympatisk. Den vakreste jenta av dem alle var hun som kunne ses på det eneste innrammede fotografiet i stua.

«Hvem er jenta på bildet?» spurte en venn av brudgommen.

Antenor ga kameraten en dytt med albuen og ba ham oppføre seg. Skamfull kastet den unge mannen et blikk til hver side, og ett på glasset han hadde i hånda, satte ølen fra seg på bordet og forsvant bort til den andre enden av rommet.

Det var en enkel seremoni etterfulgt av en enkel fest, etterfulgt av en komplisert bryllupsnatt. Lakenet fikk ikke en eneste rød flekk, og Antenor ble oppbrakt.

«Hvor i helsike har du vært hen?»

10

«Ingen steder.»

«Visst har du det.»

«Nei, det har jeg ikke.»

«Kom ikke her med bortforklaringer, du vet utmerket godt hvordan dette skulle sett ut.»

«Ja, jeg vet det, søsteren min forklarte meg det.»

«Flyfille. Jeg har giftet meg med ei flyfille.»

«Ikke snakk sånn, Antenor.»

«Jeg snakker som jeg vil, og jeg gjentar det gjerne.

Flyfille, flyfille, flyfille.»

Alene i senga, godt skjult under lakenene, lå Eurídice og gråt stille over alle gangene hun hadde hørt ordet flyfille denne natta, alle gangene hele gata hadde hørt ordet flyfille denne natta, og fordi det hadde gjort vondt – først mellom beina, så i hjertet.

I løpet av de neste ukene roet gemyttene seg, og Antenor kom frem til at det ikke ville bli nødvendig å levere kona tilbake. Hun hadde lært seg å gå i ett med omgivelsene sammen med løkbitene, hun var en kløpper til å vaske og stryke, sa lite og hadde en snerten rumpe.

Dessuten var det som om han hadde vokst seg høyere etter episoden på bryllupsnatta, slik at han nå måtte bøye seg enda lenger ned for å henvende seg til sin kone. Og der nede fra adlød Eurídice. Hun hadde alltid visst at hun ikke var særlig mye verdt. Klart, når man står der foran fyren på folkeregisteret og må oppgi «hjemmeværende» i feltet for «yrke», så er man ikke det.

11

Ni måneder og to dager etter bryllupet kom Cecília til verden. Hun var ei lubben og blid lita tulle som ble mottatt med stor jubel fra hele familien, som om og om igjen utbrøt: Så søt hun er!

Et år senere kom Afonso til verden. Han var en lubben og glad liten plugg som ble mottatt med stor jubel fra hele familien, som om og om igjen utbrøt: For en kjekk kar!

Etter å ha vært ansvarlig for å øke kjernefamiliens omfang med hundre prosent på under to år, bestemte Eurídice seg for å pensjonere seg fra sine kroppslige ekte­ skapsplikter. Hun forsøkte å forklare sin avgjørelse for Antenor med at hun hadde pådratt seg visse plager som gjorde seg gjeldende de ledige timene på lørdags­morgenen og i de mørke stundene etter klokka ni på kvelden. Men Antenor ville ikke vite av noe ikke rør meg. Han var en mann av vaner og rutiner, blant andre den som besto i å gnukke seg mot sin kones nattkjole og bore nesa inn i den myke, hvite halsen hennes. Eurídice fant dermed en annen måte å gjøre seg forstått på. Hun la på seg en masse kilo som talte for seg, og som skrek til Antenor at han hadde å holde seg unna.

Eurídice begynte å supplere frokosten med en liten matbit i titiden, lunsjen med en liten matbit i firetiden, og middagen med kveldsmat klokka ni. Pausene mellom måltidene ble fylt med rester av barnegrøt og diverse prøvesmaking for å forsikre seg om at maten hun laget, 12

ikke var for salt eller for lite salt, for søt eller for lite søt – for å vite om den var god eller ikke fullt så god. Snart hadde hun tre nye dobbelthaker, den godeste Eurídice.

Det var som om øynene krympet, og håret strakk ikke lenger til som innramming til det omfangsrike ansiktet.

Da hun var kommet til et visst punkt, det punktet da hun var sikker på at mannen aldri ville prøve å gjøre noe fremstøt igjen, gikk hun over til et noe sunnere kosthold.

Fra da av fastet hun hver mandag formiddag, og lot være å spise mellom måltidene.

