Norway Rock Magazine #119 2-2024 by Norway Rock Magazine

NORWAY ROCK MAGAZINE #119

Tool Time P.O. Box 1070, NO-7446 Trondheim magazine@norwayrock.net norwayrock.net facebook.com/NorwayRockMagazine @norwayrockmagazine ISSN: 1890-5838 UTGIS AV Rockpartner Publishing AS Postboks 100 Heimdal, NO-7473 Trondheim nrm@rockpartner.no

Festival season is well underway! At the time of writing, we are just a few days away from our annual visit to Tons of Rock in Oslo, which is celebrating its 10th anniversary. The headliners will be Metallica, Judas Priest, Greta Van Fleet, ZZ Top and Tool. Today we received a photo contract from Tool to sign, with the language 'the access, right and privilege' to photograph the band. Well, Tool, as brilliant as you are (especially Mr Danny Carey), the freedom of the music press here in Norway is also a 'right', so we at Norway Rock Magazine will not be signing it.

ANSVARLIG UTGIVER Morten Dahl

Godt summer, rockers!

ANSVARLIG REDAKTØR Anne-Marie Forker anne-marie@norwayrock.net

Anne-Marie Forker

REDAKSJONELT ANSVARLIG Geir Amundsen geir.amundsen@norwayrock.net BIDRAGSYTERE Tekst: Geir Amundsen, Bjørn David Dolmen, Anne-Marie Forker, Geir Larzen, Alex Maines, Pål J. Silihagen, Shamini C. Thevarajah, Ronny Østli og Jan Egil Øverkil. Foto: Anne-Marie Forker DESIGN Anne-Marie Forker

ABONNEMENT 4 utgaver: Euro 10

https://issuu.com/store/publishers/rockpartnerpublishing/subscribe

FORSIDE Deep Purple - Image: Jim Rakete ANNONSERING Ønsker du å annonsere i NRM? Ta kontakt på: annonser@norwayrock.net ABONNEMENT 4 utgaver: Euro 10 https://issuu.com/store/publishers/rockpartnerpublishing/subscribe NESTE NUMMER I salg fra sept 2024

FÅ DET DIGITALE MAGASINET

4 nummer

Euro 10,https://issuu.com/store/publishers/rockpartnerpublishing/subscribe abonnement@norwayrock.net

SPAR EURO 2

INNHOLD

04 04 The Black Crowes 09 Mr Big 12 Lenny Kravitz 15 Kaipa

18 Accept 24 Manic Eden 28 Airbag 32 Deep Purple 37 Nestor

38 Frank Hammersland 46 Jennifer Batten 52 Kerry King 54 Evergrey 58 Black Country Communion 60 Cavalera

64 Chris Summers 68 Masheena 70 Present 74 Mayhem 78 Dark Tranquility

58 74

80 Suicide Bombers 83 Skiver 96 Litteratur & Multimedia

Har begravd stridsøksen

Etter 25 år med krangel og dop ble The Black Crowes nærmest oppløst på dagen i 2015, men selv om brødrene Chris og Rich Robinson hardnakket hevdet at en gjenforening ikke kom på tale, tok det ikke mer enn fem år før de la ut på turné som The Black Crowes. I 2022 kom cover-EPen «1972», og i år kom omsider «Happiness Bastards», den første skiva med nytt og eget materiale på 15 år. Vi fikk gitarist og lillebror Rich på tråden for en oppdatering på ståa i kråkeredet. 4

NRM 2-2024

norwayrock.net

TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO: ROSS HALFIN

- Takk for sist, Rich, vi møttes sist i 2018 da du spilte her i Oslo med The Magpie Salute. - Stemmer, på den lille klubben (Krøsset) hvor jeg og John Hogg og Marc Ford gjorde den akustiske greia? Ja, jeg husker godt det. - Det var et knallbra band, men heldigvis viste «Happiness Bastards», den nye The Black Crowes-skiva, seg å være alt jeg inderlig hadde håpet at den skulle være. - Jo takk, jeg var veldig glad i Magpie, men veldig fornøyd med nyskiva også! - La oss starte med hvordan du og storebror Chris fant sammen igjen etter et ganske bittert brudd i 2015. Hva har endret seg siden da? - Det skjedde ganske mye. På slutten av tiden i The Magpie Salute begynte Marc Ford (gitar, også ex-The Black Crowes) å drikke tett og falle tilbake i sine gamle mønstre igjen, og jeg orket ikke det mer. John (Hogg, vokal) hjalp ham med dette, med å gi ham alkohol og drikke sammen med ham. Og jeg prøvde å si til John at: «Vær så snill, mann, Marc har et problem, jeg ser hvor dette bærer hen. Han trenger ikke en

drikkekompis.» Og det sporet bare fullstendig av. Vi dro til Rockfield Studios i Wales for å spille inn et par nye låter til «High Water ll», og Marc kom seg ikke ut av senga på en uke. Han spiller egentlig ikke på den skiva, og det er kjipt, for han har slitt med dette i årevis, og måten han og John håndterte dette på fikk meg til slutt til å si at: «Beklager, men dette vil jeg ikke være med på noe mer.» For dette bandet var min baby - jeg skrev låtene, produserte skivene, jeg setter sammen turneene, jeg tar ansvaret, og hvis vi tapte penger var det jeg som måtte ta den økonomiske støyten. Jeg ville ikke fortsette på den måten med folk som ikke tok ansvar og brydde seg. Det var en skikkelig nedtur, så jeg dro bare hjem etter turneen og begynte å tenke på neste trekk. - Da «High Water ll» kom ut uten noe promotering eller turnering, var det lett å skjønne at noe var i gjære, selv om det aldri kom noen offisiell uttalelse. - Nei, jeg ville ikke fortsette å tape titusener av dollar for folk som egentlig ikke ville være her. Men i løpet av den siste turneen spilte vi i Chicago, og helt tilfeldigvis var Chris også i Chicago og spilte på et annet sted, men vi var begge booket inn på samme hotell. (Historiebøkene viser at dette må ha vært 26. januar 2019, da The Magpie Salute spilte på Metro i Chicago, og Chris Robinson Brotherhood spilte på Thalia Hall i Chicago.) Så det at vi støtte på hverandre akkurat i det jeg hadde bestemt meg for å kutte ut Magpie og ikke hadde noen andre planer, var ganske spesielt. Og det norwayrock.net

NRM 2-2024

samme skjedde da jeg noen måneder tidligere var i New York, og Chris bodde på samme hotell som meg. Og det var første gang vi hadde møtt hverandre på årevis. - For en tilfeldighet! - Ja, og jeg hadde nevnt for en felles venn av oss at jeg hadde skrevet noen rockelåter, men ville ikke gjøre noe mer med Magpie, og jeg skulle gjerne ha hørt Chris sin stemme på disse låtene. Og vår felles venn svarte at Chris hadde sagt noe tilsvarende til ham om meg for bare et par dager siden. Det er artig så synkronisert vi har vært hver for oss i disse årene fra hverandre. Og da jeg noen dager senere traff på ham på hotellet, så var det bare godt å se ham. Vi hadde begge blitt eldre og modnere, vi har opplevd mye og kanskje forstått vår egen rolle i dysfunksjonaliteten, i stedet for å bare skylde på hverandre og skjelle hverandre ut. Nå hadde vi opplevd mer og sett hvordan ting fungerer. Vi følte begge at: «Nå skjønner jeg hva jeg gjorde som fikk deg til å føle det på denne måten.» Det var naturlige, positive elementer i vårt forhold til hverandre. Så at vi kom sammen igjen var egentlig ikke planlagt eller kalkulert, vi bokstavelig talt bare støtte på hverandre og følte at forholdet var mye bedre nå. Som to himmellegemer som ble trukket inn i samme bane igjen. - Så det var ikke slik at din manager ringte hans manager og fikk forhandlet frem en felles plattform på økonomisk grunnlag? - Nei, overhodet ikke. Dette gikk av seg selv. Men jeg skjønner at du spør. I løpet av årene fra hverandre, hvor tidligere bandmedlemmer har skrevet bøker om bandet og baktalt oss, så har Chris og jeg fått økonomisk gode tilbud om å gjøre turneer som The Black Crowes nesten hvert eneste år. Men vi takket nei, for dette handlet ikke om penger. Vi ville bare ikke. Tiden var ikke inne. Men vi gjenopptok kontakten, han fikk møte mine barn som han aldri hadde sett, jeg fikk møte datteren hans som jeg ikke hadde sett siden hun var baby, og det var bare hyggelig. Og så, etterhvert, begynte vi å komme inn på musikken, «Hva synes du om dette?» - «Vet ikke helt, hva tror du?» Og det er hva jeg likte med dette - det var en naturlig utvikling som gikk av seg selv. - Da vi snakket sammen i 2018 var du ganske tydelig på at en gjenforening av The Black Crowes ikke var aktuelt, at stemninga var for betent. Men kunne du med hånden på hjertet si at du ikke savnet broren din? - Vi trengte den tiden fra hverandre. Det jeg savnet mest i den perioden var kanskje kjemien vi har når vi lager låter. For når enn jeg skriver en låt, så skriver jeg den mer eller mindre ubevisst for stemmen hans. Det beste jeg vet er å skrive en låt og se den få liv, fra noe jeg bare hørte i hodet mitt og frem til den er innspilt og fremføres på en scene. Utfordringen er å få låten til å fungere i praksis! Men Chris var alltid broren min, selv om vi snakket sammen eller ikke. Nå er han også vokalisten i bandet mitt. Og heldigvis fungerer begge deler nå. - Var den akustiske turneen i 2020 og EPen «1972» i 2022 mer som en test for å se hvordan dere kom overens? - Nei, med en gang vi hadde bestemt oss for å gjøre «Shake Your Money Maker»-turneen for å markere 30 år siden debutskiva, så fikk vi oss en ny manager, og vi fikk inn helt nye musikere i bandet. Vi ville ikke forholde oss til dysfunksjonaliteten, med småligheten og folk som baksnakket oss. The Black Crowes var konstant plaget av det. Det var ikke bare jeg og Chris som lagde drama og kranglet. Så vi fant ut at for å sørge for at vi brødrene skulle kunne fungere, så måtte vi starte med blanke ark og få inn nye folk. Unntaket var Sven (Pipien, bass), som vi er veldig glade i, vi har kjent ham i 40 år, og det er aldri noe tull med ham. Han er bunnsolid både som menneske og som musiker. Han støtter oss. Og vi var fast bestemt på at dette ikke skulle bli en engangsforeteelse, 6

NRM 2-2024

norwayrock.net

én turné for å sope inn penger og så gi oss. Vi ville gjøre det skikkelig og se hvor langt vi kan ta bandet denne gangen. Og med nye folk så var alt helt kult. Vi ville ikke ha noe bullshit, vi ville ha positivitet, og komme oss fremover. For første gang er alle rundt oss, både musikere, managere og apparatet ellers, støttende og positive. - Men dere gjorde også en akustisk turne, bare dere to? - Ja, «Brothers On A Feather»-turneen rett før covid var ment å være en slags oppbygging til «Shake Your Money Maker»-turneen, med fullt band, men så rammet pandemien, og halvannet år gikk før vi fikk startet den turneen og spilte over hele verden. - Hvordan var første konserten med fullt band på Money Maker-turneen? - Det var to kvelder på et amfiteater i Nashville i juli 2021, og det gikk helt strålende. Vi hadde en glimrende produksjon på scenen, det var fullt hus, bandet spilte fantastisk, kjempestemning. En veldig bra kveld. Og sånn har det egentlig vært siden. Vi spilte først overalt i USA, så Canada, Europa og Japan, Australia, Sør-Amerika… vi turnerte i to fulle år. - Jeg så en video fra «1972»-EPen, hvor dere spilte «Papa Was A Rolling Stone», og jeg ble litt overrasket over å se Charlie Starr, frontmannen i Blackberry Smoke, på gitar i The Black Crowes. Men dere har kjent hverandre lenge? - Ja, Charlie vikarierte for den andre gitaristen som vi hadde da hadde lagt andre planer. Vi har kjent Charlie i evigheter, han

er en glimrende gitarist, og han liker og respekterer bandet, så det var naturlig å be ham steppe inn. - Jeg mener at han har sagt at det var en av dere som kom opp med bandnavnet til Blackberry Smoke? - Stemmer, det var Chris som foreslo det for dem. - Jeg skal innrømme at The Black Crowes mistet meg på 2000-tallet med «Lions» og «Warpaint» og «Before The Frost…», men på «Happiness Bastards» er dere tilbake i den mer rocka stilen fra første halvdel av 90-tallet. Var det en naturlig konsekvens av å spille «Shake Your Money Maker» hver kveld i to år? - Ja, du vet, vi har aldri tillatt oss å bli begrenset av vår suksess. Når du selger syv millioner av første skiva di, så er det ganske intenst. Du får aldri tid til å modnes, du kastes bare inn i ilden. Og det er fantastisk, særlig for en tyveåring, som jeg var da. Men kanskje det hadde vært bedre for oss å få tid til å prosessere dette. Det skjedde som det skjedde. Men vi fulgte det opp med å gå i studio og skrive og spille inn «The Southern Harmony And Musical Companion» på en uke. - Dere skrev og spilte den inn på en uke?!? norwayrock.net

NRM 2-2024

«Når jeg skriver en låt, så skriver jeg den mer eller mindre ubevisst for stemmen til Chris.» - Vel, vi hadde et par ideer liggende, men det meste skrev jeg og Chris i garasjen helga før vi gikk i studio. Jeg husker jeg skrev «Sometimes Salvation» der på fem minutter, den skrev seg selv. Vi hadde fullt turtall da, vi hadde akkurat gjort 350 konserter på 18 måneder, vi hadde med oss George Drakoulias som produsent igjen, så vi gikk bare rett i studio og spilte den inn på åtte dager. Vi følte ikke noe press på å komme opp med en ny «Hard To Handle» eller en ny «She Talks To Angels». Det er platebransjens måte å se på ting, mens vi bare ville lage en skive som rørte oss, som vi var gira på, som vi kunne føle oss stolte av, og det gjorde vi. - Det kan man kanskje si om «Amorica» også? - Ja, «Amorica» er samme greia. Vi ville lage en studioskive, men vi ville ta oss god tid, vi ville ha alle finessene på plass. Og «Three Snakes And A Charm» var en skarp venstresving fra den igjen. Der ville vi ha en delvis akustisk «Led Zeppelin III»-stemning på skiva, vi tenkte ikke på å være kommersielle og gi plateselskapet et produkt de kunne selge. Og det ble kanskje min favorittskive av alt vi har gjort. På «By Your Side» ville vi lage en rett-frem rockeskive. I tiden mellom «By Your Side» og «Lions» turnerte vi med Jimmy Page, og jeg lagde musikk til en film. Jeg tok alt jeg hadde lært fra de to opplevelsene og brukte det på å lage «Lions», og deretter la vi bandet på is i noen år. Da vi kom sammen igjen, lagde vi «Warpaint», som var mer et resultat av Chris’ fascinasjon av mer psykedelisk Grateful Dead-musikk eller hva du vil kalle det, men jeg var motvekten og prøvde å dra den andre veien, for jeg var ikke så interessert i den stilen. Til slutt gjorde vi dobbeltalbumet «Before The Frost… Until The Freeze», som også var veldig annerledes, hvor Chris og jeg skrev alle låtene på egen hånd, men også noen som jeg skrev 100 % alene, noe som kanskje var begynnelsen på slutten. Etter at vi gikk separate veier, sa Chris at han bega seg inn i den musikalske villmarken, og det gjorde kanskje jeg også. Jeg gjorde ting jeg aldri hadde gjort før, som å være turnégitarist i Bad Company, jeg spilte på andre folks skiver, jeg produserte skiver for andre, skrev låter for andre… Jeg kom meg litt ut av komfortsonen, jeg var ikke bare Black Crowes-orientert. Chris gjorde det samme med sitt eget band, så da vi kom sammen igjen i 20192020 og forklarte for hverandre hva vi ville ha ut av å jobbe sammen igjen, så var det en positiv ting. - Men inspirerte «Shake Your Money Maker»-turneen stilretningen på «Happiness Bastards»? - Ja, jeg koste meg på den turneen med å spille de låtene, det gjorde jeg. I starten var det vanskelig å fokusere på bare én skive. Siden Dag 1 har vi alltid endret på setlisten, plusset på og kuttet ut låter fortløpende som det passet oss. Vi spilte nesten aldri alle de samme låtene to kvelder på rad. Så det at vi nå i to år spilte disse ti korte konsise rockelåtene som var strippet for alt daukjøtt, jeg tror kanskje at det hadde sin innvirkning på de låtene som er på «Happiness Bastards». Jeg begynte å skrive låtene under covid, selv om jeg ikke skrev for en bestemt skive. Jeg hadde ikke annet å gjøre i halvannet år, da vi plutselig ikke kunne turnere! Så jeg sendte noen låter til Chris, og han sendte dem tilbake med sine innspill. Det var virkelig gøy, og det bidro virkelig til å styrke båndet mellom oss to. Vi bare lekte oss med disse låtene mens vi ventet på å starte turneen «Shake 8

NRM 2-2024

Your Money Maker», vi hadde ingen planer om å lage en skive. Men vi fortsatte å skrive låter også da turneen var i gang, helt frem til et par uker før vi begynte å spille inn denne skiva. Så vi har vært veldig fokuserte på låtene på denne skiva, og det tror jeg kan høres. - Har dere produsert denne skiva selv? - Nei, en kar ved navn Jay Joyce har produsert den. (Han har også gjort bl.a. Halestorm, Tim Finn og Coheed and Cambria.) - Jeg må innrømme at jeg ante ikke hvem Lainey Wilson (som synger på «A Wilted Rose») er, men jeg ser nå at hun har solgt ut Sentrum Scene her i Oslo i mai. - Nei, hun er en herlig dame, ekstremt talentfull, som gjør det veldig bra her i statene, vunnet Grammy og greier, det er litt mer countryrock. Jay Joyce har produsert den nyeste skiva hennes også, så han fikk henne inn, og jeg synes den duetten hun gjør med Chris på «A Wilted Rose» ble meget bra. - Jeg antar at på kommende turneer vil låtene fra «Shake Your Money Maker» få en liten pause, siden dere nå har spilt de så mye og har nytt materiale å vise frem? - Vi legger de ikke helt bort, vi kommer alltid til å spille noen låter fra den, men vi komme ikke til å gjøre hele den skiva igjen, nei. - Hvor mye har dere øvd inn med det nye bandet til den kommende turneen? - Vi har øvd inn mange låter fra den nyeste, og minst et par låter fra hver av de andre skivene. - Ser du på «Happiness Bastards» som en slags refleksjon av fortiden, eller starten på noe helt nytt? - Nei, jeg ser det mer som en fortsettelse av de vi har gjort de siste 35 årene. - Hva er tanken bak platetittelen? - Nå er vi ganske lykkelige, men vi er fortsatt bastards! - Men det kan tolkes som om dere visker ut fortiden når platecoveret her er en overmalt utgave av «Southern Harmony»coveret. - Tanken bak var mer at vi anerkjenner vår fortid samtidig som vi gjør noe nytt. Og det er litt kult å ha begge de aspektene inne.

norwayrock.net

PÅ SISTE REIS 35 år etter at debutskiva ble sluppet har Mr. Big bestemt seg for at tiden er inne for å legge inn årene, og spiller sin aller siste konsert i august 2024. Men før den tid kommer det både ny skive, den tiende i rekken med det selvforklarende navnet «Ten», og de kommer til Norge for en konsert på Rockefeller. Vi fikk frontmann Eric Martin på Zoom-skjermen for en kjapp oppdatering på status. TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO: TERRI SMITH, JOEL BARRIOS

- Så hvor i verden befinner du deg nå? - I kveld spiller vi den aller siste konserten i USA, i Buffalo, New York State, Billy Sheehans hjemby. - «Ladies Night In Buffalo»! - Ja, riktig! Jeg blir ikke overrasket om det er en gateparade eller rød løper for Billy i kveld. - Dere startet avskjedsturneen for rundt ett år siden. - Ja, sommeren 2023 var vi kun i Asia. Vi startet i Kina, og videre i Japan, Indonesia, Filippinene, Thailand, Sør-Korea, Taiwan og Malaysia. Så tok vi pause og gjorde USA i januar og februar, Europa i mars og april, så dro vi til Sør-Amerika i april og mai. I mai og juni har vi turnert i USA, men det er over i kveld. Det blir den aller siste konserten på amerikansk jord. Sebastian Bach har vært med som forband på en haug av konsertene i Sør-Amerika – jeg har hørt mye sjuke historier om den fyren, men han viste seg å være en riktig elskverdig fyr. Høyrøstet, aggressiv og sprø, men en fin fyr! - Jeg har mistet telling på hvor mange ganger vi har hatt intervjuavtaler med Sebastian Bach, men han har alltid kansellert i siste liten, eller rett og slett vært en no-show. Vi skulle faktisk hatt intervju med ham også i dette nummeret, men… - Sier du det? Jeg sto og så på ham fra siden da vi spilte på en svær arena i Santiago, Chile, og da han kom av scenen, svett og fæl, og så at jeg var der, ble han kjempeglad og ga meg en klem og strålte fordi vi tok oss tid til å se ham. Så som artist til artist har han vært fin, men det er jo veldig uproft å ikke stille opp på intervjuavtaler. - På denne turneen har dere spilt hele «Lean Into It»-skiva pluss noen andre låter fra de fire første skivene. Om en måned kommer dere til Europa. Blir det samme settliste her, eller tenker dere å spille

norwayrock.net

noen nye låter også? - Jeg håper det. Men det blir nok opp til meg å overtale de andre. Her om dagen hadde vi en Meet & Greet, med fans tilstede på soundcheck, og av og til spør fans om vi kan spille f.eks. «Take Cover», og Billy titter på meg og spør ‘Hva gjør vi?’, og jeg svarer ‘Lykke til! Sett i gang!’. Og jeg har sett Paul Gilbert på klinikker og snakke om å høre en låt på radio og deretter bare spille den. Han har en av de fyrene med totalt gehør som kan spille enhver låt etter å ha hørt den én gang. Men når det er snakk om egne låter, som vi har skrevet, som han har spilt inn på skive, så later han som om han ikke kan den eller husker den. Sikkert fordi det settet vi har øvd inn sitter som en kule, så de har ikke lyst til å gjøre ting som de ikke er helt trygge på, og Mr. Big øver ikke så ofte. Vi øvde i fem dager før denne turneen for ett år siden. Og siden har vi bare spilt akkurat de samme låtene hver gang. Og jeg synes det er kjedelig å gjøre de samme låtene gang på gang, da blir det en jobb. Det liker jeg ikke. Men hvis det er noen som kan få overbevist de andre om å ta inn et par nye låter som «Good Luck Trying» eller «Up On You», så er det meg. Og jeg kunne tenkt meg å ta inn «Who We Are», den liker jeg virkelig. Og så er det en kul boogielåt som Paul skrev som heter «What Were You Thinking», som har den snodigste, morsomste teksten. Det er en strofe som går: ‘Even Captain Kirk had mercy when he put his phaser on stun – what were you thinking when you told me that I wasn’t the one – even Captain Kirk, even Captain Kirk’. Så snodig, men veldig Paul Gilbert. Så ja, jeg håper vi kan gjøre to, tre nye låter, for vi har bare juli og august å spille dem på, når vi turnerer med Mr. Big i Europa, for så er det punktum. Etter det kan du kanskje høre meg gjøre de låtene på en akustisk turné. - Så med tanke på at i kveld er siste gang dere gjør hele «Lean Into It» er det kanskje siste gang noensinne at du spiller noen av de mindre kjente låtene derifra, som «Never Say Never» eller «Lucky This Time» eller «A Little Too Loose». - Ja, jeg gjør aldri de låtene akustisk. Jeg spiller låter som «Daddy,

NRM 2-2024

Brother…», «Alive And Kickin’», «Just Take My Heart» og «Wild World». Av og til turnerer jeg i USA med gutta fra Trixter som backingband, men vi spiller aldri låter som «Lucky This Time» eller «My Kinda Woman» eller «Road To Ruin». - Så de låtene pensjoneres nå? - Ja. Etter dette er det over. Det er en bittersøt følelse, for nå er vi så samspilte, vi er så dritbra nå, og de fleste konsertene er utsolgte – jeg vet ikke om det er fordi vi tar farvel eller fordi vi faktisk er et knallbra liveband, for det er vi! Så jeg sier ikke at vi gjør en feil her, men vi skyter oss selv litt i foten, for jeg synes ikke vi bør lukke døren fullstendig. Og da mener jeg ikke å gjøre flere årelange turneer, det orker jeg ikke lenger. Jeg har fått en raspete stemme de siste årene, og det er et slit. Etter at jeg har snakket med deg nå, må jeg gjøre stemmeøvelser og forberedelser til kveldens to timer lange konsert, og etter den må jeg gjøre nye stemmeøvelser. Det er beinhardt. Tidligere gjorde vi fem, seks, kanskje syv konserter i uka! Det var galskap! Og da var jeg i 30- og 40-årene. Nå har jeg kommet i 60-årene. Folk spør meg stadig: «Men hva med band som The Rolling Stones, de er over 80 nå!». Men hallo! De lever i total luksus, reiser med private jetfly, bor i penthouse-suiter og spiller én konsert i uka! Det blir også mye slitasje med all den reisingen vi gjør, det er slitsomt å hele tiden være på farten og nesten aldri ha tid til å finne roen, samt at Mr. Big-låter er mye hardere å synge enn Stones-låter. Vi dupper litt av på bussen når vi kan, men turneene er for lange nå, kjenner jeg. Jeg var supergira på å gjøre denne turneen, men etter ett år kjenner jeg at det begynner å røyne på. Og jeg har tatt meg litt vann over hodet her, jeg har andre prosjekter som jeg ikke bare skulle ha droppet. Finansielt er flott å ha andre bein å stå på, masse ulike jobber, men jeg hadde feilberegnet hvor mye jobb det er å gjøre en turné med Mr. Big. Vi gjør 23 låter, og det er et par soloer som gir oss en liten pause, men ellers går det i ett hele tiden. Vi har et gøyalt innslag, hvor vi bytter instrumenter på en låt. Jeg spiller bass, og Billy synger – han er dritbra på å synge gamle 60-70-tallslåter – Paul spiller trommer og Nick spiller gitar, han er god! Og det er en morsom pustepause. - Var det Pat Torpeys dødsfall i 2018 som fikk dere til å legge ned bandet? - For min del var det det. Vi hadde en vikar, Matt Starr, og ikke et vondt ord om ham, men jeg var ikke klar for å ta farvel med Pat, selv om han allerede var borte. Og det var mentalt utfordrende for meg mens vi turnerte. Og da vi avsluttet den turneen, gjorde vi ikke noe på et par år. Managementet vårt foreslo en avskjedsturné som egentlig bare skulle vare et par måneder, men da folk fikk høre at dette var farvel, så ramlet det inn med tilbud fra hele verden. De ramler fortsatt inn, men vi vil bare ikke gjøre mer. Det er ikke at jeg ikke liker å turnere, men jeg liker ikke å være borte i månedsvis. Jeg liker å gjøre konserter

10 NRM 2-2024

”Vi skyter oss selv litt i foten, for jeg synes ikke vi bør lukke døren fullstendig.” her og der. Og det er det jeg mente med at vi skyter oss selv i foten med å si at nå gir vi oss fullstendig. Vi kommer ikke til å gjøre som Mötley Crüe med et comeback etter et par år. Ingen sjanse i helvete for at vi gjør det. Vi har alle allerede lagt andre planer for livet fremover. Paul vil fortsette med sine instrumentalskiver og tilbringe mer tid med familien. Jeg ville også tilbringe mer tid med familien, men mine to sønner har flyttet hjemmefra og begynt på college. De gidder ikke å henge med gamle pappa lenger! Det skulle jeg ha gjort for 10-15 år siden. - Har dere noen spesielle planer for den aller siste konserten, som finner sted på en festival i Romania 23. august? Spille inn liveskive eller DVD? Gjesteartister? - Nei, det kommer en liveskive snart, med hele showet med hele «Lean Into It» og et akustisk sett, som jeg synes er forfriskende å gjøre. Jeg skulle som sagt gjerne ha slengt inn et par låter fra «Ten»-skiva, og det er noen andre låter som jeg også har lyst til å spille en siste gang med Mr. Big. Som «Temperamental»,

som jeg elsker å synge, og jeg savner å synge «Promise Her The Moon». Jeg klarer ikke å nå de høye tonene lenger, men det er en låt på førsteskiva vår som heter «Anything For You», som jeg forguder. Under Pauls solo pleier han å klemme inn masse kjenningsmelodier fra diverse filmer og TV-show, og nylig spilte han melodilinja fra «Nothing But Love», og jeg hørte det mens jeg satt backstage, og tenkte bare: «Jeg er jo her! La meg synge den jævla låten!» Men den går veldig høyt, så jeg vet ikke om jeg klarer den. På denne turneen er det noen klubbkonserter, men mesteparten er på festivaler, og da har vi ikke tid til å gjøre hele «Lean Into It», så da må vi kutte noen av låtene. - Dere spiller på Rockefeller i Oslo den 4. august sammen med Dokken. Er de med dere på hele Europaturneen? - Det vet jeg ikke. Er det Dokken med George Lynch? - Nei, han var vel bare gjest på et par låter per konsert i USA? - Riktig. Nei, jeg aner ikke hvem som er forband. De kommer og går, det er ikke noe vi styrer. Men jeg kjenner Don. Jeg har gjort noen akustiske greier med ham tidligere. Han er en fin fyr. - Fortell meg om hvordan dere valgte Nick D’Virgilio til å spille trommer på denne turneen. Jeg har vært fan av fyren siden Spock’s Beard på 90-tallet, og var henrykt da jeg fikk høre at han var med. - Jeg kjente ikke til ham, selv om jeg hadde

norwayrock.net

hørt navnet Spock’s Beard en million ganger. Det var Paul som foreslo ham, jeg vet ingenting om progrock. Prog for min del var da jeg var i high school og sang «Roundabout» med coverbandet der, og låter fra «The Lamb Lies Down On Broadway» med Genesis. Og jeg likte Styx. - Du vet at Nick har fylt skoene til Phil Collins og spilt trommer på en skive med Genesis? - Ja! Jeg vet det nå! Det er jo helt vilt! Og han har spilt med Tears For Fears, og han var barneskuespiller, og spilte i reklamefilmer og TV-serier. Og han gjør voiceovers og podcasts for Sweetwater, som er et slags hovedkvarter for musikkinstrumenter i Indiana, hvor han er trommeguden deres. Uansett, han er superfin fyr, og han hadde spilt på noen prosjekter med Paul, blant annet hans «The Dio Album» i fjor. (Hmmm, sikker på detta, Eric?) Jeg tror han spiller på «Holy Diver». Men vi hadde ikke engang noen audition for Nick. Han er en strålende trommis, og han har noen av Pat Torpeys karaktertrekk i spillemåte. Pussig nok, på et av de nye bandbildene hadde han en blå baseballcap med LA Dodgers på, og Pat var storfan av Dodgers. Nick er sportsfanatiker, og på alle fridager drar han på baseballkamper eller fotballkamper. Sportsfan som Pat, liten og tettbygd som Pat… han er en genuint trivelig fyr. Jeg likte ham med en gang jeg møtte ham. Jeg var ikke tilstede engang da de spilte sammen – de samlet seg hos Billy i Nashville og jammet et par dager, og jeg fikk bare tilbakemelding om at han var mer enn god nok. Nick kommer til å ta et par ukers permisjon mens vi er i Europa, for han har noen konserter med Big Big Train som han var forpliktet til å gjøre. Så vi får en vikar som heter Edu – jeg tror det er en forkortelse for Eduardo. - Snakker vi her om Edu Cominato, brasilianeren som blant annet spiller med Jeff Scott Soto og Geoff Tate? - Riktig! Og han spiller med meg, og han har spilt litt med Billy. Spiller og synger bra, trivelig ung fyr. Han skal spille med oss et par uker inntil Nick kommer tilbake. - Så vi får antagelig Edu og ikke Nick i Oslo? - Ja, jeg tror det. Beklager, sikkert nedtur for deg som sikkert hadde lyst til å treffe Nick, haha! Men Big Big Train er Nicks baby, han hadde ikke lyst til å svikte det bandet, og på et punkt så det ut til at han ikke kunne komme tilbake i det hele tatt, at Edu måtte fullføre turneen med oss. Men han fant en løsning for å komme tilbake til Mr. Big. For han er smart. - Hvordan tror du det vil føles etter siste konsert i Romania,

norwayrock.net

når dere setter dere på hvert deres fly for å reise hjem til deres respektive bosteder i San Francisco og Portland og Nashville, og ta farvel med Paul og Billy etter 35 år? - Det kommer uansett til å gå bedre enn vår forrige avskjedsturné, for da var det meg, Richie Kotzen, Pat og Billy, og vi kom ikke overens. Vi snakket ikke sammen på fem år, før Paul kom tilbake. Men denne gangen er det annerledes, og jeg vil holde kommunikasjonslinjene åpne. Jeg tar ikke farvel med de gutta for alltid. Mulig vi tar farvel musikalsk, selv om jeg synes det var en dum idé å legge ned. Vi burde heller ha kommet sammen et par ganger i året for å gjøre noe. Noen akustiske konserter eller en festival i ny og ne, spille inn en låt til en film, eller rett og slett bare samles på øvingslokalet og jamme og ta noen øl. Vi har et godt vennskap, spesielt på denne turneen. Og jeg vil beholde kontakten med dem, ikke bare ringe til jul og på bursdager. Under covid ringte jeg både Billy og Paul flere ganger. Vi mistet samholdet etter at Pat døde, men vi fikk det tilbake da vi skrev nye låter sammen hos Paul i Portland. Men ja, det kommer til å bli veldig vemodig. - Hva står på agendaen for Eric Martin i tiden fremover? - Jeg flyr hjem til California i morgen, og har en helvetes klesvask med svarte klær å ta meg av! Og så må jeg skrive tre tekster til et prosjekt jeg holder på med, Tak Matsumoto Group… - Du kødder! Kommer det ny skive med TMG? Elsker den første, men den kom jo i 2004 eller så! - Ja, riktig, tyve år siden forrige. Det var meg, Jack Blades fra Night Ranger, Chris Frazier fra Foreigner, og Tak Matsumoto. (Japans største rockegitarist, journ.anm.) Og turneen het «Dodge The Bullet Tour». Og denne gang blir det «Still Dodging The Bullet». Jeg aner ikke hvorfor, men denne gang blir det meg, Tak, Jack og Matt Sorum på trommer. Alle låtene er skrevet, så jeg må skrive de siste tekstene på søndag til tirsdag, for på onsdag begynner innspillingen av vokalen min i LA. Så har jeg et par uker fri hjemme, før Europaturneen med Mr. Big begynner. Og når den er ferdig har jeg et par dager hjemme før jeg skal på turné med TMG i Japan, men det er snakk om å få til noe i USA og kanskje noen andre steder også. Så skal jeg gjøre en juleturné i Japan for disse «Mr. Vocalist»-skivene som har solgt masse der borte, men fra og med januar 2025, så står det nå bare én ting i kalenderen min: «Hva nå?»

NRM 2-2024

LENNY KRAVITZ Here to be Human

12 NRM 2-2024

norwayrock.net

Lenny Kravitz released his twelfth studio album “Blue Electric Light” in May 2024. We sat down for a conversation with the man himself to discuss the new record and its youthful vibe, receiving a star on the Hollywood Walk of Fame, and just what on earth is a “TK421”? TEXT: ANNE-MARIE FORKER PHOTOGRAPHY: MARK SELIGER

Hi Lenny! Your new album “Blue Electric Light”, that’s got to be one of the best album titles I’ve heard in a long, long time. Thank you! And it instantly reminded me of a name you used early in your career, Romeo Blue – why did you choose to use that rather than Lenny Kravitz? At that time, it was something that I did, because at that time in my teens, I was not comfortable with my own name. I didn’t think that it sounded right, you know? This is the days of Madonna and Prince. And so, these guys gave me this nickname “Romeo” and I added the “Blue” to it and it became this thing – Romeo Blue. Then, I didn’t feel right about it. I felt like it was a persona but it’s not who I am, and so I went back to my own name, which was a beautiful experience, to accept it. Becoming Romeo Blue was an exercise in me finding my way home, back to myself. So, when you mention “blue” in the title of the new album, it’s not a reference to that? It’s not, but there are elements of it. I just woke up with this “blue electric light” in my head, went to the studio, recorded the song that was in my head, and for me “Blue electric light” is God, it’s love, it’s humanity, it’s vibration, it’s power. But this album has an essence of Romeo Blue, this album is somewhat the album I never made as a teenager. The sound, the vibe, the production is reminiscent of what I was doing pre“Let Love Rule”. Interesting. Like “Let Love Rule”, the album has a really youthful vibe, a joyful vibe, did you think of the influences you had back in your youth when you were making this? Not so much the influences –- a little bit – but more or less what I was then. It’s interesting that you say about this youthful thing. That youthful spirit of the time in my teens came back to me for some reason, and, I think it was because I’d written this book called “Let Love Rule” which came out in the beginning of the pandemic – I don’t know if you knew about that. Yeah, I did. Well, it became a New York Times bestseller. Great! It was wonderful. But the point is that I spent a lot of time in that book exploring my teen years, because the book was from birth till the first album, it stopped there. So I spent a lot of time exploring my teen years and I think that, then, when I started making this album, after the book had come out, that spirit came back to me. I had been in there digging and digging. So, I don’t think I’ve ever in my life, at this age, which is weird, felt more youthful, and I’ve realised that youthfulness is also a spirit, it’s a feeling. Part of it is age, part of it is how you feel, that’s why you can meet a ninety year-old woman who has the spirit of a little girl. That’s the spirit that’s within you. I hung out with some kids, I remember, when I was in school, we were ten years old, and there was this kid who would be like a little old man. He had the spirit of an old man, you know – very serious in the way he spoke and that. So, it’s a spirit. The album also represents now, with what’s going on, so it also brought that element together, with where I am. It’s got a cross-generational appeal. You mentioned that you

norwayrock.net

woke up with the song, “Blue Electric Light” in your head – All of them! That’s just how I work. Does it come to you in dreams? I’m just an antenna. So I’m just waiting to pick up what’s being transmitted. I don’t sit down to write. I let it come to me and then I put it together. So, when you go to the studio, do you have preconceived ideas? Yeah, I wait until I have an idea, I wait until I have something that’s come to me. Did you set out to do anything in particular with this album before you started it and then it turned into something different? With each album, I have no idea what I’m going to do. Never do I have an idea. If I have an idea, it means nothing [laughs], because whatever is going to happen, happens. There’s a heavy element of spontaneity in it? Yes. A lyric which really stood out for me was “I am here to be human” and I wondered what that statement meant for you – when you say it, what does it mean to you? To walk in my authenticity, to walk in my purpose, to do whatever I have to do to be in that place, you know? Also to love and to have gratitude, but it’s really about living in one’s purpose. I believe that we’re our most powerful when we’re authentic, to who and what we are. Not living a lie. So, that’s what the song’s about. We are spiritual beings having a human existence, and this is where we are right now. So, we are having this human existence and dealing with all of the dynamics of what being human is, the good, the bad, and the ugly – all of it. What is a TK421? I’ve heard Star Wars and all sorts of references. The song is about facing your fears and conquering your fears, doing what it takes to make your life better, so that you can live a better life. But the metaphor – it originally comes from Star Wars, it’s the number of

NRM 2-2024

a storm trooper – but in a movie that I love, called “Boogie Nights” by a director that I love, Paul Thomas Anderson, he uses “TK421” in his movie when one of the characters, who’s played by Don Cheadle, who’s working in a stereo store, is trying to sell a stereo to this guy, who’s telling him that the stereo is great as it is, but if you really want it to perform at its optimum level, with more bass, more punch, more dynamics, you have to get the TK421 modification… Ha! …which we do in the back room there, you pay extra, and now the stereo is that much better. So, I always loved that film and that whole TK421 thing, and it’s a kind of running in-joke within my people and my studio, this TK421 modification. Because, whenever I would ask the guy who runs my studio “what’s up with that piece of equipment that you’re fixing and that I need back?” he’d say “Oh, I’m doing the TK421 modification in the back.” He jokes about it. So, when I was putting this groove together there it came in my head, so, TK421 is something that makes it better, so much better. Sounds great. So, let’s make our lives better with the TK-421. You mentioned groove, there’s groove all over this record, but you also mentioned production in the studio, and I know you get involved with production too. Yeah, I produce the albums. Which was the trickiest track to produce and which was the easiest? The trickiest…. Hmmm…. Or just that took the longest. Hmmm – I don’t even know now. One of the ones that took time was a song called “Heaven” but that’s a song from high school time. I pulled two songs out from high school. And I had to really transcribe what was on this old, fucked up cassette that sounded really badly, it was damaged, and I had to transcribe all of the parts, all the sounds, and that was tricky, that took some time. What was the easiest? I don’t know. They all kind of flowed, actually. Again, interesting that you mentioned going back to your youth,

14 NRM 2-2024

you actually pulled a couple of songs from your youth and reworked them. I’ll have to listen to “Heaven” again and bear that in mind. “Heaven” and “Bundle of Joy”. Actually, sorry, “Bundle of Joy” was the most difficult, because it had all these synthesiser sounds and things that I had to program, and getting all the sounds right, the drums, the effects, everything took time. Your life has several contrasts in it, for example Jewish and Christian, and black and white. Do you feel that’s reflected in your work? I mean, it can be. I’m all over the place. Yeah, you defy categorisation. That’s just part of it. My life seems to be about contrasts. You recently received a star on the Hollywood Walk of Fame. Does that recognition mean a lot to you? Is it important? Is it important? It’s something that is appreciated and something that is just very surreal. It makes me think about all of the time, all the years that have gone past that I haven’t thought about, how I’d got there, to that place where I’m standing there receiving this. It was beautiful that so many of the people I grew up with were there, they were present. They had been a part of the journey, and I really appreciated that. My daughter speaking so beautifully and with so much love and so much humour. My brother Denzel [Washington]…. It was a wonderful celebration of life and accomplishment. You’re coming to Norway next month. I wondered what your memories are of being in Norway last time. I love it, I love it. Are we going to Oslo? Where are we going? It’s outside Oslo – Hamar. Ah, well, I’ve had great times in Norway. The people, chill, the fun, especially in the Summer. Yeah, it’s a great time to be there. You chose well with late June. So, I also just wanted to say Happy “Big” Birthday for next week. How are you going to celebrate? I’m having some friends and family get together. I do this every ten years only, so we’re going to celebrate and have a good time.

norwayrock.net

De tilsvarer en institusjon i svensk musikkliv, men som Hans Lundin – far i Kaipa-huset – beretter, så har posisjoneringen ingenlunde bevilget bandet en glipe til nasjonens folkemusikalske protektorat. Forholdet vil neppe endres radikalt i 2024, selv om «Sommargryningsljus» er Kaipas ypperste album på veldig lenge. TEKST: GEIR LARZEN

Til å diskutere verdens forfatning, samt Kaipas femtende studioplate, stiller både Hans Lundin og bandets ekstraordinære, kvinnelige vokalist, Aleena Gibson. Nestor Lundin befinner seg hjemme i Sverige, mens Gibson sitter på fortausrestaurant i Los Angeles. For å understøtte det kvalitative løft «Sommargryningsljus» innestår må man først bekjenne skuffelsen som forrige plate, barnlig oppstemte og fantasiløse «Urskog», avstedkom. Lundin deler ikke mitt syn på 2022-skiva: -Jeg liker «Urskog», særlig tittelkuttet, som er mystisk og nordisk, nesten klassisk folkemusikk, med brytende akkorder. Den minner litt om mitt aller første forsøk på å skape noe lignende, nemlig «Tajgan» fra 1978-skiva «Solo». Samtidig gir den litt Pekka Pohjola-vibber. Men kanskje opplevde jeg «Urskog» som et løft fordi vi fikk med oss Darby Todd på slagverk – en betydelig mer rockeorientert batterist enn Morgan Ågren. -Til langt heftigere «Sommargryningsljus» fant du angivelig et par ubenyttede, instrumentale demoinnspillinger fra 1990-tallet, som i stort monn dikterer «Seven Birds» og «Spiderweb Train», to av albumets fremste komposisjoner... -Da Kaipa kastet inn håndklærne i 1982, etter fem album, gjorde jeg tre soloplater som aldri vant gehør. Markedet endret seg, til det ble umulig å fremholde sitt virket. Det ble diskografisk bråstopp, men jeg fortsatte å skrive musikk under hele 90-tallet. Til sist hadde jeg bunkret opp med såpass gode idéer at jeg besluttet å tilvirke nytt album, som lett tilfeldig endte som «Notes From The Past» i 2002 – Kaipas comebackøyeblikk. Planen var å gjøre en dobbel-cd, men Roine Stolt mente prosjektet var bedre tjent som en enkeltdisk på 80 minutter. Dermed ramlet flere komposisjoner ifra, for så å bli glemt, inntil jeg nylig gjenvant et kassettbånd med påskriften «Demoer 90-tallet». Teipen skjulte masse uavnyttet stoff, og jeg ble særlig begeistret for to av låtene. Materialet redet på en gammel diskett til en Atari-computer. Jeg lyktes å bringe Atari-maskinen til liv, og overførte midi-filene til mitt nåværende norwayrock.net

innspillingssystem, med tekniske anvisninger for synthesizerlyd, og smått om senn gjenbygde jeg stykkene, med dagens lydkvalitet. -«Spiderweb Train» er sågar platas lengste spor, på 15 minutter. Hvor mye nytt ble skrevet til denne? -Originalt vedvarte «Spiderweb Train» i over 20 minutter, så mye ble faktisk nedskalert eller forkastet. Dernest skrev jeg en håndfull overgangspartier, for å sikre naturlig flyt. Flere av de originale instrumentalmelodiene ble forflyttet til vokalistene våre. Samme sak gjelder «Seven Birds»; her har jeg endog beholdt gitte klaviatursoli fra 90-tallets midifiler. «Seven Birds» og «Spiderweb Train» danner en herlig mosaikk, som peker bakover i Kaipa-historien, med friskt blikk. Resten av albumet er nypennet. Snart klokket albumet inn på 70 minutter, hvilket er i overkant vidløftig, men musikken fløt så godt at jeg ikke ønsket å radere vekk noe som helst. Ikke før hadde jeg slått meg til ro med et 70 minutter ekstensivt fonogram så dukket tittelsporet opp... Så inntraff i april 2023 da Aleena Gibson var på besøk og spilte inn vokal. Vi bevilget en pause i studioarbeidet, gikk ut og drakk kaffe hvorpå hun plutselig begynte å synge disse tonene som utgjør bærebjelkene i «Sommargryningsljus». Jeg spisset ørene momentant, og da hun registrerte min respons sa hun: «Ok, Hans, da skriver vi en låt sammen – for første gang». Det var et utrolig inspirert øyeblikk, for jeg hørte umiddelbart hvilke akkorder jeg ønsket å anvende. Vi hastet tilbake til studio hvor jeg lette frem besifring, hun sang litt, jeg foreslo små melodiske endringer, som falt i smak, og i løpet av femten minutter var stykket komplett. «Sommargryningsljus» er den kjappeste låten jeg noensinne har tilvirket, og det er ekstra gledelig at den ble komponert sammen med Aleena. Vi var ikke i tvil om at såpass vakker musikk hadde en plass på plata, selv om det innebar en ytterligere forøkning i spilletid. Samstundes klang stykket så uendelig svensk at det nærmest ble imperativt å ikle musikken svenske tekststrofer. Ordene ramlet ned i hodet mitt en dag jeg satt og drakk morgenkaffe. Det er noe magisk med «Sommargryningsljus», og da skal man ikke valse inn med analytiske øyne for å endre på ting. Låten er delt i to, og faller først og sist i albumutlegget. Siden var det plateselskapets idé å addere den NRM 2-2024

komplette tapningen som bonusspor. -Dette bringer Lundins tanker over på «Angling Feelings» fra 2007: -Nærmere bestemt låten «Path Of Humbleness», som frontes av Aleena og rommer samme omgang med nordiske folketoner. Teksttematisk dras linjer tilbake til Kaipas debutplate av 1975 og låten «Se Var Morgon Gry». «Dagens Port» fra «Inget Nytt Under Solen» handler også om gryning. «Visa I Sommaren» fra «Solo», som er en høyt elsket folketone, bærer samme tematikk. Døgnets fasetter, særlig gryning og solnedgang, er gjengangsmotiver i Kaipa-repertoaret. -Du gjør visse akkordbevegelser og toneartmodulasjoner, sporadisk av samme alen som Roine Stolt, som utgjør en stor del av Kaipas personlighet. Er du deg tilskyndelsen bevisst? -Er den positiv eller negativ, tror du? -Udelt positiv. -Jeg føler ikke at jeg komponerer; det er som om melodiene kommer på besøk. De banker på døren og ber om å bli tatt vare på, og dette skjer i de mest uforvarende øyeblikk. En tonerekke kan begynne å rulle i hodet, som jeg nedfeller rent rudimentært slik at den ikke forsvinner. Siden pleier jeg å la melodien hvile i noen dager, før den gjenoppsøkes. Om idéen fremdeles oppleves like god, går jeg videre, men heller ikke her føler jeg at musikken konstrueres. Den underlegges ikke analytisk tenkning, men appliseres naturligvis av mitt tonespråk. Man burde sikkert jage etter nye innfallsvinkler, samtidig som det gjelder å preservere ens kompositoriske særdrag. -Vi må vende blikket mot Aleena Gibsons fantastiske a cappella-sekvens i «Seven Birds», som er ny i Kaipa-kontekst... -Hun er veldig spontan. Jeg hender mine medmusikere veiledende demoer, og mot slutten av «Seven Birds» hadde jeg tenkt et lengre gitarsolostrekk, som i demotapning konkretisertes ved x antall støtteakkordsløyfer. Helt plutselig begynte hun å synge «Fly, fly, fly» og bad meg gjøre opptak. Siden dubbet hun seg selv tre ganger, før hun gikk videre til neste stemme med like mange spor. Alt skjedde så kjapt og impulsivt at jeg måtte anstrenge meg for å holde tritt. På null tid hadde vi et tjuetalls sangspor, i en sekvens opprinnelig ment for gitarsoli. Jeg brukte mye tid på å editere og arrangere sekvensen, slik den nu fremstår på plate, og Aleena ble fra seg av begeistring da resultatet kom henne for øret. Et annet parti måte vike for at vokalpolyfonien skulle gi mening, noe jeg gladelig prioriterte, fordi dette er upløyd mark i bandets annaler. -Duoen av Patrik Lundström og Aleena Gibson er for lengst blitt en integrert del av bandet. Tildeles de spesifikke sangstrofer, eller fordeles disse nærmest spontant? -Vi kjente ikke hverandre da kollaborasjonen ble innledet, og spilte gjerne inn samtlige vokallinjer med begges røster, for siden å

