Elisabeth Vislie
Ved fronten gerda grepp og den spanske borgerkrigen
pax forlag a/s, oslo 2016
© pax forlag 2016 omslag: akademisk publisering trykk: print best oü, estland printed in estonia isbn 978-82-530-3866-7 Boken er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord Forfatteren har fått støtte fra Stiftelsen Fritt Ord
Innhold
Forord 7 Det gode mot det onde 11 Den lille kamerat 24 Kjærlighetens wienervals 41 Vendepunktet 56 Reisen til Madrid 63 Journalist og aktivist 67 Bomber over Madrid 76 Kjærlighetens uransakelige vei 84 Gerdas egen krig 95 Flukten fra Málaga 103 Jakten på Arthur Koestler 120 Stalin som oppdragsgiver 125 Hasta la vista 145 En koffert full av drømmer 153 Lieber Louis 165 Skjebnetid 170 Jeg har ikke tid til å dø 180 Hvor ble de av? 188 Den spanske borgerkrigen – en tidslinje 195 Noter 199 Kilder/Litteratur 212 Register 219 Takk 223
Forord
gerda grepp var Norges første kvinnelige krigskorrespondent, men rakk ikke å sette varige spor etter seg i h istorien. Etter å ha befunnet seg midt i det legendariske forfatter-, journalist-, og kunstnermiljøet som rapporterte om den spanske borgerkrigens lidelser til verden utenfor, forsvant hun ut av offentligheten og historiebøkene. Livet hennes tok slutt så tidlig. Hun døde 33 år gammel i 1940, mens hun ennå hadde mye hun ville gi. Hennes historie fortjener å bli husket, som eksempel på en tid der journalister gikk i krigen som ideologiske aktører i kamp mot en ny verdenskrig de likevel ikke kunne forhindre. Gerda Grepp var den første journalisten fra Skandinavia som reiste ut for å rapportere fra den spanske borgerkrigen (1936–1939), og satte livet på spill flere ganger for å fortelle om grusomhetene som utspant seg. I de periodene hun virket som korrespondent for Arbeiderbladet, for andre skandinaviske aviser, og etter hvert også for et internasjonalt nyhetsbyrå – var hun en tydelig stemme i spaltene, også politisk. Hun var blant dem som fryktet fascismen, og som tidlig så faren ved nazismens fremvekst. Samtidig hadde hun, med sin bakgrunn i norsk arbeiderbevegelse, med seg tidens tiltro til kommunismen. Hun var venninne og kollega av den mer kjente reporteren Lise Lindbæk, som selv rapporterte fra borgerkrigen. Begge to var dristige journalister som banet vei. Gerda Grepps liv falt på mange måter midt inn i begivenhetenes sentrum fra hun ble født. Som datter av to kjente radikalere, 7
Kyrre og Rachel Grepp, vokste hun opp i et intellektuelt miljø i arbeiderbevegelsens Kristiania. Her ble hun fra barnsben av del av et fellesskap som spente opp en høyere himmel over livet hennes – en usvikelig tro på at sosialismen kunne forandre livet til det bedre. Denne troen formet Gerda Grepp, og den formet andres tro på henne. Den revolusjonære russiske ambassadøren, forfatteren og kvinnesakskvinnen Aleksandra Kollontaj, var blant dem som tidlig merket seg en utferdstrang og rettferdighetssans hos Gerda, og hun bidro til selvoppfatningen som fulgte Gerda gjennom hele livet; troen på at hun var gitt det hun kalte en særegen vuggegave – noe å kjempe for. Gerda Grepp er i glemt i dag, men hun ble omtalt i flere bøker både fra mellomkrigstiden og senere. I disse bøkene ble hun ofte berømmet for sin dristighet, men det ble ikke vist noen større interesse for å utforske eller beskrive motet hennes i en så viktig epoke i både europeisk og norsk sammenheng. Samtlige mener at Gerdas dristighet som krigsreporter kom av at hun visste at hun snart skulle dø av tuberkulose. Mon det? Og var ikke m erkelappen dødsdømt på en så modig og engasjert kvinne som Gerda en forenklet og urettferdig vinkel å se henne fra? Selv er jeg ikke i tvil om svaret. Jeg ble for alvor oppmerksom på journalisten Gerda Grepp, da jeg leste boken Tusen Dager, skrevet av Jo Stein Moen og Rolf Sæther, en innsiktsfull og grundig beretning om Norge og den spanske borgerkrigen, og om unge norske menn som gjorde tjeneste i De internasjonale brigadene i strid mot det de mente var det onde selv – fascismen. Tidligere hadde jeg også lest om Gerda i tidligere Aftenposten-journalist Reidun Kvaales viktige bok, Kvinner i norsk presse gjennom 150 år, der Gerda Grepp, h ennes mor Rachel og Lise Lindbæk er omtalt. Jeg er blitt godt kjent med Gerda Grepp via en rikholdig brevsamling, vennlig stilt til disposisjon av hennes datter Sacha Grepp. Å gå inn i Gerdas verden ga meg mange oppdagelser. Hun skrev 8