Vekta stabiliserte seg, og det samme gjorde rutinene i familien Gusmão Campelo. Antenor dro på jobb, barna på skolen og Eurídice ble gående hjemme og kverne, både på kjøttdeigen og på alle de ufruktbare tankene som gjorde tilværelsen så ulykkelig. Ikke hadde hun noen jobb å gå til, og skolen var hun ferdig med. Så hvordan skulle hun nå fylle dagene etter å ha redd opp sengene, vannet plantene, feid gulvene, vasket klærne, krydret bønne­ stuingen, varmet opp risen, tilberedt suffleen og stekt ferdig biffen?

For Eurídice var, merk mine ord, en lynende intelligent kvinne. Hadde man gitt henne beregningene, kunne hun ha konstruert broer. Hadde man utstyrt henne med et laboratorium, kunne hun ha oppfunnet vaksiner. Hadde man gitt henne en bunke blanke ark, kunne hun ha ­skrevet klassikere. Men det eneste Eurídice fikk utdelt, var skitne underbukser, som hun vasket uhyre raskt og 13

uhyre effektivt, før hun satte seg ned i sofaen. Og der ble hun sittende og stirre på neglene sine og tenke på hva hun burde tenke på.

Og slik var det Eurídice kom frem til at hun ikke burde tenke overhodet, og at hun, for å unngå å tenke, måtte holde seg i aktivitet til enhver tid. Og den eneste huslige sysselen som ga henne den muligheten, var den som bød på en nærmest uavbrutt strøm av nye utfordringer hver eneste dag: matlaging. Eurídice kom aldri til å bli noen ingeniør, hun ville aldri sette sine bein i et laboratorium, og noen verseskriving våget hun seg ikke på, så hun viet seg til den ene tillatte aktiviteten som hadde et snev av både ingeniørkunst, vitenskap og poesi ved seg.

Hver morgen, etter å ha vekket, utstyrt, matet og fått sendt av gårde mann og barn, åpnet Eurídice Tia ­Palmiras kokebok. And med appelsin lot til å være den ideelle middagsrett, rent bortsett fra at hun ville måtte dra ut for å kjøpe and, og at det ikke fantes appelsin i huset. Så hun tok på seg gåbortkjolen og dro til fjærkrehandleren for å velge seg ut en frisk og fin and. Med det samme hun var der, tok hun også med seg en kylling, for anda måtte uansett ligge natta over i vin og krydderier. På den måten fikk hun nok en utfordring, nemlig å finne på en ny rett til dagens middag – og gudene måtte vite at utfordringer, det trengte hun. Anda måtte være ung og feit, og når det gjaldt kyllingen, skulle kammen være rød og brystet fyldig. På markedet kjøpte Eurídice appelsinene 14

til dagen etter, og kokos til formkaken, plommer til roastbiff-fyllet og et dusin bananer til Afonso og Cecília, som de kunne spise seg mette på etter at de hadde rotet rundt på tallerkenen og sagt «jeg liker ikke det der».

Så snart hun kom hjem, ville hun holde kyllingen og anda etter føttene, skjære over strupen på dem og ta fatt på andre oppgaver mens blodet rant ned i ­oppvaskkummen.

And og kylling skulle så skåldes i to minutter og avkjøles, fjærene skulle plukkes mens fuglen ennå var lunken, og dunene svis bort ved hjelp av en brennende papirbit.

Innvoller og krås, lever og hjerte skulle tas ut gjennom et lite snitt i magen dersom fuglen skulle stekes hel, eller gjennom et stort snitt fra buken og opp hvis den skulle serveres i stykker.

Og så var det tilbehøret. Potetene var aldri kun stekt; de skulle være bakt og gjerne fylt med skinke og ost. Eller de skulle være kokt og fløtegratinert, skåret i skiver og kalt «sveitsiske poteter». Risen var ikke lenger hvit, men skulle inneholde rosiner, erter og gulrøtter, tomatsaus, kokosmelk eller hvilke ingredienser Tia Palmira enn anbefalte i sine oppskrifter. Var det tid til overs, brukte hun den på desserten. Puddinger med plommesaus, ­kaskader av snøegg, kokosmakroner med ostekrem.

Eurídice kokkelerte til det ikke var mer plass igjen på tallerkenene, eller på bordet.

Men familien satte ikke pris på Eurídices kulinariske bragder. Afonso og Cecília sang sin ode til makaronien 15

hver kveld, og Antenor var ikke en type med sans for havabbor med kaperssaus. Vi vil ha pasta, maste ungene, gi meg en ordentlig biff, stemte Antenor i, og Eurídice inn på kjøkkenet for å varme pastavann, mens Antenor ble lovt en filet mignon uten sopp. Etter et par måltider av det alminnelige slaget tok hun kokeboka frem igjen, og hele familien måtte late som om de spiste innmat­gryte, reker i gresskar og sjømatrisotto.

