D E FRIVI LLI G E SO M FRIVI LLI G FI K K J EG TA D E L I E N FA M I LI E FØ LE L S E Mitt navn er Svein Inge Skaug, og jeg har jobbet som frivillig på Windjammertokt. Et slikt tokt kan beskrives med følelsen av frihet, stolthet, mestring, og sist, men ikke minst en familiefølelse. Fire ukers tokt med Christian Radich er en opplevelse for livet. Det unike med det å være frivillig på Windjammer, er at man blir utfordret på oppgaver som man ikke ante eksisterte. Følelsen av mestring ved å være en av mange, som sammen med våre dyktige vaktlags-ledere, skal holde en flott seilskute i drift, underveis til spennende steder, dag som natt. Følelsen av frihet, når skutas stump og stag-seil holder skuta stødig i kulingen og man har klatret opp til merse-råen, midt på natta, med stjernene og månen mye nærmere og klarere enn noen gang tidligere. Følelsen av stolthet over jentene på laget mitt, når jeg ser to av de stille, snille og litt sjenerte jentene jobbe ute på råen, mens jeg selv synes jeg har det greit nok nær masta. Følelsen av stolthet over de tøffe gutta ute på nokken, som finner fram det beste i seg selv og oppmuntrer og støtter både jentene og meg. Følelsen av trygghet med de unge og flinke dekks-frivillige og vaktlags- lederne ved siden av meg på råen og på dekket under meg. Min største mestringsfølelse var likevel opplevelsen av å se forandringen på ungdommene og vite at mine med- frivillige og jeg kanskje hadde bidratt med noe selv. Forandringen fra å se noen av ungdommene møte opp med bøyd hode og hetta på genseren som beskyttelse mot verden, til å vokse seg inn i en helt annen rolle. En rolle der de faktisk tok ansvar for sine medseilere
50
og tok fram evnen til å ha omsorg for andre. Jeg tror også at de begynte å like seg selv mer og mer etter hvert som tiden gikk. Som frivillig fikk jeg ta del i den familie- følelsen som etter kort tid oppsto i vaktlaget, der min rolle var på bestefar nivå. En av de stilleste jentene kommer bort til meg på banjer en dag og spør forsiktig: «Svein, vil du høre meg synge?» Jeg får låne en av hennes øre plugger og hører en klokkeklar røst som synger «Jolene». Det var ikke Dolly Parton jeg hørte, men det var ikke langt unna. Vi ble enige om at hun måtte la de andre på skuta høre henne synge, dersom hun på et eller annet tidspunkt skulle våge det. Siste dagen på skuta, i for piggen, hører jeg gitarspill og sang. Det var øving til kveldens fremføring
under banjer - middagen! To av de stilleste jentene på «sovesal 1» (ref. Lillebjørn Nilsen) fremførte «Jolene» for alle på skuta, med solosang, gitar, sjarm og stil. En finger eller to måtte innom øyekroken på flere da, inkludert meg selv. Når man har vært på et 4-ukers tokt med Christian Radich føles det godt å komme hjem til familie og venner, samtidig som man savner livet om bord og vaktlags-familien der. For noen av Windjammerne kan det nok føles litt ekstra tungt at turen er over og at ingen purrer de til mønstring lenger. Uten nøling vil jeg anbefale Windjammer tokt til andre som liker utfordringer og som føler seg vel sammen med ungdommer. Et Windjammer-tokt med Christian Radich vil bli husket for alltid!
