2
Innhold Forord 4 Barneverntjenestens ansvar og arbeid 6 Offentlige ansattes ansvar 6 Du trenger ikke ha bevis 8 Saksdrøfting med barneverntjenesten 8 Bekymringsmeldingen 9 Barneverntjenestens behandling av en melding 9 Barneverntjenestens undersøkelse 9 Tilbakemelding til offentlig melder 9 Barneverntjenestens ulike tiltak 10 Eksempler på hjelpetiltak 11 Støttekontakt og besøkshjem 11 Barnehage/SFO/Aktivitetsskole 11 Marte Meo-metoden 12 «De utrolige årene» – et læringsprogram av Carolyn WebsterStratton 12 PMTO – Parent Management Training Oregon 13 MST – multisystemisk terapi 14 Økonomisk støtte 14 Plassering utenfor hjemmet 14 Din viktige rolle 17
nba18_materien.indd 2
Når barns atferd gjør deg bekymret 18 Bekymringsfull atferd hos barn 18 Tegn som kan gi grunn til bekymring 19 Fysisk utagerende barn 19 Klamrete barn 19 Stille og tilbaketrukkede barn 19 Barn med sen språkutvikling og lærevansker 19 Barn som har vondt i hodet og vondt i magen 20 Barn som tisser og bæsjer på seg 20 Barn med seksualisert atferd 20 Barn med fysiske skader og blåmerker 20 Barn med utrygg tilknytning til primære omsorgspersoner 21 Barn som endrer atferd 21 Å vurdere det du ser 21 Å henvise til andre fritar deg ikke fra meldeplikten 21 Behovene til barn med atferdsproblemer 22 Spisesituasjon 23 Å være i forkant 23 Struktur, forutsigbarhet og tydelige rammer 23 Individuelt tilpassede løsninger 24 Observasjon av atferd 24 Måling av atferdskategorier 24 Barn «leker ut» sine opplevelser 25 Øyet som ser 26
07.03.2018 10.20
3
Når du er bekymret 26 Drøft saken med dine kollegaer 26 Vær beskrivende 26 Snakk og lek med barnet 27 Snakk med foreldrene 27 Ikke trekk for raske konklusjoner 27 Foreldresamarbeid når du er bekymret 27 Nyttige tips i formelle samtaler med foreldrene 27 Tonefall, blikk og kroppsspråk 27 Vær tydelig på din bekymring 28 Sett ord på de vanskelige temaene 28 Unngå for mye oppmerksomhet på årsaker 28 Få foreldrene til å beskrive barnet sitt 28 Sett ord på hva du vil gjøre videre 28 Skriv referat 28 «Magefølelsen» 29 Samtaler med barn 30 Tabu 31 Å sette ord på de vanskelige temaene 31 Den viktigste arenaen for samtaler 32 Samtale med utgangspunkt i barnets egen formidling 32 Be barnet forklare ordene de bruker 32 Vær direkte 33 Å gjenskape konteksten 33 Å gå veien via barnets sanseinntrykk 33
nba18_materien.indd 3
Kommunisere via tegning eller leker 34 Bruk tid, ikke gå for raskt frem 34 Bekreft normalitet 34 Ikke lov at du aldri skal fortelle noe videre 35 Omsorgssvikt 36 Hverdagen til barn med omsorgssvikt 36 Rusmiddelmisbruk og psykiske lidelser 37 Rusmiddelmisbruk 38 Psykisk syke foreldre 39 Vold og seksuelle overgrep 40 Vold 41 Seksuelle overgrep 43 Vanskjøtsel 44 Uforutsigbarhet og mangel på struktur 44 Hva kan du som ansatt i barnehage eller skole gjøre? 44 Lovverk 46 Vedlegg 51 Kilder 60
07.03.2018 10.20
18
Når barns atferd gjør deg bekymret Bekymringsfull atferd hos barn
Bekymringsfull atferd hos barn kan forstås som atferd som bryter med kulturens regler, normer og forventninger. Slik atferd kan ha sin årsak i mange ulike forhold. Barnet eller familien kan være i en forbigående vanskelig situasjon, som for eksempel skilsmisse. Barnet kan være utsatt for ulike former for omsorgssvikt, eller det kan ha en eller annen form for utviklingshemming eller diagnose. Det er viktig å huske på at det at et barn har en diagnose som kan forklare bekymringsfull atferd, ikke utelukker muligheten for at dette barnet også kan være utsatt for omsorgssvikt. Når ansatte i skole og barnehage møter barn som viser en atferd som oppfattes som bekymringsfull, er det viktig ikke å trekke konklusjoner om årsak, men møte barnet på en slik måte at rette instans får best mulig
nba18_materien.indd 18
07.03.2018 10.20
19 grunnlag til å vurdere hvilken type hjelp som er riktig for det enkelte barn. Det er vanlig å skille mellom opposisjonell atferd og atferdsforstyrrelse. Opposisjonell atferd forekommer oftest blant yngre barn. Det er barnet som kanskje mister besinnelsen, krangler med de voksne, ikke forholder seg til beskjeder, beskylder andre for egne feil, banner og gjør handlinger som frustrerer dem rundt. Atferdsforstyrrelse som forekommer blant eldre barn, er kjennetegnet ved slossing, alvorlige ødeleggelser og hærverk som ildspåsetting, stjeling, gjentatt lyving og hyppige raserianfall. Nå er det ikke slik at barn med opposisjonell atferd i barnehagen nødvendigvis utvikler atferdsforstyrrelser senere, men det viser seg at barn og ungdom med atferdsforstyrrelse har hatt opposisjonell atferd som yngre.
