Ut i det fri leseprøve by Pax Forlag

arne lie christensen

Ut i det fri Livet p책 setra, hytta og landstedet

pax forlag a / s, oslo 2015

Innhold

Forord 13 Innledning 17

Til seters 19 Den norske hytta 22

1. Da turistene kom til fjellheimen 25

«Disse civilisationens ytterste forposter» 25 Det sublime 31 «Min egen ubetydelighed bliver mig såmeget klarere» 33 Fjellene er naturens kirker 35 Peer Gynts hytte 37 «Og saa karter og kompas» 39 Kjønn i bratt terreng 41 Turistinnenes frigjøring 43 Kulturmøte i fjellet 44 Gamle tråkk blir til turstier 46 Edvard Griegs møte med Gjendine Slaalien 47 Å leve seg inn i folkets liv og «agte dets Modersmaal og Sæder» 49 «Lader oss være tarvelige!» 52 To slags turisme 56 «Lave hus med torv paa taget» 58 Friluftsliv og kroppskultur 61 Fritidsklassens markører 64 En fellesnorsk forestilling 66 «No ser eg atter slike fjell og dalar» 67

2. Livet i koia og rorbua 69

Ljørbua og gapahuken 70 Det gamle skogbruket 72 «Riddarane av det amerikanske fläsket» 75 Skogen sett med romantiske øyne 79 Vandreren, vandrestaven og knortekjeppen 81 Møtet med urskogen 82 Filosofen og livet i skogene 85 Livet ute i havgapet 88 Lofotfisket og fiskeværet 89 Rorbua 90 Den siste viking 92 Lofotkista 96 Draugen og døden 99 Fra kokkglunt til kokkejente 104 Et mannsmiljø 105

3. Blant seterjenter og gjetere 107

Den norske setra 107 Seterbruket – en arv fra de første bøndene 109 På naturens premisser 111 Utmarksbruket 112 En egen tidsoppfatning 112 Vangsgutane og det norske landskapet 116 En søndagskveld til seters 117 Vinjes Ferdaminni 119 «Oss har gjort kva gjerast skulle» 120 Kua som sto igjen og gråt 121 Ikke bare idyll – seterliv i Valdalen 123 Vintersetring – attåtfôr og reinlav 124 Gjeterlivet og de ville dyra 126 Ulv, bjørn og vonde makter 126 Kampen mot rovdyra 128 De unge gjeterne 129 Synet på barnearbeid 131 Farende fant 132

«Tirilil Tove, tolv mann i skove» 134 Krise og arbeidsløshet 135 Nattefrieriet og ungdommens frihet 135 De underjordiske 141 Asbjørnsen hos Berte Tuppenhaug 141 Menneskene og maktene – det mytiske landskapet 142 Bondens syn på landskapet 146 Den ville naturen – stygg og farlig 146 Vinjes tvisyn 147 Arbeidets mentalitet 148 Fra myte til mystikk 151 Hamskifte i fjellet 152 Modernisering eller nedlegging? 153 Seterlandskapet gror til 154 Ingeniøroppfatningen og tradisjonene 155

4. Byborgernes løkker, landsteder og badeliv 159

Christian B. Tullin og den romantiske hagen 161 Det naturlige og ukunstlete 161 Opplysningstiden og den engelske stemningshagen 165 En grotte eller en ruin 167 Forestillingen om urhytta 169 På flyttefot mellom paleet og godset 172 Plankeadelen i Christiania 172 John Colletts luksusliv og samfunnsånd 175 Prangende forbruk på Fladeby og Ullevål 177 Det iscenesatte landskapet 182 Fra bondegård og løkke til lyststed 183 Løkkene omkring Christiania 184 Lystgårdene ved Kragerø 191 Med skåltaler og salutter blant bergenske kjøpmenn 193 Tønnes Rolfsen og hans engelske hage 195 En bergensk billedverden 198 Samtalene rundt bordet 200 Å ligge i bad 204 Hankø Bad og Kystsanatorium – nesten kongelig 205 Anlegget på Hankø 207 En vanlig dag på Hankø 210 Naturen som medisin 212 Stein Riverton og badegjestene 215 Bryggerhuset – møtepunktet mellom to flytteskikker 220 Sommervillaen 221 Johan Borgen og hans paradisiske hage 223 Ole Bulls fantastiske lyststed 225 Jaktslott og lakselorder 229 Herskapelig fritid 231