16 NRM 2-2024

avgjøre hva som fungerte best, men på de siste 5-6 platene har ikke dette vært nødvendig, fordi jeg kjenner den enkeltes kapasitet, sonoritet og stemmeleie. Jeg nedfeller ledevokal på demoene, men Patrik og Aleena er førsteklasses musikere som uavlatelig tilfører melodiene ny dybde og personlighet. Mange spør riktignok: «Hans, hvorfor synger ikke du på Kaipa-platene?», men det gjør jeg. Faktisk, siden «Keyholder» fra 2003 legger jeg hovedvokal på én låt per album. Det vokale er mer blandingsfordelt på «Sommargryningsljus», men jeg bidrar sterkt til eksempelvis «Chased By Wolves And Burned By The Sun» og «Like Thousand Dawns» - under sistnevnte gjør Aleena første del i 3/4-takt, mens jeg synger påfølgende vers i 13/8-takt. På årets plate er det aldri bare én av oss som synger, men helst alle tre i løpet av en og samme låt, hvilket oppleves forfriskende. Det veksler sågar instrumentelt. Jeg har et distinkt synth-oppsett som mange forveksler med gitar. Tittelkuttets intermesso høster mye ros grunnet Per Nilssons gitarsolo, men hele strekket toppes i realiteten av mitt klaviatur. Per er en fabelaktig gitarist, selv om han altså ikke briljerer i midten av «Sommargryningsljus». Misoppfattelsen bunner i at jeg skaffet fuzzboks til Kaipas fjerde plate, «Händer» fra 1980, som jeg koblet til synthesizerne når jeg skulle gjøre soli. Siden har oppsettet vært under utvikling. I 2001 medvirket jeg og Per Nilsson til folkmetallbandet Hagen og deres «Corridors Of Time»-skive, hvor masse synth ble kjørt gjennom gitarforsterkere, med wah-wah-pedal-effekt. Siden «Notes From The Past» er skisserte oppsett nyttet til hver eneste Kaipa-plate. Synthesizeruttrykket er i seg selv blitt en signatur. -Med såpass mange permanente ansikter tilknyttet Kaipas plater må det være lov å betrakte dette som et reelt band og ikke lengre bare et prosjekt? -Kaipa er et studioprosjekt, men samtidig definitivt et band, selv om vi ikke opptrer live. Ikke bare er det et reelt band; det er til og med et band bestående av verdenselitiske musikere! For meg er dette blitt selve drømmeprosjektet – jeg kan skrive hva jeg vil, uavhengig av vanskelighetsgrad, vel vitende om at sluttresultatet kommer til å klinge svimlende godt. Fiolinist Elin Rubinsztein har vært Kaipamedlem siden 2010 og medvirket til samtlige album etter «Angling Feelings», fordi jeg alltid skriver materialet som sjeler til folkemusikken, og da er Elin bare et tastetrykk unna. Fredrik Lindqvist, bassist i Ritual, meldte seg på i 2007, som fløytist. Han er et multiinstrumentalt talent, som dessverre ikke fikk bidra på «Children Of The Sounds», utelukkende fordi jeg ikke formådde å skrive ham adekvate melodilinjer; noen var pleonastiske, mens andre ble i overkant krevende. Fløyter har begrensninger i forhold til keyboardet. Ofte veksler Fredrik mellom to ulike fløyter, for at ting skal fungere. Jeg skriver uten tanke på pragmatikk – det løser

vi i innspillingsøyemed. Fredrik glimrer med sitt fravær på «Children Of The Sounds» og «Urskog», men denne gang måtte plata anrikes av et rikt assortiment fløyter, hvilket til de grader eleverer materialet. «Revolutionview», albumets mest folkloristiske tilslag, ville fremstå håpløst armodslig uten Fredriks og Elins tilstedeværelse. De understøtter musikkens akustiske proporsjoner. -Norge og Sverige har gode tradisjoner for rock i møte med folkemusikk, jazz og kirkemusikk. Hva definerer i så måte Kaipa? -Jeg vil helst ikke sette noen merkelapp på vår musikk. Dessverre må man det iblant, fordi verden har behov for å vite hvor ting skal plasseres. Jeg lander på at Kaipa er en smeltning av folk, fusion og progressiv rock, hvilket borger for konsise sangmelodier, folkemusikktoner og lengre instrumentalpassasjer i fusion-land. Du vet, folk som digger folkemusikk har ikke den minste aning om Kaipas eksistens. Årene går, og før eller siden burde noen i folkemusikkmiljøet oppdage oss, fordi vi representerer uhyre velspilt, moderne folkemusikk, men nei. De lever i en erkekonservativ boble, hvor intet nyskapende er av verdi. Jeg har til og med smidd spilleliste på Spotify som inneholder bandets mest folkemusikalske øyeblikk, i håp om at noen fra folkemusikkakademiet skulle våkne. Listen inkluderer kortere destillater som «Sattyg» og «Folkia’s First Decision», slik at låtenes lengde ikke skal gå å benytte som motargument. Selv er jeg ikke veldig Eurovision Song Contest-interessert, men jeg fikk med meg norske Gåte, i den grad at jeg imponerte min datter med informasjon om hvilken brudemarsj bandet implementerte i sitt bidrag. De gjør en fantastisk tolkning. -Hva slags musikk lytter Hans Lundin til når han ikke arbeider i Kaipa-smia? -Jeg betrakter meg som lett uinteressert. Det dukker stadig opp nye innspillinger, som jeg kan låne øre til, men aldri oppsøke igjen, fordi man predikerer eksakt hvordan låten utfolder seg. I tillegg lytter jeg til ny musikk av venner og bekjente, eksempelvis The Flower Kings og Hasse Fröbergs soloprosjekt. Rent generelt er det sjelden jeg finner noe som berører eller oppleves spennende. Noen ganger kan jeg lytte uavkortet til et album, og etterpå spørre meg selv: «Er det noe som har festet seg?», hvorpå svaret alltid blir «nei». «Behøver du lytte mer?» «Absolutt ikke.» I sommer feirer jeg 60 år som yrkesmusiker, og da har man spilt så mye uensartet musikk at man synes å ha hørt alt før. Imidlertid forekommer sjeldne øyeblikk av momentant oppvåkning, slik som da Riverdance nådde verden på 90-tallet, med irsk folkemusikk i heftige arrangementer, pluss bandet Iona – et slags progressivt band med kvinnelig vokalist som faktisk inspirerte meg reelt. Ofte går jeg tilbake i tid og oppdager helt nye aspekter ved et album fra 70-tallet; tiåret hvor populærmusikken ikke kunne forutsies. I

norwayrock.net

dag skal alt være forbasket stereotypt. Amen til det. Vi byr Lundin farvel, og kaller opp Aleena Gibson, som lever et rikt musikalsk liv også utenfor Kaipa. Når man først har sangtalentet i tale, fra fortausrestaurant i Los Angeles, etterspørres informasjon om dennes bakgrunn. -Jeg er født inn i en musikalsk familie, hvor pappa Lars Högdahl var trubadur som blant annet jobbet i svensk radio, og mamma Lena Högdahl ledet Fredagsbandet, sammen med far, da jeg fødtes. Med tre barn kunne de bare musisere på fredager. Jeg vokste opp med deres øvinger, hvor det gikk i 60- og 70-tallsmusikk, som The Beatles og The Mamas And The Papas, med mye flerstemt sang. Fredagsbandet besto av fire medlemmer, hvor samtlige bidro vokalt. Da jeg selv begynte å skrive musikk som 12-åring fant jeg låtpermen til Fredagsbandet, og lærte meg hvert eneste stykke og hver eneste stemme. -Men du har ingen bakgrunn fra den progressive rocken? -Idolene som barn var Abba og Björn Skifs, men jeg snek meg til å låne visse skiver fra rommet til storebror, hvor jeg blant annet fant Queen-albumet «A Night At The Opera». «Love Of My Life» gjorde meg totalt forelsket i Queen, som i neste instans nærte nysgjerrighet til flere rockeband fra 1970-tallet. Rock er blant mine hovedinfluenser, men jeg har aldri tenkt i sjangerbaner. Et band som Yes digget jeg også, men ikke synthmusikken som oppsto i overgang til 80-årene, eksempelvis Ultravox, selv om forholdet har endret seg i dag. Jeg kom godt overens med Patrik Lundström, som anbefalte meg til Hans Lundin den gang jeg endte med å synge én låt på Kaipas comebackalbum, «A Road In My Mind» fra «Notes From The Past». Patrik var grunnen til at jeg takket ja; selv likte jeg ikke musikken, hvilket er rart å tenke på. Noe av grunnen kan være at jenta på demoversjonen la for dage et ganske skrikete operautrykk. Imidlertid ble låten bedre og bedre hver gang jeg sang den, og jeg ble til sist rett så fornøyd med hvor vi havnet. Etter at skiva ble sluppet høstet jeg overveldende respons, noe som kom helt bardus på. Det mange ikke vet er at Aleena Gibson har bodd og livnært seg som låtskriver og sanger i Los Angeles i over ti år. -Inntil nylig var Los Angeles mitt hjem, men nå bor jeg i Sverige og der tenker jeg å ha mitt fremtidige hovedsete. -Hvordan spiller du vanligvis inn et Kaipa-album? -På de siste 9 Kaipa-platene har jeg flydd inn fra USA, gjort mitt og reist tilbake. «Sommargryningsljus» er den tiende Kaipaplata jeg medvirker til. Dette føles som et reelt band. Det eneste nedslående er at vi ikke holder konserter. Aller helst skulle jeg ønske vi la ut på turné, men det krever mye i alle ledd, ikke minst et band som har lyst. Jeg er ikke i tvil om det sceniske kvalitetsnivået vi ville ha norwayrock.net

ligget på; Patrik og jeg kan utmerket vel bære repertoaret, sammen med et stjernelag av instrumentalister. Hans Lundin er perfeksjonist, og må til syvende og sist fatte beslutningen om å dra Kaipa til scenen, noe han ikke ser ut til å ønske. Alle er massivt fornøyde med «Sommargryningsljus», ikke minst Aleena Gibson: -Jeg sier det hver gang, men dette er mitt favoritt-Kaipa-album! Vi har virkelig løftet oss til nye høyder denne gang. Jeg er euforisk. I tillegg tror jeg musikken vil appellere til riktig mange allmennlyttere også, og ikke bare nerdene. Hasse har, som komponist og arrangør, fått til en enestående likevektighet. Denne plata er først og fremst vakker. -Hvordan oppsto a cappella-sekvensen i «Seven Birds»? -Utgangen fortjente noe større, og jeg følte meg som Freddie Mercury da vi satte i gang. Det var et sjeldent inspirert øyeblikk, hvor sanglinjer spiret på løpende bånd. Hans bare lo mens vi spilte inn. Etterpå har jeg latt meg sjokkere over resultatet. Sekvensen representerer noe nytt i Kaipa-universet, trolig fordi det kommer fra meg. Hans sier aldri nei til andres idéer, men oppfordrer snarere til friske tanker. «Sommargryningsljus»-låten oppsto også på mitt initiativ, og markerer det første musikkstykket som jeg og Hasse skriver sammen. Så avstedkom på dennes vesle altan. Låten er inkarnasjonen av svensk sommer, synes jeg. -Stykket rommer også en nordisk melankoli... -Min mor pleide å dikte slike melodier. Jeg minnes hennes «Blåtonsvals» som jeg faktisk har vurdert å presentere for Kaipa. Det skulle bli en bra match. Gibson bryter ut i høylytt, erkesvensk melankolisang ved fortausrestaurantbordet, og man er ikke et øyeblikk i tvil om at mors melodi ville fungere ypperlig i Kaipa. -Kanskje jeg tør å foreslå denne foran neste plateinnspilling, ha ha ha. Favorittsporet fra «Sommargryningsljus» er forresten «Like Thousand Dawns», men jeg oppdager stadig nye elementer i plata som gjør meg glad. Man har jo vært med på plateprosjekter som ikke endte godt. I øyeblikket jobber jeg med produsent og låtskriver Walter Afanasieff, her i USA. Han står blant annet ansvarlig for «All I Want For Christmas Is You», og har just komponert en låt for Barbra Streisand og Paul McCartney – ryktes det. Jeg skriver med Walter i øyemed å utvikle nye artister, men jeg ankommer Sverige om en måned og skal bruke hele sommeren i mitt kjære hjemland. Da burde man kunne gjøre en håndfull konserter som nedstrippet trio og dra noen Kaipa-låter. Hans vil ikke sitte med ansvaret, men trolig vende tommelen opp for sådant prosjekt. Alt er mulig, inkludert å gjeste som vokalist med et par Kaipa-låter i andre konstellasjoner, kanskje med et av Jonas Reingolds evenementer. Jeg er

veldig åpen for den slags. -Kaipa-låten som til de grader hamret inn hvilken fantastisk sangerinne du er, heter «The Words Are Like Leaves» og lokaliseres på 2010-skiva. -Åh, takk, jeg elsker den! 2010 var året hvor jeg senket skuldrene og forsto at det kunne ha noe for seg å la andre produsere ens vokal. Vi taler et realt aha-øyeblikk. Frem til da var jeg alltid uhørt selvbestemmende, på grensen til diva, ha ha ha. Jeg erkjente plutselig at det gjelder å slippe kontrollen overfor produsenten. Patrik og Hans produserte vokalen i «The Words Are Like Leaves». Jeg nådde nye høyder ved å la meg veilede. Til «In The Wake Of Evolution» vågde jeg dessuten å anvende andre musikkstiler. Bandet vokste på det. På spørsmål om musikalsk intellekt versus instinkt minnes Aleena Gibson innspillingen av et komplisert stykke i 13/8takt: -Man skulle telle til tretten, ikke sant, og Hans sto i studiorommet med hevet hånd for å telle meg inn. Jeg fattet ikke hvordan jeg skulle treffe 1-eren. For meg handler det om grenser mellom logikk og estetikk. Logikken fordrer en matematisk tilnærming, mens det estetiske vedrører følelser. Melodien er estetisk, men rytmikken matematisk. Musikk er en kombinasjon av skisserte ytterpunkter. Nevnte innspilling løste seg forresten da jeg bad Hans legge vekk tidtakerhånden og jeg i stedet fikk føle meg frem til vokalens inngang. Å synge på følelse er åpenbart min greie, i motsetning til logikk, og med det er alle glade og fornøyde, ha ha ha. Hasse sender oss musikken innen vi går i studio, men jeg har lært å ikke være for forberedt; da går spontaniteten tapt. Ofte sysler vi med vanskelig musikk, og jeg er ikke av dem hvor alt sitter på første tagning, så i Kaipasammenheng får man ta tiden til hjelp. Hittil har det fungert slik at jeg besøker studioet til Hasse i 4-5 dager, jobber på, reiser hjem og returnerer for nye sesjoner hvor ting kompletteres, legges på nytt eller videreutvikles. Vi har funnet en god arbeidsmetodikk.

NRM 2-2024

Ringrever med 18 NRM 2-2024

norwayrock.net

d baller av stål norwayrock.net

NRM 2-2024

Accept er en institusjon i heavy metal. Det tyske maskineriet har siden oppstarten i Solingen i det herrens år 1976 holdt stand med unntak av noen avbrekk. Hele 16 album har bandet gitt ut, og i vår kom det 17., med tittelen “Humanoid”. Bandet har vært igjennom en rekke utskiftninger opp gjennom årenes løp og i dag er det bare ett originalmedlem igjen, og det er riffmesteren Wolf Hoffmann. Hva passet vel da bedre enn å ta en liten prat med sjefen og motoren i bandet, Wolf. TEKST: PÅL J. SILIHAGEN FOTO: CHRISTOPH VOHLER LIVEFOTO: ANNE-MARIE FORKER

- Hei, Wolf. Håper alt står bra til. - Jo, takk, bare bra. Hvor er du? - Hehe, jeg sitter hjemme på kjøkkenet her i Norge, jeg bor rett utenfor Oslo. Hva med deg? - Aha. Jeg er også hjemme, men jeg sitter på kontoret. I USA. Hyggelig å møte deg. - Jo, takk det samme, men har dessverre ikke eget kontor, så må ta det fra kjøkkenstolen. Du har besøkt Norge og Oslo en rekke ganger.. - Det stemmer. Har vært mange ganger i Norge og jeg elsker det. - Det er ikke så lenge til dere kommer tilbake heller? - Nei, jeg tror vi kommer tilbake i november. Vi skal ut på turne nå snart i forbindelse med det nye albumet. Jeg skal bare sjekke her for sikkerhets skyld. Joda, det stemmer og vi pleier jo alltid å ta en stopp i Oslo. Så det hadde vært rart om vi skulle la være denne gangen. - Det blir nok bra, men la oss snakke om den nye skiva “Humanoid” som kommer i april. Vil du si noen ord om den? Hva kan fansen forvente denne gangen? - Den kommer i april. Splitter nytt album. - Det er deres 17. album. - Ja, det er vilt. - Hvordan gikk prosessen med å lage den nye skiva? Da dere ga ut den forrige “Too Mean To Die” var det midt under pandemien, så fikk dere gjort det slik dere ønsket denne gangen? - Prosessen har egentlig gått knirkefritt. I forkant satt jeg og skrev og skrev, og visste egentlig ikke hvor langt jeg hadde kommet. Jeg hadde mange ideer, men manglet en mer strukturert plan på hvordan det skulle bli eller låte. Og noen ganger trenger man litt hjelp til akkurat det. Som for eksempel “hei, dette låter veldig bra” eller “dette er ikke helt der”. Så vi dro til Andy Sneap (produsent) i England og var hos han en uke. Der gikk vi igjennom alle ideene og plukket ut de beste temaene. Vi satte oss rett og slett ned og bygde opp låtene. Det var mye av mitt materiale, men også noe av Uwe (Lulis) sitt. Martin Motnik, bassisten vår, bidro også med noen tekster. Så det var det samme teamet som jobbet med sangene denne gangen også som på “Too Mean To Die””. - Stemmer det, Andy Sneap produserte den forrige skiva også. - Ja, han har vel produserte de fem-seks siste platene. Nå, husker jeg faktisk ikke helt korrekt, men det er over mange år ja. Helt tilbake til da vi startet opp igjen i 2009 og ga ut “Blood of the Nations”. Nå må jeg faktisk telle over alle platene i hodet, Joda, det er seks plater med den siste. - Og han spiller også i et annet stort navn innen heavy metal, Judas Priest. Dere har kanskje snakket litt om det også? - Ja, kanskje det. Litt. Men jeg vil ikke dele noen detaljer med deg om

20 NRM 2-2024

det altså. Men du vet, han er en veldig heldig fyr som fikk bli med i et av de største og mest legendariske bandene i heavy metal. Han ble jo etter hvert spurt om å hoppe inn i bandet, og hvem ville vel ikke ha ønsket det. Det må jo være en fantastisk jobb. - Men du har jo allerede drømmejobben. - Det har jeg virkelig. Drømmeband og drømmejobb. - For ellers hadde du vel ikke fortsatt karrieren over så mange år. Helt siden 1976 har du holdt det gående med bandet, minus et “lite” avbrekk fra slutten av 90-tallet og frem til 2009. - Nei, det er sant, og det er snart 50 år siden. Det er helt vilt. - Det er lengre enn de fleste ja, og det må sikkert kreves mye hard innsats og motivasjon for å holde på så lenge på det nivået. I tillegg regner jeg med at du også har lagt inn innsats når det kommer til personlig helse. Du ser uforskammet frisk og rask ut, og det er tydelig at du trener mye. - Jo, takk for det, men tenker du at Accept er dårlig for helsa? - Haha, nei, helt klart ikke, Var ikke det jeg mente, men poenget mitt var at det kreves sikkert mer innsats utover det musikalske for å holde løpet på det nivået der? Og du ser ut som en som trener. - Det gjør jeg. Jeg bare tuller med deg. Det er klart at det er viktig å ha fokus på god helse, og det å trene litt og spise sunt har ingen vondt av. Jeg trener når jeg kan og har tid, men sånn som i dag rakk jeg ikke en treningsøkt da det er intervjuer hele dagen. Men kanskje det blir en økt senere i dag. Jeg prøver i hvert fall å få trent litt hver dag. Litt er også bedre enn ingenting. Men jeg må være helt ærlig og si at det sklir litt ut noen ganger, spesielt når det er hektisk. Det er ikke noe kult å gå opp i vekt, og det merker jeg ganske fort og tenker at det suger, det må jeg bli kvitt. - Det er bra du holder deg i form, i motsetning til meg. Men la oss snakke litt mer om den nye skiva “Humanoid”. De siste skivene deres har i mine ører hatt noen små budskap om hvordan verden har blitt og betraktninger rundt det som kanskje ikke er så lett å høre. Har jeg misforstått eller er det noe i det? Det er sjeldent dere synger om tapt kjærlighet og sånne litt overfladiske ting. - Jeg vil ikke si at vi har et budskap, jeg vil heller si at vi observerer hva som skjer i verden. Et budskap vil ofte si at man har en løsning på problemet, men det har vi ikke. Sånn som nå snakker alle om KI (Kunstig Intelligens) og det vil kanskje endre livet til folk og spesielt musikere og kreative mennesker. Så det å lage et album om menneskeheten virket som en god ide denne gangen. Men det betyr ikke at vi har et direkte budskap, men mer en generell observasjon av hvordan utviklingen er og fremskrittene teknologien gjør. Dette virker selvfølgelig inn på alle oss mennesker, enten vi vil eller ikke. Hovedsakelig skriver vi tekster som opptar eller interesserer oss, og noen ganger skriver vi mer generiske tekster om rock ‘n’ roll. Vi har de også. Alt trenger ikke ha en dypere mening og være dødsseriøst. Vi har for eksempel en sang som heter “Straight Up Jack” og det er rett og slett en enkel drikkesang. Den har

norwayrock.net

også et ganske enkelt gitartema, ikke ulik “Hey Joe”. Det er bare en morsom sang uten noen dypere mening. Men tittelsporet og tittelen på den nye plata er veldig dagsaktuelt og føltes riktig for oss. Så sånn ble det denne gangen. Vanligvis setter vi oss ikke ned og skriver et nytt album i en sammenhengende prosess. Det er vanligvis bare en haug med låter vi har lagd som etterhvert blir et album. Når vi skal velge tittel på plata så plukker vi ut den låten som høres mest tittelverdig ut. Og denne gangen ble det “Humanoid”. Vi hadde også en ide om hvordan coveret skulle se ut, og det passet bra med tittelsporet vi valgte. Forrige album var det “Too Mean To Die” som passet bra under pandemien da alle snakket om sykdom, virus, død og all mulig elendighet. Det var en tittel som passet bra til verdensbildet da. - Skjønner, men det er også en form for et budskap. Altså at dere følger med og observerer. Uten at dere har noen løsning på problemene eller situasjonen, kan det være et signal til mange at dere følger med og at dere får folk til å reflektere. Det er jo også viktig, selv om musikken er den viktigste faktoren. - Det er for så vidt sant, men som jeg sa har vi ikke et budskap, men vi følger med og prøver å lage noen låter som er dagsaktuelle og engasjerer oss som mennesker. Ikke bare som musikere. Det er helt klart lettere å skrive tekster om noe som interesserer og engasjerer, men som en kan høre på platene våre er det også enkle tekster som ikke har noen annen mening enn å være litt festlige. Jeg ser ikke på meg selv som en person som skal vise folk den riktige veien. Vi kaster det bare ut, så får folk tolke det som de vil. Hvis du mener at vi har et budskap, så skal du få lov til å mene det. - Hvordan er det å lage nye låter etter så mange år? Er det lett eller blir det vanskeligere? Kommer låtene til deg i drømmene dine eller mens du sitter på do, for eksempel? - De kommer aldri til meg når jeg sover. Noen ganger får jeg ideer når jeg står i dusjen, det er litt rart, men kanskje det er det varme vannet og at jeg avslappet som gjør det? Men uansett så må jeg være i riktig modus for å lage låter. For å si det rett ut så må jeg gå inn i en låtskriver-modus. Sånn som nå når albumet er ferdig, er jeg ikke i låtskriver-modus. Nå fokuserer jeg bare på turneen og promotering av albumet. Så akkurat nå har jeg null ideer. Men jeg vet at når turneen er over så må jeg endre modus, svitsje over bryteren, og begynne å tenke på nye låter igjen. Da er det ankeret ned og fokus på nytt album, og det er som regel da ideene kommer. Ikke midt i masse annet. Hvor ideene kommer fra vet jeg egentlig ikke, men så lenge de kommer bryr jeg meg ikke. Da jeg er i en låtskriverprosess og for eksempel har hatt en morgenøkt, så kan det skje at jeg får en kjempeide senere på dagen, lenge etter at jeg har avsluttet økten. Da er jeg

norwayrock.net

i modus og det kan være ting som trigger meg, og plutselig har jeg fått ideen jeg trengte på grunn av noe jeg har sett, lest eller opplevd. Eller rett og slett bare tenkt på. Det er vanskelig å forklare. Men du skjønner greia. Det handler om å være fokusert og mottakelig. Når jeg ikke er i det moduset skjer det ingenting. - Skjønner. Det er rett og slett en jobb som du deler inn i flere oppgaver, og det høres ut som om du er en veldig strukturert person. Skal ikke si at det er typisk tysk, men vi nordmenn er også litt sånn. Uten å generalisere for mye selvsagt. Noen liker struktur og trenger det for å skape noe fornuftig, mens andre skaper ting i og av kaos. Nok om det. Vi må snakke litt om gamle dager også. Du er jo ikke bare musiker og gitarist, men også profesjonell fotograf. - Det stemmer for så vidt det, men ikke nå lenger. Jeg tok masse bilder før, og spesielt i perioden Accept hadde pause. Etter at vi startet opp igjen bandet så var det ikke tid til å gjøre begge deler. Og uansett så hadde teknologien begynt å endre seg med digitale kameraer. Jeg tok bilder med et gammeldags polaroid-kamera, i dag kan du ta gode bilder selv med en mobiltelefon. Da jeg holdt på var det på gamlemåten med å fremkalle film på laboratoriet. Da det digitale begynte å komme så mistet jeg interessen, og det var bra at den ene tingen fadet ut mens det andre kom tilbake, altså musikkarrieren og Accept. Det var veldig bra timing for min del, for jeg ville nok ikke ha fortsatt som profesjonell fotograf med

den nye teknologien som kom. Det har nesten blitt for lett å ta bilder i dag, og med en god mobiltelefon med et bra kamera kan du ta bra bilder. Det har nesten blitt for lett. - Mulig det, men det kreves talent å ta gode bilder uansett kvalitet på kamera. Jeg er elendig på å ta bilder. Uansett er det nok mange som er glade for at du la kameraet på hylla og vekket Accept fra dvalen. Siden vi snakker om kameraer. Hvordan opplever du å stå på scenen i dag kontra i gamle dager da det ikke fantes smarttelefoner? Min opplevelse er at mange er minst like opptatt av å filme, ta bilder konserten igjennom, som det å oppleve det som skjer på scenen. Det blir ikke det samme å se en konsert gjennom et kamera, det er i hvert fall min mening. - Det var mye friere før. Nå blir alt fanget opp, og hvis du gjør en feil så går det verden rundt. Det legger helt klart noen bånd på meg når jeg vet at jeg blir konstant filmet. Før så var det over når konserten var over, og du kunne nesten gjøre det du ville på scenen. Masse ville greier som var over og ute av verden etter at konserten var slutt. Slik er det ikke lenger. Du tenkte ikke over det etter å ha fått et spontant innfall på scenen, det var over da det var over. I dag tenker du at alt blir filmet, og det blir foreviget til evig tid. Så ja, jeg følte meg nok friere før. Jeg vil ikke si at jeg føler meg direkte kontrollert, men kanskje litt mer bevisst på hva jeg gjør på scenen. - Men er det ikke litt irriterende å se inn i masse kameraer når du står på scenen?

NRM 2-2024

- Tja, forestill deg at du og jeg sitter og drikker kaffe og skravler sammen. Praten går lett helt til noen kommer og stikker et kamera opp i ansiktet ditt. Da vil du bli mer bevisst på hva du sier og hvordan du sier det. - Det var et veldig godt poeng og gir et godt bilde av hvordan det kan oppleves. Men det er sannsynligvis ikke så mye å få gjort med det.. - Nei, det er nok ikke det, og en må bare gjøre det beste ut av det og levere så godt en kan. Som jeg sa så gjør det at man er mer bevisst på hva man gjør og opptrer, og kanskje noe av spontaniteten forsvinner. Men det er viktig å si at det fortsatt er veldig gøy å spille konserter. Det er bare litt annerledes. Når du står på scenen så ønsker du å være fri som fuglen. - Men du synes fortsatt det er gøy å stå scenen? - Ja, selvfølgelig. Herlighet. Det er jo derfor

22 NRM 2-2024

jeg gjør alt det andre, slik som dette intervjuet. Det er øyeblikkene på scenen som betyr alt. Og det er derfor jeg blant annet skal bruke elleve timer på å reise til Sør-Amerika, sitte ukomfortabelt, kanskje bli matforgiftet og så videre. Neida, det går nok bra. Det er det verdt. - Vi får satse på det. Men hender det at du blir lei av å spille de gamle låtene? Kaster du litt opp i munnen når du skal spille for eksempel “Balls To The Wall” eller “Princess of the Dawn”? - Nei, aldri. Det er en stor misforståelse når folk tror at det er kjedelig å spille de gamle låtene. Det er ikke det. Når du sitter alene og øver på dem så kan det bli kjedelig for noen av er ganske enkle og du har spilt dem tusenvis av ganger. Men så fort et publikum responderer på låtene så er det de beste opplevelsene på scenen. Jo eldre, jo bedre egentlig, for det betyr virkelig at publikum liker låtene. De gamle klassikerne som du nevnte og

“Fast As A Shark” kan jeg spille i søvne, men når vi spiller de foran et publikum så forandrer det alt. Da er det fortsatt like gøy, selv om vi har spilt de tusenvis av ganger før. - Så da slår virkelig adrenalinet inn? - En konsert er ikke enveis kommunikasjon, det går begge veier. Publikum og bandet må kommunisere. Det blir på en måte som den situasjonen vi hadde på kaffebaren, du og jeg, hvor vi snakket med hverandre og kommuniserte begge veier. Hvis du hadde sittet der alene hadde du ikke fått feedback fra noen gjennom dialogen. Det samme er det på konsert. Du må kommunisere med publikum. Hvis ikke oppnår du ingen spennende dynamikk. Jo bedre publikum er, dess mer blir vi i fyr og flamme. Du vet, det er sånn det funker. Det er virkelig rart å spille foran et reservert og stille publikum. Heldigvis har det ikke skjedd så ofte, men det har vel skjedd alle band en eller annen gang. - Ja, jeg har jo sett Accept mange ganger og har lagt merke til at dere har et godt tak på publikum og ikke minst at dere kommuniserer verbalt, men også visuelt, med blikkontakt. Dere står ikke med ryggen til eller ser ned på strengene akkurat. - Nei, ikke sant. Det blir akkurat på samme måte som når vi snakker med hverandre eller noen andre. Du kan ikke stå og se på skoene dine. Blikkontakt er viktig for å kommunisere, enten det er i en samtale eller på en scene. - Joda, jeg er enig i det, men noen gjør faktisk det. Både band og vanlige folk. - Ja, men det skjønner jeg ikke. Det er nå meg. Jeg gjør det jeg føler er riktig og skal ikke bestemme hva andre skal gjøre. Men som sagt, det er essensielt for å skape en god dialog og dynamikk. - Dere er kjent for å være et bra liveband og dere har fortsatt en stor og trofast fanskare, og tenker du at mye av grunnen er akkurat dette? At dere gir 100% for publikum altså. - Ja, vi prøver jo alltid å yte maksimalt uansett hvor vi er. Det spiller egentlig ingen rolle om det er et stort eller lite publikum. Vi har spilt på mange forskjellige arenaer og festivaler. Større publikum er ikke ensbetydende med at det er mye morsommere, selv om det er ekstra spenning i å spille foran et enormt folkehav. Men det er også spennende å spille i et lite konsertlokale. Det er bare en annen type spenning. Da kommer publikum mye nærmere. Så det er to forskjellige opplevelser egentlig, som hver for seg er spennende og morsomt. - Er det en spesiell konsert eller festival som stikker seg ut? Positivt eller negativt, noe som har satt sine spor? - Jeg skal være ærlig å innrømme at når det kommer til konserter som har vært, er minnet mitt ganske tåkete. Men det er jo noen som stikker seg ut slik som Wacken som er gigastor med masse publikum. Og i Brasil hvor det er et stort publikum som er rimelig ville og norwayrock.net

entusiastiske. Det skjer ofte at jeg går inn i et konsertlokale og tenker at her har jeg vært før, men det er ikke så lett å huske detaljene etter så mange steder og konserter. Det blir mer en følelse enn et minne for å være ærlig. Vi har magiske konserter på små steder, ikke bare store, så absolutt. - Hvis du ikke har noe imot det så vil jeg gjerne snakke litt om gamle dager, og tenker da spesielt på veiskillet dere hadde med Udo som førte til “Eat the Heat” med ny vokalist, David Reece. Den skiva låt helt annerledes enn det dere tidligere hadde gjort. Hva tenker du om den i dag? - Det er litt morsomt for akkurat slik du stilte spørsmålet nå, har jeg hørt så mange ganger, og det er akkurat som at folk unnskylder seg for å stille det spørsmålet; “Jeg vil ikke ta det opp, men liker virkelig den plata”. Jeg har litt blandede følelser om den faktisk. Kjernen i albumet var et godt utgangspunkt og det kunne blitt et virkelig bra album, men det var på en tid da ting ikke fungerte så bra. Jeg har opplevd det motsatte senere i karrieren, at ting bare faller på plass og stemmer. Slik var det ikke i den perioden. Vi prøvde virkelig hardt å lage et bra album, men det var akkurat som at skjebnen ikke ville at det skulle bli slik. Hverken låtene eller produksjonen ble helt slik som vi hadde tenkt. Det ble bare rart. - Joda, men jeg synes skiva er ganske bra og David Reece synger bra på den. Det låter annerledes enn Udo og det er kanskje lettere å høre skiva i dag og tenke at den faktisk er ganske bra. Den er bare litt softere og annerledes, men det var mange andre heavy band som gjorde akkurat det samme på slutten av 80-tallet. Dere var ikke alene om det. - Jeg skal komme med en annen ærlig og personlig detalj. Jeg hører egentlig aldri på mine gamle plater, med mindre jeg må øve inn en gammel låt jeg har glemt. Men tilfeldigvis hørte jeg en av låtene med David Reece for noen måneder siden og ble positivt overrasket, og over hvor bra det låt. - Var det en låt med det nye bandet hans? - Hm, nei. Det var en av våre gamle fra “Eat the Heat”, jeg tror det var “Hellhammer” og jeg ble sittende igjen og tenke at dette var jo slett ikke så ille. Dette var faktisk ganske så bra med litt baller til og med. Men det var bare feil album til feil tid. Alt var feil. Det er også en interessant tanke, at ingenting er absolutt. Samme album på et annet tidspunkt kunne blitt helt ok. Men som jeg sa så var det ingenting som falt på plass for oss på det tidspunktet. Hvert album har sin historie og hører til sin tid, hvis du skjønner hva jeg mener. Hvis vi hadde gitt ut “Breaker” i morgen ville alle kanskje alle hatet den, ikke vet jeg. - Det er vel heller tvilsomt. Men jeg skjønner poenget ditt og vi kan sikkert forlate temaet. Da har vi fått svar på hva du innerst inne føler for bandets mest omdiskuterte album. Udo skal vi la ligge. - Ja, det lar vi ligge. Det er helt uinteressant å snakke om. Der har jeg sagt det jeg har å si. - Vi får la den ballen ligge. Men fra Accept til deg som soloartist. Kommer det et nytt “Headbangers Symphony” album? - Ikke foreløpig, for akkurat nå har jeg nok med Accept, men mulig det kommer etterhvert hvis jeg får tid til det. Men jeg har fått en ny livspartner, Ava-Rebekah Rahman, som jeg ble kjent med gjennom “Symphonic Terror” turneen i 2019. Hun er fiolinist og vi jobber med noen klassiske stykker på gitarer og fiolin. Så forhåpentligvis får vi tid til å sette det sammen til noe mer etterhvert. Det blir kanskje et soloalbum etter det formatet. Jeg har i hvert fall lyst til å gjøre det. Vi har også laget en liten videosnutt som vi la ut på YouTube bare for gøy. Så vi får se. Accept kommer først og det må passe inn i timeplanen, og det er ikke alltid like lett å finne ledig tid. - Det høres spennende ut. Nå er tiden i ferd med å renne ut her dessverre. Så mitt siste spørsmål er inspirasjonene dine som gitarist. For hvem satt du og drømte om å bli like god som på gutterommet? - Det er vanligvis tre personer jeg alltid nevner. Den ene var selvfølgelig Ritchie Blackmore. Alle i Tyskland likte Ritchie Blackmore, spesielt på 70-tallet. Han hadde stor innflytelse på mange gitarister, norwayrock.net

’“Fast As A Shark” kan jeg spille i søvne, men når vi spiller den foran et publikum, så forandrer det alt.’ inkludert meg. Uli Jon Roth da han var med i Scorpions var også viktig. Det var helt fantastisk. Og den siste er merkelig nok Angus Young. Det er kanskje litt merkelig, for det er ikke så mange som nevner han som en virkelig god gitarist og som sitt idol. Han er veldig undervurdert som både gitarist og låtskriver. Men for meg så er han en av de største og viktigste. Så var det selvfølgelig også Judas Priest, ikke så mye på grunn av soloene, men riffene. - Som du sier så vet alle selvfølgelig hvem Angus Young er, men det er noe i det du sier at han sjeldent nevnes som et gitaridol. En gitarlegende ja, men ikke idol. Vil du utdype det litt og har du “stjålet” litt fra Angus? - Ja, jeg har lånt litt fra her og der som alle andre. Men fra Angus er det nok mest riffingen jeg har hentet inspirasjon fra. Det er veldig få som klarer å finne opp noe helt nytt, og de fleste henter inspirasjon fra her og der og utvikler sin egen stil. Mozart og Beethoven gjorde heller ikke det, de baserte det på musikk som var lagd tidligere. De videreutviklet det. Slik som mange andre også gjør det, uansett musikksjanger egentlig. Hvis jeg er i en posisjon der jeg kan inspirere andre, så vil jeg bli stolt og beæret. - Joda, du har uten tvil inspirert meg, hvis det betyr noe, og mange andre også sannsynligvis. Sikkert en del av leserne våre også som liker god, gammel riffmetal. - Ja, der ser du og det betyr mye. Å gi stafettpinnen videre til den yngre garde som kan videreføre arven er virkelig viktig. Og som jeg sa det meste kommer fra et annet sted, og så må du prøve å videreutvikle det på din egen måte. Jeg er ingen teknisk dyktig gitarist, og mange av riffene og soloene har jeg lagd av nødvendighet. I enkelte tilfeller har de blitt til fordi jeg måtte prøve noe annet enn det som var utgangspunktet. Slik som for eksempel sweeping er jeg dårlig på, så det har jeg unngått. Uansett, det handler om å skape noe eget selv om det er inspirert av andre. Du vet, hvis du ikke er god til å hoppe i fallskjerm, så gjør du noe annet. Jeg er heller ikke en veldig allsidig gitarist, jeg gjør bare noen få ting som jeg gjør om igjen og om igjen. Jeg kan ikke nødvendigvis gjøre det samme som en annen gitarist, og sånn har det blitt. Det er ikke noe jeg tenker så mye over lenger, du velger etterhvert din stil og da er det bare å kjøre på. Det samme gjelder vokalisten vår på de tidligere platene, han kunne bare synge på en bestemt måte. Begrensningen gjør på en måte at det blir din musikalske stil. På en måte blir stilen skapt ut av begrensning og nødvendighet. Du gjør rett og slett det beste ut av det du kan og har. - Du får det til å høres veldig enkelt ut, men vi får prøve, og ikke minst alle de unge og lovende kan ta til seg litt lærdom. Da har vi gått tom for tid her, Wolf, så vil bare si takk for en hyggelig prat og lykke til med albumslipp og konserter fremover. - Selv takk, vi sees i Oslo!

NRM 2-2024

MANIC EDEN På rett sted til feil tid Da David Coverdale la Whitesnake på is i 1990 og begynte et samarbeid med Jimmy Page (noe som resulterte i en skive, «Coverdale / Page» og syv konserter i Japan før det havarerte), satt resten av Whitesnake igjen med Svarteper. Steve Vai var ikke sen om å gjenoppta solokarrieren og fant en ung og ukjent kanadier ved navn Devin Townsend å leke med, mens det ble stille rundt andre tre – gitarist Adrian Vandenberg, bassist Rudy Sarzo og trommis Tommy Aldridge. Først i 1994 fikk vi livstegn fra dem, med en selvtitulert debutskive fra deres nye band Manic Eden, med ex-Little Caesar-vokalist Ron Young i front. Men i 1994 var verden trollbundet av Seattle og grungen og dørgende uinteressert i klassisk, bluesbasert rock ’n’ roll, uansett hvor bra skiva måtte være, og Manic Eden gikk i graven uten at mange fikk det med seg. Tretti år senere gjenutgis skiva og er for første gang tilgjengelig på både vinyl og på streaming, og vi fikk både Young og Vandenberg i tale om det korte livet til et av de beste bandene de færreste har hørt om. Vi fikk også artige historier om Red Hot Chili Peppers, Slash og… Arnold Schwarzenegger?!? TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO: WILLIAM HAMES

- Jeg antar det var Coverdales terminering av Whitesnake i 1990 som startet hele Manic Eden. Visste du at Coverdale planla å starte et nytt prosjekt med Jimmy Page da dere gjorde den siste Whitesnake-turneen? Adrian: - Ja, jeg og David hadde blitt gode venner i løpet av de siste årene, så han fortalte meg det med en gang det ble aktuelt, så jeg fikk tid til å planlegge mitt neste trekk. Og jeg hadde fungert godt sammen med 24 NRM 2-2024

Rudy og Tommy i Whitesnake, så det ble naturlig å høre med dem om de var interessert i å fortsette i en ny konstellasjon. Og begge var med på det – det ville jo vært dumt å ikke benytte seg av en kjemi som allerede var der. Jeg begynte øyeblikkelig å skrive låter. Vår første vokalist var James Christian, som sang i House Of Lords, men det fungerte ikke så bra, så vi bestemte oss for å avslutte samarbeidet med ham. - Hva var det som ikke funka med James? Adrian: - La oss kalle det samarbeidsproblemer. Han dro noen skrøner som vi overhodet ikke likte, og det gjorde det vanskelig for oss å stole på ham, så vi forhørte oss litt på markedet og bestemte oss for å høre med norwayrock.net

Ron Young, som hadde sunget i Little Caesar, et band jeg likte godt. Problemet for Ron var jo at alle låtene var skrevet for James stemme og toneleie, som er et helt annet enn Rons, men Ron var ganske kreativ og klarte å få det til å funke likevel, som du hører. Stemmen hans passet også mye bedre til den bluesy rocka stilen som vi var ute etter. - Du hadde ikke møtt ham før? Adrian: - Nei, jeg møtte ham første gang da han dukket opp på øvingslokalet vårt, men han slo oss umiddelbart som en fin fyr med samme arbeidsmoral og musikksmak som oss andre. I 1992 splittet Los Angeles-bandet Little Caesar opp etter to kritikerroste skiver og en liten hit med en cover av Aretha Franklins «Chain Of Fools», hovedsakelig på grunn av problemer med plateselskapet Geffen. Bandets vokalist Ron Young tok bruddet tungt og personlig og havnet tungt på kjøret med heroin, men i 1993 fikk han en uventet telefon fra Adrian Vandenberg. Ron: - Korrekt, Little Caesar ble ikke bare oppløst, det imploderte fullstendig på grunn av den forretningsmessige delen av musikkbransjen. Fremtiden så ikke bra ut, men så var jeg så heldig å få en telefon fra Adrian som fortalte meg om dette prosjektet han hadde på gang. Og det var interessant fra mitt ståsted, for til og med Little Caesar var et utskudd fra alle de andre rockebanda som hang på Sunset Strip på den tiden. Vi var mer et bluesbasert hardrockband, med jeans og skinnjakker og tatoveringer, mens de fleste andre bandene som ble spilt på radio og MTV var popmetalband med spandex og hårspray. Så for meg var det stort å bli oppringt av Adrian Vandenberg om et prosjekt med Tommy Aldridge og Rudy Sarzo, noen av kongene av den musikksjangeren som hadde spilt med Whitesnake og Ozzy Osbourne. Når de nå snakket om å gjøre et bluesbasert prosjekt ble jeg virkelig tent. - Kjente du godt til Adrian og Tommy og Rudy, og var du fan av det de hadde gjort tidligere? Ron: - Jeg var kanskje ikke storfan, men jeg likte og hadde stor respekt for Whitesnake, som var bedre enn 80 % av alle andre rockeband på den tiden. Jeg visste at dette var drevne musikere som var vant til å spille høykvalitets rock/metal. Jeg visste også at den type musikk ikke kom til å bli noen stor suksess nå som alle bare hørte på grunge, men Adrian forklarte at dette ville bli mye mer old school og blues basert, han så for seg noe a la Jimi Hendrix, Bad Company og Free. Og det var jo midt i min gate, så jeg sa ja med en gang. Adrian: - Dette var jo midt i grungeperioden, så det ga mening å gå tilbake til den mer klassiske 70-tallsinspirerte rocken fremfor å prøve å lage et nytt Whitesnake, det var vi ikke interessert i. Og låtene jeg hadde skrevet var mer som heavy bluesrock med en vri. - Bodde Adrian i Los Angeles på den tiden, eller var han i Nederland da? Ron: - Nei, han bodde i Nederland, det tror norwayrock.net

jeg han alltid har gjort, men han kom over til LA og tilbrakte tid i statene for å jobbe med dette prosjektet, for både Rudy og Tommy var basert i sydlige California. Så vi møttes, og han spilte meg demoer av flere låter, for opprinnelig skulle James Christian (House Of Lords) være vokalisten i bandet, men de andre snakket sammen og fant ut at de ville ha en vokalist som var mer bluesbasert, og de mente at jeg ville passe bra inn i deres visjoner. Jeg likte låtene veldig godt, og jeg fikk anledning til å bidra på flere av de med å skrive melodilinjer og tekster. - Jeg hadde inntrykk av at all musikk allerede var ferdig innspilt da du kom inn i bandet? Ron: - Faktisk ikke, vi startet helt fra grunnen igjen. Men de demoene han spilte for meg skulle sikkert ha endt opp på skiva. Ofte er den ferdige skiva bare ferdige mastertapes, mens demoen er uferdige mastertapes! Så vi begynte på nytt i et lite studio i North Hollywood, med Tom Fletcher bak spakene. - Adrian, har du lest Rons bok? Adrian: - Nei, jeg ante ikke at han har gitt ut en bok en gang! Den må jeg få lest! - Nei , den kom i fjor, og heter «Judge This Book By Its Cover». Det er ikke veldig mange sider om Manic Eden-perioden der, men han legger ikke skjul på at han var tungt på heroinkjøret på den tida. Visste du det? Merket du det, eller var han likevel velfungerende? Adrian: - Nei! Det ante jeg ikke! Og det merket jeg aldri noe til. Jøss, det var veldig interessant å høre. Det må han ha gjort mens han holdt seg for seg selv. Vi andre oppfattet ham alltid som vennlig, sosial og omgjengelig. Veldig kul fyr, kjørte motorsykkel og hadde masse tatoveringer. (På dette punktet i samtalen får Adrian store problemer med lyden, vi hører ham bare i rykk og napp, og vi har ikke inkludert så mye mer av det han sa. At han var dritforkjølt, ru i røsten og hosta og nøs non stop gjorde heller ikke saken noe bedre.) - Du har som vanlig malt coveret selv – henger det på veggen i stua di nå? Adrian vrir webkameraet 90 grader og peker: - Stemmer. Det henger der, som du ser! - Jeg registrerer at det er ingen bonusspor, uutgitte låter eller liveversjoner på den nyutgitte skiva. Spilte dere aldri inn noe annet enn de elleve låtene som var på skiva i utgangspunktet? Ron: - Så vidt jeg husker var det ett eller to bonusspor på den opprinnelige JVC-utgivelsen. (Undertegnede kjøpte Japan-versjonen med elleve låter, og der er «Crossing The Line», som ikke var på den internasjonale versjonen.) Greia var at vi hadde platekontrakt med JVC i Japan, og Adrian ville selv ha rettighetene til å utgi skiva i resten av verden. Så ideen var å få det startet i Japan, og så jakte på en kontrakt som kunne ta seg av resten av verden, med et fokus på USA. Da vi leverte låtene til folka i Japan var de litt reserverte, fordi

”Jeg klaska til Arnold Schwarzeneggers bakhode minst 12-15 ganger” de hadde forventet seg et Whitesnake-aktig album, og vi ga dem et progressivt bluesalbum. Og du må sette dette i kontekst – dette var i 1993-94, på høyden av grungeperioden. Alt dreide seg om Seattle, produksjonen på alle de skivene var den totale motsatsen til den kommersielle popmetal-rocken som dominerte MTV og radio i årene før. Men dette tok aldri helt av i Japan. Pearl Jam, Nirvana, Alice In Chains… japanerne tok aldri dette til sitt hjerte. Manic Eden var på ingen måte noe grungeaktig, men det var heller ikke Whitesnake, og derfor ble lederne på plateselskapet litt skuffet, for det var ikke dette de hadde forventet. Men Adrian hadde fullstendig kreativ kontroll på skiva, han lot seg ikke diktere musikalsk. Han skulle gi dem skiva, og de skulle gi den ut. Og den gjorde det ganske bra i Japan, den solgte nesten til gull, tror jeg, selv om plateselskapet ikke ga den noe promotering. Men siden vi hadde skrevet og spilt inn disse låtene, ventet på utgivelsen i Japan og gjort det vi kunne for å promotere skiva, så hadde det gått over et halvt år. Og nå skulle vi prøve å få fotfeste i statene med et internasjonalt plateselskap, men det var ingen som gadd å møte oss engang. De gadd ikke høre på skiva engang, for amerikanske selskaper hadde innstillinga at: «Hvem vil gi ut en Whitesnake-skive? Dette er ikke Nirvana eller Pearl Jam – Whitesnake er passé!» Og vi prøvde desperat å formidle at: «Nei nei, dette er ikke en Whitesnake-skive! Hør på den!» Men de takket nei uten å engang høre på skiva. Og jeg var nykomlingen i denne gjengen. Jeg var han som nesten ikke hadde solgt noen skiver å snakke om, og her er jeg i et band med disse ikoniske musikerne som hadde solgt titalls millioner skiver i bandene de hadde vært i. Så jeg satt stort sett bare stille i hjørnet og ventet på at plateselskapene skulle lyse opp gledestrålende med tanken på et bandprosjekt med en potensiell enorm fanskare som elsker musikken disse musikerne lager. Og de ville ikke engang snakke med oss, og i hvert fall ikke gi oss en platekontrakt. Jeg tror vi alle ble litt sjokkerte av det, og spurt oss selv: «Hva gjør vi nå?» Så neste skritt var å prøve å få en platekontrakt i Europa, og nå hadde vi holdt på med dette prosjektet i åtte-ti måneder uten å komme noen vei, og de andre gutta, som hadde hatt suksessfulle karrierer med store huslån å betale på, begynte å få litt kalde føtter. På dette stadiet hadde de regnet med å være på NRM 2-2024

turné med denne skiva. Det finansielle presset økte, og vi fikk dårligere og dårligere tid, så vi endte opp med å gi skiva ut på SPV i Europa, men de andre tre måtte tilbake på jobb for å få en inntekt og forsørge familiene sine. Adrian gikk tilbake til å jobbe med David. - Så dere fikk faktisk aldri spilt konserter? Ron: - Nei. Vi gjorde en kort promoturné i Japan, og en kort promoturné i Europa, så denne skiva og disse låtene har aldri blitt fremført live, med fullt band og en full PA i ryggen, bare akustisk. - Var den akustiske fremføringen som en duo, med kun deg og Adrian? Ron: - Nei, det var oss alle fire, men vi gjorde små opptredener på platebutikker, hvor vi spilte noen låter akustisk og signerte skiva. Hovedsakelig i Frankrike, mener jeg. Vi spilte de med akustiske gitarer med Tommy på perkusjon. Og det var alt. Vi fikk aldri en gang spilt disse låtene slik de var ment å bli spilt. Alt imploderte før det skjedde. Husk at jeg var allerede en sultende musiker, jeg var vant til å klare meg på lite, for jeg hadde aldri opplevd noen større suksess som de andre tre hadde hatt. Så for min del var det ikke noe problem å vente i noen måneder og spise kald nudelsuppe mens vi ventet på at det forretningsmessige skulle ordne seg. Men Adrian, Rudy og Tommy hadde finansielle forpliktelser som de ikke kunne ignorere i månedsvis, så jeg forsto selvsagt at de måtte komme seg videre. Og jeg tror dette var et større sjokk og nedtur for dem enn det var for meg. Det var ikke dette de hadde forventet, mens jeg var vant til å få døra slamret i trynet. Dette er en av mange mørke historier om hva musikere fra 80-tallet gjorde da 90-tallet kom. Da var det bare Creed og Mother Love Bone og Pearl Jam og Nirvana. Band som Poison, Warrant og Winger sto plutselig på bar bakke. - Så ingen av dere har noen gang fremført noen Manic Eden-låter på en scene med fullt band? Adrian: - Jo, jeg har, med mitt forrige band, Moon Kings. Jeg tror vi gjorde et par låter, i hvert fall «Pushing Me», noen ganger, med vår trommis Mart på vokal. Kanskje vi tar inn en låt med Vandenberg også, det hadde vært kult, hvem vet? - Adrian, hvordan merket du først påvirkningen som

26 NRM 2-2024

Seattlebandene hadde på det musikalske landskapet på tidlig 90tall? Adrian: - Vi hadde jo fingeren på pulsen, man merket at det var noe i luften og at det var en forandring på gang. Nirvana slo plutselig stort igjennom, og alle snakket om Pearl Jam – selv om jeg har aldri tenkt på Pearl Jam som et grungeband. Jeg syntes de mer var en naturlig videreføring av musikken fra 70- og 80-tallet, men ikke den glamorøse rocken. Men jeg stusset alltid på at vi i Whitesnake ble kalt for et hair band – ja, vi hadde mye hår, luksus, men musikalsk var vi noe helt annet enn band som Warrant og Poison. Og jeg kommer fra en periode hvor det var viktig å beherske instrumentet ditt – man måtte være en svært dyktig gitarist eller trommeslager eller vokalist for å ha suksess i et band, men plutselig var hele den filosofien ut av vinduet, for mange av karene i grungeband kunne så vidt spille. Den eneste musikeren som jeg syntes var virkelig bra, var Dave Grohl, strålende trommis. Men det skal sies at Kurt Cobain skrev noen gnistrende låter, selv om han ikke var noen stor gitarist. - Og man kan jo si at grungen torpederte Manic Eden allerede i fødselen. Adrian: - Ja, vi kom ingen vei, og så ringte David Coverdale meg og fortalte at samarbeidet med Jimmy hadde strandet etter en håndfull konserter i Japan, så han ville dra i gang Whitesnake igjen, og ha med meg på laget. Det var en vanskelig avgjørelse for meg personlig, for jeg hadde investert så mye i Manic Eden, og jeg var sikker på at vi kunne ha gjort en bra klubbturné i mange land. Riktignok på mindre klubber, men jeg elsker å spille småklubber med fansen tett på. Det spiller ingen rolle ingen rolle om jeg spiller for 500 eller 50 000 – jeg vil bare spille. Så det var en tøff avgjørelse, men jeg innså at selv om jeg i flere år hadde spilt med Whitesnake på høyden av sin suksess, så kom dette til å bli min eneste sjanse til å spille på en Whitesnake-skive – for jeg skadet håndleddet og kunne ikke spille på «Slip Of The Tongue», selv om jeg hadde skrevet nesten alle låtene på den skiva. Så det var en viktig faktor i at jeg gikk tilbake til Whitesnake – pluss at jeg og David hadde blitt gode venner, noe vi er den dag i dag. - På den tida, i 1994-95 spilte til og med enorme band som Iron Maiden, Judas Priest, Ozzy Osbourne og Def Leppard på klubber her i Oslo, foran 1300-1600 fans… Ron: - Jeg vet! Det er utrolig hvordan teppet ble revet bort under føttene på så mange band. Da ble all ny musikk kalt alternative. Og da jeg satte Little Caesar sammen på 80-tallet, så ble vi ansett som alternative kontra LA Guns og Warrant og Poison. Jeg ville lage et klassisk bluesbasert hardrockband. Alle de bandene var popmetal med glatt produksjon. Jeg trodde folk ville like oss fordi vi var et alternativ til alle disse bandene. Og det fikk jeg jo rett i – det var på høy tid med noe nytt, men jeg hadde ikke forutsett i hvor stor grad folk ville hungre etter noe alternativt. Og det var ikke Little Caesar, for vi falt fra hverandre på grunn av det forretningsmessige før vi fikk sjansen, men det var jo folk i flanellskjorter med skjegg og langt hår som revolusjonerte musikken på 90-tallet. Men det ble Chris Cornell som gjorde det, og ikke meg! - Ja, og du så jo ut som Chris Cornell før Chris Cornell så ut som Chris Cornell! Det ironiske er jo at nå er de fleste grungeband borte, med unntak av Pearl Jam, mens hvis man ser på festivalplakatene nå, så skulle man tro at det er 1988 igjen. Her er det fortsatt Maiden og Metallica og Priest og Guns og Ozzy og AC/DC. Ron: - Ja, ikke sant! Det er veldig interessant at sirkelen nå er sluttet. Og derfor er jeg litt spent på nyutgivelsen av Manic Eden-skiva, for vi hadde ikke livets rett i 1994. Men nå i 2024 har vi store band som Rival Sons, som er inspirert av det samme som vi var – organisk bluesbasert rock med bare trommer, bass, vokal og en Les Paul-gitar gjennom Marshall. Det har tydeligvis et publikum nå. Så jeg er nysgjerrig på hvordan den blir mottatt nå, 30 år senere, etter alle de musikalske evolusjonene som har vært. - Frem til nå har folk bare kunne høre disse låtene på youtube. Og mange potensielle fans var ikke engang klar over at dette bandet har eksistert.

norwayrock.net

Ron: - Ja, riktig. Den ene videoen vi fikk lagd, til balladen «Do Angels Die»… - Fantastisk låt! Ron: - Takk! Enig! Den er lett på Topp 5 av alt jeg har gjort, sammen med «Dark Shade Of Gray». Men videoen er kornete og i svart/ hvitt, skikkelig lavbudsjett, men lydkvaliteten på videoen er helt forferdelig! Helt grusom! Så nå skal den videoen fikses og lanseres på nytt, men med god lydkvalitet. Jeg er spent på hvordan den vil gjøre det. - Manic Eden ble en nesten-opplevelse for deg – men det var ikke første eller siste gang at du nesten havnet i et stort og høyprofilert band. Du ble på et tidspunkt nesten den nye vokalisten i Red Hot Chili Peppers. Ron: - Ja! Hahaha! En merkelig episode i mitt liv. Dette var før de slo igjennom, i 1986, de var fortsatt et alternativt band på lavt budsjett. De hadde gitt ut to skiver, men ble sett på som et lovende lokalt band fra LA, og Anthony Kiedis hadde sluttet i bandet. Jeg fikk senere høre at han var på rehab og resten av bandet hadde avskrevet ham som tapt. De kunne ikke basere seg på ham. Jeg ble invitert til en audition, og min forkjærlighet for funk og rhythm & blues kom godt til nytte da. - Hvem var ellers i bandet på den tiden? Ron: - Det var Flea, selvsagt, og Hillel Slovak på gitar og Jack Irons på trommer. De var veldig trivelige og likte det jeg hadde å by på, for de ville gjerne gå i en mer melodisk retning. Anthony var mer en rapper og en showmann enn en sanger, men han og Flea hadde vokst opp sammen, så jeg tror han følte at det var som å kaste sin bror ut av familien. De følte at de måtte gjøre noe, og når de først måtte få en ny vokalist, benyttet de anledningen til å få noen som kunne tilføre mer melodi. Så de ga meg en kassett med låter de hadde lagd til skiva de jobbet med da, «The Uplift Mofo Party Plan», og jeg jobbet med tekster og melodilinjer til de låtene. - Har du den kassetten ennå? Ron: - Haha! Nei! Dessverre. Den forsvant under flytting, tror jeg. Kanskje eks-kona mi har den, men det spiller ingen rolle, jeg ville aldri ha gitt det ut uansett. Men jeg kom tilbake til øvingslokalet deres og viste dem hva jeg hadde skrevet, og de virket svært fornøyde med det. Og så stilte Flea meg et av de rareste spørsmålene jeg har fått i mitt liv. - Nå er jeg spent. Ron: - Haha! Ja, han sa han hadde et viktig spørsmål, og spurte: «Ville det vært greit for deg å gå på scenen og spille konsert med kun en sokk på kuken, ikke noe annet?» Det var jo ikke akkurat det jeg hadde forventet, men jeg lo og sa: «Ja, visst faen! Klart!» Og han svarte at det var det avgjørende, hadde jeg sagt nei, ville de ikke gitt meg jobben. Men også produsenten, Michael Beinhorn, fikk høre det jeg hadde gjort, og Red Hot Chili Peppers var klare for en ny epoke med Ron Young som sin

norwayrock.net

nye sanger og med-komponist. - Men nok en gang ble det bare nesten. Ron: - Ja. Anthony kom ut av rehab, tok en prat med Flea, og de bestemte seg for å ta ham tilbake, noe jeg ikke har noe problem med å akseptere og forstå. Flea ringte meg og forklarte at han hadde kjent Anthony siden de var guttunger og at han ikke kunne svikte ham nå. Og Anthony har jo vært nykter siden, men ironisk nok døde Hillel av en overdose et par år senere. - Men det var ikke eneste gang at du hadde en fot i døra, men ble stående på perrongen da toget gikk. Ron: - Nei. I 1994 ble jeg oppringt av Guns N Roses produsent Mike Clink, som fortalte at Slash skulle gjøre et soloprosjekt, Slash’s Snakepit, og at de var på jakt etter en egnet vokalist. Han ba meg komme hjem til Slash i Hollywood Hills for å jamme litt og se hvordan det funket. Og Slash modus var å bare begynne å spille mens vokalisten bare må henge på og lage melodier og tekster der og da. Men det funka, for Slash var såpass fornøyd med meg at etter noen låter spurte han bare: «Vil du ha jobben?» Og jeg ble selvsagt ekstatisk, endelig fikk jeg min store sjanse etter alle glippene. Vi begynte å øve sammen med Mike Inez på bass, Gilby Clarke på rytmegitar og Matt Sorum på trommer, og alt virket veldig lovende. - Men så? Ron: - Så sluttet plutselig Slash å svare når jeg ringte ham. Og Mike Clink begynte også å ghoste meg. Omsider ringte Mike Inez meg og sa det som det var, at Slash hadde i stedet gitt jobben til den andre kandidaten, Eric Dover fra Jellyfish, fordi han kan synge Guns N Roseslåter, mens mitt stemmeleie var for dypt til det. Og når dette bandet skulle turnere, var det nødt til å spille noen Guns-låter, det kom alle i publikum til å kreve og forvente. Og selv om Eric, og etter hvert Slash, sa at de likte egentlig min stil bedre enn Erics, så kunne de ikke droppe og spille Guns-låter. Og jeg skjønte det, jeg og Axl har totalt ulike stemmeleier. - Jeg må få spurt deg om én episode til fra ditt liv. Du har jo faktisk en liten rolle i «Terminator II», hvor du i starten av filmen slår en biljardkø i bakhodet på en kliss naken Arnold Schwarzenegger. Hvordan hadde dette seg? Ron: - Lang historie, men min daværende kone var god venninne av regissør Kathlyn Bigelow (som senere vant Oscar for «The Hurt Locker» i 2009), og da vi flyttet til Los Angeles begynte vi å omgås henne og hennes ektemann og regissør James Cameron, som er kjent for ikke bare «Terminator»-filmene, men også «Titanic» og «Avatar». Og jeg hadde jo allerede biker-looken med langt hår og tatoveringer, så han ringte meg og fortalte at han hadde en rolle til meg om jeg hadde lyst. Han hadde også behov for en kompis på settet, for han sydet av frustrasjon over Arnolds mildest talt middelmådige

skuespilleregenskaper og trengte en ventil. - Da var jo Terminator-rollen perfekt for ham. Han har vel ikke mange replikkene der. Ron: - Nettopp! Og scenen min skulle spilles inn på en liten bikerbar i San Fernando Valley, hvor The Terminator kommer kliss naken inn og krever klærne og motorsykkelen til en fyr. Jeg står i bakgrunnen hele tiden inntil jeg skulle gå frem, slå biljardkøen i bakhodet på Arnold, før jeg – eller en stuntmann med identisk hår og tatoveringer som meg – blir slengt ut gjennom et vindu og lander på et bilpanser utenfor. Men så enkelt var det ikke. Biljardkøen jeg hadde fått utlevert var av lett balsatre og skulle knekke med en gang det traff Arnold. James ropte: «Action!», jeg gikk frem og slo ham i hodet med køen, og Arnold roper «AU!». Og James kommer inn og sier: «Arnold, du kan ikke si au. Du er The Terminator. Du er usårbar.» Og Arnold svarte, i sin tykke aksent: «But dat høøørts.» Vi prøvde igjen, og denne gangen skreik han ikke ut, men han rykket til og skar tenner. James prøvde igjen å si at: «Du skal overhodet ikke reagere når han slår deg.» «But dat reelee høøørts», svarte Arnold. Så da måtte vi bare fortsette. Vi prøvde å sage køen halvveis over, men da knakk den allerede da jeg svingte den. Vi prøvde å polstre Arnolds bakhode, men det funka ikke. Jeg tror jeg klaska til Arnold Schwarzeneggers bakhode minst 12-15 ganger, og James insisterte på at jeg måtte svinge til av full kraft, for det skulle se realistisk ut. Til slutt endte de opp med å klippe den til slik at du ikke ser Arnolds reaksjon i det jeg treffer ham, kameravinkelen endres i samme tidels sekund før publikum kan se Arnold rykke til og skrike ut. Vi brukte nesten hele dagen på scenen, jeg var ikke ferdig før i 3-4-tida på morgenen. Men det var verdt det, jeg tror jeg fikk utbetalt over 20 000 dollar for en dags arbeid i løpet av det kommende året. Og det var en opplevelse som ikke kan kjøpes for penger.