Tegn som kan gi grunn til bekymring
Fysisk utagerende barn Barn utsatt for ulike typer omsorgssvikt kan vise dette i form av fysisk utagerende atferd. Dette kan være barn som slår, biter eller klorer andre barn og voksne, kaster ting og ødelegger. De kan være urolige, ha store konsentrasjonsvansker og et stort behov for voksenkontakt, men samtidig ha større vanskeligheter med å regulere denne kontakten enn andre barn. Dette er ofte barna som ikke greier å delta i fellesaktiviteter, som ikke greier å sitte rolig over tid under måltider eller å delta i ulike typer brettspill. Dette forsterker barnets negative atferd, forstyrrer barnegruppen og blir en stor utfordring og frustrasjon for de voksne. Disse barna blir ofte avvist av jevnaldrende barn. Klamrete barn Dette er barnet som konstant henger på en voksen. Barnet som er vanskelig å sosialisere inn i barnegruppen, og som krever ekstremt mye voksenkontakt. Stille og tilbaketrukkede barn Dette er barnet vi ofte beskriver som stille og sjenert. Den lille jenta som er alles yndling, som alltid smiler til de voksne, men som sier lite. Det er barnet som aldri krever noe ekstra av personalet. Barnet som ofte blir glemt fordi det greier seg på egenhånd, og som alltid gjør som det får beskjed om. Barn med sen språkutvikling og lærevansker Dette er barnet som ligger betydelig etter andre barn når det gjelder språk, og som også ser ut til å lære senere enn de andre barna. Det er barnet som ikke greier å følge med i leken fordi de ikke forstår lekekodene,
nba18_materien.indd 19
07.03.2018 10.20
30
Samtaler med barn Helt fra barnet kommer til verden snakker vi og setter ord på det vi gjør, og hva som skal skje. Vi forteller barnet at vi skal gå for å skifte bleie. Når barnet ligger på stellebordet, snakker vi med barnet om hva vi gjør hele tiden. Vi forteller at vi tar av buksen, løfter på bena, tar av den våte bleien, og tar på ny. Slike forklaringer er med på å gi barnet ordforståelse, og etter hvert et ordforråd til selv å kunne sette ord på hva som skjer, og til å kunne være aktiv deltaker i samspill med andre. Barn utsatt for omsorgssvikt og tabubelagte temaer får ikke disse forklaringene. De mangler ord for det de vil si, og de voksne klarer ofte ikke å oppfatte hva barnet prøver å si eller gir av signaler. Når barnet ligger i sengen sin om kvelden og hører at pappa slår mamma, er det ingen som forklarer barnet hva som skjer. Personen som utsetter barnet for vold
nba18_materien.indd 30
07.03.2018 10.20
31 eller seksuelle overgrep forklarer heller ikke hva som skjer. Det er heller ingen som sier «nå slår jeg deg». Barnet får ingen ord og begreper de kan bruke om det de utsettes for.
Tabu
Med tabu menes de temaene man i den aktuelle kulturen ikke snakker om. Det som er forbudt eller så privat at man ikke engang snakker åpent om det til sine aller nærmeste. Noen av temaene som tas opp i denne boken er eksempler på tabubelagte områder. Vi kan fint sitte på lunsjrommet å snakke om rusbruk, seksuelle overgrep eller psykisk sykdom, men så fort det gjelder oss selv blir det et tabu. Det er ikke enkelt å snakke om at man selv har psykiske problemer, har en voldelig ektemann eller selv har vært utsatt for seksuelle overgrep. Selv helt naturlige temaer om seksualitet synes vi er ubehagelig å snakke om. Det å ha sex med sin partner er noe av det mest naturlige som finnes, men vi sitter ikke i sosiale forsamlinger og snakker om sist vi hadde samleie.
Å sette ord på de vanskelige temaene
Barn har ikke alltid innarbeidet de samme tabuene som voksne. Ofte vil de derfor kunne møte oss med å sette ord på tabubelagte temaer. Vi må klare å snakke med barnet om det å bli slått, at pappa drikker eller om andre vanskelige eller ubehagelige temaer. Når barn kommer inn på tabubelagte temaer i barnehage, SFO/Aktivitetsskole og skole, kan de voksne ofte vike unna, vise til at dette må du snakke med mamma om, eller bytte tema. Vi har både et verbalt og et ikke-verbalt språk, hvor vi tydelig viser med kroppsspråket at dette er et tema vi ikke ønsker å snakke om. Enten fordi temaet oppleves som vanskelig, fordi man er redd for å håndtere det på feil måte, eller på grunn av personlige forhold ved de ansatte. På den måten får ikke barn den muligheten til å prate og bearbeide omsorgssvikt, slik de ellers ville fått i andre sammenhenger, for eksempel hvis mormor dør eller mor og far skal skilles. Det har lenge vært en oppfatning at man ikke skal spørre barn hvis man er bekymret for om barnet har vært utsatt for seksuelle overgrep, ettersom man kan risikere å beskyldes for å legge ord i munnen på barnet. Resultatet av denne engstelsen er at mange barn ikke blir fanget opp og får den hjelpen og følelsesmessige bearbeidingen som er helt avgjørende for å få en god utvikling videre i livet. Du må snakke med barnet, men det må være en samtale tilpasset barnets utviklingsnivå. En samtale der du lar barnet forklare og velge ord, der du sjekker opp om du har fått betydningen av det barnet forteller riktig. Du bør unngå ja/nei-spørsmål, og du må ikke stille ledende spørsmål.
nba18_materien.indd 31
07.03.2018 10.20