4 minute read
Lover og regler i skogen
SKOGVERN:
DE SISTE HUNDRE ÅRA
Advertisement
Skogen beskytter halvparten av rødlisteartene og skogbruket påvirker 85 prosent av disse negativt. Hvilke systemer har vi for å balansere skogbruket?
«Utdøende urskog» August Cappelen (1852) Maleri Tekst: Mari Qviller Foto: Nasjonalmuseet/Lathion, Jacques
Skogen har størst verdi for kloden når den får stå som den er, men det er ikke til å stikke under en stol at skogbruket er en av de grønnere næringene vi har. Det er mange regler for hva som skal stå igjen etter en hogst, og flere arter trives i stubber og gamle hogstflater. Derfor er det viktig å diskutere hvilke hogstmetoder som bevarer skogen best.
Stortinget har vedtatt å verne ti prosent av all produktiv skog i Norge. Det er mye bedre enn dagens 3,8 prosent, men det betyr ikke at vi kan la de resterende 90 prosent av den produktive skogen vår drives hensynsløst.
Skogvern i dag
I dag verner man et skogsområde enten ved å etablere en nasjonalpark, et landskapsvernområde eller et naturreservat. I tillegg finnes det biotopvernområder, som er til for å verne et område som er spesielt viktig for en eller flere arter når det kommer til for eksempel forplantning eller overvintring.
Skogbrukerne må som regel miljøregistrere et område digitalt før det kan skje en hogst. Registreringa tar utgangspunkt i forskjellige livsmiljøer, et område hvor det typisk lever verdifulle arter, som for eksempel død ved eller rik bakkevegetasjon. De mest verdifulle livsmiljøene blir igjen registrert som nøkkelbiotoper. Dette blir altså ikke verneområder, men områder på kartet hogstmaskinen skal unngå. Svakheten med denne metoden er at skogbrukerne selv gjør registreringen, noe som gjør kartleggingen subjektiv.
Norsk skogvernhistorie
Det var skogbrukerne og -eierne selv som først ropte varsko om vern av den eldste skogen på slutten av 1800-tallet. Skogbruket hadde drevet rovdrift i lang tid, og man så tendenser til at skogen man brukte hele nasjonalromantikken på å male, nå var i ferd med å gå tapt. Skogbruket og botanikerne var redde for at kunnskapen om urørt urskog skulle gå tapt.
Landsforeningen for naturfredning, dagens Naturvernforbund, sto foran i rekkene for å få til en naturfredningslov. Den første naturfredningsloven ble vedtatt i 1910, og beskyttet historiske og vitenskapelige verdier i naturen.
Fra naturskog til moderne skogbruk
Før 1900 snakket man mest om viktigheten av å verne urskog, men frem mot 30-tallet ble det vanligere å bruke begrepet «naturskog» i tillegg. Det innebar at skogen skulle tilgjengeliggjøres for friluftsliv med mildere hogstformer.
I dag blir sånne hogstformer som regel sett på som vedlikehold av skogen frem til man skal avvirke alt tømmeret, men på dette tidspunktet var det mange som drømte om å gjøre det til standarden. Etter andre verdenskrig ble skogbruket likevel effektivisert, og de milde hogstformene ble dømt for idealistiske.
I 1954 kom naturvernloven som gjorde at man kunne verne skog basert på naturskjønnhet og egenart, og utover 60-tallet etablerte man de første nasjonalparkene. Ikke før i 1970 kom det en revisjon av naturvernloven som gjorde det mulig å verne skog av miljø- og naturvernhensyn. Nå kunne man verne skogområder som ikke hadde noen åpenbar verdi for mennesker.
Skogen blir politisk
Miljøverndepartementet ble opprettet i 1972 – altså ganske seint, selv om Norge var det første landet i verden som opprettet et eget departement for miljøvern. Før dette jobbet kun en håndfull statlige stillinger med naturvern.
I 1980 kom stortingsmeldingen «Vern av norsk natur», som førte til etableringen av det legendariske barskogutvalget i 86. Barskogen er den skogen som hogges i størst dimensjon. Utvalgets arbeid gjorde at det i løpet av 90-tallet, for første gang, ble utført skogvern av betydelig størrelse i Norge.
Problemet med dette arbeidet var bare at skogeierne ikke fikk være med på å bestemme om skogen deres skulle vernes, og mange var sinte fordi de mistet produktive skogsområder uten samtykke. Skogverndebatten ved tusenårsskiftet hadde dermed en temperatur på høyde med ulvedebatten i dag.
Frivillig skogvern
Heldigvis var ikke løsningen langt unna. Miljøbevegelsen var tydelig, og skogbrukerne skjønte at å droppe vern ikke var et alternativ. Dermed ble løsningen å gi skogeierne større valgfrihet i hva de ville avsi, ved å åpne for at de selv kunne foreslå områder på egen tomt som egnet seg for vern.
Ordningen ble kalt frivillig vern, og skogeierne fikk en sum som kompenserte for tapet av tømmeret. Frivillig vern står fortsatt sterkt og har gjort vern attraktivt for mange skogeiere. Dessverre er det fortsatt en sårbar løsning hvis det ikke blir bevilget nok penger til kompensasjon for tapt inntekt. Lønner det seg ikke for skogeierne – lar de være å verne.
Markaloven
Hvis man skal rangere topp ti verneobjekter i Norge, er markaloven selvsagt. I 2009 vedtok Stortinget en egen lov for naturforvalting i Oslomarka, som i dag er nærmeste friluftsområde for over halvannen millioner mennesker. Marka er like stort som halve Hardangervidda og er alt fra eventyrskog til brede lysløyper. Dessverre har kun 15 prosent av Marka fått slippe flatehogst.
Markaloven ble vedtatt for å fremme friluftsliv, idrett og naturopplevelser med likt hensyn, og beskytter Marka mot byggeprosjekter og arealendringer. I utgangspunktet setter ikke loven bånd på skogbruket, men skogbruket i Marka har meldeplikt til Oslo kommune. Det betyr at man har mulighet til å klage på en hogst før den skjer. Markaloven er spesiell fordi man her kan verne «friluftslivsområder» fra hogst selv om trua arter ikke står på spill. I tillegg finnes det mange naturreservater i Marka som er etablert gjennom det nasjonale lovverket.
Selv om markaloven i stor grad beskytter et av Norges viktigste friluftsområder, er det en lang vei før vi har et godt nok lovverk for skogvern. I starten av 2020 fjernet fylkesmannen i Trøndelag meldeplikten for hogst i boreal barskog. Det er en skummel trend. Vi kan ikke ta naturvernet for gitt, og må fortsatt stå på krava.