5. Ferie og fritid for folk flest 237

Arbeiderklassens fritid 237 Å besøke slektninger på landet 240 Sommerhjemmet i Kirkevik 240 Bureisere midt i byen 244 Hytteøyene i Oslofjorden 247 «Der det er folk, blir det jord» 253 Lemmehyttene på Langåra 255 Med telt og sovepose 259 Hus på hjul – campingvognen som landsted 260 Hytteliv «i motvind» 263 Nye mennesker inntar de gamle stedene 264 Fra seter til hytte 265 Fra strandsitterhus til feriested 269 Enkel bondekost på Hadeland 271 Kulturmøter på badegjestenes premisser 275 Middelklassens hytteideal 277 «Den som hadde eit hus i ein haga» 279 Det enkle livet – en del av sjarmen 281 Den store hyttekrisen 285 Hytteliv i endring 286

Avslutning 290

Mellom stress og stillhet 290 Med egne hender 292 I dialog med historien 294 Å møte sine historiske forgjengere 295 Seterbruk i vår tid 297 Livet ute i det fri 298 Arbeid, kjønn og klasse 299 Den moderne motstemmen – livsstil eller livsform? 301 Et enkelt liv på landet? 303 Hytta er livet! 304

Noter 305 Litteratur 309

Når verden går meg imot, og det lar den sjelden være når den har noen leilighet, har jeg alltid funnet meg vel ved å ta en friluftsvandring som demper for min smule bekymring og uro. peter christen asbjørnsen i «Kvernsagn»

Forord

enne boka skal handle om den norske hytta og dens opprinnelse. Den skal handle om folk på flyttefot til hytta og landstedet, og til setra, koia og rorbua – til nytte eller glede. Den skal handle om bygdefolk og byfolk, kvinner og menn, rik og fattig. Om hverdag og helg, arbeid og fritid. Når jeg skriver en bok som denne, kan jeg støtte meg til egne erfaringer. Min familie levde det vi kan kalle et middelklasseliv. Far var lektor og hadde to måneders sommerferie. Også mor hadde anledning til å ta seg fri i sommermånedene, fra arbeidet som sykepleier og fysioterapeut. Om sommeren var vi alltid i Kragerøskjærgården, på hytta – eller rettere sagt på landstedet – som vi hadde kjøpt da jeg var ti år gammel. Her ute på landet var livet annerledes. Det var masse praktisk arbeid som måtte gjøres. Vi hadde hver sommer en følelse av å vende tilbake til en friere og mer naturlig livsform, hvor foreldre og barn arbeidet sammen og kom nærmere hverandre. Idealet var å leve et nødtørftig – nesten asketisk – liv, samtidig som vi jo var privilegerte, som eide et slikt sted og hadde så lang ferie. I min barndom var det ikke lørdagsfri. Vi var på hytta nesten bare i skoleferien, i de knappe to månedene den varte. Stedet befant seg i en egen verden. En sommerverden. Fylt av frihet og pågangsmot. I motsetning til resten av året, som ikke nødvendigvis alltid var så lykkelig. Det var som om stedet bare eksisterte om sommeren. Senere i livet har jeg pendlet mer til og fra. Men nå, som før, forbinder jeg livet på hytta med å være ute. Jeg har en kjøkkenbenk ute i sola, og her oppleves til og med oppvasken som noe positivt. Jeg følger også med i naturens vekslinger. Det er viktig å vite om vinden kommer fra nord eller sør, når det er høyvann og lavvann, når sola går opp og ned og når det er fullmåne. Alt dette gjør så mye større forskjell på landet enn inne i byen. Det kunstige lyset i byen svekker opplevelsen av de

