Myter fra Marka

Mystikk og overtro

I NORDMARKA

Even Saugstad har samlet sagn og historier om overnaturlige vesener folk har sett i skogen rundt hovedstaden. En av dem har han delt med oss.

Tekst: Even Saugstad Illustrasjon: Elise Otterlei

Bak hver en stein og fjellrabb i Oslomarka kunne du for 150 år siden treffe på både huldra og nissen, eller selveste trollgubben. Var du riktig heldig – eller kanskje uheldig – kunne du også møte et gjenferd. Gjetergutter og seterjenter trodde fullt og fast på slike fenomener. Dette er kanskje ikke så rart i en tid hvor mye var uforklarlig og dermed ble forklart med nettopp det overnaturlige.

Nisser og troll i skogen

Lenge før TV og radio kunne komme med fakta, og lyspærer ga lys i bortgjemte kroker og uthus, var det lett å la fantasien få fritt spillerom. Da dukket gjerne den vene, vakre huldra opp med kurompa synlig under skjørtekanten og en flokk av flotte kyr. Nissen var på plass i stallen og passet på at husbonden stelte godt med dyra. Hvis ikke så ble gjort kunne han gjerne komme med små pek og rampestreker mot folket på gården.

Tryggve T. Johnsrud skrev om folketradisjoner og gamle skikker i boka «Bærum, en bygds historie» som kom ut i 1924. Han formidlet nisse- og huldrehistorier fra Bærumsmarka. Forfatterens egen farfar bodde på gården Jonsrud i Lommedalen og var kilde til flere av fortellingene. Hvis noen forsøkte å antyde at dette bare var oppspinn og fantasi ble det ikke nådig mottatt av gamle Johnsrud, ifølge barnebarnet. Han var sikker i sin sak; huldra og nissen eksisterte.

Blant kølmilebrennerne som produserte trekull på 1700- og 1800-tallet var det viktig å holde seg inne med de underjordiske – og med både Gud og Djevelen – for å få mila til å brenne godt og riktig. Det er mange eksempler på hvordan kristen tro og folketro eller overtro ble praktisert av samme person – til og med omtrent i samme setning. Alle visste at de underjordiske hatet prat om Gud og Jesus. Bare det å si «I Jesu namn» eller sitere noen linjer fra Bibelen var nok til å få de overnaturlige vesenene til å forsvinne. Skogguden Pan kunne også dukke opp og gi folk den store skogskjelven. Hvis en flokk dyr plutselig og uforklarlig ble spredt eller skiftet retning, mente man det var denne guden som var på ferde. Og det er fra skogguden Pan ordet panikk kommer fra. På neste side kan du lese en av historiene.

God tur til skogs – hvis du tør!

Gravfølget på Vangenveien

Det som i dagslys kan fortone seg som en fin tur med Vangen skistue i Østmarka som mål, var for Johan Andersen fra Bysetra en grufull opplevelse i fullmånenatta…

Vangen ligger like øst for Oslo. Parkeringsplassen er et populært utgangspunkt for turer i sørlige del av Østmarka, enten Vangen skistue er målet, eller om turen går opp til Kjerringhøgda eller ned til Øvresaga og Børtervann.

Johans opplevelser

Vangen har historie som seter og senere husmannsplass tilbake til 1700-tallet, kanskje enda lenger. Bysetra, som i dag er speiderhytte, har også lang historie, og dette var hjemstedet til tømmerhugger Johan Andersen (1812 – 1870). Han giftet seg i 1835 med Kaja Oline Knutsdatter som hadde vært seterjente på Bysetra – som nå ble helårsbolig og husmannsplass under Rausjø-bruket.

Vi er midt på 1800-tallet, og Johan hadde vært på bytur med hest og slede og var på vei hjemover til Bysetra. Han hadde gjort innkjøp for seg og andre av husmannsfolket i Rausjøgrenda, slik vanlig var på den tida før det blei vei til de mange små plassene i denne delen av Østmarka. Det var en kald og klar vinterkveld, men med tungt føre og tungt lass ble turen krevende. Og han måtte selvfølgelig innom og hilse på naboene Ingebret og Berte på Skjelbreia-plassen.

Selv om klokka nærmet seg midnatt da han startet på de siste kilometerne av hjemveien, var det lyst og greit å kjøre på nysnøen i fullmåneskinnet. Men da han kom opp det som kalles Oksebakken og nærmet seg myra ved Kjerrmåsatjern, fikk han se en folkemengde komme mot seg. Det var et gravfølge; kista var plassert på sleden etter hesten. Og etter kista fulgte en rad mennesker i sakte tempo med hodene bøyd.

Johan gikk ut av veien, tok av seg hatten og lot følget passere. Men da ble han fælen; han så på de mange som gikk i følget, og først av dem var gamle Per Vangen. Det var bestefaren til Johan som hadde vært død i mange år. Også de andre i gravfølget var folk Johan hadde kjent, men som for lengst var gått bort. Til og med hestene dro han kjensel på, dyr som for lengst var borte fra husmannsplassene. Da Johan heller ikke så spor etter folk og dyr i nysnøen, skjønte han hva slags likfølge dette var – et følge av gjenferder.

Johan visste hva det ville si å få et slikt syn, det var varsel om egen ulykke og død. Men han visste også at hvis han lot være å fortelle noen om det, kunne det likevel gå godt. Han valgte å tie om hendelsen, så selv ikke kona Kaja Oline fikk høre noe om hva han hadde opplevd. Da han kom hjem var likevel det første kona sa: «Hva er det som feiler deg, du er jo bleik som et lik?» Johan svarte avvæpnende: «Jeg fikk nok frosten i meg, satt for lenge stille på sle’an». Mer turte han ikke si.

Høsten etter dette grufulle synet, kom han ut for en ulykke i skogen. Han ble ikke funnet før dagen etter, kraftig forkommen. Da han ble båret hjem til egen seng, fortalte han med svak stemme sin kone om opplevelsen han hadde hatt denne vinternatta på vei hjem. Johan skjønte at det gikk mot slutten, og døde noen dager etterpå.

Denne historien er fortalt av Konrad Røsjø (1870 – 1952). Som 14-åring var han for første gang med som hjelpemann på tømmerhogst. Om kvelden var det vanligvis bål og prat blant tømmerhoggerne. Da gjaldt det for de yngste skogskarene å fange opp noen av historiene som ble fortalt. Det er ikke umulig at de mer garvede tømmerhoggerne la på litt ekstra for de unge ørene. Røsjø skrev i 1935 ned historiene, og de ble trykt i Morgenposten. Her var blant annet Johans historie om gjenferdsgravfølget gjengitt. Saken bekrefter hvordan skumle historier fra Marka kunne gå fra munn til munn, fra mann til mann i gammel tid.

Historien er hentet fra boka «Mystikk og overtro i Oslomarka» av Even Saugstad. Her presenteres sagn og historier om huldra, nisser og troll – som man gjerne trodde på for 150 – 200 år siden. Historiene er fra traktene rundt hovedstaden; Krokskogen, Nordmarka, Romeriksåsene, Lillomarka og Østmarka. Frie Fuglers Forlag, 2017.