Innhold Hvorfor ha kunnskap om helselovgivningen? 7 Helselovgivningen 9 Sentrale begreper og definisjoner 13 Helsehjelp 13 Helsepersonell 13 Samarbeidende personell og medhjelper 14 Pasient og bruker 14 Samtykkekompetanse 14 Helsetjenesten og helsemyndighetene 15 Rettssikkerhet 16 Personvern 16 Menneskerettigheter 19 Sentrale plikter for helsepersonell 23 Forsvarlighetskravet 23 Ă˜yeblikkelig hjelp 26 Pasient- og brukermedvirkning 26 Taushetsplikten 27 Dokumentasjon og tilgang til pasientopplysninger 30 Informasjon til samarbeidende personell og andre behandlere 31 Meldeplikt, opplysningsplikt og opplysningsrett 32 Pliktmessig avhold 34 Gaveforbudet 34
Pasient- og brukerrettigheter 37 Beslutninger og vedtak 38 Rett til øyeblikkelig hjelp 39 Rett til nødvendig helsehjelp 40 Pasienters selvbestemmelsesrett og rett til å medvirke 41 Rett til informasjon 42 Samtykke 43 Rett til innsyn, retting og sletting i pasientjournalen 45 Individuell plan 45 Pårørende 46 Utvalgte temaer 49 Melding til barnevernet 49 Bruk av tvang 51 Bruk av tvang i det psykisk helsevern 54 Nødrett og nødverge 56 Legemiddelhåndtering 57 Abort 59 Velferdsteknologi 60 Smittevern 62 Pasientskader, andre avvik og rett til erstatning 63 Sentrale plikter for virksomheten og lederne 67 Tilsyn med helsepersonell, kontroll og sanksjoner 71 Noter 73 Referanser 74 Stikkordregister 77 Om forfatteren 80
10
Helserett for helsepersonell og helsefagstudenter
Lov
Forskrift
Rundskriv og veiledere
Norm/standard
i den konkrete situasjon helsepersonellet kan stå overfor. For å gi svar på dette må man gå til andre kilder. Hva som betraktes som god praksis i fagmiljøet, er en viktig kilde. Andre kilder er veiledere fra Helsedirektoratet, lærebøker, publisert forskning med mer. For å komme frem til hva som er innholdet i en lov- eller forskriftsbestemmelse, bruker vi såkalt «juridisk metode». Dette er blant annet læren om hvordan vi skal gå frem, og hvilke kilder som kan brukes, for å bestemme hva som er innholdet i en rettsregel, som for eksempel rett til nødvendig helsehjelp i pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1a og § 2-1b. Det er mange kilder som er relevante å vektlegge. De mest aktuelle er lovteksten, forarbeider til lovene, rettspraksis (særlig fra Høyesterett), forvaltningens og andre myndigheters praksis, privates praksis eller sedvane, folkeretten, andre lands rett, juridisk teori og reelle hensyn. Det er ulike prinsipper for hvordan vi skal vekte og tolke de ulike enkeltkildene for å komme frem til rettsregelen. Vi går ikke nærmere inn på dette her. Når det for eksempel gjelder rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten, beskrives det nærmere innholdet blant annet i forskrift om prioritering av helsetjenester, rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, rett til behandling i utlandet og om klagenemnd (prioriteringsforskriften). Helsedirektoratet har utarbeidet en rekke veiledere for
Helselovgivningen
prioritering innenfor ulike fagområder, såkalte prioriteringsveiledere, som må vektlegges når vi skal ta stilling til hva retten til helsehjelp omfatter. For helsepersonell og ledere i helse- og omsorgstjenesten er det i praksis viktig å kjenne rundskriv og veiledere som sier noe om hvordan lovgivningen er å forstå. Helsedirektoratet er gitt myndighet til å forvalte og tolke helselovgivningen. Dette innebærer en myndighet til å gi uttrykk for hvordan helselovgivningen skal forstås i rundskriv, veiledere og andre uttalelser. Tolkningene bygger i stor grad på rettskildene som er nevnt over. Helsedirektoratet gir sine tolkninger i rundskriv, veiledere, brev og andre tekster på nettsidene sine. Innholdet er i og for seg ikke direkte rettslig bindende. De må likevel tas som uttrykk for hvordan lover og forskrifter bør forstås, og gir uttrykk for hensiktsmessige måter å innrette seg på for å etterleve kravene i lovgivningen. Hvis helsepersonell forholder seg til dette, kan de gå ut fra at de opptrer i samsvar med lovgivningen. Lovtekstene med tilhørende forskrifter finnes på lovdata.no og i oppdaterte lovsamlinger. Siden lovgivningen på dette området er i rask utvikling, er det viktig å ha tilgang til oppdatert regelverk på arbeidsplassen. Dokumentasjon av hvilke lov- og forskriftsregler som gjelder for virksomheten, er en viktig del av virksomhetenes lovpålagte internkontroll (styring). Kravet følger av spesialisthelsetjenesteloven § 3-4a, helse- og omsorgstjenesteloven § 4-2 og helsetilsynsloven § 3. Det er gitt nærmere bestemmelser i forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten.