og mottok mange brev, og de hun skrev, beholdt hun i kopi. Den største delen av samlingen er brevene mellom Gerda og hennes mor, Rachel. De skrev ofte til hverandre, i brev som røper et nært forhold mellom mor og datter. Moren sviktet da heller aldri Gerda, men fulgte og støttet datteren gjennom hennes korte og brokete liv, og hun satt hos henne da hun døde. Jeg har alltid vært opptatt av Spania og kjenner landet fra mange år tilbake. Jeg bodde i Spania i noen år fra slutten av 1960-tallet, og jeg så lidelsene diktatoren Franco hadde påført sine landsmenn, de som hadde stått på republikkens side, de som ble krigens tapere. Den blodige krigen Gerda Grepp og Lise Lindbæk rapporterte fra, endte i 1939 med seier for general Francos brutale regime. Taperne måtte deretter leve i 36 år med sine traumer, som annenrangs borgere, mange i et intrikat nett av vanskeligheter og hindringer, slik det er i en stat der mennesker er ufrie. Det jeg så i Spania ga meg tidlig en sterk interesse ikke bare for borgerkrigen som sådan, men også for de bakenforliggende årsaker, og det som skjedde i de dramatiske og vonde årene. Som journalist og med spansk i fagkretsen, var det å skrive historien om vår første kvinnelige krigskorrespondent i Spania, etter hvert en oppgave jeg rett og slett ikke kunne motstå: Historien om Gerda Grepp er pressehistorie, det er spansk historie og det er kvinnehistorie. Det er fortellingen om en ung journalist, en tobarnsmor, som med all sin ideologiske bagasje valgte å gå inn i en rå og voldsom krig fordi hun – som så mange andre i tiden – trodde så sterkt på at fascismens fremmarsj i Europa kunne stoppes før den ville spre enda mer krig. Gerda Grepp var kompromissløs og utålmodig. Hun var overbevist i sin tro på sosialismen i en tid da et polarisert Europa sto på randen av en ny katastrofe. Det er ut fra tidens ideologiske motsetninger hennes drivkraft også må forstås. Hun reiste dit frontene hardnet, til den spanske borgerkrigen. Hun rapporterte, koste hva det koste ville. Selv om hun hadde tuberkulose og bare én lunge 9
som fungerte, selv om hun forlot to små barn hjemme i Norge, lot hun seg ikke stoppe. Hun var smittet, i en tid da det ennå ikke fantes medisiner, men tuberkulose var likevel ikke ensbetydende med hurtig død, heller ikke den gang. Mange kunne leve et langt liv – og i perioder leve helt normalt. Gerda Grepp trodde på livet.
Det gode mot det onde
gerda grepp sto ved en knudrete steinvegg og stirret ned på jord farget av blodet til tretten menn – tretten fiender av folket. Tretten menn som nettopp hadde vært stilt opp mot steinveggen hun sto ved nå. Det var en massiv henrettelsesvegg av en slags rødaktig stein. Kanskje lot hun fingrene gli over den ru overflaten, mens hun kjente på kulehullene i muren. De var mange. Hun så seg rundt, på festningsanlegget som omga henne. Det var her forrædere av den spanske republikken ble henrettet hver morgen – klokken fem. Et skilt gjennomboret av kulehull fortalte det tause budskapet om at her skjedde rettferdigheten fyllest.1 For første gang fikk hun se med egne øyne hva krig og revolusjon innebar. Hun var redselsslagen, ikke bare over de døde, men også over de levende: «Jeg så fangehullene, mor. Dypt under jorden og fullstendig i mørke. Fangene blev sperret inne i hull hvor de ikke kunne ligge, og så satt under vann til midt på livet. Dette er vel og merke ikke bare middelalderen, men helt til 19. juli i år! Da blev det funnet fire ennu levende begravet der inne, det var meningen de skulle være der resten av sine dager. Alle fire var anarkister, de dro til fronten hvor de fremdeles kjemper.»2 Hun sto på Montjuïc, «jødefjellet», der den gamle festningen tronet utilnærmelig over åsen som kneiser over middelhavsbyen Barcelona. Det var en grønn, frodig ås med slanke sypresser, trær med lilla og gule blomster og mørkegrønne pinjetrær som klatrer oppover fjellsiden. Mot nord; mektige blågrå fjell i det fjerne. 11