NRM 2-2024

AIRBAGDiskute 28 NRM 2-2024

norwayrock.net

erer selvets århundre norwayrock.net

NRM 2-2024 29

Norsk progrock lever i beste velgående, og det kommer til stadighet ny musikk fra kreative sjeler. Airbag har holdt det gående i over 15 år, og er nå klare med sin sjette fullengder. Nysgjerrige som vi er, tok vi en telefon til gitarist Bjørn Riis for å høre litt om hvordan “The Century Of The Self” ble unnfanget. TEXT: JAN EGIL ØVERKIL FOTO: ANNE-MARIE FORKER

- Dere har jo holdt på noen år, og ettersom det er ei stund siden vi prata med dere sist, kan vi starte med en liten re-run av historien til Airbag. - Så klart. Førsteskiva vår, “Identity” fyller jo faktisk 15 år i år, men den var faktisk noen år gammel allerede da den kom ut, for vi ga den ut som noen EP-er selv, mer som promo-produkter, og de EP-ene beit Karisma Records fra Bergen på, så da ble to EP-er satt sammen til det som ble “Identity”. Noen år før det starta vi egentlig som et Pink Floyd tribute-band, som het Pink Floyd Experience, men på et eller annet tidspunkt så fant vi ut at vi var litt lei av det, og at vi hadde lyst til å lage eget materiale. Dermed ble det noen år med overlapping av de to prosjektene, før førsteplata altså kom i 2009. - Hadde dere noen erfaring med låtskriving fra før av? - Egentlig ikke. Det ble en slags glidende overgang. Det som var viktig for oss med den Pink Floyd-greia, var at vi la oss inn på den live-biten som de var kjente for. Det vil si at vi hørte på gamle bootlegs, og at vi hørte på hvordan de tolket sine egne låter i ei live-tapning. Det tror jeg lærte oss mye, for vi måtte dykke ned i deres måte å tenke på. Det var jo et tribute-konsept, men det var også en måte for oss å lære hvordan man skal lage musikk, så kom det til et punkt der vi begynte å eksperimentere og legge til noen elementer, og plutselig så hadde vi jamma fram ei låt. Etter ei stund oppdaga vi at ‘her har vi noe’, så vi satte oss ned og laga ei greie rundt det. I tillegg fant jeg ut at jeg likte å sette meg ned hjemme og spille inn små tanker og idéer, og det gjorde at det er jeg som lager det meste av Airbag-materialet. Den glidende overgangen gjør det faktisk litt vanskelig å si nøyaktig når Airbag starta. - Det er kanskje lett å se for seg at et forhenværende Pink Floydtributeband vi klage musikk nært originalen, men det er ikke mye som minner om Pink Floyd, selv om elementer kanskje skinner igjennom i låtene deres. - Vi satte oss ikke ned for å skrive Pink Floyd-musikk; da vi begynte å spille egne ting var det en veldig organisk greie, men selvfølgelig lå det Pink Floyd i bånn, for da vi starta å spille sammen var vi blodfans hele gjengen. Måten vi skrev på, gitarspillet mitt, og keyboard-greiene til Jørgen Hagen, som spilte keyboards på den tiden, var nok farget av vår fascinasjon for Pink Floyd. Men selvfølgelig var det andre band som var viktige for oss i starten, for eksempel Porcupine Tree. Jeg, for min del, er jo fan av band som Kiss, Black Sabbath og Whitesnake, mens Asle (Tostrup, vokal), er mer Radiohead og U2, så akkurat det at vi har forskjellige preferanser på toppen av Pink Floyd, har nok farget sounden vår. Jeg føler kanskje at på de siste utgivelsene våre, så er vi litt lengre unna Pink Floyd, men heller litt nærmere de andre referansene våre. - Har dere noen norske prog-band dere henter inspirasjon fra? - Inspirasjon er jo mange ting, vi har faktisk noen band vi jobber sammen med; Oak, Wobbler, Pymlico, for å nevne noen. Det å jobbe sammen med flinke folk og produsenter er mye av det som driver oss framover. Det norske, og kanskje spesielt østlands-proggen er veldig sterk om dagen, og det er flere av de bandene som reiser mye og selger bra med skiver. Om vi ikke sitter og hører på gamle skiver med Junipher Greene alle sammen, så er det mye inspirasjon i det å jobbe sammen i miljøet. - Det er altså en egen syforening for progmiljøet på østlandet? - Hehe, på en måte, ja. Det er vanskelig å få booka jobber i Norge, men

30 NRM 2-2024

flere av oss gjør det godt ute i Europa, og da er det fint å dele erfaringer oss imellom. - Nå er altså album nummer seks ute, fire år etter forgjengeren. Hvordan foregår låtskriverprosessen deres, bruker dere mye tid på låtskrivinga? - Både ja og nei, egentlig. Som regel starter et plateprosjekt med at jeg skriver et knippe låter, og det kan gå ganske fort. Når jeg først kommer i gang, kan det ta en uke eller to, så har jeg skrevet mye av det som kan begynne å ligne på et album. Deretter presenterer jeg det for de andre, så plukker vi ute det vi liker, før vi jobber videre med det som et band. Noen ganger ender låtene opp ganske likt de demoene jeg har lagd, mens andre ganger endrer vi på det. Denne gangen har det kanskje vært mer et bandprosjekt i form av det faktum at enkelte av låtidéene har kommet til mens vi har stått og jammet, altså litt som i gamle dager, der vi bare sto og spilte til idéene kom av seg selv. Vi har jo et eget studio, så vi tar opp alle øvingene våre, så denne gangen har vi nok ei plate som er litt mer bandorientert. I tillegg har det vært en pandemi oppi her, og jeg har gitt ut noen soloplater, så tida går den, og da er egentlig ikke fire år så lenge. - Dere starta opp som kvintett, men er nå en trio i teorien. Hvordan har lyd og uttrykk utviklet seg gjennom årene? - Bassisten og keyboardisten ga seg etter tre-fire plater, av ulike grunner, så på de siste to platene har det vært oss tre som utgjør Airbag per i dag, så på den forrige skiva, “A Day At The Beach”, måtte vi på en måte begynne litt på nytt; ‘hvordan skal vi jobbe nå som vi er bare tre?’ Vi føler at vi har funnet en måte å jobbe på som fungerer veldig bra, og som skinner igjennom på plata og det vi har produsert. - Er det noen av folkene du nevnte som blir med på konsertene i Polen og Nederland som er satt opp til høsten? Og blir det noen konserter her hjemme? - Ja, noen av de ihvertfall. Det er ikke helt spikra enda, for det er som med den “storfamilien” jeg nevnte i sted; at vi plukker litt fra hverandres band og jobber sammen, men når det gjelder booking av konserter, så går det mye i å finne noen som kan. Da er det fint å ha mange å velge imellom. Når det gjelder her hjemme, så spilte vi på Cosmopolite i mars, som var den første konserten vi hadde gjort her på veldig lenge. Det ga mersmak det. Jeg tror nok ikke det blir noe mer på denne siden av årsskiftet, men vi har veldig lyst til å gjøre noe, og vi vet at vi har mange fans her, ikke minst mange trofaste fans. Pluss at det kommer folk fra utlandet også. Norge er ei nøtt å knekke, men det er alltid veldig moro å spille her. - Hvordan er mottakelsen i utlandet? - Den er alltid veldig bra. Vi har sakte men sikkert bygd opp et ganske stort publikum, og da kanskje mest i Nord-Europa, og det er også der vi gjør flest konserter, men vi gjør det bra stort sett over det hele. Vi har en stor fanskare i Iran, av alle steder, og Sør-Amerika er veldig bra. Grunnen til at vi stadig reiser tilbake til Polen og Nederland er fordi vi alltid gjør det bra der; vi selger bra med plater, får bra med spilletid på radio der, og det er alltid bra oppmøte på konsertene våre. - La oss svippe innom solokarrieren din et lite øyeblikk. Du skriver låtene for Airbag, men har også flere utgivelser bak deg som soloartist. Jobber du annerledes med dine egne låter sammenlignet med Airbag-materialet? - På solo-utgivelsene sitter jeg jo med alt ansvaret alene, og gjør hele prosessen på egen hånd. Selve skriveprosessen er nok ganske lik det jeg gjør med Airbag. Når jeg først er i skrivemodus kan jeg gjerne skrive begge platene på én gang, men det føles ganske naturlig hvilke låter

norwayrock.net

som er Airbag-materiale, og hvilke låter som er meg. Airbag-skiva er akkurat kommet ut, men jeg er godt i gang med min neste utgivelse. På mine ting kan jeg jo gjøre ting som kanskje ikke hadde blitt like godt tatt imot i Airbag. Det er ikke viktig å finne opp hjulet på nytt, men det er viktig for meg å gjøre ting akkurat som jeg vil ha det, og det er nok noe av grunnen til at jeg gir ut solomateriale. Pluss at det gir meg inspirasjon til å jobbe med ting til Airbag. Det jeg har fått ut av å gi ut platene på egen hånd er rett og slett det å lære. - Dere har egne studioer, som du sier, og det gjør jo både demo- og innspillingssituasjoben lettere. Har dere holdt på med denne biten lenge også? - Det har vi egentlig gjort fra dag én. Vi har alltid vært interesserte i studioteknikk, utstyr, det å lære hvordan alt dette fungerer. Trommer har vi som oftest spilt inn i et annet studio her i Oslo, og jobbet tett med Vegard Sleipnes, som har mikset stort sett alle platene våre. Vi spiller inn trommene hos han, for det krever mer med tanke på rom og slike ting, så spiller vi inn alt av gitarer og vokal og alt det der selv, før vi starter mikseprosessen, som vi også gjør mye av selv, før Vegard finsliper det til slutt. Han er med i flere deler av prosessen underveis også, og etter femten år sammen, har han blitt en viktig brikke for oss. - I dag har jo nærmest alle band én eller annen som har hjemmestudio, men dere var tidlig ute der også, altså? - Ja, vi var kanskje det. I dag kan man få til mye bra med mer begrensede midler enn det vi fikk til den gangen; nå handler det mer om å lære seg verktøyene skikkelig for å få til

norwayrock.net

det beste ut av de. Det er selvfølgelig en stor fordel, for det å være to måneder i studio, det er fullstendig uaktuelt, det har vi ikke råd til. - Tittelen “The Century Of The Self”, hvor kom den fra? - Den har vi rappa fra en dokumentar som gikk for noen år siden, som handler om tidlig reklamebransje, og hvordan den brukte psykoanalyse. Det går helt tilbake til Sigmund Freud og hans familie, og hvordan de jobbet. Vi har kanskje snudd litt på det, for plata handler i stor grad om woke, kanselleringskultur, de mørke sidene av sosiale medier, og hva det gjør med oss som individer og samfunn. “ The Century Of The Self” handler mer om at i dag handler det mer om deg selv enn de rundt deg, og at du er ditt eget senter. Hvis du blir støtt, så er det viktigere enn å ta hensyn til andre. - Er plata som et konseptalbum å regne, eller står tekstene selvstendig hver for seg? - Det er ikke et konseptalbum som vi kjenner til fra progrocken, men vi er veldig glade spesielt i vinylformatet, og jobber ut fra hvordan vi ser for oss en LP. Vi trenger en sterk åpningslåt, men også en sterk låt når du snur plata, og det må være en flyt i musikken, akkurat som det må være i tekstene. Jeg tror at når du setter deg ned og hører på plata, så vil du føle at det er en tråd; at du hører på et stykke fra A til Å. - Jeg ser på låttitlene at det er mye menneskesinn inni der. - Ja, og det er kanskje litt utypisk for sjangeren, men vi har alltid følt for å uttrykke et samfunnsengasjement og en kommentar til verden, uten å være politiske, og med individet

i sentrum. Alle i bandet er glade i diskusjoner, vi jobber alle med mennesker, og dette er noe vi alltid bruker tid på å diskutere, også når vi jobber, så da blir det gjerne også inkorporert i tekstene, pluss at vi også forsøker å uttrykke det gjennom musikken. Det gjorde forsåvidt Pink Floyd også, så kanskje vi er litt inspirerte av det. “The Dark Side Of The Moon” handler jo om de store ting, men den handler også om den lille mannen. - Er det du som skriver tekstene også, eller er det noe dere jobber fram sammen gjennom disse diskusjonene? - Det er i all hovedsak jeg som skriver tekstene. Jeg har som oftest en idé om hva jeg har lyst til å skrive om, så presenterer jeg det for de andre, så diskuterer vi det ganske mye. Når vi da har kanselleringskultur og sosiale medier som tematikk denne gangen, så har vi diskutert det veldig mye, noe som er veldig inspirerende, og gir noen ‘talking points’ på hva jeg kan skrive om, og Asle, som faktisk skal synge dette her har også noen innspill, så det er jeg som forfatter det, men vi står alle sammen om det. - Akkurat. Det er noe med dette å faktisk ha et forhold til det du synger, sånn at det blir troverdig. - Det er akkurat det det handler om. Det er ikke det at vi er eksperter på det, men det er noe vi er veldig engasjerte i. Er du ikke det, blir det veldig lett å gjennomskue det. - Dere hadde nettopp lytteparty på plata. Hvordan gikk det? - Oslo vinylklubb slo på stortromma og inviterte til lyttefest i Asker, der de inviterte til lytting på et anlegg til over en million, så det ble veldig trivelig. Det var en mektig opplevelse!

NRM 2-2024

Rock1s l 32 NRM 2-2024

norwayrock.net

leg1der norwayrock.net

NRM 2-2024

De engelske tungrocklegendene er nå aktive i sitt syvende tiår, og i juli slippes deres tjuetredje studioalbum, 56 år etter det første. Vi fikk trommis og eneste gjenværende originalmedlem Ian Paice på tråden for en oppdatering før konsertene i Bergen og Notodden i august. TEKST: GEIR AMUNDSEN: FOTO: JIM RAKETE

- Det har skjedd mye i Deep Purple-verdenen siden forrige skive. Ian Gillan mistet sin kone for bare halvannet år siden. Hvordan takler han å være enkemann? - Det går etter forholdene bra med ham. I noen måneder var han så knust som man kan forvente at han skulle bli, men han har kommet seg på beina igjen. Hvis han sliter, så er ikke det noe han har vist oss eller fortalt oss. Vi har akkurat hatt noen dager sammen, og han virker ok. Velsigne Bron, hun hadde hjerteproblemer, og slet med det i lang tid. De var jo gifte i 40 år, så det er vanskelig å sette seg inn i hans situasjon. - En nesten identisk situasjon tvang Steve Morse til å forlate bandet i 2022, etter 28 år som bandets gitarist. - Steve havnet i en umulig situasjon, og det gjorde vi også. Hans kone var alvorlig syk, og Steve hadde ingen muligheter for å forlate hjemmet i lengre perioder. Familien kommer først, uansett. Uansett hva som er jobben din eller hobbyen din, så er familien viktigst. Han ble nødt til å holde seg hjemme, og vi kunne ikke si til promotører: «Tja, vi kan kanskje gjøre en turné. Vi vet ikke helt.» Det funket ikke for noen av oss. Vi bestemte oss for at vi måtte fortsette, for hvis vi tok en lengre pause nå, så ville vi antagelig aldri komme i gang igjen, for vi blir ikke noe yngre. Det var en situasjon som ingen ønsket å være i, den ble tvunget på oss. - Har du opprettholdt kontakten med Steve? - Nei, jeg er ikke så flink til å opprettholde kontakt med venner når de ikke lenger er en naturlig del av mitt liv. Jeg vet at jeg burde, jeg vet at jeg kan ringe ham. Den sosiale omgangskretsen blir veldig lukket når du er i et turnerende band. Da omgås man på nesten daglig basis, men når det endrer seg, selv om det er grunnet uheldige omstendigheter, så takler jeg ikke det så veldig bra, må jeg innrømme. Jeg vet liksom ikke hva vi skal snakke om lenger. - Etter at Simon McBride overtok for Steve i 2022, er Deep Purple atter et britisk band. Har det påvirket dynamikken i bandet på noen måte? - Det blir selvsagt annerledes. Da Stevie var i bandet, hadde han med seg hele sin kultur, som var helt forskjellig fra vår. Små ting, som hvis vi for eksempel snakket om sport, så ante han ikke hva vi snakket om. - Eller hvis en av dere brukte et Monty Python-sitat…? - Haha, ja, nettopp! Og hvis han begynte å snakke om amerikansk idrett, så fikk han bare tomme blikk fra oss. Så det var alltid en avgrunn mellom oss sånn sett. Selv om vi snakker et lignende språk, så er amerikansk og britisk kultur veldig ulik. Det hente vi måtte kompromisse og snakke om ting som vi begge forsto. Nå har vi Simon i bandet, som jo er irsk, men han er fra Nord-Irland og likevel britisk, og vi har mer til felles, ikke bare musikalsk, men vi har forutsetninger til å snakke med hverandre om ting som vi alle kjenner til, fordi vi har vokst opp med det samme. Av og til var det vanskelig for Steve å delta i det sosiale rundt Deep Purple. - Men Simon har da ikke vokst opp med det samme som dere andre – han er 30-35 år yngre enn dere fire andre, som alle er født på 40-tallet. Simon ble tenåring på 90-tallet, så det er da en generasjonskløft der som jeg kanskje hadde trodd var bredere enn den kulturelle kløften mellom dere og Steve? - Det kan man kanskje tro, men det har ærlig talt ikke spilt noen rolle. Det er to viktige ting med Simon. Han er en virkelig strålende gitarist, og han er en virkelig fin fyr. Det virker ikke som om han bryr seg om aldersforskjellen, og det gjør ikke vi heller, så da er det ikke noe problem.

34 NRM 2-2024

Vi har mye moro med ham. Men alle endringer kan være vanskelig å venne seg til. Den nye personen kommer inn med nye ideer, og det er veldig forfriskende. Men vi er alle fortsatt ganske dyktige musikere, så da er det enkelt å jobbe med hverandre. Og de fleste europeiske rockemusikere bryr seg ikke om aldersforskjell, for vi er alle påvirket av det samme. Det vi hørte på, og det dagens musikere hører på, er mye det samme. Gitarister i dag hører fortsatt på Jeff Beck, på Clapton, på Blackmore. De hører fortsatt på Gary Moore. Inspirasjonene er de samme, selv om vi er født i forskjellige tiår. - Jeg vet at Simon har spilt i Don Aireys soloband – var det slik han fikk jobben i Purple? - Ja, han har jobbet med Don, men han har også jobbet med Ian på noen av hans sideprosjekter. Så da vi begynte å snakke om å få enn en erstatter for Steve, sa Don med en gang at vi måtte høre på denne fyren. Og det var tydelig at han var god nok til å fylle skoene etter Steve og Ritchie. Og vi oppdaget fort at han hadde et utmerket arbeidsmoral, han tar dette veldig seriøst, så det å jobbe med Simon var veldig enkelt. Han er selvsikker uten å være arrogant, han er kreativ uten å være dominerende, og han gled sømløst inn i bandet. - Og det var ingen som foreslo at dere skulle ta en telefon til Ritchie Blackmore og høre om han var klar for en skive og en turné til? - Nei, Ritchie gjør sin greie og vi gjør vår, og slik har det vært i over tretti år nå. Simon har vært i bandet i to år nå, og han er en fryd å ha rundt seg. Han går på scenen og er gjennomført profesjonell, og leverer en strålende opptreden hver eneste kveld. Og når vi har frikvelder og bare skal gå ut for å spise og more oss, så er han en herlig fyr. Så for tiden er det fryd og gammen i bandets rekker, og en ny musiker har gjort at nye ideer kommer inn i musikken vår. Når vi har gjort det vi gjør så lenge som vi har, så er det veldig vanskelig å komme opp med nye og friske ideer. Når man får inn nytt blod, utvides også horisonten din litt. De kan komme med innspill som du aldri har tenkt på, men som du innser er interessante og som vi vil jobbe videre med for å gjøre det mer Purple’sk. Det skjedde både da Stevie kom inn i bandet, og det skjedde igjen da Simon kom inn. Han har nye ideer, andre synsvinkler, og det får oss til å tenke på måter som vi ikke kunne før. Vi følte nesten at vi hadde brukt opp alle ideene, men nå har vi fått nye batterier i maskinen, og det har blitt mye lettere å være kreativ igjen, vi har fått en dytt i en ny retning. - Ja, det var veldig tydelig i løpet av de første 20 sekundene av «Show Me» (åpningslåten på den nye skiva «=1») at det er en ny farge på Purple-paletten nå. - Stemmer, vi har jo nå så vidt begynt å slippe et par låter fra den kommende skiva. (Intervjuet ble gjort den 6. mai.) Men jeg synes at vi har minst fem eller seks låter som er sterkere enn de to som er ute nå. Fansen gleder seg til skiva, og vi gleder oss til å høre hva de synes om den. For det er mye forskjellige greier på den – når jeg hører på den nå, griper jeg meg i å tenke at: «Herregud, fikk vi gjort så mye på de få ukene?». - Mange trodde at «Infinite» (2017) skulle bli deres siste skive, og dere kalte til og med turneen «The Long Farewell» - og så kom «Whoosh!» i 2020, og så overrumplet dere oss med «Turning To Crime» in 2021. Når bestemte dere dere for å lage enda en ny skive? - Vanskelig å pinpointe når man tar de avgjørelsene. «Whoosh!» ble veldig godt tatt imot, det var mange som likte den. Og da covid skjedde, så bet vi bare tennene sammen og lagde «Turning To Crime» for å ha noe å gjøre, og for å vise folk noen av de inspirasjonskildene som var viktige

norwayrock.net

for oss alle. Og det var ikke nødvendigvis sangene, men artistene som hadde gjort sangene kjente. Det var noe vi hadde veldig mye moro med å lage, og noen folk likte den skiva, andre likte den ikke, men det er greit. Ingen må like alt. Da situasjonen med Stevie oppsto, var vi enige om at vi ville fortsette å turnere, fordi vi trives med det, vi er fortsatt gode, og når vi nå hadde en ny besetning, var det det mest naturlige ting i verden for oss å lage en ny skive. Det er det vi gjør – vi er musikere, og da lager man skiver og turnerer. Plateselskapet sa at vi burde gjøre det, for interessen for bandet er større enn den har vært på tyve år. Og ærlig talt, om man har ideer, så er det lett å lage skiver. Hvis du ikke har ideer, så er det umulig å lage skiver. Å gå på scenen er en hard jobb – man må innstille seg mentalt på at man er borte fra hjem og familie i fire – fem uker, og det er en helt annen livsstil. Og selv etter alle disse tiårene, må man klare å kose seg med dette, ellers går det ikke. Å komme sammen og lage ny musikk og spille den inn for ettertiden, det er enkelt, så lenge du har ideene til låter. Men vi hadde mye moro med å spille inn denne skiva. Vi gjorde det kjapt og effektivt – vi måtte ikke det, men hvis vi ikke liker resultatet, så bruker vi det ikke. Vi er ikke et ungt og lovende band som skraper på døra til plateselskapene for å få komme inn, som gjør alt de kan for å få lov til å lage en plate. - Hvor viktig er egentlig produsent Bob Ezrin i denne prosessen? Dere har tross alt allerede Roger Glover i rekkene, en rutinert og respektert plateprodusent på egen hånd. - Da Roger produserte skivene i gamle dager, så var det stort sett fordi vi ikke aksepterte noen andre. Vi ville ikke slippe inn noen andre i den indre sirkel, vi ville holde det innen bandet, at ingen eksterne fikk høre alt som ble sagt og gjort i studio. Men det ble tydelig at Roger hadde ikke lyst til å gjøre det noe mer. Han var mellom barken og veden. Han var plateprodusenten internt i bandet – men han var ikke lederen i bandet. Er du bandets leder, stiller saken seg annerledes. Men vi er et demokratisk band, og Roger måtte prøve å holde alle fornøyde. Og det er ikke det rette å gjøre for en produsent. Hvis jeg synes at trommene er det viktigste på en låt, og Roger synes egentlig ikke det, men går med på det for å holde meg fornøyd, så blir alt kompromisset. Men en fyr som Bob, som har sin egen karriere og har hatt stor suksess med det han har skapt i studio, var egentlig et kompromiss for oss, og da måtte vi gi slipp på vår autonomi og vår frihet. Å jobbe med Bob var veldig forfriskende. Han kaster ikke bort tiden – enhver låt vi spiller inn får tre-fire opptak, og så får du ikke gjøre noe mer. Han tar det vi har og får det til å funke. Og det er bra, for det å være i studio er hardt arbeid mentalt. Og jo fortere du får det gjort, jo bedre er det. Det er ingen vits i å spille inn et spor tjue ganger for å få det riktig. For når du har fått det riktig, høres det forferdelig ut.

norwayrock.net

Går man tilbake og hører på første opptak, så låter det alltid bedre og friskere ut, selv om det ikke er perfekt. Men Bob lar deg ikke komme til det punktet. Når du overgir deg selv i hendene til en som Bob, så må du ta et skritt tilbake, løfte hendene og si: ‘Ok. Dette er hans verden. Studioet er hvor han bestemmer. Scenen er vår verden.’ Selv om de verdenene er forbundet, så er de absolutt ikke den samme. Å jobbe med Bob kan av og til være vanskelig, for han kan ha et annet synspunkt enn deg om en låt, om den funker eller om den ikke funker, og det må du ta inn over deg, selv om du ikke må være enig. Av og til innser du at han har rett, andre ganger står du på ditt og holder fast ved at: ‘Nei, vi liker det på den måten.’ Men han har stor innflytelse på det musikalske, og når han har noe å si, så lytter vi. Og samarbeidet mellom Bob Ezrin og Deep Purple har så langt vært veldig gøy og veldig suksessfullt. - Hvordan har den kreative prosessen vært denne gangen med et nytt bandmedlem? Jammer dere fortsatt frem låtene i samme rom, eller hender det at noen kommer med en demoversjon av en nesten ferdig sang? - Det er veldig sjelden at noen kommer med en idé som er i nærheten av å være en ferdig låt. Alt gjøres i grunn i løpet av to sessions. I den første samles vi med noen grunnleggende ideer. Jeg kan ha en idé om et tempo med en bestemt rytme, Roger kan ha et bassriff, Simon kan komme med noe han har jobbet med hjemme… Ian Gillan skriver ord og rim hele tiden, men på det stadiet er de bare dikt. De er ikke sangtekster, for han har ingen sang. Denne første skrivesessionen kan ta rundt fjorten dager, og så er vi lei og reiser hjem. Så lytter vi til hva vi ha gjort. Og et par måneder senere tar vi de beste delene og samles på nytt i ti dager til, og forhåpentligvis ender vi opp med fire-fem nye ideer i løpet av andre session. Da sitter vi oftest med 14-15 låter som er i ferd med å bli sanger. ‘Er i ferd med å bli’, for på det stadiet er de fortsatt bare deler av musikk, som vi gir til Ian og/eller Roger, for å se om de kan gjøre dette til en sang. Av og til gir vi dem noe som bare er et stykke musikk, men det er ikke en sang. Og det er ingen måte de kan gjøre det om til en sang. Det er en ellevill instrumental som det nærmest er umulig å finne en melodilinje og en tekst som du kan synge over det musikkstykket uten at det høres meningsløst ut. Men av og til er disse delene såpass bra at vi bruker det som en del av noe annet. Så det er en elimineringsprosess, å prøve å sitte igjen med det aller beste du klarer å komme opp med, og å klare å slå fra seg det som ikke fungerer så bra. Så pleier vi også å ta en drøy uke sammen før vi går i studio, som oftest med Bob, for å finpusse og kutte bort daukjøttet. Bob kan si: ‘Det er for langt, det går i fire takter, ta bort to, vi trenger dem ikke’ eller ‘Tempoet er ikke helt rett på denne’. Bare små finjusteringer. Så når vi da går i studio er vi

«Men hadde vi spilt den låten, ville vi ikke hatt tid til å spille den låten, og dermed skuffet noen andre.» oftest klar til å spille inn masterspor i løpet av en dag. Og det er glimrende, vi gidder ikke sitte i dagevis og slå ‘bam – bam – bam’ for å finne den rette trommelyden. Den skal bare være der. Og folkene Bob jobber med er selvsagt også av ypperste klasse. Når vi ankommer studio for å begynne å jobbe, så er kanskje ikke lyden helt perfekt, men den er veldig nære, og det er nok til å sette i gang og jobbe. Men det er slik vi jobber. - Dere har nok en gang en ganske ukonvensjonell platetittel, «=1». Kan du forklare den? - Dette kommer stort sett fra Ian Gillan. Han kommer stadig med småsprø greier. Han har en teori om at hva enn du gjør, så koker det alltid ned til tallet 1 til slutt. Du kan gjøre algebraiske ligninger, men de ender alle opp med 1. Uten å gå for dypt inn i det, så syntes vi alle at det var et interessant konsept. Vi er alle lagd av samme materiale. Ifølge vitenskapen er vi alle beslektet. Vi er alle én person. Vi har én stamfar. - Hvor mange låter fra den nye skiva kommer dere til å øve inn til den kommende turneen? - Vi snakket om det i går, faktisk. Vanligvis er det to eller tre, men her føler vi at det er fem låter som kan gå rett inn på en settliste, låter som er gode nok. Vi får se, for det er selvsagt tidsbegrensninger for hva vi kan gjøre på scenen. Ikke nødvendigvis fra bandet, oftest er det fra konsertpromotørene som setter begrensninger. Hvis det er tre band samme kveld, noe som er ganske vanlig i Amerika, så kan man ikke spille i timevis. Showet starter i åttetiden og må være ferdig til rundt elleve, og det er ikke mye tid for tre artister til å gjøre det de må gjøre. På din egen turné har du litt mer spillerom, men i Europa er det lignende problemer. Ofte er det lydnivået som gjør at man må være ferdig innen et visst tidspunkt. Og folk stiller ikke på konsert klokken seks, da har de akkurat dratt fra kontoret! Og vi må balansere antall gamle låter med de nye. Men jeg tror vi har spilt noenlunde samme sett i tre-fire år nå, så da er det på tide med en forandring. Og noen av låtene som vi normalt sett putter inn automatisk, vil bli satt på

NRM 2-2024

sidelinjen for en stund, så vi får plass til litt nytt blod. Men vi må beholde de tre-fire mest kjente sangene som folk kjøper konsertbilletter for å komme og høre. Så vi må prøve å holde en fin miks og balanse, men vi føler at det er mye sterk musikk på denne nye skiva, som folk vil like å få høre fra scenen. - Er det et luksusproblem å ha et dusin låter som 90 % av publikum krever at dere spiller hver gang? - Ja, det er problemet. Et luksusproblem. Ulempen er at du kan aldri gjøre alle fornøyde. Uansett om vi spiller i tre timer, kan vi ikke spille alles favorittlåter. De fleste vil spørre: ‘Men hvorfor spilte de ikke den?’ Men hadde vi spilt den, ville vi ikke hatt tid til å spille den, og dermed skuffet noen andre. Skal noe inn, må noe annet ut, og det er en avgjørelse vi må ta. Og noen ganger er ikke saken at den ene sangen er bedre enn den andre, men om den passer inn i settet sammen med de andre sangene vi har blitt enige om å spille. Vi prøver å skape en halvannen times opplevelse, og musikken må passe sammen. Du kan velge en låt som du synes er fantastisk, men passer den ikke inn sammen med resten, så blir det bare litt forvirrende – ikke for oss, men for publikum. Så vi må være dommere over hva vi synes skal bli spilt. Og når man har så mange skiver og låter som oss, så kan du ikke gjøre alle til lags. Hvis du bare har gitt ut to skiver, så kan du fint spille de beste låtene fra de to skivene, og alle er fornøyde, for da er det ingen låter som de savner å høre. The Rolling Stones har sikkert samme problem, de kunne ha spilt to konserter med tjue totalt ulike låter hver kveld, og likevel ville fansen ha savnet noen sanger. Dette må få bli artistens valg. - I august skal dere spille to konserter i Norge, én i Bergen og én i den lille byen Notodden… - …som jeg ikke vet noe som helst om! - Ikke jeg heller! Det er en veldig liten by, men de har en stor bluesfestival hvert år. Deep Purple har spilt i Norge over 30 ganger, fra Midnattsrocken i Finnmark til Tromsø, Ålesund, Haugesund og Drøbak! Har du noen minner fra noen av deres mange besøk her? - I alle land vi besøker er det øyeblikk som er fantastiske og øyeblikk som ikke er så bra. Hver gang vi har spilt i Norge, selv i de tidlige år, har vi fått en flott mottakelse og publikum har vært veldig fine mot oss. Og det påvirker hvordan du spiller som musiker. Når du føler at publikum er med deg, hjelper det deg å gi mer tilbake. Hvis man ikke føler det, så gjør man likevel jobben greit, men når man føler det, så får man et ekstra gir. En av de negative tingene jeg husker fra Norge har ingenting med folket der å gjøre, og ingenting med oss å gjøre, men Ebay-situasjonen er ute av kontroll. Når vi ankommer hotellet er det gjerne tjue karer som venter på oss i resepsjonen, og kanskje to av dem er ekte fans. De andre atten er der for å tjene penger på deg, og de kan bli ganske aggressive hvis du ikke vil signere greiene deres. Jeg skulle ønske det var en måte å kontrollere det på, men det kan man visst ikke. Det er ikke bare Norge, det er noen land hvor dette nærmest har blitt en industri, og det forventes visst at vi skal hjelpe disse fyrene som aldri ville drømt om å betale artisten en royalty. «Signer dette gratis for meg, så jeg kan selge det for en liten formue.» Det er skikkelig irriterende, for man vet hvem de er. De dukker opp med ti splitter nye skiver, gjerne tre eksemplarer av den samme skiva. Da vet man at disse skivene straks havner på Ebay til skyhøye priser som fansen ikke bør betale. Dette er som sagt ikke bare Norge, det har bredt om seg i mange land nå, men vi merket det først i Norge og resten av Skandinavia da Ebay begynte å bli vanlig. - Jeg antar det er derfor stadig flere artister spør om navnet ditt før de signerer en skive og gjør autografen personlig, slik at du ikke får solgt den videre. - Nettopp. Det vil de ikke. De vil kun ha signaturen. Og det er grunnen til at mange band forlater hotellet via kjøkkeninngangen eller bakveien. De vil unngå disse gribbene som venter på dem i resepsjonen. Problemet er at da unngår man også de ekte supporterne som også venter i resepsjonen, som er henrykt over å få møte deg og få en personlig hilsen på platecoveret sitt. Men går man den veien, så tar det en halvtime mens man plages med gribbene som prøver å tjene penger på dette. Og det har vi rett og slett ikke tid til, derfor tar vi bakdøra ut. Så vi stikker ikke av fra

36 NRM 2-2024

fansen, men fra gribbene. - Merker du en forskjell på fans fra land til land, eller fra kontinent til kontinent? - Ja, for det er kulturforskjeller. Når vi drar til Sør-Europa som Spania, Italia, Portugal og Hellas, så er ting litt mer viltert, kaotisk og høylytt. Jeg tror bare de lever sine liv på en mer åpen måte. I nordlige Europa er folk litt mer konservative, vi åpner oss ikke like lett, selv om vi gjerne kommer til samme sted til slutt! Her er det en sakte oppbygging fremfor en eksplosjon. Men det er bare sånn vi er. Italienere er ulike fra tyskere, som er ulike fra bulgarere, som er ulike fra nordmenn. Kulturen dikterer hvordan det fungerer. I Japan er det en totalt annen ideologi, der er de så konservative og så tilbakeholdne. Der må man vente til slutten av konserten før det endelig kommer et jubelbrøl. De er så høflige at de vil ikke forstyrre bandet med å klappe for høyt! Haha! De klapper gjerne i tre sekunder når låten er ferdig, og så blir det musestille igjen i påvente av neste låt. Første gang man reiser til fremmedkulturelle land, så er man litt forvirret. Men når man har vært der tre-fire ganger, så innser man at det er bare slik kulturen er her. Publikum tar kanskje ikke like mye av, men de koser seg like mye – bare på sin måte, og viser sin begeistring på en annen måte. - Og nå for tiden ser du vel gjerne flere i publikum som står med mobiltelefonene hevet og filmer opptredenen deres. -Ja. Det er jo fint å ha sin egen lille duppedingst, men ofte går du glipp av mye som foregår på scenen, for du er så opptatt av den lille skjermen din i stedet. Folk er mer opptatt av det de ser på skjermen enn det de ser rundt seg. - Ian, tenker du noen gang på at du er den eneste konstante faktor i Deep Purple? Den eneste som har vært med fra starten, og den eneste som var med på å spille inn skiver som «Burn», «Stormbringer» og «Come Taste The Band»? - Jeg er bare glad for at minst én av oss har spilt på hver eneste skive. Jeg synes det er ganske fint, men ellers reflekterer jeg ikke så mye over det, og jeg har spilt med mange andre fantastiske artister, fra superstjerner til utrolige musikere. Men når jeg spiller med Purple er det som å åpne inngangsdøren min. Det er der jeg bor, det er mitt hjem. Det er en del av noe som jeg har skapt. Og når jeg jobber med andre artister, uansett hvor dyktige de er, så spiller jeg deres låter. Og det er gøy å spille annen musikk også, det kan være veldig forfriskende å spille noen låter som jeg ikke har hatt noe med å gjøre. Da har man en annen trommeslagers mal å forholde seg til, og man kan ha litt moro med det. Men Purple er mitt hjem. Det hender at et Purple tributeband vil ha meg til å spille en låt som vi ikke har spilt på lenge, og det er ikke alltid jeg får det 100 % til, men jeg klarer det greit likevel, for det er jo meg selv som gjorde dette opprinnelig.

norwayrock.net

Never say Never After playing to a crowd of almost 30,000 at Sweden Rock Festival and releasing their second album 'Teenage Rebel', Nestor are on a high. We spoke with frontman Tobias Gustavsson about the new record, and how he once thought there would never be a second album. TEXT: ANNE-MARIE FORKER PHOTOGRAPHY: HENRIK MILL

It was great to see you on the main stage at Sweden Rock Festival earlier this month. How was the experience? Thank you! Amazing, I have to say. Even though we knew that there was going to be a big crowd we could not imagine that it would be closer to 30.000 in the audience. Did you find that any of the new songs had a new life live? Yes, both 'We Come Alive' and 'Teenage Rebel' got shown in best light in a live context. Had you always planned on writing a second album, or was it a reaction to the success of the first? It was a definitely a reaction of the success of the 'Kids in a Ghost Town' album. After we were done with 'Kids in a Ghost Town' I said to the guys in the band: 'I’m dry! I have no more song, chords or harmonies in me. This is it and there will never be another album.' Hahaha! Teenage Rebel – Were you a rebel as a teenager? I have always followed my own path and because of that I was probably considered as rebellious. In a way, you have rebelled against 'The Law of Jante' (the opening track to the album) by becoming a rock band. I grew up in Ireland so am not very familiar with the Scandinavian phenomenon. Is that Law something that still weighs on your mind? We have broken free from this small town mentality (the Law of Jante) thing but every now and then we are reminded that it is still highly relevant. It’s like 'you should be proud of what you have accomplished with Nestor but don’t be too proud'. Hahaha! We have an agreement in the band that we won’t pass this stupid thing on to our kids. It kinda dies with us. You live in Spain, but the other band members live in Sweden.

norwayrock.net

How does the songwriting work around that? It’s quite easy - I write all the songs. Hahaha! Jokes aside, Jonny is very much involved in the songwriting and he’s been visiting me plenty of times while writing the album. The rest of the guys are not involved in the songwriting. What was the most challenging song on the record to write and record? All of them. If I’m to pick one I’d say 'Daughter' as I wrote that song for my daughter and because of that reason it was tricky. Why did you choose ‘Victorious’ to be a single? We wanted to be back with a bang and as that song has a bit of a sports anthem vibe to it felt as the best option. You have a great voice (not good, great!). When and how did you first discover you could sing that well? Thank you. It came gradually. I always loved singing and in my early teens no one wanted to sing so I did it. Do you ever revisit songs you wrote back in the early nineties? No. They were crap. I know it’s hard to choose, but can you mention a few of your favourite albums of all time, and why? 'Temple of the Dog' (just because it’s such a fantastic album, almost one takes through out the album and fantastic songs and Cornell's singing, man!!!), 'New Jersey' with Bon Jovi, great songs and the energy is awesome, written and recorded to be played live. 'Waking up the Neighbours' with Bryan Adams, love every song and the production is just stellar (John Mutt Lange). It’s like a better version of 'Hysteria' with Def Leppard even though Hysteria is a great album as well. Your music conveys the emotion and ambition of teenage dreaming so well. What is the dream for Nestor now? This might sound boring but if we can do this for a couple of more years than that’s enough.

NRM 2-2024

Frank Hammersland

Hertugen av Bergen 38 NRM 2-2024

norwayrock.net

“Han var et forbilde når det gjaldt estetikk, livsstil og identitet”. “The Ocean Sleeps Alone”, det uutgitte soloalbumet Frank jobbet med før han døde i 2023, slippes til høsten. I tillegg til å gjøre nye og forhåpentligvis oppklarende intervjuer med et assortert utvalg av hans bandkollegaer (og i dette tilfellet også våpendragere), hørte denne skribenten gjennom intervjuene jeg heldigvis rakk å gjøre med sjefen sjøl - Frank Hammersland himself. TEKST: STIG MYHRE

Frank Hammersland bodde noen år i mitt daværende nabolag på Bislett i Oslo. “Byen er kontoret mitt”, uttalte Frank en gang. Man observerte han jo, og jeg syntes det var litt stas at Frank Hammersland vandret rundt omkring i bydelen min. Vi småpratet noen få ganger, gjorde en håndfull intervjuer gjennom årenes løp og vi var på hils, liksom. Hyggelig nok, det. Men med visshet om at han ofte vandret gatelangs med diktafonen i innerlomma, tilsynelatende med konstant kreative tanker, lot jeg for guds skyld mannen få være stort sett i fred. Likevel føltes det som om jeg ble godt kjent med Frank via musikken, og sånn sett så jeg meg aldri tilbake etter at Pops Pops ga ut “Crash” i 1993. Selv om det tok 26 år før han flyttet fra hovedstaden og tilbake til Bergen i 2020, var Frank uløselig knyttet til hjemstedet sitt. En ting som etter hvert slår meg ved å høre på gamle intervjuer med Frank, er den veldig behagelige Bergensdialekten hans. I motsetning til Arne Bendiksen og Vibeke Løkkeberg mistet han ikke dialektmelodien på veien da han fraktet flyttelasset til Oslo. Han befant seg midtveis blant ytterpunktene. Kanskje ikke så mye POWER og gatespråk som Hans Wilhelm Steinfeld og Helge Jordal. På en annen side snakket han ikke like fornemt og nærmest puritansk som Erna Solberg. Frank (som medlem av Popium) laget ikke bare Brannsangen “Så Lenge Hjertet Står I Brann”. Hammersland elsket også musikkmiljøet og stamstedene i Bergen. Alle viktige møter i Pogo Pogo fant sted på Wesselstuen, og på rockeklubben (og nå dessverre nedlagte) Garage var nesten Frank og musikerkollegaene å regne som en del av inventaret. Viggo Krüger (gitarist i Pogo Pops): - Starten på 90 tallet i Bergen var spesiell. Noen har sagt at denne tiden bar preg av 60-tallets hippiidealer mer enn 60-tallet gjorde selv i Bergen. Det var en tid der mange unge mennesker fant sammen i musikken og gleden over å skape og fremføre musikk. Det fantes ikke en musikkindustri i Bergen, den kom senere. I dag er musikk i Bergen en kommersiell vare, men sånn var det ikke da. Frank Hammersland:- Selv om Pogo Pops, Barbie Bones og Chocolate Overdose utgjorde den såkalte «Bergensbølgen», hadde vi ikke så mye til felles rent musikalsk. Pogo Pops var de mest kommersielle og poppete. Barbie Bones Bones derimot, de drev med nybrottsarbeid. Frode Unneland (trommer i Chocolate Overdose, Popium, Evig Din For Alltid ++) :- Barbie Bones var jo det kuleste og heftigste bandet, Pogo var popstjerner og Chocolate Overdose ville være litt begge deler. Alle kjente jo hverandre. Fester på Garage og hadde det stort sett hyggelig sammen. Det var egentlig lite rivalisering. Det var vel i så tilfelle helst for å få medieoppmerksomhet. I Popium var jo alle de bandene representert, noe som viser at vi egentlig bare var venner. Inspirert av at bysbarna Barbie Bones, som han likte veldig godt, gjorde et lignende stunt året før, donerte Pogo Pops Spellemannsprisen de fikk for “Crash” til Garage. Når du ble gammel og grå, skulle denne utmerkelsen åpenbart ikke stå på peisen som en museumsgjenstand eller et egotrofe. For å være et hardtarbeidende band trengte ellers ikke Pogo Pops å reise utenbys. I sin egen bakgård hadde jo gruppen sin egen George Martin i Yngve

norwayrock.net

Sætre, og Yngve spilte inn musikken deres i “Abbey Road” - det vil si Sigma Recording og senere Duper Studio. Lenge etter Frank bosatte seg i hovedstaden og Pogo Pops lå i dvale, spilte han fortsatt med bergensere i Popium, med Yngve Sætre som adoptert bergenser på tangenter. I Evig Din For Alltid, bestående av Frank, Piddi Fjeldstad (Pompel And The Pilts), Petter Folkedal (Sgt. Petter) og Frode Unneland, delte bandmedlemmene broderlig på vokal og låtskriving. Fire album fra den kanten, “Evig Din For Alltid” (2013), “Åtte Minutter Til Solen” (2014), “Tilbake Til Byen” (2015) og “Snakkes I Morgen” (2016), medførte at Frank omsider tok i bruk Bergensdialekten i tekstene sine. Ifølge Frode Unneland fikk Frank et “grådig” kick av å synge på norsk, Unneland: - Syns det var veldig gøy når han begynte å skrive på norsk. Der kom det noen jækla fine tekster. Husker da han kom med sin første norske låt til Evig Din For Alltid. Den fikk han mye negativ tilbakemelding på. Da gikk Frank hjem og laget «Nygårdsbroen». En fantastisk låt. Det er stahet og stamina. Det viser jo også den enorme katalogen med låter. Det ble aldri tomt. Evig Din For Alltid hadde mer på hjertet enn “Hallaien tjommi”. For å få utbytte av de delvis lokalt forankra tekstene, trenger du ikke ta bussen fra Paradis til Sandviken eller krysse Puddefjordbroen. The Beatles skrev om “Strawberry Fields” i Liverpool, Ray Davis i The Kinks hyllet London på “Waterloo Sunset”, og Van Morrisson sang om “Cyprus Avenue” i Belfast på “Astral Weeks”-albumet. Hvorfor skulle ikke Frank Hammersland beskrive Nygårdsbroen? Vi skal fortsatt holde oss til Bergen, men nå skal vi gå litt tilbake i tid. Hvis du som meg er noe over gjennomsnittet og i overkant opptatt av Pogo Pops, kan vi vel si oss enige om Langhaugen Videregående Skole befinner seg på historisk grunn i Bergen? For det har seg slik at Frank dukket opp her på et viktig oppdrag. Etter å ha spilt i litt for mange coverband og jobbet i matvarebutikk, ville han nå satse alt på originalt materiale. Alt annet enn musikk ble bortprioritert. Hammersland: - Musikkinteressen gikk veldig utover skolearbeidet på gymnaset. Da satt jeg for det meste der og skrev musikk og dagdrømte. Jeg prøvde to år på musikklinjen, men den teorien tok helt knekken på meg. Vi befinner oss i 1987. Etter å ha blitt tipset av Even Johansen (Magnet, Libido, Chocolate Overdose) om potensielle kandidater på Langhaugens musikklinje, møtte han opp der i rekrutteringsøyemed. Frank kapra trommeslageren Nikolai Hamre fra Sotra og gitaristen Viggo Krüger som stammet fra Loddefjord. (Viggo og Nikolai gikk i samme klasse på Langhaugen) På første øving, da kunne du telle fem mennesker i rommet. På andre øving var de to andre borte vekk og forduftet. Kjemien mellom Krüger, Hamre og Hammersland virket så sterk at powertrioen åpenbart ikke trengte passasjerer i bandet, Viggo husker at Frank så ut som en utpreget artist, og noen og enhver kunne se ut som en boms ved siden av den ekstremt pertentlige Hammersland, Krüger:- Frank var et forbilde når det gjaldt estetikk, livstil og identitet. Han var min personlige stylist, og kjøpte ofte skjorter til meg han mente jeg burde ha på når vi spilte. En gang kom jeg på lydprøve med noen gamle joggesko. Da bar det sporenstreks ned til sentrum og inn i en

NRM 2-2024 39

skobutikk. Frank ville jeg skulle kjøpe noen litt for små PUMA sko, det endte opp med et kompromiss, et par blå Adidas som jeg har enda. Denne forgjengeren til Pogo Pops tok navnet Doomsville Boys. (kombinasjonen av doom og boys i samme navn får det nesten til å høres ut som et boyband som er klare til å gå løs på Fantoft kirke i Bergen .) I forkant av (talentkonkuransen) Kronstadfestivalen, der de kom på andreplass i denne forløperen til Eggstockfestivalen, trengte de sårt et bandnavn. Amerikanske The Rainmakers kom heldigvis gruppen til unnsetning. I 1986 ga “norgesvennene The Rainmakers ut debutskiva med samme navn som bandet. Viggo og Frank likte The Rainmakers, og navnet ble inspirert av av låten “Doomsville”. I samme periode ble Frank nesten den nye vokalisten i The Colors Turned Red (du vet, bandet som ifølge daværende musikkskribent og nå forfatter Torgrim Eggen spiste a-ha til frokost) Sangeren i dette ensemblet fra Haugesund, Johnny Hazard eller Johnny Liadal som han egentlig heter, var ute av bandet i 1988. (Han kom sterkt tilbake i gruppen senere.) Haakon Larsen som skrev de aller fleste låtene, ble tipset om Frank. De spilte inn noen demoer jeg kribler i mine knokete fingre etter å høre. Hvis noen i The Colors Turned Red (forøvrig et fantastisk popband som ble gjenforent for noen år siden) leser dette her, kan dere legge ut disse demoene for offentligheten, takk? Uansett valgte Frank å takke nei til videre samarbeid, og han satset heller på Doomsville Boys. Debuten deres kom i 1990. Såvidt jeg vet, er den kun å få tak i digitalt via Itunes. “The Great Fall” og “Scooter Girl”, to av de mest kjente låtene deres, finner du her i originaltapning. Takket være at trioen kjørte rundt på Sotra i biler fullastet med kaker og ringte på en haug med dører, klarte de gjennom dette vellykka kakelotteriet å finansiere EPen på sitt eget plateselskap Doomsville Records. For å finne musikken de kunne relatere til, måtte Doomsville Boys bare glemme moderlandet. Du kommer ikke fra Norge men fra Bergen, og de rettet rettet heller blikket mot England og USA. Ikke så rart, det. Bare se på musikken gjennomsnittsnordmannen hørte på i det året Doomsville Boys starta. “Har En Drøm” (Jørn Hoel) Creation. “Kjærlighet” (Sissel Kyrkjebø.) “Vond Rygg Såre Knoker” (Vazelina Bilopphøggers) “People Get Moving”. (Tomboy) “Sing Me A Song” (Return) Bobbysocks. Olav Stedje. Hvor fant de så inspirasjonskildene når de søkte musikalsk asyl utenfor Norges grenser? Krüger: - Jeg og Frank fant hverandre og vennskapet gjennom musikken. I 1987 var musikkindustrien ganske enkel. Du hadde færre artister, genrer og utgivelser. Vi leste 40 NRM 2-2024

begge musikkavisene BEAT og PULS, og kjøpte noenlunde de samme albumene og gikk på de samme konsertene. Begge hadde digget heavy, men var begynt å interessere oss mer for band som XTC, Beatles og Clash. Jeg vil også nevne Rush som en viktig inspirasjon, og jeg og Frank var enige om at “Powerwindows” var en kul plate. For meg er “Revolver” og “Rubber Soul” de viktigste Beatles platene. Pogo Pops, og særlig Frank, var inspirert av låtsmedkvalitetene til Lennon/McCartney. Selv liker jeg Harrisonlåtene best. Pogo Pops var en blanding av den musikken vi digget på de tiden. The Police var viktig for oss, fordi de var trio og hadde gode låter. Selv er jeg stor fan av Joy Division. Jeg digget The Smiths, men Frank syntes ikke noe særlig om Morrissey. Hammersland: - I den gamle krigen mellom hvem som er best av The Beatles og The Rolling Stones, velger jeg helt klart The Beatles. Alt starta med The Beatleskassetten til foreldrene mine. Før jeg knapt kunne snakke norsk, lå jeg der på golvet og sang med på de nydelige melodiene. Snart laget jeg gitarer av sponplater. Skruknottene fra fotballstøvlene ble volumknapper, og jeg holdt konserter for drittungene i gaten. Side to (vinylfreaken Frank snakket alltid om side en og side to) på “Abbey Road, utvilsomt den beste b-siden til The Beatles. Den medleyen der... Måten alle partiene flyter inn i hverandre på. Genialt. Senere på “The Long Run” med Popium prøvde jeg å ikke kopiere men å få fram følelsen av å høre på ”Abbey Road”. I Pogo Pops lot vi oss imponere av måten The Beatles eksperimenterte med popmusikken. Fra og med “Rubber Soul” gjorde alle The Beatles-skivene et sterkt inntrykk på oss.“Revolver” står igjen som en av popmusikkens beste utgivelser. Iallefall kommer den på min Topp 5 favorittskiver på en øde øy-liste. Fra de vakreste balladene til de mer obskure, psykedeliske sangene, fungerer “Revolver” som en slags popmusikkbibel. Melodiføringene til Paul Mccartney brukte jeg mye som bassist. Og etter The Beatles elsket jeg samarbeidet mellom ham og den godeste Elvis Costello på «Flowers In The Dirt». Ikke like begeistret for alle solo-LPene hans. Men Wingsskivene og spesielt «Band On The Run» satte også sine tydelige spor hos meg. Psykedeliaen til The Move gjorde også et sterkt inntrykk. Men i femte og sjette klasse startet jeg egentlig min musikalske løpebane i punken, og sånn sett skilte jeg meg alltid ut på skolen. Da gikk det i hanekam, The Exploited, Stooges og Sham 69. The Clash var store helter, og jeg likte best debuten «The Clash» og «Combat Rock». Etter hvert kom postpunken og The Police seilende inn for oss i Pogo Pops. The Police på en sånn typisk nattrock/natt til første mai-konsert på tv, husker jeg som en skjellsettende opplevelse. Vi foretrakk de to første platene med The Police. («Outlandos d’Amour og «Reggatta de Blanc”) På Doomsville-EPen finner du den sterkt The Police-inspirerte låten «Two Little Bullets». (legg også merke til The Police

