Anne Enright
VEIEN VED BOOLAVAUN oversatt av tone formo
pax forlag a/s, oslo 2016
del en
Reise ut
Hanna Ardeevin, County Clare 1980
Etterpå, da Hanna hadde laget varme ostesmørbrød, kom moren ut på kjøkkenet og fylte en varmeflaske fra den store kjelen på ovnen. ‒ Kan du stikke bort til onkelen din en tur? sa hun. ‒ Jeg må ha noe Solpadein. ‒ Sikker? ‒ Helt tett i hodet, sa hun. ‒ Be om noe for brystet også, amoxicillin, skal jeg skrive det opp? Jeg brygger på noe. ‒ Ja vel, sa Hanna. ‒ Prøv, i hvert fall, sa hun overtalende og la varmeflaska på brystet. ‒ Gjør det. Familien Madigan bodde i et hus som hadde en bekk i hagen og navn på porten: ARDEEVIN. Men det var ikke langt til byen, bare opp over humpebrua og forbi bilverkstedet. Hanna gikk forbi de to bensinpumpene som sto som skiltvakter utenfor de store, åpne dørene. Der innenfor et sted satt Pat Doran og leste i Almanakken eller lå i smøregrava under en bil. Under det svingende Castrol-skiltet sto det et oljefat med en kløyvd grein oppi som Pat Doran hadde dratt en gammel bukse utenpå og en sko på hver ende så det så ut som at en mann hadde falt i tønna og veivet med beina i vill panikk. Det var veldig livaktig. Moren deres sa at det sto altfor nær brua, det kunne skje en ulykke, men Hanna likte 9
det. Og hun likte Pat Doran, som de måtte holde seg unna. Han lot dem sitte på i raske biler, opp over brua, pang, ned på den andre siden. Etter verkstedet kom hun til raden med små hus der alle vinduene hadde hver sin pynt og hver sin variant av gardiner eller persienner: en seilbåt av polert horn, en fløtemugge med plastblomster i, en lyserød plastkatt med filt på. Hanna likte alle sammen, og hun likte at det ene fulgte det andre i en rekkefølge som alltid var den samme når hun gikk forbi. På hjørnet av Main Street lå legekontoret, i inngangen der hang et bilde som var laget av spiker og metalltråd. Hanna likte det fordi det vred seg over og rundt seg selv så det så ut som det beveget seg, men likevel var stille; det så veldig teknisk ut. Etter der igjen kom butikker: tøybutikken, med et stort vindu kledd med gul cellofan, slakterbutikken med kjøtt på fat omkranset av plastgress med blodflekker på, så onkelens forretning ‒ og morfarens før ham ‒ Considines apotek. kodachrome fargefilm sto det på en plaststrimmel som var festet langs toppen av vinduet med Kodak film i fete bokstaver midt på og kodachrome fargefilm på hver side. Vindusutstillingen var av gulhvite hullplater med små hyller der det lå esker som hadde falmet i sola. «Er barnet ditt forstoppet?» sto det på et skilt med elegant rød skrift. «senokot ‒ ditt naturlige valg ved for stoppelse.» Hanna dyttet opp døra, og det ringte i bjella. Hun så opp: Kroken var skitten og støvete, mens bjella ristet seg ren mange ganger i timen. ‒ Kom inn, sa onkel Bart. ‒ Kom inn eller gå ut. Og Hanna gikk inn. Bart var alene bak disken, mens en dame i hvit frakk holdt på med noe i resepturet, der Hanna ikke hadde lov til å gå inn. Hannas søster, Constance, hadde jobbet som ekspeditrise her før, men hun hadde jobb oppe i Dublin nå, så de manglet en dame, og det lå en gretten irritasjon i blikket som onkelen ga Hanna. ‒ Hva vil hun ha? sa han. ‒ Øh. Jeg husker ikke, sa Hanna. ‒ Noe for brystet. Og Solpadein. 10