11
26
Helserett for helsepersonell og helsefagstudenter
Øyeblikkelig hjelp
Helsepersonell har plikt til å gi øyeblikkelig hjelp både når de er på jobb, men også på fritiden. Plikten er lovfestet i helsepersonelloven § 7. Helsepersonell skal gi den hjelpen de evner ut fra sine kvalifikasjoner. I en akutt situasjon kan helsepersonell stå overfor skader de i utgangspunktet ikke har kompetanse til å håndtere. Hjelpeplikten gjelder også i slike situasjoner. Helsepersonell må gjøre sitt beste i den situasjonen de står i, helt til annet kvalifisert personell kan overta. Helsepersonell har ikke bare plikt til å hjelpe, men også plikt til å foreta nødvendige undersøkelser for å avklare om det er påtrengende nødvendig å hjelpe. Dette gjelder for eksempel hvis de er vitne til en påkjørsel eller ser en person som ligger hjelpeløs på bakken. Hjelpeplikt gjelder også når pasienten ikke ønsker hjelp. Vi sier at hjelpeplikten er et rettsgrunnlag for å kunne gi behandling uten at pasienten samtykker til det. Hjelpeplikten gjelder helt til den hjelpetrengende får hjelp av annet kvalifisert personell.
Pasient- og brukermedvirkning
Helsepersonell skal legge til rette for pasient- og brukermedvirkning. Rett til medvirkning og informasjon er grunnleggende pasient- og brukerrettigheter (se pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1). Pasientmedvirkning skal være et samspill mellom pasient og helsepersonell. En forutsetning for at pasienten kan medvirke, er at hun eller han får god informasjon om sin helsetilstand og hvilken behandling som kan være aktuell. Det er selvfølgelig opp til pasienten i hvor stor grad denne ønsker å medvirke. Informasjonen og hvordan medvirkningen skal skje, må tilpasses den enkelte pasienten (se pasient- og brukerrettighetsloven § 3-5 første ledd om informasjonens form). Retten til å medvirke gjelder valg av tilgjengelige og forsvarlige undersøkelses- og behandlingsmetoder. Det betyr imidlertid ikke at pasienten kan velge en behandling dersom helsepersonellet mener at en annen metode er bedre egnet eller mer forsvarlig. Ved valg mellom behandlinger hvor den ene behandlingen ikke har klare fordeler eller ulemper, bør helsepersonellet gi pasienten en anbefaling om hvilken metode som i sum fremstår som den beste for vedkommende.3
Sentrale plikter for helsepersonell
Pasienten og brukerens rett til å medvirke fritar ikke helsepersonellet fra plikten til å gi forsvarlig behandling. Medvirkning betyr ikke at pasienten har det avgjørende ord ved valg av behandling. Legen har ansvar for å gi forsvarlig behandling og tar beslutningen om en bestemt behandling kan tilbys eller ikke. Medvirkningsretten gir også pasienten rett til å gi sin vurdering av tjenestetilbudet i ettertid. Ved evaluering av helsehjelpen skal pasientene så langt det er mulig, trekkes inn i for å sikre en erfaringstilbakeføring. Pasientens rett til å medvirke er en grunnleggende rett som gjelder i alle sammenhenger. Plikten er derfor også tatt inn i andre bestemmelser, for eksempel i bestemmelsene om rett til individuell plan i pasient- og brukerrettighetsloven § 2-5.
Taushetsplikten
Taushetsplikten er en grunnleggende plikt for alt helsepersonell. Pasienten har rett til at helseopplysninger ikke gis til andre (se pasient- og brukerrettighetsloven § 3-6). Helsepersonells taushetsplikt er lovfestet i helsepersonelloven § 21.
Helsepersonelloven § 21 Helsepersonell skal hindre at andre får adgang eller kjennskap til opplysninger om folks legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold som de får vite om i egenskap av å være helsepersonell. Det er også gitt bestemmelser om taushetsplikt i pasientjournalloven, spesialisthelsetjenesteloven og helse- og omsorgstjenesteloven. Taushetsplikten har alltid vært en av de sentrale pliktene for helsepersonell og er strengt lovregulert. Taushetsplikten er begrunnet i at den er avgjørende for tillitsforholdet mellom pasient og behandler. Helsepersonell er avhengig av nødvendige opplysninger fra pasienten for å kunne gi god helsehjelp. Pasientene må derfor ha tillit til at de kan gi helsepersonell opplysninger i fortrolighet. Unntak fra taushetsplikten må være godt begrunnet, for eksempel at det er nødvendig for å redde menneskeliv eller forhindre alvorlige overgrep.