-vibrasjonene på enkelte Pogo Pops-låter som «Please, Please») Forøvrig kan du vel regne Nikolai som den aller største Police-tilhengeren i bandet. Han hørte masse på The Police og U2, husker jeg. Men min første LP, kjøpt for egne penger i Svinesund i 1978, viste seg å være “This Years Model” med Elvis Costello, og han hadde også en enorm påvirkningskraft. Du stusset kanskje over at Frank i senere tid jobbet med såpass hardtslående band som Kvelertak, The Dogs og Audrey Horne. Men han kunne fortelle meg at hardrocken allerede kom inn i bildet på ungdomsskolen. - Husker at jeg kjøpte Deep Purple-bok. Faktisk holdt jeg et foredrag om Deep Purple på ungdomsskolen, og på gymnaset skrev jeg også en særoppgave om Purple. Alltid vært fan av gamle Deep Purple og alt de gjorde før «Come Taste The Band». “Machine Head” er verdens beste hardrockskive. Ennå husker jeg sjokkopplevelsen av å høre åpningssporet «Highway Star». Siden bandet turte å gjøre noe annerledes, synes jeg «Stormbringer» låter bedre enn «Burn». Når de drar fram funken i seg, svinger det noe helt vanvittig, og du hører at Ian Paice storkoser seg. Jeg vet at Ritchie Blackmore ikke likte «Stormbringer», men han spiller fantastisk på de låtene. Senere likte jeg noe av det han gjorde med Joe Lynn Turner i Rainbow. Spesielt «Bent Out Of Shape» hadde noen fine øyeblikk, men i det store og hele følte jeg at de minnet litt for mye om Foreigner. I dag klarer jeg ikke å ta Blackmore helt seriøst med den lutten sin... Når jeg begynte å spille med Even Johansen i 1986, kunne han alle Tekrøsoloene fra “Knights Of The New Thunder” med TNT på rams. Med Even og (skuespilleren) Bjarte Hjelmeland på vokal, spilte vi en del Van Halen-låter sammen. Jeg digget også Uriah Heep, men derimot plukket jeg aldri opp platene deres i ettertid. Thin Lizzy ble en gjenganger i ungdomstiden, og jeg elsker Lizzy ennå. Både når det gjelder soundet, måten å skrive låter på og vokalen til Phil Lynott, ligner ingen andre band på Thin Lizzy. Men ingenting kommer opp mot “Machine Head”. Selv skrev jeg bare en eller to sanger som kan bli definert som hardrock. På den første Pogo Pops-platen finner du for eksempel “Swoon”, en ganske riffbasert og tilnærmet hardrocklåt. Etter at han fant tilbake til popmusikken mot slutten av åttitallet, falt Frank pladask for den mer intrikate siden av The Beach Boys. - De første platene deres utfordret meg ikke nok, og jeg er ikke enig med alle de som fremhever «Pet Sounds». Til tross for noen flotte melodiføringer blir sangene litt for direkte for min smak. Først når det virkelig begynner å rable for Brian Wilson, oppstår den beste musikken Da ufordrer han seg selv og det kan bli veldig surralistisk til tider, men samtidg laget han nydelige melodier som «Til I Die». Kontra andre band på den tiden, klarte Wilson å ta norwayrock.net

popmusikken et steg videre på “Sunflower” og “Surfs Up”. «Surfs Up» viste også en en fin sårbarhet. Brian Wilson hadde et kjempestort The Beatles-kompleks, og jeg tror de hadde en veldig sunn rivalisering seg imellom. Brian Wilson framførte “Smile”-albumet i Oslo Konserthus. Å se en artist som betyr så mye for deg live... Du kjenner historien hans, hvor påvirket han er av fortiden. Ikke sånn at han hoppet rundt og danset på scenen,og med noen få unntak satt han ved pianoet med hendene rett ned. Heldigvis sang han kjempefint, og konserten ga meg en religiøs opplevelse. Ikke noe sansen for den moderne versjonen av bandet. To av Wilson-brødrene, Dennis og Carl (som Frank også elsket soloskivene til) gikk bort, og han der Mike Love er en tulling… Hvis Frank fylte rollen som hovedleverandøren av nye låter i Pogo Pops, var Viggo Krüger en god nummer to. Tross alt blir Viggo kreditert som låtskriver på litt over 30 komposisjoner. De fleste skrev han sammen med Frank, men enkelte av sangene der Viggo også tok over vokalen selv («Colourblind», «Curve Like That» «Curtains» osv.) skrev han på egenhånd. “Nei til et friksjonssfritt samfunn”, ser ut til å være parolen blant mange rockeband. Åpenbart trengte Pogo Pops en Mick & Keith, Noel & Liam eller John & Paul i banddynamikken, og i Viggo fikk Frank i alle fall en kreativ sparringpartner for livet. Hammersland: - Pogo Pops var et brutalt demokrati. Nikolai Hamre var ikke bare en vanvittig bra trommeslager og korist. Han fylte også rollen som sensoren i bandet. Spesielt før i tiden fikk han høre de nye låtene først, og Nikolai er limet som holder oss sammen. En slik mellommann trengs i forholdet mellom meg og Viggo. I tillegg til å være en fantastisk gitarist som kan vri det meste ut av instrumentet sitt, har han en utrolig meloditeft. Men jeg har aldri kranglet så mye med en fyr i hele mitt liv. Vel og merke krangler vi om musikk, og da kriger vi sinnssykt mye mot hverandre. Under presentasjonen av nye låter, kunne du risikere at folk lo deg ut av lokalet... Det tok tid å venne seg til såpass nådeløs ærlighet. Vi vil begge fram til det beste resultatet og helt til vi begge sier oss fornøyde, river og sliter vi i hverandre. Når jeg framlegger noe, skal Viggo gjøre det til sitt eget og motsatt, og her oppstår mange av konfliktene. For å få ut aggresjon, spesielt på turne, drev vi veldig mye med bryting. Viggo er jo jævelig svær, og jeg gleder meg til den dagen jeg klarer å ta han. Til tross for jævelig mye slåssing, i dag er vi skjønt enige om at denne måten å jobbe på fungerte bra likevel. Vi kom jo hver gang fram til det best mulige resultatet. Krüger: - Friksjon har alltid vært en sunn og viktig del av samarbeidet innad i bandet, særlig i relasjonen mellom meg og Frank. Vi hadde det i oss, at vi tålte en kritisk kommentar, eller avvisning på egne ideer. Slik jeg husker det, eksisterte det en felles innforståtthet om at vi arbeidet sammen for å skape den beste musikken, og det beste utrykket. Dette

norwayrock.net

var avklart og ikke noe vi diskuterte. Basert på det, var det greit å fyre av en salve om at en syntes at et riff eller en tekstbit, eller en hel låt for den del, ikke fungerte. Det kan nok ha blitt endel sårhet av dette, men vi døyvde bra med alkohol, noe som i og for seg ikke var spesielt bra i lengden. Gjennom felles fasinasjon for musikk, var det lett å bli enige om hvilke låter vi syntes fungerte og ikke fungerte, og vi klarte å finne sounden vi ville ha. Da vi møtte Yngve Sætre i Sigma Studio, var ringen slutten. Yngve forstod oss veldig godt, og var med å utvikle det vi kom med. Frank utviklet seg enormt i de årene, altså fra 87-92/93. Det var i disse årene han skrev låter som “The Great Fall”, “Man Inside My Head” og “Crash”. Han brukte mye tid på å skrive, og kom gjerne på øvingslokale med notisblokk og kassegitar. Jeg og Nicolai var med å sortere for ham. Takhøyden vi hadde for å gi tydelige tilbakemeldinger hjalp Frank til å skrive videre tror jeg. Han presenterte også for andre, men det var i øvingslokale at låtene ble endelig akseptert, og arrangert. Når Yngve kom inn i bildet ble han et femte medlem i bandet, og han hadde stor innflytelse. Min rolle i dette var gjerne å skyte litt fra hoften, for eksempel ved å lansere radikale forslag til riff eller vendinger i låtene til Frank, låter som jeg ofte mente kunne trenge et løft for ikke å bli for flate. Det er jo der bakgrunnen for navnet Pogo Pops kommer fra, energisk punkete popmusikk. Jeg gav også Frank endel materiale han arbeidet med, som dermed ble våre samskrevne låter. Låten “Swoon” fra «Pop Trip» er et eksempel på en låt der jeg leverte riffene, og så fullførte Frank med tekst og melodi. Det ble roligere mellom oss da jeg sluttet med alkohol. Vi var venner, og hadde mange fine samtaler, blant annet i bilen når vi kjørte sammen til øving på Sotra der Nikolai bor. Frank var en veldig reflektert og dannet mann, og han hadde mange gode perspektiver i livet. Trioen ble aldri helt fornøyd med Doomsville Boys-navnet. Viggo fikk spørsmål om hvilken musikk de spilte, og han svarte at de holdt på med popmusikk som hadde energien og elementer fra pønken, noe som forøvrig høres mest ut som definisjonen på new wave. Han kom da fram til at de spilte en slags pogopop. Pogo (mest assosiert med punken) kan vel kort fortalt beskrives som hoppe opp og ned og helst dunke borti sidemannen-dansen. Jeg og sikkert du også, har ofte blitt utsatt for en pogo-danser. (Avgjørelsen om å skifte bandnavn ble selvfølgelig tatt på Wesselstuen.) Pogo Pops-navnet skulle senere ble kjent over hele Norge, men hvis du var så uheldig at du kom fra Bergen, skulle det mye til for å få platekontrakt. For at demoene de sendte plateselskapene ikke skulle være poststemplet Bergen, reiste Barbie Bones ifølge legenden (og vi velger alltid å tro på legenden) like godt til et postkontor i hovedstaden. All cred til Hege, datteren til sjefen (og Beat For Beat-legendem) Ivar Dyrhaug som drev Norsk Plateproduksjon. Hun var ansatt for å gå gjennom alle disse utallige demoene, fikk et kick på Pogo Pops og

NRM 2-2024

sa vel noe sånt som “Far, dette MÅ du høre”. Slik presenterte Ivar Dyrhaug bandet som nå inkluderte gitaristen Dominic O`Fahey, på presseskrivet for Pogo Pops-debuten “Pop Trip” i 1992: ”Læreren: Hvem oppfant kruttet? Elev: Pogo Pops”. Ikke måte på, Ivar. “Alle” likte “Pop Trip” og etterfølgeren “Crash” (1993). Frank opplevde aldri igjen et så stort platesalg og ditto medieoppmerksomhet. Plassert midt mellom Bettan, Thomas Von Brömssen fra Albert og Herbert og fotballspilleren Erik Mykland, ble gruppen innlemma i det gode selskap på Marienlyst. NRK var spandable nok til å sende en halvtimes konsert fra Verftet i Bergen. Tilskuerne sang med, ikke bare på refrengene, men på hvert eneste ord. Frank ble intervjuet i den forbindelse, og med sjarmerende selvsikkert snakket han om at det var på tide med «generasjonsskifte» i Bergen. Den gangen folk i langt større grad kjøpte musikkaviser, løp til platebutikkene, NRK TV hadde egne pop/rock-programmer, og talkshowet ennå virket relevant, virker som en svunnen tid. Før realityprogrammer, nedlasting av musikk og utallige musikkkonkurranser/realitytv. Spesielt tittelkuttet på andreskiva ble mye spilt på radio. Mange fans beskriver sangen ved å regel rett synge det karakteristiske gitarriffet, og Pogo Pops avsluttet ofte konsertene med “Crash”. En gang måtte undertegnede forlate salen før ekstranummer. På vei til trikken og gjennom veggene på Parkteatret, hørte jeg i det fjerne at folk sang med på «Crash». Det føltes som å stikke fra et finaleoppgjør på Ullevål rett før vinnermålet. Ennå litt småbitter... Martin Holmes (Popium): - «Crash». Tilnærmet perfekt poplåt fra den «vanskelige andreplaten». Tidløs og holder seg den dag i dag. Pogo Pops ble aldri et norsk Oasis i utlandet. Derimot gjorde de det tålig bra i Japan, og du kunne kjøpe både chipsposer, frokostblanding og spillkort med Pogo Pops på omslaget. Bergenserne, omringet av hylende fans, kunne ha spilt hovedrollene i Bill Murray-filmen “Lost In Translation”, basert på rollefigurens mildt sagt merkverdige møte med en helt annen kultur. Hammersland: - Vi reiste tre ganger til Japan. Under det første besøket ble vi ganske overveldet. Med skikkelig jetlag, og etter x antall timer på flyet, ble vi ønsket velkommen på flyplassen av en fanklubb vi ikke visste om. Vel framme og sikkert litt småbrisne, tenkte vi at vi endelig skulle få sove litt. Neida. Det bar rett på TV-show hvor vi fikk veldig mange spørsmål om blant annet favorittmaten vår, og du blir litt lei av å svare «Italian pasta». Ikke fullt mange spørsmål om musikken. Hele tiden der nede fikk vi fryktelig mange teddybjørner og gaver av fansen, og akkurat det føltes veldig rart. Vi hadde jo ingenting med oss som vi kunne gi i retur. Selve konsertene ble også en rar opplevelse. Japanere er så veloppdragne. Når du er ferdig med låten, jubler de vilt i noen få sekunder før de står dere stille som lys. Ikke snakk om å skåle litt, hoie, rope og ta seg en øl. Siden du ikke får så stor drahjelp, blir du litt satt ut. Veldig langt fra Garage... For å unngå den pinlige stillheten, prøver du lette stemningen med å fortelle noen historier. Men siden engelskkunnskapene ikke nødvendig er helt på topp, går det det du babler om langt over hodet på folk. - På nittitallet delte britpopbanda mange av de samme inspirasjonskildene som Pogo Pops. Kunne du derfor relatere til band som Oasis? Krüger: - Egentlig ikke tror jeg... ikke annet enn at vi sannsynligvis har lånt fra de samme inspirasjonskildene. Tror Suede er nærmere Pogo enn Oasis. Hvis du hører på låten «Butterfly» fra «Pop Trip» og sammenligner med refrenget på “The Beautiful Ones», vil du finne noe interessant. Minner om at «Pop Trip» kom før platen «The Beautiful Ones» er på. - Følte du at Frank inspirerte andre artister/band? Krüger: - Jeg har alltid hørt litt Frank Hammersland i Kurt Nilsen faktisk, spesielt i starten. Jeg skriver under på de aller fleste superlativene som kommer

42 NRM 2-2024

hans vei. Ikke dermed sagt at det betyr flaggdag hver bidige gang Frank plukket opp gitaren. Selv han, Norgesmester i pop, kunne av og til trå feil. Jada. Enkelte ganger i karrieren (og jeg kunne sagt det samme om alle mine favorittartister) trengte han og forsåvidt Pogo Pops en GPS å navigere etter, og blant annet ble det tredje Pogo Pops-albumet (og siste med Dominic) «Pure» (1995) ikke like godt mottatt. «Pop Trip» og «Crash» hadde et par spor per album hvorpå de freaket litt ut og eksperimenterte med stilarten de var kjent for. Da var det «eksotisk» og «en fin kontrast». Et helt album med slike låter kunne bli for meget. Hammersland: - De to første hadde stor suksess og solgte bra her i Norge. Samtidig skal det sies at noen låter høres bedre ut enn andre. Det banale og enkle som gjorde «Scooter Girl» til en energifull og vellykka låt, hørtes FOR enkelt og banalt ut på for eksempel «Rain». Men brorparten av materialet holder i massevis ennå. Først på «Pure» kom den store nedturen for min del. Den gikk nedenom og hjem, ja. Selv om jeg liker noen få sanger, klarer jeg ikke å høre på den platen nå. Der driter vi i både i egenarten vår og hele kjemien i bandet. Av en eller annen grunn prøver vi å være et streit rockeband. Jeg skal ta det på min kappe, at jeg rett og slett ikke hadde fokus i det hele tatt. “Pure” gjenspeiler en veldig turbulent tid med vanvittig mye krangling. Forskjellen fra de tidligere platene, det ligger i at denne gangen kranglet vi på en ufruktbar måte. Man trakk litt i forskjellige retninger. Etter innspillingen stakk jeg opp i plateselskapet, Norsk Plateproduksjon, og presenterte de nye låtene. De så ut som noe spørsmålstegn, og man lurte på hva i helvete dette her var for noe. Vi hadde ikke gangsyn til å innse hvor dårlig «Pure» var i begynnelsen, men plateselskapet sa rett ut at de ikke likte albumet. Men likevel ga de det ut. Her burde plateselskapet, som vi ellers hadde et fint forhold til, tatt grep og heller sagt: «Dette holder ikke, skriv nye låter, gå i studio og lag en ny plate.» Vi andre hadde jo mistet gangsynet for lengst. Men en journalist fra Natt Og Dag likte faktisk “Pure”. De fem første låtene var det beste i norsk pophistorie, ifølge han. Vanskelig å forstå for oss. Krüger: - Jeg er både enig og uenig med Frank om kvaliteten på platen. For meg har den noen av bandets mest spennende øyeblikk i for eksempel låter som ”Home”, “Slowdive” og “Sleep”. Vi tok steget ut og eksperimenterte uten tanke på det kommersielle. Når jeg husker tilbake tror jeg vi var litt lei av å være et popband som skulle please publikum. Vi ønsket å gjøre noe annerledes, og vi lyktes i noe og bommet på annet. Sånn sett er platen et modig stykke arbeid, der vi torde å slippe løs på forventningene. Jeg er enig med Frank om at det var en turbulent tid. Det var mye alkohol i bildet, og flere av oss slet med egne kjæresteforhold fordi vi konstant var enten på turne eller i studio. Vi var 14 dager i London, og brukte nok den tiden til å avreagere, både emosjonelt og kreativt. Det ble noen ganske ville episoder, uten at noen av oss ble skadet, i hvert fall ikke fysisk. Kan ikke huske at vi kranglet mer enn vanlig, Dominic takket for seg etter “Pure“ - Hva tilførte Dominic til Pogo Pops? Føler at han blir litt glemt noen ganger... Krüger: - Dominic var en viktig aktør når han var med. Men dessverre ville han slutte, og han var nok litt lei av popstjernelivet. Han har senere utdannet seg til jurist, og arbeider i dag med flyktninger. Han bidro mye, spesielt på de to første Pogo-platene, og hans låt «Hey Hey Rain» er en favoritt hos mange. “Surf” i 1996 fikk en langt bedre mottagelse enn den noe berykta forgjengeren “Pure”. Holmes: - “Alligators”. Hele låten er så sterk og bandet låter bare så bra. Måten de ligger bakpå før alle refrengene og måten Frank synger på er bare magisk. Hammersland: - Musikalsk sett var vi hjemme igjen. Vi ble en trio og gikk dermed tilbake til utgangspunktet. Deilig. «Surf» ble på en måte en slags revansj, og vi fant tilbake til det popbandet vi var. Jørn Christensen hadde et veldig spesielt sound og det var derfor vi ønsket å jobbe med

norwayrock.net

han som produsent. Vi hadde digget ham helt fra DePress, fulgte karrieren hans videre med Mercury Motors og for Viggo som gitarist var han en gitarhelt. Den solgte ikke like bra som de to første, men den ble en mye større suksess enn «Pure». Vi kom oss i alle fall opp fra den sumpen vi satt fast i med «Pure», og «Surf» ble en av mine favoritter. Platesalget tok seg opp og alt så tilsynelatende bra ut, men bandet gikk likevel i oppløsning etter en turne i Japan. Pogo Pops skulle spille i Sapporo, den femte største byen i Japan og kjent for sitt “red light district”. For å si det sånn, bandet fikk ikke så mye utbytte av underholdningsdistriktet Susukino... Kort fortalt, bandet gikk på en smell, konserten ble avlyst og Pogo Pops ble lagt på is. Hammersland: - Alt for lenge hadde vi drevet rovdrift på oss selv. Tråkket i de samme traltene år etter år. Vi gikk lei av turnering, og det skjedde en del ting internt i bandet som vi valgte å ikke snakke om der og da. Viggo fikk en psykisk knekk (og til slutt toppet det seg i Japan) han har vært ganske åpen om i ettertid. Krüger: - Psykisk slet jeg etter hvert mer, og under innspillingen av «Surf», ble det sykemelding på meg på grunn av manisk utbrudd. Fikk diagnosen bipolar lidelse, men har klart meg greit i senere år, noe som skyldes at jeg sluttet med alkohol og lever et generelt roligere liv nå enn da. Årene med Pogo Pops 92-96 var utrolig fine år, men også veldig slitsomme år. Viggo utdannet seg til musikkterapeut og Nikolai fortsatte som skipper på fiskebåt i familiebedriften. Men hvis du trodde Frank skulle legge musikken på hylla og bli naturfaglærer, tok du skammelig feil. Hammersland: - Jeg prøvde meg, deriblant i skranken på postkontoret, på noen ni til firejobber. Det gikk rett til helvete. Frank nekta å lene seg tilbake i godstolen og leve på minnene fra Pogo Pops i 1992. Opp gjennom årene involverte han seg i stadig nye prosjekt. Hvis du vil høre hans store facinasjon for vokalharmonier, kan jeg anbefale The Love Connection. De tre hovedvokalistene, Frank, Thom Hell og Marte Wulff, utfylte hverandre perfekt på albumet «The Love Connection» i 2014. Frank, Thom Hell med flere leverte også fine vokalharmonier til det beste og mørkeste Jonas Fjeld-albumet «Hustrig». (2015) Allerede året etter bruddet med Pogo Pops ga han ut sin første soloskive “Younger” i 1997. Midt i britpopbølgen med Oasis, Pulp, Blur og Suede, viste det seg (og jeg er stor fan av Oasis) at den beste britpopen ble laget av Frank Hammersland fra Kronstad i Bergen. På sin neste soloskive, “So Easily Distracted” (2007), viste han kjærligheten til

norwayrock.net

countrymusikken Hammersland: - Det nærmeste en tjuagutt fra Bergen kommer country. Ikke noe brei Texasdialekt eller utvanna, kommersiell og glatt Nashvillecountry av den moderne typen. Tilsynelatende så det ut til at “Atlantis” (2019), en utgivelse som Frode Unneland var spesielt glad i og beskrevet av Haakon Larsen i The Colors Turned Red som «lavmælt og melodiøs» og «en av de nydeligste norske platene, rett og slett», ble det siste soloalbumet til Frank. Men akkurat som Freddie Mercury, jobbet Frank med ny musikk så lenge det var fysisk mulig. Enn så lenge venter vi utålmodig på at det fjerde og uutgitte soloalbumet lanseres av Apollon Records, og i skrivende øyeblikk får vi beskjed fra sikre kilder om at det kommer i oktober. Martin Holmes: - Jeg spiller på en låt (fra det kommende soloalbumet) som heter «Lighthouse». Jeg gikk i studio med Yngve en kveld og la på litt gitar uten å egentlig kunne låten. Kanskje veldig symptomatisk for måten vi jobbet på i gamle dager. Jeg kan høre noe han har skrevet og få en veldig bevisst ide om hvordan det jeg skal legge på skal låte. Yngve sa senere «og der låt det Popium». Det var veldig sterkt å høre og veldig sterkt å gjøre. Popium ble stiftet i 1998. I motsetning til tiden i Pogo Pops, skrev han alle låtene. Men Frank satt ikke på den opphøyde tronen av elfenben og gull av den grunn. Dette var et BAND. Da jeg tok en prat med ham etter at det første Popium-albumet ble sluppet løs på folket, overbeviste Frank meg om akkurat det. - Jeg hadde tenkt på et bandkonsept lenge ja. Frodisen (Frode Unneland) og jeg snakket om å starte et sånt band som Popium i ti-tolv år. Da jeg ringte Frode med konkrete planer i boks, sa han at det var faen meg på tide. I utgangspunktet satte jeg utelukkende sammen

dette bandet i sosialt øyemed, og først senere fant vi soundet. I forhold til Pogo Pops er jeg mer avslappet på den biten om å presentere nye låter til de andre. Selv om jeg skriver alle låtene, presenterte jeg en sang med en kassegitar i øvingslokalet og sa bare “Vær så god“. Du kan ikke bytte ut noen i Popium. For et band. Det handler om å stole på folk, og denne tilliten forsterket kvalitetene i bandet. Jeg kan jo begynne med bassisten, Christer Ottesen. Han er utrolig musikalsk og kan alle triksene. Det ser ut som om han ikke hører etter en gang, men så spiller han og da kommer alle triksene løpende ut. Han kommer egentlig fra en mye tyngre hardrockbakgrunn. På konsertene stiller han alltid i Enslaved-skjorte og med bassen langt nede på knærne, og av og til med noen klassiske Gene Simmons-aktige scenebevegelser. Samtidig har han et stort pophjerte. Der har du Christer i et nøtteskall. Gitaristen (Martin Holmes), en energibombe uten like. En helt egen måte å spille gitar på. Han er keivhendt og spiller gitaren med strengene opp ned. Egentlig spilte Martin trommer, men så fant han plutselig ut at han skulle spille gitar, og det tror jeg ikke han angrer på. Og Frodis, han er jo bare helt sinnssykt bra. Han spiller trommer, han slår ikke trommer. Yngve Sætre på tangenter er jo psykologen av alle psykologer. Han er utrolig fin å ha i studio, på veien og overalt. Han lar deg drive på, men hvis du står fast har han alltid et innspill å komme med. Sørger alltid for å skape trivelig stemning i studio. I tillegg til å være sinnssykt musikalsk og keyboardist i bandet, sitter han på masse erfaring som produsent. Heldigvis er en av oss av opptatt av selve soundet. Vi andre er forsåvidt ikke det. Mens Yngve er veldig opptatt av å finne ut hva som er Popium-soundet, spiller vi låtene, vi. Unneland: - Vi snakket om å spille sammen ganske tidlig, men det var vel egentlig Martin Holmes og Frank som var pådrivere for å starte Popium. Og så kontakter de meg og Christer, og vi ble enige om at dette ville vi gjøre. Altså spille

NRM 2-2024 43

i sammen med de man virkelig ville spille og henge med. Konseptet var å lage god musikk, ha det gøy. Frank var sta på en god måte. Den staheten gjorde at Frank var den han var. Det virket som om han stort sett levde livet sitt på sine egne premisser. I hvert fall musikkdelen. Han hadde helt klare tanker om hvordan en låt skulle være. Samtidig var han åpen for innspill og tilbakemeldinger. Holmes: - Frank kjøpte plater i julegaver til meg lenge før vi begynte å spille sammen.“Copper Blue” med Sugar (fra 1992 med Bob Gould i Hüsker Du) er fortsatt en av mine favorittplater og kanskje det bandet som formet meg mest som både musiker og låtskriver uten at man hører mye av det i de Popium-låtene som ble utgitt. Slik JEG husker det fikk det gamle bandet mitt Sylvia Wane med oss Frank på en jam eller tilstelning på Garage der vi spilte «Swoon» med ham. (Trur vi spilte den feil også) . Et par dager senere ringte Frank meg og spurte om jeg ville være med i det nye prosjektet han satte sammen. Vi kjente hverandre godt fra før, og hadde snakket masse om musikk uten at jeg noensinne hadde forestilt meg å spille i band med ham. Siden jeg var stor Pogofan syntes jeg det var veldig skummelt å skulle spille gitar med Frank siden han hadde jobbet i så mange år med Viggo, som er en helt eksepsjonelt god gitarist. Det tok mange måneder i studio før jeg slapp meg helt løs og hva skal man si: spilte på begrensningene mine mer enn å se på de som en hemning. Det var mitt forslag å ta med min gamle venn Christer på bass, siden Frank var veldig tydelig på at han ville spille gitar i dette prosjektet. Det mest frustrerende for meg var at han hatet å øve, noe jeg var veldig glad i. Vi gikk som regel i studio og jobbet ut låtene der. For en som var og er begrenset god på gitar var det ofte krevende. Men samtidig utforsket vi masse nettopp i studio fordi vi var så åpne for å gjøre eksperimentelle, eller «over the top» referanseting. Vi skrev jo en del sammen og jobbet ut fra en litt humoristisk dogme på den første platen: enten måtte refrenget komme innen 30 sekunder, eller så måtte låten begynne med et refreng. Det ble jo ikke alltid sånn, men det illustrerer litt hvordan vi lekte. Hammersland: - Under innspillingen av «Younger» hadde jeg et kjempekick på Marc Bolan fra T-Rex. Den gangen inspirerte han åpningskuttet “Rock N Roll Star”. Historien gjentok seg på det første Popium-albumet. «Closer Closer», inspirert av T-Rex-låten «The Slider», skrev jeg som en slags tusen takk for inspirasjonen, en slags hilsen til en av mine store helter. Holmes: - «Closer Closer». Her tok vi den helt ut. Han synger som en Gud på denne. Hammersland: - Etter hvert fant vi ut at selv om vi kom fra forskjellige verdener. kunne vi enes om glamrocken. Blant annet likte jeg veldig godt David Bowie, og mange syntes at Pogo Pops-låten «Bleeding» minnet om ham. I «Younger»-perioden lot jeg meg også inspirere av hvordan Bowie utrykket seg rent visuelt. Mye bra humor i den sjangeren. Ikke det at vi tok den retningen, men med sminke og ditt og datt, likte jeg også den androgyne delen. Samtidig som alt var gøy og bare en fest, fikk glamscenen fram ærligheten i rock`n roll. Du kan ta en stor dose The Beach Boys og blande det med Marc Bolan, David Bowie og The Eagles. Da er du i alle fall inne på våre visjoner om et lydbilde. Holmes: - “Krigen om glamrocken” var mellom de unge og de gamle i bandet. Meg og Christer er i overkant glad i Kiss, (Popium gjorde forøvrig en cover av Kisslåten «Christine Sixteen») mens Frodis og Frank var veldig glad i Slade. Begge sidene mente den andre tok helt feil. Men sannheten er at vi brukte inspirasjon fra begge bandene. Coveren av “Deuce” med Kiss fra “Permanently High” var egentlig en trommesjekk der vi lekte med “Fools Gold”- riffet til Stone Roses, før vi gikk over i å spille Kiss. Det var veldig typisk den måten vi jobbet i Duper med Yngve på de to første platene. Hammersland: - Overraskende nok, hører jeg at svorne Kiss-fans synes den er jævelig tøff. For vi var jo om ikke bekymret, lurte vi jo litt på hvordan folk ville ta dette her. Tross alt snakker vi om en slags taffelversjon av “Deuce”. Fremdeles husker jeg veldig godt lanseringen av Popium, og minnene strømmer på om store “superband”-overskrifter i avisene. Det ble gjort et stort nummer av at tre av medlemmene hadde en 44 NRM 2-2024

fortid i Chocolate Overdose (Frode), Barbie Bones (Yngve) og Pogo Pops. Hammersland: - Vi merket at så fort superband-stemplet var oppbrukt, forsvant mye av interessen i mediene. Du må nesten konstruere en løgn for å få mediene interessert. Mye sensasjonsjournalistikk. Uten å nevne navn, en veldig god venn av meg fra Bergen er veldig god på det der. Man lager en historie, selger den til avisen og får et tosidig oppslag. Målt i kroner øre og avkastning, var de muligens bare et superband på papiret. Men i alle fall en ikke ubetydelig del av låtmaterialet på “Popium” (2001), “Permanently High” (2002), “Camp (2004) og “The Miniature Mile” (2006), kan trygt sies å være kvalitetsikret. Hvis retrohimmelen har en avdeling for sterkt undervurderte band, skal du ikke bli forundret om det står Popium på en av inngangsdørene. Martin plukker frem noen favorittlåter fra Popium-tiden. - “Sooner Or Later” er en av de låtene som viste hvor bra bandet var. Frank elsket også gammel soul, noe vi gjorde et forsøk på her. På denne låten synger han med så mange forskjellige stemmer, crooneren, flørteren og den litt sinte vokalisten og ulvekoret på refrengene. “Silver Lining”. Jeg synes den har de samme kvalitetene som “Crash”. Vi brukte lang tid på den. Jeg mente refrenget var for bra for verset han kom med første gang han presenterte låten for oss. Husker enda da han kom og sa: «Nå har jeg den.» Da han spilte verset falt alt på plass. Vi jobbet lenge med å legge tidløse gitarer på intro og vers. Hentet mye inspirasjon fra Byrds og The LA’s, husker jeg. - Vi hørte fint lite fra Popium etter “The Miniature Mile”. Hva skjedde? Holmes: - Popium ble vel aldri oppløst, men lagt på is. Vi var vel aldri nærmere å vokse litt siden vi på den tiden ble B-listet på BBC 3 og fikk et tilbud om å være support på en runde med Charlatans i UK, men ingen av oss hadde vel egentlig råd til å sette av tid til det. Du vet. Livet. Unneland: - Popium ble aldri oppløst. Vi var nok bare litt slitne. Husker vi gjorde en jobb i London. Etter vi kom hjem klarte vi ikke helt å samle oss. Men på min 50-års dag hadde de andre øvd i hemmelighet og stilte opp med utstyr der. Det ble en utrolig fin opplevelse og vi snakket om å samles igjen. Frank hadde også skrevet noen nye låter for Popium og vi ville gi ut de gamle platene på vinyl, eventuelt et samlealbum. Men sånn ble det ikke. Dessverre. Jeg har jo vært så heldig å få jobbe mye med Frank etter Popium. Frank ble med på de siste Pompel And The Piltskonsertene. Vi lagde fire plater med Evig Din For Alltid, og Frank og meg spilte på platen til Marte Dæhlen og hang ellers mye etter at han flyttet til Bergen. Etter ti års pause fant Pogo Pops tilbake til hverandre i 2006. Samme året oppsummerte gutta karrieren (pluss to nye låter) med “The Very Best Of Pogo Pops”. Men til tross for den tilbakeskuende samleskiva, handlet ikke gjenforeningen bare om nostalgi, Krüger: - Jeg synes platene etter gjenforeningen er fine, og er glad vi rakk å spille inn hele fire album. (“Where the Action Is” (2009), “Darling Emm” (2012), “Love Is the Greatest Compass” (2017) og “Daylight” (2022). Jeg synes faktisk det er en stigende kurve, og det siste albumet “Daylight” er best. Unneland: - Den siste Pogoplaten er veldig fin. Krüger: - «Daylight» er en slags svanesang for bandet. Vi kommer kanskje til å spille live med Pogo-låter igjen, også for å minnes Frank, men vi kommer aldri til å lage et helt album a la “Daylight”. I disse årene var det aldri manko på ideer, vi produserte mer enn vi ga ut, og det finnes uutgitt materiale fra denne tiden som hadde tålt tidens tann. Og jeg og Nicolai har en hemmelig plan om å gi ut en låt fra denne tiden neste år, i beste Beatles-ånd. Vi har jo lyst å spille mer, men det er så vanskelig å se for seg å gjøre noe uten Frank. Vi savner ham masse og det er uendelig trist at han er borte. Han har vært en stor del av våre liv, og sammen preget vi oppveksten, på godt og vondt, mest på godt. norwayrock.net

En ting som Frank aldri fikk nok erkjennelse for, er tekstene sine. De handlet om langt mer enn “Scooter Girl” og “shubidou-I wanna ride with you”. På “Alligators” og “Jennifer Peach” avslørte han baksiden av bransjen på en snedig og treffsikker måte. Generasjonsskiftet i Bergenspopen gjenspeilte også en helt ny agenda på tekstfronten. For eksempel den «folkelige» Rune Larsen, blant annet kjent for underholdningsprogrammet «Lollipop» på NRK, hadde i likhet med Frank et veldig nostalgisk forhold til popmusikken. Riktig nok vokste Larsen også opp i samme by, men han tilhørte på alle måter en helt annen tidsepoke. For Rune Larsen kan beskyldes for å dyrke det prektige, uskyldsrene glansbildet fra femtitallet og bruk av «Lollipop, Lollipop-Oh, Lolli-Lolli-Lollipop» - refreng med behov for surhetsregulerende middel. Frank hørte definitivt mer hjemme i psykedelia og dens surrealisme mot slutten av sekstiårene. Det lyriske jeg-et i hans tekster gjemte seg både i telefonen & kaffekoppen hennes, og vedkommende tilbrakte timer i askebegeret. En tilsynelatende hallusinasjon og feberdrøm, den kan neppe virke mer forlokkende enn på Pogo Pops-låten “On Top Of The World”. (“took a walk on a rainbow, had a swim in the lake, took a spaceship to Venus and for old times sake sent some roses to a girl I used to know”.) Andre ganger ringte det tusen telefoner i hodet hans. Forøvrig hadde han en tekst innabords til de fleste anledninger. «Åndseliten» grublet over hva Frank egentlig ville fortelle oss i “Man Inside My Head”. «Julebordet» som bare ville ha 90-tallsparty og ikke tenke så mye, sang ubekymret med på refrenget til «Scooter Girl». Hvis du en dag skulle føle deg som en slags hybrid av Syd Barrett og Ellingkarakteren til Ingvar Ambjørnsen, hadde til og med Frank en tekst som passet til denne sinnsstemningen. (vel og merke min tolkning av “Perfectly Numb” med Popium) Hans egenarta betraktninger rundt gjennomgangsmetaforene sommerfugler, (“I`m riding on my butterfly, my pink atomic butterfly”) havet, (“Man Overboard”) månen, (“sending postcards to the moon”) stjernene og stupereferanser, slo også sjelden feil. Andre sanger bar tilsynelatende preg av å være sterkt utleverende bekjennelser fra en undervurdert melankoliker. (“How To Come Up From Going Under”, “These Days,“Step Right Up”, «Younger», «Souvenir», «Rollercoaster» +++) Basert på en helhetsvurdering av tekstene, skulle jeg gjerne funnet ut hva en psykolog ville konkludert med... Hammersland:- “This Time” (fra «Crash»), basert på en sann historie om et forhold som gikk i stykker etter 5-6 år, er en av de

norwayrock.net

mest personlige Pogo Pops-tekstene. Ellers viste John Lennon at det går an å bruke mer surrealistiske bilder. Joni Mitchell, en heltinne med sine fine fortellinger, og jeg har tolket, kjent meg igjen i og hørt ihjel på låtene hennes fra “Blue”. Jeg prøver å skrive såpass tvetydig at folk kan lage sine egne historier. (med noe tvetydige titler som «Happy I Suppose», bonuskuttet fra den første solosingelen «Souvenir», forresten en veldig undervurdert låt ) Noen skrev en særoppgave om “Man Inside My Head”. I den forbindelse lurte han på om jeg kunne komme og gi min personlige forklaring. Det måtte jeg bare takke nei til, for lytterne må jo bruke fantasien litt de også. Krüger: - Det var nok en av grunnene til at det var så god resonans oss imellom. Frank var i stand til å stikke tåen litt dypere i den litterære innsjøen enn hva popmusikktekstforfattere ofte gjør. Låter som “Man Inside My Head”, “My Mind Explodes” og “Jennifer Peach”, og “Great Fall” for den del, er lyriske mesterverk, synes jeg. Dette er tekster som har flere lag av mening, og der en følger en fortellerstemme som har noe på hjertet, en flik av levd liv. “Man Inside My Head», du kan tolke den som en som prøver å finne ut av meningen med livet, litt i tråd med slike forfattere som Camus eller Sartre har utrykt det vedrørende kampen mot omgivelsene for den frie viljen. Det kan gjerne tolkes i retning av psykoanalyse om du vil, at det er en stemme i hodet vi må prøve å forstå når vi skal prøve å gjøre det vi vil. Franks indre stemme, eller mann i hodet, var en stemme som fortalte ham at han burde bli artist. Og det ble han, til gangs. Frank var ekte kunstner, levde etter idealer om å rendyrke låtskriving, og alltid være på jakt etter den gode låten. Han var ikke opptatt av kjendislivet og sa nei til Beat For Beat og jobb som Idol-dommer, jobber som kunne gitt ham lettjent berømmelse. Jeg skulle egentlig bli psykolog, og stod på venteliste for å komme inn på embedstudie i psykologi ved UIB. (Universitetet i Bergen) Men, så ringte telefonen, og Frank kunne fortelle at vi hadde fått platekotrakt. Dette var i 1991. Dermed gikk det fem år av livet. Jeg angrer ikke på det. Senere ble jeg musikkterapeut med doktorgrad, en doktorgrad jeg kunne skrive delvis fordi jeg selv har dypere erfaringer fra musikkens virkning. Og Frank har vært med på denne reisen. Unneland: - «Daylight» har noen sterke tekster. Krüger: - På “Daylight” skinner Frank, spesielt på låten “Dancing To The Beat Of My Heart” (det nærmeste han kom nostalgitrippen «In My Life» med The Beatles?), der han oppsummerer livet sitt i musikalske termer. Sterkt spør du meg. Holmes: - Jeg har den siste tiden tenkt mye på hvor masse Tom Petty jeg synes det er i en del av låtene hans. Tenk på låter som “The Great Fall”, «Alligators» og «Jennifer Peach», for meg er slike låter med sterke historier om triste

skjebner veldig likt “Mary Jane’s Last Dance”, “Into The Great Wide Open” og “Learning To Fly”. Av Popium-tekster, jeg er jo veldig glad i både ”Favorite Blunders” og “Silver Lining”. Tekster som i retrospekt har flere lag for min del. I januar 2024 ble Frank hyllet på en konsert på hjemmebane med blant andre gjenværende medlemmer av Pogo Pops, Popium, Love Connection og Evig Din For Alltid + Kurt Nilsen, Jan Eggum, Dagfinn Lyngbø, Audrey Horne, Håvard Bakke, Christine (som gjorde en rekke duetter med Frank) og Inger-Lise fra Ephemera. Frank lever blant annet videre gjennom et minnefond som deler årlig ut et låtskriverstipend på kr 100 000. Hans navn knyttes også til «Give Music A Chance», et prosjekt som skal tilby gratis utlån av gitarer til unge musikanter, (Vi tipper at The Beatles-fanatikeren Frank ville frydet seg over det John Lennon-inspirerte navnet) Herved hyller vi poeten, melodisnekkeren og sangeren Frank Hammersland som hertugen av Bergen. På et av de siste bildene som Bergens Tidende tok av Frank, skuer han utover Bergen by fra verandaen sin i Laksevåg. For å sitere Jan Eggum, “Du kan si det er langt fra sentrum der og at vi er striler og Ja men Bergen kan du bare se her utfra Laksevåg.”

NRM 2-2024

JENNIFER BATTEN

GUITAR GODDESS 46 NRM 2-2024

norwayrock.net

We sat down in a café in England with Jennifer Batten to discuss her remarkable career, where she travelled the world with Michael Jackson several times over, and was hand-picked by her idol Jeff Beck to play in his band, after he listened to her solo record and drove her back to her hotel “like fucking Batman”. TEXT: ANNE-MARIE FORKER FOTO: SAM EMERSON, NIC SERPELL-RAND, JIM DOROTHY

How did a guitar end up in your hands? My sister had a guitar and I was pissed off that I didn’t have my own, so its between that and seeing The Beatles on TV. In my little town of 100 people or something it was Beatlemania. You would pick up a new single and then everybody would go to each other’s houses to listen to it and memorise the album covers. I was one of millions of people sat in front of the black and white TV that only had three channels in the 60s, and just seeing The Beatles live was so exciting. That was what the family did at night. Everybody would watch the variety show. The Beatles was a huge deal and their hair was such a controversy and you know, at that time. Yeah, far too long… “You look like girls!” What inspired you to become a professional guitarist? Thankfully, my parents paid for lessons. The first teacher taught me the notes on the board and how to read sheet music. And then the family moved. So, I got my guitar when I was eight and I had a year of lessons. Then we moved to San Diego and ended up with a different teacher who was teaching me folk music and finger picking. We were in a rental house for a year while we’re having a house built, so when we moved again, when the house was built, I ended up with another teacher that was into blues. It’s really random when you get a teacher at a music shop. It’s just the local cat that wants to make money making lessons. You don’t have to prove shit to be a teacher. Just say that you’re a teacher. But at that age, I absorbed what was given to me and I was pretty diligent about my lessons. My mother was President of the Arts Council in New York before we moved to San Diego, and she would bring in artists and they would stay at our house because we had an extra bedroom. One of the artists that stayed was Jorge Morel. And he was just a brilliant classical player. He did something very risqué for classical lead, to cross over, he did the soundtrack to West Side Story on guitar. His music was in heavy rotation in my house. My dad was really into Jazz and when he was home from work there was always a soundtrack of jazz. It was in my subconscious somewhere. And then to have Jorge at our house and watch him practise for hours. My mother said I would watch him for two hours, but I can’t believe it, at six or seven years old, I don’t have that patience. But it was an influence. So then you signed up for GIT? Yeah. That was after I graduated high school, several years after. I had been working at Burger King for several years and experiencing living on my own. I saw an ad in Guitar Player magazine. I would always take my allowance and take my bicycle down to the music shop, and get the Guitar Player magazine every month. There was a big ad for a Symposium that the school was doing. That was a weekend long thing. So, me and my mate drove up for the weekend and everything was over my head. It was all these jazz players: Howard Roberts, Jackie King, Joe Diorio, and they all gave seminars and I’m just listening going “I have no idea what you’re talking about”! I took a test to get in and flunked because all those years at the music shops, nobody ever taught me scales, they just taught me songs and techniques. So, I went back to San Diego and studied with a jazzer named Peter Sprague who’s a really phenomenal player and he kicked my ass. He got me prepped. Six months later, I went to the school and I was probably the only kid that had never played a gig before,

norwayrock.net

because my mother wouldn’t let me go play with strangers at night. You were the only girl there? I was, yeah. That was shocking. The first day of school, I’m looking around. What the fuck? This is not like public school where it’s 50/50. So, that was kind of weird. There were some assholes in the class that did some damage as they do, mentally. It was a hard school, God damn it. It was hard to keep up because week one diatonic scales, week two, harmonic minor scales, week three, melodic minor scales, and it takes a long time to integrate that into your system and be able to see it all over the fingerboard and especially to be able to improvise with it. Most kids only knew the pentatonic scale when I went in and that worked over everything in pop radio. Then a couple years after I graduated they changed the whole thing. So that curriculum now took a year and a half instead of one year because people were dropping out. Too hard to keep up. They were losing money. Once a month they would bring us a different monster player that would do a seminar. There was 60 students at that time, broken up into two classes of 30. We had Larry Carlton, Lee Ritenour, Tommy Tedesco. Pat Methany came one time and the airlines had lost his guitar, so he was checking out other people’s guitars for a gig that night. I should have taken that as a sign because that’s happened so many times to me. One month, it was Emmett Chapman who invented the Chapman Stick. 59 of the guitar players are going, “you know, that’s cool, but we’re not gonna buy one, we’re working on these six strings right here, and we’re a long way from getting it”. But, Steve Lynch, it planted a seed in his head to see what he could do with the right hand. I would check in with him every once in a while and I was just amazed at how cool it sounded, the stuff he was coming up with. I knew that I couldn’t put time into it during the school year because I’d get really behind, but as soon as we graduated he did a Freddie Hubbard song, called “Little Sunflower” where he had worked out this tapping thing for graduation, and it was just stunning. So I asked him to send me a demo of stuff he was working on and I tried to do what he was doing, and I was using one finger of the right hand and it sounded terrible, and I had a blister and so I said “Dude, I need a lesson person-to-person”. At that point, I was back in San Diego, and drove up to LA and had a lesson. He was working on his “The Right Touch” book at the time which turned into a series of three and eventually a DVD. And from that one lesson, I understood the concept of what was going on and started experimenting on my own, with chords and percussive ideas and single note, a lot of single note tapping stuff. That stuff ended up on my first record. You made a book also? I ended up doing a book called “Two Hand Rock”. I was developing, for my own students, a way that they could suss which was the right hand and which was the left-hand, a big tab and I put a box around the right hand and a circle around the left hand. But there was enough people calling it “tapping” that that’s what it ended up being. It was really exciting because it was new. Steve came up with that stuff before Van Halen was really well known for it, so he had a completely separate approach to it. Steve was using, at that time, three fingers on the right hand. Not four and four? He may have eventually added the pinky, but not at the time I took the lesson with him. Within a year I thought “I got a whole other finger here, what the fuck?!” I started working out arpeggios specifically to strengthen the pinky and it came together pretty quickly. Then I got into looking for string dampers, because when you have all eight fingers going, with

NRM 2-2024

distorted guitar, it can create a lot of noise. So, I use the sock in the beginning and then there was a guy named Buddy Dunklel who advertised in the classifieds of Guitar World magazine, where you can buy a half column strip, and do your ad. I think he called them string dampeners. I started doing a mail order of those and immediately modified them because he had foam rubber material that would touch the strings and it would click, so, even if you had your left hand down, and you were picking with the right, you would hear that click. So I switched over to piano string damper material and I also glued a piece of metal onto the side so I can flip the arm out of the way. Coming up with the idea of using piano string damper material is impressive… The material is meant for that and it’s quiet. It’s quiet and a softer material. Different people along the way would make dampers for a very short amount of time, and it never really caught on, it was never in retail stores. Eventually, I started going to China for work and I’d befriended a Chinaman and I made my own. I had a company make a prototype damper. They had all the mods that I wanted on it, it was a beautiful piece and I sent it to this manufacturer that my friends set up in China, to show me that you can duplicate it and they made a beautiful duplication. I ordered a thousand and they were nothing like the Prototype. Oh no… They cheesed out, they made it out of cheap metal. It was just a nightmare and I was stuck with them. So, I sold them. They’ve recently sold out, completely. Any of my ventures into

48 NRM 2-2024

business have been shit. That whole side of it, I just despise with good reason. It was a brilliant idea though. Well, it wasn’t my idea. The original one was by a jazz guitar player named George Van Epps who was known for a playing a seven string guitar, but he made them in the 50s for jazz players, to limit the overtones that would ring out, so it wasn’t for tapping for another few decades. Then I looked into getting a patent, but it has to be something that hasn’t been sold already and hasn’t been out more than a year. So not only did I not meet that, but I didn’t want to pay five thousand dollars to own a patent and be a damper Mogul. That’s expensive. I use them on all my guitars since the early 80s, until this newest guitar that I’ve got, which is a Boutique company named Suhr. It’s the best guitar I’ve played. You’re not with Washburn? No, they’ve gone the way of the dodo. They got bought out by some multi money company that are just buying up companies. They don’t give a shit about music and they fired the guy that I was with for years and so they don’t even make the model I played before, they’re only doing cheap Acoustics. Why did you switch from Ibanez to Washburn, on the third Michael Jackson tour? That was from bad necks. I had seven guitars in seven years and every single neck went south. I confronted one of the luthiers and said what the fuck? He said “you just have bad luck with necks” and I thought that’s not an answer that’s going to fix anything. At that time

I got schmoozed and head-hunted by a guy at Washburn who told me everything I wanted to hear. So, I signed up and then he fucked off to Fender. I liked the Washburn guitars, most of them. Some of them were kind of flaky but I really liked them lot except the last models that I was playing for the last six or seven years. They were great for lead. But I started doing all these Michael Jackson tributes and I started my own cover band, and it was really a compromise with the clean sounds. Because I think the ultimate clean sound comes from a Strat, from the split positions. Jeff Beck would agree with you there! Well, I it’s actually amazing that I geared away from Jeff, because of the “Wired” cover me and probably a million other guitar players bought a white strat. At that time, they just wouldn’t stay in tune, especially with a tremelo. It was hopeless. I’m sure if I had the right luthier and had it set up a certain way it would help, but I kind of gave up until the Floyd Rose came along. And then when I got the Jackson tour, I was really enamoured with Ibanez, because they were really putting money into making a name for themselves and they had the inside cover and very expensive ads in every guitar magazine for a long time, and they would launch players because of that. I really wanted to be with Ibanez. In fact I was working at a store at Studio City in LA. I was teaching there. It was really a great place, because Larry Carlton, Paul Jackson Jr, all those guys would go there and have their guitars worked on. So they had some good luthiers, one of which ended up at Ibanez, and I thought “ah, that’s my

norwayrock.net

connection” and I contacted him, but it was just crickets. But as soon as I got the Jackson gig, it’s “How many can we give you? Here’s half a dozen”. I imagine with Michael Jackson it was the same set list every night but then that contrasts with Jeff Beck, because he does a lot of impro. What was that transition like? Oh it was wonderful. The Michael thing, there was two guitars, two keyboards, and if I fuck something up, nobody was gonna know, it’s not gonna throw anybody off. When I’m with Jeff I am the harmony, so it was a lot more pressure and it would change from night to night. He was a living organism that wanted to be fired up. So although there was a basic form and harmonies it was a lot looser, a hell of a lot looser than Michael. I took it upon myself to get the guitar synthesiser happening. When we first got together, we spent 2 days in New York, and the original band was going to be Tony Levin and Terry Bozio. I walked in and I’m looking for keyboards and go “what the fuck?” And, Jeff was always ready to jump in and do something different. I appreciate it but it’s not going to cut it for “Because We Ended as Lovers”, just having guitar is not going to cut it. So after that, I went to the Frankfurt Musikmesse, and I ended up walking out of there with the fastest triggering guitar synth in the world, so I think “Great! This is great timing. I’m going to learn this stuff and program it.” And it turned into kind of a nightmare because although it was the fastest triggering, the internal sounds they had were shitty. And so I got Roland sounds, and then there was problems with that gear triggering the Roland sounds, there’s a lot of mistriggerings and it was really frustrating. The company was not helpful at all. I switched to all Roland gear and then it was slower but it was a lot more reliable. That was trial by fire, man. The hours put into that were insane. Do you mean how fast it was at playing the beat on time? No, how fast from when you pick a note, that the conversion of the magnetic pickup to digital could grab the keyboard sound and output it. It’s not anything back then that you would want to do a solo with because of the delay and every sound is handled differently. Like the horns were pretty quick, but I would still have to be on top of the beat to try to get it to groove and then you hit a string patch and that just takes its time coming in. And so, you know, 99 per cent of what I did with the guitar synthesiser was pads so it didn’t have to be that quick. It turned out to be pretty cool. There were a few things, like in the song ‘Savoy’, that I would trigger the horns. I was always uptight doing that because they’re so out front, there’s no hiding when those sounds appear. And then on the second tour, he wanted me to do this Irish melody with him with flute. I can’t remember the name. It’s terrible. The flute melody was so hard because I knew where he would express, where he would grab the bar. And we were playing in unison, we were playing the same thing. Using the tremolo bar and bending just didn’t work with the sound. So it was stiff and there was nothing else I could do about it. Like if you if I took a tremolo bar and bent it down you would hear the sound come back up, which if you’re playing guitar, you can mute that, so it only sounds down. I did as good as I could but yeah, I didn’t love it. But I’m not going to tell him “No, I’m not going to play that melody with you”. Jumping back in time a bit, how did you get involved with Jeff Beck? I was super obsessed with him. I was a fan of his music before I went to Musicians Institute. During the year, we all had to pick a song and a solo to perform with bass and drums. And at that time, it was just a guitar school. So they hired bass and drums to play with us. And I did something by a New Yorker woman named Monnette Sudler, a jazz player. Steve Lynch played “Cause We’ve Ended as Lovers”. And you know, everybody else was trying to be a jazz nerd and he was the token rocker at that time. It was just so much more exciting and interesting and fulfilling to listen to than any of the jazz shit to me, to my ears. I think that really triggered me, between that and how he was getting into tapping, he was my go-to guy of the class. That set me on a path at one point. I’d wanted to do a Jeff Beck tribute, before tributes were a thing. I learnt everything that was on “Blow by Blow” and “Wired” and I wanted to take it out and play it just like the record. Then I got scared I would fuck up. norwayrock.net

