Den lærerike hverdagssamtalen i barnehagen by Fagbokforlaget skole og barnehage

Innhold Kapittel 1 Språk i barnehagen 7 Hva er språk? 9 Språklæring i barnehagen

Kapittel 2 Samtale-ferdigheter 13 Seks samtaleferdigheter 14 Å vente på tur hos de yngste barna 15 Å vente på tur hos litt eldre barn 16 Kapittel 3 Kognitivt utviklende samtaler 21 Åpne spørsmål som verktøy 23 Språkmodellen 25 Kapittel 4 Barn som forteller 29 Utvikling av fortellerkompetanse 30 Fra korte til lengre fortellinger 31 Mottakerbevissthet 32 Når små barn forteller 33 Korte morsomme fortellinger (vitser) 35 Fortellinger og språkmodellen 37 Kapittel 5 Samtale i rutinesituasjoner 41 Stellesituasjon – en god ramme for samtalen Samtaler under måltidet 44

Innhold

Kapittel 6 Flerspråklige barn i lek og samtale Flerspråklig utvikling 50 Sammensatt språkkompetanse 52 Flerspråklighet og fortellinger 53

Kapittel 7 Samtaler i lek 57 Små barns samtale i lek 58 Boltrelek og non-verbal kommunikasjon 61 Rolleleken – der samtalen bygger leken 62 Kapittel 8 De verdifulle samtalene 67 Bloom og Laheys språkmodell Om forfatteren

Hverdagssamtaler er samtaler som ikke er planlagt, men som oppstår mellom barn eller mellom barn og voksne, og ofte mens de holder på med en aktivitet.

Kapittel

Språk i barnehagen

Kapittel 1 ·

Språk er rundt oss og kommer i mange former. Vi har språk i tegn som er rundt oss, i tale, i skrift og i musikk, og språk er sentralt i alle aktiviteter vi foretar oss. Det er gjennom språket vi lærer om verden, og det er gjennom språket vi blir en del av verden. Språket er verktøyet vi bruker til å lagre og organisere erfaringene våre og til å ta imot og formidle kunnskap. Vår evne til å bruke språket til å tenke, lære og delta utvikles gjennom hele livet, men den største utviklingen foregår i barneårene. Barn skal erfare og lære mye, og siden språket står sentralt i læringen, påvirker utviklingen av språket barns evne til å lære. Barns erfaring og læring vil igjen påvirke utviklingen av språket. Barnas muligheter til å gjøre seg mange og ulike erfaringer er avgjørende for utviklingen av språk.

Språk i barnehagen

Hva er språk? Hva er språk, egentlig? Bloom og Lahey (1978) utviklet en modell som beskriver språket, sammensatt av tre deler som er avhengig av hverandre og påvirker hverandre. Modellen består delene form, innhold og bruk (FBI).

FORM FONOLOGI, MORFOLOGI SYNTAKS Lyder og grammatikk

INNHOLD SEMANTIKK Ordbetydninger

BRUK PRAGMATIKK Samtale, sosiale regler og situasjonstilpasset språk

Språkets formside er lydene vi har i språket, og måten de er satt sammen på til ulike ord og setninger. Hos barn i barnehagen ser vi en stor endring i språkets formside. I løpet av noen få år går barn fra å bable uforståelige ord til å forme ord som omgivelsene kan gjenkjenne, og videre til å mestre flere ord etter hverandre og danne setninger. De kan gå fra «Se det!» til lange setninger som «Kan du sende meg leverposteien?». På veien til å mestre språkets formside går barn gjennom ulike faser der de blir bevisst hvordan ord uttales og hvordan vi bøyer ord grammatisk. Barn korrigerer seg selv når det gjelder hvordan ord uttales og setninger bygges opp (Melby-Lervåg, 2018). Språkets bruksside viser til hvordan vi bruker språket forskjellig, alt etter hvilken situasjon vi befinner oss i, og hva vi ønsker å oppnå. Brukssiden innebærer å tolke situasjoner, noe som krever sosial kompetanse. Barn former og bruker språket sitt på en slik måte at de oppnår det de vil. Det krever mange erfaringer for at barn skal mestre brukssiden av språket. Barn trenger også

Barnehager hvor de voksne legger til rette for kognitivt utviklende samtaler, kjennetegnes av bevisste voksne som har kunnskap om barns språkutvikling.

