De frivillige

SOM FRIVILLIG FIKK JEG TA DEL I EN FAMILIEFØLELSE

Mitt navn er Svein Inge Skaug, og jeg har jobbet som frivillig på Windjammertokt. Et slikt tokt kan beskrives med følelsen av frihet, stolthet, mestring, og sist, men ikke minst en familiefølelse.

Fire ukers tokt med Christian Radich er en opplevelse for livet. Det unike med det å være frivillig på Windjammer, er at man blir utfordret på oppgaver som man ikke ante eksisterte. Følelsen av mestring ved å være en av mange, som sammen med våre dyktige vaktlags-ledere, skal holde en flott seilskute i drift, underveis til spennende steder, dag som natt. Følelsen av frihet, når skutas stump og stag-seil holder skuta stødig i kulingen og man har klatret opp til merse-råen, midt på natta, med stjernene og månen mye nærmere og klarere enn noen gang tidligere.

Følelsen av stolthet over jentene på laget mitt, når jeg ser to av de stille, snille og litt sjenerte jentene jobbe ute på råen, mens jeg selv synes jeg har det greit nok nær masta. Følelsen av stolthet over de tøffe gutta ute på nokken, som finner fram det beste i seg selv og oppmuntrer og støtter både jentene og meg. Følelsen av trygghet med de unge og flinke dekks-frivillige og vaktlagslederne ved siden av meg på råen og på dekket under meg.

Min største mestringsfølelse var likevel opplevelsen av å se forandringen på ungdommene og vite at mine medfrivillige og jeg kanskje hadde bidratt med noe selv. Forandringen fra å se noen av ungdommene møte opp med bøyd hode og hetta på genseren som beskyttelse mot verden, til å vokse seg inn i en helt annen rolle. En rolle der de faktisk tok ansvar for sine medseilere og tok fram evnen til å ha omsorg for andre. Jeg tror også at de begynte å like seg selv mer og mer etter hvert som tiden gikk.

Som frivillig fikk jeg ta del i den familiefølelsen som etter kort tid oppsto i vaktlaget, der min rolle var på bestefar nivå. En av de stilleste jentene kommer bort til meg på banjer en dag og spør forsiktig: «Svein, vil du høre meg synge?» Jeg får låne en av hennes øre plugger og hører en klokkeklar røst som synger «Jolene». Det var ikke Dolly Parton jeg hørte, men det var ikke langt unna. Vi ble enige om at hun måtte la de andre på skuta høre henne synge, dersom hun på et eller annet tidspunkt skulle våge det. Siste dagen på skuta, i forpiggen, hører jeg gitarspill og sang. Det var øving til kveldens fremføring under banjer - middagen! To av de stilleste jentene på «sovesal 1» (ref. Lillebjørn Nilsen) fremførte «Jolene» for alle på skuta, med solosang, gitar, sjarm og stil. En finger eller to måtte innom øyekroken på flere da, inkludert meg selv.

Når man har vært på et 4-ukers tokt med Christian Radich føles det godt å komme hjem til familie og venner, samtidig som man savner livet om bord og vaktlags-familien der. For noen av Windjammerne kan det nok føles litt ekstra tungt at turen er over og at ingen purrer de til mønstring lenger. Uten nøling vil jeg anbefale Windjammertokt til andre som liker utfordringer og som føler seg vel sammen med ungdommer. Et Windjammer-tokt med Christian Radich vil bli husket for alltid!

MIN PENSJONISTJOBB – WINDJAMMER

Mitt navn er Mari Baalsrud, og jeg har vært frivillig om bord på Windjammertokt hele fire ganger. Jeg føler meg så utrolig heldig som har funnet en pensjonistjobb som er mer meningsfull enn de fleste jobber jeg har hatt i et langt yrkesliv.

Før lo jeg da mannen min snakket om at han savnet båten han jobbet på. Det var jo bare en haug med stål, tenkte jeg. Nå skjønner jeg lengselen han har. For skuter i stål er mer enn bare stål. Nå sitter vi der og lengter etter hver vår båt – Jeg lengter etter Christian Radich.

Det at jeg havnet inn i Windjammerprosjektet var helt tilfeldig. Jeg hadde en venninne som meldte meg på før hun en gang hadde snakket med meg. Den dag i dag er jeg utrolig takknemlig for nettopp dette. Det har gitt meg stor lykke i livet å enda kunne oppleve at jeg lærer så mye, både om meg selv og om andre – og at jeg kan være til hjelp og støtte for noen som trenger det. Jeg vil gjerne kalle dette magi. Og noe av magien tror jeg kommer av at vi alle er i samme båt. Ikke bare bokstavelig, men også mentalt. At en føler en møter mange i samme situasjon, og at en kan lene seg på hverandre. Som frivillig er det også helt avgjørende for meg at jeg har noen å støtte meg på, samt ventilere til når en har behov for det. Å ha en god frivilliggruppe betyr alt, og er noe jeg syns Christian Radich har fått til. Jo mer variasjon i gruppa, jo bedre. Da tenker jeg på kjønn, alder og erfaring som faktorer.

Om bord har jeg møtt mange ungdommer, og jeg har hatt til gode å møte noen som sier de angrer. Så klart er det noen som ønsker å reise hjem i løpet av toktet, men når de endelig kommer i land er de strålende fornøyd. Spying og sjøsyke forsvinner litt i all moroa. Moro har det vært for meg også, men som frivillig må en huske at dette er en jobb og ikke en ferie.

Innimellom er det tungt og slitsomt både mentalt og fysisk, og jeg har tilbrakt noen timer i den berømte spyrenna. Da lurer jeg av og til litt på hva det er som er så stas med Christian Radich, men når sola igjen skinner, gir alt mening.