Bart blunket med det ene øyet. Et sånt blunk som skjer uten at resten av ansiktet er med. Vanskelig å bevise at det hadde skjedd. ‒ Ta en pastill, pikelill. ‒ Ja takk, jeg vil, sa Hanna. Hun pirket opp en liten eske Parma Fioldrops fra foran kassaapparatet og satte seg i reseptstolen. ‒ Solpadein, sa hun. Onkel Bart hadde det samme fine utseendet som moren hennes, med de lange Considine-lemmene. Under hele Hannas oppvekst hadde Bart vært ungkar og hjerteknuser, men nå hadde han en kone som aldri satte sin fot i apoteket. Han var stolt av det, sa Constance. Der gikk han og betalte lønn til butikkhjelp og assistenter, mens kona hadde forbud mot å vise seg der, for hun kunne komme til å le av at sognepresten hadde treg avføring. Bart hadde en kone som var fullstendig ubrukelig. Hun hadde ingen barn og nydelige sko i mange farger, og hvert par hadde sin matchende håndveske. Når Bart så på henne, trodde Hanna at han kanskje hatet henne, men søsteren hennes, Constance, sa at hun gikk på p-piller, for de hadde tilgang til p-piller. Hun sa at de gjorde det to ganger hver kveld. ‒ Hvordan står det til hjemme? Bart åpnet en eske Solpadein og tok ut innholdet. ‒ Fint, sa hun. Han tok bortover disken etter noe og sa: ‒ Er det du som har saksa, Mary? Midt i lokalet sto det et nytt stativ med parfyme, sjampo og balsam. Det var andre ting på de nederste hyllene og Hanna skjønte at hun hadde sittet og sett på dem da onkelen kom ut fra bakværelset med saksa. Men han lot som han ikke merket det; han blunket ikke engang. Han klippet pillebrettet i to. ‒ Gi henne dette, sa han og rakte henne brettet med fire tabletter. ‒ Si at hun får ha brystet til gode. Det skulle være en slags vits. ‒ Jeg skal si det. 11
Hanna skjønte at det var meningen at hun skulle gå, men hun var distrahert av de nye hyllene. Det var flasker med 4711 og Imperial Leather gavesett i kremgule og mørkerøde esker. Det var et par flasker Tweed og en klynge med andre parfymer som hun ikke hadde hørt om før. «Tramp» sto det på en av dem, med et frekt penselstrøk som tverrstrek på T-en. På hylla i midten var det sjampo som ikke handlet om flass, de var om solskinn og å kaste håret fra side til side ‒ Silvikrin, Sunsilk, Clairol Herbal Essences. På nederste hylle lå det luftige forpakninger i plast som Hanna ikke skjønte hva var, hun tenkte det måtte være bomull. Hun tok en Cachet fra Prince Matchabelli i en vridd avlang flakong og snuste der hvor toppen møtte det kalde glasset. Hun merket at onkelens blikk hvilte på henne med en slags med lidenhet. Eller glede. ‒ Bart, sa hun. ‒ Tror du det er bra med mamma? ‒ Å, for Guds skyld, sa Bart. ‒ Hva er det nå? Moren til Hanna hadde lagt seg til sengs. Hun hadde ligget i nesten to uker. Hun hadde ikke kledd på seg eller stelt håret siden palmesøndag, da Dan fortalte at han ville bli prest. Dan gikk første året på college oppe i Galway. De ville la ham fullføre, sa han, men han skulle ta resten av fagene på p resteseminaret. Så om to år ville han være ferdig på college, og om sju år ville han være prest, og etter det ville han bli sendt ut på misjonsmarken. Alt var bestemt. Han erklærte alt dette da han kom hjem til påske, og moren deres gikk ovenpå og kom ikke ned igjen. Hun sa hun hadde vondt i albuen. Dan sa at han bare skulle pakke og så ville han dra. ‒ Gå og kjøp deg noe, sa faren til Hanna. Men han ga henne ikke penger og det var ikke noe hun ville kjøpe. Dessuten var hun redd det ville hende ting hvis hun gikk, at det ble skriking. At Dan ikke ville være der når hun kom tilbake. At navnet hans aldri ville bli nevnt mer. 12