”When I’m with Jeff [Beck] I am the harmony, so it was a lot more pressure and it would change from night to night. He was a living organism that wanted to be fired up.” So, I never did it. But what a wealth of knowledge, learning all that stuff. That is rock guitar right there and he invented so many of things like the wicked harmonics and the way he would bend in his tremolo work. Somehow I knew Terry Bozzio. I was a big fan. I think I met his wife. So I had his email and I knew he was working with Jeff. When I was on the Michael Jackson tours, I was doing interviews for my albums, and I was always wearing Jeff t-shirts. And so when I’d seen it in the press I’d send it to Terry. I asked him to give it to Jeff and I don’t know if he ever did but that was one connection. And then the other on “Bad” tour, there was a keyboard player named Rory Kaplan that had done some teching for Jeff. And he goes, “Oh, you’re into Jeff. I’ll connect you guys” and then the bastard never did it! When I found out the “Dangerous” tour was coming up, that was my goal of the whole tour, was to meet him and get an autograph. After every show there was always Sony reps there, and Epic was part of Sony, so I’d ask the reps if there’s any connection to get Jeff to a show. And eventually somebody came through. I got VIP parking and VIP tickets. Two opening acts went on, and then Michael cancelled the show, at Wembley Stadium, 80,000 pissed off people and kids crying and people had flown in from other countries, and it was absolute nightmare and I didn’t know that Jeff had been turned away at the gate because he didn’t want to see the openers. So, I thought he was probably in the VIP tent and the rest of the band they scooped us up and put up everybody on the bus because it’s obvious who we were, all made up and stuff, and it could be dangerous when people were pissed off. I wasn’t having it. I thought “I am not going to miss this opportunity to meet Jeff”. Thankfully, nobody beat the shit out of me, but it turned out he’d been turned away at the gate, so I called him and said “Man, I don’t know when or if they’re going to make up the show, but can I meet you anyway”? And he said “Sure”, so I went to Townhouse Studios the next day, where he was recording his rockabilly record. It was kind of super awkward because I knew his music so well, but I didn’t know anything about him as a person, other than what I could glean from very occasional radio interviews or articles. Thankfully, I had two friends with me, and they helped keep the conversation going. I remember watching him play. And then during a break, I had one of those old school video cameras, way before the cell phone, and I asked him to play “Blue Wind”. He started playing it and my battery died. I didn’t have my shit together at all. But just to see him play the intro of that was mind-blowing because although I had the notes, I wasn’t playing them the same way. You know, he was doing these micro bends, that was that iconic Beck sound, and oh, fucking hell, that was a lesson right there. And we ended up talking for a good hour and I gave him a copy of my debut record that had just come out. And also, the record company that I was with did a video for “Flight of the Bumblebee”, where I was covered with live bees. MTV in England had been playing it in their midnight hour, and they did an interview with me and then gave me a couple copies in a format which you can’t play NRM 2-2024 49

in American VHS. So I gave one of them to Jeff along with the record and I got my autograph. He drove me back to my hotel like fucking Batman, yeah. Oh my God. [laughs] Yeah, he loved his cars! I thought if I’m gonna die in a fiery car crash, this is the way to go! I thought I’d never see him again. He called me a couple of months later and said he finally had a chance to listen to my record, “let’s record something together” and I did not see that coming. It was actually five years later that we started touring together, but I would see him in the meantime and he’d always say we’re going to play together and I thought “yeah, it’s just because I’m in your face right now”, you know? But he called. So, I got a tour of Italy. He had never played with me before. By that time, I had another record out and he was just going on the faith of the records. I was really anxious about it. So, I had a session in Milan that I was flying over for, and I added going to his place. I learned most of the “Guitar Shop” record and I wanted to play it in his presence, just to make sure he wasn’t bonkers. You had to audition for the Michael Jackson tour and then Jeff Beck just signed you straight up!? Yeah! I didn’t tell anybody that I was up for it because how embarrassing if I said I’m playing with Jeff Beck and then it didn’t happen. That night was just fucking wild. Sandra brought out the whisky about midnight and I had a flight the next day to go to Milan and play, and it wasn’t good. But you know, if you have a chance to drink with Jeff Beck you don’t say no. It went well. The next thing I know I’m in a car with is manager, Ralph Baker, driving me to his house for the first rehearsals. And on the way down, he said, “With Jeff’s bands, the keyboard player is the musical director, and since you’re triggering keyboard, you’re it” - on the way to the house! No pressure … I was just shitting myself about being in the band, never mind being the MD! My experience with MD is Greg Philingaines who is a supreme musician with big ears, and he can hear anything that’s off in any instrument and correct it. And I thought, man, I’m not that. I mean, I knew Jeff’s music really well, but that seemed like a pretty heavy thing, but it turned out that being an MD is just basically telling the band what he wants us to work on before he gets there, so we had a couple hours working on stuff and then he would show up. He also bitched about stuff that I would pass along, because he was horrible at confrontation. Just horrible. He strikes me at being so nice that confrontation would be difficult. It was. And because I was the middleman, the band would get pissed at me for being the messenger. So how did he explain to you what you wanted you to do? I don’t think there was a lot of that kind of conversation because I was essentially taking the keyboard players’ part. The only conversation was which solos I would get. Like “Blue Wind” was carved out to be a trade. It was just his suggestion. I never suggested “how about if I play here?” because I was just happy to have the gig and I would have been totally fine to just play rhythm the whole time. And in fact, every once in a while he would go “You know, I really should give you two or three songs on your own and I’ll go backstage” and I said, “Hell, no! That is not what people are paying for”. For me it would have felt more than uncomfortable to be the focus for even five minutes, because I put myself in the audience, and if I went to see Jeff, I would not want to see Tony Hymas taking up 10 minutes of my time, as brilliant of a player as Tony was. How great that he had that much confidence in you. Yeah, that was enough. I’ll just take the words and then not do it. [Laughs] Yeah, he was really generous. Very kind, very respectful. I took all of my anxiety about having the gig and just put it into work. That’s the best place for anxiety. Yeah. Just writing and thinking of things. During a break, I had listened to the George Martin record that he was on and I came back and said, “man, we got to do ‘A Day in the Life’”. And he ended up doing it, and it was gangbusters for the rest of his life, he had it in almost every show. 50 NRM 2-2024

I was so upset at the mix, especially because the first melody I think Jeff did on his own with bass, and then the strings, these lush strings are supposed to come in, and they’re not there. It’s really disappointing, but Jeff was not a control freak by any stretch, and I know part of the deal wasn’t to approve of it as he just signed the deal for live TV, not thinking it would ever be on YouTube at that point. And once you hear it, you hear it. But man, I wish they would remix it. We were going to play “Goodbye Pork Pie Hat”, and he had the idea of playing Coral Sitars. It’s an instrument that was used in the 60s, maybe 70s. It’s still around. It sounds like a sitar without having to learn how to play a sitar, because that is bonkers, that would take me years to get. We practised it, it was a really difficult guitar for me to play and ultimately he decided not to do it. Thank God! [Laughs] You didn’t enjoy it. [Laughs] No. There was one guitar I saw him play. It almost brought out a jazz vocabulary and the stuff he was playing was nothing like you would hear on stage and then he had a country vocabulary too. In fact, there was a song which for the longest time was called Arab Hootenanny. It had a bunch of different names. There were a lot of sketches when we went out on tour, unfinished songs, that we were just kind of working on so the names changed on quite a few of them. So, you improvised with Jeff also? At rehearsals and sound checks we would mess around. But he wasn’t the kind of guy that would go up to his studio and put up a drum loop and write. He needed a live drummer to really fire him up. He always wanted more songs. I spent almost all of my waking hours that were not on the road writing for him. I wrote a bunch of stuff, and then his manager said that’s he needs to hear where he can take the song and make it his own. So in the beginning, I was doing all the inflections that would sound like him, but it was like the song was already done and he didn’t have anything to do with it at that point. So then I switched to doing synthesiser melodies with no bends or tremolo or anything, just really stiff melodies of some flute or keyboard sounds. And then I thought, okay, let me just do grooves. I’ll just do a section of a song. I remember one time I gave him about 12 or 16, and he would pick his favourites, and then I would build them from there. And after the “Who Else?” tour his manager was really encouraged that he was pumped, so he wanted to keep it going. He rented a studio in SoHo that Steve Alexander, the drummer and I would just go to every day and write. We each ended up with one song on the next record. Mine was “Earthquake”, which started out as about four or five different sections and ended up as one or two, so that got chopped to hell [laughs]. Steve had one that was in 5/4, and and Jeff had told me he didn’t want any odd time stuff, so I told Steve after he’d already done the 5/4, and then Jeff liked it. So there you go. Did you keep some of that material for your own records? Yeah, there was one “In the Aftermath” was the first ballad I ever wrote and that ended up on my “Whatever” record. He dug it and we worked on it, but I remember the producer, Andy Wright, his treatment of it was absolute shit. He didn’t develop it at all, and all it was, was Jeff playing the melody three times, no solo, no breakdowns, no anything. But I was trying to keep an open mind, like okay, this is the producer that can get hit records, maybe he knows more than I do. This is a different genre in electronica. I went home the record was like 99 per cent done and I thought “God, at least I got that on the record”, and then I found out I didn’t. What they ended up doing was taking my song “In the Aftermath” and turning it into “Loose Cannon”. Jeff didn’t have to but he gave me writing credit on that, because my song was the initiation for that song. So I ended up with both, I ended up with my song on my record and then “Loose Cannon” on his record. Which if you put them back to back “Loose Cannon” is way better. So, it worked out well but I was so upset when I found it wasn’t going to make the record. “Earthquake” is cool, it’s just a jam track, really, but “In the Aftermath” has a real melody. It’s probably the best thing I’ve ever written, because it makes sense and it goes places. Is that the solo work that you are most proud of? That would be it. Every record that I’ve done is so different from the others. The last one wasn’t really my project. They called me in at the 11th norwayrock.net

Hour to do solos on a Mark Scherer’s record. Battlezone? Yeah, you have that? That project was with Jim Peterik from the band Survivor. They brought me in to do solos and then they wanted more solos, and finally Mark called me up and said, “We think that your guitar is more like another vocal on the record, so we want you to be a part of it.” So that’s how it became partly my record. They had an investor that paid for it that wasn’t in the music industry and had no clue about how brutal the industry had become. Nobody’s buying CDs anymore. They just steal it off YouTube. So, that was a big loss for the money person. It’s very 80s sounding. That’s Jim Pederick, that’s his era when Survivor was big and that’s how he hears things. I was glad to be a part of it. What was it like working with Jim? It’s really inspiring. He’s a good producer. He was always hearing things and having suggestions. I did a bunch of homework before the first session, so I was well prepared. Not as much for the second one and then I did some sessions at home which I prefer anyway so I can take my time, and If I don’t like it, the next day I’ll do something else. But when you’re in the studio, you’re kind of stuck with what you’ve got at the moment. What is your favourite memory of working with Jeff? God, Jeff, honestly, the parties after every single show, there was always chilled champagne waiting for us. The pressure was off him. And he was a comedian. So, it was always so silly. I mean, different legs of different tours, we had different habits and one of them was to get on the bus and watch the intro to Austin Powers, Quincy Jones intro, and yeah, to do the moves. Another one was the rabbit scene in Monty Python. In Japan, there’s a preacher that you can find on YouTube named, Robert Tilden. He’s like an evangelist, super dramatic about everything, “I feel the Lord coming through me”. Somebody did these brilliant fart inserts and we would watch that every single night after the shows in Japan, and just laugh our asses off. It’s just so stupid. My liver was so happy when that ended. Yeah, I mean, it was a three year party and it was not something I ever expected, you know. I just wanted an autograph and I ended up living on a bus with him, you know, listening to music together for three years For Jeff three years was a long time. Yeah. I, I know it’s like two years with Rod, two years with the rough and ready crew. So yeah. In fact, when it ended, it was kind of strange. Randy, the bass player and I were at Jeff’s house, and Jeff was talking about the future, and he said something like there’s a lot more oil in the well for this group, and Randy said, “I’m done” and I was horrified that he would say that, like what do you mean it’s the end, but he was right. I mean, it was so intense, and we had given everything we had. And I honestly felt like I had nothing left to give, norwayrock.net

which is not uncommon after you’ve had a really intense tour. That’s when a lot of acts go, “no more” and then you get a year to recover and go, “oh, I miss this”. So I guess that was pretty much the end, right then and there. But we remained friends and I went to every tour after that. I flew over to see him when he played with Jan Hammer. Because that was really rare, Jan doesn’t like to leave home and that to me, that is the best improv duo you’ll ever hear - the two of them. So I didn’t want to miss it. Yeah, and it was really great. In the beginning, when I went to SIR, we spent two days there and then I was supposed to fly back to California, and Jeff goes “Do you mind staying an extra day to go to Jan’s house tomorrow?” Are you fucking kidding me? Like, it was an imposition, right? Then going. Oh my God. Yes. And we, we went to a studio and played some music. And then had dinner and talked all night. I remember that so well because I was sitting across from his manager, Elliott. He’s a nice enough guy but he was talking my ear off, and I wanted to be in that conversation. So I I was drinking a lot of espresso that night too. It’s like this is the most exciting thing in the world. And a highlight with Michael Jackson? The Super Bowl. Yeah, it was really exciting because it was so different from anything else we had done. And we rehearsed medleys, just for that. You got the time of a couple of potato chip commercials to roll the pieces of the stage out in the middle of the field, hook them together, get on and go live. It’s the only time I ever felt like Michael was nervous. Because it’s so much pressure. If anything goes wrong. It’s live and it’s forever, although that was before YouTube. Isn’t it the most watched music event? 1.5 billion people. I mean, at that time, you know, people had to stay up if they were in Europe. It would be the middle of the night and everybody stayed up to watch it live. That was really exciting. I couldn’t tell you what teams were playing football because I didn’t care.

And you were centre of the stage as well. Did you have to kind of learn any kind of choreography? Oh, they knew I was hopeless! I wouldn’t call it choreography, I’d call it staging. There was somebody that said you go here at this time. So we were rehearsed that. In fact, there’s one section that I cringe at when I watch it because it looks like I’m head banging out of time. I think I was trying too hard, especially standing next to the groove master, it’s really going to stand out when you’re not together. We interviewed Nita Strauss a while ago and she said that when she saw you the Super Bowl, she had never seen a girl play the way she wanted to play, and that you blew her mind. She is the sweetest and she’s always giving me props which I really appreciate. Because back then I thought, okay, Prince had Wendy and Lisa, and then Michael had me. I thought the revolution is now. 15 years go by and crickets, there’s nothing. Once everybody had high speed internet, I tell people there’s not a month that goes by that somebody doesn’t turn me onto some seven-year-old Indonesian girl that can kick my ass. You know, there’s a lot of talent coming up right now. Lari Basilio is probably one of the best. Nili Brosh, her chops are just phenomenal. She’s playing with Danny Elfman. I was always curious about your track “Cat Fight”. Have you heard Steve Vai’s “Bad Horsie” that came out afterwards? I think you might be an influence. Oh, it could be. That whole thing was the Digitek whammy pedal. I had it in octave up mode and I was just experimenting one day. I play a power chord and I dig in with the picks so I get harmonics coming out and then take it up an octave with my foot. It gets pretty harsh when it goes up an octave. I haven’t played that in a long time. In fact, I should probably do that. Bring it back.

NRM 2-2024

Et nytt kapittel i ondskapens bok November 2019 spilte Slayer det som ble annonsert som sin siste konsert. I høst gjøres tre nye konserter. Gitarist Kerry King slår fast at det ikke er snakk om noe comeback. For ham er fokuset bandet Kerry King, som nå slipper debutalbumet «From Hell I Rise». TEKST: RONNY ØSTLI FOTO: ANDREW STUART

Vi ringer Kerry når det er rundt en måned til både plateslipp og livedebut. Her snakker vi om en mann som har spilt i Slayer i over førti år og som nå står foran et nytt kapittel. - Er du som et lite barn på julaften? - Det er ingen dårlig sammenligning. Hovedpoenget med dette bandet var å samle folk jeg kjenner og som er venner av meg. På den måten ønsket jeg å unngå drama eller å måtte sy puter under armene på noen. Gjøre det vi kan, ha det gøy og gjøre fansen fornøyd. Bandet Kerry King består av Slayerkollega Paul Bostaph på trommer, vokalist Mark Osegueda fra Death Angel, tidligere Hellyeah bassist Kyle Sanders og tidligere Machine Head gitarist Phil Demmel. - I studioet var det bare jeg og Paul som spilte sammen hele veien, med Mark som kom innom i ny og ne. Jeg sendte over demoer til Kyle og Phil. Vi var faktisk samlet alle sammen i studio, men vi spilte aldri sammen der. Det er bare noen uker siden vi spilte sammen for første 52 NRM 2-2024

gang, da vi gjorde videofilming. Opptakene blir jo gjort unplugged, men alle ga hundre prosent og jeg fikk et godt inntrykk av hvordan det ville låte med forsterkerne på. - Vil premierefesten bli lik festene dere gjorde tidlig på 80-tallet? - Jeg tviler sterkt på det. Jeg ser på dette som en oppvarmingskonsert, og det er veldig befriende å ha en slik under beltet, for det går rimelig slag i slag fremover. To dager senere er første festivalopptreden, en uke etter det igjen er neste og dernest bærer det over til Europa. - Ja, dere går offensivt ut. - Ja, det er typisk. Og det tar på å spille på de Europeiske sommerfestivalene, for det er så store avstander, og så er de stort sett i helgene. Vi gjør noen klubbkonserter innimellom, vi har et par headlinershow i Tyskland og England, så det er mer avstanden enn det er dødtid mellom konsertene som tar på. - Jeg tenker jo det er større avstander i USA. Kjører man fire timer i Europa kan man ha kjørt over to landegrenser. - Vi spøker litt med det der, det virker som om promotøren vår kaster dartpiler på kartet og sier neste gig er der, kaster igjen for å se hvor norwayrock.net

neste gig treffer, hehe. Så det kan ende opp med veldig lange avstander. Jeg mener bestemt at vi gjør en jobb i Portugal og neste er i Finland. Det er jo helt latterlig. Dette er selvsagt noe helt annet på egne turneer, da legger man jo opp en fornuftig reiserute. Men i festivalsesongene må man derimot reise dit festivalene er. Å spille live kommer gjerne som et resultat av plateutgivelse. Som i dette tilfellet bærer tittelen «From Hell I Rise». - Tittelen reflekterer i stor grad hvor jeg kommer fra. Antireligiøs, mot regjeringen og oppvokst med punken. Plata inneholder litt av alt. I første låt, etter introen «Diablo», «Where I Reign» finnes tekstlinjen «From Hell I Will Rise». Og da plata avslutter med «From Hell I Rise» starter man med å forutsi slutten. Jeg likte den tanken, noe sånt har jeg aldri gjort før. Kerry står for både tekster og musikk. - Jeg skrev ferdig musikken, så startet jeg og Paul arbeidet i studio med å finpusse de sammen til vi ble fornøyde. Deretter sendte vi demoer til resten, og Mark kom innom når han ikke var på turné. Det kunne gå et par måneder mellom hver gang han hadde tid, og det hjalp på fremdriften vår å måtte ha noe klart til han hadde tid til å komme innom. - Mange vil naturligvis tenke på Slayer når man hører «From Hell I Rise». Og det er slett ikke rart. - På denne skiva er det to låter til overs fra «Repentless». På neste plate har jeg tre-fire til overs fra Slayertiden jeg jobber med, det tilsvarende fra «From Hell I Rise», samt like mange jeg har skrevet nå etter plata. Så jeg kommer til å spinne over en lang tidsperiode i mange år fremover. - Om ikke hele Slayer har holdt sammen i førti år, så kan man jo fint kalle bandbesetningen solid. Var det skummelt å presentere ferdige låter til et helt nytt team? - Egentlig ikke. «From Hell I Rise» og “Rage» spilte vi inn med Slayer. Nå i ettertid pusset jeg og Paul litt på de så de ble enda bedre, og ga de nye tekster. Så alt i alt følte jeg meg trygg på materialet jeg sendte fra meg. - Selv om det finnes mye Slayer og Kerry ikke har hatt noe ønske om å utforske nye stiler, vil jeg si det er låter her som er mer punka og hardcore influert, slik at det blir feil å kalle dette plata Slayer ville sluppet etter «Repentless». - Ja, jeg ønsker å gjøre litt sånt. Jeg ville neppe gjort «Two Fists» tidligere, men på min plate tenkte jeg hvorfor ikke? Punk er en viktig del av min bakgrunn. Intensjonen min var å lage en låt jeg lett kunne overbevise folk var en ukjent D.R.I. låt fra åttitallet. Musikken skulle være punk, men også teksten ønsket jeg skulle fremstå som om den var skrevet av en sint punker. Dette er en av tretten eksempler på plata. Uansett hvilken periode du plukker fra min førti år lange karriere, vil du definitivt skjønne hvor låtene på denne kommer fra. Dette gjenspeiler meg og mitt liv. Nitti prosent av denne ville nok vært et nytt Slayer album, men sånn ble det ikke. Nå er de på min plate og fokuset nå er å se fremover med dette bandet. - I løpet av førti år blir man kjent med mange mennesker. Jeg antar du kunne velge og vrake blant mange musikere i forskjellige sjangere. Samsvarer dagens Kerry King med ønskelista di da du begynte å tenke nytt band? - Det er litt artig, for det du sier er riktig. Den eneste jeg hadde inne til en slags audition var Mark. Resten satt i grunnen på vent i bakgården. Paul visste fra siste Slayer-konsert at vi skulle jobbe sammen videre. Phil turnerte vi med i Skandinavia i 2018, og han nevnte han gjerne ville være en del av min fremtid. Kyle møtte jeg først i 2015, så han er min ferskeste venn. Vi kom veldig godt overens, og han hadde for tiden ingen band. Så jeg fortalte at jeg ikke ønsket å presse ham, men om han ikke hadde noe bedre fore, så hadde jeg jobb til ham. Så kom covid, både jeg og Paul ble slått ut av den, så måtte en platekontrakt på plass, så ting tok lenger tid enn jeg håpet på. Mark var den eneste som kom inn nå og da og øvde med oss, og når vi hadde gjort ferdig alle demoene var det dags for å spille inn skiva. - Det er denne besetningen som også skal spille live. Jeg ser for meg at Mark kanskje kan stå ovenfor noen utfordringer der? - Han finner tid til begge deler. Han er jo en naturlig del av Death Angels konserter, så ved begge bands liveforespørsler må vi avklare hva som foreligger av planer, så vi unngår konflikter. Kerry utelukker ikke at Mark kommer til å bidra med tekster til norwayrock.net

neste plate. - Jeg startet ikke dette som et soloprosjekt, jeg startet dette som mitt neste band. Grunnen til at vi endte opp med mitt navn var at alle bandnavn vi kom opp med allerede var brukt. Jeg har ikke noe ego eller behov for å ha mitt navn forbundet med noe som helst, men når ting begynte å skje og bandet skulle annonseres så sto vi der uten navn. Mitt ønske er at denne besetningen skal spille på alle plater vi kommer til å gjøre. - En karriere som spenner over førti år har vært nevnt noen ganger nå, og i fjor slapp Metal Blade en veldig flott jubileumsutgave av Slayers debut «Show No Mercy». - Den utgivelsen er godkjent av meg. Jeg fikk tilsendt artworken for gjennomgang, og likte godt at de blandet inn gull båe på omslaget og i tekstene. Så det ble en verdig jubileumsutgivelse synes jeg. Jeg vil anta de de tenker det samme om «Hell Awaits» til neste år, men dette styrer selskapet. Vi får en forespørsel om godkjenning, og det er det vi er involvert i når det kommer til disse. - «From Hell I Rise» slippes for eksempel på kassett i et begrenset opplag. Hvordan står det til med Kerrys egen samlemani? - Artig at du spør, for her om dagen bladde jeg litt i hva jeg har. Det er definitivt noen perler der. Mye signerte saker, som Mercyful Fate. King Diamond signerte «Melissa» til meg. «Don’t Break The Oath» har jeg signert, samt utallige Venom og Judas Priest-skiver fra tidlig på 80-tallet. Jeg samler ikke så mye nå lenger, det tar så mye plass. Jeg bor i New York og har ikke all verdens plass. Mine egne utgivelser ønsker jeg å ha, spesielt denne nye, siden den markerer en ny start. - Når dere nå legger ut på turné, hvordan ser setlisten ut? - Hvis jeg kun spiller nye plata i sin helhet ønsker ingen at jeg kommer tilbake, og jeg vil komme tilbake og spille flere ganger. Så mye avhenger av spilletiden, men jeg ser for meg toppen ti låter fra skiva, så fyller vi opp med låter jeg har skrevet, eller vært med på å skrive i Slayer. Vi har også snakket om coverlåter, men ikke landet på noen enda. Jeg synes det hadde vært gøy å spille låter med band som fortsatt eksisterer, men som ikke spiller de låtene selv lenger. - Noen få timer etter denne praten slippes video og singel nummer to, «Residue». Så langt har kun «Idle Hands» vært tilgjengelig. - Jeg følger ikke med på internett eller leser kommentarer, men venner av meg gjør det og forteller litt. Plateselskapet og managementet var veldig fornøyde, det hadde vært en million avspillinger et eller annet sted, jeg antar det kan ha vært Youtube. Et eller annet sted var det nå, og responsen har vært utrolig positiv, så jeg er fornøyd med det. Jeg tror folk som liker Slayer vil kaste seg over dette. Og like det av den grunn. Eller hate det av den grunn. - Uansett hva du gjør, kommer folk til å sammenligne det med Slayer. - Jeg er fullstendig klar over det, og har gått gjennom det aspektet. Det er grunnen til at jeg ikke involverte Gary Holt i dette. Eller Terry Date, Jeg prøvde å luke ut så mange Slayerlinker som jeg kunne, så vi ikke fremstår som «baby Slayer». På den annen side er jeg superstolt av hva jeg gjorde i Slayer, så det er bedre å bli sammenlignet med seg selv enn et band jeg ikke liker. Så jada, sammenligningene kommer, og jeg er komfortabel med det. - Slayer spilte sin siste konsert 30.november i 2019. I hvert fall var det fasit, inntil det i vinter ble annonsert tre festivalopptredener i U.S.A. kommende høst. - Slayer har avslått forespørsler som har kommet etter vi spilte vår siste konsert. Så dukket disse opp, og vi tenkte det egentlig var litt artig å feire 5-årsjubileum for avskjedsturneen med disse tre konsertene. Spørsmålene som da vil komme er om Slayer er tilbake. Nei, Slayer er ikke tilbake. Det blir ikke snakk om noen ny plate. Jeg har Kerry King nå. Uavhengig om det blir navnet for all fremtid, så er det det vi heter nå og der jeg legger energien. Vi slipper vår første plate nå, med en oppfølger ikke altfor langt unna. - Hvor langt? - Det kommer an på hvor mye live det blir. Tanken er så fort første del av turneen er ferdig så begynner jeg og Paul jobben med demoer. Da er vi supergira etter å ha vært ute og spilt, og da snakker vi låter klare for innspilling en måneds tid etter det. NRM 2-2024

NORT 54 NRM 2-2024

norwayrock.net

THERN SUN norwayrock.net

NRM 2-2024

Gothenburg’s Evergrey release their fourteenth studio album, “Theories Of Emptiness” in June 2024. We spoke with frontman and guitarist Tom S Englund about the new record, their third in only four years, including the powerful single “Falling from the Sun” and the meaning behind “We are the North”, a song about racism in Scandinavia. Englund also told us how Dream Theater made a huge impact on the band. TEXT: ANNE-MARIE FORKER PHOTOGRAPHY: PATRIC ULLAEUS

Congratulations on the new album, especially the new single. I love that you’ve put it at the start of the album because of how it begins. It’s a powerful album opener. Can you talk a little bit about making the video? Was it made in Sweden? It was made in Sweden. We felt that we needed something that was a bombastic and energetic as the song is, itself. It was very hard to figure out the concept for the song, without exaggerating something else, so that’s what we did, exaggerated the hell out of some pyro and fireworks. It was a blast! Was it all done there, live, on set? No special effects? No, no special effects. We were there for four hours! Four hours of fireworks! Wow. This is your third album in four years. That’s very impressive, but how is it possible? I didn’t count, thank God. I don’t know! I think that the more music I make and write and think about, the more creative I get, and I think that’s the neurological, scientific explanation, to be honest. If I trigger and stimulate that part of my brain, it becomes bigger and wants to do more – which I’m very grateful for. I’ve also done two Silent Skies albums and two Redemption albums, and two Dovorian albums, and made videogame music, so it’s crazy. I’ve come across artists who are that productive before, but you can tell that they’re doing too much because there is a drop in quality, but that’s not the case at all here. If this had been your first album in five years, that’s perfectly fine. I can’t explain it. One, I’m just happy to be making music with people that are as competent and talented, and eager as me, to make music and find it to be the most important thing in the world. You’ve just announced that you’re coming back to Norway in September. Fantastic! Yes! Really looking forward to it, very much so. Have you played any of the songs early, already, live? No! We have just started rehearsing “Falling from the Sun”, “Misfortune” and “Say”, as we’re going to South America in one-and-ahalf months. Ah, the power of that. Yeah, we knew immediately when we played “Falling from the Sun” that this was going to be a big song, live. There’s been all that new recently about the eclipse, all around the world, and that song would have been fantastic to play during that. Yeah, good timing, though! Very good. Listening to the new album, the guitar solos stand out but also just as much the rhythm guitars and I wondered if that is as important to you as the flashy solos. It’s much more important to me, because they make up eighty percent of the song the guitar solos last maybe one minute, if we’re lucky. I love guitar solos, that’s why they are in there, but I’m a song-oriented

56 NRM 2-2024

type of guy, so for me it’s everything, the song, everything else is just spices, or nuances or colours. The song needs to the song first, and then we add all these elements that enhance the song’s life. Do you use different guitars for the rhythm than you do for the solos? Do you have a preference, when you’re recording? Depends on the song. I think maybe for this album, we have used a bunch of different guitars for a bunch of different things. Even for some riffs, for some songs, we have used certain guitars that fit that part much better and will make it sound much better. Usually, most of the songs on this album are made… I’m looking over here because I have one of my guitars over there [looks at his guitars]. Do you have a favourite? I’m endorsed by Caparison, and I have my own signature model there very soon – oh! Oops, I just dropped something I shouldn’t drop. But it’s fine! [laughs] Oh cool! An exclusive! It’s fine! So, I only use that, but most of the songs are written on a seven-string guitar and sometimes writing the solos on a seven-string guitar is overly complicated when I can the feel of a six-string guitar solo, so many times I switch to a six string for the solos because the only thing that differs is the low end. What particular features does your signature model have? Are you allowed to talk about that yet? Nope! Can’t! Not allowed! Damn, I was going to ask about the fret-count and everything! Nope, but we can come back to that some other time. Yeah, when you’re here in September! Absolutely. Then you can even watch it! On an online video-clip, I noticed that you said you added the bass, last, to the album. Why was that? So, the thing is we have bass on the songs all the way through the album, and then we add the real bass. Johan had already played all the bass parts once, but not with a sufficient quality. So, it’s not like we didn’t have bass while writing the songs. We very much had the bass, because he’s also the one who is responsible for about seventy percent of the songwriting, but he didn’t record them in tune or at a good enough quality. And then of course things change throughout the process, where we have cut in played bass, me and Jonas as well, so we had to redo everything, which also gave it a new touch, in a sense, a new urgency for him to re-record it. I would say that we only gained quality from that. He’s a great bass player. He’s the best. He’s got it all. What was the inspiration behind the title “We Are The North”? Racism in Scandinavia, basically. People claiming to know who I am as a Swedish person and claiming that we as Swedes are “like this”, and I have nothing in common with them at all. Being half Finnish and half Swedish I am pretty much very Northern at least, and I know who I am and I am certainly not the person that isn’t condoning helping people or providing for people, and I’m not opposed to people. With that said, of course there are going to be challenges with the globalisation of the world, but that’s what’s coming and prepare for that, rather than looking

norwayrock.net

”I’m a songoriented type of guy, so for me it’s everything, the song, everything else is just spices, or nuances or colours.” for a heritage that you don’t even know what it is. Most people don’t – most people are just afraid of people. Especially if they are from outside certain borders. Absolutely, yeah. So “The North” refers to Scandinavia more than specially Sweden? I would say, yeah, or just Sweden, but I see the same problems in Finland and maybe Denmark, and Norway also. But it’s not even constrained to that, it’s all over. I think, if we prepare for what’s coming anyway, we will be better off, rather than trying to build new walls that we have to tear down again in twenty years. I noticed you had a One Heart campaign to get a fan to sing on the record. How was the response to that? Was it hard to narrow down, or did one person really stand out? We had all of them! We had five hundred of them on the album! So that is the choral sound? Yeah, so we didn’t do any narrowing, we just made sure that people sang in the right quality into their iPhones and then we filtered the hell out of that and then we had to make that work and round it out with the rest of us. That was the idea. Did Nolly Getgood work on that? No. We did all of that re-recording thing and all the stuff with the fans both in Stockholm and Gøteborg, but we also had fans from all over the world sending their contributions in. And then we sent it all neat and aligned and nice to Mr Getgood to start working his magic. And how was it working with him? Absolutely wonderful. He’s a gentleman – and a young one – with such an amazing knowledge and quality to his work, we were in awe watching him work, which for us as sonic nerds was a privilege and an honour. And, at the same time, I think he felt the same. When I asked him if he wanted to do the album, he answered me online in ninety seconds. No thinking about it! The respect is mutual, I think – I hope. Yeah, for someone that busy and in-demand, that tells you a lot. Yeah, he makes one album or two per year. You also worked with Thomas “PLEC” Johansson to do the mastering. Why did you choose him? Because he lives next door in our headquarters! [laughs] Ah, convenient! Yes, convenient! And he’s a great mastering guy, but we’ve never worked with him before, so it was a totally new team in mixing and mastering. And it worked out well, I think.

norwayrock.net

Going back to 2021, you had James Labrie as a guest on your album. How much of a Dream Theater admirer are you and how much of an inspiration have they been? Dream Theater was the sole reason for us starting Evergrey in the beginning. So, I would say a huge impact on the being of Evergrey. Then we toured with James on his solo album, Evergrey was opening for him. So, we’ve been tagging along throughout the years. When I asked him to do that, he also said “yes” immediately, so it was one of those moments, those key moments in life when I felt very proud of having branched out and reached out in having people participate in our music making and in our musical world, and it turned out insanely good, I think. Lastly, when you finished this album, are you 100% happy with it, or is it a case of “I’ve got to let it go at some point, I can’t keep changing things.” But you’re 99% satisfied, not 100%? The thing is, we work until we’re 100% satisfied, and then we let it go, and after that you might find stuff. Maybe in your earlier days, when you did your first eight albums, then we thought about things like that – “Oh we should go back and fix this”. Nowadays, I’m just relieved when I hand the thing over to the mastering guy, and that’s that. I wasn’t even in the country when we mastered this album, so I was totally out of the loop and just had the album sent to me, which was a nice shift of pace, in a way. Having to be on top of everything all of the time is not great. Where would you put this album – not a specific ranking – would it be near the top of your discography? Yes, the worst pile of shit ever released, I would say! The thing is, I usually never know this early in the process of an album, what I think. But now I have had my distance from this album, for three months, being away in Thailand, not thinking about anything of this at all. And I honestly think that this is the best album we have done. I am extremely happy with it. We look forward to seeing you at Parkteateret in September. Yeah, tell everyone!

NRM 2-2024

Living in the Moment In June 2024 Black Country Communion release ‘V’, an album which they wrote in under 30 hours. Before release we sat down for a chat with the ‘Voice of Rock’ Glenn Hughes about making the record, how music is a ‘healer’ and where Hughes would rank Joe Bonamassa among the great guitarists. TEXT: ANNE-MARIE FORKER PHOTO: ROB BONDURANT PHOTO

When the four of you get together, magic happens. How did you first come together and start writing this record? Joe came to see me in 2019 to do this album and that’s when I had joined a band called The Dead Daisies. They did not want me to play with Black Country Communion so I couldn’t do the album. When I left the Dead Daisies at the end of 2022 I started making another album with Joe.

58 NRM 2-2024

Last year in March we got together at my home, like every time we do an album we write the album at my home. Then we went into the studio last May at Sunset Sound in Hollywood and we made the album. What’s it like working with Kevin Shirley, who I believe is an honorary fifth member of the band? It’s great! Kevin is like a school teacher. We need a strong guy in the middle of the room as we are four intelligent musicians. You all excel at what you do, and in your case in multiple areas –

norwayrock.net

vocals and bass. Do you feel more strongly about the vocals than the bass? It’s become very clear all those years ago that I was born to sing. Always born to be a lead singer as you know, I’m not a second singer. I love singing with men or girls but I am a lead singer and I am a songwriting singer, and a songwriting singing bass player, and I love it. Did you set out to accomplish anything different with ‘V’ than on the previous four records? No. We have a definitive vibration in the band. We want to keep a feeling of a continuation. We didn’t want to change too much. I think Black Country V is a great way to [pause] … I’m not sure if this will be the last album or not…but it’s a great, great album. I hope it’s not the last, but if it is it’s a fine way to go out. What was the inspiration behind the song “Enlighten”? I came up with the riff. Joe wanted me to write a riff and I did. I came up with a storyline about living in the moment. I’m a big fan of presence: living in this particular moment, not so much looking in the past or to the future. Every song on this album is spiritual. I’m a spiritual man, so I get to write about it. You made a powerful statement on social media recently that music is ‘the healer’. Can you expand on that – what does it mean to you personally? I’ve been sober a long time, and the word ‘heal’ is big for me. A lot of people have not healed. I’ve dedicated myself to learning and practicing spiritual conditioning, because without spiritual conditioning, I would not be here. I’m one of the few people that understands to allow things to happen, I don’t fight anything. I believe in karma, I believe that we as humans are pre-ordained and destined to do … as children, before we were born, everything has been planned for us. Every single detail of me talking to you right now has been planned and destined. If I allow that to happen and stay out of the external and stay within the internal, I have a good chance. Which was the easiest song to finish and record, and which was the most challenging? I wrote ‘Stay Free’ alone, a couple of years ago. That came really

norwayrock.net

quickly. I played it to Joe and he loved it. That song, I wrote in 10 minutes. Real quick. I thought that was a great first release for a single. These songs write themselves. Joe and I were together for 30 hours writing this music. 30 hours only. Joe and I are a great songwriting team. You certainly are and live you share a special chemistry. I saw your home gig in the Black Country on 2 January 2018. But 30 hours only?! Thank you. That’s maximum. Are all the albums like that, where you just get together for a short period and write? Seriously? All of them. When Joe and I get together we know what we are supposed to do. He likes me to write the riffs and the lyrics and Joe helps me finish the songs with a great bluesy feel. I know you have great respect for Gary Moore, whose grave I will visit later today to lay some flowers. That’s so sweet. But Joe is also a great guitarist. Where would you rank him? Top 10 or 20 perhaps? I’m glad you spoke about Gary because before he passed away we became friends again. I have played with 20 of the top guitar players in the world, but in my opinion, and not because you’re an Irish lass, but Gary Moore and Joe Bonamassa are the two favourites for me. Joe is a big fan of Gary. You can hear it. Gary would have loved Joe. You are recording a new solo album soon? Yeah, I’m in 3 weeks! I’ll be in Copenhagen. I’m making a new Glenn album. Have you already written the songs and it’s just a matter of recording? I just finished up about a month ago. I’m writing lyrics now. We can’t wait to see you back in Norway in November. You started the Classic Deep Purple tour in Scandinavia, and will end if there. Is our part of the world special to you? I lived in Stockholm for two years. I like everywhere, I don’t like the weather in Scandinavia, I’m a California boy, but I’m looking forward to coming back! I’ll see you in November. Thanks Glenn! See you then.

NRM 2-2024 59

Tilb 60 NRM 2-2024

norwayrock.net

bake til gutterommet norwayrock.net

NRM 2-2024

Det er førti år siden brødrene Max og Iggor Cavalera dannet Sepultura. Ingen av dem spiller i dagens utgave av bandet, men Sepulturas tre første plater er nå nyinnspilt av duoen under navnet Cavalera. Og det nærmeste du kommer et originalt Sepultura kan oppleves på årets Tons Of Rock. TEKST: RONNY ØSTLI FOTO: KEVIN ESTRADA

Eldstebror Max er fremdeles hjemme i Arizona når vi gjør en prat på Zoom en fredagskveld i slutten av mai. Min Sepulturahistorie starter med plata «Beneath The Remains» fra 1989, og videon til «Inner Self» på MTV’s Headbangers Ball. - Alle perioder har vært viktige, og jeg er stolt av å ha vært en del av dette. Så det er veldig gøy å mimre fortiden med disse nyinnspillingene vi har gjort, men også og ha spilt fra perioden du nevner live. Ikke minst er det det gøy å presentere dette for en ny generasjon. «Inner Selv» var er utrolig låt. Det synes jeg den er den dag i dag. Det er en enkelhet i den, rett frem og nesten en rockelåt. Den er fengende, og jeg elsker teksten. Faktisk blant mine favoritttekster. - Høres ut som du beskriver malen på en hit der ja. - «Beneath The Remains» var nettop sluppet og vi trengte en låt til å bære skiva. Det måtte være en låt vi virkelig trodde på. Som sagt, den fenger, og med sin enkelhet mente vi «Inner Self» måtte være det beste singelvalget. Du har jo da åpenbart sett videoen. Vi lagde den selv hjemme i Brasil. Amatøropptak hvor vi skater og spiser vannmelon blandet med litt liveklipp. Det var vår første erfaring med å lage en musikkvideo og vi hadde det veldig moro. - I etterkant av dette så jeg en annonse fra Cogumelo Records, enten en flyer eller i en fanzine, hvor en kunne bestille de tre første skivene deres. Jeg gjorde det, og husker de kostet fem dollar per stk. En god pris, da dollaren sto i fem kroner, og porto ikke var all verden. Jeg bestilte et par skiver til også, men var vel godt under tollgrensen. - De er nok kanskje hakket dyrere nå, hehe. Jeg liker de platene. De har sjarm og jeg elsker råskapen. Men jeg har alltid hatt et ønske om å høre de med ordentlig lyd. Fetere gitarer og god trommelyd, men samtidig med den originale brutaliteten og den samme forbanna 17-årige Max Cavalera, hehe. - Noe av det siste jeg rakk å se live før pandemien var dere spille «Beneath The Remains» og «Arise». Da verden stengte ned ble det mye youtube og jeg husker godt Iggors «Beneath The Drums» videoer hvor han dissekerer gamle Sepultura-låter. Han gikk gjennom «Antichrist» hvor han i etterkant spiller den med deg og deres originale gitarist Jairo. Var dette litt startskuddet for nyinnspillingene? - Litt usikker på akkurat når tanken kom opp. Jeg husker godt Iggor spurte om jeg vil gjøre den, og jeg synes resultatet ble veldig kult. Jeg hadde min egen greie på Facebook hvor jeg spilte det gamle materialet på gitar. Jeg tror nok frøet ble sådd gjennom konsertene. Vi spilte «Roots» og vi gjorde «Beneath The Remains». Men det er ikke jeg som skal ha kreditt for ideen. Det er kona mi, Gloria, som sa at siden du ikke er fornøyd med lyden på de gamle platene burde du og broren din spille de inn på nytt. Jeg vet mange artister frykter å tukle med det originale materialet, men vi var motsatt. Vi var opprømte over å endelig kunne få høre låtene med tøff lyd for første gang. Originalene finnes, og hør gjerne på dem, men nå finnes også versjonene med vår visjon av hvordan vi vil at låtene skal høres ut. - Og det er mange elementer vi kjenner igjen fra originalene. Ekko på vokalen og de lyse tammene til Iggor. - Disse elementene er svært viktige. Det handler om å gjøre en hyllest til det originale, og det skal behandles med respekt. Som jeg sa til Iggor i forkant, det er ingen låter som trenger et nytt riff eller som må gjøres om. Det de trenger er den samme energien som når vi fremfører de live.

62 NRM 2-2024

Og det synes jeg vi har klart. Jeg sa til Arthur, produsenten, at jeg ønsket at vokalen skulle høres ut som den var innspilt i en hule. Skulle vi endre på låtene, eller ha en renere og mer moderne lyd ville det ødelegge låtene. Disse låtene må være skitne og aggressive. Vi spilte dem inn ved at vi satt ovenfor hverandre, akkurat som på gutterommet i Brasil. Det er helt unikt å kunne gjenskape denne følelsen av å jamme sammen som unge så mange år senere. Og jeg tror det er kjernen til hvorfor disse nyinnspillingene låter som de gjør. En idé var at Iggor skulle spille trommer med de gamle skivene på øret, men det syntes jeg ikke noe om. Det blir statisk, det vil høres ut som et coverband. Nei, la oss spille det inn live og føle nuet. Gitar og trommer hvor vi sitter ovenfor hverandre som når vi jammer. Sånn er dette spilt inn. - Litt mer om de tommene, jeg antar de ble låtende slik tilfeldig tilbake på åttitallet, mens nå måtte også de reproduseres. - Han hadde glemt det der, så jeg måtte minne ham på det. Han var i ferd med å gjøre som man vanligvis gjør, at man fester mikrofoner på toppen av trommene. Da vi spilte inn originalskivene puttet vi mikrofonen inn i tromma fra undersiden, og nesten helt opp til toppskinnet. Så for å få den rototoms lyden denne gangen måtte vi ta av underskinnene og mikke opp fra undersiden som i gamle dager. Det er «Morbid Visions» og «Schizophrenia» som hadde dette oppsettet. Dette kan virke som bagateller, men det er slike detaljer som gir skiva identitet og følelsen av å være tilbake til den tiden vi spilte de inn første gangen. Så for meg er alle sånne detaljer viktige. Det gikk kun ett år mellom «Morbid Visions» og «Schizophrenia». Både da og nå. Mest merkbart mellom 1986 og 1987 var utvikling som musikere så vel som låtskrivere. - Frem til da hadde vi med Jairo på gitar, og han var med og skrev mye av materialet også på «Schizophrenia». «Screams Behind The Shadows»,” Rest In Pain”, “Septic Schizo” og “From The Past Comes The Storms” er låter han var med på å skape. Når han slutter kommer Andreas inn med sin klassiske bakgrunn, og derfor synes jeg denne plata er så unik. Den har fremdeles mye av den black/death metal-aggresjonen fra de første platene, kombinert med teknisk thrash metal. - “Escape To The Void” er en låt som har en gitarsolo i begynnelsen. I utgangspunktet lik originalen, men jeg hører nå den spilles slik den antagelig var ønsket prestert i 1987. - “Schizophrenia» er en morsom og eksperimentell plate som var veldig ambisiøs for oss på den tiden. Arrangementene er ganske ville, og ikke akkurat prototypen på en rockeskive. Ta en låt som «Inquisition Symphony», den er riff på riff på riff. Tusen riff og vi trengte fortsatt mer, haha. Den er veldig inspirert av Mercyful Fate. Så begynte vi å høre på Metallica, Exodus og Nuclear Assault. Alle disse var jo langt bedre utøvere enn de fleste black metal-musikere. Selv om vi utviklet oss mer teknisk var fortsatt tyngden og aggresjonen til stede på denne plata. «Escape To The Void» er et godt eksempel på en låt som er arrangert litt unormalt, og starter som du sier med en ganske vill gitarsolo, for den går over i selve låten. Uten «Schizophrenia» kunne det aldri blitt noen «Beneath The Remains». - I likhet med de to første utgivelsene er også omslaget til «Schizophrenia» basert på originalen. - Det kom opp forslag om noen større endringer, som flere personer i tvangstrøyer. Men igjen ønsket jeg ikke å gjøre det, jeg ville være så tro mot det originale omslaget som mulig. Det vi ønsket var å fremheve desperasjonen i fjeset til fyren på coveret. På originalen er den veldig «tegneserie», og desperasjonen kommer ikke så tydelig frem. På det nye maleriet kan du virkelig føle dette. Fargen er også viktig, jeg elsker

norwayrock.net

blåfargen på det originale coveret. Det er inspirert av “Blackout» med Scorpions. Der har du blåfargen og alle speilene. Det er en fantastisk skive med et kult omslag, og vi ønsket å gjøre noe tilsvarende. I tillegg til brødrene Cavalera spiller Max’ sønn Igor Amadeus bass på nyinnspillingene. På «Schizophrenia» er Travis Stone leadgitarist. - Det var aldri noen tanke om at skivene skulle spilles inn av kun meg og Iggor. Dette er musikk vi vil spille live, så vi trengte uansett et band. Spesielt på «Schizophrenia» er bassen veldig kraftig. Igor Amadeus har gjort en god jobb. Det er umulig å overhøre bassen på nyinnspillingene. Når det kommer til Travis, så kunne vi helt sikkert fått med et stort navn til å gjøre lead gitar, men vi ønsket noen som forguder «Schizophrenia», og det fant vi i Travis. Jeg har faktisk ikke møtt noen som er større fan av den skiva enn ham. Han elsker death/ thrash fra denne perioden, så dette er musikk som ligger naturlig for ham. Han prøver ikke å imponere med soloene sine, men å få de til å låte som en like naturlig del av låten, akkurat som de var i sin originale versjon. Vi har en kul sammensetning av musikere, meg og Iggor med kunnskap og erfaring, og Igor og Travis med sin ungdommelige energi. Dette er veldig bra for dynamikken i bandet, og hos oss er denne miksen en stor fordel fremfor noen ulempe. Når dette leses er Max langt unna hjemmet i Arizona, og kanskje du rekker å lese dette før Cavalera inntar Vampire stage på lørdagen under årets Tons Of Rock. - Opprinnelig tanke er å jo spille fra nyinnspillingene, og nå vil vi jo dytte inn noen «Schizophrenia» låter, som ikke var en del av setlisten da vi spilte hos dere i November. Det kan være vi også legger til noen andre store låter fra Sepulturas karriere. Vi har ikke bestemt noe setliste enda, men det kan jo være det kommer en overraskelse eller to på Tons Of Rock, hehe. Jeg nevner i intervjuet med Mayhem i dette nummeret at jeg husker fra konserten dere spilte på Rockefeller hvor dere fremførte «Beneath The Remains» og «Arise» at jeg aldri har sett så mange godt voksne menn i vanlige skjorter på en konsert noen gang. Er det stort sett vår aldersgruppe som kommer når dere spiller fra de gamle Sepulturaskivene? - Jeg ser et stort spenn i aldersgruppen på konsertene våre. Jeg kan sammenligne det med Black Sabbath. Jeg var ett år da de debuterte. Da jeg oppdaget dem kunne de vel knapt kunne kalles et band lenger, men jeg ble en stor fan. Det er unge folk som nå oppdager tidlig Sepultura, og ved å se oss er det det nærmeste du kommer originalbesetningen på disse platene. Og akkurat den opplevelsen gjelder jo like mye de unge som de på vår alder. - Mange norske black metal-band har latt

norwayrock.net

seg inspirere av tidlig Sepultura. - Det er kult. Det er en god følelse å ha vært til inspirasjon for musikere i andre deler av verden. Mange innen black metal trekker frem “Schizophrenia” som favoritt, uten at jeg helt skjønner hvorfor. «Morbid Vision” er enkelt, den er ustemt og totalt fucked up, det er mer selvsagt at de vil like den, hehe. Jeg tenker at mange black metallere kanskje ikke liker thrash. På den annen side kaller jeg ikke «Schizophrenia» en thrash skive, da den er hybrid av alt. Det er like mye black og death metal og også litt hardcore. Men det er jo dette som gjør den unik. - Hvordan var tilgangen til brutal musikk som Venom, Mercyful Fate osv i Brasil da dere startet opp? - Ikke spesielt god. Det var import som gjaldt når det kom til denne typen musikk. Og vi hadde ikke råd til å kjøpe plater, det gikk i kassetter. Og vi spilte inn av hverandre. Også var det tapetrading. Euronymous var en av de jeg tapetradet med. Også tradet jeg med Chuck fra Death og Trey fra Morbid Angel. Det ble tradet kassetter og t-skjorter. Det var kul tid med en spennende undergrunnsbevegelse. Norge ble etter hvert veldig spennende, med band som Mayhem, Darkthrone og Burzum. Kirkebrannperioden, hehe. - Mayhem feirer i år førti år som band, og har levert to fete jubileumskonserter her i Oslo, og skal videre rundt i verden for å feire. - Jeg liker godt Mayhemgutta. Attila har vel vært med oss tre ganger på scenen tror jeg det er blitt nå, og gjort «Troops Of Doom». De fortalte de hadde spilt den i Belo Horizonte, og publikum gikk helt bananas,

”Norge ble etter hvert veldig spennende, med band som Mayhem, Darkthrone og Burzum.” hehe. Førti år ja, jeg tar av meg hatten og gratulerer. - Sepultura er i ferd med å legge opp som band. Noen sjanse for at vi får se dere samarbeide med Andreas og Paulo? - Det er ikke noe som ligger i kortene akkurat nå. Men det er jo en unik situasjon vi er i, med de som gir seg og vi som gjør nyinnspillingene og fortsetter vår greie. Det som skjer, det skjer, og jeg har ingenting imot det. Hvis det skjer må gjøres ordentlig og føles riktig. Vi tar dette veldig seriøst og gjør det fra hjertet. Og det er det fansen fortjener. - Hva er det derimot vi kan forvente oss fremover? - Det neste for meg nå blir et nytt Soulfly album. Det er blitt noen år siden sist. Den kommer til neste år og blir en bra skive. Med Cavalera blir det å fortsette turnering med skivene vi har gjort til nå. Utover det planlegger jeg ikke mer enn en uke av gangen.