Nedenfor; det turkise Middelhavet glitrende i solen og havnen der den store søylen av Kristoffer Columbus fanget blikket. Det var den 11. oktober 1936. Gerda var på sitt første oppdrag som krigskorrespondent og ble tatt med til festningen og vist rundt. Hun var den første skandinaviske journalisten som kom til Spania etter at militæroppstanden hadde brutt ut 17. juli, med planer om å gjøre et statskupp som i stedet raskt utviklet seg til en borgerkrig da det viste seg at den folkevalgte republikanske regjeringen gjorde motstand, blant annet ved hjelp av frivillige fra hele Europa og andre deler av den vestlige verden. Hun skulle dekke borgerkrigen for Arbeiderbladet, og med avtale om også å skrive for den svenske og den danske Social-Demokraten. * Barcelona var en av de byene som hadde holdt stand da høyresidens generaler gjorde opprør mot den lovlig valgte regjeringen i den liberale republikken Spania. Festningen var derfor i hendene på en venstreallianse som hadde styrt byen etter at opprøret ble slått ned. Festningen hadde vært åsted for tortur, henrettelser og drap gjennom skiftende regimer. Hun følte seg kvalm av det hun så; henrettelsesveggen, blodet, kulehullene – og fangene, men hadde ikke noe annet valg enn å fortsette med følget sitt på visningsrunden. Fra festningen ble hun tatt med videre til revolusjonstribunalet nede ved havnen. På en båt var det satt opp en folkedomstol av dem som satt med makten i Barcelona i disse dagene. Det var først og fremst anarkistene, men også sosialistene og kommunistene som styrte byen sammen med de mektige fagforeningene cnt, som var den sterke anarkistfagforeningen, og ugt, som var en del av den sosialistiske bevegelsen. Her ble Gerda vitne til selve rettergangen, der tre unge offiserer som hadde skutt på arbeidermassene under militæroppstanden i forbindelse med kuppforsøket i juli, ble dømt til døden. De skulle henrettes klokken fem morgenen etter, skytes mot veggen hun nylig hadde stått ved. Hun så panikken og for12
tvilelsen i øynene deres, og igjen veltet kvalmen opp i henne.3 Tre unge gutter som skulle hatt hele livet foran seg, men som isteden skulle møte geværenes kuler på Montjuïc neste morgen. Men følte hun medlidenhet? Nei, Gerda Grepp gjorde ikke det. Den grufulle straffen rokket ikke ved hennes prinsipper. Rett ferdigheten måtte skje fyllest. De unge offiserene var kuppmakernes – nasjonalistenes og Francos – medløpere. De var fiender av folket, fiender av arbeiderklassen og måtte dø: «Jeg ville sørget for noe lignende, om det var meg som hadde makten», skrev hun i et brev til sin mor, Rachel Grepp. «I en revolusjonstid må den slags uskadeliggjøres».4 Slik tenkte Gerda i et Europa der motsetningene var sterke. Første verdenskrig hadde formet og fanget de unge. Den hadde endt med en fredsløsning som brutaliserte, skapte nye motsetninger og farlige ideologier – som ble opptakten til en ny krig. Borgerkrigen i Spania var som en gnist som når som helst kunne antenne det store bålet i Europa. Det ulmet flere steder. I Tyskland hadde Hitler tatt makten i 1933, og nazismens fremvekst hadde allerede resultert i våpenopprustning, totalitære styringsprinsipper og jødehat. I Italia hadde Mussolini utviklet sin fascistiske ideologi etter at han tok over som diktator i 1925, og rustet opp i forståelse med Hitler. Mussolini hadde allerede vist muskler med invasjonen i Etiopia i 1935. Borgerkrigen i Spania førte de to despotene enda nærmere hverandre. Sammen med Francos hær skulle de bekjempe sosialistene som hadde kommet til makten ved demokratiske valg i februar 1936. I det kommunistiske Sovjetunionen regjerte også Stalin som despot i et totalitært regime. De tre ideologiene hadde et godt fotfeste i det spanske samfunnet, de delte et fra før splittet folk og skapte ekstreme motsetninger. På den ene siden sto høyrekreftene med nazistene og fascistene som velvillige hjelpere. På den andre siden en stor og sammensatt venstreside som rommet hele spekteret av ideologisk uenige sosialister, kommunister, anarkister og trotskister. 13