27
40
Helserett for helsepersonell og helsefagstudenter
også omfattes. Ved vurderingen av om det er hjelpeplikt, må det legges vekt på om det er fare for liv eller for alvorlig forverring av helsetilstanden. Det er gjort unntak fra hjelpeplikten ved sultestreik eller hvis det er snakk om blodoverføring og livsforlengende behandling (se pasient- og brukerrettighetsloven § 4-9). Plikten gjelder helt til annet kvalifisert helsepersonell påtar seg ansvaret for å gi helsehjelpen. Helsepersonell skal gi den hjelp de evner. Det innebærer at helsepersonellet i en slik situasjon må gjøre sitt beste. Hovedregelen om at behandling gis på grunnlag av pasientens samtykke, gjelder også i disse tilfellene. Øyeblikkelig hjelp skal imidlertid også gis hvis pasienten er bevistløs eller av andre grunner ikke kan samtykke, og hvis pasienten motsetter seg det. Øyeblikkelig hjelp-plikten er et rettslig grunnlag for å kunne gi behandling til pasienter mot deres vilje.
Rett til nødvendig helsehjelp
Vi har i Norge en lovfestet rett til nødvendig helsehjelp fra de kommunale helse- og omsorgstjenestene og spesialisthelsetjenesten. Denne rettigheten er lovfestet i henholdsvis pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1a og § 2-1b. Alle som oppholder seg i kommunen, har rett til nødvendige kommunale helse- og omsorgtjenester. «Nødvendige helse- og omsorgstjenester» gir krav på nødvendig hjelp med en forsvarlig standard. Det skal foretas en individuell faglig vurdering av behovet og av hvilken hjelp, inkludert hvilket omfang, som er nødvendig. Kommunen har plikt til å gi hjelp over en viss minstestandard.4 Kommunene kan for eksempel ikke skylde på dårlig økonomi. Rett til nødvendige kommunale helse- og omsorgtjenester omfatter i utgangspunktet alle pasient- og brukergrupper, herunder personer med behov for tjenester på grunn av somatisk sykdom eller skade, psykiske lidelser, rusmiddelavhengighet eller nedsatt funksjonsevne. Rett til nødvendig helsehjelp gir ikke rett til å velge type tjeneste. Kommunen må vurdere hvilken forsvarlig tjeneste den kan tilby ut fra kommunens ressurser og forholdene for øvrig. Under vurderingen skal det legges vekt på den hjelpetrengendes ønsker (se pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1 om rett til medvirkning). Rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten skal også avgjøres gjennom en konkret vurdering av pasientens behov for
Pasient- og brukerrettigheter
helsehjelp. Det er gitt nærmere bestemmelser i prioriteringsforskriften. I forskriften § 2 a er det bestemt at pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten når pasienten kan forvente nytte av helsehjelpen, og de forventede kostnadene står i et rimelig forhold til tiltakets effekt. Helsehjelpens prioritet øker desto mindre ressurser den legger beslag på. Det er i forskriften § 3 første ledd tredje punktum bestemt at «vurderingen av pasientens nytte av behandlingen skal være individuell og ta utgangspunkt i internasjonal medisinsk vitenskap». Vurderingene av om en pasient har rett til helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, kan være vanskelige, særlig i tilfeller hvor det er kostnadskrevende behandling. Det er utarbeidet prioriteringsveiledere for å bidra til at «like» pasienter blir vurdert likt, uansett hvor i landet de bor, og uavhengig av hvilket sykehus de henvises til, og om mulig på tvers av de ulike spesialistområdene. De skal være et hjelpemiddel ved vurderingen av om en pasient har rett til nødvendig helsehjelp. I praksis er disse veilederne tillagt stor vekt, blant annet når fylkesmennene behandler klager på manglende oppfyllelse av rett til nødvendig spesialisthelsetjenester.
Pasienters selvbestemmelsesrett og rett til å medvirke Det er et grunnleggende prinsipp at pasienter har selvbestemmelsesrett, og at helsehjelp bare kan gis når det foreligger et såkalt gyldig rettsgrunnlag. Som hovedregel gis helsehjelp på grunnlag av at pasienten ønsker det, det vil si på grunnlag av pasientens samtykke. Unntaksvis kan pasienter gis behandling mot sitt ønske, for eksempel ved tvungent psykisk helsevern. Pasienter har etter pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1 rett til å medvirke under behandlingen. Dette omfatter blant annet rett til å medvirke ved valg mellom tilgjengelige og forsvarlige undersøkelsesog behandlingsmetoder. I loven er det lagt stor vekt på at helsetjenesten skal legge til rette, slik at medvirkningsretten blir reell. Det fremgår blant annet at det skal skje en individuell tilpasning ut fra den enkeltes evne til å gi og motta informasjon. Det skal legges stor vekt på hva pasienten mener, ved utforming av tjenestetilbud. Helsetjenesten skal så langt det er mulig, legge til rette for at pasienten kan ha med seg andre personer når helse- og omsorgstjenester gis.
41