NRM 2-2024 63

CHRIS SUMMERS trommingens Rolex Chris Summers, the Rolex of drummers eller helt enkelt Christer Engen – kjært barn har mange navn. De siste 30 årene har han vært en kjent og kjær skikkelse i norsk rock. Som del av Turboneger var han kongen av deathpunk i over ti år og levde rockedrømmen. I dag er det lite av både death og punk i musikken hans, men hans nye band Lady Friend oser av kvalitet. Vi tok en lengre prat med Christer om hans mange år i rockens tjeneste. TEXT: GLENN KNUDSEN FOTO: NIKOLAI GRASAASEN

- La oss begynne med det siste og da må vi snakke litt om ditt seneste band Lady Friend, som du spiller trommer og korer i. Fortell litt om hvordan det startet og hvem dere er? – Det hele startet med at min da kjæreste og nå kone Anne Mette – vi gifta oss fjor. - Gratulerer! – Takk! Hun spiller i et band, eller en duo som heter Sweetheart. De vant Spellemann i kategorien country for noen år siden. Uansett, for et par år siden hadde hun noen egne låter hun ønsket å spille inn som et soloprosjekt, og lurte på om jeg kunne hjelpe henne. Jeg er jo litt streng når det kommer til musikk, og jeg gidder ikke å spille på hva som helst, haha. Men jeg syntes låtene hun hadde skrevet var kule og fikk umiddelbart noen idéer til hvordan de kunne løses. Da var det naturlig for oss å spørre broren min, som for øvrig er bassisten i Euroboys, om han ville være med. Mats er den kuleste og mest musikalske bassisten jeg vet om, så vi ble veldig glade for at han ville det! Da hadde vi bass,

64 NRM 2-2024

trommer og piano, grunnkompet, det vi trengte for å arrangere låtene. Siden dette var tenkt som Mettes soloprosjekt, og i første omgang en innspilling av tre låter, var det ikke et must å finne noen fast gitarist. Vi booka tid i studioet til Anders Møller og begynte å spørre noen av våre mange dyktige gitaristvenner om de ville bidra. En vi hadde veldig lyst til å ha med på laget hele veien, og som ble med, var Magnus Jacobsen, låtskriver og vokalist/gitarist i Label. I tillegg fikk vi med oss Trond Mjøen, Knut Schreiner, Torgeir Waldemar, Magnus Hængsle, Øystein Greni, Peter Olofsson, og Stian Jørgen Sveen på enkeltspor etterhvert som Mette skrev flere låter. Når vi var ferdige følte vi oss som et band. I dag er det meg og broren min Mats, på trommer/perc og bass, Anne Mette Hårdnes på piano og vokal, samt Magnus Jacobsen og Fredrik Eilertsen på gitar. I tillegg korer vi andre i bandet. - Nice! Og dere ga ut albumet «Songs From the Guest House» i 2022 til solide kritikker. Du kommer fra en musikkfamile kan vi vel trygt si med blant annet din far som jo er et kjent navn innen musikkindustrien, men når var det du begynte å spille trommer? – Jeg kjøpte mitt første trommesett da jeg var rundt 13 år, eller noe sånt. Da hadde jeg allerede vært innom noen andre instrumenter og jeg

norwayrock.net

hadde blant annet kjøpt meg en gitar. Men det var et aller annet med trommene som jeg likte og som føltes naturlig for meg. - Da du da hadde bestemt deg for trommer, var du da veldig målbevisst og øvde for å bli så god at du kunne gjøre det som en karriere? – Nei egentlig ikke. Som du er inne på så er jeg vokst opp i musikkbransjen og jeg har vært opptatt av musikk så lenge jeg kan huske. Jeg tenkte aldri på en musikerkarriere, jeg var bare musikk-fan. Jeg bare visste at jeg skulle drive med musikk på et eller annet vis. Det var først da jeg ble eldre og oppdaget at det var kult å spille konserter for folk og begynte å tjene penger på det at jeg tenkte på det som en karriere. Men det var aldri en ambisjon – og det er det fortsatt ikke. - Haha, den er grei etter å ha vært et kjent fjes i norsk rock siden midt på 90-tallet! Men så blir det vel et slags vendepunkt for deg når du møter og blir venn med Øystein Greni? – Ja jeg hadde jo spilt med kule folk på ungdomsskolen så ingenting stygt om dem, men det var når jeg møtte Øystein på forsøksgym at ting begynte å skje. En liten digresjon, men vi gikk i samme klasse som Sigurd Wongraven og Joachim Trier. Uansett så møttes jeg og Øystein og bonda vel først over skating og punk-musikken som var populær blant skaterne på den tiden. Tidlig Californiapunk som Black Flag, Suicidal Tendencies, Circle Jerks og mer melodiøse ting som Hüsker Dü og Fugazi. Men vi hadde også den litt mer classic rocken til felles. Det er derfor den første Big Bang skiva høres litt schizofren ut, fordi de er en slags merkelig blanding av punk og classic rock. - Og dere ble nære venner med en gang? – Ja da vi begynte å spille hang vi sammen hele tiden og spilte og øvde hele tiden. Vi var veldig nære venner i en lang periode. Han ble vel min første store ‘kjærlighet’ innenfor musikken, fordi han var så dyktig og hadde et stort musikalsk spenn, akkurat som meg. - Hvor gammel var du da dere startet Bigbang? – Det var i 1992, så jeg var vel 17 år. Han spilte gitar, jeg spilte trommer og vi hadde på det tidspunktet ingen å spille med, så vi fant ut at vi skulle starte band sammen. Øystein hadde i tiden før vi møttes en ganske lysende skateboard karriere foran seg, men han ødela kneet sitt og kunne ikke skate mer. Han hadde tatt opp gitaren igjen og begynt å øve ganske mye, så det skjedde bare helt naturlig at vi starta Bigbang sammen. - Hadde dere låter klare eller begynte dere å skrive da dere starta bandet? – Øystein hadde en del låtideer og riff så jobba vi fram låtene sammen. Mye ble også til i øvingslokalet. - Så har dere låter nok til å lage plate og «Waxed» kommer ut i 1995. Der gjør dere vel

norwayrock.net

stort sett alt selv eller? – Vi leide et lite studio i en låve på Hadeland hos en fyr som heter Børge Finstad. Jeg husker ikke hvordan vi endte opp der, men det kan ha vært gjennom Knut Schreiner som kjente han fra før, men jeg er ikke sikker. Vi booka oss inn i en uke, med Børge som teknikker og betalte vel 6000 spenne eller noe sånn og bodde på låven mens vi spilte inn skiva. En lavbudsjettinnspilling for å si det sånn. - På konsertsiden så var vel dere i USA og spilte konserter ganske tidlig? – Ja det stemmer. Vi gikk jo som nevnt på Forsøksgymnaset og der hadde vi som valgfag å starte vår egen bedrift. Som oppgave valgte vi å organisere og utføre en USA-turné. Vi fikk en gammel skateboard-kompis av Øystein i USA til å booke noen konserter for oss i San Diego området. Så vi dro dit i en måned og spilte syv konserter og kosa oss og det var altså da valgfaget vårt på videregående det året, haha. - Var det din første erfaring av turneliv og det å reise rundt og spille konserter? – Ja i hvert fall utenlands. Vi hadde jo spilt litt her og der i Norge før vi dro til USA. - For et par år siden spilte dere jo «Waxed» live sammen i Oslo på Parkteateret. Hvordan var det? – Det var veldig kult. Det var jo 30 år siden vi starta bandet og gjorde fire konserter på Parkteateret, der vi spilte de fire første skivene på de kveldene. Første kvelden spilte vi «Waxed», på den andre og tredje kvelden spilte vi «Electric Psalmbook» og «Clouds Rolling By» og der er jeg bare med på to-tre låter på hver av skivene. Øystein ville at de som spilte på låtene på skiva skulle spille dem på konserten, så etter den første konserten der jeg spiller på alle låtene ble det litt inn og ut for min del. Men det var jævlig kult og det var fullt hus hver kveld. - Du er med på noen spor på både «Electric Psalmbook» og «Clouds Rolling By» som ble gitt ut i 99-2000. Spilte du inn de låtene mens du enda var i Big Bang, eller ble de spilt inn under pausen til Turboneger? – «Wild Bird» spilte jeg vel inn mens jeg fortsatt spilte i Turbo eller rett rundt den tiden da Turbo la ned i 98. Jeg husker Øystein kom til meg med låten, han hadde ikke funnet ut hvordan han skulle løse trommene og lurte på om jeg kunne prøve. Det gjorde jeg og det funka. De to albumene ble spilt inn i pausen til Turbo og jeg var bare innom og spilte inn mine deler på låtene. Vi to har alltid hatt et sånt forhold at hvis han sliter litt med en låt, vil prøve ut ideer eller mangler noe, så hender det han ringer meg. - Det viser jo at han stoler på instinktene dine. Så i 1997 bytter du altså ut Bigbang med Turboneger. Hva var det som gjorde at du tok det valget? – Jeg var veldig fan av Turbo og «Ass Cobra», men hadde også kjent til bandet i mange år før det. Var ikke så kjempefan av det

de hadde gitt ut før, men da «Ass Cobra» kom ut forelska jeg meg i den plata. Jeg jobba på det tidspunktet i en platebutikk som het Akers Mic. Der jobba jeg sammen med en fyr som heter Audun Vinger og han hang mye sammen med Rune Grønn fra Turbo på den tiden. Gjennom Audun ble jeg kjent med Rune. Året før hadde jo Thomas Seltzer slutta å spille trommer på grunn av noe muskelgreier, så en kveld ringte Rune meg og lurte på om jeg kunne tenke meg å spille trommer i Turbo? Jeg var og er stor punk-fan, så jeg tenkte at det hadde jeg lyst til å teste ut. Så jeg kom på øving, det funka jævlig bra og da var jeg med i Turboneger. - Og du spilte vel en periode i begge bandene og prøvde å få det til å funke? – Jeg gjorde det og det var en veldig kort periode egentlig. Øystein ble jo ganske sur da jeg begynte i Turbo og det skjønner jeg jo fordi vi var ganske close og hadde starta Bigbang sammen. Han hadde fått nyss i at jeg hadde vært på én øving med Turbo og jeg hadde ikke rukket å fortelle han det, så da kom han ned på Akers Mic og var dritforbanna. Men det gikk over og jeg spilte i begge bandene i tre-fire måneder. Sommeren 1997 mens jeg var på turné med Turbo, fikk Øystein tilbud om konsert med Bigbang, så han spurte Martin Horntveth om han kunne steppe inn for meg. Da hadde forholdet mellom meg og Øystein surnet litt i mellomtiden og jeg syntes det var kulere å spille i Turbo, så da slutta jeg i Bigbang. - Hvordan var ståa i Turboneger da i 1997 når du kom inn i bandet? Pål Bøttger Kjærnes var vel ute av bandet en kort periode rundt den tiden på grunn av noe reising eller noe sånt? – Jeg husker at Pål ikke var med på noen av konsertene på den første Europaturneen jeg gjorde med Turbo sommeren 97, uten at jeg helt husker hvorfor. Men han var på vei tilbake i bandet da jeg begynte ja og Knut Schreiner hadde kommet inn året før meg. Så ståa var ganske bra og bandet var i bra form. Turbo hadde et navn nedover i Europa, så vi spilte for alt fra 30 til 300 mennesker på de ulike konsertlokalene. Det var til tider kummerlige forhold, men det var jævlig gøy og bandet var veldig sultent! - Var det noe tyn å få i starten, som jo nesten er litt vanlig og oppleve for nye medlemmer? – Nei egentlig ikke. Bortsett fra at jeg, Knut og Rune ble kalt for «voksenrockerne» fordi vi liksom hadde litt mer sofistikert musikksmak, mens Thomas, Pål og Hans-Erik mente de var ungdomsrockera. - Første konserten din med Turboneger var vel i Bergen på Hulen. Der du vel stilte i indianerkostyme for anledningen? – Turbo så jo ut som et slags Village People i denim, så jeg måtte jo få et hodeplagg jeg og. Det ble indianerfjær, men det funka dårlig og de forsvant etter første låt. - Hva husker du fra den konserten?

NRM 2-2024 65

– Jeg husker lite egentlig, men jeg husker jeg var fornøyd. Og så husker jeg de fjærene som var irriterende. - Hvordan fikk du navnet ditt? Det var vel først Chris Talent og så til slutt Chris Summers. – Det kom av at Thomas er så fan av Bruce Springsteen, så han ville kalle meg opp etter bassisten til Bruce. Chris Summers kom av at jeg hadde en jævlig kul Hawaiiskjorte som jeg hadde kjøpt på den USAturneen med Bigbang, så da ble det Summers. - Så kommer vi til «Apocalypse Dudes» og hvilken rolle hadde du som ny i bandet i skrivingen og innspillingen av den skiva? – Der hadde jeg en litt mindre rolle på produsent siden enn på de senere albumene. Mange av låtene på skiva var jo låter som hadde blitt laget før jeg ble med i bandet og også spilt Live ved flere anledninger tidligere. Så det var låter som jo var klare allerede. Men for å være helt ærlig så husker jeg ikke så mye av selve innspillingen, bortsett fra at det gikk ganske raskt å spille den inn i forhold til de neste albumene. Vi spilte den inn på kveldstid og på natta fordi folk var jo på jobb på dagen. - Så er det jo ut på veien igjen og til det som jo ble den famøse turneen der ting begynner å rakne for Hans-Erik. Hvordan husker du den turneen som ender med at Turbo-toget stopper helt opp? – Vi var jo på to turneer i 1998 etter at vi ga ut «Apocalypse Dudes». Den første var en lang turné på våren og sommeren som var ganske kul og der alt var bra innad i bandet. Så skulle vi ut på en ny turné på høsten etter at plata hadde fått litt mer spilletid rundt omkring og det er da ting går galt. Vi var booka inn på ganske store konsertlokaler rundt omring i Europa og mye var utsolgt. Den ender jo med at vi må kutte turneen i Milano på grunn av Hans-Eriks problemer. - Hvordan var det for deg og resten av bandet og måtte avbryte en utsolgt turné på grunn av Hanks narkotikaproblemer? – Det var jo trist, fordi vi visste vi hadde gitt ut en jævlig bra plate og hadde fulle hus på store deler av turneen. Man føler jo at man har et momentum som man ikke får utnytta og man sitter jo igjen og tenker «faen, vi hadde jo så vidt begynt!». Men jeg føler jo også at det var riktig å

66 NRM 2-2024

avslutte der og ikke fortsette uten Hans-Erik. - Vi har jo vært innom at du spilte litt med Bigbang igjen i pausen til Turbo, men du er også med på det litt obskure Oslo Motherfuckers sammen med Thomas Seltzer. Hva var det for noe? – Haha, nei hva var det? Det er ikke godt å si. Det var jeg, Thomas og David Gurrik fra Astroburger blant annet. Og Ivar Winther som spiller i diverse band. Vi hadde bare lyst til å spille litt, uten noe som helst ambisjoner videre. Jeg tror vi hadde kanskje syv øvinger og en innspilling som ble til plata «Welcome to the Big O». - Spilte dere noen konserter sammen? – Nei, ingenting. Det var en litt kaotisk periode i mitt liv akkurat da, så jeg hadde bare lyst til å treffe de andre å spille litt. - Og så spilte du vel litt sammen med Euroboys og Kåre & the Cavemen? – Ja egentlig ganske mye faktisk. Jeg spilte jo Live med Kåre & the Cavemen fra rundt 1998/1999 og jeg spiller litt trommer og perc på «1999Man», som var den siste under Kåre & the Cavemen navnet. På den første utgivelsen som Euroboys synger jeg på en sang som heter «Scarborough Fair». Jeg synger og spiller tommer og perc på «Soft Focus». Og så har jeg alltid vært med Euroboys live og vi skal jo spille sammen på Øya til sommeren. - Stemmer det ja! Blir det en turné med Euroboys? – Det blir nok ikke noen turné, men det blir noen festivaler for Euroboys. - Så kommer vi jo til det store comebacket til Turboneger i 2002. Når begynte dere å diskutere en mulig oppstart av Turbo igjen etter det som skjedde i 1998? – Det begynte faktisk med at jeg og en kollega av meg fra platesjappa som heter Erik Landet, som også jobba i Quartfestivalen, satt på Nylon i Oslo og drakk øl en kveld. Han spurte meg om hva jeg trodde Turbo skulle ha for å gjøre comeback på Quart, noe jeg ikke kunne svare på. Da sa han at han tippet «Toffen» hadde hosta opp en halv million for å få oss til å spille. Turbo hadde jo blitt så mye større på de fire åra at det var helt

norwayrock.net

sprøtt. Utrolig hvordan «Apocalypse Dudes» hadde vokst etter at bandet hadde splitta opp. Så det var Erik som planta den ideen om et mulig comeback, eller som nevnte den ideen for meg, som nevnte det videre for Thomas. Da begynte kverna å gå i hodet på Thomas, haha. Så det var sånn det starta og det var altså ikke vi i bandet som hadde snakka om det til å begynne med, men vi skjønte at det var stor interesse for at vi skulle komme tilbake. - Kan du bekrefte historien om at dere fikk den halve millionen utbetalt i hundrelapper i søppelsekker? – Ja det er helt sant! Thomas hadde vært storkjefta i media og sagt at vi skulle kreve hyra vår i krølla hundrelapper, sagt litt på kødd. Da hadde de sittet der på Quartkontoret og tenkt at «det skal vi faen meg gjøre!» Haha, så da satt han kompisen min Erik og de andre og krølla hundrelapper som de la i søppelsekker og betalte oss med. Så det er helt hundre prosent sant! - Det er helt utrolig kult! Da er den saken bekreftet, haha. Men før dere så gjør comebacket og Hank er tilbake i bandet, bruker dere andre i bandet mye tid på å øve før Hank kommer tilbake fra Lofoten? – Vi øvde litt før han kom tilbake ja, men ikke så lenge. En ukes tid bare før han kom og øvde med oss. Vi var aldri et «øve»-band. - Hvordan var det å starte opp igjen etter fire år? – Det var helt «magic»! Vi hadde jo ikke blitt dårligere musikere på de åra og det var helt nydelig å begynne å spille sammen igjen. - Tok dere med dere den spillegleden og «viben» i bandet inn i studio da dere lagde «Scandinavian Leather»? – Det gjorde vi ja. I motsetning til «Apocalypse Dudes» hadde vi god tid i studio og vi lekte masse. Thomas og Knut hadde låtideer og så jamma vi, eller jeg, Knut og Thomas dem fram og arrangerte dem sammen i studio. - Vi var vel innom det tidligere, men etter hvert blir det jo du, Knut og Thomas som blir den musikalske ryggraden i Turbo når det kommer til låtene på skivene? – Ja, det stemmer. Nå kjente vi hverandre godt og visste hvordan vi fungerte sammen musikalsk. - Så tar det endelig skikkelig av for Turboneger og dere spiller til utsolgte hus over hele verden. Metallica har dere som et av sine favorittband, Queens of the Stone Age tar dere med ut på turné og alt som skulle skje i 1998 blir endelig virkelighet. – Ja det stemmer og den turneen med Queens of the Stone Age var den første vi gjorde etter de tre comeback-konsertene vi gjorde i 2002, den var vel rett før vi ga ut «Scandinavian Leather». Det var kult at det endelig skjedde, men for meg har det alltid handlet om å spille bra musikk og gjøre gode konserter. Om det er for 30 eller 3000

norwayrock.net

mennesker spiller ikke så stor rolle hvis man føler at man ikke leverer.. Men selvfølgelig er det dritkult og gøy å reise verden rundt. Det viktigste er å kicke ass på konsertene og det gjorde vi stort sett alltid. - Jeg så dere for første gang i Narvik sommeren 2003, på det som var Turbonegers første konsert i Nord-Norge. Folk prater enda der oppe om konserten i 2003. – Ja, den husker jeg! Fy faen det var kult det! Jeg husker at den var i en gammel lokstall og jeg husker at hele kvelden og festen etterpå var ganske bad ass. - På denne tiden blir dere jo en del av Jackass-universet og har en del med den gjengen å gjøre. Kan du fortelle litt om det? – Haha, ja plutselig var de over alt. Jeg husker at da vi var å miksa «Party Animals» i LA, så sto plutselig hele Jackass-gjengen på døra i studioet. Det var helt vilt! Vi var jo på det TV programmet til Bam Margera, «Viva la Bam». Noe av det er vist på TV, men de dagene der var faen meg galskap! Dag 2 var vi ute på en svær åker og så kommer bassisten til Bloodhound Gang og i bagasjerommet har han masse våpen. Så da er det bare for alle å forsyne seg med maskingevær! Vi var fulle av både alkohol og diverse for å si det sånn, og sto og skøyt på en bil som vi endte opp med å sprenge utpå ettermiddagen. Episoden handlet om at faren til Bam ikke skulle få spise, «Don’t feed Phil». Lokale restauranter hadde blitt bedt om å ikke gi Phil servering, og det hadde blitt satt opp billboards og plakater med «Don’t Feed Phil» over hele byen der de bodde. Vi spilte hjemme i stua til familien også, det var en vill tid. - På innspillingen av «Party Animals» får dere vel for første gang med dere en ekstern produsent inn i studio med dere. Dere likte jo å gjøre ting selv, så hvordan funket det? – Jepp, det var Steve McDonald fra blant annet Redd Kross, og han er en jævla kul fyr, men vi var ikke et band som hadde eksterne produsenter. Jeg skjønner ikke helt hva vi tenkte på, han funka vel mest som en slags psykolog på en måte. Både jeg og andre i bandet hadde sine tunge ting å stri med på den tiden, uten at jeg skal gå i detalj om det. Steve var en flink motivator og var en fin fyr å ha rundt oss. Selv om han egentlig ikke hadde så mye innflytelse på hvordan «Party Animals» låt. Han har sagt til meg i ettertid at han tenkte; «hva i hælvete har jeg rota meg oppi nå», da han kom til oss. Det må ha vært jævlig kjipt for Steve og komme til Oslo midt på vinteren for å ha med oss å gjøre. - Jeg har en oppfatning av at innspillingen av «Party Animals» var litt kaotisk, med jobbing både her i Norge og i USA og en del gjesteopptredener – i tillegg til ekstern «produsent» og at suksessen hadde begynt å tære litt på bandet? – «Party Animals»-innspillingen var nok litt kaotisk ja og det var mye som skjedde på alle fronter. Men også mye kult! Vi ønsket å få Keith

Morris (Black Flag, Circle Jerks, OFF!) til å synge på «Wasted Again» siden Black Flag har låten «Wasted» Da var det fint å ha Steve der, fordi han kunne bare ringe til Keith og så dukket han opp et par timer senere (dette var under miks i LA). Vi hadde møtt Keith Morris året før på Trubadour i LA da vi spilte to konserter der og lagde videoen til «Sell Your Body (to the Night)» med blant annet de Jackass-folka, og det var dritkult å få han til å synge på en av låtene våre. - På «Retox», som jo blir din siste skiva med Turboneger, så føler jeg at dere er litt mer tilbake til basic. Både med låtene, men også det visuelle på skiva. Stemmer det? – Ja, men jeg tror ikke det var bevisst. Eller jeg vet at det ikke var bevisst. Vi har vel aldri lagt noen planer for hvordan platene skulle bli, fordi de har i stor grad blitt til i studio og «Retox» var ikke noe unntak. Jeg tror vi hadde 20-25 låtskisser liggende som vi holdt på med på et eller annet tidspunkt og «Retox» er nok den skiva vi brukte lengst tid på. På mange måter var det den tyngste plata for oss å spille inn (i løpet av min tid i bandet). - Så kommer vi fram til 2008 og at du i starten på året takker for deg i Turboneger. Men når spilte du din siste konsert med Turboneger? – Jeg tror faktisk det var i Stavanger jeg, på Folken. Et par uker før vi skulle sparke i gang turneen for «Retox» på våren 2007, så røyk jeg leddbåndet i basstrommefoten. Det var vondt, men vi hadde en hel festivalsommer foran oss i tillegg til våre egne konserter og det var for sent for å få inn en erstatter. Så jeg fullførte sommeren med til tider store smerter og til tider ikke så veldig bra. - Fikk du med deg konserten med Metallica på Valle Hovin i juli? – Det gjorde jeg ja og det var faktisk en ganske bra konsert for vår del. Så blir det da satt opp en turné til på høsten og den kan jeg ikke være med på. Jeg føler ikke det er forsvarlig rent fysisk, så de får inn Thomas Dahl som vikar for meg. For øvrig en veldig god venn av meg og han har vært med på innspillinger med Turbo før. En veldig musikalsk fyr. Så kommer de hjem igjen og vi gjør tre konserter i Norge som jeg spiller på der den siste er i Stavanger. - Hvordan skjer bruddet? Er det du som går? – Ja jeg var litt lei på den tiden. Jeg følte vi gjorde det samme kveld etter kveld. Jeg følte vi hadde en katalog med noen jævlig kule låter som vi aldri spilte. I tillegg kunne jeg faktisk ikke spille på grunn av skaden min og det tok tre år før jeg kunne spille trommer skikkelig igjen. - Til slutt så lurer jeg på om du har stumpet røyken, som du alltid hadde i munnviken når vi så deg på scenen med Turboneger? – Haha, ja jeg har slutta å røyke!

NRM 2-2024

Hedrer den lange og rike rocketradisjonen med musikk som folk kan relatere seg til Norske Masheena har siden utgivelsen av sitt debutalbum, «West Coast Hardrock» (2023), høstet lovord i nasjonal og internasjonal musikkpresse. Tidligere i år utkom EP´en «Married To Rock ´N´ Roll», og i skrivende stund er bandet godt i gang med skapelsen av sin andre fullengder. Vi kontaktet Tarjei «El Profesor» Heggernes og Luis «Metalberto» Salomon» for statusrapport, og havnet (riktignok ved hjelp av Zoom) midt i Austin, Texas. TEKST: BJØRN DAVID DOLMEN FOTO: PER OLE HAGEN

- Ikke alle leserne våre kjenner Masheena. Begynn gjerne med litt informasjon om bandet. - Tarjei: Ok, Masheena er et hardrock-band fra Bergen som kan spores tilbake til en fyllekveld tidlig på 2000-tallet. Luis og jeg ville lage et coverband. Dette ble det ingenting av, ettersom Luis plutselig flyttet til Chile. I syv år bodde han der, men vi holdt kontakten. Musikk ble sendt mye frem og tilbake, og da han flyttet hjem igjen gikk vi til lunsj. Etter hvert gav han meg noen låter som han ville at jeg skulle legge bass på. Jeg likte dem, og visste at Luis var god. Når bassen var lagt, ringte jeg Armagedda [fra Immortal] – som jeg hadde spilt sammen med i Heavy Metal Kings – og spurte om han kunne legge på trommer. Luis ringte sin gamle kamerat, Abbath-gitarist Ola André Farstad, og også han var med. Resultatet ble såpass at vi gikk for å starte opp et ordentlig band. La oss lage verdens beste EP, var det noen som sa. - Luis: Ja, holdningen var at nå skulle alt låte presist som vi ville. EP-en ble lagd og sendt rundt, og nokså raskt fikk vi oppmerksomhet omkring den. Majestic Mountain ville så gi oss ut på betingelse av at vi gjorde en fullengder. Så vi skrev fire låter til. - Så «West Coast Hard Rock» er spilt inn i to omganger? 68 NRM 2-2024

- Tarjei: Det er korrekt. Vi hadde en sabla god produsent med bred erfaring. Han skapte enhet i det. - Luis: Som band har vi den egenskapen at vi ikke klarer å gjøre noe halvveis. Vi behøver ikke nødvendigvis være best – det er ingen av oss som er verdens beste individualister – men gjør vi noe, gir vi det alt vi har. Målet var å lage et produkt som har høy kvalitet og som vi kan være stolte av. Jeg synes vi fikk til det med «West Coast Hard Rock». - Og nå er dere altså i Texas. - Tarjei: Det er vi. Vi har alltid vært store Clutch-fans. Ved å følge Clutch-produsent Machine på blant annet Facebook, fant vi ut at han hadde bygd seg et studio her ute i Austin. Min tanke ble da at vi kanskje skulle kontakte ham og lufte idéen om at han også produserte oss. Dette medførte at jeg sendte ham råmiksene av førsteplata, som viste seg å være midt i blinken. Dette kunne han både mikse og mastre, fikk vi som respons. - Så Machine mikset debuten og produserer dere nå? - Tarjei: Det er riktig, ja. - Hva med «Married To Rock `N` Roll»-EP´en i denne konteksten? - Tarjei: Jo, den er noe litt annet. Vi gjorde et par låter for en tid tilbake som hadde en nokså 70-talls glamrock-aktig holdning. Disse ble utgitt som en frittstående sak som ikke vil kobles til utgivelsen vi jobber med nå. Da vi gjorde «Married To Rock `N` Roll» tenkte jeg litt som Ghost da norwayrock.net

de gav ut «Mary On A Cross» og «Kiss The Go-Goat» – vi ser dette som noe mellom to fullengdere. - Luis: «Married To Rock `N` Roll» er litt som en hyllest til 70-tallet og band som T- Rex. Vi ville at den skulle være litt naken. Og nei, Masheena har ikke blitt et glamrock-band (latter). - Hvor er dere musikalsk nå? - Luis: Jeg opplever dagens musikklandskap som veldig sjangerfokusert. Det er ikke vi. Hvis musikken har aspekter av for eksempel country, blues og stoner-rock så er det bare bra – vi får det lett inn i vår sound. Musikalsk er vi nok allikevel nå nærmere «West Coast Hardrock» enn «Married To Rock `N` Roll». - Vil det da være riktig å si at det er lydbildet som forener impulsene? - Tarjei: Ja, på et vis. Vi har sagt at målet vårt som band er å hedre den lange og rike rocketradisjonen med å lage gode låter som folk kan relatere seg til. Vi har låter på det kommende albumet som vekker assosiasjoner til så vel sørstatsrock som til stoner-musikk og grønsjete ballader. Det er stort spenn innenfor den kommende skiva. Allikevel spriker det ikke for mye, tør jeg påstå. - Dere får det til å høre veldig høyt ut. - Luis: He-he, ja. «West Coast Hard Rock» var i stor grad spilt inn live. For det meste uten klikk, faktisk. - Tarjei: Ja, i forbindelse med debuten hadde vi fire dager i studio. Nå har vi tolv. Det gir oss naturligvis mye bedre tid til å teste ut nye idéer for vokal, riff og soloer underveis. - Forstår jeg det slik at det komponeres mer i studio denne gangen? - Tarjei: Ja, i større grad enn sist iallfall. To måneder før Texas-turen fant vi ut at trommisen vår ikke var i form til å øve inn musikken. Ting ble derfor mer hektisk enn vi trodde. - Luis: Dette stemmer, vi måtte plutselig få tak i en ny trommis som kunne ta seg fri fra jobb og bli med på dette. Heldigvis fikk vi med oss Bård fra Magic Touch, som er veldig glad i den kreative prosessen omkring det å lage og spille inn ny musikk. Vi fikk derfor en mer åpen innstilling til det hele. Alt fra tempo på låtene til partier ble justert. Og så sitter jo Machine i rommet med oss, som et slags fjerde medlem, og gir tilbakemelding i hodetelefonene mens vi spiller. - Tarjei: Det er et utrolig flott innspillingsrom med høyt under taket og masse lys som kommer inn gjennom store vindu. Så har vi en PA her inne, noe som gjør at vi kjenner lydtrykket på kroppen. Det er en fin måte å jobbe på; det kjennes som at vi lager en plate i studio heller enn at vi bare spiller inn noe. - Luis: Det som er gøy med Machine er at han har full oversikt, med notatblokk og alt. Dette refrenget fungerer ikke, her må vi ha ny tekst. Han kan si slike ting. - Hvem står bak låtskrivingen denne gangen? - Tarjei: Luis er hovedlåtskriver. Jeg er han norwayrock.net

som kommer med ville idéer fra sidelinjen og prøver å pense musikken i stadionrockretningen (latter). - Er det satt noen utgivelsesdato enda? - Tarjei: Nei, ikke enda. Sånne ting tar tid. Plata skal mikses i juli, og deretter blir det planlegging av utgivelse, som må times rett for både band og selskap. Vi håper å få sluppet musikk fra denne sesjonen i løpet av høsten. - Hvordan føler dere at dere så langt har blitt mottatt i musikkpressen? - Tarjei: Vel, vi fikk en del presse på «West Coast Hard Rock». Ikke så mye her til lands, men i utlandet. Vi har mottatt gode ord fra både USA, England og Tyskland. Det har vært noen magasiner, men det meste har vært online. - Luis: Det er spennende tall på for eksempel Spotify. Jeg tenker da på månedlige avspillinger. Jeg sier ikke at vi merker dette økonomisk, men det er tydelig at vi når ut til en del. Ikke verst for et relativt nytt band, vil jeg si. - Tarjei: Det er ganske forskjellig hva de sier. Enkelte mener det lukter 70-tallet lang vei. Andre får igjen assosiasjoner til 90-tallet, og atter andre til 80-tallet. Blant band som det trekkes paralleller til kan nevnes Black Sabbath, KISS, Soundgarden og Clutch, men også Randy Californias Spirit, Montrose, Foo Fighters og Monster Magnet har vært nevnt. - Luis: Ja, det er interessant. Når vi lager musikk er vi ute etter en type «feeling». Etiketter er mindre interessante for oss. Samtidig forstår jeg behovet for å sette merkelapp på ting. Det gjør oss heller ingenting. - Tarjei: Dette er interessant. Luis er noen år yngre enn meg, så vi har noen musikalske referanser som ikke er felles. La meg ta et eksempel. På debuten finnes en låt som heter «Brings Me Down». Luis, som presenterte skissen for meg, hadde tenkt seg en Soundgarden-aktig sak, men mine tanker ble ført til Whitesnakes «Slide It In». Dernest mikset vi det sammen og gav musikken ny

retning. - Si gjerne litt mer om låtene som nå kommer - Tarjei: Ok, vi har spilt inn ti låter. Sånn som det ser ut nå, er alle albumspor. Selv foretrekker jeg korte album fremfor lange. Det er som sagt nokså stort spenn i materialet. Vi er temmelig nedstemte, så skiva har et tungt uttrykk. Med det sagt så er det gitt plass til både Janes Addiction-sprett og Prince-inspirerte gitarsoli (latter) - Luis: Som vi har vært inne på har Machine øvd mye innflytelse på det kompositoriske denne gangen. Han hører ting som vi ikke hører. Don`t fuck with the riff, har vi for eksempel fått beskjed om noen ganger. Machine er veldig konstruktiv, og han tar på seg lytterens ører. Vi har derfor fulgt mange av hans anmodninger underveis. - Tarjei: Dette med lytterens ører er viktig – man skal fange folk som ikke nødvendigvis er hundre prosent fokusert på musikken. Hva hadde gjort at jeg ble igjen på en konsert på en festival uten å gå videre til neste? Det er den tankegangen. Vi prøver å ta det opp til et allment nivå. - Vil det si at dere har livebandet Masheena i tankene når dere skriver ny musikk? - Tarjei: Absolutt. Vi vil samle folk som skal ha det gøy på festen. La oss legge inn en stopp slik at publikum kan rope akkurat her. (latter) - Hvor langt er dere kommet? Begynner dere å nærme dere slutten der borte? - Tarjei: Vi er straks ferdige med innspillingen og reiser hjem igjen i morgen kveld. Så blir det nok en postproduksjon i Bergen, men det viktigste tar vi med oss fra Texas. Så skal Machine mikse og mastre albumet. Det skal holde hardt at plata kommer ut i år. La oss nå se.

NRM 2-2024 69

PRESENT

Roger Trigaux rockeopposisjonell til siste åndedrag 70 NRM 2-2024

norwayrock.net

Mens et flertall av musikk-konsumenter lever fint med grovkalibrete subsjangerinndelinger, finnes det kunstnere som til enhver tid etterstreber å tøye grensene for hva terminologien «rock» kan favne. Roger Trigaux var én av dem. Han påbegynte sitt musikalske virke som gitarist i Univers Zero, men brøt ut i 1979, etter to legendariske album, for å etablere Present. I ham mistet verden en visjonær rebell, våren 2021. Tragisk nok fikk veteranen aldri erfare sluttføringen av mesterverket «This Is Not The End», som følgelig blir Presents og Trigauxs testamente. TEKST: GEIR LARZEN FOTO: CUNEIFORM/WAYSIDE

Da det ikke lengre går å oppsøke kilden direkte, kontakter vi Roger Trigauxs nære venn og manager, impresario og initiativtaker til Rock In Opposition-festivalen, Michel Besset, i tilegnelse av større forståelse for et unikt, musikalsk repertoar. Besset mønstret forøvrig ikke på Present-skuta som novise. I 1976 produserte han faktisk franske Art Zoyds revolusjonerende debutalbum «Symphonie Pour Le Jour Oú Brûleront Les Cités», som unektelig øvet sterk appell på Univers Zero. -Jeg produserte Art Zoyds sceneshow og debutalbum, og ble gjort oppmerksom på Univers Zero via Art Zoyd, som forærte meg «1313»-plata i 1977. Dernest organiserte jeg felles Frankrike-turné for nevnte band, og lærte de ulike musikerne å kjenne. Et nært bånd oppsto mellom Roger Trigaux og meg, både på et musikalsk og mellommenneskelig plan. Etter å ha besørget Art Zoyd et slags gjennombrudd i Frankrike (de opptrådte blant annet med Magma i Paris) ble jeg involvert i sceneproduksjonen av Univers Zero. Jeg har arrangert konserter og festivaler i store deler av mitt liv, nærmere bestemt fra 1974 til 2020, og uavkortet fokusert på oppdagelsen av uvanlig musikk, gjerne instrumental og sjangeroverskridende sådan. Hyppig konsertavvikling med besøk til Brussel styrket mitt vennskap med Roger, som var veldig forsiktig og seriøs i forhold til det organisatoriske aspektet. Vi var svært ulike som personer. Jeg representerer den livlige, positive og hyperenergiske siden, og han den mørke, svært menneskelige. Han var ytterst sensitiv overfor verdens grusomheter og kunne fremstå vanskelig tilgjengelig. I likhet med enkelte kjærlighetshistorier var ikke vårt vennskap «rasjonelt», men jeg bandt meg lojalt til hans musikalske prosjekt i 40 år. Følgelig sto jeg sågar hans familie nær: Christine Ciprandi, Rogers første hustru, Réginald, hans første sønn; Martine de Bruyn og Colin fra hans andre familiestruktur. Jeg og min kone Rosine ble på sett og vis en del av Trigaux-familien. Og det har vært kaotiske, eksessive, problematiske og ofte desperate tider. Vi reddet hverandres liv flere ganger, Roger og jeg. Imidlertid ble jeg ikke umiddelbart tiltrukket av Present; så skjedde først i 1980 med «Triskaidékaphobie», som Roger presenterte i bilen på vei til konsert med This Heat i Maubeuge. Slagverk var ennå ikke addert materialet, men det klang allerede fantastisk. Åpningssporet på nevnte album koblet meg på Present for livet! -Du kjente mannen. Hvilke retrospektive tanker spant han omkring perioden med Univers Zero? Hvorfor forlot han ensemblet etter de to første platene og hvilke visjoner bar han for Present? -Han var dypt forpliktet til og engasjert i Univers Zero, og betraktet årene med bandet som absolutt fundamentale. Rogers store sorg var at han ikke fikk være med på «Ceux Du Dehors» fra 1981; en utgivelse han kalte «Det perfekte album» og Univers Zeros magnum opus. Men han var uenig med gitte medlemmers higen etter større improvisatoriske flater. Roger hatet improvisasjon! Dessuten, hans marginaliserte rolle som gitarist og økende kvasi-kantonerte trampeorgel frustrerte; Roger var først og fremst gitarist. På samme tid forelsket hans seg i Martine de Bruyn, og dette ga mot til endring, til å komponere musikken han

norwayrock.net

virkelig søkte. Det var ikke lett, men han brøt med Univers Zero, hvilket bragte han nærmere sin sønn Réginald, som etterhånden ble medlem av Present. Réginald er en eksellent gitarist, totalt på nett med sin fars musikk. Innstiftelsen av Present oppsto etter ønske om å kreere et mer rockeorientert univers, med et råere og mer direkte uttrykk. -Det er vanskelig å diskutere Present og Roger Trigaux uten å definere appellativet «Rock In Opposition»... -Bevegelsen har sitt utspring i 1970-tallet, og ble initiert av Henry Cows trommeslager Chris Cutler, samt øvrige transgressive rockeaktører. Originalt var idéen å endre folks mentalitet omkring det å lytte til musikk, samt å opponere mot en frigid plateindustri som uavlatelig nektet å befatte seg med radikale fonogrammer. Rørslen opererte under parolen «Å endre rocken gjennom opprør mot plateindustrien», men eksisterer ikke i seg selv lengre. Formen er annerledes. Mange musikere fremholder å idealisere RIO-benevnelsen i sin higen etter progressiv, avantgardistisk, fusion-rettet eller psykedelisk-eksperimentell rock, med instruktiv distanse til musikalske standarder preservert av musikkindustrien. Da Roger og jeg fikk idéen til «Rock In Opposition France»-evenementet i 2007 nådde vi felles konklusjon, nemlig at det eksisterer plenty desimerte eller totalt neglisjerte band som fortjener scenetid. Vi ønsket å tenne flammen igjen, med revitalisert energi og et internasjonalt festivalprogram. Prosjektet ble en ubetinget triumf, med tolv suksessive tilstelninger, først i Carmaux, sør-vest i Frankrike, og dernest i Lyon, men også i Tokyo, Japan, tilrettelagt av Akiko Nagaï og dennes Diskunionteam. Det var nærmest mirakuløst. Vår første festival besto av publikum fra 17 nasjoner. Nærmere hundre band har stått på programmet – og hvilke band! «Rock In Opposition» er fruktene av mitt nære samarbeid med Roger. -1980-årene innesto redselsfulle levekår for progressiv rock. Present imploderte i 1985, men ble heldigvis gjenforent under det mindre polariserte 90-tallet. -Så sant, så sant... 1980-tallet innevarslet radioformattert lyd og desentralisert konsumerisme, hvor man skulle fortære musikk slik man spiser en hamburger. Det lettfattelige vinner foran sensitiv persepsjon, og man er ikke interessert i å nedfelle tilstrekkelig innsats i lytteprosessen til å penetrere musikalske verker. Midten av 80-tallet var en depressiv tid, hvorunder jeg mistet kontakten med Roger. Jeg var opptatt med å organisere store konserter, hvor sommerfestivalen i Sør-Frankrike samlet 35.000 tilhørere i 2001. Dessuten ble jeg hanket inn av det franske kulturministeriet for å styrke utviklingen av rock og elektrisk musikk. -Du må ha ført utallige kunst- og musikksamtaler med Roger. Hva var hans målsetning? Trass i betydelig, tonedialektisk differens forefinnes berøringspunkter mellom Roger Trigaux og, la oss si, Robert Fripp (King Crimson), Christian Vander (Magma), samt grupperinger som Art Zoyd og belgiske Aranis, som faktisk har prydet herværende magasin ved flere anledninger... -For å kunne respondere adekvat må jeg først fortelle om min egen musikalske bakgrunn, hovedsakelig den klassiske. Chopin inspirerte meg til å ta pianotimer, men som 8-åring ble jeg grunnvollrystet av The Beatles. De representerte en åpenbaring og var mitt definitive referansepunkt helt til jeg oppdaget Soft Machine. Jeg hadde naturligvis

NRM 2-2024

min britiske rockeperiode, men dette ble aldri favorittmusikk. Min klassiske bakgrunn gjorde at jeg alltid lette etter komponister som, selv i rockens tjeneste, fremsto ytterst originale, heriblant Magma, Art Zoyd, Henry Cow og Captain Beefheart. Til denne dag er Robert Wyatt den musikeren på jord jeg beundrer mest. Vi hadde ulik smak, fordi Roger er en musiker, og følgelig mer opptatt av egen musikk enn andres. Han kunne elske enhver stil, så lenge det var originalt, substansielt eller pur sinnssykt, fra Miles Davies, Dr. John og Jimi Hendrix til Igor Stravinsky og Gyorgy Ligetti. Roger krevde mye av musikk. -Evner du å plukke én spesifikk favoritt fra Presents diskografi? -«Triskaidékaphobie», uten snev av tvil, fordi den tidlig internalisertes meg. Albumet utgjør en del av min identitet, både fysisk og emosjonelt. Jeg organiserte som sagt en turné for bandet etter lansering av debutplata, og opplevde musikken som inviterende, mektig og varm. Mitt møte med «Triskaidékaphobie» var skjellsettende: som uinnvidd sjel føltes en umiddelbar nærhet til materialet. Jeg erkjente snart å ha skrittet irreversibelt over på Presents planet. -Det går fremdeles gjetord om den femte installasjonen av «Rock In Opposition», hvor Present delte scene med Univers Zero og Aranis. -Konseptet sprang ut av et felles ønske om å ekspandere Present som konsertentitet. Dette var et digert prosjekt, som talte 17 scenemusikere. Budsjett og tekniske rammer

72 NRM 2-2024

falt på plass, og mottakelsen ble optimal. Trioband-konserten kalte vi «Once Upon A Time In Belgium»; jeg tror det spiller på en utpreget belgisk humor, og var et antologisk evenement som kun ble gjentatt ved én anledning, i Bourgoin-Jallieu, under ledelse av min venn José Molina. All vår energi gikk med til å navigere prosjektet i havn, som inkluderte ny notasjon av partiturer for tre ulike band, og hvor alle tre oppførte egne og hverandres komposisjoner. Vi taler Dante-proporsjoner! Grunnet mine 34 år som konsertarrangør, gjort i musikkens navn, vant vi regional og nasjonal anerkjennelse fra kunstinstitusjonene, og de bånd man knyttet til USA, Japan og ikke minst alle innovative musikere man har hatt på festivalplakatene bærer vitnesbyrd om uslitelig vennskap, pasjon og kampånd. -Hva var «Present Acoustic»? -Bandets musikk ble omskrevet og arrangert for to flygeler, pluss rytmeseksjon. Roger komponerte massivt rundt prosjektet, som favnet dennes pianistiske assistent Pierre Chevalier. Konserten ble oppført én enkelt gang, under Rock In Opposition på fransk jord. -Etter «Barbaro (Ma Non Troppo)», som gestaltet studiostoff fra 2004 og konsertmateriale fra 2007, ble det diskografisk stille fra Present. Hva skjedde? -Jeg vet sannelig ikke, men i likhet med besøket som initierte Rock In Opposition i 2007, skulle et nytt besøk hos Roger faktisk resultere i flunkende ny studioskive. -Og da er vi fremme ved 2018. Du oppsøkte Trigauxs bopel da denne unnlot å besvare henvendelser per telefon og

e-post... -Dette avstedkom 25. august 2018. Rosine og jeg besluttet å besøke Art Zoyd-trompetist Jean-Pierre Soares, samt Trigaux-familien i Brussel. Present glimret med sitt fravær under den ellevte Rock In Opposition-festivalen og ingen oppnådde livstegn fra Roger. Jeg ønsket å høre hans tanker om bandets fremtid, men alle hadde en følelse av at Present var faset ut av tiden; noe som viste seg å stemme. Uten et veritabelt skippertak ville hele greia visne hen. Vi residerte hos eks-kona Martine de Bruyn, grunnet Rogers sviktende helse, samt det faktum at han bodde i en knøttliten leilighet. Jeg elsker Brussel; byen er full av gode minner fra den gang jeg overvar Univers Zeros øvinger i kjellerlokalet døpt «Those From Below», og som den gang var Roger Trigauxs faste bopel. Roger ventet ikke besøk av noen. Han levde som eremitt, og komponerte det som skulle bli Presents aller siste album, «This Is Not The End». Imidlertid uttrykker han ekstrem glede over å finne oss på sin dørterskel. Han jager oss i hus og sier at det er av største betydning å høre det han har komponert. Dernest fylles leiligheten av lyd; høy lyd. Jeg får umiddelbart gåsehud og tenker tilbake på Univers Zeros debutalbum, fordi jeg møter den samme ånden av mørk kompleksitet, som er så realistisk at lytteren må jobbe aktivt for å koble seg på. Jeg brant av iver, overbevist om at musikken måtte innspilles. Da jeg forespurte Roger sa han at han ikke engang hadde tenkt tanken. Dessuten var Present-musikerne ikke lengre i kontakt med hverandre, og ganske sikkert lås opp i andre prosjekter. Det ble aldri ytret

norwayrock.net

«Mange musikere fremholder å idealisere RIO-benevnelsen i sin higen etter progressiv, avantgardistisk, fusionrettet eller psykedeliskeksperimentell rock, med instruktiv distanse til musikalske standarder preservert av musikkindustrien.» eksplisitt, men Present hadde lidd en stille død. Likevel insisterte jeg på å forevige musikken som fremdeles sang i veggene av Rogers nødtørftige leilighet. Det endte med at nestor Trigaux sluttet seg til anmodningen, så fremt de øvrige musikerne la for dage en genuin interesse. Konstruksjonen kalt «This Is Not The End» tok fem år, og for Roger innebar det mer komponering. Han jobbet lange dager, men snart skulle stoffet presenteres for og begeistre angjeldende musikere. José Molina og jeg hyret lokale i et forhenværende slakteri, slik at Present kunne øve inn et konsertsett til Rock In Opposition 2019, og dessuten nærme seg de ferske komposisjonene. Vi disponerte lokalet i fem dager. Francois Mignot steppet inn som gitarist, da Réginal Trigaux ikke lengre ønsket å medvirke. I starten av 2020 begynte vi å booke studiotid i Brussel, hvoretter jeg igangsatte fan-basert pengeinnsamling. I tillegg til bandets sparekonti havnet tilstrekkelig penger i potten til å finansiere studiotid, men så ble verden rammet av Covid-19 og alt ble satt på vent. Det ergerligste var at dyrekjøpt studiotid gikk opp i røyk. Natt til 10. mars, 2021, fikk vi uendelig triste nyheter. Roger Trigaux døde i Brussel klokken 21. Dette rammet oss hardt, hans familie, musikere og de få som sto ham nær. Men vi måtte videre i prosessen! Stykke for stykke ble de siste sporene nedfelt og filer utvekslet. Fly ble booket i forbindelse med klarinettist Kurt Budés bidrag. Udi Kooram, bandets faste lydtekniker, bofast i Tel Aviv, mikset materialet, og Pierre Chevalier ble fløyet inn for å mastre plata. Det syntes som et endeløst puslespill. Underveis opprettholdt jeg kontakt med Steve Feigenbum hos Cuneiform Records, og våren 2024 kunne han endelig lansere Presents svanesang. -Ringreven Dave Kerman betjener slagverket så gnistregnet slår gjennom

norwayrock.net

luftrommet... -Dave Kerman er i seg selv en progressiv rockereferanse, og står helt sentralt i Presents musikk. Det er han som løyver bandet råskap. Svært få trommeslagere kunne ha bidratt til denne katalogen. Sammen med bassist Keith Macksoud, også amerikansk, danner Kerman en formidabel, teknisk rytmeseksjon. Rogers komplekse komposisjoner er ekstremt krevende for en trommeslager. Kerman måtte nesten gå i heavy metal-modus... Fiolinist Liesbeth Lambrecht tiltrådte på tampen av bandets eksistens. Hun er klassisk skolert, ekstremt dyktig og lydhør, og på plate holder hun en diskré, men uvurderlig stemme. Samtlige involverte er fantastiske mennesker. -Eksakt hvorfor endte Francois Mignot som albumets gitarist? -Réginald Trigaux mønstret av Present da bandet forstummet; en beslutning som nok plaget ham reelt. Francois Mignot er gitarist i franske NI!, som Roger overvar konsert med under Rock In Opposition. Dennes stil og uttrykk korresponderer perfekt med Presentsounden, så Roger var aldri i tvil om hvem han ville ha som gitarist. Francois Mignot ble medlem av bandet for dette ene albumet og gjør forrykende figur. -Samtlige Present-plater, inklusive «This Is Not The End», bølger mellom skjønnhet og ominøs skrekk. Hvor kom mørket fra i herr Trigaux? -Det er et mysterium for meg. Roger var preget av livets vold og grusomhet, særlig i forhold til den humane rase. Dette gjorde kunsten hans desperat, men han kunne saktens ty til galgenhumor også. Han var svært klartenkt og realistisk, men også besatt av tanker om døden, på linje med Antonin Artaud, forfatter og skaper av «Theatre Of Cruelty», eller Henri Michaux, som utforsket den mørke dybden i menneskets sjel. Rogers sensitivitet overfor rasens forfatning reflekteres i hans kompositoriske etterlatenskaper, og er hva som bringer singularitet, farge og substans til dennes kunstlegeme. Presents musikk er gjennomgripende human, ærlig og risikabel som livet selv. -Aldri var Present bedre enn i de ti siste minuttene av «This Is Not The End – Part 1», strekkets stratosfærisk kulde, dets organiske byggesteiner til crescendoer, saksofonostinatets alterneringer i form og farge, den siste kataklysmiske pianotonen... Jeg kan ikke begripe annet enn at sluttresultatet må gjøre de impliserte parter beruset av stolthet? -Jeg er i alle fall svært tilfreds. Sounden er ny, nervøs, omkalfatrende og dynamisk. Gitte belgiske komponisters univers går å etterprøve i materialet, som også kan fremstå vakkert, kvelende, angstridd og besatt. Reflekteres Rogers personlighet og lidelse? Plata er i alle fall en pur disk av Roger Trigaux – sirkulær, besatt og hermetisk. Jeg avspiller skiva

regelmessig, på høyt volum, og finner stadig nye irrganger å nøste i. Roger hadde ikke til hensikt å steppe stille ut av tiden. Det er et vanskelig, men rikholdig album. Musikerne synes generelt tilfredse med sluttproduktet, i overenskomst med at det var slik Roger forespeilet seg verket. -I likhet med Christian Vander var Roger Trigaux djevelsk smart med sykliske figurer. Delte han med deg hvorledes han betraktet repetisjon som kompositorisk verktøy? -Etter mitt skjønn er det mer snakk om sirkelmodeller enn rene repetisjoner, hvor tema og ledemotiver møtes, vokser sammen og separeres, i kosmisk kompleksitet. Dette ble aldri drøftet oss imellom, men han redegjorde sine visjoner overfor musikerne som skulle oppføre musikken. Idéene hans var svært direkte og konkrete, ikke ulikt en viss Captain Beefheart, med den forskjell at Roger skrev ut detaljerte partiturer. -Musikalsk gir det mening at tittelkuttets første del falle sist i platekronologien, etter «Part 2», men slikt tenderer å påføre strikte konformister mareritt. -For balansen i albumet måtte «Part 1» plasseres til slutt. Jeg tror ikke Roger ofret dette mange tanker; ikke annet enn at det selvfølgelig er humoristisk å rokkere kronologien på to beslektede satser. -«This Is Not The End Part 2” representerer Present på sitt mest elegisk vakre. Stedvis fremstår stykket som et lamentert, utenomjordisk sirkusnummer. -Enig. Dette er albumets reneste forekomst; den mest klassiskorienterte og samtidig vanskeligste. -Så hvorfor appellerer ikke genial musikk til en samlet menneskehet? -Fordi folk konsumerer musikk, hvilket ikke er nytt. Å forstå en gitt type musikk fordrer kulturell ballast, konsentrasjon, sensitivitet og åpne sinn. -Hvordan så du mennesket Roger Trigaux? Har du anekdoter å dele? -Jeg minnes lange netter med musikklytting, i skranglete kjøretøy, og særlig mitt første møte med «Promenade», uten slagverk. For meg er dette Rogers ypperste og mest fullendte komposisjon. Jeg minnes også de mellommenneskelige nettverk han spant, og anerkjennelsen Present høstet i USA og Japan. Og likevel, musikerens ensomhet... Levde han avsondret fordi han elsket andre for høyt? Eller levde han utelukkende for musikk? Ikke umulig.

