Portrett Lars Rasmussen

E Q U I PEOPLE Foto: Mette Sattrup

Lars Rasmussen

En virkelig hestekar

Det er med erfaren hånd berider Lars Rasmussen geleider sine hester.

Foto: Therese Alhaug

Lars Rasmussen. En høy, smal danske

som for 28 år siden gjorde nordmann av seg. Instruktør, sprangrytter, dressurrytter.

En virkelig hestekar vil mange si.

Tekst og foto: Rebecca Ballestad-Mender

-J

eg blir stolt hvis jeg blir kalt det, sier Lars med stille ydmykhet i stemmen.

– Jeg håper de som sier det om meg med det mener at jeg har den erfaringen som begrepet innebærer, at jeg vet så mye om hest på alle de områder som hest omfatter. Og at jeg legger vekt på å lære de unge det å behandle hesten respektfullt og riktig. Å behandle hesten riktig er like viktig som å ri høye klasser.

Kommunikasjon og balansegang Man rekker ikke snakke lenge med Lars før han kommer inn på noe han synes er svært viktig og som også er blant det som kanskje fascinerer ham aller mest innenfor det yrket han bedriver.

Med sin danske beriderutdannelse i baklommen på ridebuksen, er kommunikasjon noe han er svært opptatt av.

– Kommunikasjon er vanskelig, slår han først fast.

– Det er ikke alltid man blir forstått. Man er forskjellig, man har forskjellig ståsted og forskjellige vinklinger. Kommunikasjon er en utfordring. Men samtidig så er det så utrolig tilfredsstillende når man lykkes. Det gjelder når man kommuniserer med mennesker – og med hester. Kommunikasjon er det grunnleggende, den er uvurderlig. Det er det som driver meg, det å lykkes i å kommunisere. Det kan høres enkelt ut, men det er essensen. Ja,

det er det meste av mitt liv, fastslår Lars.

Lars har etter hvert lang fartstid i bransjen og har fått bryne seg på kommunikasjon i mange anledninger. Med en fersk tilbakelagt 60-års dag kan han etter hvert se tilbake på en lang karriere på

”Innfallsvinkelen fra toppsporten var utrolig verdifull.

Det var profesjonelt helt ut til fingerspissene. Jeg er litt stolt over å ha vært med i den prosessen.” ridebanen. Han har mange egne prestasjoner, og fortsetter å prestere selv. Men det er mange som har opplevd ham som trener.

Ikke minst er det mange som vil oppleve ham fremover også.

E Q U I PEOPLE

– Det blir bare mer og mer min drøm, det å riktig lykkes med en ekvipasje. Ha den helt rette kommunikasjonen, få ekvipasjen på et høyt nivå. Jeg har flere gode ryttere nå, med gode nok hester. Og så har jeg lært noe i løpet av alle disse årene: Jeg må ta det rolig og forsiktig. Alle unge vil fort frem. Der må jeg som trener passe på at det er jeg som bestemmer og bremser dem litt. Det er en ønskesituasjon, sier Lars.

Lars reflekterer: – Ser jeg litt i bakspeilet nå, ser på gode ryttere jeg har mistet, så kan jeg se at jeg nok har vært litt for ambisiøs, litt for masete, plukkete. Det er en balansegang. Men jeg har helt sikkert mistet noen på det. Det er en grusom følelse å gjøre det, man føler jo der og da at man har gjort alt for denne rytteren.

Men så er det egentlig ens egen feil.

Fra hamster til hest Lars og hans storebror Henning var lidenskapelig opptatt av en ting som små: Dyr.

– Vi var begge to rett og slett veldig glad i dyr.

Men, vi bodde i en blokkleilighet i en by, så det begynte med smådyr som hamster og kanarifugler.

Så oppdaget brødreparet hester ved det som var begynnelsen til ridesenteret Skanderborg.

Dragningen mot de store dyrene var sterk for dem begge, men det tok tid før de fikk komme seg opp på hesteryggen.

– Vi måtte gå i gradene. Ved stallen var vi lengst ned på rangstigen. Vi fikk så absolutt ikke lov til å ri, kun møkke eller aller nådigst stelle noen hester. Men etter hvert fikk vi lov til å ri på fjordingen Diana.

Lars smiler underfundig. Man lurer straks på hva denne Diana fant på. Han kan berolige de som uroer seg for fjordingens rykte.

– Diana var bare snill. Det var en god start med Diana.

Engasjerte foreldre De to guttene holdt fast ved hestene og ridningen, og

Lars har to

egne dressurhester, Monsun e. Marengo, og den 6-årige Confidential e. Charmonix/Woernitz.

