Lærlingene – veien videre

VEIEN VIDERE FOR LÆRLINGENE

JEG ER EN GLADSAK

Navn: Daniel Logan Alder: 28 Bor: Sandnessjøen Yrke: Fast ambulerende matros på ferger i Boreal

Det var på en festival i Nord at jeg for første gang hørte om Christian Radich og Windjammerprosjektet. Jeg visste ikke en gang at Christian Radich var et skip. Noen måneder senere mønstret jeg på, og de to første dagene om bord kan jeg med hånda på hjerte si er hittil mine livs verste dager. .

Som tidligere rusmisbruker har jeg hatt mange dårlige dager. Men de to første dagene om bord på Radich er hittil mine verste. Ikke hadde jeg rusen, alt var nytt og ukjent og jeg var så sjøsyk at jeg lå bare med hodet på bordet i det vi reiv oss gjennom full storm i den Engelske Kanal. Vendepunktet mitt ble da jeg en dag gikk opp på dekk. På tross av store dønninger klarte jeg å jobbe. Jeg ville jobbe, og det så de andre. Jeg fikk så mange gode ord. Og det å snakke med tømmermannen –mann til mann – menneske til menneske er noe annet enn å komme til en psykolog for 45 minutter. Jeg kunne virkelig åpne meg og snakke. Jeg følte jeg kunne ha samtaler, ikke bare blir evaluert og diagnostisert.

Jeg var med på voyage 1, og det har nå vært mange voyager etter mitt. Den største forbedringen slik jeg ser det er støtteapparatet rundt. I begynnelsen var det noe, men nå er det så mye mer. Det er god oppfølging, og on- og offboarding med godt innhold. Jeg som alle andre har vært med på onboarding, og i det jeg kom til Oslo for dette forberedende opplegget lurte jeg virkelig på hva jeg hadde begitt meg ut på. Det var masse leker og aktiviteter, men etter hvert deltok jeg, og fant også ut at det lå både læring og nytte bak alt dette.

Før dette intervjuet ble jeg oppringt av NAV. Hun som ringte meg vil ikke helt gi slipp på meg. Hun sier jeg er en gladsak, og det er godt å høre. Hun har sett hvor mye Windjammer har hjulpet meg. Det å nå kunne jobbe som matros på ferge og tjene egne penger er noe jeg er utrolig stolt over etter å ha fullført lærlingetid på Radich. I tillegg har jeg fått meg kjæreste, og bor i egen leilighet. Nå drømmer jeg om etter hvert å komme meg over på brønnbåt. Det Windjammer har lært meg er at folk som meg også kan komme seg noen vei. At selv om en har noe på rullebladet og har gjort dumme ting, så er ikke alt håp ute.

Jeg kan ikke få takket personene i Christian Radich nok, for alt de har gjort for meg. De har bokstavelig talt reddet livet mitt. Vidar som har møtt med meg åpenhet og nysgjerrighet. Siri som har hatt troa på meg og gitt meg støttende ord, og tømmermannen Nikolay for alle gode samtaler.

Takk for livet.

VURDERTE Å SLUTTE, OG AVBRYTE LÆRELØPET

Navn: Thomas Strand Alder: 21 Bor: Stavanger Jobber: Kokk på Matmagasinet Jeg var såpass umotivert i lærlingetiden min som kokk at jeg vurderte å slutte og avbryte læreløpet. Et møte med Oppfølgingstjenesten ga meg informasjon om Windjammer, noe som skulle vise seg å ha stor betydning for meg og mitt liv.

Når jeg tenker tilbake på tiden på land før Windjammer kan jeg beskrive det med et ord, og det er kjedelig. Jeg hadde null motivasjon selv om jeg fortsatt ønsket å være kokk. Å bli med på Windjammer tenkte jeg på som en pause, ikke som en konkret videre mulighet for jobb og utdanning, men slik ble det.

Å mønstre på var egentlig bare noe jeg gleda meg til. Jeg var villig til å gjøre hva som helst for å få motivasjonen tilbake, så det var aldri noe tvil om påmønstring. Etter fire uker om bord på Windjammerprosjektet fikk jeg i havn en avtale om å bli kokkelærling om bord, noe som førte til at jeg i dag står som ferdig utdannet kokk. Jeg jobber i dag på Matmagasinet på en Ala carterestaurant, men ser også på andre yrkesmuligheter. Jeg syns uansett nå det er lettere å tenke på fremtiden siden jeg har en utdanning i grunn. Og skulle jeg tatt videre utdanning innen noe annet måtte jeg ha funnet en utdanning som var mer arbeidsrettet og ikke så teoretisk. Dette fordi skolebenken ikke er noe jeg trives med.

Jeg skal ikke stikke under en stol at det også frister å bli matros. Når en går blant matroser på Christian Radich så blir en jo litt påvirka, og tanken har enda ikke sluppet taket. Jeg syns uansett ikke Windjammerprosjektet er kun for de som ønsker maritim utdannelse. Alle burde vært på Windjammer uavhengig av hvem de er og hva de vil.

INGEN KLARER Å GÅ GJENNOM ET HELT LIV ALENE

Navn: Linn Elise Dahl Alder: 26 Bor: Kongsvinger Jobb/Studie: Kokk på Fullriggeren Sørlandet Akkurat nå seiler jeg rundt om i Karibien på fullriggeren Sørlandet. Ser jeg noen år tilbake i tid var livet ensformig, kjedelig og dystert.

Før jeg ble med på Windjammerprosjektet var jeg en som tok strøjobber her og der. Jeg hadde egentlig ingen retning, og var stort sett alltid misfornøyd. Jeg følte ingenting for noen ting, og eksisterte så og si bare som en skygge av meg selv i eget liv.

Som den retningsløse personen jeg var på den tiden utgjorde Windjammer en stor forskjell for meg på den måten at det ga meg en plattform. Altså et springbrett videre. Jeg hadde jobbet på sjøen tidligere, og hadde vel en drøm om å komme tilbake i jobb på havet. Men drømmer forsvinner lett når en kommer i en modus der en bare eksisterer.

I dag har jeg altså kommet dit hvor jeg igjen jobber på sjøen. Jeg gikk fra å være i utenforskap, til Windjammerprosjektet, til å bli lærling på Christian Radich, til nå å ha jobb på Sørlandet. Jeg vil rette en stor takk til voyageleder Siri som var den som pushet meg til å takke ja til lærlingeplass på Christian Radich etter endt Windjammertokt. Det å ha noen som pusher i slike situasjoner er viktig.

Men Windjammerprosjektet har også gitt meg ballast som er mer av den personlige sorten. I dag tror jeg at jeg klarer det meste bare jeg går inn for det. I tillegg har jeg også en tanke om at en skute kan ikke seile alene. Den er avhengig av meg, slik som jeg er avhengig av andre. Ingen klarer å gå gjennom et helt liv alene.