VI ER WI N DJAM M ERE R A D I C H VA R FO R M EG E N D E TOX , S OM R E D D E T LIV E T M IT T. Navn: Thea Elisabeth Pedersen Alder: 17 år Bor: Sandefjord Gjør nå: Går på vgs – Helsefag.
I en alder av 16 år hadde jeg allerede klart å ta en overdose. I tillegg hadde jeg slitt med psyken siden barndommen. Så kom det plutselig en skute inn i livet mitt. Det er en båt, den drar om ikke så lenge, men jeg er usikker på om det er plass til deg, men jeg skal sjekke. Dette var det første jeg fikk høre av veilederen i oppfølgingstjenesten i forbindelse med påmelding på Windjammertokt. Det første som møtte meg var et intervju. Jeg som hadde sånn prestasjonsangst ble stressa bare av tanken. Men på telefonene møtte jeg Voyage Leader Heidi. Det hele gikk fint, og jeg fikk plass om bord. Jeg dro om bord og ante virkelig ikke hva jeg gikk til. De fleste jeg nå har snakket med i etterkant, tror at det er de store tingene vi gjorde som betyr mest. Jeg mener det er alle de små. De små tingene som å gå opp med kaffe til noen som står på utkikk, eller det å hjelpe en annen Windjammer når han eller hun trenger hjelp. Det er også surrealistisk for meg å tenke på at jeg kom hjem som et nytt menneske etter tokt. Jeg kan fortsatt ha problemer i livet, men jeg takler dem. Det har skuta og livet om bord lært meg. Når du står der og fryser, du har fått en del rasmuser over deg, og noen sier vi skal berge seil. Da har en lyst til å gi opp. Men så gjør en ikke det. En står på for laget sitt, og i etterkant gjør det til at du skjønner du klarer mer enn du tror. Hjemme har jeg prøvd å gå til psykolog i årevis. Da drar jeg dit, også drar jeg hjem til samme situasjon. På skuta måtte jeg stå i situasjonen, og finne en metode å takle det på. Det har for meg vært avgjørende for å takle livet.
Det er snart et år siden jeg kom hjem fra Windjammer. Og jeg husker at i det jeg kom hjem så jeg på livet på en helt ny måte. Det å gå fra å ha selvmords tanker, høre stemmer, drive med selvskading, ha matproblemer og problemer med familien, til å komme hjem og faktisk føle at jeg har en bra psyke og takle de fleste utfordringer som kommer, er bare en så utrolig deilig følelse. Jeg har nå blitt en veldig god menneskekjenner, fått selvrespekt, og har bedre selvtillit. Det er mange mennesker om bord jeg gjerne vil takke. Bengt – Han ga meg en farsrolle jeg aldri før hadde hatt. Bare jeg tenker på det blir jeg rørt. Den kjærligheten han hadde for oss er spesiell. Han bare var der, og det var nok. Ella og Fredrik, de var der både når jeg trengte å bli pusha, og når jeg trengte å le. De og mange andre på båten gjorde store inntrykk.
Foruten om å bedre psyken fikk jeg også en god venninne på toktet. Vi møttes, hun kommenterte mine musefletter, og jeg hennes, og siden har vi hengt sammen som erteris. Hun er nå en av mine nærmeste venner, og vi planlegger å flytte til samme by. Kursen er lagt, og jeg drømmer nå om å bli ambulanse arbeider. Denne inspirasjonen fikk jeg også på skuta. I og med at vi hadde kurs og oppgaver ombord rettet mot helse. Et Windjammertokt var det eneste jeg trengte – Det går ikke en dag uten at jeg er takknemlig.
47
