2
Forord
Lengst mulig i eget liv – i eget hjem og hverdagsrehabilitering vil styrke framtidas eldre, slik at de i større grad blir i stand til å mestre egen tilværelse. Ideen er at den enkelte innbygger skal forbli uavhengig, selvhjulpen og aktivt deltakende i eget liv så lenge som mulig. På den måten vil det være potensielt mulig å forbedre innbyggernes livskvalitet, samtidig med at vi utsetter tidspunktet for når de eldre får behov for offentlig hjelp og støtte. Heftet er laget med tanke på å gi en forståelse for hvordan vi som helsepersonell påvirker mennesker vi møter i vår arbeidshverdag. Innholdet beskriver hvordan vi kan bidra til at den enkelte opplever mestring, motivasjon og egenverd. Forhold som påvirker brukers tilfredshet og livskvalitet. Hvis flest mulig får mulighet til å ta i bruk sine ressurser lengst mulig, bidrar det også til mer tid til de som virkelig trenger omsorg og pleie.
Innhold
Forord 2 Hverdagsmestring og hverdagsrehabilitering 4 Egenmestring – aktiv i eget liv 4 Helseutfordringer og demografi 5 Paradigmeskifte 6 Hverdagsmestring 7 Hverdagsmestring – selvbestemmelse 7 Kommunikasjon 9 Myndiggjøring 10 Fit-modellen 11 Bruker i sentrum 12 Hverdagsrehabilitering – en arbeidsform 14 Tverrfaglig samarbeid – roller og oppgaver 16 Tverrfaglig kartlegging 16 Evaluering av hverdagsrehabilitering 18 Daglig trening og øving på ferdigheter 19 Hva kan kjente daglige aktiviteter inneholde av treningsmuligheter? 20 Hjemme hos brukeren 21 Etiske dilemmaer 23 Hvorfor rehabilitering lønner seg? 24 Fra vedtak om hverdagsrehabilitering til hjemmetrening – et eksempel 25 En tjeneste for framtida 26 Litteratur 29
Om forfatteren 32
3
4
Hverdagsmestring og hverdagsrehabilitering I Norge er hverdagsrehabilitering som fagbegrep av nyere dato og ble introdusert omkring 2010. På få år har tilbudet utviklet seg fra å være et begrep med bestemte kjennetegn, til å bli et utbredt kommunalt tilbud til hjemmeboende personer med funksjonsfall, særlig eldre. Tidligere har eldre i mindre grad fått tilbud om rehabilitering i eget hjem og nærmiljø. I perioden med hverdagsrehabilitering trener bruker daglig, gjerne flere økter per dag. Treningen retter seg mot de ønsker og gjøremål bruker selv velger ut som viktigst for egen hverdag og eget liv. Målet er mestring av hverdagsaktiviteter som personen selv mener har stor betydning.
Egenmestring – aktiv i eget liv Hva det betyr å være aktiv i eget liv vil være individuelt, men selve opplevelsen av å mestre er viktig og vil være sammenfallende. For noen er aktiviteten å gå en tur i skogen eller på fjellet, mens for andre er det en aktivitet å klare å sitte ved bordet å spise. Det viktige spørsmålet er: «Hva er viktig for deg?» Å øve på hverdagsaktiviteter trenger ikke ta mye tid. Det er gjerne gjøremål personen utfører allerede, som å stå opp, gå til badet, lage mat og
utføre rengjøring. Uansett kan det være en viktig aktivitet for personen det gjelder både med tanke på livskvalitet og opplevelse av mestring. Det er et mål for samfunnet å utnytte de ressurser, evner og muligheter personen selv har for å mestre hverdagen, derfor er det en viktig del av helsehjelp og omsorg. Hverdagsrehabilitering er et eksempel på at tidlig innsats i omsorgstjenesten bidrar til økt livskvalitet og bedret funksjonsnivå hos bruker. «Både de ansatte og de eldre er hele tiden på vippen. Det er mulig å vippe over til en aktiv hverdag, men også en fare for å vippe over i passivitet.» Kjersti Vik (ergoterapeut, professor NTNU) i Ergoterapeuten nr. 1 2012
