2
Svein Atle Sk책lev책g
UTILREGNELIGHET en historie om rett og medisin
pax forlag a/s, oslo 2016 3
INNHOLD
innledning 7 1. tilregnelighetsprinsippet blir til 12 mari fra ringebu 12 eldre rett 14 medici og utilregnelighet 17 eneveldets rett 20 naturens rett 22 vankelmodige og andre grensetilfeller 29
2. avsindighet og utilregnelighet 34 masovnmordet 35 dollhus og dårekister 37 en medisin om sinnets sykdommer 40 en medisinsk utilregnelighetslære 44 howitzfeiden 48 psykiatrisk materialisme i norge 54 en imbecill med dødsdom 56
3. galne og avsindige og kriminalloven av 1842 60 en norsk kriminallov 60 tolkninger 63 en norsk sinnssykemedisin 66 den reformerende anstalten 69 konkurranse om den medisinske autoritet 70 gudstjenesteforstyrreren 75
4. et vitenskapelig samfunnsforsvar 79 forbrytermennesket 80 basillen og kulturen 84 kriminalismen 87 kriminalistenes utilregnelighet 90 fra forbrytelsens til forbryterens natur 92
5. kampen om den norske tilregnelighetsretten 94 en farlig gårdbruker 95 kriminalisme på norsk 98 straffeprosessloven og den medisinske sakkyndigheten 100 en rettsmedisinsk kommisjon 103 konsekvenser av kommisjonen 106
ubestemte straffer 107 utilregnelighetsbestemmelsene 109 perversjon og tilregnelighet 115 fra utilregnelige handlinger til utilregnelige personer 119 legene, kriminalistene og tilregneligheten 121
6. endelig et medisinsk system? 122
«voldtægt ligeoverfor smaapiker» 123 straffelovkomiteen av 1922 124 straffelovkomiteen og utilregneligheten 127 sinnssykdom – en ting i verden? 128 sjelsevner 133 omfanget av den rettspsykiatriske virksomheten 136 fra sinnssykdom til sinnslidelser 137 konsolidering av sakkyndigheten 141
7. sjelsevner og krigsoppgjør 142
quisling 142 riisnæs 145 hamsun 149 «den største skandalen i norsk rettspsykiatris historie» 155
8. en klar sak? 160
overkonduktør og brannstifter 161 et biologisk prinsipp 162 behandlingsapparatets retorikk 164 sinnslidelser i retten 168 psykiatrikritikk 169 psykofarmaka 171 diagnostiske manualer 173 giftsaken på hamar 176 sinnssykdom ut av det psykiatriske verdensbildet 179
9. motvillige eksperter og villige dommere 180 verken medisinsk eller juridisk 181 en krimonologisk dissens 185 skyldevne 186 å være psykotisk eller å ha en psykose 190 psykose og sannsynlighet 193 etter 22. juli. oppgjør om rettspsykiatrien 196 drømmen om et medisinsk system 200
forfatterens takk 202 noter 203 litteratur 233 register 244
INNLEDNING
I 1324 innrømmet Ragnhild Tregagàs fra Fusa å ha brukt magi for å forpurre ekteskapet til sin fetter Baard. Baard ble impotent, Ragnhild ble dømt og lagt i lenker. Etter rettssaken ble det hevdet at hun hadde lidt av «månesyke» da hun utøvde sin magi. Det var folk i Ragnhilds miljø som hevdet dette, folk som kjente henne og hadde kunnet følge med på hennes gjøren og laden gjennom lang tid. Biskopen i Bergen, som var dømmende myndighet, godtok denne «diagnosen», og Ragnhild ble pålagt å gjøre botsøvelser i stedet for å straffes for sin trolldom. Nesten sju hundre år senere ble en mann knivstukket og drept idet han gikk av en rutebuss i Oslo. Gjerningsmannen var helt ukjente for offeret. Under rettssaken ble det hevdet at gjerningsmannen ikke var frisk, at han blant annet led av en «organisk personlighetsforstyrrelse», og at han var «potensielt hyperfarlig». De som hevdet dette, var psykiatere som var oppnevnt av retten for å vurdere gjerningsmannens mentale tilstand. De kjente ikke mannen, men i forkant av rettssaken hadde de møtt ham gjentatte ganger. De hadde studert forhistorien hans så langt de kunne få rede på den, og de hadde undersøkt hans kropp og sinn. På grunnlag av deres vitnemål ble mannen pålagt å underlegge seg behandling i en psykiatrisk institusjon i stedet for å få fengselsstraff.1 I begge disse tilfellene kom den dømmende myndighet til at de som stod foran den, ikke kunne holdes ansvarlig for sine handlinger på lik linje med andre mennesker. De tiltaltes mentale tilstand satte dem utenfor den vanlige loven og dens bestemmelser om forbrytelse og straff – de tiltalte måtte svare for en annen lov. I begge tilfellene kom domstolene fram til sitt resultat ved hjelp av vitnemål framført 7