Forord

naturlige vekslingene mellom lys og mørke; og ikke minst av måneskinnet. I tillegg har hytta alltid vært et utpreget familiested, hvor tre generasjoner kan møtes hver sommer. Slik bidrar hytta til å holde familien sammen. Mye av denne boka er skrevet her ute i skjærgården, på min lille glassveranda. Den har jeg naturligvis laget selv. Her nyter jeg livet, iført slitte og gamle klær. Og skrivingen kombinerer jeg med fisking, snekring og hagearbeid. Typisk nok har det lille huset en gang tilhørt en fiskerbonde og hans familie. Den gangen selvsagt uten glassveranda! Overgangen fra fiskerbondens hus til hytte eller landsted er en del av den historien jeg skal fortelle om. Jeg hører til dem som foretrekker et enkelt liv, uten luksus. Jeg vil ikke ha TV på hytta, jeg vil hente vann i brønnen og jeg har en egen glede av å bruke utedo, og ikke vannklosett. Fra doen får jeg verdens beste gjødsel, til rosene og tomatene. Matauk er viktig for meg, selv om det ikke er nødvendig for å overleve, slik det tidligere var for mange mennesker. Når jeg i juli og august er ute med blåbærplukkeren, får jeg gjerne blåbærene for meg selv, for de menneskene jeg møter, er som oftest på joggetur! Men som det moderne mennesket jeg er, er jeg avhengig av elektrisk strøm og PC. Det er jo nettopp PC-en som gjør det mulig for meg å gjøre hytta til en arbeidsplass. Blåbærene legger jeg i fryseren, til bruk utover høsten. Og er det kjølig i været, står vifteovnen på når jeg sitter på verandaen. Heller ikke mitt hytteliv er så gammeldags og primitivt som jeg egentlig vil ha det til. Og kanskje er det i realiteten slik at jeg og mine foreldre i fritiden om sommeren har lekt at vi var bønder, fiskere og håndverkere. I og med at inntektene har kommet fra noe annet. Jeg må også fortelle at jeg har arbeidet med boka på to øyer i Syden. I henholdsvis Hellas og på Kanariøyene. Her kombinerer jeg skrivingen med turer i fjellet. Å vandre langs gamle veier og stier på La Gomera kan enkelte ganger føles som å være tilbake i Norge for noen generasjoner siden. Her møter jeg fjellvandrere – gjerne tyske akademikere – som til forveksling kan ligne studentene i syngespillet Til Sæters fra 1850, som vi snart skal møte. Og jeg treffer bønder som kaller på geitene, og som kommer hjem fra utmarka med tunge bører på ryggen, med fôr til dyra. Disse er selvsagt fremmed for det å gå på tur for turens egen skyld. Videre møter jeg – som i syngespillet – turister som foretrekker et mer behagelig liv enn det jeg gjør, og disse er utvilsomt i flertall.