Helseutfordringer og demografi I framtida setter befolkningssammensetningen i Norge velferdssamfunnet under press. Samtidig som de store årskullene fra 1940- og 1950-årene blir pensjonister, kommer de små årskullene fra 1980- og 1990-årene på arbeidsmarkedet. Statistikk viser at det i 2030 vil være 320 000 personer over 80 år, mot 220 000 i 2009. Det betyr at det er flere med risiko for demens, fallskader og generell svekkelse, livsstilssykdommer og kroniske sykdommer som diabetes, KOLS, hjerte- og karsykdommer, psykisk uhelse, muskel- og skjelettplager og fedme. Antallet yrkesaktive per innbygger over 80 år var i 2000 4,5 personer, i 2030 vil det være 3,5. Ulike prognoser viser at opp til 60–70 % av alle nyutdannede og tilflytta må jobbe i helse- og omsorgssektoren i 2030 skal det dekke behovet for helse- og omsorgstjenester. Innen få år vil det føre til problemer med å rekruttere nok arbeidskraft. Hvis vi ikke endrer tilnærmingsmåte, vil det ikke være ressurser til å dekke framtidens behov for bistand. Utfordringa blir å få aktivert den enkeltes ressurser slik at de lenger kan ivareta daglige gjøremål, og utsette behov for bistand fra det offentlige. På denne måten vil det bli mer ressurser til de som virkelig trenger det. For å imøtekomme framtida er det nødvendig å ta grep, og det er omtalt i stortingsmeldinger som Meld. St. 29 (2012–2013) Morgendagens omsorg og Meld. St. 26 (2014–2015) Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet, Omsorg 2020. Meldingene omhandler blant annet hvordan vi kan organisere helse- og omsorgstjenesten på en annen måte gjennom rehabilitering og hverdagsrehabilitering, og dermed flytte fokuset fra at innbyggeren er passiv mottaker til å bli aktiv deltaker i eget liv. Bruk av velferdsteknologi er også sentralt i utviklinga.
5
10
Åpne spørsmål starter ofte med spørreord som hva, hvordan, hvorfor. For eksempel: «Hvordan gjør du det i dag når du skal handle varer?» Det krever at personen forteller. Et lukket spørsmål kan enkelt besvares med enstavelsesord som ja og nei. For eksempel: «Skal jeg hjelpe deg å handle varer i dag?» Svar med enstavelsesord gir lite informasjon om hva og hvordan personen ønsker endring. I kommunikasjonen er det viktig å være bevisst egne verdier, holdninger, forutinntatte antakelser og forventninger, så de ikke blir styrende i samtalen. Nonverbal kommunikasjon kan si mer enn mange ord. Signaliserer du med kroppen at du forventer / tar det som en selvfølge at personen klarer hele eller deler av aktiviteten? Signaliserer du med hele deg at du har tro på at dette klarer han? Motiverer det til egenaktivitet? For eksempel hvis du ikke tar av deg jakka når du kommer inn, signaliserer du at du har det travelt. Det kan føre til at bruker blir stresset, og faktisk klarer mindre enn om du tok av deg jakka, som er et signal på at du har tid. Samme reaksjon oppnår du om du ser ofte på klokka. Det signaliserer at du tenker på bruk av tid, ikke på at personen skal mestre en oppgave. Myndiggjøring Som helsearbeider skal du bidra til myndiggjøring gjennom at bruker får mulighet til å ta i bruk egne ressurser, slik at de opplever mestring, innflytelse og styring over eget liv. Det er viktig å være bevisst asymmetrien i forholdet mellom helsearbeider og person/ pasient/bruker som er innebygd i relasjonen. Den ene part har makt, myndighet og ansvar for å hjelpe den andre, eventuelt gi hjelp til selvhjelp så mottakeren kommer ut av sin situasjon. Hjelpen skal
«Jeg vil klare meg selv, vaske håret og dusje selv.»