– Mine hester er min hobby. Det er de som gir meg energi til å jobbe med andre, sier Lars som har lykkes godt her hjemme med Monsun – på planen står Grand Prix-debut i høst.

Foto Rebecca Ballestad-Mender

snart fenget det foreldrene også.

– Hvordan vi hadde det da, det er noe jeg ofte filosoferer litt over. Våre foreldre visste ingenting om hester, akkurat slik mange som begynner på rideskole

foreldre at det slett ikke var noen god ide. De syntes det ikke var noe ordentlig yrke å holde på med hest, forteller Lars hvis bror gikk en annen vei og ble økonom.

”Kommunikasjon er det grunnleggende, det er uvurderlig. Det er det som driver meg, det å lykkes i å kommunisere. Det kan høres enkelt ut, men det er essensen. Ja, det er det meste av mitt liv.” nå har det. Men foreldrene våre engasjerte seg, de syntes stallen bød på et godt miljø. De var med der i helgene, de var med på dugnader og arrangement. De var flinke foreldre! Jeg er veldig takknemlig for dette nå, sier Lars.

Foreldrene ga seg for øvrig ikke med litt dugnadsinnsats. De fikk i sannhet også sansen for hest, moren ble etter hvert en som påtok seg sekreteriatjobbene ved større stevner og faren ble banebygger. Et ikke helt ukjent fenomen det at barnas hesteinteresse kan få store ringvirkninger også for foreldrenes fritidsaktiviteter.

Etter hvert kom drømmen om egen hest. Brødrene ivaretok den drømmen sammen, tok jobb som avisbud og fikk etter hvert skrapt sammen nok til en 3 års unghest.

– Det var til den nette sum av 2100 kroner, husker Lars.

Berideren som fikk klubben til å vokse Klubben ved Skanderborg vokste. Etter hvert kom det gjestetrener på besøk i helgene, og det skulle få konsekvenser for Lars sitt veivalg. Det var nemlig en berider som kom til Skanderborg, Nis Valdemar Hansen. Det var han som fortalte lille Lars om at en utdannelse og et yrke som het ”berider”. Og det ville Lars prøve.

– Til tross for sin hesteinteresse, så syntes mine

Lars slet med å gå imot foreldrene mening og gikk motvillig med på å gå i lære som kokk. Men det varte ikke lenge før han troppet opp hos Nis Valdemar.

Lars ler: – Jeg tror de tenkte ”vi får la ham prøve, så vil han se at det ikke er noe, at det bare er altfor hardt arbeid”.

Hardt arbeid var det. Det var jobb fra tidlig morgen til sen kveld.

– Man ble behandlet som billig arbeidskraft på soldatmaner, smiler Lars.

– Men jeg tenkte aldri på å slutte.

Etter et år fikk Lars en ny læremester; Finn Greve.

Der ble han de siste fem årene av utdannelsen. Med en solid utdannelse, mye preget av dressurridning, og uteksaminert som beste elev i både sprang og dressur var så Lars klar for yrkeslivet som berider.

– Jeg dro da tilbake til Skanderborg og ble der i åtte år. De årene innebar en enorm vekst av ridesenteret, fra 45 hester til 130. Rideskolen var enormt stor, dagene gode, men ekstremt lange med mange og også vanskelige krav for meg som daglig leder.

Jeg fikk rett og slett litt nok. Jeg hadde fått en link til Norge via norske ryttere som kom til Danmark, og på den måten fikk jeg tilbud om jobb i Rogaland. Jeg slo til og flyttet til Norge med min norske kone og datter Linn, forteller Lars.

Derfor liker Lars motorsport Hest tar tiden og interessen for Lars. Men Lars har en interesse til: Motorsport. – Det begynte ved NTG, via elever der ble jeg kjent med Anders Grøndahl, en av landets beste rallykjørere. Jeg har kjørt litt med ham. Å sitte på i en rallybil er et kick uten like. Jeg er så redd, det er helt vanvittig!

Opplevelsen i en rallybil som suser inn i skogen bruker Lars i ridningen.

– Tenk en sprangrytter. Der har man alltid en utvei. Man kan stoppe eller gå utenom hinderet på 1,50 m.

Men i en rallybil i 170 kilometer i timen på en smal skogsvei, der er det ingen utvei. Og konsekvensene av å ikke følge veien kan være katastrofale. Mens vi kjører der, sitter Anders helt avslappet. Han snakker med meg, men har helt fokus. Denne utrolige evnen til å ha være avslappet og ha full fokus, være i en boble, hvis en rytter kunne være det – det ville gitt enorme muligheter. Jeg har ikke peiling på motorer og slikt, det er prestasjonen som jeg synes er så utrolig spennende, den mentale biten av det. Noe ligger nok i medfødte evner, men det er også trenbart. Dette prøver jeg å ta med meg inn i treningen.