Forord

På La Gomera møter jeg også vår tids hippier – i alle aldre – som kommer tilbake hvert år, og som, iført spesielle klær og frisyrer, praktiserer sin form for frihet. Jeg ser dette som urbane nordeuropeeres reaksjon mot det kommersielle og gjennomstrukturerte samfunnet. Kanskje har ikke disse hørt om Rousseau og opplysningstidens frihetssøkende byborgere. Men det er en påfallende likhet mellom disse to gruppene og deres drøm om det frie og naturlige livet. Til mine egne erfaringer hører også mange års etnologisk feltarbeid en rekke steder i landet, tilbake til 1960-årene. Jeg har registrert utallige kultur minner og har snakket med mange mennesker om det daglige livet, slik de selv har opplevd det. Blant mine kilder er en rekke magistergrads- og hovedfagsstudenter i etnologi – kulturhistorie – ved Universitetet i Oslo, om hytte- og ferieliv, og da særlig på 1900-tallet. Når jeg nå ser tilbake, innser jeg at min barndoms to sommermåneder på hytta har vært bestemmende for mitt liv. De har preget mitt syn på natur og uteliv, på fritiden, og ikke minst på fysisk arbeid. Med dette som utgangspunkt valgte jeg i sin tid å studere faget etnologi, med sin jordnære oppfatning av menneskene og historien. Denne boka blir dermed også en fortelling om meg selv og mine egne verdier. For det er ingen tvil om at livet på hytta har vært med på å forme meg til den jeg er i dag. Underveis i arbeidet med boka har mange av mine venner og kolleger kommet med tips og innspill som har vært til stor nytte. Spesielt vil jeg takke følgende personer som har lest gjennom hele manuset eller deler av det. De har gitt meg tilbakemeldinger som jeg har hatt stor glede av: I ngeborg Magerøy, Hans Pedersen, Kari Sletten og Ina Louise Serikstad Stovner. Tusen takk til dere alle.

Innledning

ivet til bygdefolk i Norge har på mange måter dreid seg om å farte omkring over store områder. Det gjaldt å høste ressursene når de var tilgjengelige: på fjellet, i skogen og på sjøen. Og mens livet på setra var dominert av kvinner, var livet i koier og rorbuer et mannsmiljø. Seterbruket i Norge har trolig røtter tilbake til de første bøndene. Fra midten av 1800-tallet begynte turistene å vandre i fjellet, som ledd i en internasjonal bevegelse. De søkte seg vekk fra bylivet, som for mange føltes unaturlig og innestengt. Først når de kom opp i fjellet og vekk fra «sivilisasjonen», kunne de oppleve seg som hele mennesker. Kanskje sov de i en primitiv steinbu, langt fra folk. Det ble dessuten etter hvert vanlig å ta imot turister på setra. Her kunne gjestene overnatte og bli traktert med seterkost. Gradvis er seterdriften lagt ned, og mange setre har gått over til å bli hytter. Tross de store endringene har dette skapt en viss kontinuitet i kulturlandskapet, og en opplevelse av at tidligere tiders livsformer lever videre, i og med at turistene følger de gamle stiene og bruker mange av de gamle husene. På hytta har man dessuten gjerne brukt forrige generasjons tekno logi, uten strøm og innlagt vann. En tilsvarende utvikling har foregått langs hele den norske kysten. Arbeidslivet er endret, og sjømannens eller fiskerbondens hus er nå blitt sommerhus, enten de brukes av etterkommerne etter de opprinnelige eierne eller av folk som kommer utenfra. Og på samme måte preges livet i rorbuene langs kysten i dag av ferie og fritid, og turistene inviteres til å dra ut på fiske og leve i pakt med gamle tradisjoner. Også borgerskapets flytting mellom en sommer- og en vinterbolig har lange tradisjoner. Fra 1600- og 1700-tallet har byborgere i Norge hatt løkker og såkalte lyststeder utenfor byene, både for å dyrke mat og for å nyte det

Innledning

Johannes Flintoes «Seterliv under Skagastølstindene» fra 1833. Før romantikken ble ikke fjelllandskapet oppfattet som vakkert og tiltrekkende blant byfolk. Og malerne holdt seg under tregrensa. Den dansknorske maleren Johannes Flintoe var blant dem som «oppdaget» fjellet og ikke minst livet på setra. Er det maleren selv som sitter og betrakter det hele? Gouache på papir, hentet fra utstillingskatalogen Oppdagelsen av fjellet.