NRM 2-2024

Norsk black metal fyller 40 Da Mayhem slapp «Deathcrush» i 1987 virket Spellemannsprisens hederspris og en viktig plass i norsk musikkhistorie utopisk. Når bandet nå feirer 40 år vet vi betydningen av hva som ble skapt i øvingslokalet på Langhus på midten av 80-tallet. Vi heiser flagget og pynter bløtkaka, og mimrer bandets første tiår med grunnlegger og bassist Necro Butcher og trommeslager Hellhammer. TEKST: RONNY ØSTLI LIVEFOTO: GEIR KIHLE HANSSEN

Det gikk riktignok noen år før selvmord, kirkebranner og drap prydet forsidene. Mayhem var grunnleggerne av norsk black metal og i sentrum av hendelsene. Det er nok av lesestoff å finne om dette. Når bandet nå fyller 40 år føler jeg for å høre litt andre historier. Det mest riktige er å la bassist Necro Butcher fortelle litt om sommerferien i 1984. - I den alderen så reiste man sjelden ut av kommunen, og man kjente ikke folk på andre skoler. Jeg hadde et band i Langhus på den tiden som het Musta. Et glamrockband fra Ski hadde fått nyss i dette og jeg ble spurt om jeg ville spille bass for dem. Glamrock var jo rake motsetningen av hva vi sto for, og vi hadde faktisk også hatt litt problemer med noen glamrockere fra Oslo. Men jeg bestemte meg for å møte dem, for personlig å si nei. Jeg skulle være kulere enn dem, jeg skulle si at dette her gidder jeg ikke å spille. En ting er at man ikke hadde mobiltelefon, men det var jo ikke gitt at alle hadde hustelefon en gang. Når jeg går av toget i Ski, har de sendt en kompis for å plukke meg opp, og dette er Øystein Aarseth. Så gjorde man jo da som nå, spør hva man hører på. Venom, svarer han. Hæ, Venom? Det gjør jeg også. Jeg ble jo satt ut, det var jo ikke sånn at man fant Venom-skiver overalt. Også var det i tillegg favorittbandet hans. På den tiden oppdaget vi skiver to år etter de kom ut. Cover med et djevelhode på? Dette må jo være sinnssykt fett. Jeg tror jeg kjøpte den på en liten platesjappe ved Steen & Strøm som het Electric Circus. Han ble like sjokkert, for heller ikke han hadde vært langt nok hjemmefra til å få med seg at folk på naboskolen likte dette. Så fortalte jeg at jeg hadde et band som spilte «In League With Satan» og et par andre. Ja, de låtene har jeg også akkurat lært meg, svarte han. Han hadde gitar og forsterker og jeg lurte på om han ville komme og jamme. Jeg tror faktisk han var på plass på lokalet vårt på Langhus skole allerede dagen etter. Det var Øystein, Manheim og meg. Det ble «In League With Satan», «Iron Man» av Black Sabbath og «(Don’t Need) Religion” av Motörhead. Det var et magisk øyeblikk. Jeg husker det veldig godt enda, så det må ha gjort et veldig sterkt inntrykk. Etter dette bodde vi på øvingslokalet. 74 NRM 2-2024

Mayhem er blitt såpass profilert og bassisten har medvirket i så mange settinger at han anser det som likegyldig om jeg bruker Necro Butcher eller Jørn Stubberud. Trioen blir utvidet med Messiah på vokal og gir ut demoen «Pure Fucking Armageddon» i 1986. - Låtene på den tiden skrev vi sånn at vi lagde et riff hver og satt sammen, og sånn ble låta. Da ble det så fair som mulig, slik at begge fikk eierskap til musikken. Alle låter har et break og da gjorde vi det sånn at der jeg åpnet låta på bass, startet Øystein breaket. Og omvendt. En veldig bisarr måte å lage låter på, vil mange mene, men det fungerte for oss. Og dette gjorde vi helt opp til «De Mysteriis Dom Sathanas». Ta for eksempel «Freezing Moon», der åpner gitaren, mens bassen starter breaket. Året etter gjør Mayhem noe unikt. De gir ut mini-LP’en «Deathcrush». Unikt er selvsagt det knall rosa coveret, som egentlig skulle være blodrødt, men det mest unike var likevel et norsk band med sånn musikk på vinyl. - Vi ga den ut selv av flere grunner. Ingen etablerte selskaper var interesserte, og samtidig hadde vi lyst til å opprette et plateselskap og drive litt distribusjon. Da disse tusen skivene ankom lurte jeg på hvordan i all verden vi skulle bli kvitt alt dette. Det var to paller levert på døra. Men i løpet av et år var det borte. Hot Records var umettelige, de solgte ut hele tiden, så jeg anslår at to hundre skiver gikk dit. Shades Records (i London) tok 125, og dit tok vi toget og leverte personlig. Noe var forhåndsolgt også, sånn at det ble borte en liten stabel i det vi fikk det fra trykken. De siste skivene solgte vi selv, og det var mye jobb. Det var å gå til postkontoret med en og en skive. To år senere signet Øystein en distrodeal med Voices Of Wonder. Da kom gjenopptrykket, og vi ville slippe å fly til posten selv hele tiden. «Deathcrush» er 100 % sjølprodusert. Photoshop fantes ikke, så det var å sitte med sjablonger og klippe til bilder og legge oppå. Da vi skulle spille inn plata kom vi i studio og ble spurt om vi spilte reggae. Det hadde de fått for seg. Nei, vi spiller ikke reggae. Hva spiller dere da? Du, vi bare kobler opp vi. Og her er alt helt tilfeldig. Vi er nitten år, og da har man ikke penger til all verdens utstyr. Man har gått med avisen og skrapt sammen noe man har fått kjøpt billig brukt. Om han i studio ikke kunne musikken vår, så visste han hvordan man tok opp, hvilke spaker som skulle opp og hvordan man balanserte det. Vi kobler opp og spiller, og norwayrock.net

sånn det låter, sånn liker vi det, sa vi. Derfor er den utgivelsen så fordømt ekte. I skiva la vi med en kupong, som folk kunne sende inn for å få tekstene, for de rakk vi dessverre ikke å trykke opp. Det var en booklet med bilder og tekster. Den var laget, men den ble aldri med skiva. Så den har jeg dratt frem igjen nå, sånn at den er med i reutgivelsen av «Deathcrush» som kommer i en herlig boks på Voices Of Wonder mot slutten av året. Og den bookleten er ikke forandret, den er akkurat sånn den var ment å gi ut da. «Deathcrush» er en plate som banet vei for ny tankegang innen norsk metal. - Fenriz kjøpte skiva, og tenkte kan de kan vi. Equinox var kompiser av oss. De var litt eldre, bedre musikere og allerede etablerte på den tiden. De ble inspirerte til å følge malen vår, trykke opp en vinyl på eget selskap. «Auf Wiedersehen» kom på deres eget selskap, så brukte den for å shoppe deal og havnet på BMG. «Deathcrush» var en skive som viste at det var en vei utenom det etablerte når det kom til å gi ut en vinyl kontra en tape. Det er etter dette min Mayhem-historie starter. Jeg sitter hjemme på gutterommet og har rigget til radioen for å høre på High Voltage. Radioantenna måtte skjøtes med en ståltråd og festes på et bestemt sted i gummilista i vinduet for å få inn nærradiostasjonen i Oslo. - Tønnes Steenersen gikk i parallellklassen min på ungdomsskolen. Vi var ikke kamerater eller hang på konserter sammen, men da han startet dette heavy-programmet spurte han om vi ville være gjester. Vi var der to ganger husker jeg. En vanlig kveldssending og en nattsending. Da var Pelle også med. Det var kristent og rusfritt, og vi dro jo dit litt for å kødde med han også. Forbundet mot rusgift eide radiostasjonen, men vi hadde med øl på nattsendingen. Kristent og rusfritt, og der sitter Mayhem og drikker, hehe. Og dette her er veldig merkelig. Pelle hadde ganske morbid humor, så han døpte om navnet på stasjonen til Radio Fonus. Jeg husker det, uten at jeg tenke så veldig mye over navnets betydning. Når vi da et par år senere er i hans begravelse ser jeg det står Fonus på siden av kista. Fonus er et begravelsesbyrå, jeg tror de har avdelinger her i Norge også. Men den følelsen da, den var veldig spesiell. En stund etter disse sendingene får vi en ny henvendelse av Tønnes. Han vil leie Folkets Hus på Jessheim og vil arrangere konsert, og lurer på om vi vil headline. Vi skal få 5000 for jobben, og det takker vi ja til. Som Harald Fossberg skriver i «Nyanser Av Svart», etter dette ble ingenting det samme. Dette var 3. februar 1990. For min del ender radioopptredenen med en bestilling av «Derathcrush», samt et par andre skiver dere distribuerte. Blant annet Napalm Death sin «Scum». Jeg synes det er verdt å nevne at «Deathcrush» kostet 40 kroner. Mellom disse radiosendingene og konserten på Jessheim er Manheim blitt norwayrock.net

byttet ut med Hellhammer, en kar fra Trysil som frem til da «bare» har vært Jan Axel Blomberg. - Jeg visste ikke om Mayhem. Jeg skulle begynne i et band med noen kompiser av Øystein, et band som het Death Breath. Dama til gitaristen ba meg, Pelle, som nettopp hadde blitt vokalist i Mayhem, og Øystein hjem til dem, noe som endte med at jeg ble med i Mayhem i stedet, selvsagt til skuffelse for Death Breath, og spesielt siden det var kompisen til Øystein. Dette var i mars 1988. Jeg hadde med en kassett tatt opp med ghettoblasteren hvor jeg spiller trommer, og Øystein hørte kjappe doble basstrommer, så da var han fornøyd. - På den tiden var det ikke all verdens med kjappe trommiser man kunne hente inspirasjon fra. - Nei, det var ikke. Da jeg hørte Mayhem lurte jeg litt på hva dette er for noe, jeg ville egentlig spille mer teknisk death metal. Hjemme hørte jeg på jazztrommiser, og fusjonerte inspirasjon derfra med metallen. Men jeg likte gutta og ble med. - Måtte du øve mye for å spille kjapt, eller kom det seg naturlig? - Nei, det kom naturlig. Når man hadde teknikken inne var det ikke noe problem å spille kjapt lenge. Så lenge man har bra pedaler. Var det noe jeg ikke klarte, satte jeg med ned og øvde til jeg kunne det. På en del av de gamle bildene er Jan Axel avbildet i hvit t-skjorte. - Det var for å provosere litt. Første gigen spilte jeg i hvit Bon Jovi t-skjorte, hehe. Jeg lo av dette mørke og slemme. Jeg var jo litt mørk og slem selv også, men ikke på en måte som var påtatt. Når det gikk over til å bli komisk tenkte jeg det var på tide at de fikk igjen litt. Det var bandskjorter, selv om de var hvite, jeg digga jo metal. - Det ble en del brevveksling med Øystein, noe som resulterte i at jeg, som gryende trommis, kjøpte en dobbeltpedal som tilhørte deg. Jeg fikk høre det ikke var tillatt med kun én basstromme i Mayhem. Er dette helt sant? - Jeg hadde to basstrommer fra dag en, men hadde kanskje en dobbeltpedal liggende og ingen penger, så det må ha vært derfor. Det settet jeg hadde var spesialimportert fra Japan. Jeg eide ikke nåla i veggen, så det var besteforeldrene mine som kjøpte det. Det var kjempedyrt. Det er det svarte Pearl settet som står på Rockheim nå. «Deathcrush» var nummerert, og Jan Axel sikret seg nummer 666. - Den var uspilt, og med alle innlegg. Den solgte jeg for 2000 kroner for en del år tilbake. - En sum du kan tidoble i dag. Som metalfan og ikke medlem av Mayhem, er det en skive du ville gitt tjue lapper for? - Aboslutt ikke. Ikke 50 kroner en gang, haha. Kvartetten Euronymous, Necro Butcher, Hellhammer og Dead begynner nå å jobbe

med låtene til «De Mysteriis Dom Sathanas». Jessheimkonserten er nevnt, men i 1990 kjøper gutta interrailbilletter for å spille konserter nedover Europa. - Ja, det med de togturene var en forferdelig greie. På lokalet var Øystein fåmælt og helt kul å jobbe med. Han var en primus motor og gikk på med stort mot. Han var kanskje noe naiv og trodde dette skulle gå. Det så vi jo med selskapet også. Men uten optimisme og mot kommer man heller ingen vei. 8.april 1991 begår vokalist Dead (Per Yngve Ohlin) selvmord i huset bandet leier på Kråkstad i Ski. Øystein tar bilder av dette som deles, samt at biter av kraniet blir sendt sentrale black metal skikkelser. For Jørn blir dette og tapet av bandkompisen såpass mye at han må ha tid for seg selv til å bearbeide sorgen. For Jan Axel var det aldri noe tema - Jeg tok også tapet av Pelle hardt, og man reagerer forskjellig. For meg hadde det vært feil å heise det hvite flagget og resignert. Ting som ikke fungerer må man ordne opp i. - Hvordan var det å rusle rundt i lille Trysil da det stormet som verst? - Jeg var ikke så ofte hjemme, men det var aldri noe problem der. De visste jeg holdt på med musikk i Oslo, men Mayhem var nok ikke noe navn folk flest kjente til. - Øystein var en forkjemper for det råe og primitve, eller necro lyd som det kalles i dag. Så kommer «De Mysteriis Dom Sathanas» med enormt tung lyd, var den lyden tenkt sånn? - Det er klart, Øystein ville også ha best mulig lyd. Necro lyd har sin sjarm og stemning, men det hadde ikke passet på den skiva. Jeg visste nøyaktig hva slags trommelyd jeg ville ha. For å være på den sikre siden tok jeg med Sodoms «Persecution Mania» til Grieghallen som referanse. Du vet, store tommer. Og det var veldig enkelt, du tar bort mye mid, guffer opp bass og treble, og legger på romklang. Og så klart lavt stemte store trommer. Poff, så var vi der. Egentlig skulle trommene spilles inn i det lille studiorommet. Da de drev rigging så jeg et Ludwig sett nede på hovedscenen. Jeg prøvde det og fy faen for en fet lyd det var. Jeg vil ha trommene mine her nede. Pytten var noe motvillig til dette. Men vi la kabler og jeg fikk det som jeg ville, og mitt sett der nede låt helt enormt. I etterkant av dette brukte man gjerne hovedscenen til å spille inn trommer. Man måtte selvsagt legge kabler i heissjakter og rigge litt, men Pytten fikset dette. Hele skiva ble unik. I begynnelsen klarte jeg ikke høre på hele, uttrykket ble for mye. En ting er at det er mye musikk å fordøye, men det var nok også en sammenheng med alt som hadde skjedd, med for eksempel Pelle. - Bassist på «De Mysteriis Dom Sathanas» er Varg Vikernes. Hvordan var din reaksjon da du hørte den ferdige skiva, Jørn? - Sommeren 1993 ringer Øystein meg, da har han fått siste mixen og ber meg komme opp i leiligheten på Tøyen for å høre. De fleste av NRM 2-2024

låtene hadde jeg selv vært med og skrevet, så de kjente jeg jo. Det jeg husker gjorde inntrykk var da vokalen til Attila kommer inn. Den var så spesiell, jeg hadde aldri hørt noe sånt i noe som helst metalband før. Det passet inn på en bisarr måte, men jeg var jo vant til Pelle, så jeg måtte bruke litt tid på å fordøye den. Lyden også husker jeg slo meg som spesiell. Det var ikke den harde studiolyden, det var mer romklang, akkurat som om den var spilt inn i en kirke. Så vokalen var rar, lyden var rar, men det låt dritfett. I forkant av dette så skrev vi brev til hverandre, og Øystein mente det var viktig vi snart møttes. Vikernes var ute og han lurte på om jeg var klar for å vende tilbake. Det var jeg, så denne dagen på Tøyen begynner vi å snakke om tiårs jubileum. Allerede på 80-tallet, da vi møtte Kreator og Sodom snakket vi om å leie Rockefeller og dra de banda opp hit. Dette inkluderte også Mayhem, Bulldozer fra Italia og Asphyx fra Nederland. Altså en liten festival. Denne tanken begynte vi å leke med igjen, nå som vår tiårsfeiring. 10. august 1993 blir Øystein Aarseth funnet drept i trappeoppgangen til leiligheten sin på Tøyen i Oslo. Varg Vikernes blir senere dømt for drapet. «De Mysteriis Dom Sathanas» slippes 24. mai 1994. Samme år presenteres Mayhems nye besetning. Jan Axel sier aldri bandet lå dødt. - Etter Øysteins død jobbet jeg med å få ut skiva, ellers ville den ikke sett dagens lys. Jeg hadde ingen penger, så jeg brukte mye tid på å snakke med folk. Voices Of Wonder ble med, bilder måtte tas. Jeg spanderte en øl på han som tegnet tekstene på pergament. Robin i Mysticum hadde tilgang til EBD, som det het da, og hjalp oss med datating. Så vi var en gjeng som jobbet dugnad for å få dette til. Og skiva kom til slutt. Så for meg var det aldri noen Mayhemstopp. Folk døde og ble fengslet, men jeg stablet ny line-up på beina og fortsatte. «De Mysteriis» var jo en klassiker nesten før den kom, og vi ble mer etterspurt. Og det hadde vi neppe blitt om plata var dritt. Dette er nok en plate som betyr mer enn man vil tro, både for Mayhem og nåværende band, men også black metal som sjanger. For Jørn er det viktigere enn noen sinne å holde Mayhem i live. - Ikke faen om jeg skal ha stått på øvingslokalet i hele ungdomstida mi forgjeves. Og ikke minst var det viktig for å hedre disse to gutta. Allerede i begravelsen ble vi enige om å fortsette, og diskuterer gitarister. Vi visste jo ikke da at Snorre var involvert i drapet, så han diskuterte vi som en kandidat. Så sier Jan Axel han kjenner en ung fyr fra Aurskog Høland, som heter Rune. Men han er kanskje litt gæren, for han har nettopp rasert øvingslokalet vårt i Skippergata. Vi måtte gå noen runder for å finne ut om denne fyren var helt tam. Den sommeren hadde jeg gjort et prosjekt på Skjeberg Folkehøgskole med Maniac, som han sang på, som het Fleshwounds. Han gikk på musikklinja

76 NRM 2-2024

’Deathcrush’ var en skive som viste at det var en vei utenom det etablerte når det kom til å gi ut en vinyl kontra en tape. der og ringer og spør om jeg vil komme ned og spille bass. Så jeg nevner for Jan Axel at Maniac er tilbake i området og synger bedre enn noen gang. Så får vi etter hvert samlet gjengen på øvingslokalet og Rune har jo lært seg alt av det gamle materialet. Dette fungerer, vi er tilbake. Så det er ikke sånn at Mayhem lå brakk i tre år før «Wolf’s Lair Abyss». Ny besetning skal øves inn og låter skal skrives, og ikke minst skal det låte bra. Sånt tar litt tid. Nå snudde vel Øystein seg i grava? Rune, eller Blasphemer, som han skulle bli kjent som i Mayhem, spilte i Testimony. Trommisen deres, og nåværende Under The Oak vokalist Jostein Sandaker har fortalt meg at sånn poser death metal ikke var ønsket i hyllene på Helvete, da de prøvde å legge ut demoen «Enter Obscurity». Jan Axel husker godt dette. - Når Jostein kommer inn i mørket der er han veldig høylytt, og har på hvit t-skjorte og hvite høye joggesko. Sånn skal vi ikke ha noe av, sa Øystein, haha. Det var selvsagt litt humor i dette. Og Jostein er en hyggelig fyr og var en god trommis. Han ringte meg for en tid tilbake da han og Silenoz satt og festet, hehe. Jan Axel fikk i fjor Trysil kommunes kulturpris. Dere har fått Spellemannsprisens hederspris og blitt innlemmet i Rockheim Hall of Fame. Mange artister ville si at endelig gir alle årene med hardt arbeid oppmerksomheten de fortjener. Men som et band som har gått mot strømmen, tenker dere sånn? - Nei, vi fortjener ingenting. Vi var også litt imot dette med støtte. Du hadde band som var imot samfunnet, men som skrek etter støtte fra kassettavgiftsfondet, for det skulle de ha. Sånt var vi imot. Men som kunstner er det jo veldig gøy og se at det du gjør får bra mottagelse. Jørn setter også pris på annerkjennelsene og reflekterer. - Det er vanskelig for meg å se hvor stort dette der, eller å skulle si noe om det, men når du har holdt på i førti år så er jo det ganske svært. Som en slags bauta. Vi møter folk som har tatovert logoen og fjesene våre, og som forteller hva låtene våre har betydd for dem. Og det kan jeg relatere til, for jeg har brukt musikk som terapi selv i alle år. Beastie Boys,

Cypress Hill og Rolling Stones og flere til er band som har hjulpet meg når jeg trenger å ha hodet på et annet sted. Og nå ser jeg min musikk hjelper andre på samme måten. Og jeg ser jo hyppigere og hyppigere at vi blir nevnt i norsk musikk historie. Av norsk musikk som er blitt lagt merke til internasjonalt har du selvsagt a-ha, men også Røyksopp, Turboneger og selvsagt Dimmu Borgir. Når du blir nevnt i samme åndedrag som disse så er det ganske svært. Fortsatt finnes folk som kun forbinder black metal med kirkebrenning. Får dere noe negativ feedback når dere mottar disse utmerkelsene? - Fortsatt finnes det folk som forbinder Norge med vikinger, plyndring og voldtekter. Det er en del av historien. Og Mayhem er en del av norsk musikkhistorie. Det går ikke an å fornekte. Og ja, selvsagt har det kommet reaksjoner, og jeg vet Jørn kan bli litt irritert over det. Men vi finnes, og med vår historie. Sånn er det. For et par år siden var jeg i Ski og tok en spontan befaring i jobbsammenheng. Jeg kjørte egen bil og var i sivil. Jeg kjørte i tillegg feil og endte med å snu ved det omtalte huset dere hadde i Kråkstad. Da var det en nabo som luftet hunden som tok opp telefonen og tok bilde av meg. Jeg kjente igjen huset og tenkte med det at jeg ikke er den eneste som har vært utenfor der. Opplever dere selv blackpackers hjemme på tunet? - Ikke for min del, svarer Jan Axel. Jeg bor en kilometer inn en privat vei med bom, langt inni skauen, så ingen vet hvor jeg bor, pluss at jeg har bodd mange år i Tyskland. Nå har jo Anders Odden gjort noe organisert for blackpackerne ved å arrangere turer som viser huset, grava til Øystein og andre steder som har vært av betydning i norsk black metal. Og det synes jeg er fint. Er det et marked og folk vil ha informasjon, skal de få det så langt det lar seg gjøre. Jørn opplever heller at folk ringer. - Det er hyggelig at folk ringer. Det er kanskje kun et par henvendelser som ikke har vært positive. Men det er da gjerne tabloidjournalister hvor samtalen starter noe ala; Nå har du driti deg ut, hva har du å si til ditt forsvar. Da blir jeg irritert. En gang hadde noen sett meg på TV og syntes jeg virket så koselig at de inviterte meg på middag. Det klarte jeg å glemme, men det var ikke da tabloidpressen ringte, haha. Også ringte det en prest en gang, og lurte på om jeg hadde nummeret til Varg Vikernes. Jeg svarte ærlig at jeg kun hadde sett han i forbifarten en eneste gang, og ikke hadde noe nummer. Men jeg svarte jeg tror jeg vet hva han gjør. Han bor i utlandet og har rundt ti unger og driver hjemmeskole, så jeg tipper det går vekselsvis i bleieskift og gangetabellen. Mayhem har holdt på førti år, og Jan Axel turnerer i tillegg med Arcturus, og skal på en

norwayrock.net

retrotur med Covenant, hvor fokuset ligger på plata «Nexus Polaris». Rekruttering til scenen har vært diskutert i forskjellige fora, da man gjerne ser en hovedvekt av godt voksne folk på mange av de store ekstrem metal festivalene. Tror du black metal vil dø med oss? - Nei, det tror jeg ikke. Dette er blitt så mye større enn oss. Det er blitt et uttrykk og en del av Norges kultur, og dermed kulturarv. Og derav voksne folk. Vi ser folk i dress, og andre typer folk enn den tradisjonelle metalfan som vil se hva dette er. Og jeg tror man vil se på dette med stolthet. Et særnorsk fenomen som vokste ut av ingenting. Jeg husker jeg så brødrene Cavalera spilte ”Beneath The Remains” og ”Arise” på Rockefeller. Aldri før har jeg sett så mye voksne menn i skjorter på en konsert. - Og det synes jeg er bra. Det skal ikke måtte være noen bestemt kleskode for å gå på metalkonsert. Og det var nok der jeg og Øystein var litt forskjellige. Jeg mente hele tiden det var musikken som var av betydning og ikke nødvendigvis nagler og langt hår. Og hvem vet, kanskje noen av de i vanlig skjorte er ondere enn det han var? Bare at de ikke viser det og tar det ut på en smartere måte. Om black metallen lever videre tror ikke Jan Axel vi får se en ekstrem bølge i samme omfang. - Alt kan gjøres mer ekstremt, men om det fenger like mye tviler jeg på. Da blir det ekstremt for ekstremitetens skyld. Det var aldri vår plan. Vi var det vi skapte. Det var vårt ærlige utrykk. Mayhems historie lar seg ikke omskrive. Er det derimot ting utenfor deres kontroll som dere helst skulle sett ikke skjedde? Det er lett å tenke seg «Lords Of Chaos» som et eksempel på dette. - Nei, det synes jeg ikke. Alt er gjort for en grunn. Alle uheldige utsagn, og alle utsagn som er blitt feiltolket. Jeg er sponset av Paiste cymbaler og måtte en gang forsvare meg. Jeg fikk en custommade hvit Ride, og den het Power Ride. Da gjorde jeg for gøy og skrev White over i samme font. Og det skapte jo en del latter, men det ble jo lagt merke til. Samtidig ble jeg sponset av tyske Sonor trommer, og de hadde skinn som het white power. Nå heter de skinnene power white. Men jeg skrev en mail til Paiste hvor jeg fortalte at vi er blitt kalt alt fra homofobe til homofile, fra kommunister til nazister. Jeg dementerte ingenting og sa folk får tro hva de vil, dette er uttrykket i black metal, det er ekstremt. Så vi løste den, hehe. Folk spekulerer i oss i dag, som vi spekulerte i ting ikke vi forsto som yngre. 10. og 11. mai i år feiret Mayhem 40 år på Sentrum Scene. Jeg drister meg å påstå for Jørn at to og en halv times konsert må ta på voksne menn. - Jeg skjønner ikke spørsmålet, bare se på Rolling Stones. De spiller like lenge, og Bruce Springsteen er vel oppe i tre. Det er klart det er høyt energinivå, og det hadde selvsagt vært mer behagelige timer med et akustisk sett. Men vi leverte og beviser at vi klarer å levere så lange konserter. Vi ville jo gjøre denne jubileumsforestillingen og feire alle disse 40 årene, og da sier det seg sjøl at det blir ganske langt. Nå er jo katta ute av sekken, men vi har laget en jubileumsvideo som tar for seg de forskjellige epokene våre, og som ble vist i bakgrunnen på konsertene. Dette betyr at vi måtte spille til klikk, og siden dette var første gangen vi prøvde noe sånt var jeg litt skeptisk, men det gikk bra. Fremvisningen sviktet litt på fredagen, men det var i siste låta heldigvis. Lørdagen satt det. Vi hadde med noen gamle medlemmer også, uten at det var helt tilfeldig. Vi måtte jo lure de med på lokalet først for å få dette til å sitte. Manheim og Messiah har jo Order hvor de spiller litt gamle Mayhemlåter, og spesielt nå etter de skulle være med på dette. Så de var godt forberedt. Jeg skriver i anmeldelsen min at jeg aldri norwayrock.net

har hørt «Necrolust» så tung og fet før. - Det er helt riktig det. Vi har tatt den frem av og til, men den har ikke fungert helt, så da legger vi den bort og glemmer den litt. Jeg tror ikke vi har spilt den på 20 år. Det er også en annen ting med den låta. Jeg skrev alle tekstene på «Deathcrush» og alle vokallinjer hadde jeg arrangert i hodet, med rytmikk og hva som skal synges hvor. Da vi spilte inn «Necrolust» i 1987 hadde ikke Maniac noen banderfaring, og tenkte ikke musikk som meg. Så han raser gjennom hele tekstarket i løpet av låtas tjue første sekunder. Vi hadde begrenset studiotid, så tid til å ta gjennomgang fra scratch fantes ikke. Samtidig var dette så ekstremt, så jeg tenkte at, fuck it, dette lar vi gå. I senere tid har jeg og Messiah rearrangert vokallinjene til slik jeg tenkte dem i 1987. Så når du sier du ikke har hørt den så fet før så er det fordi den aldri har vært spilt riktig før. Derfor er denne blitt lagt i skuffen. For det låter ikke noe bedre når Attila skal forsøke seg på det kaoset til Maniac. Under covid møttes vi noen kvelder nede hos Anders Odden i Råde, hvor vi jamma sammen med Messiah og Manheim. Bare for kos med kaffe og småkaker, men da dro vi frem denne, og det fungerte veldig bra. Da spilte vi også «Ghoul», som frem til nå har vært den eneste låta frem til «Grand Declaration Of War», som aldri har vært spilt live. Dermed ble 40-årsjubileumet en fin anledning til å dra frem den også. Og akkurat låtene fra «Grand Declaration Of War” ville jeg gjerne hørt med Maniac på jubileumet. - Maniac var invitert. Han var til og med innom øvingslokalet et par under og øvde med oss. Et par uker før konserten fikk vi dessverre beskjed om at han trakk seg, uten at jeg fikk oppgitt noen grunn. Det var jo litt synd, jeg synes jo det. Han bor i Oslo, så om han ikke ønsket å være på scenen hadde han vært velkommen til å bli med oss gamlegutta på festen. Når han ikke dukket opp der heller antar jeg han hadde en veldig god og akseptabel grunn. Jørn avslutter med å fortelle veien videre. - Nå blir det 40-årsjubileum ut året, med 25 konserter rundt om i verden. Planen er å gå i studio til neste år og forhåpentligvis slippe nytt album i løpet 2025, for deretter å turnere med det. Vi har kontrakt for to skiver til på Century Media og apparatet rundt er på plass.

NRM 2-2024

Liker det mørkere Over tretti år har gått siden Dark Tranquillity platedebuterte og var med på å sette Gøteborgmetalen på kartet. I løpet av årene har mange av de gamle melodiøse death metal-bandene fra byen beveget seg i ulike retninger. Når Dark Tranquillity slipper sitt trettende album «Endtime Signals» er det hardere og mørkere enn på lenge. TEKST: RONNY ØSTLI FOTO: KRICHAN WIHLBORG

Gitarist Johan Reinholdz bor riktignok i Malmö, men er mannen som vant ettermiddagsintervjuene denne mandagen i juni, godt og vel to måneder før «Endtime Signals» serveres over disk. Dette er bandets trettende fullengder, så da er jo spørsmålet hvordan det står til med overtroen, om man må skynde seg å lage plate nummer fjorten? - Hehe, nei det skal gå fint, vi har ikke tenkt så mye over det. Nå har hele tiden Dark Tranquillity presentert mørk metal, men denne gangen hevder bandet å være hakket mørkere enn tidligere. - Det ligger mye i temaene og tekstene. De er det vokalist Mikael Stanne som har skrevet, så der ville det jo vært bedre og hatt han i tale. Men også musikken vil jeg si er både hardere og mørkere enn forrige plate, «Moment». Dette er også en bredere plate, både når det kommer til det harde og kjappe, men også det atmosfæriske. Så ja, det er en mørkere plate, men det liker vi og det kjennes bra. Så glemmer man at avstanden på noen få timer nedover Sverige har stor betydning i språket når jeg sier plata låter sintere. - Hva kalte du det? Det var et norsk ord jeg aldri har hørt før. Etter litt språkopplæring er Johan enig i at «Endtime Signals» låter mer aggressiv og forbannet enn på lenge. Forrige plate «Moment» kom på tampen av 2020, og selv om jeg håper å være ferdig med å snakke med band om pandemien, så skjønner jeg dette er en del av temaene på årets slipp. - Ja, det er det, men også på forrige skive rakk vi å komme innom temaet. Så ja, det finnes her, men helt hva Mikael ønsker å fortelle er ikke jeg rett mann til å svare på. Jeg innser at tekster ikke er favorittemnet, derimot blir

78 NRM 2-2024

stemningen en annen når jeg trekker frem «Neuronal Fire» som min personlige favoritt på plata. - Det er gøy at du liker den, for den er en av mine favoritter også. Den begynte med en melodi jeg lagde på piano. Jeg kan ikke spille piano, men har et hvor jeg gjerne setter meg ned og kommer opp med noen enkle melodier. Keyboardist Martin Brändström likte en av disse ideene, så jobbet vi med den og det resulterte i refrenget. Verset er typisk Dark Tranquillitys senere periode, mens midtpartiet er mer thrasha. Så dette er en låt jeg gleder meg til å spille live. - Skjer dette ofte, at låter blir til ved at man diller med noen enkle melodier? - Absolutt. Det skjer veldig ofte. Og denne er et veldig godt eksempel. En enkel grunnmelodi som Martin bygger på med sine ting, så programmerer jeg litt kjappe trommer og dermed blir noe veldig lite til noe veldig stort. - Dark Tranquillity har holdt på i over tretti år, hender det da man tenker for avansert når skriveprosessen starter? - I dette bandet er det ganske klare rammer vi jobber ut fra. Joda, det er rom for progressive elementer og soloer, men selve rammene er ganske gitte. I mitt tidligere band Andromeda var dette tilfellet. Det var et bra band, men ting ble gjerne altfor avansert. I Dark Tranquillity prøver vi å holde det ganske strømlinjeformet. Johans forgjenger, Niklas Sundin har også bidratt med musikk på «Endtime Signals» - Han har begynt å skrive litt musikk igjen og sender oss demoer med ting han lurer på om vi vil bruke. Siste sporet, «False Reflection» er bygget på en ide han sendte oss, og som jeg og Martin spant videre på. Også avdøde Fredrik Johansson, som var gitarist i perioden 1993 til 1999 har bidratt med musikk. - Fredrik fikk dessverre kreft og gikk bort i 2022. Han ba oss høre

norwayrock.net

gjennom en del materiale han hadde skrevet og sa vi kunne bruke det hvis vi ville. Av dette fant vi et veldig fint parti som Martin tok videre og lagde en låt av. Dette er «One Of Us Is Gone», og det er jo åpenbart at teksten også handler om Fredrik. Selv møtte jeg ham bare sporadisk, men Mikael og Martin har jo kjent ham godt lenge, så teksten om dødelighet og hans tilfelle er jo veldig sterk og spesiell for dem. På denne låten finnes også medlemmer fra Gøteborgs symfoniorkester. Her tenker jeg en personlig og sterk låt som er naturlig å ta med live, samtidig som det finnes elementer som kanskje gjør det vanskelig? - Det er veldig mye fra nye skiva vi ønsker å spille live, og denne er heller ikke utenkelig. Men det er som du sier, riktige strykere, så den vil uansett bli litt annerledes i en livesetting. Så det gjenstår å se om og hvordan vi løser det. - Dette er en ballade, og som et band i sjangeren melodiøs death metal så har dere en del softere materiale (Klok av tidligere skade valgte jeg å ikke si roligere låter). Hvordan er reaksjonen når dette fremføres live? - Jeg synes det fungerer veldig bra. «The Mundane And The Magic» og «State Of Trust» er låter vi fremfører live med disse elementene, og som jeg føler folk liker. Du har selvsagt de i salen som kun vil høre det kjappe og harde, men jeg føler de fleste er åpensinnede og liker flere sider ved bandet. Og akkurat den variasjonen synes jeg er en styrke ved oss, og er veldig bra for dynamikken. - Dette er din andre plate, og du er nå en stor del av låtskriver teamet. Hvordan har prosessen vært? - Det har vært gøy. Vi har tatt det steg for steg. På «Moment» hadde Mikael, Martin og Anders skrevet mye før jeg ble invitert til å komme med innspill. Etter hvert kom jeg opp med forslag til endringer på enkelte av tingene deres. Denne gangen har jeg hatt et større ansvar. Arbeidsmetoden har en lang stund vært å sitte hjemme og lage demoer som vi sender til hverandre. Vi er ikke et band som jammer frem ideer på øvingslokalet. Så møtes noen av oss og jobber litt sammen, jeg har jobbet mye med Martin, og da kommer gjerne Mikael innom også. Jeg har fått med mange av mine ideer og demoer, og er fornøyd med det. Martin og Mikael har kommet med mange gode forslag til endringer, og det blir gjerne noen runder gjennom DT prosessoren med omskrivinger før vi er virkelig fornøyde. - «Moment» ledet til Dark Tranquillitys første Grammy-pris. - Det var moro, og ikke noe jeg forventet. Det var under pandemien, og det var grenser hvor mange som fikk være til stede, noe som dessverre førte til at jeg ikke fikk delta på utdelingen. Men kanskje neste gang. Det var vår tredje nominasjon, og alle gode ting er tre. Det er ikke sport dette her, men det er jo en ære å vinne likevel.

norwayrock.net

Vi spoler tilbake et par svar, hvor Anders blir nevnt i låtskriverprosessen til «Moment». Anders Jivarp var bandets trommis i perioden 1991 til 2021. Han er erstattet av Joakim Strandberg-Nilsson, mens Christian Jansson er ny bassist. Johan har med dette altså rukket å bli veteran i bandet. Og kanskje i motsetning til mange band, føler jeg Dark Tranquillity ser positivt på medlemsbytter. - Ja, det er virkelig en vitamininnsprøytning. Joakim har jeg kjent lenge. Vi har gått på musikkhøgskolen i sammen og spilt sammen i diverse band. Jeg har hjulpet han når de trenger en livegitarist, og han har gjort det samme når jeg har trengt trommis i Nonexist. Jeg hadde ingen problemer med å anbefale ham. Christian er også er super kar. Og det er ganske store greier, for hele rytmeseksjonen er byttet ut. Men alt i alt har det vært positivt. Noe av materialet ble endret litt i forhold til Joakims spillestil og innspill, men hele prosessen med nye folk har gått friksjonsfritt. En kjapp telling på Metal Archives viser at tjueni personer har spilt i Dark Tranquillity. Da har selvsagt noen kun gjort en festivalsommer eller korte vikariater. Er det god tone i hele denne store familien, eller er det noen dere ikke tåler trynet på? - Jeg bor i Malmø, er selv ganske fersk og kjenner ikke alle som har vært innom. Men jeg kjenner ikke til noen feider, og føler det er en god tone mellom nåværende og tidligere medlemmer. Ut fra hvordan jeg har opplevd scenesjarmen til vokalist Mikael Stanne live, og den som veldig ofte gjør

intervjuer, så ser jeg for meg det kan være vanskelig å mislike han. - Hehe, han er en trivelig mann, så jeg tror det er ganske vanskelig å klare å bli uvenner med han. Jeg skal være med min datter på Partille Cup i juli, og det er helt sikkert en og annen leser som skal innom byen denne sommeren. - Partille er et trivelig sted, selv om det er litt utenfor byen. Det er en del trivelige steder i byen. Jeg kjenner ikke til om det er noen kule konserter, men Pustervik er en bra scene. 2112 er et veldig bra sted med god mat. Ellers er Rockbaren et ålreit vannhull. - Hvordan ser din sommer ut? - Den ser ut som somre flest, med ti til femten festivaler som skal spilles. I år er det Hellfest, Full Force, Brutal Assault og også Progpower for å nevne et lite utvalg. Så blir det egen turne i høst, så mellom festivalene må det øves inn både nytt og gammelt materiale til den turen. - Norge får ikke noe besøk i sommer. - Nei, ikke i år. Det er vel blitt noen år siden vi spilte på Karmøygeddon også. Jeg kunne veldig godt tenkt meg og spilt i Bergen. På våre egne Europaturneer pleier vi ha en stopp i Oslo. - Og med så mye reising i bandsammenheng er kanskje ikke reising fokuset når du selv kan ta ferie? - Joda, jeg liker godt å reise utenom konserter. Jeg reiser gjerne til Middelhavet, men da helst på våren eller høsten. Spania i juli for eksempel, er altfor varmt for meg. Og da er jo Sverige uansett deilig.

NRM 2-2024

SUICIDE BOMBERS Sukkerkick med attitude

Norske Suicide Bombers har siden debuten i 2012 bygd seg opp en trofast fanskare både innenlands og utenlands. Bandet befinner seg i et krysningspunkt mellom sleaze metal og hard rock, og kan vel rett og slett bare kalles et litt utypisk norsk rock ‘n’ roll band. Vi kan kalle det en bastardsønn av Mötley Crüe, W.A.S.P og Hanoi Rocks slik at de som ikke kjenner til bandet får en liten pekepinn. Selv om de ikke klarer å fylle opp de store arenaene er bandet kjent for et forrykende sceneshow, og mang en avkrok i Norge har hatt besøk av selvmordsbomberne. Bandet har også et forholdsvis rykende ferskt album ute “All For The Candy”, det femte i rekka, som har høstet strålende anmeldelser. Vi tok en prat med sjefen sjøl og “der Führer”, Chris Damien Doll, for å snakke om både den nye skiva, fortid og fremtid og hvordan det er å være rockestjerne anno 2024. 80 NRM 2-2024

norwayrock.net

TEKST: PÅL J. SILIHAGEN FOTO: TERJE OTTESEN

- Hei, Chris. Hyggelig at du hadde tid til en liten prat om den nye skiva deres. - Heisann, nå har jeg akkurat jekka meg en intervju-pils. - Så du sitter og feirer den nye skiva ja? - Nei, feirer og feirer. Det er greit å ta seg noen pils under intervjurundene, og det har blitt noen om dagen. Det er en utrolig digg fase å være i egentlig. Det har vært mye nilytting og jobbing med skiva med mye frem og tilbake og frustrasjoner. Så gir vi endelig ut plata og da kan en senke skuldrene og bare prate hyggelig med folk. Spesielt når det er så mange gode tilbakemeldinger da. - Ja, og det er jo over fire år siden forrige skive. Ikke så rart du feirer litt… - Den kom vel i november 2019 hvis jeg ikke husker helt feil. - Rett før pesten kom altså. - Ja, det stemmer. Vi rakk å spille litt i november, så var jeg opptatt i desember, og da vi startet opp igjen på nyåret så gikk det jo ikke lenge før det var bom stopp. Vi hadde da en 10-20 konserter som vi måtte sjonglere og flytte på hele tiden, for det var jo ingen som visste hvor lenge det ville vare. Det er jo en av grunnene til at det har tatt litt tid med denne plata. Og det mange kanskje ikke tenkte på var at vi egentlig ikke visste hva som skjedde. Hadde de satt ned foten og bestemt at alt skulle stenges i to år, så hadde vi kunnet øvd masse og gått i studio tidligere, men vi satt liksom og ventet på at det skulle gå over. Det var mer å få beskjed måned for måned og sitte og vente på hva som skjedde. Vi hadde jo planer om å promotere skiva og spille mange konserter, men vi endte opp med å bruke jævlig mye tid på å sitte og vente og å flytte konsertene hit og dit. Det ble mye vingling og til slutt måtte vi bare sette ned foten og si fuck it! Nå lager vi ny skive i stedet. - Det var nok like lurt det. Resultatet ble jo veldig bra også. - Kult, jeg er veldig spent på å lese anmeldelsen. - Men la oss snakke litt om musikken deres og den nye skiva. Det er lett for en som har vokst opp med hard rock og metal fra 80-tallet hvor dere har hentet inspirasjon fra, men samtidig så har dere på en måte en fot i hver leir. Og jeg regner med at de som er med i bandet har ulike favorittband fra tidsepoken, og det er litt fascinerende å høre små drypp av både det ene og det andre bandet. Dere kjører ikke en reinspikka glam/sunset strip stil for å si det sånn. På den nye skiva låter det enda mindre glam og mer hardrock enn før. - Så du synes ikke vi har gjort det hele tiden? - Joda, på en måte. Det er mulig det bare er meg, men jeg synes det som sagt låter enda litt tyngre enn før. Mulig det er lydbildet som gjør at jeg sitter igjen med et litt annet inntrykk. - Ja, jeg tenker vel at litt sånn stilmessig så synes ikke jeg det er så stor forandring. Vi lagde en ganske stor musikalsk plattform for oss selv allerede med den første plata. Den hadde veldig mange forskjellige aspekter, og så har vi putta inn nye ting underveis. Pussa litt på kantene sånn hele veien egentlig. En skive med Suicide Bombers dekker på en måte den plattformen ganske bra, men det er samt at utøvelsen og produksjonen ikke minst har tatt kvantesprang siden starten. Da vi ga ut “Murder Couture” fikk vi de samme spørsmålene og da de samme svarene, som var at produksjonen hadde blitt mye bedre. Vi gjorde et grep under innspillinga som gjorde det enda litt tightere enn på de forrige, og det var bassisten vår C.Slim som kom på noe lurt der. Og så er det jo Trond Holter fra Wig Wam som har skrudd lyden. Han skrur jo på en måte slik bandet vil ha det, men han har gjort noen andre grep enn det vi har vært vant til tidligere. Vokalen for eksempel er litt mer naken, det synes jeg funka for jeg jobbet veldig hardt med den nå, og så er han jo dritflink på gitarlyd og sånt. Vi har fått enda breiere gitarlyd, og basslyden har vi beholdt sånn vi liker den selv. Gitarlyden og trommene er liksom større, og vokalen litt mer naken som sagt, så det er kanskje det som gjør forskjellen. - Jepp, han er en veldig god produsent, og dere låter ikke Wig Wam, så tydelig at dere har fått det slik dere vil. Ikke at det er noe norwayrock.net

galt med Wig Wam, men som du sa så ønsker dere å ha deres eget sound. - Ja, han er dritgod. Han begynte vel tidlig med Wig Wam og sine egne prosjekter, men så tenkte han litt mer kommersielt etterhvert, en god stund før han begynte å skru oss. Han kjente jo også gitaristen vår Steve Teaze godt fra før, da de begge er fra Halden. Så han prøve miksa en låt for oss helt gratis. Tanken var i utgangspunktet at han skulle mikse en singel, men vi hadde ingen singel liggende, så da sendte vi over en låt vi allerede hadde for å teste det ut. Vi var litt spente for Wig Wam er jo litt mer radiovennlig enn oss, vi er mer tidlig W.A.S.P og Mötley Crüe, med de styrkene og svakhetene det innebærer. Han gjorde det kjempebra og det låt helt kanon. Da tenkte vi at vi ikke gjør en singel med Trond, vi gjør en hel skive. Vi er ikke noe singel-band selv om vi slipper singler i forbindelse med skivene. Det har blitt en mer singel-orientert hverdag i musikkbransjen som mange prøver å tilpasse seg, men det funker ikke for oss. Spesielt nå i den digitale tiden vi er i, men for oss er det en kul og viktig greie å gi ut et helt album. Med et helt album så har du plutselig mange nye låter å putte inn i settlista, du har intervjuer i forbindelse med skiva og plateanmeldelser. Det er ganske mange kule ekstra greier som skjer. Du får også fresha opp imaget litt, og alt rundt bandet egentlig. De som kommer på konsertene får også oppleve en annen settliste, det er ikke slik at bare åpnings- og avslutningslåten er ny. Vi kjører på med masse nye låter når vi har gitt ut ny skive. - Ja, og nå har dere litt å velge i med fem album i bagasjen. - Altfor mye å velge i. - Men la oss snakke litt om den musikalske plattformen som du var inne på. Dere befinner dere jo i flere leire. Vil du fortelle litt mer om plattformen deres? - Ja, det kan jeg. Alle stjeler jo som ravner fra hverandre. Selv de beste stjeler. Og ofte er det fra musikken du oppdaga da du var 10-12 år og ikke hadde noen referanserammer. Om det var Kiss eller Mötley du hørte på så hadde de også tatt ting fra band de hørte på tidligere. Det jeg synes var litt av problemet med sjangeren vi befinner oss i, den litt mer sleazy hardrocken, var at de befant seg i et veldig smalt spekter på 80-tallet. Mange var og er fan av Mötley Crüe og prøvde å høres ut som de, men vi ville stappe masse opp i en gryte og røre rundt. Det er litt Mötley, det er litt W.A.S.P og Warrior Soul som du også nevnte, og alt mulig forskjellig. For ikke å glemme Sigue Sigue Sputnik og Zodiac Mindwarp. Et og annet punkband, pornofilmer, vold, bøker, reklame og alt bare røres rundt. Så blandes det med attituden vår og personlighetene våre. Målet var at hvis du sitter på puben og hører en låt med favorittbandet ditt, men ikke har hørt låten før, så hører du uansett hvilket band det er. Det har vi prøvd å få til og det synes jeg vi har klart. Hvis du er ute på byen og hører Suicide Bombers, og du liker det, så er det store sjanser for at du hører at det er Suicide Bombers. Du tror ikke at det er et annet band liksom. For oss er attituden viktig og se på vokalister som Johnny Rotten, Kory Clarke og Stephen Pearcy, de hadde masse attitude. Ikke sånn som testosteronbombene som for eksempel han i Pantera. Det er ikke noe gær’nt med det, de gjør sin pakke. Det funker fint med de riffene det altså, men da ser jeg for meg en fyr som grynter og løfter vekter. Mens Johnny Rotten, Kory Clarke og jeg er mer typen til å putte en kinaputt i baklomma di og fyre på, for så å klappe til deg når du snur deg rundt. Det er ikke noe vektløfting her, bare blind vold. Haha, neida, jeg synes bare det er kulere med en litt annen attitude hvor du ikke tar ting så seriøst og kan kødde. Det er jo det som er med musikk og attituden at det smitter over på deg. Har jeg en dårlig dag så kan jeg sette på litt Warrior Soul og f.eks. “Let’s Get Wasted” og få masse energi. - Men er du den samme privat som på scenen? Mange musikere lever to helt forskjellige liv, og mye av det som skjer på scenen eller musikalsk er bare et image og et kunstnerisk fristed. Og mange av de mest ekstreme musikerne, f.eks. innen black metal er jo de “snilleste” og mest nerdete. Stikk i strid med hva mange tror og får inntrykk av når liksminken er på og grisehodene flyr rundt på scenen. Hjemme kan det være småbarnsliv, barnehageavslutninger, Golden Retriever og Volvo stasjonsvogn, et A4-liv. Du kjører full pakke med sminke, flashy klær og rock ‘n’ roll-pakka helt ut. Men gjør du det hele tiden, NRM 2-2024

er det deg 100%? - Her blir det et mangefasettert svar. For å ta det første først. Jeg har alltid syntes det har vært kult med band som er band, og ikke bare når de står på scenen. Jeg tenker at da Vincent Ferner tok på seg kostymet og ble Alice Cooper, så var det kulere da han var alkis og var Alice hele tida. Og det er en av de tingene jeg synes er mye kulere med for eksempel Hanoi Rocks, som så sånn ut og var de gutta de var på scenen hele tiden. Eller for eksempel Mötleygutta som sprada rundt i shorts og basketsko mellom konsertene hvor de var iført “Shout at the Devil”. Jeg skjønner at de måtte gå tilbake til shortsene og basketskoa i L.A, men det er kult når du kjører stilen helt ut også utenfor scenen. Jeg har fått høre det noen ganger for å si det sånn, og jeg går ikke alltid med full sminke. Og jeg husker godt at en i pressen for noen år siden bemerket at jeg og Strange fra Trashcan Darlings alltid gikk i leopardpels. Og det er det som er greia, for leopardpelsen har vært den faste jakka mi i 30-år. Den bruker jeg overalt og når som helst. Og sminke meg gjør jeg når jeg skal pynte meg. Det er om jeg skal på byen, på date eller spille konsert. Eller om det er 17.mai. Det er en naturlig del når jeg skal pynte meg, men det er kanskje ikke det jeg gidder å bruke tid på hvis jeg bare skal kjøpe potetgull på butikken. - Det høres ut som du er genuin og den samme på privaten som på scenen. Det er ikke noe påtatt. - Definitivt, jeg er meg selv 100% alltid. Og det er jo gøy for mange oss at de banda vi liker er gjennomarbeida. Det har litt med selvtillit og attitude å gjøre. Det er mange som er flinke til å spille, men det er ikke alle som tør å være den fyren som de hadde digga sjøl. Som for eksempel hvis du er på konsert og det står to på scenen som ikke passer inn i bandet, det ser bare veldig rart ut. Det er lov med litt kule klær på scenen. - Du snakker egentlig ikke bare om å ha et image, men også en sjarm eller attitude om du vil. At det er veldig viktig. Det er mange band jeg liker som har scenesjarm lik null, men jeg har forståelse for at andre tenker annerledes. Jeg synes også det er kult med band som har image, masse energi og tar den helt ut, men også det motsatte. Men da er det mest musikken som er viktig, ikke alt det rundt. - Jaja, og du overdriver kanskje litt av personligheten din på scenen, og jeg er ikke noe unntak. Men jeg overdriver den delen av personligheten mer eller mindre hele tiden. Vi er også et sånt band som hele tiden, det er ikke alltid jeg får det til, men vi er et band som tenker at konserten begynner under introen og varer helt til vi går av scenen. Som at når en låt er ferdig så er det fortsatt konsert hvis du skjønner. Det er ikke alltid jeg er like flink til å holde publikum i min hule hånd mellom låtene, men jeg prøver. Det som skjer mellom låtene er også viktig. Noen ganger sklir det 82 NRM 2-2024

litt ut, men vi jobber bevisst med det. Se på band som Twisted Sister og Turboneger, og da spesielt med Hank, så var det rene stand-up show til tider. To vidt forskjellige band, men fellesnevneren var underholdningsfaktoren mellom låtene. Det var på en måte like underholdende selv da de ikke spilte. Jeg er stor fan av musikken til begge to, og det er en morsom greie det som skjer utenom låtene også. Det er det mange band som glemmer. De spiller hiten sin, og så blir alle stående og stemme gitaren sin, se litt ned i gulvet, og så er det kanskje en litt sånn halv usikker vokalist som sier et par ord, og så er konserten i gang igjen da de teller opp til den neste låten. Det blir litt kjedelig. Vi må tydeligvis ha fått til litt, for vi får jo noen gode tilbakemeldinger og liveanmeldelser også. - Ja, og det er ikke alle som klarer å formidle låtene fra fysisk format ut til publikum fra scenekanten. - Nei, og hvis du ikke klarer det så er du egentlig ikke noe bra band. - Hvordan er det å få spillejobber? Dere er ikke noe typisk allsang-band og mange opplever sterk konkurranse fra diverse coverband. - Det begynte egentlig å løsne etter “Murder Couture” og etter det har det løsnet enda mer. Vi er ikke Rolling Stones liksom, så det er klart at vi må jobbe med det, men sånn som nå har vi bevisst holdt litt igjen til etter plateutgivelsen for å promotere de nye låtene på best mulig og lengst mulig. Så vi har en rekke konserter på plakaten fremover, og overalt i hele Norge for så vidt. Vi spiller der det er interesse og vi gir jernet uansett hvor det måtte være. - Da er det store spørsmålet om dere klarer å gå i null? - Vi går i pluss. Ja visst faen. Vi kunne ikke holdt på med dette her og brukt så mye tid på det hvis vi ikke gikk i pluss. Vi bruker såpass mange hundretusener på en utgivelse at når vi først gjør det så må vi gjøre det ordentlig, og sitte igjen med noe for jobben. - Det er jo selvfølgelig veldig bra, men jeg vet om flere norske band som har gitt ut skiver og spiller konserter hvor alt er et eneste tapsprosjekt. - Jaja, det er ikke så vanskelig å gjøre det, å gå i minus altså. Men ikke for å skryte så er det jo ikke alle band som er like flinke i den fasen, som vi er i nå, til å tjene litt på det. Det er viktig å ha en plan på det og tenke litt fornuftig rundt det å tjene inn det du har investert av tid og penger, og da gjerne sitte igjen med overskudd. Det går mye tid og penger på å drifte et band, og selv om det er mest moro så er det også mye seriøs planlegging som må til. Ikke bare det å få spillejobber, men å få greit betalt for det også. I tillegg kommer det andre ting som markedsføring som kan hjelpe på, og ikke minst levere slik at folk kommer igjen neste gang vi spiller også. Vi jobber jo beinhardt alle sammen med presse og promotering. Sosiale medier er også veldig viktig. Det er mange artister som

uansett sjanger, er litt innadvendte, og kanskje litt kunstneriske. Jeg kan være det jeg også når jeg sitter og skriver en låt, men det er noe med å ta på seg den andre hatten og vise for folk at du har noe å komme med. Den delen av jobben er jævla viktig. Det kommer ikke av seg selv. Du må jobbe beinhardt hele tiden. Det er ikke så ofte lenger at du har en manager med ei feit lommebok som har bygd opp et stort apparat rundt deg, du må gjøre mesteparten av jobben sjøl. Det kommer gjerne ikke før du har gitt ut flere skiver og har jobbet hardt hele veien for å bygge opp bandet og merkevaren. Du må ut og jage litt, og det er på en måte litt av drivkraften. Det er ikke så spennende å bare skrive låter og spille dem inn, du må jo gjøre noe mer med dem og ta det videre. Progresjon er viktig. Og du ønsker jo at folk skal høre det når du først har gjort det. - Men blir det så mye penger at du og bandet kan leve av dette her? - Hehe, nei, det er ikke helt sånn. Som så mange andre er jeg også avhengig av en sikker inntekt og det blir litt som Fenris fra Darkthrone sa en gang: Hvis du har en sikker inntektskilde så kan du gjøre hva du vil med musikken. Du er ikke avhengig av å lage låter som folk liker for å kunne leve av det. Selvfølgelig vil du at folk skal sette pris på det du lager, men du kan gjøre noen kunstneriske krumspring og egentlig gjøre akkurat det du vil. Lage det du tror på. Du behøver ikke å gjøre noe du ikke har lyst til fordi du må betale regningene dine. Så enkelt kan det vel sies. - Ganske så tydelig at du lever og ånder for musikken og bandet, og at penger ikke er drivkraften. Men også ganske tydelig at dere har jobbet knallhardt og systematisk over tid for å bygge opp bandet. Nå er tida i ferd med å renne ut her og det ble ikke så mye prat om den nye skiva som jeg hadde tenkt i utgangspunktet, men dere skal nå ut og promotere skiva og har en rekke spillejobber etter hva jeg har skjønt. Hvordan ser du på fremtiden, er det for tidlig å spå i kula? - Hehe, tja, fokuset nå er på “All for the Candy” og det å promotere den. Ideer til nye låter og framtidsplaner detter jo ned i hodet hele tiden, men det er viktig å holde litt fokus på det som skjer her og nå. En ting er alle konsertene fremover, men også intervjuer, fortsette med markedsføring og følge opp sosiale medier. Det blir spennende å se fremover hva som skjer. Men tilbakemeldingene så langt ser veldig bra ut, så vi satser på at de positive tingene rundt bandet fortsetter, og vi har ikke tenkt til å gi oss med det første. Vi har så vidt startet. - Da takker jeg for en lang og god prat, og ønsker dere masse lykke til videre.

norwayrock.net

AN M E LD EL SE R

SKIVER

LYDKICK GEIR AMUNDSEN DEEP PURPLE – «+1» Gitaristbytte har gitt gamlekara et spark bak. MR. BIG – «Ten» Langt fra deres beste, men et verdig farvel. JUDAS PRIEST – «Invisible Shield» Denne har vokst på meg siden jeg anmeldte den. THE SEPTEMBER WHEN – “Mother I’ve Been Kissed” I påvente av høstens konserter. SEIGMEN – «Resonans» Bandet som ikke klarer å svikte fansen.