Men Dan forlot ikke huset, ikke for å gå tur engang. Han ble, han satte seg i den ene stolen og så den andre, unngikk kjøkkenet, tok imot tilbud om te eller avslo. Hanna bar koppen til Dans rom, med noe å spise dyttet inn på skålen: en sandwich med skinke eller et kakestykke. Noen ganger tok han bare en bit av maten og Hanna spiste opp resten når hun bar den ut på kjøkkenet, og de tørre brødskorpene gjorde henne enda mer glad i broren, i hans isolasjon. Dan var så ulykkelig. Hanna var bare tolv og syntes det var f ryktelig å se broren så innesluttet ‒ all den troen, og kampen for å finne mening med den. Da Dan gikk på videregående, hadde han pleid å lese dikt for henne fra engelskpensum, og de snakket om dem etterpå og om alt mulig annet også. Det var det moren sa også, senere. ‒ Jeg sa ting til ham som jeg ikke sa til andre. Da ble Hanna lattermild, for det var ikke mye som moren holdt for seg selv. Barna hennes ble ikke akkurat det man kaller «forskånet». Hanna la skylda på paven. Han kom til Irland like etter at Dan hadde dratt på college, og det var som om han hadde fløyet inn spesielt for dem, for det var i Galway den store ungdomsmessen ble holdt, ute på veddeløpsbanen i Ballybrit. Hanna hadde vært på messen som var i Limerick, og det var akkurat som å stå sammen med foreldrene dine på et jorde i seks timer, men Emmet, broren hennes, hadde også fått dra til Galway, enda han bare var fjorten og du måtte være seksten for å få være med på ungdomsmessen. Han dro med minibuss fra den lokale kirken. Presten hadde med banjo, og da Emmet kom tilbake hadde han lært å røyke. Han hadde ikke sett Dan i mengden. Han hadde sett et par som hadde sex i en sovepose, sa han, men det var kvelden før, da alle campet på et jorde et annet sted ‒ han kunne ikke fortelle foreldrene hva stedet het. ‒ Og hvor lå det jordet? spurte faren. ‒ Jeg vet ikke, sa Emmet. Han nevnte ikke det med sexen. ‒ Var det en skole? sa moren. ‒ Jeg tror det, sa Emmet. ‒ Var det etter Oranmore? 13
De sov i telt, eller lot som, for klokka fire om morgenen måtte de pakke sammen og marsjere i stummende mørke til veddeløpsbanen. Ingen sa et ord, det var som om en krig var slutt, sa Emmet, det var vanskelig å forklare ‒ bare lyden av føtter, synet av en sigarett som glødet mot et ansikt før den ble dasket bort. Vi marsjerte inn i historien, sa presten, og da det ble lyst, var det menn i dress med gule armbind som sto under trærne. Det var alt, ifølge Emmet. De sang «By the Rivers of Babylon», og da han kom hjem, hadde han mistet stemmen, og klærne hans var de skitneste moren noen gang hadde sett; hun måtte la dem gå to ganger i maskinen. ‒ Var det på veien til Athenry? sa faren. ‒ Jordet? Den nøyaktige plasseringen av jordet utenfor Galway forble et mysterium i familien Madigan, et annet var hva som hadde skjedd med Dan etter at han dro på college. Han kom hjem til jul og k ranglet med bestemoren om å ta forholdsregler, og bestemoren var helt for å ta forholdsregler, og det var en vits, forklarte søsteren Constance, for «forholdsregler» betydde egentlig kondomer. Senere, da puddingen var tent, gikk Dan forbi Hanna i gangen og tok tak i henne og sa: «Redd meg, Hanna. Redd meg fra disse fryktelige menneskene.» Han foldet armene sine om henne. Første nyttårsdag kom det en prest på besøk til dem og Hanna så at han satt i stua med begge foreldrene. Håret hans hadde merker etter kammen, som om det fortsatt var vått, og frakken, som hang under trappa, var svart og myk. Etter det dro Dan tilbake til Galway og det skjedde ikke mer før påskeferien, da han sa at han ville bli prest. Han kom med e rklæringen ved søndagsmiddagen, da Madigans bestandig hadde duk på bordet og pene servietter, samme hva. Denne søndagen, som var palmesøndag, var det stekt flesk og kål med hvit saus og gulrøtter ‒ grønt, hvitt og oransje, akkurat som det irske flagget. Det sto et lite glass med persille på duken, og skyggen av vannet skalv i solskinnet. Faren foldet hendene og leste bordbønn, og etterpå var det stille. Det vil si bortsett fra lyden av tygging og faren som kremtet, slik han pleide, annethvert minutt omtrent. 14