Til Norge I Rogaland ble han i 1,5 år.

– Planen var at det skulle bygges et stort senter. Etter 1,5 år fikk jeg mistanke om at det var langt frem, det har faktisk ennå ikke blitt noe mer der ennå. Men jeg fikk da et tilbud fra Drammen Rideklubb som jeg takket ja til. Det ble syv gode år der, med en suksessrik rideskole og klubb med god økonomi i tillegg til suksess med egen ridning for klubben. Det ble mange lagmedaljer, nå i sprang ettersom det var det som gjaldt. Det var en meget god tid, erindrer Lars.

Lars var i utgangspunktet en dressurrytter, men så hadde sprangridning tatt mer over. Under tiden i Drammen førte dette ham inn på landslaget. Mange kjenner igjen navnene Steps Emigrant, Hepatitas.

– Sprangen kom inn da jeg jobbet i Skanderborg. Skulle jeg fungere måtte jeg på banen i sprang, mange syntes dressur var litt lite action. I Rogaland var det kun sprang.

Dette var en utfordring for meg, men jeg tok den, gikk kurs og satset. Det var spennende.

– Det var jo egentlig det jeg drev med. Nå tenker jeg vel litt at jeg skulle gjort det før. Men det var vel en mening med timingen.

Lars bor ennå i sitt ”vanlige” hus på Slemmestad. Hans to dressurhester står på Blakstad, og han kjører rundt til sine elever på Blakstad, Solli, Tanum.

Lars er litt furet, litt værbitt. Ganske norsk, til tross for hans ganske tydelige danske aksent som ikke lar seg slipe av.

Men har Danmark lokket ham noen gang?

– Etter NTG var det å returnere til Danmark i tankene mine. Det var mange billige ridesentre der, jeg har gode venner der, trives selvsagt i Danmark. Men de unge kjenner meg ikke, det ville ta meg tid å opparbeide meg der. Og det er i Norge jeg har mine barn. Jeg føler meg ganske norsk, jeg trives her.

Om å jobbe med hest Lars begynner sin dag med å ri sine egne hester.

– Det gir meg energi til å jobbe med andre. Da kan jeg jobbe hele dagen. Mine to hester er min hobby. Og det er

God tid med Norges Toppidrettsgymnas Det skulle bli mer sprang for Lars. Etter Drammen ble neste stopp for Lars ble sprangdelen av Norges Toppidrettsgymnas, med tilholdssted i Heggedal.

– Jeg var i utgangspunktet ikke så interessert i å ta den store oppgaven det innebar, men Ulf Storemark fikk overtalt meg. Hans store mål var å få hestesporten ut i toppsporten i Norge. Det ble 14 flotte år. Den linken man da fikk til Olympiatoppen, den var bare gull. Man fikk det hele på et utrolig nivå, både sportslig, pedagogisk og psykologisk.

Innfallsvinkelen fra toppsporten var utrolig verdifull. Det var profesjonelt helt ut til fingerspissene. Jeg er litt stolt over å ha vært med i den prosessen. Det kom mange dyktige ryttere ut av det, sier Lars.

– Det er mange gode steder nå med toppidrettslinjer, men det er synd at vi ikke lenger er med Toppidrettsgymnaset. Men det er en stor og tung jobb å ta, og det var få kandidater til det her i landet. Dermed gikk disse skoleplassene til andre idretter.

”Å bli kalt en ”hestekar” gjør meg stolt og ydmyk” Tilbake til start Skoleplassene gikk til andre idretter, Norges Toppidretssgymnas for sprang ble lagt ned, Lars opplevde en skilsmisse og salg av gård. Det var i 2007.

– Da måtte jeg begynne helt på nytt, tenke helt annerledes. Bare det å flytte i et vanlig hus var en overgang.

Akkurat der og da var det hele fryktelig. Helt fryktelig.

Lars rister litt på hodet: – Men man ser jo etterpå at man vokser på slike utfordringer. Man har faktisk godt av det. Har man det bare fint, får man skylapper på. Endringene førte meg inn i dressurmiljøet – og så ble det bare mer og mer av det, sier Lars. Dermed var Lars litt tilbake til start, til årene hos Nis Valdemar Hansen og Finn Greve.