Den spanske republikken Gerda Grepp var en ubetinget tilhenger av den spanske republikken og den demokratisk valgte folkefronten, etterhvert en bredt sammensatt koalisjon av politiske partier fra det liberale sentrum til sosialister fra det ytterste venstre, hadde vunnet en hårfin seier ved parlamentsvalget 16. februar samme år. Men valget i Spania ble fulgt av politisk ustabile måneder der høyre- og venstrekrefter angrep hverandre. Republikken viste seg å være styringssvak og maktet ikke å holde landet samlet. Dette var bakgrunnen for de høyreorienterte generalenes kuppforsøk i juli som ble ledet av mange av landets sterke generaler. En av dem het Francisco Franco. For Gerda var Franco en despot, en forræder og en fascist – slik han var for en samlet europeisk venstreside og langt inn i de liberales rekker. Med en veldig hær av brutale marokkanske soldater – fremmedlegionærer – hadde han sammen med store deler av det spanske militærvesen startet sin del av opprøret fra sør. For Gerda var denne krigen det godes kamp mot det onde. Underbetalte industriarbeidere, sultne og fattige landarbeidere uten jord, ufrie intellektuelle og en liten middelklasse sto mot selve makten; den katolske kirken, rike landeiere, en mektig adel og et reaksjonært militærvesen. Det var også en krig mellom ideologier. Hele Europa fulgte den spanske borgerkrigen med nervøsitet, angst – og et økende raseri, anført av den europeiske venstresiden som Gerda var en del av. Hun tilhørte den sterke antifascistiske strømningen som hadde spredt seg utover Europa på 1930-tallet, med sentrum i Paris. Også de var kompromissløse, og ville gjerne gå i krigen for det de trodde på. Antifascistenes ideologi var ikke å vende det andre kinnet til når de ble angrepet. De var ikke pasifister. Krig måtte besvares med krig.5 Det Gerda skrev hjem om, bidro ikke til å dempe frykten, da hun advarte mot hvilke konsekvenser borgerkrigen kunne få: «Kampen her i Spania gjelder jo langt fra bare Spania. K ampen mot fascismen her er noe som angår alle lands arbeidere. 14
ascismens seier i Spania vil være katastrofal for hele verden», F rapporterte hun.6 I Barcelona handlet det imidlertid ikke bare om krig. Mens krigen først og fremst raste i og utenfor Madrid, der Franco lenge forsøkte å innta byen – først med soldater, deretter også med bombefly, var Barcelona åstedet for en revolusjon – en gledelig revolusjon etter Gerdas mening. Som svar på kuppforsøket hadde Barcelonas nye koalisjonsregjering i revolusjonens navn avskaffet klasseskillet, i en by der alle kalte hverandre kamerater, og der det rådet optimisme og energi. Revolusjonen hadde funnet sted den 19. juli da arbeiderklassen, med anarkistene og trotskistene i spissen, hadde tatt makten i byen etter nasjonalistenes kuppforsøk, da regjeringen ikke hadde villet dele ut våpen til arbeidere som ville kjempe mot generalenes opprør.7 Rasende arbeidere hadde da brutt seg inn i våpenlagre, forsynt seg med det som var av tilgjengelige skytevåpen, og gått ut og slått ned opprøret. Raseriet hadde en så voldsom kraft i et undertrykt folk at hverken republikkens egen hær eller byens myndigheter maktet å kontrollere utviklingen. Da Gerda Grepp ankom byen tre måneder senere, hadde Barcelona som hovedsete for den katalanske regionen endelig greid å sette sammen en revolusjonær samlingsregjering, en venstreallianse, med anarkistene som den sterkeste fraksjonen.8 Gerda kom til en by som virkeliggjorde drømmene om det ideelle samfunn som sosialister, kommunister og anarkister, hver på sin måte, bar på. Møtet med Barcelona må ha vært åpenbaring for den unge kvinnen fra den revolusjonære delen av arbeiderbevegelsen i Norge. Da Gerda ankom byen i oktober 1936 var revolusjonen på sitt mest intense, mens borgerkrigens kamper ennå ikke hadde nådd regionens innbyggere. Det var fremdeles nok av varer i butikkene, bombene hadde ennå ikke begynt å falle over byen og maktkampen mellom fraksjonene i den katalanske samlingsregjeringen – kommunistene, anarkistene og trotskistene – hadde ennå ikke begynt for alvor. Man kunne ennå oppleve både revolusjonen og 15