‒ Ahrm, ahrmm. Foreldrene satt ved hver sin ende av bordet, barna på langsidene. Jentene med ansiktet mot vinduet, guttene mot rommet: Constanceog-Hanna, Emmet-og-Dan. Det var fyr på kaminen og sola skinte også innimellom, så fem minutter om gangen var de varme som vinteren og varme som sommeren. De var dobbelt så varme. Dan sa: ‒ Jeg har snakket med pater Fawl igjen. Det var nesten april. En slags skimlete dag. Det klare lyset fanget dråpene på vindusrutene i alt deres mangfold mens tusen museører foldet seg ut mot greiner svarte av regn utenfor. Inne holdt moren et papirlommetørkle fanget i hånden. Hun løftet det mot pannen. ‒ Å nei, sa hun og snudde seg bort, munnen falt åpen så du kunne se gulrøttene. ‒ Han sier jeg må be dere tenke dere om. At det er vanskelig for en mann som ikke har familiens støtte. Det er en stor beslutning jeg tar, og han sier jeg må be dere ‒ jeg må bønnfalle dere ‒ om ikke å ødelegge det med deres egne følelser og bekymringer. Dan snakket som om de var alene. Eller som om de var i en stor sal. Men det var familiens middagsbord, og det var ikke det samme som noen av de tingene. Du kunne se at moren var på nippet til å reise seg fra bordet, men hun tillot seg ikke å flykte. ‒ Han sier jeg skal be dere om forlatelse, for livet dere ønsket for meg og for barnebarna dere ikke får. Emmet snøftet ned i maten. Dan presset hendene mot bordflaten før han slo etter lillebroren, fort og hardt. Slaget fikk moren til å ta sats, som en hest som skal over en grøft, men Emmet dukket, og etter et langt sekund landet hun på den andre siden. Så senket hun hodet som for å samle fart. Et stønn gikk ut fra henne, lite og uformet. Det var som om lyden av det på samme tid gledet og overrasket henne, så hun forsøkte en gang til. Det neste stønnet begynte mykt og fortsatte lenge, og i siste stigning og fall var det som en slags tale: 15
‒ Å Gud, sa hun. Hun kastet hodet bakover og blunket mot taket ‒ en gang, to ganger. ‒ Å gode Gud. Tårene begynte å renne ned til hårfestet hennes, den ene etter den andre: en, to–tre, fire. Hun satt sånn et øyeblikk mens barna så på og lot som de ikke så, og mannen hennes kremtet i stillheten: ‒ Ahrmahrmm. Moren løftet hendene og ristet dem fri av ermene. Hun tørket de våte tinningene med håndbaken og brukte de fine, bøyde fingrene til å fikse håret bak, som hun alltid hadde i en knute. Så satte hun seg opp igjen og så veldig omhyggelig på ingenting. Hun tok en gaffel, stakk den i en fleskebit og førte den til munnen, men da kjøttet rørte tungen, greide hun ikke mer; gaffelen fløy ned mot tallerkenen igjen og flesket datt av. Leppene hennes laget den jamrefasongen som Dan kalte «bred froskemunn» ‒ sammen på midten og åpen på sidene ‒ så trakk hun pusten fort og satte i: ‒ Aggh-aahh. Aggh-aahh. Det virket på Hanna som om moren skulle slutte å spise, eller hvis hun var så sulten, kanskje ta med seg tallerkenen og gå inn i et annet rom for å gråte, men det falt tydeligvis ikke moren inn; hun satt der og spiste og gråt samtidig. Mye gråting, lite spising. Det var mye fomling med papir lommetørkleet, som nå var i filler. Det var forferdelig. Smerten var