landlige livet og ta imot gjester. Enkelte familier hadde til og med herregårder, nesten som adelen ute i Europa, der de bodde om sommeren, for så å vende tilbake til byen og tilbringe vinteren i paleet eller bygården. Noen har også dratt fra byen til helsebringende bad i naturlige omgivelser. Hytta eller landstedet var lenge forbeholdt de få. Men med innføring av åttetimersdagen fra 1919, lovfestet tre ukers ferie fra 1948 og dermed mer fritid, har også arbeiderklassen fått del i hyttelivets gleder. Og også for dem har det dreid seg om både matauk og om å nyte livet ute i det fri. På samme tid fikk den nye mellomklassen en sterkere stilling, og bidro til å forme forestillingen om den norske hytta og det enkle livet på landet. I vår tid bygges det hytter som aldri før. Men livet på hytta er ikke nødvendigvis så primitivt som det gjerne var for en generasjon siden.

Innledning

Ordet hytte (hütte) er opprinnelig tysk, og innebærer et lite, enkelt og fattigslig hus. Slik er ikke nødvendigvis dagens norske hytter. Noen fryder seg over en enkel og primitiv livsform med et visst nostalgisk preg, kanskje uten strøm og innlagt vann, hvor vi må slite litt for å klare oss. Mens andre drømmer om et liv basert på innleide tjenester, med alle de moderne hjelpe midlene som vår tid kan by på, og med bilen parkert utenfor døra. Slike motsetninger – og tvetydigheter – i synet på det landlige livet har lange tradisjoner, og er et ektefødt barn av den moderne kulturen, tilbake til opplysningstiden. De har fulgt oss siden 1700-tallet, da den franske filosofen Jean-Jacques Rousseau stilte spørsmål ved den moderne sivilisasjonen og drømte om et mer naturlig liv – tilbake til naturen. Men til tross for de kulturelle forskjellene vil mange nordmenn i dag kunne enes om en fellesnorsk forestilling om det gode livet på hytta, hvor livet er annerledes og menneskene kommer hverandre nærmere. Og det sterke forholdet som mange av oss har til hytta, oppleves i dag som noe av det mest spesielle ved den norske kulturen.

Til seters Et syngespill fra 1850 kan hjelpe oss til å forstå de kulturelle forskjellene som jeg skal ta opp i denne boka: Vi ser for oss en setervoll omgitt av granskog et sted på Østlandet, med snødekte fjell i bakgrunnen, og til høyre en «seterhytte». Det er kveld, og året er 1850. Her begynner syngespillet Til Sæters, med tekst av Claus Pavels Riis. Selv kaller han stykket en «dramatisk Idyl med Sange». Og idyll var den gangen en betegnelse som kunstnerne brukte når de skildret det enkle og harmoniske livet på landet. Vi befinner oss i nasjonalromantikken, i eventyrfortelleren Peter Christen Asbjørnsens tid. Byborgerskapet hadde begynt å gå på tur, og de lovpriste den vakre naturen. Inne i skogen og på fjellet traff de bygdefolk som levde sitt tradisjonelle liv, som her på setra. I syngespillet møter vi tre studenter, to unge budeier, tre beilere fra bygda samt en lærer. Men bygdefolket og turgåerne befinner seg i hver sin verden. For studentene er livet på setra spennende, men også fremmedartet. Forfatteren Claus Pavels Riis hadde en høyborgerlig bakgrunn og var selv student da han skrev stykket. Det muntre og litt ironiske syngespillet gjorde stor lykke i flere norske byer, og navnet hans ble kjent over hele landet.