Kapittel

Kognitivt utviklende samtaler

Kapittel 3 ·

I barnehagen skal barna med støtte fra voksne og jevnaldrende utforske verden og utvikle seg. Samspillet mellom de voksne som skal støtte barna, er svært viktig for hvordan utviklingen til barna blir. For at barna skal lære seg nye ord og begreper, må de erfare bruken av begrepet i situasjoner som er meningsfulle. Barna trenger å samtale om begrepet/ordet, og de må kunne ha lengre samtaler med andre barn og voksne hvor de kan utforske begrepet på ulike måter. Den voksne er viktig i denne utforskningen og kan påvirke kvaliteten og innholdet i det språklige samspillet. Voksne kan også legge til rette for at barna kan få utforske begrepet/ordet gjennom samtale og felles utforskning (Säljö, 2001). Eilert og Sophia (5 år) har funnet en stor fjær ute og kommer springende inn til en voksen, Greta: «Se! Vi fant denne svære fjæra!», nærmest roper Eilert og Sophia i kor. «Så kjekt», sier Greta og smiler, «Hvor tror dere at den kommer fra?» «En fugl!» konstaterer Eilert. «Hmm, ja, det tror jeg også, men hvordan har den havnet nede på bakken?» «Den må ha falt av fuglen, og det må være en stor fugl!» sier Sophia ivrig. «Å, tenk om det er en stor ørn», sier Eilert. «Jeg har en idé», sier Greta, «La oss finne fugleboka, så kan dere se om dere finner en fugl i den som har en slik farge på fjærene?» Barna og Greta går og finner fugleboka og leter etter en fugl som kan være eieren av fjæra.

Greta gjør et bevisst valg i denne situasjonen. Hun kjenner igjen fjæra og vet at den kommer fra en måse, og hun kunne fortalt det til barna. I stedet lar hun barna utforske fjæra og undre seg over hvor den kan komme fra, ved å stille spørsmål og støtte dem i utforskningen. Den videre samtalen mellom barna og den voksne mens de leter i boka etter hvilken fugl som kan eie fjæra, kommer innom mange ulike temaer, som størrelse, kjennetegn på fugler og farger. Ikke minst snakker de mye om hvordan fugler kan fly. Den voksne kan åpne opp for disse temaene ved å stille spørsmål til barna og delta aktivt i samtalen. Det er først og fremst barna som skal få bruke språket sitt til å undre seg over ulike temaer, og sammen skal de få mer kunnskap. Slike samtaler, undrende og utforskende, er en del av hverdagssamtalene som barn har stor interesse av å delta i. Kognitivt utviklende samtaler er en samlebetegnelse for samtaler der barn får muligheten til å bruke språket til

Kognitivt utviklende samtaler

å tenke, organisere kunnskap, formulere egne erfaringer og kommunisere tanker om dette med andre. Det handler om å undre seg sammen og snakke om det man undrer seg over. På denne måten utvides barnas kunnskap og forståelse. Språket er vårt verktøy for å tenke, samspille og organisere verden. Barna må få erfare og kle sine erfaringer i språk, slik at de kan konstruere kunnskap alene og sammen med andre (Gjems, 2011). Den voksnes rolle er å legge til rette for å utvide barnas initiativ, slik Greta gjør. Hun fører barna inn i en dypere samtale når hun inviterer dem til å undre seg over hvor fjæra kom fra. Videre skaper hun en ramme for en lengre samtale som i utgangspunktet kunne ha gått hvor som helst, men som i dette tilfellet munner ut i undring over hvordan noe kan fly. Barna og Greta legger ut på et felles språklig «eventyr» da de utforsker konseptet «hvorfor kan noe fly?». Gjennom samtalen vinner barna ny kunnskap og får en dypere forståelse. Kognitivt utvidende samtaler har ofte det kjennetegnet at de er løsrevet fra situasjonen her og nå, og nettopp derfor blir språket sentralt. Å snakke om ting som ikke er til stede, krever at barna språkliggjør tingen og forklarer med egne ord slik at mottakeren forstår. Det å forklare og beskrive noe på en slik måte at mottakeren forstår, kan være vanskelig. Barna må ta til seg tilbakemeldinger hvis de ikke blir forstått, og da må de tilpasse, justere, prøve igjen og kommunisere så tydelig de kan. Dette er kognitivt krevende og utviklende (Rowe, 2012). Når de ikke kan støtte seg på konkrete ting i situasjonen, blir språket det viktigste, og barna må bruke alle verktøyene de har, for å bli forstått. Den voksne har to viktige oppgaver: føre barna dypere inn i samtalen ved å stille åpne undrende spørsmål og støtte barna når de prøver seg frem med sin språklige forklaring.