forferdelig. Moren skaket og sprutet, gulrøttene falt fra munnen hennes i små klumper og biter. Constance, som var den eldste, kommanderte alle sammen rolig rundt og de bar tallerkener og kopper forbi moren, som dryppet ned i maten sin på den ene eller andre måten. ‒ Å mamma, sa Constance og bøyde seg behendig fram med armen rundt henne for å nappe vekk tallerkenen. Dan var den eldste gutten, så det var hans oppgave å skjære opp epleterten. Han reiste seg for å gjøre det, mørk mot det lyse vinduet, med den trekantede kakespaden av sølv i hånden. 16
‒ Du kan hoppe over meg, sa faren, som hadde sittet og fiklet lite grann med hanken på tekoppen. Han reiste seg og gikk ut av r ommet, og Dan sa: ‒ Fem, altså. Hvordan skal jeg skjære opp til fem? Det var seks Madigans. Fem ble en helt ny vinkel. Han flyttet kakespaden gjennom risset av et kors og dreide den atten grader til siden. Det var det samme som å tvinge opp relasjonene mellom dem. Det ble en helt annen historie. Som om det kunne være et hvilket som helst antall Madigans og et hvilket som helst antall epleterter ute i den vide verden. Morens gråt gikk over i komiske, stotrende innåndinger «ffuhh ffuuhh ffuhh» da hun gikk løs på desserten med en liten skje, og barna fant også trøst i mørdeigen og treets sødme i de gamle eplene. Men det kom ingen iskrem på bordet den søndagen og ingen av dem spurte etter det, enda alle visste at de hadde; den var stappet inn i fryseboksen øverst til høyre i kjøleskapet. Etterpå gikk moren til sengs og Constance måtte bli hjemme i stedet for å ta bussen tilbake til Dublin og hun var rasende på Dan: Hun slamret med oppvasken mens han gikk opp på rommet sitt og leste i bøkene sine, og på mandag dro faren ut til Boolavaun og kom hjem igjen om kvelden og hadde ingen meninger som noen merket noe til. Dette var ikke første gang moren valgte den horisontale løsningen, som Dan brukte å kalle det, men det var den lengste som Hanna kunne huske. Fra tid til annen knirket det i senga. Vannklosettet spylte og døra til rommet hennes ble lukket igjen. Onsdag i påske uken kom de seg tidlig på skolen og hun holdt seg fremdeles forskanset. Hanna og Emmet listet seg rundt i huset, som var så stort og stille uten henne. Alt så fremmed og usammenhengende ut: svingen på gelenderet øverst i trappa, det lille kontoret der lyspæren hadde gått, fuktstripen på tapetet i spisestua som trengte seg opp gjennom en bambuslund. Så kom Constance opp og ga dem juling, og de skjønte ‒ for sent ‒ at de hadde vært bråkete og rampete da de mente å leke og være morsomme. En kopp traff gulvet, en flekk kald te rant i retning av 17
bibliotekboka på kjøkkenbordet, et hvitt lakklærbelte viste seg å være plast da Emmet la bissel på Hanna og red henne ut inngangsdøra. Etter hver katastrofe løp barna og gjemte seg og lot som om ingen ting hadde skjedd. Og ingenting skjedde. Hun sov der oppe, hun var død. Stillheten ble mer påtrengende og likaktig, stillheten var fullkomment tragisk, helt til dørhåndtaket slo i veggen og moren braste ut. Hun fløy ned trappa mot dem med håret til alle kanter, skyggen av brystene bølget under nattkjolens bomull, munnen var åpen, hånden løftet. Hun kunne kaste enda en kopp, eller velte hele tekanna, eller slenge et ødelagt belte i blomsterbedet gjennom den åpne døra. ‒ Sånn, sa hun. ‒ Fornøyd nå? ‒ Det der er det flere som kan. ‒ Hva sier dere til det? Hun ville stå litt og glo, som om hun lurte på hvem disse fremmede barna var. Etter en slik kortvarig forvirring snurret hun rundt og slamret opp til