innledning
for retten. Men det er en vesentlig forskjell på disse vitnene i de to sakene. I det første tilfellet kom vitnemålene fra folk i Fusa som kjente tiltalte, i det andre tilfellet var det profesjonelle eksperter, rettspsykiatere, som bistod retten. Det er historien om disse ekspertene, deres inntog i retten og det begrepet om utilregnelighet som ble resultatet av dette inntoget, denne boka handler om. Norsk strafferett har de siste drøyt hundre årene langt på vei latt et skille mellom tilregnelig og utilregnelig følge skillet mellom psykisk helse og sykdom. Det er dette som har vært kalt et «medisinsk system».2 Systemet angir kriteriene for strafferettslig utilregnelighet og det fordeler autoritet i saksfeltet. Det angir det medisinske språket som det foretrukne språket for å snakke om tilregnelighetsproblemet. Preferansen i norsk rett for det medisinske systemet har gjort at psykiaterne har spilt en nøkkelrolle i rettens håndtering av dette spørsmålet. Utilregnelighet har ofte vært forstått som et medisinsk spørsmål, som en sak for de sakkyndige – som et saksforhold og ikke en vurderingssak. Men verken for psykiatere eller for andre har det vært noen ukomplisert sak å avgjøre om en tiltalt er syk eller frisk, om han er herre over sine handlinger eller ikke, om han forstår sine handlinger eller ikke. Spørsmål om tilregnelighet, sinnssykdom, avsindighet eller psykose er, som den britiske historikeren Roger Smith skriver, formidabelt komplekse spørsmål.3 Disse spørsmålene har en lang historie, atskillig lengre enn selve rettspsykiatriens historie.4 Så lenge vi har hatt en nedskrevet rett, har loven anerkjent at det finnes lovbrytere som ikke kan stilles til ansvar for sine forbrytelser på grunn av den sinnstilstand de befant seg i da de brøt loven. Siden slutten av 1700-tallet har denne tanken fått uttrykk i en eksplisitt rettslig tilregnelighetslære, der rettens teoretikere har prøvd å beskrive noen psykologiske minimumskriterier som må oppfylles for at retten skal kunne gå sin gang og en lovbryter straffes. Det fantes variasjoner i denne rettslæren, men det som gikk igjen, var at forbryteren måtte ha handlet med fri vilje og med en (tilstrekkelig) forståelse av den handlingen han var i ferd med å utføre for å kunne straffes. Det var etter denne læren opp til rettsteorien og til den enkelte dommer å bestemme mer presist disse kriteriene for straffbarhet. I 8
innledning
noen tilfeller ble det ansett som relevant for dommeren å rådføre seg med medisinsk ekspertise for å avgjøre spørsmålet i det konkrete tilfellet. Det ble som regel anerkjent at noen sto utenfor loven på grunn av sin galskap eller avsindighet, eller hvilken betegnelse man nå måtte velge. Men spørsmålet om hvorfor de gjorde det, hadde ikke alltid noe klart svar. På 1800-tallet, da psykiatrien tok form som en er særskilt medi sinsk disiplin og profesjon, ble det en utbredt oppfatning at det stred mot all sivilisasjon og humanitet å straffe dem som var sinnssyke. Begrepet sinnssykdom ble en grunnstein i psykiatrien og det ble også sentralt i strafferetten. Rundt begrepet ble det organisert et lovverk, et behandlingsapparat, en profesjon og en vitenskap. I mindre grad enn før tok rettens teoretikere nå på seg å formulere en lære om tilregnelighetens psykologiske forutsetninger. Oppmerksomheten ble i stedet rettet mot utilregnelighetens medisinske kjennetegn. «Utilregnelig» kom i denne sammenheng i stadig større grad til å betegne en person, mens ordet tidligere hadde betegnet en handling. Det var den sinnssyke som var den typisk utilregnelige. Men hvem var sinnssyk? Hvordan manifesterte denne syken seg? Og hvordan kunne retten avgjøre om den forelå? Rundt disse spørsmålene ble det ført en langvarig debatt, med tidvis høy temperatur, gjennom hele 1800-tallet. Den toppet seg i de siste par tiårene av hundreåret, da en transnasjonal strafferettslig reformbevegelse satte spørsmålstegn ved tilregnelighetsbegrepet, og hele grunnlaget for strafferettstenkningen i Europa slik den da var. I Norge fant striden en slags løsning ved inngangen til 1900-tallet, da