Da hun hadde prøvd ut alle oppskriftene, syntes hun det var på tide å finne opp sine egne. Denne Tia Palmira var riktignok en kunnskapsrik dame, men allvitende var hun ikke, og Eurídice hadde en mistanke om at søt ­kassava-puré ville kunne passe bra til tørket kjøtt, at ­syltet guava ville være et godt tilbehør til panerte kyllingfileter, og at ristet kassava-mel ville gjøre seg med et hint av karri – dette krydderet ingen hadde hørt om. En torsdag ­morgen tok hun på seg gåbortkjolen og gikk ned i papirhandelen på hjørnet.

«God morgen, dona Eurídice.»

«God morgen, seu Antônio.»

«Ser De etter noe bestemt?»

«En stor linjert skrivebok.»

Seu Antônio pekte mot skrivebøkene med harde, svarte permer som lå stablet i en hylle. Eurídice konsentrerte seg om å velge seg en, og seu Antônio konsentrerte seg om Eurídice. Kanskje var det fordi han gjennom hele barndommen hadde sovet i armene på den frodige negres16

sen Chica de Jesus – hun som hadde hatt ansvaret for å oppdra Antônio og søsknene hans mens moren frekventerte Rios beste salonger – at han hadde en slik forkjærlighet for Eurídices runde former. Han likte også øynene hennes, og oppstoppernesa, og de nette, små hendene, og medaljongen hun bar rundt halsen, og de lubne anklene, ja, i grunnen alt ved henne – hvor enn han festet blikket.

Eurídice ble stående og betrakte stabelen. Dette skulle bli selve oppskriftsboka hennes, og hun måtte velge den beste av alle de linjerte skrivebøkene de hadde. Hun bladde gjennom en av bøkene, fant et ark som hadde krøllet seg, og la den tilbake. Så tok hun ut en annen, og fikk øye på en flekk på permen. Det ble ikke den heller.

Den tredje hun kikket på, var uten lyter. Hun skulle akkurat til å levere den utvalgte til Tinoco, mulatten som hadde jobbet i papirhandelen i alle år, da Antônio trådte frem for å betjene kunden selv. Mens Eurídice ventet på vekslepengene, slo de av en prat om været. Og så gikk hun, uvitende om at hennes bemerkninger om regnet var det største som hadde hendt den mannen hele uka.

På hjemveien gikk hun og nynnet fornøyd. Hun holdt opp med å nynne og var ikke lenger fullt så fornøyd da hun hørte et «god morgen, fru Gusmão!».

Det var Zélia, nabokona. Zélia var en kvinne med mange frustrasjoner, hvorav den aller største var at hun ikke var Den hellige ånd, og dermed ikke kunne vite og 17

se alt som foregikk rundt henne. Sant å si hadde hun flere likhetstrekk med den store stygge ulven enn med Den hellige ånd, med sine store øyne for å kunne se bedre, sine store ører for å kunne høre bedre og den digre kjeften som sørget for å holde kvinnene i nabolaget oppdatert om siste nytt. Zélia hadde også hals som en skilpadde, som strakte seg opp fra kragen og ble lengre og lengre hver gang hun så noen av interesse spasere forbi huset sitt. Denne kvinnen var mer oppsiktsvekkende enn et nebbdyr, og den eneste grunnen til at hun ikke vakte større oppstuss blant folk, var at Zélia på den tiden og i det nabolaget bare var én blant mange av samme sort.

«Jaså, så du er ute og kjøper skolesaker til barna?»

Eurídice knuget pakken mot brystet, en tvilsom gest selv til henne å være. Hun visste ikke riktig om det var brystet eller pakken hun prøvde å beskytte.

«God morgen, fru Correia. Det er bare … en skrivebok til å notere utgifter i.»

Neste dag gikk praten høyt og lavt blant nabokonene om at Eurídice og Antenor var havnet i økonomisk knipe.

Ikke noe rart, mente Zélia. Eurídice hadde ingen hem­ ninger når det gjaldt innkjøp, og sånn som hun fartet til Casas Pedro for å handle krydder i tide og utide! Og som det luktet fra det kjøkkenet. Eksotiske dufter, som ikke minnet det aller minste om eimen av ris og bønner fra de øvrige nabohusene. Det måtte da snart bli en slutt på disse utskeielsene.