Åpne spørsmål som verktøy I kognitivt utviklende samtaler er det å stille barna spørsmål sentralt for å komme dypere ned i et tema. Åpne spørsmål kan vi også kalle motiverende spørsmål, altså spørsmål som både åpner opp for samtale og motiverer barna til samtale. For at et spørsmål skal stimulere til samtale, må det åpne opp for mer enn bare et ja/nei-svar fra barna. Spørsmålene må stilles slik at barna må fortelle med egne ord hva de mener. Å stille åpne spørsmål kan høres lett ut. I praksis krever det øvelse og bevissthet fra de voksne. Forskning viser at voksne oftest stiller spørsmål som er typiske ja/nei-spørsmål, og at man da får korte samtaler som egentlig bare har som funksjon å bekrefte at barn har forstått, deltar eller følger med (Gjems, 2007; Dickinson & Caswell, 2007). Det finnes

Hvor god språksituasjon man kan få ut av en rutinesituasjon, avhenger av at de voksne er bevisst på det språklige samspillet mellom barn og voksne.

Kapittel

Samtale i rutinesituasjoner

Kapittel 5 ·

Hverdagen i barnehagen består av mange rutinesituasjoner. Dagsrytmen i barnehagen blir styrt av barns behov for mat, stell, hvile og aktivitet. Rutinesituasjonene som måltid, påkledning, stell/toalett er viktige læringsarenaer for barnas mestring. Barna skal beherske ferdigheter som skal gjøre dem til selvstendige mennesker som kan ta vare på seg selv. I barnehagen gis det gode rammer for at barna skal få øve seg i å mestre for eksempel det å kle på seg, å bruke toalett i stedet for bleie, å spise selv og å smøre på egen mat. Rammeplanen vektlegger at barnehagen skal møte barnas fysiske behov, og det er en lang tradisjon i norske barnehager at omsorg for barna er sentralt. Når omsorg blir beskrevet i rammeplanen, er det mange sider ved omsorg som trekkes frem. Blant annet skal barna møtes med åpenhet, varme og interesse, og barna skal få muligheten til å vise omsorg overfor andre. Å vise omsorg handler også om kommunikasjon og det å samhandle, og rutinesituasjoner gir muligheter for at voksne og barn kan samtale i mindre grupper. Under måltider sitter man samlet rundt et bord – ofte med en voksen som skal støtte og hjelpe barna under måltidet. I stellesituasjonen er det ofte bare et barn og en voksen til stede. Rutinesituasjoner er godt egnet til å skape gode språksituasjoner og til å bli mer enn bare en omsorgssituasjon. Hvor god språksituasjon man kan få ut av en rutinesituasjon avhenger av at de voksne er bevisst på det språklige samspillet mellom barn og voksne. Vi skal nå se på to rutinesituasjoner i barnehagen: stell av de yngste barna med bleieskift på stellebordet på badet, og måltid på avdeling for de eldste barna.