det ble utformet en rettslig regel om at sinnssyke ikke skulle straffes, en rettspsykiatrisk sakkyndighet som skulle bistå retten i å avgjøre spørsmålet – og en rettsmedisinsk kommisjon, som skulle sikre kvaliteten på denne sakkyndigheten. Disse elementene var kjernen i det medisinske systemet. Dette systemets akilleshæl viste seg på 1900-tallet å være selve sinnssykdomsbegrepet. Systemet forutsatte at dette var et «rent» medisinsk begrep. Den forutsetningen ble det stadig vanskeligere å holde fast ved. Utover 1900-tallet ble psykiatrien rekonfigurert rundt begrepet «mental helse», som ble det sentrale begrepet for behandling, forebyg9
innledning
ging og klassifisering. Sinnssykdom ble et mindre sentralt begrep for hvordan man tenkte feltet. Sinnssykeasylet ble en mindre dominerende institusjon. Dette førte til lette revisjoner av tilregnelighetsretten på tampen av det tjuende århundret. Men det var først med rettssaken etter 22.juli-angrepene i 2012, med den store interessen den skapte for utilregnelighetsspørsmålet, at legitimiteten til det medisinske systemet virkelig ble utfordret i Norge. I dag har det mange kritikere, men den siste offentlige utredningen av spørsmålet (2014) konkluderte med en anbefaling om å beholde systemet. Tilregnelighetens historie i Norge er historien om hvordan begrepet sinnssykdom kom inn i og forsvant ut av lovverket. Men det er også en historie om hvordan psykiatriske måter å se individet på ble integrert i rettens fortolkningsarbeid – det vil si: rettens fortolkningsarbeid mottok sterke impulser fra psykiatrien. Historien om rettspsykiatrien har av og til blitt skrevet som historien om to profesjoner (juss og psykiatri) som kjemper om kontroll og prestisje i en interessekamp.5 Profesjonskampen er unektelig en viktig side ved denne historien. Sinnssykeleger eller psykiatere har i mange tilfeller brukt tilregnelighetsspørsmålet som en anledning til å fremme krav om eksklusiv kompetanse, et krav som har klangbunn også utenfor rettssalen. I så måte blir retten å betrakte som en arena for en symbolsk kamp om hegemoni. Men profesjonskampen er ikke hele historien. Rettspsykiatriens historie er i like stor grad en historie om språk som fanger. Utilregnelighet er en språklig, ikke en biologisk eller fysiologisk, størrelse. Det vil si at dens mening i dag har blitt til gjennom en lang historie, der ulike språkspill eller diskurser har brutt mot hverandre, eller blitt vevd inn i hverandre. Utilregnelighetens historie er derfor en historie om språk som er vevd inn i, ikke uavhengig av, en sosial virkelighet – språk som inngår i nettverk. Og det er historien om språk som er virksomme, det vil si språk som gjør noe, som har bestemte effekter. Historiens anliggende er å forstå, og vi kan ikke regne med at den skal løse nåtidas problemer, skriver Roger Smith med henvisning til historieskrivning og tilregnelighetsproblemet.6 En historisk undersøkelse av problemet kan hjelpe oss til å se at konflikten mellom determinisme og voluntarisme ikke er et resultat av historiens 10
innledning
tilfeldigheter, men at den representerer et dilemma som sitter dypere og som kanskje er prinsipielt uløselig. Dette synet, at den historiske konflikten mellom juss og medisin ikke kan få noen tilfredsstillende forklaring ved å vise til en serie med kontingente faktorer, finner vi også i Michel Foucaults tekster om psykiatriens historie.7 Et hovedpoeng hos Foucault er at psykiatri og juss i løpet av 1800-tallet ble tett vevd sammen, slik at tilregnelighetsproblemet mistet mye av sin relevans. Det sentrale problemet for strafferetten mot slutten av 1800-tallet ble å kjenne forbryterens natur, og i denne jakten var rett og psykiatri knyttet tett sammen. Denne boka utforsker den strafferettslige utilregnelighetens historie ved å se på både lovverk og rettspraksis. En slik inngang får fram hvor komplekse begrepene i dette feltet er. Framstillingen bygger på medisinske og rettsvitenskapelige tekster, offentlige dokumenter og materiale fra rettssaker. Framstillingen stopper jevnlig opp ved utvalgte rettssaker som presenteres relativt detaljert. Her vektlegges