18

Siden hun ikke kunne være Den hellige ånd, nøyde Zélia seg med en noe lavere posisjon, og utnevnte seg selv til profet. Hennes empiriske observasjoner var opphav til presise forutsigelser, som alle hadde det til felles at de var dystre. Zélia kunne nemlig være mer brutal enn Gud i Det gamle testamente. Hun der kommer til å drive mannen sin til konkurs, fastslo hun med haka i været.

Zélia var ikke blitt forvandlet til et nebbdyrlignende vesen sånn over natta – den tar sin tid, denne evolusjonen.

Forvandlingen tok til allerede i barndommen, da det som kunne ha blitt hennes forse, i stedet ble hennes byrde.

Fra faren arvet hun nyhetshungeren; fra moren tilknytningen til hjemmet. Av verden for øvrig lærte hun misnøye; av skjebnen mangelen på valgmuligheter. Og slik ble ei sladrekjerring til.

Den som ser denne kvinnens harde øyne, vil nok ha vanskelig for å tro at de en gang var i stand til å betrakte uten onde hensikter. Den som ser det hånlige fliret, kan ikke forestille seg at det engang bare var et vanlig smil.

Men slik var altså Zélia som lita jente: bare smil og vennlige blikk. De få årene hun var lykkelig, syntes hun livet var så enestående at hun ikke aktet å ta pause – hun nektet å sove. Jeg kan høre på gresshoppene, lytte etter lydene i huset, jeg kan tenke på hva jeg skal gjøre i morgen tidlig, hva jeg skal leke i morgen ettermiddag, sa hun til seg selv, 19

med åpne øyne i mørket. Men utmattelsen fant alltid måter å overmanne jenta på, for på et eller annet tids­ punkt i løpet av natta sovnet hun. Hun fant fort ut at hun var blitt lurt, og var den første til å våkne om ­morgenen.

Zélia sto opp syngende, spiste smilende og danset heller hoppsasa enn å gå. Hun fant på dansetrinn, delte ut kyss og brast i latter bare for å le. Hun syntes alt var morsomt – å finne småstein blant bønnene, ta tørre klær ned fra tørkestativet og brette dem, oppdage at det hang spindelvev i taket og feie krokene i stua.

Nabokonene ristet på hodet over jentas freidige oppførsel: «Man kan da ikke holde på sånn.» Men moren lot henne holde på. «En dag kommer hun til å innse at livet ikke er noen dans på roser, men den dagen er ikke i dag», sa hun, og i datterens hoppsatrinn gjenkjente hun lengselsfullt sine egne fra så mange år tilbake.

Lørdagen var for Zélia den ypperste av alle ypperlige dager. Det var da hun så faren sin for første gang på hele uka. Álvaro Staffa var reporter om dagen og bohem om natta. Når han kom hjem, lå barna og sov, når han sto opp, var de gått på skolen. De faderlige pliktene ble oppfylt i helgene, da han måtte underholde barna mens kona gjorde i stand lunsjen. Italieneren klødde seg i hodet, betraktet barna sine med fårete blikk og forberedte seg på å gjøre det eneste han kunne i tillegg til å skrive og drikke, som var å snakke om det som var blitt skrevet 20

og det som kunne skrives om. Han plasserte Zélia på det ene låret, Armandinho på det andre, Francisca på den ene siden av seg og Zezinho på den andre, ba Carlinhos, Julieta og Alice sette seg med beina i kors på gulvet, ­lukket døra til soverommet for ikke å vekke minstemann, og fortalte barna om sine eventyr som reporter. En dag var han på Copacabana Palace sammen med missekandidatene; den neste var han i Niterói for å bevitne ødeleggelsene etter en fyrverkeriulykke. Så var det lunsjen på konditori Paschoal til ære for presidenten, og debatten rundt utkastelsen av søppelplukkerne og kjerrene deres fra sentrum av byen. Gullplaketten Santos Dummont fikk av vennene sine og innvielsen av Bom Jesus do Monte-kirka. Lovforslaget som ble utarbeidet i sam­ ferdsels­departementet, brannen som fortærte et spise­sted på avenida do Mangue og fengslingen av den blinde musikeren som sto og spilte i rua Direita og hadde tvillinger å forsørge hjemme. For en skandale den­­fengslingen var, et bevis på politiets brutalitet!

Det var den eneste timen i uka det var ro og fred i huset i Rio Comprido. Foruten Álvaros hese stemme hørtes bare lyden fra trykkokeren.