sengs igjen. Ti minutter senere, eller tjue minutter, eller en halvtime, ville det knirke i døra igjen og den tynne stemmen hennes ville komme ut derfra og si: «Constance?» Det var noe komisk over disse oppvisningene. Dan skar grimaser og gikk tilbake til boka si, Constance laget kanskje te og Emmet kunne gjøre noe som var veldig edelt og rent ‒ som å komme med en enkelt blomst fra hagen, et alvorlig kyss. Hanna visste ikke hva hun skulle gjøre annet enn kanskje å gå inn og få kjærlighet. ‒ Ungen min. Hvordan er det med vesla mi? Mye senere, da alt dette var glemt, da tv-en sto på og det var laget ostesmørbrød og te, kom faren tilbake fra gården i Boolavaun. Han gikk rett opp trappa, men ett trinn om gangen, banket to ganger, og gikk inn. ‒ Nå? kunne han si før døra lukket seg bak samtalen deres. Etter en lang stund kom han ned på kjøkkenet og ba om te. Så døste han en times tid og våknet med et rykk til nyhetene klokka ni. 18
Så skrudde han av tv-en og sa: ‒ Hvem var det som ødela mors belte? Si det. Og Emmet sa: ‒ Det var min skyld, pappa. Han sto fram med hodet bøyd og hendene langs siden. Emmet kunne være så lydig at det var til å bli gal av. Faren lirket fram linjalen som lå under fjernsynsapparatet, og Emmet holdt fram hånden, og faren holdt fingertuppene hans til siste millisekund, da han lot slaget falle. Så snudde han seg bort og sukket da han skjøv linjalen på plass. ‒ Opp i seng, sa han. Emmet gikk ut med brennende kinn, og Hanna fikk godnatt«skjeggisen» sin, som var å bli skrapt av skjeggstubbene på farens kinn når han for spøk snudde seg idet hun kysset ham. Faren luktet av dagens arbeid: frisk luft, diesel, høy, med en erindring om kyr et sted der inne, og en erindring om melk under den igjen. Han spiste middagen sin ute i Boolavaun, der moren hans fortsatt bodde. ‒ Farmor sier god natt, sa han, det var en annen spøk han hadde. Og han skakket på hodet. ‒ Du blir med ut i morgen? Det gjør du, det. Neste dag, som var skjærtorsdag, tok han Hanna med i den oransje Cortinaen med døra som knirket når du åpnet den. Noen kilometer hjemmefra begynte han å nynne, og du merket at himmelen ble hvitere da de nærmet seg sjøen. Hanna elsket det lille huset i Boolavaun: fire rom, en veranda full av pelargonier, et fjell på baksiden og på forsiden en himmel full av vær. Hvis du krysset det store jordet, kom du til en kjerrevei som gikk opp til en høyde der du kunne se Aranøyene ute i Galwaybukta og klippene ved Moher, som også var berømte, langt ute i sør. Denne veien fortsatte i den gamle ferdselsveien som gikk over Burren, høyt over stranda ved Fanore, og denne veien var den vakreste i verden, uten sidestykke, sa farmor ‒ kjent i sang og sagn ‒ et kort stykke var steinene samlet i gjerder før de falt utover marken igjen, de steinete små jordlappene der blomstene var sjeldne og små. 19
pax.no
James Wood, The New Yorker
Anne Enright (f. 1962) er en av Irlands mest anerkjente forfattere. Hun er født og bor i Dublin, har jobbet som TV-produsent og regissør, og har skrevet romaner, noveller og essay. Hun har vunnet en rekke priser, blant annet Andrew Carnegie Medal for Excellence in Fiction. For romanen Sammenkomsten fikk hun Man Booker-prisen i 2007; i tillegg var den Irish Novel of the Year 2007 og ble tildelt The Irish Fiction Award. Enright ble nylig utnevnt til Irlands aller første Laureate for Irish Fiction. Veien ved Boolavaun har fått strålende mottakelse, var nominert til Man Booker-prisen og Costa-prisen i 2015 og er blant annet Irish Novel of the Year 2015.