Stellesituasjon – en god ramme for samtalen Både på småbarnsavdeling og storbarnsavdeling er stellesituasjonen noe som gjentas gjennom barnehagehverdagen. På småbarnsavdelingen er skift av bleie noe som skjer gjennom hele dagen. En bleieskiftesituasjon består ofte av et barn og en voksen. Dette gir den voksne muligheten til å rette oppmerksomheten utelukket mot ett barn den tiden det tar å skifte på barnet. Oppmerksomheten man har som voksen i denne situasjonen, har betydning for hva barnet lærer. For at stellesituasjonen skal bli en språkstimulerende situasjon, er det nødvendig at den voksne inviterer til samtale, og er lydhør for barnets initiativ til samtale. Forskning viser at vi som voksne ofte overser små barns initiativ til samtale, og at vi ikke er oppmerksomme på deres signaler (Gjems, 2011). Når barnet for eksempel ligger på stellebordet, må den voksne lete etter samtalesignaler fra barnet og gripe fatt i disse for å starte og opprettholde en samtale.

Samtale i rutinesituasjoner

På avdelingen Solsikke er det innkjøring av tre nye barn. Alle er litt over 1 år, og sammen med de seks andre barna på avdelingen blir det mange bleieskift i løpet av en barnehagedag. På badet er det to stellebenker, og ofte er det to voksne inne og skifter på barna samtidig. Praten mellom de voksne går over hodet på barna. På avdelingsmøtet blir de voksne enige om at de skal prøve å utnytte stellesituasjonen til noe mer enn bleieskift. De vil sette samtalen med barna i sentrum. Det å holde en samtale med små barn på 1 år krever mye av den voksne. De voksne var enige om at det ville bli lettere å samtale med barna hvis det var noen konkreter som de kunne rette oppmerksomheten mot sammen. Personalet hengte opp bilder og dyr fra sanger rett over stellebordet. De valgte temaer som barna var spesielt opptatt av, eller som de arbeidet med på avdelingen. Det ble gode samtaler mellom barn og voksne. De voksne opplevde at det var lettere å få til disse samtalene når de hadde et felles utgangspunkt i bildene og dyrene som hang over stelleplassen. I løpet av kort tid gikk bleieskiftsituasjonen fra å være noe man måtte overtale barn til å bli med på, til noe alle barna hadde lyst til å være med på.

På Solsikke har de med små grep gjort en stellesituasjon til en rik språksituasjon. Dette har først og fremst skjedd fordi de voksne bestemte seg for å bli bedre på samtaler med barna. Det er mange positive sider ved endringen som Solsikke har gjort. Det begynte med at personalgruppen ble enige om å gjøre noe med bleieskiftsituasjonen. De voksne syntes den var preget av at de måtte overtale barna til å bli med, og at barna ofte ikke ville. Både fordi de var opptatt med sitt, og fordi store og små syntes situasjonen var mindre attraktiv. En annen motivasjon var at personalet ikke syntes det føltes like greit at de voksne snakket mer sammen enn de snakket med barna. Siden tre av de ni barna på avdelingen var nye barn, opplevde personalet at det kunne være utfordrende å finne noe å samtale om. Løsningen ble konkretene og bildene som ble hengt opp over stellebenkene, som barna og de voksne kunne peke på og starte en samtale om. Små barn i ettårsalderen som skal ta det store steget fra hjemmets trygge omgivelser til den ukjente barnehagen, er spesielt utsatt for stress. De trenger tett oppfølging av personalet for å etablere gode relasjoner og trygghet. Ettåringer, som har et begrenset språk, er genetisk programmert til å reagere negativt på atskillelse fra sine omsorgspersoner. Studier har vist at små barn som begynner i barnehagen, har et høyt stressnivå (Drugli, 2017). Barna er helt avhengige av en tett en-til-en-relasjon med en trygg voksen og faste rutiner som ivaretar behovet for forutsigbarhet. På avdelinger som Solsikke er det gode muligheter

Kapittel 7 ·

Det er sent på dagen i barnehagen, og på avdelingen Setra er det bare Claudia og en voksen igjen. De har satt seg i sofaen, og Claudia har krøpet opp på fanget til den voksne. «Borte?» sier Claudia og holder hendene sine foran ansiktet og ler. Den voksne snur Claudia mot seg, gjemmer ansiktet sitt i sine egne hender og sier: «Borte, borte». Claudia tar vekk hendene hennes, og den voksne sier «Titt-tei». Claudia ler, og nå er det hennes tur til å gjemme seg bak hendene igjen. Slik holder de på til Claudia blir hentet.