Og så ble Zélias mors profetier til virkelighet. Jenta opplevde to tragedier i livet, som satte en stopper for hoppsatrinnene. Den første var farens død. Den andre var da hun innså at hun var stygg.

21

Álvaro Staffa fikk sitt reporterkall da han var femten. På den tiden var han allerede en voksen mann, ferdig utlært fra Rios gater. Åtte år gammel kom han fra Italia sammen med foreldrene, ni år gammel var han blitt foreldreløs.

Hvordan han lærte portugisisk, hvordan han lærte å lese og skrive, hvordan han ikke døde av sult, pest eller kniv­ stikk, er mysterier som ikke kan forklares med noe annet enn skjebnen. Han solgte drops på Niterói-ferga og ­billetter på trikkeholdeplassen. Han pusset sko, vasket vinduer og gikk med avisa. Det han levde av, fikk han fra disse småjobbene på gata, samt tjenestene han ytte til en respektert mann i frakk som en gang i uka tok ham med til et hotellrom i Lapa og ba ham spasere naken over ryggen sin mens han sang «O sole mio».

Før han hadde fylt tretten, hadde han vært arrestert ni ganger. Han visste hvordan man brukte en kniv, og var en fryktet småkjeltring. Da han syntes han hadde opplevd mer enn nok og fant ut at det var på tide å slå seg til ro, skisserte han en «karriereplan» for seg selv som besto i å forsøke å bli forfremmet. Fra avisbud rykket han etter hvert opp til redaksjonen. Et utrolig avansement.

Det var første gang han jobbet under tak.

Forfremmelsen kom i grevens tid. Det var noen måneder siden Álvaro hadde fratrådt sine tjenester som nakensanger, ettersom han var blitt altfor tung til å gå rundt på ryggen til mannen i frakk. Og for en luksus han nå fikk oppleve, han hadde sin egen pult, og når det ikke 22

var noe å gjøre, kunne han bare sitte der hele ettermiddagen med en bok!

Det gode livet tok slutt vinteren 1918, da de første tilfellene av spanskesyken ble registrert i byen. Til å ­begynne med var det snakk om ett her og ett der. En uke senere var det mange her og enda flere der.

I midten av oktober var mer enn halvparten av Rios befolkning syke. En onsdag morgen var det bare Álvaro, avisredaktøren, Camerino Rocha, og typografen som befant seg i redaksjonen. Camerino så på gutten som satt der bak pulten, spurte om han kunne skrive og sendte ham ut på gata med blyant og notisblokk.

I tre timer vandret Álvaro rundt i Rio. Han så menn som pintes i sitt eget blodige oppkast, barn som snakket med sine allerede døde mødre. Syke som var kastet ut fra hjemmene sine og nå gikk rundt og hallusinerte. Profeter med langt skjegg som kunngjorde verdens ende. Han hørte skrikene fra de døende gjennom lukkede vinduer og forsøkte å telle de hundrevis av likene som lå i gatene, uten hell. Hver gang han var ferdig med å telle, dukket det opp enda ett, eller det kom en vogn fra kommunen for å samle opp de døde. Og så snart han hadde forlatt stedet, lå det nye lik på bakken og ventet på det som kom etter dødstids­ punktet, som var å konkurrere om en plass i fellesgravene utenfor byen. Det ble gravd nye for hver dag som gikk.

De neste ukene var det dette som skulle bli hans daglige rutine: ankomme redaksjonen, ta med seg blyant 23

og notisblokk, gå ut og dokumentere tragedien og komme tilbake med flere historier enn det som var nødvendig for å fylle en avisutgave. Selv lot han til å være immun mot sykdommen. Hvorfor kroppen sto imot, var ikke godt å si. Sjelen, derimot, hadde sett hele familien dø av gulfeber.

Da de av journalistene som overlevde influensaen, vendte tilbake til redaksjonen, fant de Álvaro sittende foran en av skrivemaskinene. Med unntak av helgene og første juledag skulle dette være det stedet unggutten var å finne i time etter time, frem til den dagen han døde.

Og hvorfor døde så Álvaro? Det finnes to versjoner.