borgerkrigen i et slags romantikkens skjær. Det gjorde også de mange ideologiske turistene som fylte byen. Barcelona tiltrakk seg venstreradikale turister fra hele Europa i disse ukene, folk som ville oppleve den helt spesielle stemningen i en by hvor det foregikk en revolusjon.9 «Stemningen er liketil vidunderlig», rapporterte Gerda hjem til redaksjonen. Hun spaserte ubekymret rundt i byens gater denne ettermiddagen i oktober mens hun nøt stemningen.10 Det var nok å ta seg til. Kinoene var åpne, om kvelden gikk folk ut og danset og moret seg, de satt på fortauskafeer som alltid var fulle – og der var det ekte kaffe å få kjøpt. Også butikkene var åpne. Det manglet ikke noe, så langt Gerda kunne se. Mange av byens innbyggere hadde pyntet seg med et rødt og sort skjerf om halsen – anarkistenes farger – eller et rødt merke på brystet. Gerda gikk ubekymret nedover Barcelonas lange paradegate, La Rambla, som snor seg som en elv fra Plaça de Catalunya og ned mot havnen. Hun vandret rett inn i folkelivet med aviskioskene, de fargesprakende blomsterbodene og fugleburene, som paradegaten er så kjent for. Hun skilte seg ikke ut i det sydende folkelivet, mørkhåret som hun var, en strålende glad, ung og vakker ung kvinne, med brune, levende øyne. Liten og vever i kroppen flanerte hun nedover La Rambla, forventningsfull og lysten på livet. Partifaner av alle slag hang på begge sider av gaten fra alle offentlige bygninger, alle flaggene i rødt og sort bar bud om anarkistenes dominans. På andre bygninger hang det sosialistiske partiflagget, kommunistenes røde banner, atter andre steder fant man republikkens trefargede flagg; det røde, gule og lilla. Mens hun vandret nedover La Rambla hørte hun oppløftende m eldinger fra fronten, ispedd revolusjonære kampsanger. Lyden kom fra store høyttalere, hengt opp i trærne langs gaten. På begge sider av Ramblaen passerte biler i rasende fart, med soldater, både menn og kvinner, med hevede geværer og knyttnever. Folkelivet var berusende for en journalist ute på sitt aller første oppdrag som krigskorrespondent. 16
I en reportasje fra 13. oktober beskrev hun et skip som kom med mat fra Sovjetunionen, som skulle videresendes til Madrid der det var mangel på matvarer: «Det var en stor og gledelig begivenhet som hendte i dag. Et skib lastet med levnedsmidler kom fra Sovjetsamveldet, en hilsen fra de russiske arbeidere til de s panske. Allerede søndag begynte man å vente på skibet. Barcelonas befolkning strømmet til havnen og stod i timevis og ventet på tegn til at skibet skulle komme. Først i dag, onsdag, kom skibet. Det er strålende vær her i dag. Blå himmel, blått Middelhav og en tindrende sol over det hele. Barcelona fester. Alle ansikter strålte, alle øiner lyste, endelig et tegn på at andre lands arbeidere er med dem, på at de virkelig vil hjelpe dem!»11 Hun bodde på Hotel Colón, ved Plaça de Catalunya, der hun losjerte gratis. Her hadde det forente katalanske sosialistpartiet sitt hovedkvarter, og som reporter for en sosialistisk avis ble hun traktert som en velkommen gjest i revolusjonsbyen og tildelt alle akkreditiver. Da Gerda ankom det mondene hotellet, var arrene etter kampene i juli skjult bak et banner tvers over fasaden, skuddskadene som ennå ikke var reparert. Nå hadde seierherrene sitt hovedkvarter her, og kjempemessige bilder av Lenin og Stalin prydet en annen av fasadene. Ingen skulle få glemme hvem de hadde å takke for sin nyvunne frihet. Soldater beveget seg i en evig strøm opp og ned marmortrappen på luksushotellet, optimistiske og forventningsfulle. Og da Gerda hørte de røde soldaters korps spille Internasjonalen utenfor hotellet, da hun så trikker og biler som stanset, og mennesker som strømmet til for å lytte, mente hun at ansiktene lyste av tro og kampvilje. «‘Vi skal seire’, sa de og løftet knyttneven. Det var som om alle var enige med den tyske soldaten som sto ved siden av meg og sa: ‘Vi skal seire. Spania er ikke til bare for offiserene, adelen og geistligheten. Spania skal tilhøre folket!’»12 Dette var revolusjonsbyen Barcelona høsten 1936. Her trodde de på snarlig seier for folket. Men bare et halvt år senere skulle det 17