Fra Lars’ merittliste: • Norgesmester sprang 1991 og 1998 • Deltatt i World Cup sprang • Deltatt på det norske laget i nasjonshoppinger • Vinner av Norsk Breeders Trophy 5 års sprang 2009 • Vinner av Norsk Breeders Trophy 5 års dressur 2010 • Individuell bronse EM junior og sølv for lag i 1974

helt greit å ikke ha et eget sted. Deilig å slippe det ansvaret, ansvaret for ansatte, alt vedlikehold – alt utenom. Nå kan jeg fokusere helt og holdent på undervisningen. Jeg har lange dager, begynner klokken 08 og fortsetter til åtte-tiden om kvelden. Men jeg gleder meg hver dag til å gå på jobb.

Lars gjør seg en refleksjon over det å jobbe med hest.

– En positiv ting er at man får en veldig vid bekjentskapskrets. Men, det er litt vanskelig å ha helt nære venner.

Man jobber kvelder og helger, man gir eller er selv med på kurs, stevner. Det er vanskelig å få tid til helt nære venner, de blir få for det er ikke forenlig med jobben. Det kan jeg savne, jeg kan være litt misunnelig på andre her. Dette er kanskje ulempen ved dette yrket. Men, så er det så mye annet fint.

Om å møte varme Lars opplevde nettopp noe gansk fint. I forbindelse med NM i dressur i sommer, ble hans 60-år dag bejublet av norske dressurentusiaster. Det som skjedde i den forbindelse var overveldende.

– Aller først vil jeg si at man får jo litt sjokk over å se svart på hvitt at man er 60 år. Det gir jo noen tanker. Men med den overdådige markeringen av meg under rytterfesten på Borge, det var utrolig. Det er ikke så ille å bli gammel når man møter så mye varme!

I tillegg til jubel og gode ord fikk Lars helt uventet en stor sjekk under festlighetene. Den fulgte etter innsamlingsaksjon på Facebook og skyldtes en opplevelse Lars kom ut for

E Q U I PEOPLE

Kommunikasjon er nøkkelordet, både

som rytter og trener, mener Lars. – Kommunikasjon er det grunnleggende. Det er det som driver meg, det å lykkes i å kommunisere, fastslår Lars.

Foto Therese Alhaug Foto Rebecca Ballestad-Mender

Lars Rasmussen. En høy,

smal danske som for 28 år siden gjorde nordmann av seg. Instruktør, sprangrytter, dressurrytter. En virkelig hestekar vil mange si.

Lars Rasmussen fylte i år 60 år. – Det

er litt skremmende, men samtidig, jeg har opplevd så utrolig mye varme fra miljøet rundt meg, alle mine venner. Da er det ikke noe ille å bli gammel, sier han.

E Q U I PEOPLE med det norske tollvesenet. De mente at oppgitt pris på Monsoon var altfor rimelig i forhold til de resultater Lars og hesten har hatt i Norge. Lars blir alvorlig: – Det har vært en tøff opplevelse, jeg må innrømme at det har plaget meg. Jeg har fullstendig ren samvittighet. Jeg fikk en god hest rimelig på grunn av røntgenbilder og at selger var i en situasjon der raskt salg var påkrevet. Tollvesenet aksepterte ikke at oppgitt pris var riktig, de kalte meg løgner, svindler og tollundrager. Det plager meg at en offentlig institusjon man burde ha tillit til kan bruke slike ord om en. Jeg føler meg så til de grader tråkket på tærne. Jeg ble pålagt bot og tilleggstoll. Tollvesenet begrunnet sin påstand med at hester med tilsvarende resultater i Danmark og Tyskland hadde en større verdi. Røntgenbilder eller at man ikke kunne se noe kontomessig uorden brydde de seg ikke om. Det var bare å betale.

Summen kom opp i 100 000 kroner, hvilket var tøft å betale.

Sjekken han fikk under rytterfesten lød på 100 000 kroner, for å dekke tollkravet.

– Jeg mangler ord, sier Lars enkelt.

Hva som skjer fremover vet ikke Lars helt. Kravet er betalt, og Lars har levert en klage. Så får tiden vise resten av historien. Lars vifter avvæpnende med hånden. Tollsaken har vært en påkjenning, men samtidig, sett i det store bildet, sier han: – Det er jo ikke så stor sak. Det er mange som har det mye verre, jeg føler egentlig ikke at jeg har rett til å klage.

Det nærmer seg kunst Ridemessig for Lars er det dressur som gjelder nå – igjen. Men hva er det ved den grenen som fascinerer sånn? Han sa jo selv at mange kan synes det er litt kjedelig, at det er litt mangel på action.