Forfatterfoto: © Dominick Walsh Bokomslag: Erlend Askhov
Veien ved Boolavaun er en mesterlig og gripende fortelling om familie og tilhørighet fra en av Irlands største fortellere, og et nytt høydepunkt i Enrights forfatterskap.
«Ypperlig.» «[Enright] er kvikk, skarp, dyptpløyende, innsiktsfull og ofte veldig morsom.»
«Anne Enrights seneste roman befester hennes posisjon som en av de mest betydningsfulle forfatterne i sin generasjon.»
Financial Times
The Sunday Times
Terry Eagleton, London Review of Books
Veien ved B O O L AVA U N
Rosaleen er Madigan-familiens vanskelige og praktfulle matriark og midtpunkt. De fire barna har for lengst vokst opp og flyttet hjemmefra, til Dublin, New York og Mali. Bare den alltid pålitelige Constance har blitt boende nær moren i den lille byen på vestkysten av Irland. Men når Rosaleen brått bestemmer seg for å selge familiehuset, vender alle tilbake for en siste jul i barndomshjemmet. Konfrontert med en fortid som virker i ferd med å viskes ut, prøver de å finne ut av seg selv og hverandre, av hvor det er de kommer fra og hvem de ønsker å være.
Norsk presse om
Anne Enright
«En av de sanneste og vakreste historiene om familien jeg har lest på lenge … Litteratur som er så full av medfølelse og så stemningsfull som dette, kan virkelig gi næring gjennom et langt år.»
Sammenkomsten: «Sammenkomsten har et språk som både bruser poetisk og roper, og en ekstrem dybde og nærhet til stoffet … Den fortjener et stort publikum ... Forhåpentligvis får vi også resten av hennes romaner oversatt. I mellomtiden kommer jeg til å lese denne mange ganger.» Mari Nymoen Nilsen, VG
Anne Enright
«Klok, kompleks, morsom og vond.»
Veien ved BOOLAVAUN
788253 038407
«Anne Enright skriver om familien som ingen annen ... boken har en usedvanlig fylde i språk og temperament. Med stor skaperkraft og ved hjelp av stadige utsettelser og korreksjoner sirkler boken seg langsomt inn mot det som kanskje er sannheten om familiens ulykke.» Anne Merethe K. Prinos, Aftenposten
«En briljant, slående, dyptgripende roman» GUARDIAN
«En imponerende roman» the new york times
9
Jan Askelund, Stavanger Aftenblad
Anne Schäffer, Bergens Tidende
ISBN 978-82-530-3840-7 ISBN 978-82-530-3840-7
«Det er så kraftfullt og kunstferdig gjort at de fleste romaner lett kan virke heller spinkle hvis de leses parallelt med Anne Enrights lidenskapelige skrivekunst.»
«Enormt leseverdig» THE TIMES
«Å lese er ikke minst å lytte med tankene, så lenge det finnes noe å lytte til. Anne Enrights Sammenkomsten er skrevet på en måte som absolutt setter leseren i lyttemodus … kresent og underforstått.» Jonny Halberg, Dagbladet