utvikle seg en intern krig de revolusjonære imellom her, som en krig innenfor den eksisterende borgerkrigen da kommunistene begynte å kjempe mot sine tidligere allierte, trotskistene og anarkistene, i stedet for å kjempe sammen for den spanske republikken. Gerda Grepps møte med byen ga henne ingen anelse om slike fremtidsscenarier, og hun skrev fire entusiastiske reportasjer fra Barcelona, muntre og subjektive beskrivelser av hva katalanerne hadde fått til i revolusjonens navn. Et intervju med Katalonias arbeidsminister, som fortalte om alle fabrikkene som var blitt nasjonalisert og om skattefritak for kvinnelige arbeidere i tekstilbransjen, var noe av det Gerda rapporterte høystemt hjem om. Brevene kom til å utgjøre første del av en serie på 15 som hun kalte Spaniabrev, de fleste sto på trykk i Arbeiderbladet. I Barcelona hadde folk tro på en snarlig seier over opprørerne også i resten av landet. «Det finnes ingen her som et øyeblikk tviler på at denne siden kommer til å seire!», skrev hun i brev til moren.13 Men krigen ble for fjern for henne her. Hun ville reise videre. «Barcelona er hinterland i det som skjer i Spania. Jeg må nærmere fronten, jeg må til Madrid».14
Nærmere fronten Omtrent samtidig som Gerda kom til Barcelona, tilspisset situasjonen seg nær Madrid. General Francos soldater hadde nå vært på rask fremmarsj videre fra Sør-Spania, og flere av generalenes opprørstropper holdt nå store områder i nord og vest. Med på generalenes erobringstokt i Spania var både tyske og italienske tropper. Nå nærmet de seg Madrid, der den folkevalgte regjeringen sto alene mot militærstyrkene som nærmet seg.15 Borgerkrigens preludium hadde spilt opp over en periode på mange år, etter at republikken ble innført i 1931. Konflikten var dyp. Ulikhetene i det spanske folket var enorme og klasseskillet stort. 1930-tallets Spania var et lite utviklet jordbrukssamfunn, 18
der rikdommen var samlet på få hender, og fattigdommen var tilsvarende stor. Nærmere førti prosent var analfabeter. Mektige landeiere holdt de jordløse i en fattigdommens og håpløshetens klo. Industriarbeiderne i de store byene slet lange dager, uten noen form for sosiale goder og med lave lønninger. Det var mangel på sykehus og skoler. Den katolske kirken satt med enorme rikdommer og med makten over skolesystemet. Militærstyrken var overdimensjonert. Det politiske styret var drevet frem av en sosial elite som ikke lyttet til folket, men ved valget i 1931 hadde det skjedd en dramatisk endring av disse forholdene, da monarkiet ble avviklet og republikken innført. Deretter kom reformene på løpende bånd. Skilsmisse mellom stat og kirke var blant dem. Staten overtok ansvaret for skolene. Kvinnene fikk stemmerett og regionene Katalonia og Baskerland fikk stor grad av selvstyre. Forventningene til det nye styret var imidlertid enorme, og regjeringen klarte ikke å innfri sine løfter. En strid mellom kirkens øverste ledere og republikkens ministre førte til at ilden ble tent hos et splittet folk. Det hadde begynt i Madrid, der en kirke ble brent, så spredte ildspåsettingene seg langs middelhavskysten og til Andalucía. Kirker ble brent og plyndret i Alicante, Málaga, Cádiz og Sevilla. Prester ble angrepet. Til slutt måtte regjeringen innføre militær unntakstilstand.16 Som et motsvar til de antikirkelige voldsaksjonene samlet høyresiden seg og økte sin oppslutning. Ved valget i 1933 vant høyresiden regjeringsmakten med slagordene, «Religion, orden, familie» og begynte straks å fjerne reformene. Deretter fulgte generalstreiker og politiske konfrontasjoner. Regjeringen opphevet selvstyret for regionene Katalonia og Baskerland og sendte militære styrker for å gjenopprette ro og orden, noe som igjen ble møtt med opprør. Opprøret ble slått ned og fengslene og fangehullene – slik som de i borgen på Montjuïc – ble denne gang fylt av anarkister, kommunister og sosialister. 19