– Dressur er egentlig ikke så annerledes enn sprang. Det er det med kommunikasjon. Få det beste ut av hesten, komme på lag. Forstå hestens svakheter, forstå dens sterke sider. Det er ingen hest som bare er drømmehest. Hvis det ser slik ut, så er det rytteren som er dyktig til å forstå og lese sin hest, sier Lars. Han tar frem et eksempel: – Siril Helljesen gjorde en formidabel jobb med Dorina. Den

”Det er ikke så ille å bli gammel når man møter så mye varme!” så ut som drømmehesten. Men den var så følsom, så var og så full av energi. Den måtte leses korrekt. I hendene på andre kunne det ha endt i katastrofe. Det samme gjelder i sprang. Hestene er følsomme, det er små marginer, det kan så fort gå feil. Det handler om kommunikasjon, at man er ydmyk nok, at man har fingeren på pulsen hele veien, uten at hesten blir stresset. Får man gjort det på et høyt ridemessig nivå, da nærmer det seg kunst. Det forbinder jeg med en god rideopplevelse, sier Lars.

Lars reiser seg, en lang, tynn kropp tårner seg opp. Han bøyer litt på hodet, smiler et vennlig smil. Er litt furet, litt værbitt. Litt dansk, men ganske norsk. Han sier høflig og litt unnskyldende: – Nei, nå må jeg gå, jeg har noen elever som venter på meg.

Han går videre til neste oppgave. Dagene er lange for Lars. Men det er slik han vil ha dem, fylt av hest, venner, utfordringer.

Kommunikasjon, balansegang - og en streben mot kunst.

Anton Granhus om hestekaren Lars Med hedersuttrykket hestekar mener jeg en person som først og fremst har respekt for hesten og ydmyk for å lære mer om den. En slik kar mener jeg Lars Rasmussen er. Lars lever med hest under mottoet – den som føler seg ferdig utlært, er ikke utlært, men ferdig.

Lars håndterer hester og mennesker på samme måte. Man får klar beskjed om hvordan ting skal være og bør bli og man får ros når kravene innfris. En annen ting med Lars er at han ser noe i alle hester. Han vet at om man trykker på de rette knappene på en hest så vil den gjøre sånn eller slik – også med den rytteren som sitter på ryggen akkurat da.

Som person er Lars en person med glimt i øyet som alltid har en hilsen på lur og som hilser på alle.

Tony Andre Hansen om hestekaren Lars Jeg red for Lars både før jeg gikk på NTG og mens jeg var på NTG. Som elev merket man at han hadde en god utdannelse. Han hadde en enorm kunnskap på alle områder når det gjaldt hest.

I ridningen hadde han sterkt fokus på det grunnleggende, noe man jo eldre man blir skjønner at virkelig er det viktigste. Vi merket og lærte av hans store generelle hestekunnskap ved at vi hadde våre hester oppstallet hos ham. Jeg er takknemlig for årene med Lars, at jeg fikk lære om det grunnleggende av ham, at han satte det inn i et system for meg. Som person er Lars også en som setter seg inn i situasjonen og en som virkelig bryr seg.

1680 D 3-i-1 Detach-a-neck

3-i-1 ute/stalldekken med avtagbar hals. Ytterdekken i vanntett og pustende 1680 D materiale. Med bringe- og manke beskyttelse, samt mageplate.

Hals med innvendig vanntett snugfit for optimal komfort og varme.

Underdekken i 210 D nylon med 300 g fyll og avtagbare kryssgjorder.

Str 115-165

Ca.

2.999,-

210 D Liner

Separat underdekken til 3-i-1 dekken med avtagbare kryssgjorder. 200g fyll.

Ca.

749,1200 D Combo

Vanntett og pustende ute/ stalldekken med manke- og bringebeskyttelse.

Fast hals med innvendig Snugfit i vanntett fleece materiale for optimal varme og komfort.

500 g fyll. Str. 115-165.

Ca.

420 D Stable Plus

Stalldekken med suveren passform og fleece ”krave”.

400 g fyll. Str. 115-165. Ca.

1.199,-

Fås også i navy med 220 g fyll.

Ca.

1.099,-

1.829,-

1200 D High

Vanntett og pustende ute/stalldekken med mankeog bringebeskyttelse. 400 g fyll. Str. 95-165.

Ca.

1.449,-

Scan-kode

Se flere nyheter på riktig-hestesportbutikk.no De oppgitte priser er kun ca. priser. Vi tar forbehold for prisstigninger, trykkfeil samt utsolgte varer.

- og se mer