i prinsippet være myndiggjørende, tiltakene skal føre til det, men det er også en fare for at det kan føre til avmakt hos den som trenger veiledning og hjelp. Hele tiden må du være bevisst på å ikke gå i «hjelpefella». En må finne balansen mellom å gi hjelp, og samtidig legge til rette for mestring og ha fokus på ressurser. Hjelpefella er alle de handlingene du gjør for bruker som han kan gjøre selv. Han får for eksempel hjelp til å vaske seg, men har egentlig behov for hjelp til å komme seg inn/ut av dusjen; klarer ikke lage mat som før, og får hjelp til å varme middag ettersom han ikke har fått opplæring i å bruke mikrobølgeovn; du tar inn avisen når du kommer og tar med søpla når du går, men egentlig trenger brukeren motivasjon for å få tro på at han klarer det selv. Disse handlingene kan være god trening og det er situasjoner hvor for mye hjelp kan føre til passivitet og innlært hjelpeløshet. I disse situasjonene er det viktig å støtte bruker så han kan gjøre hele eller deler av aktiviteten selv. De fleste opplever dette som en god selvtilfredsstillelse, og tiltakene blir behovsstyrt, og ikke tiltaksstyrte behov. Fit-modellen Modellen viser hvordan en persons funksjon påvirkes av omgivelsenes krav og forventninger. Hvis bruker er i komfortsonen, gjør han bare det han kan og er trygg på at han mestrer. Er personen litt usikker, ber han andre om hjelp.
Fit-modellen: Nahemow og Lawtons personenvironmentfit-model (1973)
ete r ligh mu
e Pot
ens
iale
og
son fort Kom
Personens funkjon
Negativ atferd
Negativ Negativ atferd atferd Omgivelsenes krav
11
14
Hverdagsrehabilitering – en arbeidsform Erfaring viser at personer som får tidlig kartlegging av rehabiliteringspotensialet og tilsvarende tidlig og intensiv opptrening, øker mestringsevnen og reduserer hjelpebehovet. Hverdagsrehabilitering er en tidsavgrenset, intensiv og målrettet rehabilitering i hjem og nærmiljø rettet mot personer som har opplevd et funksjonsfall, og der terapeuter, sykepleiere og ansatte i hjemmetjenesten i kommunen samarbeider og bistår personen med trening og tilrettelegging av hverdagsaktiviteter som er viktige for personen selv. Oppsummering nr. – 1/2016 Hverdagsrehabilitering Målgruppen er ofte eldre personer som står i fare for å bli avhengig av hjemmetjenester. Hensikten med hverdagsrehabiliteringen er at personen skal utvikle, gjenvinne eller beholde funksjon eller forebygge reduksjon i sitt funksjonsnivå. Hverdagsrehabilitering er tidsavgrenset, målrettet og systematisk lagt opp med trening til mestring av hverdagsaktiviteter i egne omgivelser.
15
Omsorgsoppgaver og frivillig arbeid Arbeid og husarbeid
Måltider
Fritids- og sosiale aktiviteter
Hva er viktig for meg?
Bevegelse
Transport og innkjøp
Personlig stell Søvn
Aktivitetshjulet er inspirert av Kristiansand kommune og (Tuntland & Ness, 2014). Hverdagsrehabilitering bygger på en grunnleggende antakelse om at mennesket har behov for meningsfulle aktiviteter. Meningsfulle aktiviteter er individuelle fra person til person. De påvirker helse og trivsel, organiserer tiden og gir livet struktur og mening. Ved å la personen gjøre aktivitetene selv, viser du god omsorg.
Hverdagsrehabilitering innebærer • at en starter med spørsmålet: «Hva er viktige aktiviteter i livet ditt nå?» • målrettet og intensivt fokus på hverdagsaktiviteter som personen selv tillegger betydning • tidlig, tidsavgrenset innsats i personens hjem eller nærmiljø • styrket involvering og samhandling mellom ergo- og fysioterapeuter og personell i hjemmetjenesten • økt selvhjulpenhet i daglige gjøremål, slik at personen fortsatt kan bo hjemme, være aktiv i eget liv og delta sosialt og i samfunnet • et tankesett om at personen selv styrer deltakelse og hverdagsmestring • mulighet for inkludering av aktuelle nærpersoner, pårørende og frivillige Kilde: Tuntland & Ness, 2014