Men opprøret var ikke over. Den femte oktober 1934 brøt det ut generalstreik i gruvedistriktet i regionen Asturias nord i S pania. Det var en generalstreik som ofte er blitt karakterisert som en revolusjon – Asturiasrevolusjonen – da fagforeningsmedlemmer tok til våpen og venstresiden proklamerte sin egen sosialistiske republikk. Den til da ukjente generalen Francisco Franco og hans soldater ble tilkalt av regjeringen for å gjenopprette ro og orden. Franco gjorde kort prosess, revolusjonen varte i kun to uker, før det ble slått ned. Opprørerne ble henrettet, deriblant tusen gruve arbeidere. Flere tusen ble fengslet. Store deler av det spanske folket hadde på dette tidspunktet mistet tiltroen til regjeringen. Det samme gjaldt troen på en demokratisk utvikling. På ytterste venstre fløy ville man nå ha revolusjon à la bolsjevismen, som man hadde sett i Sovjet etter den russiske revolusjonen. På ytterste høyre fløy ville man ha militær orden, og etter at fascistpartiet Falange Española ble stiftet i 1933 fikk det en jevnt økende oppslutning. Mens fascistpartiet var anti demokratisk og antisosialistisk, økte tilslutningen til sosialistene og kommunistene på venstresiden. I Barcelona økte tilslutningen til anarkistene. Landet ble polarisert og begge fløyer radikalisert, og volden fortsatte. Regjeringen fryktet etter hvert at generalene skulle gjøre opprør og begå et militærkupp. De mest høyrevridde av dem ble forflyttet til fjerne områder. Blant dem var general Franco, som ble plassert på Kanariøyene. I februar 1936 ble det igjen avholdt valg i Spania, og en liberal regjering støttet av venstresiden vant en beskjeden seier og fikk dermed et svakt styringsgrunnlag. I tillegg var venstresiden s plittet. Fagforeninger og militsgrupper tok seg til rette ved å okkupere land og fabrikker. Krigens logikk var til stede allerede da, ett drap på venstresiden ble raskt gjengjeldt med et drap på høyresiden. Slik fortsatte det, inntil generalene gjorde opprør den 17. juli ved å rykke inn i Spania med militære styrker. Opprøret hadde vært planlagt lenge, og målet var å overta makten ved et statskupp, s tøttet av 20
overlegne militære styrker. Angrepshæren besto av 130 000 mann. Republikken, på sin side, var tilbakeholdne med å bevæpne en splittet befolkning, men kom likevel opp i 90 000 mann. Dagen etter at opprøret startet gikk general Franco i land i SørSpania med sin store hær av marokkanske leiesoldater, fremmedlegionærer og spanske tropper. Foreløpig var han bare én av de tre ledende generalene i kuppforsøket. Samtidig gikk andre generaler inn med sine militærstyrker fra nord og vest. Etter få dager kontrollerte generalene sammen med dem som ble kalt nasjonalistene, en tredjedel av Spania. Motstanden i republikken viste seg imidlertid å være sterkere enn hva generalene hadde regnet med. Republikken holdt stand i viktige deler av landet, som i hovedstaden Madrid og i Barcelona. Dermed var borgerkrigen i gang. Landet ble delt i nasjonalistiske og republikanske områder, mens generalene stadig søkte å innta de siste republikanske skansene, der de internasjonale brigadene senere strømmet til i forsvar for republikken. Hitlers Tyskland, Mussolinis Italia og Stalin i Sovjetunionen hadde alle interesser i kampen som fant sted på spansk jord, og rykket inn med militær støtte. Mens nasjonalistene fikk støtte fra både Hitler og Mussolini, var imidlertid den spanske republikken i større grad overlatt til seg selv. Den hadde regnet med støtte fra den franske folkefrontregjeringen, men Frankrike og særlig Storbritannia nølte med å yte hjelp, i frykt for at borgerkrigen skulle utarte til en internasjonal storkonflikt. Denne frykten var utbredt, og i august 1936 underskrev Frankrike og Storbritannia en ikke-intervensjonsavtale, som snart også ble underskrevet av nærmere tretti land, deriblant usa og Norge.17 Målet var å hindre både innblanding og våpensalg. I de tre årene borgerkrigen varte, skulle republikken kjempe forgjeves internasjonalt for å få opphevet ikke-intervensjonsavtalen, som slettes ikke ble noen garanti for at Spanias borgerkrig ikke skulle bli opptakten til en ny storkrig, ei heller betydde den at stormakter ikke intervenerte. Tyskland og Italia ble som nevnt 21