Den første går ut på at han etter hvert ble veldig tørst, noe som fikk ham til å revurdere sine prioriteringer. For den tidligere Álvaro Staffa var ekteskapet, hårfrisyren, bursdagsselskapene og det han spiste til frokost, uviktige detaljer som fylte pausene mellom det som virkelig ­betydde noe – å skrive, fortelle om det som var blitt skrevet, drikke for bedre å kunne fortelle om det som var blitt skrevet og det som kunne skrives om. For den senere Álvaro Staffa – han som var veldig tørst – var første­ prioriteten å drikke for å holde ut ekteskapet, drikke før og etter at han hadde vært hos frisøren og dra i bursdagsselskaper for å drikke og fylleprate om det han hadde skrevet. Historiene han serverte barna, endte nå halvveis ut i fortellingen. De fire ofrene for en fryktelig bussulykke i rua Dias da Cruz fikk en uviss skjebne takket være Álvaro 24

Staffas høneblunder. Det hjalp ikke uansett hvor mye eldstemann ropte på ham, eller hvor mye Zélia dultet borti ham. Álvaro begynte på en historie, duppet av litt, prøvde å åpne øynene, men klarte ikke å stå imot, og det var ikke lenger råd å få vite hvem som hadde dødd, med unntak av latinlæreren, da.

Han kom på jobb i redaksjonen i bakrus. Camerino tok til å klage, og for å komme seg på høyden igjen ­begynte Álvaro å sniffe kokain. Av den rene sorten, tysk, direkte fra Merck-laboratoriet, kjøpt på svartebørsen som holdt til i bakken ved hotell Glória.

Den viktigste konsekvensen av Álvaros forvandling lot seg merke på matlagrene i hjemmet. Frem til da hadde det fulgt et regelmessig mønster hva logistikken angikk: Det var fullt i begynnelsen av måneden og tomt på ­slutten. Etter at Álvaro ramlet utpå, var forrådet aldri større enn det før hadde vært i månedens siste dager. Det besto av en neve mel, en rest sukker, litt bønner og en ensom løk. Og en banan som på mystisk vis hadde overlevd ungenes sult, og som ble mørkere og mørkere mens familiemedlemmene spurte seg om nøden virkelig var så stor at de skulle være nødt til å spise halvråtten frukt. Álvaro Staffa døde av skrumplever i en alder av tretti­ fem. De av vennene hans som trodde på denne versjonen av beretningen om hans død, tilbrakte likvaken med å beklage seg over disse destruktive lastene som tok k­ nekken på Brasils talenter.

25

pax.no

CORREIO BRAZILIENSE

Mens Rio de Janeiro utvikler seg til en levende og moderne storby, kjemper de to søstrene for å bli sett og få leve sine egne liv i en mannsdominert verden.

MARTHA BATALHA (f. 1973) er fra Rio de

Janeiro i Brasil. Hun studerte journalistikk og litteratur ved universitetet i Rio de Janeiro. Etter å ha jobbet som journalist i flere år, startet hun i 2003 sitt eget forlag, Desiderata. I 2008 solgte hun forlaget og flyttet til New York, der hun studerte ved New York University og jobbet for forlagene HarperCollins og Workman.

I 2016 utkom debutromanen Usynlighetens historie. Den har fått svært god mottakelse, utgis i over ti land, og er i ferd med å filmatiseres. Batalha skriver for tiden på sin andre roman.

Usynlighetens historie er et fargerikt portrett av Rio de Janeiro i dens storhetstid, av to begavede søstre og av de mange uforglemmelige menneskene som omgir dem. En fengslende og original debut full av humor, holdt i et lekent og elegant språk.

«En moderne Madame Bovary … En lett, morsom og oppriktig frydefull leseopplevelse.» HUMO «Med letthet og ironi forteller forfatteren om to livsglade kvinner som ubønnhørlig drives inn i et gitt spor … alt skrevet i den fineste søramerikanske magisk-realistiske tradisjon.» LA REPUBBLICA ISBN 978-82-530-3919-0 ISBN 978-82-530-3919-0

9

788253 039190

usynlighetens historie

De to søstrene Eurídice og Guida vokser opp i et vanlig middelklassestrøk i 1940- og 50-årenes Rio de Janeiro. Eurídice er full av ambisjoner og ideer, og beundrer den livskloke storesøsteren. Men så en dag rømmer Guida med den rike kjæresten sin, til et liv som viser seg å bli noe ganske annet enn hun drømte om. Selv blir Eurídice gift og får to barn. Hun kjeder seg snart i rollen som husmor, og prøver å starte opp egne prosjekter, vil skrive kokebok og syr kjoler for nabolagets kvinner. Men hver gang setter mannen hennes en stopper for planene.

Martha Batalha

«En moderne bok som kjennes som en ekte god, gammeldags roman.»

Martha Batalha usy nlighe t ens his t orie