de ulike forståelsene av kriminalitet og menneskelig handling som kommer fram i rettssaken, og selve prosessen der utilregneligheten vurderes. På dette nivået kan utilregnelighetsretten ofte se annerledes ut enn den gjør på det preskriptive nivået. Sakene er valgt ut fra et stort korpus av historiske rettssaker der det har blitt stilt spørsmål ved tiltaltes tilregnelighet og mentale helse. De er ikke valgt ut fra sin rettslige virkningshistorie, slik en rettshistorisk framstilling vanligvis vil gjøre. Noen av dem har fått en viss berømmelse i ettertid, noen av dem var godt kjente i sin samtid, men har siden blitt glemt, atter andre har aldri vært særlig påaktede. Snarere enn rettshistoriske kriterier er de valgt ut etter kulturhistoriske kriterier. Sakene illustrerer kompleksiteten i tilregnelighetsspørsmålet, og hvordan det ble håndtert på et gitt historisk tidspunkt. De viser hvordan individuelle tragedier prosesseres og gis en mening. Mest av alt tjener de som en påminnelse om de praktiske sidene ved tilregnelighetsspørsmålet: hvordan spørsmålet ble håndtert der og da. Sakene er påminnelser om at lovens regler aldri lar seg motstandsløst oversette til praksis. Det er på tinget og i rettssalen, i møtet mellom lokalsamfunn, psykiatri og rettsapparat, at utilregnelighetsbegrepet har vært et virksomt begrep. 11
pax.no
Forsideillustasjonen er hentet fra Philippe Pinel: Traité médico-philosophique sur l’aliénation mentale.
Svein Atle Skålevåg
svein atle skålevåg er første amanuensis i historie ved Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap, Universitetet i Bergen, med vitenskaps- og medisin historie som arbeidsfelt. Han har publisert en rekke vitenskapelige artikler blant annet om psykiatriens historie og om historieskrivingens historie.
Svein Atle Skålevåg forteller utilregnelighetens historie i det norske rettsvesenet, fra Ragnhild Tregagàs i 1324 gjorde sin fetter impotent, men fikk omgjort straffen fordi hun led av månesyke, helt frem til dagens diskusjoner rundt grensene for skyldevne og DSMsystemets treffsikkerhet. Særlig akutt ble spørsmålet om tilregnelighet under 22. juli-rettsaken: Kunne terroristen holdes til ansvar for sine handlinger? Historien fortelles gjennom både lovverk og enkelt skjebner – det nakne regelverket må forstås også gjennom hvordan det ble praktisert. Historien om hvordan vi har sett på grensene for tilregnelighet, og på menneskene som befinner seg ved disse grensene, lar oss også se Norges historie i nytt perspektiv.
Utilregnelighet
Gjennom den norske rettshistorien har alltid noen lovbrytere blitt stilt på utsiden av det etablerte systemet for straff. Med ulike begrunnelser har de vært ansett som strafferettslig utilregnelige. De siste hundre årene har norsk rettspleie fulgt «det medisinske system», der psykiatere har en hovedrolle: Om man er strafferettslig utilregnelig, kommer først og fremst an på om man kan regnes som «sinnssyk». Hvordan har psykiaterne fått denne rollen? Og hvordan kunne det ellers vært løst?
Svein Atle Skålevåg
Utilregnelighet En historie om rett og medisin
I juli 1719 druknet Ingeborg Pedersdatter seg i Nordhordland. Da saken kom opp i tingretten, påstod fogden i egenskap av aktor at Ingeborg hadde gjort dette med fritt forsett, og at arven derfor måtte gå til kongen. Enkemannen etter Ingeborg påstod imidlertid at hun alltid hadde vært «vankelmodig», og antydet med det at forsettet ikke hadde vært så fritt. Dette begrepet «vankelmodig» finner vi ikke i lovboka, men det dukker opp flere ganger i 1700-tallets rettspraksis i forbindelse med tilregnelighetsspørsmålet. I denne sammenhengen ser det ut til at enkemannen mente at retten burde anse Ingeborgs vankelmodighet som en omstendighet som bidro til å sette de lovbestemte reaksjonene til side. Men for retten var det ikke slik at vankelmodighet utelukket forsett. I sin dom la den til grunn både at Ingeborghadde endt sitt liv med fritt forsett, og at hun hadde vært vankelmodig. Den trakk dermed den slutningen at hun hadde forspilt sin arv, samtidig som retten anbefalte at det ble søkt om at hun skulle kunne begraves på kirkegården. Fra boken