viktige aktører på spansk jord under borgerkrigen, selv om også de var blant underskriverne av ikke-intervensjonsavtalen – som de brøt før blekket var tørt. Etter noen måneder gjorde Sovjetunionen det samme, og dermed fikk også republikanerne støtte utenfra. Dermed gjorde tidens tre store ideologier seg klare for nærkamp på spansk jord. Etter generalenes opprør i juli 1936 ble general Franco den 1. oktober utnevnt til leder for den nasjonalistiske regjeringen og sjef for opprørsgeneralene. «El caudillo» – den spanske føreren – hadde dermed overtatt makten i områdene der nasjonalistene hadde tatt kontroll. Franco ble innsatt i sin nye rolle i byen Burgos, nord i det sentrale Spania, i regionen Kastilla, som heretter ble nasjonalistenes hovedstad. Republikkens hovedstad var Madrid, lenger sør i landet, der folkefronten og den lovlig valgte regjeringen styrte, med sosialisten og fagforeningslederen Largo Caballero som statsminister. Da Gerda kom til Spania, var de viktigste byene – Madrid, Barcelona, Bilbao, Valencia og Málaga – fremdeles i hendene på republikanerne, og det var en generell oppfatning i folket om at krigen skulle bli kortvarig. Men general Francos hær kjempet seg sakte, men sikkert fra sør mot øst og nord med sine brutale soldater. Sevilla var den første store byen som var blitt tatt. Hele landsbyer ble slaktet ned der hæren hans kom. For Franco var terror mot sivile en del av angrepsstrategien. Nå skulle Franco ta hovedstaden Madrid, et uttalt prestisjeoppdrag for generalen, nå kalt «el generalísimo».18 Franco var sikker på seier og hadde sendt ut et kommuniké der han skrøt av at han ville være inne i Madrid med sin hær allerede den 20. oktober. En av hans generaler, Emilio Mola, var like optimistisk og hevdet at han skulle drikke en kopp kaffe på Puerta del Sol i Madrid, Spanias geografiske sentrum, når Francos tropper om noen dager inntok byen. En bareier tok ham på ordet og plasserte en kopp kaffe på bardisken: Kaffen var klar – så bare kom! 22
Republikanerne hadde imidlertid endelig fått militære forsterkninger. Den 15. oktober hadde Sovjets første våpensending ankommet Spania. Samtidig erklærte Hitler at hans nye flyskvadron, Condor-skvadronen, snart var på vingene til støtte for Franco. Denne skvadronen skulle Spanias befolkning etter hvert få føling med, i det som er blitt ansett som de første flyangrepene rettet mot sivile. Mens Franco og hans soldater marsjerte mot Madrid, gikk Gerda Grepp om bord på toget fra Barcelona til Madrid. Hun ville være der det store slaget skulle stå og rapportere hjem fra den viktigste fronten. «Den som intet våger, intet vinner, og jeg vil vinne! En god journalist må gjøre nytte for seg der hvor det foregår mest», skrev hun til sin mor, som satt hjemme i Norge med ansvaret for Gerdas to barn. Gerda Grepp hadde ikke kommet lett dit hun var nå. Veien hadde vært lang og bratt før hun kunne begynne å realisere sine ambisjoner om å bli en anerkjent reportasjejournalist. Det var denne vuggegaven hun mente å ha, trangen til å utrette noe, som gjorde at hun forlot barna for å dekke denne krigen der Europas fronter støtte mot hverandre. Nå var hun snart der. På et tog på vei til slaget om Madrid. – Hils barna og si at jeg savner dem, skrev Gerda før hun dro inn i krigen.19
23
Kvinne i langbukser! Noe sĂĽ merkelig hadde militsen i fjellene bak MĂĄlaga aldri sett, skrev Gerda Grepp i februar 1937. (Foto: ukjent/Arbark)
i
Spaniasaken var den store saken som samlet politisk ungdom p책 venstresiden i 1930-책rene. Spaniakomiteen hadde lag og foreninger over hele landet og samlet inn penger til mat og medisiner, samt sykebiler og et sykehus. Plakaten bidro til 책 vekke engasjementet. (Foto: Arbark)
x
Ettersom kampene ble hardere i Madrid utover i oktober og november 1936, ble artiklene til Gerda mer synlige i avisen. (足Faksimile fra Arbeiderbladet 30. november 1936, foto: Arbark)
xii
Gerda Grepp hadde ogsü mange gode dager som korrespondent i Spania i 1936–1937 (Foto: ukjent/Arbark)
xiii
Gerda traff sin venn og kollega Arthur Koestler for første gang i Paris høsten 1936. De holdt kontakten siden. Her er de på den f ranske Rivieraen sommeren 1939. (Foto: ukjent/Arbark)
xvii
Vi må hjelpe våre brødre og søstre i Spania! Gerda Grepp talte for et stapp fullt Trondhjems Torv på Arbeiderungdommens Dag, 11. september 1937. Dette var det første av over 20 foredrag hun holdt i Norge og Sverige denne høsten. Folk møtte opp i hopetall for å høre Kyrre Grepps datter fortelle fra den spanske borgerkrigen. (Foto: Arbeider-Avisen)
xxvii