Vi er windjammere

RADICH VAR FOR MEG EN DETOX, SOM REDDET LIVET MITT.

Navn: Thea Elisabeth Pedersen Alder: 17 år Bor: Sandefjord Gjør nå: Går på vgs – Helsefag.

I en alder av 16 år hadde jeg allerede klart å ta en overdose. I tillegg hadde jeg slitt med psyken siden barndommen. Så kom det plutselig en skute inn i livet mitt. Det er en båt, den drar om ikke så lenge, men jeg er usikker på om det er plass til deg, men jeg skal sjekke. Dette var det første jeg fikk høre av veilederen i oppfølgingstjenesten i forbindelse med påmelding på Windjammertokt.

Det første som møtte meg var et intervju. Jeg som hadde sånn prestasjonsangst ble stressa bare av tanken. Men på telefonene møtte jeg Voyage Leader Heidi. Det hele gikk fint, og jeg fikk plass om bord. Jeg dro om bord og ante virkelig ikke hva jeg gikk til. De fleste jeg nå har snakket med i etterkant, tror at det er de store tingene vi gjorde som betyr mest. Jeg mener det er alle de små. De små tingene som å gå opp med kaffe til noen som står på utkikk, eller det å hjelpe en annen Windjammer når han eller hun trenger hjelp.

Det er også surrealistisk for meg å tenke på at jeg kom hjem som et nytt menneske etter tokt. Jeg kan fortsatt ha problemer i livet, men jeg takler dem. Det har skuta og livet om bord lært meg. Når du står der og fryser, du har fått en del rasmuser over deg, og noen sier vi skal berge seil. Da har en lyst til å gi opp. Men så gjør en ikke det. En står på for laget sitt, og i etterkant gjør det til at du skjønner du klarer mer enn du tror. Hjemme har jeg prøvd å gå til psykolog i årevis. Da drar jeg dit, også drar jeg hjem til samme situasjon. På skuta måtte jeg stå i situasjonen, og finne en metode å takle det på. Det har for meg vært avgjørende for å takle livet. Det er snart et år siden jeg kom hjem fra Windjammer. Og jeg husker at i det jeg kom hjem så jeg på livet på en helt ny måte. Det å gå fra å ha selvmordstanker, høre stemmer, drive med selvskading, ha matproblemer og problemer med familien, til å komme hjem og faktisk føle at jeg har en bra psyke og takle de fleste utfordringer som kommer, er bare en så utrolig deilig følelse. Jeg har nå blitt en veldig god menneskekjenner, fått selvrespekt, og har bedre selvtillit.

Det er mange mennesker om bord jeg gjerne vil takke. Bengt – Han ga meg en farsrolle jeg aldri før hadde hatt. Bare jeg tenker på det blir jeg rørt. Den kjærligheten han hadde for oss er spesiell. Han bare var der, og det var nok. Ella og Fredrik, de var der både når jeg trengte å bli pusha, og når jeg trengte å le. De og mange andre på båten gjorde store inntrykk. Foruten om å bedre psyken fikk jeg også en god venninne på toktet. Vi møttes, hun kommenterte mine musefletter, og jeg hennes, og siden har vi hengt sammen som erteris. Hun er nå en av mine nærmeste venner, og vi planlegger å flytte til samme by. Kursen er lagt, og jeg drømmer nå om å bli ambulansearbeider. Denne inspirasjonen fikk jeg også på skuta. I og med at vi hadde kurs og oppgaver ombord rettet mot helse.

Et Windjammertokt var det eneste jeg trengte – Det går ikke en dag uten at jeg er takknemlig.

WINDJAMMER HAR GJORT MEG MER SELVSTENDIG

Navn: Moses Jallow Alder: 18 år Bor: Sandefjord Gjør nå: Går på bygglinje og jobber i matbutikk

Det var skolen som informerte om Windjammerprosjektet. Jeg tenkte dette var en fin mulighet til å lære nye ting. Jeg lærte blant annet alt fra at det ikke kalles gulv, men dekk på en skute, til det å bli mer selvstendig.