Innledning

I Til Sæters kommer kulturforskjellene til uttrykk, både de innenfor borgerskapet og de mellom borgerskap og bondebefolkning. Ikke overraskende ble Riis fascinert av det frie forholdet blant ungdommen på setra, der gutter og jenter kunne møtes utenfor foreldrenes kontroll. Slik var det jo ikke i hans eget miljø, hvor de unge kvinnene ble strengt bevoktet. Seterjenta Sigrid synger sin sang. Melodien er som i sangen «Eg ser deg ut for gluggjen»: Til Fjeldet maa jeg flytte, Naar græsset spirer frem; I Dalen staar min Hytte, Den er min Glædes Hjem. Men nu hviler Solen sig mat paa Aasen Og nu vaagne Nattens kjølige Vinde, Og Studen staar inde Og brøler i Baasen; – Nu er det Lørdagskveld. Suril, suril, suril, surillil. På Fjeldet Storme hvine Henover Ur og Myr; I Dalen gamle Stine Fortæller Eventyr Men nu har jeg lavet Dravle og Myse, Og nu er jeg pyntet med Søljer og Ringe O hør hvor de klinge, O se hvor de lyse. Nu er det Lørdagskveld. Suril, suril, suril, surillil. Paa Fjeldet Bamsen springer, Og lusker sig omkring; I Dalen Gutten svinger Sin Jente rundt i Ring;– Men nu er Fyrene alt paa Veien; Saa hurtigt som Svalen kan bruge sin Vinge,

Innledning

De flyve og springe Omkap over Heien: Nu er det Lørdagskveld. Suril, suril, suril, surillil. Så ankommer studentene Nordal, Steenby og Busk. Tre unge menn. Til forskjell fra jentene blir disse omtalt med etternavn. De er på «Fodvandring». En av dem svinger med hatten og presenterer seg slik: Den friske Vind og den milde Luft Har vakt mit freidige Mod, Og fyldt mit Hjerte med vaarlig duft, Og let bevinget min Fod. Nu er jeg i mit Element! Jeg svinger med Hatten og synger og jubler, tralalala. Hurra, hurra! Hurra, jeg er Student! Tilfjelds, tilfjelds, hvor de vilde Ren Med Vinden løber omkap! Tilfjelds, tilfjelds, over Stok og Sten Til Vardens øverste Knap! Jeg stiger fra Skrænt til Skrænt, Men kommer der Nogen og spørger: hvem er den forvovne Gjæk? Jeg svarer kjæk: En reisende norsk Student. Jentene synger om arbeidet som skal gjøres, om «Dravle og Myse». Men også om at det er helg og lørdagskveld, og om guttene som er på vei opp i fjellet for å treffe dem. Studentene er derimot på tur for å oppleve naturen og fylle hjertet med «vaarlig Duft». Jentene har kanskje ikke vært på «Vardens øverste Knap». Der hadde de neppe noe å gjøre, når de skulle se til dyra. For studentene var dessuten den vakre naturen med de høye fjellene og de gamle setrene og fortidsminnene ensbetydende med Norge og det nasjonale. De utbryter begeistret: Norge, elskte Fødeland! Med de stolte og herlige Fortidens Minder;

Innledning

Med den vilde Klippestrand, Med de høie og svimlende Tinder; Med de klare Kirkevæld, Med de trange og dybe og yndige Dale, – For din Hæder og dit Held Skal vi kjæmpe med Daad og med Tale! «Hvad er det Slags Folk?» spør Sigurd – den ene av ungguttene fra dalen – «du ser ikke ut til at være en riktig Skøierfant heller». Han var tydeligvis ikke så vant til å se turister. Og skøyer var et uttrykk bøndene brukte om omreisende sigøynere og tatere. Nei, det er vi ikke, svares det selvbevisst: «Vi er tilkommende Distriktslæger, Præster, Proster, Amtmænd, Skrivere og Fogder!» Men studentene er tydeligvis ikke enige seg imellom. Alle trives ikke med det enkle og ukomfortable livet på landet. Student Busk angrer på at han ble med på «denne forbandede Tur». Han har kastet bort en hel uke, og skjønner ikke fornøyelsen i å gjøre «disse halsbrækkende Vandringer mellem Fjeldene», som ikke gir annet utbytte enn «saarbenthed og revne Frakke». Hans synes også at det er et kummerlig losji de har fått. «Vær nu ikke grætten!», sier kameraten. På en fottur må man finde seg i mangler og ubekvemmeligheter, våte klær og andre bagateller. Det er nettopp dette som bidrar «til at gjøre den pikant». Dessuten er det ikke så galt som du tror, sier han: «Kom bare ind til Sætren, skal du se, hvor pent og rent det er.» Men Busk er heller ikke fornøyd med traktementet der inne. Han protesterer mot surmelken «og det evindelige, smagløse Fladbrød», og vil heller ha en saftig biff! Det lille syngespillet fra 1850 illustrerer det denne boka skal handle om: Livet på landet og synet på naturen.