I denne perioden har de voksne en sentral rolle i barnas lek, og barna søker ofte den voksne med leker eller de tar initiativ til leker med den voksne. Barna har et stort behov for å imitere andre og repetere handlingene i leken. Titt-teileken over, hvor den samme handlingen blir gjentatt gang på gang, og hvor Claudia deltar i et samspill med en voksen som støtter opp om leken, og som Claudia kan imitere, har mange gode følger. Repetisjon er sentralt for at barn skal lære seg språk. De trenger å høre de samme ordene mange ganger for å forstå hva de betyr, og for å kunne bruke dem selv. Den repeterende leken er derfor viktig for utviklingen av språket til barna. Forskning (Hart, 2009) viser også at slike leker som titt-tei-leken, som er preget av glede og forventning, og hvor barn blir møtt av en voksen som smiler og ler, aktiviserer og utvikler dopaminsystemet i hjernen. Dopamin gir oss en belønningsfølelse. Leken hos de yngste barna i barnehagen er preget av det som betegnes som parallell lek og konstruksjonslek. I parallell lek, som oppstår når barn er 1–2 år, kan barna leke det samme som andre barn. For eksempel kan et barn leke med Duplo-klosser ved siden av et annet barn som også leker med Duploklosser. Barna leker ikke aktivt sammen, men de leker parallelt ved siden av hverandre. Dette er et steg inn i en sosial lek. Nærheten til et annet barn og det at de holder på med samme type lek, vil være et utgangspunkt for samlek når barna forsiktig begynner å orientere seg mot andre i sin lek. Denne utviklingen henger også sammen med barns generelle kognitive og sosiale utvikling, Konstruksjonslek, hvor barna undersøker, prøver ut, bygger og manipulerer ting, begynner når de er rundt 2 år. Leken følger barna gjennom hele barnehagen og blir mer og mer avansert etter hvert som barna får mer erfaring. Denne utviklingen kan sees i lekene vi finner på avdelingene i barnehagen. På småbarnsavdelingen er det for eksempel Duplo, og på storbarnsavdelingen er det mer avansert Lego. Konstruksjonsleken er viktig for barnas møte med den fysiske verden og støtter barnas kognitive utvikling (Lillemyr, 2011). I konstruksjonsleken møter barna også gjenstander som de lærer navnet på, og gjennom leken danner de seg en forståelse for hva ulike gjenstander er.

Samtaler i lek

Boltrelek og non-verbal kommunikasjon Boltrelek er en sosial fysisk lek mellom to eller flere barn som oftest starter når de er rundt 3 år. Det er ofte gutter som er med på boltrelek og lekeslåssing, men også jenter deltar. Barna lekeslåss, de jager hverandre, bryter, drar, slår, skyver, ligger oppå, hopper på og ruller rundt på en vennskapelig måte. Man kan lett se at det er lek ved at barna smiler, ler og har en avslappet kroppsholdning (Storli & Moser, 2014). Barna bytter på rollene med å dominere og utøver mye selvkontroll for å leke på en måte som ikke er aggressiv, og som ikke går over grensen for hva som er greit for lekevennen. Selv om leken er mest fysisk, krever den at barna tolker hverandres signaler, både de fysiske signalene og de verbale signalene. Mye av kommunikasjonen er non-verbal, altså ikke gjennom ord, men gjennom handlinger, lyder, bevegelser, ansiktsuttrykk og blikkontakt. Den non-verbale kommunikasjonen er viktig for å tyde hverandre, og i boltreleken får barna god erfaring med å tolke hverandres non-verbale signaler. Dette gir barna gode erfaringer som støtter opp om deres kommunikasjonsferdigheter. For en voksen som ser på boltrelek og lekeslåssing, kan leken virke voldsom, men for barna oppleves den som spennende. Når leken avsluttes på en god måte, gir den barna mange gode erfaringer, som å kunne bedømme og tilpasse egen styrke, tolke signaler, leke i en gruppe, gi og ta, bli trygg på egen og andres aggresjon, vise omsorg og styrke vennskap og få fysisk trening (Storli, Moser & 2014).