For å være med på Windjammer måtte jeg gjennom en intervjuprosess. Der fortalte jeg at jeg er en person som liker å være selvstendig og prate med folk. Jeg er veldig opptatt av hvordan folk har det, og liker å høre om tanker og følelser til de rundt meg. Samtidig ble det slik på selve toktet at det av og til kunne bli litt for mye folk. En har ikke noe sted å gjemme seg, å slappe av på båten, slik en har på land. I starten av toktet opplevde vi noen konflikter, men etter at vi satte oss ned og snakket sammen fant vi ut at vi faktisk var en bra gjeng, så lenge vi samarbeida og hjalp hverandre. En må være selvstendig nok til å stå i seg og sitt, men også være hjelpsom mot andre. Så lenge du er deg selv, kommer du langt.

Mine mål for fremtiden er nettopp dette, å være meg selv, og ta utdanning som tømrer. I dag går jeg fortsatt på bygglinje, og drømmer om å bygge hus og leiligheter. Årsaken til at jeg ønsker dette er fordi jeg liker å jobbe med hendene. Da jeg var på skuta ble jeg også inspirert av det å være tømmermann. Men siden jeg er alt for glad i familie og venner her hjemme, tror jeg det for meg ville blitt vanskelig å være så lenge borte. Jeg tar likevel med meg all lærdom videre i livet. Det å lære om brasing, bestikk, dekk, banjer og alle disse maritime utrykkene er noe som for meg nå ligger veldig naturlig. Men det viktigste av alt – jeg lærte at jeg står støtt i meg selv – som det selvstendige individet jeg er.

«NU PEISA VI PÅ»

Navn: Johanne Antonsen Alder: 19 år Bosted: Vesterålen Yrke: Tar opp fag, samt har to deltidsjobber.

Jeg føler på mye press i dagens samfunn angående det å vite hvem en er og hva en skal bli. Det går kanskje ikke en dag uten at den tematikken blir nevnt. Jeg har hele tiden visst hva jeg ønsket å jobbe med, men Windjammer ga meg et spark bak til å tenke langsiktig, og nå tenker jeg bare «Nu peisa vi på».

Jeg har alltid vært glad i å prøve nye ting, men det å mønstre på Christian Radich var på mange måter utfordrende. Mest fordi alt var så nytt. Bare det å ta fly alene fra Evenes var for meg nytt. Men ved å gjøre slik ting, så ser en at en klarer. Vi kom om bord, spente som vi var. Og opplevelsene sto i kø. Og skal jeg si deg en ting? Det å se på stjerner fra dekk når du ligger der med dine Windjammervenner, er noe helt annet enn å se stjerne himmelen fra land. Du får tid til å fokusere. Fokusere på deg selv, og de rundt deg uten forstyrrelser. Jeg opplevde også en enorm trygghet i det å føle på at det var flere som meg. Flere som hadde historier, og vi delte gjerne oss imellom i det vi både jobbet og så på stjernene. Som jeg nevnte tidligere, har jeg alltid visst hva jeg ønsket å jobbe med. Jeg har alltid villet bli barnevernspedagog. Dette fordi jeg ønsker å jobbe med ungdom. Jeg har i tillegg egen personlig erfaring, som jeg tenker kommer godt med. Når jeg var på Christian Radich fikk jeg litt lyst til å være på skoleskip, men jeg tenkte at jeg nå måtte tenke mer langsiktig. Hva var det jeg egentlig ville? Jeg ville fortsatt bli barnevernspedagog. Derfor tar jeg nå opp fag og har deltidsjobber. Plana videre er å jobbe noen år, tjene litt penger, ta lappen og gå på universitet. Jeg tror ikke det hadde vært bortkastet med et år om bord på skoleskip. Du vet, jeg snakker daglig om livet om bord på skuta. Det gjør noe med deg å ha vært med på en sånn opplevelse.