Den norske hytta Selv om jeg tar for meg et såpass begrenset tema som det norske hytte livet og dets opprinnelse og følger de historiske linjene tilbake til 1600- og 1700-tallet, håper jeg å kunne si noe vesentlig om den norske kulturen mer generelt. «Den norske hytta» er en viktig del av så vel den nasjonale som den individuelle identiteten. Og den befinner seg i skjæringspunktet mellom drøm og virkelighet, mellom våre forestillinger og lengsler på den ene siden, og den praktiske virkeligheten på den andre.

Innledning

Når jeg vil fortelle om alt dette i én og samme bok, er det fordi jeg tror at den norske hytta, og ikke minst forestillingen om hytta, har en dobbelt opprinnelse: En folkelig og en borgerlig. På den ene siden bygdefolks sesongmessige vandringer som ledd i jordbruk, husdyrhold, skogbruk og fiske. På den andre siden byenes løkker og landsteder, og byborgerskapets fascinasjon for det «naturlige» og nøysomme livet på landsbygda. Den opprinnelige hensikten med denne typen sekundærboliger har i begge tilfelle vært å skaffe mat til husholdningen. Men budeienes «fjelltrang», fiskernes og tømmerhoggernes lengsel til koia og rorbua, arbeiderens «utfartstrang» og velstående byfolks lengsler etter livet «på landet» handler også om noe mer. Disse sekundærboligene har gitt oss en kjærkommen avveksling fra hverdagen, og har bidratt til å skape en egen rytme i året – og i livet. De hadde det til felles at de ble opplevd som annerledes. Å komme bort fra «sivilisasjonen» på denne måten, ble forbundet med frihet, og dette kunne gi folk et grenseoverskridende fristed. For her var det andre regler som gjaldt, og man var mindre bundet av de sterke konvensjonene som kunne prege forholdene både i byen og nede i bygda. Det er derfor større likhet mellom dagens hytteliv og livet på setra og i tømmerkoia og fiskebua enn man umiddelbart skulle trodd. Jeg tror man kan lære av historien. Historien gjentar seg riktignok ikke, i bokstavelig forstand. Det er vel heller slik at gamle fenomener lever videre eller dukker opp på nytt, og at de tar stadig nye former. Derfor kan kunnskaper om fortiden hjelpe oss til å utvide vår horisont, og til å få et mer reflektert forhold til oss selv og våre omgivelser. I arbeidet med boka om nordmenns forhold til sekundærboliger, som hytta og setra, møter jeg stadig fenomener som har fått økt relevans for oss i dag og som jeg har festet meg spesielt ved. Det kan dreie seg om så ulike ting som synet på arbeid og på bruk av tjenere, synet på klasseforskjell og på arrangerte ekteskap, synet på tiggere og omstreifere, på barnearbeid, og ikke minst synet på miljø og økologi. Alt dette er fenomener som engasjerer mange av oss i dag, i vår stadig mer internasjonaliserte verden. Da kan kanskje et historisk perspektiv på fenomener som dette være til nytte.

Den tyske maleren Caspar David Friedrichs Vandreren i tåkeheimen fra 1818. Bildet illustrerer forestillingen om det sublime – det opphøyete.Vi ser mannen som står alene på en fjelltopp med blottet hode, overveldet av naturen. I hånden har han en vandrestav, som gir assosiasjoner til både gjeteren og den bibelske hyrden. Wikimedia Commons.