GEIR LARZEN PRESENT – This Is Not The End Sjokkerende sterk svanesang fra rockeopposisjonelt unikum. KAIPA – Sommargryningsljus Vakker revansj... DIRT POOR ROBINS – Firebird Progressiv-teatralsk pop av ventelig kvalitet. SCOTT WALKER – Tilt Send denne i retning jordas varmekilde, og sol blir til Neptun. Det var på høy tid at vi møttes. BOBBY «BLUE» BLAND – det beste Altså, platene fra 1973, 1974 og 1977.

norwayrock.net

AIRBAG The Century of the Self Karisma Records 4.5/6 14 June 2024 It probably doesn’t seem all that long since “A Day at the Beach” came out in June 2020, such is the peculiar compression of time caused by the pandemic. However, the Norwegian three-piece has certainly moved on in that time. Like the previous record, the theme and the backdrop are political, with the lyrics tackling cancel culture and wokeism. “Erase”, the main single from the record, tackles this head on, as does the opener “Dysphoria”. And these songs contain much that fans of Airbag will like – Asle Tostrup’s edgy, vulnerable voice, full of subtle character and at times visceral force, Bjørn Riis’s soaring guitar and the familiar arpeggios and textures which are a hallmark of their arrangements. The other single, “Awakening” is also a satisfying listen, starting in a reasonably safe space, as a gentle acoustic-guitar backed ballad, this time looking at the role of echo chambers in our social media feeds on people’s attitudes. However, if you were to think that this is another run of the mill Airbag record, think again. It may have some musical common ground with its predecessors, with nods to Pink Floyd and Porcupine Tree, but there are new sounds here too, like Tears for Fears and 90’s Simple Minds, which keep the sound world fresh. Then, there is the production and the overall sound of the record. Vegard Sleipnes at Subsonic Society plays a significant role here, having created a record which is spacious in the way of a jazz record, where the individual instruments stand out from the mix, almost as if you can hear where the players are standing, and behind that are a number of synth washes, intricate keyboard parts, and ambient sounds (some of which are in fact guitars saturated with effects), which wouldn’t be out of place on a Radiohead record. These stand over and behind the mix, without dominating it, which is part of Sleipnes’s trickery and also the careful choices of sounds made by Tostrup and Riis. The other thing which stands out is the quality of the drumming from Henrik Bergan Fossum. Although there is a less-is-more feel to the patterns and fills, the sound of the drums in each song is carefully, immaculately tailored. The more complex rhythms are some of the most fascinating in their output, like in “Erase” as the rhythm is inverted in the close, or in the final piece, “Tear It Down”, which begins with an odd, jarring drum motif in an uncomfortable time signature. I have reserved special place for this piece. As the drum pattern takes hold, what unfolds is a spacious, curious, and

rich piece of music – in fairness you can’t call it a song, as it has so many more parts than the punchy, almost raucous vocal breaks. As with the rest of the record, there is great space between the instruments at the start of the song, an open, gentle, ambient song structure, but that is just the start. At the heart of the piece is an electric piano section from Simen Valldal Johannessen (Oak) which forms a kind of melodic keystone, after which things become more and more remarkable. Kristian Karl Hultgren (Wobbler) also gets a foregrounded moment, as a brief bass solo is one of the many sections in this epic closing number, but his playing is there throughout the record, powerful, solid and fluid. After that, it gets darker, denser, and more complex, continually shifting, never quite returning to the earlier music. Episodic song writing or arrangement is hard, and Airbag admittedly take some of their inspiration from bands who are past masters – Marillion and Porcupine Tree to name but two. In “Tear It Down” they have attempted something genuinely bold and arguably more ambitious than any of their work to date and succeeded. To be clear, this piece alone warrants listening to this record. Without it, we would have a good record, with strong songwriting, forceful lyrics, and first-rate playing from the band and their guests alike (including Ole Michael Bjørndal, the musical mind behind Caligonaut), but add this final piece and the overall impact of the production, and you have something remarkable. Alex Maines

RONNY ØSTLI SARKE - «Endo Feight» Klarer nok en gang å overgå seg selv MISERATE - «A Ritual Of Doom» Gammel death/doom fra England? Nei, ny death/doom fra Norge. SEASONS OF THE WOLF - «Orna Verum» Som snytt ut av 1980 TSJUDER - «Helvegr» Denne hadde jeg med på lydkick i sommerutgaven i fjor. Dette er fortsatt en av fjorårets beste skiver, og jeg ser frem til materialet live på Tons Of Rock. METALLICA - «Master Of Puppets» Gleder meg til Tons Of Rock. Håper noe fra kanskje tidenes beste skive er med i setlisten.

JAN EGIL ØVERKIL DREAM THEATER - "Octavarium" 19-årsjubiléet må feires. AYREON - "Into The Electric Castle" Lenge siden sist, gamle venn. IAN GILLAN - "Naked Thunder" Gammel favoritt plukkes frem fra bunken. AL JARREAU - "Jarreau" Fantastisk album! STEEL PANTHER – "On The Prowl" Forberedelser til Trondhem Rocks satte seg fast på spillelista.

ALTAR OF OBLIVION In The Cesspit Of Divine Decay From The Vaults 4/6 28. juni 2024 De danske drenges episke doom metal har for så vidt alltid appellert til meg, men jeg har slitt litt med Mik Mentors vokal. Etter hva jeg husker, er dette en mann som lever av å synge, så det er nok mer balansen i lydbildet som jeg ikke har funnet komfortabelt. Denne gangen synes jeg det fungerer veldig bra. Videosingelen «Nothing Grows From Hallowed Ground» åpner og er en god ambassadør for danskenes fjerde plate. Dette er også plata hvor vi får låta «Altar Of Oblivion», en litt underlig og veldig enkel sak på tre minutter, hvor trommene høres programmerte ut. Men låta setter seg på hjernen, det skal de ha. Jeg vil si dette er deres beste plate så langt, og personlige favoritter, forutenom nevnte «Altar Of Oblivion» er tittelkuttet og «The Night They Came». Ronny Østli

NRM 2-2024

AN M ELDE L SE R

SKIVER

ATROPHY Asylum Massacre 4/6 15. mars 2024 Atrophy var en del av thrashbølgen på tampen av åttitallet, og ga ut sin andre og siste plate på Roadracer i 1990. Skivene var kule de, men hvor mange som har savnet en gjenforening er jeg mer usikker på. Dagens besetning er kun vokalist Brian Zimmermann fra gamledager, dernest kommer gitarist mark Coglan på veteranlisten, med oppstart i 2021. Jeg liker det jeg hører, det er mye her som vitner om at tiden har stått stille, samtidig som det låter friskt. Jeg tør påstår at ved en lyttequiz hadde det vært lett å tippe Sodom. Både musikken og Zimmermanns vokal er slett ikke ulik. «Asylym» er tre kvarter rett i trynet riffbasert thrash. Jeg vil ikke kalle det melodiøst og catchy, så dette er en skive for de som liker riff og vil bruke litt tid på en plate. «Close My Eyes» blir i så måte den mest lettfattelige. «The Apostle» er min favoritt fra en plate jeg anser som et gledelig comeback. Ronny Østli

SEBASTIAN BACH Child Within The Man Reigning Phoenix Music 3/6 10. mai 2024 Det er mange som har beskrevet Sebastian Bach som et barn bortgjemt i kroppen på en voksen, så det er kanskje ikke en overraskelse at han til slutt tok det på alvor og lagde det som albumtittel. Eller kanskje han bare vil være med på spøken? Og uansett hvor mange TV-serier, filmer, teaterstykker og alt annet han er med på, så er det ingen tvil om at han alltid vil være mest kjent for å ha vært frontfigur i Skid Row. Det er 28 år siden de skilte lag, og etter det har han hatt en solokarriere gående, hvor han har bygget opp et solid og lojalt publikum. "Child Within The Man", som er hans første soloalbum på ti år, starter med den drivende "Everybody Bleeds". Det er en lovende åpning av plata som fungerer meget bra. I disse dager hvor man kan gjøre alt mulig for å få vokalen til å høres bra ut er det vanskelig å bedømme, men han later til å ha stemmen i behold. Og det er

84 NRM 2-2024

et heftig riff i denne låten. Riff får du også i "Freedom", en låt som høres ut som Motley Crüe og Sebastian hadde en affære på slutten av 80-tallet og fikk et kjærlighetsbarn som nå har blitt voksent. Det er også en heftig gitarsolo her med Brent Woods fra Wildside. "Hold On To The Dream" begynner med noe som høres ut som en ti på dusinet-powerballade, men den går straks over i Dio-land og blir enda tyngre etter hvert. Den er en gledelig overraskelse og det er som om grunge aldri skjedde. Hendene i været og headbanging på singelen "What Have I Got to Lose" til tross, resten av albumet holder ikke nivået til de tre åpningslåtene. Det blir for likt, for generisk og for mye tomgang. Sett hver for seg er det ingen direkte dårlige låter som noen metalmusikere burde skjemmes over. Men helhetlig blir det for likt og ensformig. Låten "Vendetta" begynner med en svært annerledes intro og "Crucify Me" har elementer i seg som gjør at du et øyeblikk får et håp om litt musikalsk utvikling. Dessverre blir også de fort mer av det samme. Og avslutningsballaden "To Live Again" er bare fryktelig. I et år hvor mange gamle helter har gitt ut overraskende bra album leverer derfor Sebastian Bach bare til bestått. Hogne Bø Pettersen

BAILLTAK Finnmark Rob Mules Records 5/6 3. mai 2024 Når Bailltak sparker debutalbumet Finnmark ut på markedet, flerrer musikerne samtidig opp den nordnorske rockehimmelen med kolossal selvtillit. For med fandenivoldske pågangsmot tar Vadsøbandet, ja nettopp, et solid balletak på lytterne med denne utgivelsen. Med en kruttsterk blanding av grim krigshistorikk og bråkjekk patriotisme hyller musikerne hjemfylket og regionens særegne historie på ramsalt vis. Gutta leker heller ikke verdensstjerner, men forkynner breialt eget budskap gjennom barske riff og på kav finnmarksdialekt. Oppskriften er velkjent. Tankene sendes umiddelbart i retning av et annet band med henvisning til smertefullt grep, nemlig Kvelertak. «Æ blir så forbainna. Så inni helvete forbainna!», innledes låta «Finnmark Til Æ Dør» med. Og det er nettopp dét de fem musikerne høres ut som. Helvetes forbanna når vokalist Alexander Corneliussen spytter ut tekststrofene, støttet opp av nådeløse riff fra gitaristene Ivan Josefsen og Runar Mietinen. Bak den energiske rytmeseksjonen står bassist Arnfinn Vangsvik og Mathias Johnsen på trommer, fjellstøtt. Sjangermessig er det bredbeint, men aldri i fare for å

havne i spagaten. Bandet er troverdig og trygg på budskap og stil, som har solid forankring i hardrock, metal, trash og punk. På robuste «Vårt Kall» lovprises også egen musikalske retning. Muligens 80-tallspreget, men også proppfull av hyggelig nostalgi om man ikke er av det selvhøytidelige typen. Totalt består albumet av 10 illsinte spor, der tittellåta «Finnmark» er den som stikker seg mest frem. Og hør på det her da: «Vi har overvunnet krig og sentralisering. Prøv dåkk’igjen, det e en krigserklæring. Vi har de tøffeste jævlan i hele nasjonen, HV, partisanera og Altabataljonen». Tøffere blir det ikke, selv om undertegnede er fra toppen av Norge selv. Men samtidig som albumet har et vanvittig potensial, mangler det likevel en del på variasjon for å kunne kategoriseres helt i toppsjiktet. For sparsomt med variasjon i tempo og takt, samt den konstante messingen om krig, offer og underkastelse kan på høytrykk bli i meste laget. Gutta burde gått hardere inn for kvalitet istedenfor kvantitet. Selv om albumet bare er knapt 35 minutter langt, ville i mangel av variasjon et par låter mindre styrket helhetsinntrykket. Ikke misforstå. Til tross for dette mener jeg albumet inneholder nok helstøpte låter til å kose seg maks utover sommeren. Freddy Ludvik Larsen

BAT Under The Crooked Claw Nuclear Blast 3,5/6 17. mai 2024 Det er jammen meg åtte år siden Municipal Waste gutta Ryan Waste og Nick Poulos debuterte med det skitne Speed metal bandet Bat. Og når oppfølgeren nå er ute har de tatt steget fra Hells Headbangers til giganten Nuclear Blast. Når jeg sier speed metal, mener jeg en blanding av Midnight, Motörhead og crossover thrash fra åttitallet. Videolåta «Streetbanger» er veldig kul, og jeg skjønner de valgte den som singel. «Bastardized Force» er herlig riffbonanza og nesten prog, med sine drøye fire minutter. Plata balanserer fint det tyngre med det kjappe, og jeg liker det rått og upolert. Stilen er det ikke noe feil med, og selv om det er variert sliter jeg med å synes dette er grisefett i trettifem minutter. Par-tre låter på rappen er kult, men tror dette er et band som er vel så effektivt live som på skive. Jeg ser for meg en konsertanmeldelse vil få bedre score. Ronny Østli

BISMARCK Vourukasha Dark Essence 4,5/6 3. mai 2024 Jeg er neimen ikke sikker på om jeg har hørt bergensernes to første plater. Men alle gode ting er tre, «Vourukasha» er en solid skive for de som liker tyngde i stil med Sleep og Electric Wizard. Jeg liker det monotone maskinelle lydbildet som får meg til å tenke på Godflesh. Første singel «Sky father» åpner plata, og dette er min favoritt. Låta er tung og drivende, lyden massiv og tung, og jeg digger at det er to vokaler hvor den ene får meg til å tenke på Prime Evils vokal i Mysticum. Jada, dette er doom, stoner, sludge og alt tungt, men mot slutten av «Echoes» går det ganske kjapt for seg. Vel og merke sett i doom sammenheng. «Kigal» er en rolig stemningsfull låt og et ålreit avbrekk, men for meg blir en hel låt av denne typen litt kjedelig. Da liker jeg bedre tittelkuttet, hvor rolig stemning flettes inn i tyngden. Dette blir litt flisespikkeri, for dette ble en særdeles positiv overraskelse for meg. Ronny Østli

BLACK COUNTRY COMMUNION V J&R Adventures 4.5/6 14 June 2024 I thought ‘Supergroups’ only released one or two albums, but Black Country Communion are no ordinary supergroup. Seven years after the arrival of ‘BCCIV’, we have ‘V’. It kicks off with the single ‘Enlighten’, immediately showcasing Hughes’ infinite vocal power on top of a swaggering groove, and the chorus is catchy and memorable – classic BCC. The funky second track, ‘Stay Free’ is beautifully layered, particularly Sherinian’s clavinet and Bonamassa’s rhythm guitar, and the latter’s solo is blistering, but the star of the track is, again, Hughes’ voice. He will be 73 this summer, but sounds no older than 43. Next we have ‘Red Sun’, the title of which is not a million miles from ‘Black Hole Sun’, and the heavy riff would not be out of place on a Soundgarden album. The pace slows down and Bonamassa gets his blues fix on the Gary Mooresque ‘Restless’, which sounds more like one of his solo

norwayrock.net

AN M E LD EL SE R tracks than BCC. ‘Letting Go’ sounds like a simple, punchy AC/DCesque rocker that Hughes could have written with The Dead Daisies. Sherinian’s organ and Bonamassa’s guitar compliment each other particularly well during ‘Skyway’, which has a slow yet aggressive Deep Purplesque drive. Jason Bonham’s drumming shines on ‘You’re Not Alone’ and also on a late highlight of the record, ‘Love and Faith’, a Led Zepplinesque track which features both Bonamassa and Hughes on vocals and a hymnal organ. The musical camaraderie between the entire band is particularly evident on this track. The album could have ended satisfactorily there, but we have another two tracks. Sherinian’s Hammond decorates ‘Too Far Gone’ and the funk returns with the closer ‘The Open Road’, complete with a cowbell beat, but about 2 and half minutes in the song takes a surprising turn and the pace slows momentarily as Bonamassa begins a powerful, long solo that builds in pace again as the funk returns. The transition is masterfully done. The songs on ‘V’ could be played in any order, such is the strength and variety of the individual tracks, and the record is a ‘grower’, improving with every listen. Glenn Hughes told us in an upcoming interview that the band wrote the album in under 30 hours. This is not just a supergroup, but a supergroup with superpowers. Anne-Marie Forker

BLACK LAVA The Savage Winds Of Wisdom Season Of Mist 2/6 12. juli 2024 Man kan kanskje tenke Darkthrone virker sære når de sier det er skiver de ikke klarer å høre på grunnet dårlig trommelyd. Dette er en sånn skive. Det går bare ikke. Basstrommene bare tikker. Det går unna, men uten trøkk og groove, bare tikking. Dette er kvartetten fra Melbourne sin andre plate, og i grunn er ikke death/black metalen deres helt håpløs. Vokalist Rob Watkins har en slags thrasha, med snev av metalcore, vokal som gir bandet identitet. Og de melodiøse klimpringene av noen riff har jeg trua på kunne falt i smak om trommene hadde trøkka eller groovet. Duracellkanin fungerer ikke, men mindre det er med overlegg, og overkill, som Mysticum. Da er det selve poenget, sånn her blir bare stusselig. Ronny Østli

norwayrock.net

SKIVER SKIVER

BLAZING ETERNITY A Certain End Of Everything Mighty Music 4,5/6 19.april 2024 Jeg har begge de forrige platene til danskene i hylla, og jeg kan ikke påstå jeg husker noe av innholdet. Så jeg antar inntrykket ikke har vært stort. Når de tre medlemmene som har vært konstante siden 1993 nå slipper ny plate, tjueen år etter forrige, «A World To Drown In» er inntrykket derimot noe jeg garantert vil huske. Dette er god melodisk death/doom som gir meg litt samme følelse som Shape Of Despair med de dystre melodiene og keyboardteppet som ikke akkurat gjør stemningen lystigere. Nå skal det sies at mye her er rene speed metallen kontra finnene, men stemningen finner jeg i samme gate. Peter Mesnickow growler, med noe renvokal oppå i noen av refrengene. Første singel «One Thousand Lights» åpner, og her går tankene mine til The Gatherings første plate. En god låt, men min favoritt er i skrivende stund «The Ghosts Of Another Broken Life» og «The Bell» med sitt sørgmodige avslutningsparti. Vil du starte dette bekjentskapet med litt mer uptempo og ikke fult så nitrist anbefales «Your Mountains Will Drown Again». Her er det også større innslag av ren vokal. Dette var et såpass hyggelig comeback at jeg tror nok jeg må grave frem et par nedstøvede skiver fra tidlig 2000-tall. Ronny Østli

BRAZEN TONGUE Of Crackling Embers & Sorrows Drowned Selvfinansiert 4/6 7. juni 2024 Sjokkeffekten ved å jobbe på tvers av landegrenser hadde nok vært større om denne skiva kom for tretti år siden. Vel, da hadde den nok også kunne vært å anse som banebrytende innen melodiøs death metal. Ethan Gifford er nå bosatt i Gøteborg, mens kompanjong Scott Skopec holder til i Chicago. Duoen beskriver stilen sin som death/thrash med innslag av andre metalsjangere og fokus på melodier. Og

det er ikke feil det. De to første låtene «The Weight of Self» og «Metaviral» er kraftige saker, og trommingen og growling gjør at disse fint kan puttes i sjangeren melodiøs death metal. Min favoritt kommer som nummer tre, «Walking The Parapets». Jeg liker åpningen som er teknisk metal med et overlegg av kjappe åpne gitarkorder. Og denne gjenspeiler egentlig hele plata på en god måte. Jeg tenker litt nyere Emperor på denne. «Last Train From Myrdal» er en tyngre og mer episk låt, og platas mest stemningsfulle, selv om den kanskje ikke fenger meg like mye som noe av det øvrige. Skal jeg velge noe tyngre må det bli siste låta, «The Maddening Symmetries», selv om denne økes i tempo og intensitet, og jeg kanskje ikke får helt fot for det episke refrenget. Jeg blir fort mettet på melodiøs ekstremmetal, men jeg synes Brazen Tongue har såpass mye tekniske elementer og variasjon som hever dem et hakk over ganske så mange andre innen sin sjanger. Ronny Østli

BRUME Marten Magnetic Eye Records 3. mai 3.5/6 Man kan mene hva man vil om verdien av Brumes tredje langspillplate, men faktum er at klodens polariserte musikkforfatning sårt trenger band som, ikke nødvendigvis spiller på virtuositet eller reformerer låtskriverkunsten, men som i det minste etterstreber en egen stemme, tuftet på multiple impulsmoduler. Bandet residerer i solfylte San Francisco, og har ekspandert tradisjonell rockebesetning med cellist Jackie Perez Gratz, hvilket gjør underverker for totalsounden. I bunn av kvartetten ligger dommedagsmetall, kinematografisk ørkenrock, indie, psykedeliskmelankolsk pop og vaudeville, sjelelig oppført som om var de et jazzloungeeller bluesensemble. Implementering av cello, samt amerikanernes teft for elegi og sørgemelodikk, avstedkommer et teatralsk og pasjonert, endog smektende, idiom flere burde bringe med seg til solfylte strender. Tunge, tårevåte «Jimmy» fester seg umiddelbart, kronet av en interaksjon mellom gitar, cello og piano verdig et Calexico drapert i blylodd. Jeg vil overraskes om ikke gitarist Jamie McCathie har studert Joey Burns... Bandets sårbare, ujålete vesen gir næring til både sjarm og blodstenkt autentisitet. En doom-metallisk herkomst skinner ofte igjennom sørgesløret, og preserverer tiltrengt dynamikk. «Faux Savior» intonerer med solocello i over et minutt, og sleper seg dernest klagende og desperat mot kanten av stupet, mens «Otto’s Song» er varmere, nærmest

ritualistisk søtladen. Foruten «Jimmy» foreligger ingen ekstraordinære enkeltkomposisjoner, ei heller Espersmodellerte «Run Your Mouth», men dette burde ikke besvære en kjeft. Leser man «Marten» som et debutalbum, hvilket det på sett og vis er, har man grunn til å forvente fremtidig løfterike ansporinger fra California-kvartetten. I mellomtiden tåler «Jimmy» et tjuetalls runder over anlegget. Geir Larzen

CAVALERA Schizophrenia Nuclear Blast 4/6 21. juni 2024 Fjorårets store overraskelse var nyinnspillingene av Sepulturas «Bestial Devastation» og «Morbid Visions». Uten å vanligvis finne noe glede i nyinnspillinger, så var dette så fett at skivene er blitt spilt ganske så ofte. Når «Schizophrenia» ble annonsert tenkte jeg at nå får det vel snart greie seg. Allerede i 1987 var denne et solid løft fra «Morbid Visions» året før når det kom til musikalske ferdigheter, arrangering av låtene og ikke minst lyd. Også denne gangen er bandet tro mot originalen når det kommer til låtene og omslaget. En detalj som de lyse tammene til trommis Iggor er på plass. Første låt etter introen er naturligvis «From The Past Comes The Storms». Til denne har det kommet en animert video, men det jeg legger merke til på denne er den distinkte riffingen. Dette er sylskarpt, og jeg begynner å skjønne hvorfor de ønsket å gjøre denne plata på nytt. Det låt litt mer sølete på åttitallet og jeg hører de nå får til hva de ønsket å prestere originalt. Det samme gjelder gitarsoloen på denne, og ikke minst åpningen av «Escape To The Void». Soloene har sin opprinnelige base, bare langt bedre spilt. Leadgitarist på denne nyinnspillingen er Travis Stone, mens Max Cavaleras sønn Igor Amadeus spiller bass, slik han gjorde på fjorårets nyinnspillinger. Ja, så er det selvsagt brødrene Max, på gitar og vokal, og Iggor Cavalera på trommer. Nok en gang må jeg innse at Cavalera har levert en kul nyinnspilling, selv om det nok var sensasjonsentusiasmen som løftet fjorårets skiver til enda et poeng. Ronny Østli

NRM 2-2024

AN M ELDE L SE R

SKIVER

CLOVEN HOOF Heathen Cross High Roller 4/6 31. mai 2024 Svært langt nede på lista over berømte NWOBHM-band finnes Cloven Hoof, men gode skiver er så absolutt levert, selv om jeg ikke helt husker dommen over forrige plate, «Time Assassin». Det kan tyde på at den da ikke gjorde stort inntrykk. Denne gangen er det litt ekstra spennende, da ny vokalist er Harry Conklin fra Jag Panzer. Og selv om begge band er klassiske metal band, er på en måte Jag Panzer hakket mer teatralske, mens engelskmennene er mer keyboardorienterte og symfoniske. Og man hører forskjell på Conklins måte å synge på i disse bandene. «Heathen Cross» er blitt en koselig plate med catchy refrenger, og jeg finner ingen direkte dårlige spor. «Vendetta» er en ganske kjapp låt jeg setter høyt, det samme gjelder det tyngre singelkuttet «Last Man Standing». Jeg tør påstå dette tiende albumet er deres beste på mange år. Ronny Østli

CONFIRMATION BIAS Century Mornings Independent 4,5/6 29. mars 2024 Confirmation Bias er et norsk prog/ art rock-band, grunnlagt av bassist Jon Martin Haarr, gitarist Ørjan Risa Svensen og trommis Kai Gabrielsen, som oppsto etter deres tid i tributebandet Rusj - A Working Man's Tribute to RUSH og et ønske om å skape egen musikk. Etter å ha rekruttert keyboardist Fredrik Skår, vokalist Lars Martin Aasgård og gitarist Eirik Hanssen (kjent fra Magic Pie), har bandet ønsket å lage musikk som kombinerer syttitallets kunstrocktradisjon med moderne progressiv rock og metal. Deres debutalbum «Century Mornings» markerer et spennende bidrag til den norske progscenen. «Century Mornings», med sine syv låter hvorav den siste er over 18 minutter lang, er et album godt plantet i tradisjonell progmetal stil, med et relativt rolig tempo selv med et

86 NRM 2-2024

ganske tungt lydbilde. God balanse av instrumentell lek og flotte vokaler gjør dette til et veldig interessant tilskudd til norsk prog. Spennende melodier, og flotte tekniske krumspill, spesielt i den lengste låten (tittellåten) som utpeker seg til min favoritt. Lekent mikser de gitarer og synther fra 2000-talls prog som Dream Theater, Flower Kings og Transatlantic samtidig som de ligger backdrop med lydbilde fra 70-tallet som minner om band som Kansas, Styx, Van Der Graaf Generator. Det er digg å høre på. Låtene omhandler aktuelle temaer som mental helse, og den turbulens man møter i livet. Ett par av låtene på albumet forteller en historie om en mann som levde på slutten av det 19. århundre som utvandret til Amerika. Det er mye kos musikk å finne her, og et imponerende stykke arbeid for å være deres debut. Men det er også litt trygt, og mangler litt av det ekstra som gjør at de virkelig skiller seg ut fra sine kolleger innenfor prog-sjangeren. Kim Arthur Sakariassen

CROWNSHIFT Crownshift Nuclear Blast 1,5/6 10. mai 2024 Av og til hører man musikk med så lite substans at det er best for bandet om det ikke anmeldes. Samtidig har man kastet bort førti minutter av livet som vil føles som en skam om en da ikke skriver om det. Nå satte jeg på denne plata uten å vite noe om dem, og tenkte at gudameg, her har man hørt alt før, går det an å lage noe så lite spennende? Det siste er nok en smakssak, det første er mer fakta. For dette er debuten til en finsk kvartet med bakgrunn fra Children Of Bodom, Nightwish, Finntroll, Wintersun, Mygrain og mange flere. Og der har man vel også stilen, for man gjør det man kan. Dette er en blanding av melodisk groovy death metal og power så vel som mer gotiske innslag. Litt som alle Spine-/Spikefarmskivene fra tidlig 2000-tallet kokt sammen til en plate. Åpningslåta «Stellar Halo» er ganske så brutal og teknisk og har et melodisk refreng. Neste låt «Rule The Show» begynner også hardt, men er hakket roligere. Jeg tenker faktisk litt Strapping Young Lad på noe av det jeg hører på skiva, Og hadde det vært noe her, som fengende låter, eller en nerve eller stemning som appellerte til meg, så kunne jeg blitt solgt jeg, uansett om ikke hjulet finnes opp på nytt, men her er det virkelig lite av noe som helst. Joda, et og annet riff, kanskje et melankolsk parti, og faktisk avsluttende «To The Other Side», med sine 10 minutter, har en del kult, og en låt jeg ikke avfeier helt. Men det er altfor mye dødtid frem dit til at jeg klarer å gi plata nok anerkjennelse. Men rett skal

være rett, den skal få et halvt poeng opp fra søla. Ronny Østli

CULT OF ERINYES Metempsychosis Amor Fati 3/6 24. mai 2024 Belgiernes femte verk er en konseptplate basert på deliriumet og selvbetraktningen man står ovenfor i forkant av døden. Dype saker og Brusselkvartettens black metal er like massiv og foseggjort. To spor på til sammen førtitre minutter, eller en låt på hver vinylside om man vil, er det vi får. Man bør nok like eksempelvis Blut Aus Nord, Deathspell Omega, Dødheimsgard eller andre massive avantgarde band for å få fullt utbytte av dette. Jeg hører det er godt håndverk som det er ligger mye jobb bak, men for meg blir dette for mye, og en smule masete, og jeg mister den røde tråden. Produksjonen er massiv, og det skjer mye i musikken og jeg ser for meg en plate med lang levetid hvor en stadig vil oppdage nye elementer. Høres dette interessant ut, sjekk for all del ut Cult Of Entries. Ronny Østli

DARKNESS Blood On Canvas Massacre 3,5/6 26. april 2024 Seks år er gått siden forrige skive, «First Class Violence», en skive jeg husker som tøff. «Blood On Canvas» er også tøff. Klassisk tysk thrashtyme er gjennomgående, og liker man Holy Moses eller Sodom skal en fint kunne tåle dette. Darkness ble dannet i 1984 i Kreatorbyen Essen, en times tid unna Sodom, så at fellesnevnere kan spores er ikke rart. Åpningslåta «Wake Up In Rage» er ganske så rett i trynet, «Nights In Turmoil» er hakket tyngre og groovy. Det er tøffe riff og klassisk thrash, og mye kult gitarspill, men jeg sliter litt med helheten. Enkelte låter stikker seg ut, mens for eksempel «Truth Is A Whore», som jeg synes ligger i Exodus gata er ikke dårlig, men heller ikke mer enn helt grei. Og den tanken synes jeg er gjennomgående på tyskerne sjette plate.

Ronny Østli

DEMON Invincible Frontiers 4/6 17.mai 2024 Engelskmennene hevder på sin fjortende plate å være uovervinnelige. Joda, det finnes selvsagt større britiske artister, men Demons klassiske melodiøse hardrock har stort sett vært ganske stabil og ganske så trivelig i rundt førti fem år. Ikke minst er Dave Hill og hans menn veldig trivelig live. Etter en kort intro får vi «In My Blood», en litt hardere låt med catchy refreng, med Hills karakteristiske raspende stemme. Jeg blir oppriktig glad når sola skinner og jeg setter på en låt som dette. Videolåta «Face The Master» er en litt roligere låt som, ved en rekke tidligere anledninger, kan få tankene over på Magnum. Dette gjelder også «Break The Spell» som jeg liker godt. Jeg finner ikke alle tolv sporene like interessante, men dette er trivelig plate som fint kan spilles i sin helhet. Hele veien får man store refrenger det er lett å synge med til. «Hole In The Sky» viser demonene fra en episk side, mens tittelsporet som jeg fint synes oppsummerer platas spennvidde er min favoritt. Ronny Østli

DVNE Voidkind Metal Blade 3/6 19. april 2024 Progressiv Sludge/post metal er hvor Metal Archives plasserer skottene sjangermessig. Og det stemmer ganske bra. Tre sjangere hvor jeg isolert sett ikke besitter noen ekspertise, men liker utvalgte representanter. «Voidkind» er kvintettens tredje plate, og bandet selv omtaler den som mer catchy og tilgjengelig enn tidligere verk. Med det utgangspunktet har jeg gitt skiva noen runder, for dette krever mye av lytteren, men jeg sliter fortsatt med å finne den røde tråden gjennom denne progressive timen. Dette er en irriterende og rar plate, for la oss ta for oss videolåta «Pleroma». Jeg vil si dette er et klokt singelvalg, hovedsakelig melodisk og behagelig med litt tynge

norwayrock.net

AN M E LD EL SE R som krydder. Skulle ikke da det være midt i blinken når det mer progressive blir i overkant? Nei, da kjeder jeg meg faktisk litt. Nå kommenterer jeg denne låta som singel, på plata kommer den som nest siste spor og fungerer bedre der, som et litt roligere avbrekk. Konsentrasjonen min er mest på topp tidlig på plata, og jeg har «Eleonora» som favoritt, med sine lekne trommer og melodiske gitarspill. Det tyngre refrenget har også et riff jeg liker godt. Det er dyktige musikere og det er mye bra, hvor jeg verdsetter både riff og gitarspill. Trommisen er både leken og groovy. Forskjellig post-musikk er sjangere jeg generelt sliter med over lang tid og hvor tankene mine går mot hva en skal ha til middag eller hva som skjer til helgen. Dette gjelder også her. Det er mange låter jeg har måtte starte på nytt, noe som i seg selv signaliserer at dette ikke er skive som havner i samlingen. Når jeg da veier dette opp mot de musikalske kvaliteter, og hvor jeg garantert hadde fått større utbytte om plata var et kvarter kortere, så havner denne anmelder på en helt grei plate. Ronny Østli

EVILDEAD Toxic Grace Steamhammer 4,5/6 24. mai 2024 Evildead har greid det unike med å spille thrash metal anno 1988, men samtidig låte relevante. Jeg likte godt comebackalbumet «United States Of Anarchy» fra fire år tilbake, et album som ble spilt veldig mye. Jeg har naturligvis ikke klart å få denne oppfølgeren like godt under huden enda, men føler ikke den er noe dårligere. Bandets fem medlemmer har ikke vært konstante siden oppstarten i 1987, men samtlige i dagens besetning har spilt på minst en av de to platene de ga ut rundt 1990, så det er definitivt folk som kan sin Evildead dette her. «F.A.F.O.» åpner og er en god thrasher. Herlig riffing, samt det å bare ligge og hakke på en tone. Får ikke mer åttitall enn det vel? Videosingel «Raising From Hell» synes jeg er ok, men langt unna skivas beste. «Subjugated Souls» og «Fear Porn» er låtene jeg vil trekke frem som favoritter, men dette nå okke som en god halvtime klassisk thrash metal. Ronny Østli

norwayrock.net

SKIVER SKIVER

FIGHT THE FIGHT Shah Of Time Indie 2/6 31. mai 2024 Jeg registrerer at Oslobandet har gjort seg bemerket og gjort det godt siden de slapp sin debut i 2017. Og selv om bandet kan kalles voksne menn, så har jeg i grunn etterlyst nye moderne aktører som lokker de unge til metallen slik at scenen lever videre. Og her tror jeg Fight The Fight gjør alt riktig. Det er tungt, med rytmiske vers og melodiske refrenger. Soundet er tungt og massivt. Problemet er at dette er veldig langt unna meg, og ja, jeg er kanskje i pappaalderen til de som er målgruppen. Det fungerer egentlig greit i første låta «Serpent Of The Sand», der tenker jeg at dette kanskje ikke er så halvgalt. Trommingen er tung og lekende, og det skal sies det er Bård Kolstad sin tromming som løfter denne skiva med et poeng. Men så fortsetter det i samme tralten, og dette er en sånn skive hvor jeg må gå tilbake flere ganger for å starte låtene på nytt fordi jeg ikke finner noen knagger som vekker min interesse. Jeg våkner litt på «Heart Of Stone», den er litt mer industriell enn det øvrige. «Alien» er en roligere låt, og jeg vil så gjerne kunne føle den stemningen jeg tror finnes der et sted, men også her må jeg melde pass. «Shah Of Time» er bandets tredje plate, og det er ingenting jeg heller skulle gjort enn å hylle norske fremadstormende band. Lydbildet er tungt og kult, og Bård Kolstad leverer. Og egentlig er det ingen av musikerne som bør skamme seg, på ingen som helst måte. Det er bare at låtene ikke gir meg noe. Ronny Østli

THE FLOWER KINGS Live In Europe 2023 Foxtrot 17. mai 4/6 Fjorårets triumferende blomsterkongeturné var en feiring av 30 år som aktiv konsertenhet, og herværende suvenir, hentet fra et nederlandsk evenement på tampen av toktet, beviser at svenskene fremdeles leverer på høyt nivå. Sett

bort fra et knippe fanklubbutgivelser markerer «Live In Europe 2023» første konsertplate fra The Flower Kings siden 2006 og «Instant Delivery». Meg fortalt, og mot gjengse tradisjon, er dette heller ingen fullastet dobbel-cd, men et utvalg høydepunkter på 6 spor og 80 avveide minutter. Kalaset påbegynner i 1999 med «Garden Of Dreams» i kløktig medleyform, som gledelig nok omfatter det skammelig neglisjerte mesterverket «Deaf, Numb And Blind». Det lar seg nesten ikke fatte at materialet plukkes rett fra PA-brettet, for lydbildet er krystallklart, varmt og detaljrikt. Finalen fra bandets reelle debutalbum, «Big Puzzle», ekspanderes til en 20 minutter dynamisk reise, preludert av Lasse Larsson, med behørig rom til hver enkelt musiker, både i armerende roller og i lydhøre improvisasjonsstrekk. Det er helst slik man skal presenteres livemusikk. Jeg blir imidlertid ikke venn med «Look At You Now»-albumet, likefremt oppstemte «The Dream» eller ditto tannløse «Day For Peace», men det gir for så vidt mening at kvintetten oppfører stoff fra sitt ferske fonogram. Verre blir det imidlertid når nevnte radarpar etterfølges av like puslete «What If God Is Alone» fra «Paradox Hotel». The Flower Kings har atskillig sterkere stoff i katalogen, for å uttrykke meg forsiktig, både av vidløftig og knappere format. «Stardust We Are» gir et praktfullt eksempel herom, og det 30 minutter, fullendte mesterverket setter et vektig punktum. Oppføringen skiller seg smått fra forutgående dokumentasjoner og projiserer personligheten til eksakt denne kvintettformasjonen, slik det bør fungere om man tilstreber sannferdige livealbum. Geir Larzen

FOCUS Focus 12 Spirit Of Unicorn Music 5. juli 4/6 I likhet med Deep Purple forekommer det Focus umulig å tilvirke svake album, selv om både Thijs van Leer og Pierre van der Linden nærmer seg 80 år. For visse utøvere er dette med alder kun et tall... Dagens Focus-besetning, av bassist Udo Pannekeet og gitarist Menno Gootjes, har for lengst etablert fyndig synergi, og man takker særlig for Gootjes lojalitet og engasjement; han kommer fra Jan Akkerman-skolen og synes født med en intuitiv forståelse for bandets samlede univers, som grovt sett legerer klassisk musikk, jazz og rock. Siden gjenoppstandelsen i 2002 har nederlenderne utstedt seks studioalbum og en neve konsertdokumenter; rubb og stubb av høy klasse, inkludert komposisjoner fra yngre gardister. I så måte bringer «Focus 12» intet nytt til markedsplassen, annet enn en

samling raffinerte innspillinger, tuftet på bandets egalitære tonespråk, friske jukstaposisjoneringer av høykultur og lavkultur, samt eksepsjonelt samspill. Van Leers skyld til Béla Bartók er viden kjent, og den ungarske modernisten er inspirator for to ferske komposisjoner, selvforklarende «Béla» og det poengterte pianostykket «Born To Be You». «Nura», undertegnedes favoritt, lider uproblematisk av spaltet personlighet, hvor smellvakker, kirkemusikalsk barokk fører vennskapskrig med øsende svingrock. Andre grøderike plateforekomster teller åpningssporet «Fjord Focus» og jazz-elegiske «Positano». Sistnevnte intonerer nennsomt akustisk, og ender i eksplosiv jazzrock, innbefattet klaver, tverrfløyte og rasende komp fra van der Linden og Pannekeet. Albumet forøvrig etterlever ventelig nivå. Geir Larzen

GJENDØD Livskramper Osmose 4.5/6 28. juni 2024 Trondheims Gjendød sine fire første album har jeg faktisk ikke hørt, tross at navnet har vært meg bekjent. Det står i skrivet som følger med at bandet stadig byr på endringer og at dette er starten på en ny æra. Så da blir det vanskelig å sammenligne med tidligere bragder. Det vi får her stygg black metal, med sære chorder og riff. På denne skiva har de fått med seg tidligere Thorns trommis TK, og duoen er utvidet til en trio. Oppi all galskapen er det faktisk mye catchy også, et godt eksempel er singelen «Skumringsliv». Det høres ikke som glede er hoved essensen i Gjendøds musikk, men for meg var dette en veldig gledelig skive. Ronny Østli

THE GOOD THE BAD AND THE ZUGLY Decade Of Regression Indie Recordings 4/6 5. april 2024 Da kan det igjen rapporteres om ny utgivelse fra undergrunnspønkerne som egentlig ikke er så veldig undergrunn lenger; nemlig GBZ, eller The Good The Bad and The Zugly da,

NRM 2-2024

SKIVER for å være langtekkelig og korrekt. Denne gangen kommer de med en hybridversjon av en utgivelse som både inneholder før utgitte singler, en splitalbum-låt og seks nye låter som aldri har blitt utgitt. Alt anslagsvis produsert innenfor det siste tiåret, hvor utviklingen i bandet altså etter sigende har gått baklengs. Uansett innsigelser så er faktum at GBZ er å regne som et av de mest kredible rockebandene nasjonen har å by. De kan «Walk Around the Porridge» så mye de vil, men sistnevnte har forholdsvis høy rotasjon hos NRK for tiden, samt at de har flust av spillejobber i utlandet, så på tross av unnvikende målsetting er de altså i ferd med å bli bittelitte granne(!) kommersielle. «Hjelp!» og «Å nei!», tenker du kanskje da. Uansett kan du bero deg med at dette fremdeles ikke er kost for hvermannsen. Tvert imot byr de på tidvis hardcore pønk, med bøttevis av skjending og selvironi – ergo, her finnes ingenting for sarte sjeler. Det settes for øvrig stor pris på at undertegnede kan høre igjennom en skive og samtidig le høylytt av tekstene. Kudos til de sure grinebiterne (Eirik Melstrøm, Kim Skaug, Magne Vannebo, Lars Gulbrandsen og Ivar Nikolaisen) som ikke er så sure likevel. Første låt ut på «Decade of Regression» er «Before and After» som starter med et utsnitt av en standup med George Carlin som lar det gå hardt utover konseptet barn. Så sparkes døra nærmest av hengslene med heftig energisk pønk og en Ivar Nikolaisen i et forunderlig behagelig stemmeleie. Han funker på så mange ulike måter. Vokalakrobaten står for tiden i spagaten mellom Kvelertak og GBZ. Håper det holder en stund til, for min POV (når vi først har akronymfest) er at ingen av dem har råd til å miste ham. Ok, tilbake til skiva. Etter denne følger den nevnte radiohiten «Walk Around the Porridge» som er en røff låt med heavy riff, bass og morsom tekst som avsluttes med et nølende «Nei!». Veldig gøy! Nummer tre på skiva er «D.I.S.E.» som handler om å være middelaldrende mann og håpe noen andre kan ta seg av ... alt, egentlig. En heftig banger med rå gitarsolo, temposkifter og vokalharmonier. Liker det, og kanskje er det her mannen i gata detter av. Neste låt ut heter «Krenk It Up!» og bringer oss til et sted hvor det faktisk har gått baklengs det siste tiåret, nemlig U.S.A. Her spøkes det om at AC/DC synger om å nedlegge damer, men aldri sier «fuck» en eneste gang. Vi blir med på pølsefesten når Eirik Melstrøm trår litt lengre ut i rampelyset og gir oss en smakebit av hva han er god for. For en gitarist i full blomstring, dere. Gitarriffene og soloen her koker jo helt over. Heretter er vi innom noen tidligere utgitte singler ved navn «Abscession», «Classic Oslo Attitude», «I Hate Conversations» og «Going Postal». Stor variasjon fra ultra hardcore til hurtig, litt mediokert, og på grensa til forventet og kjedelig. «Going Postal» midt imellom der er dog en morsom låt om det å bli sinna på kontorjobben. Fet gitarsolo og minner litt om gamle Turboneger. Så over til de to resterende låtene på albumet, «A Couple Of Dudes» og «VelCro-Mags». Begge byr også på kvalitetshumor og kick-ass pønkerock. «A Couple of Dudes» er en imponerende låt med drivende backingvokal som handler om gamle norske rockehelter referert

88 NRM 2-2024

til som «Mr. Glory of Yesterday». Her de sender et vink til blant annet Frithjof Jacobsen (Gluecifer) og Knut Schreiner (Turboneger) som i dag har avgått, ikke ved døden, men byråkratiet, og sånn er det. Blir faktisk litt forundret over at dette låtmaterialet har blitt dumpet underveis fra tidligere skiver. Hvem sitter på sensuren? Så fikk de i alle fall skinne her. GBZ ser ut til å ha funnet oppskriften på hvordan man lager rock som funker, gang på gang. Men hva er det de gjør så riktig? Først og fremst er de formidable musikere med skills på instrumentene de spiller, hver og en. Og til å være så sjangerskittent er de usedvanlig sømløse. Musikkbildet eller soundet deres er veldig dynamisk. De legger inn partier, temposkifter og små soloer hele tiden så man aldri rekker å kjede seg. Det er også ganske stor variasjon mellom låtene og temaene. Men det aller gøyeste er kanskje det at de har med litt rampete backingvokaler (ofte fra gjesteartister) som får frem det barnslige og pønkete i bakgrunnen som harmonerer så fint. Sist, men ikke minst, så har de jo en god vokalist med stort spenn og utenomjordisk energi, som i tillegg er en av Norges freskeste frontmenn. Summa summarum seiler derfor også «Decade of Regression» smooth inn blant alle de andre kritikerroste utgivelsene til GBZ, i alle fall med det nye låtmaterialet. Singleutgivelsene kunne fortsatt å være singler, splitsingler, split-EPsamlealbum og alt det der uten at det helt store savnet hadde meldt seg. Men, hva så. Bakgårdskatta fra Hadeland har i alle fall klort i fra seg så fillene fyker, nok en gang, og vi tar det vi kan få. Voff! Linda Cecylia Taanevig

GOTHMINISTER Pandemonium II: The Battle Of The Underworlds AFM Records 3. mai 2/6 Advokat Bjørn Brem fremholder å male sitt fantasiunivers, og feirer 25 år som Gothminister simultant med deltakelse i Melodi Grand Prix og nytt album. Det må kunne kalles maks uttelling. På et musikalsk plan, derimot, er det fremdeles massivt produsert pop-gotikk og industriell rock, dandert i metallisk svøpe og elektronisk dansemusikkestetikk, som rår grunnen. Melodisk, harmonisk og dynamisk smis materialet over én og samme småtærende, fordringsløse lest av opplagte klisjéer, overopphetet med enerverende heltonevendinger. Sånn sett blir spørsmål om hvorfor Gothminister ikke tidligere har medvirket i Melodi Grand Prix det mest presserende ved utgivelsen. Det er sjelden hyggelig å smadre norske artister som brenner for sin gjerning (skjønt, det forekommer),

men Gothinister representerer en glorete samlebåndsmentalitet, striglet for musikalsk substans, jeg ikke kan unnlate å opponere mot. Palettens låter forvitrer til støv oppført på akustisk gitar eller piano, i kontrast til eksempelvis Rammsteins bedre komposisjoner. Diskrepansen mellom det teknologiske og det musikalsk er svimlende. Geir Larzen

GERALD GRADWOHL ...Or What? Gtone 3. mai 3.5/6 Forhenværende Tangerine Dreamkollaboratør, østerrikske Gradwohl, har siden inngangen av millenniet gradvis blitt en varm potet i smeltedigelsjiktet av jazz og rock. Platene hans er ikke egnet å omskrive historiebøkene, men utviser såpass blendende musisering og melodisk strukturteft at det ikke lengre går å stille seg likegyldig til 56-åringen. «...Or What?» er gitaristens syvende studioalbum; et digitalt avstandsprosjekt det tok fire år å ferdigstille. Til festen stiller blant andre saksofonist Bill Evans og trommeslager Kirk Covington, og materialet klinger staselig, som om musikerne opptrådte i samme rom. «Paradoxon» gir det optimale startskudd av jagende synkoper, hvor tonalitet, ominøse akkordprogresjoner og funk-dreven akrobatikk påminner Terje Rypdals frapperende platetriumvirat fra siste halvdel av 1980-tallet. «Unterwurzacher», som et Jimi Hendrix Experience på jazzsteroider, samt rigorøse «The Course», fungerer også utmerket. Platas resterende stoff ender mer forgjengelig og jazzrockgenerisk, hvor interessen i stort monn opprettholdes av forrykende samspill. Geir Larzen

GUN Hombres Cooking Vinyl 4,5/6 12. april 2024 Helt siden Glasgow-bandet Gun debuterte med kultklassikeren "Taking On The World" i 1989, har de vært garantister for solid, fengende rock

med sterke melodier, selv om det kommersielle høydepunktet likevel er deres cover av "Word Up", som ble en massiv hit i 1994. Bandet ble oppløst i 1997, men kom sammen igjen i 2008, og har siden da egentlig vært en duo bestående av brødrene Dante og Giuliano Gizzi på vokal og gitar. "Hombres" er deres fjerde skive siden gjenforeningen, og hele syv år har gått siden sist, om du ser bort ifra 2022-utgivelsen «The Calton Songs», som er nyinnspillinger av låter fra 80-90-tallet. På "Hombres" serveres 13 nye låter, og det er konsist og til poenget hvor bare to av låtene bikker fire minutter. Solid og fengende er stikkordene her, for det er ikke en eneste svak låt her. Skal man pirke, kan man kanskje savne den ene kanonlåten som virkelig kan løfte denne skiva til nye høyder, for selv om alle låtene faller i kategorien Bra til Knallbra, så er det ingen av dem som er helt fantastiske eller vil få plass på min personlige Gun Top 5 - men der er det trangt. Men det er mer enn nok av godbiter å kose seg med her, fra den knallsterke åpningen med "All Fired Up" (Please Dante, stop rhyming desire with higher and fire. Thanks.) og til den like sterke avslutningen med "Pride", en låt som i et parallelt univers kunne vært en massiv hitsingel for Foo Fighters. Vi har også blitt glade i "Boys Don't Cry" med sitt AC/DC-aktige introriff i kombo med et INXS-aktig refreng, og den fengende singelen "Lucky Guy" som øyeblikkelig setter både foten din og hodet ditt i rytmisk bevegelse. Dødpunkter? Næh. Gun har enda til gode å skuffe med noen av skivene sine, (vel, jo, én, men det er 27 år siden, og produsenten hadde skylda, så det er for lengst tilgitt) og leverer med "Hombres" nok et solid tilskudd til en allerede solid katalog. Kan noen ta ansvar for å få disse karene tilbake på en scene i Norge snart? Geir Amundsen

HELLBUTCHER Hellbutcher Metal Blade 4/6 31. mai 2024 Etter trettito års tjeneste trakk Nifelheim seg tilbake i 2022. Samme år oppsto Hellbutcher, selvsagt frontet av vokalisten med samme navn. Når den selvtitulerte debuten nå slippes er det som om ingenting har skjedd, selv om navn og medlemmer er byttet ut. Gitarist Necrophiliac har vært venn av Nifelheim siden nittitallet og trommis Devastator spilte på Nifelheimplata «Servants Of Darkness». Gamle band som Venom, Iron Maiden, Bathory, Exciter osv oppgis som inspirasjoner, og dette var vel det samme som inspirerte Nifelheim, så likheten er i grunn ikke så overraskende. «The Sword Of Wrath» åpner, og denne

norwayrock.net

SKIVER beskriver vokalisten som episk i introen, over i thrasha gitarer og et stort refreng. Et obskurt midtparti med gitarsolo – alt man ønsker en metallåt skal inneholde. Og med den malen så er «Hellbutcher» en helstøpt skive. «Perdition» gir meg assosiasjoner til en ung Mille Petrozza og gammelt Kreator. Det jeg mest legger merke til på plata er mye godt gitarspill. Kvintetten går ikke av veien for soloer, og gitaristene er absolutt kapable til å spille dem. Liker man gammel hard heavy metal eller speed metal, fra den tiden black metal ikke var et innarbeidet begrep er dette en skive som bør sjekkes. Jeg sliter litt med selve låtene, det er ikke alt her som er veldig spennende. Men gitarene er fremtredende på en måte som er sjelden for sjangeren og som for meg løfter plata. For min del blir jeg kanskje hørende litt mer på gitarleads enn selve låtene. Ronny Østli

MERIT HEMMINGSON Mother Earth Forever Foxtrot 4/6 17. mai Ryktene har summet om herværende plateprosjekt gjennom et par dekader, og dets endelige ferdigstillelse kommer som noe av en overraskelse. Merit Hemmingson ga nytt liv til nordisk folkemusikk under 60- og 70-tallet, og hennes første plater fra sistnevnte decennium tinger en helt spesiell plass i hjertene på oss progressivt rockeinteresserte. «Mother Earth Forever» utgjør imidlertid en snurrig anomali i Hemmingsons diskografi – albumet er hovedsakelig innspilt i 1993, med blant andre Roine Stolt og Hasse Brunisson, altså ett år innen Stolts skjellsettende soloplate «The Flower King» og to år før debuten til The Flower Kings. Stilistisk utmales rockeorientert verdensmusikk, med folkemusikalsk aksentuering, etter modell av klassiske Hemmingsonutgivelser, hvor non-verbal sang ofte understøtter rene instrumentalstykker. «Vigorous Mind», med pipeorgel, elektriske gitarer og sekkepipe, danner det fullkomne åpningsspor, i opprømte vaker av folkemusikk, rock og jazz. «Planets Are Calling» fremstår som et lavmælt Focus, «Power From The North» tramper ned kirkedørene, og «Oh So Fragile» er svermerisk 60-tallskinematografisk. Materialet leser tålelig variert, men kvalitativt jevnbyrdig, og huser i tillegg sangpolyfone «Shadows In The Far Distance» og salme-dramatiske «Hymn From The Mountains» samtlige forsvarer sin eksistens. En besnærende overraskelse er hva man kaller «Mother Earth Forever». Geir Larzen

norwayrock.net

INTELLIGENT MUSIC PROJECT VIII Miracles Beyond Intelligent Music 2/6 15. mai Bulgarske Milen Vrabevski er først og fremst forretningsmann, filantrop og musikkfrelst, men har siden 2011 anvendt deler av formuen på å finansiere eget prosjekt, hvis uavbrutte rekke med celebre bidragsytere utmaler selve salgsargumentet. Han skriver, mikser og produserer samtlige låter, og koser seg formodentlig som plommen i egget. «Miracles Beyond» teller prosjektalbum nummer åtte, og skilter som vanlig med forhenværende Asia-vokalist John Payne og Tototrommeslager Simon Phillips. Teknisk og kompositorisk er også alt ved det gamle; her falbys fjorten torturerende spor i en geriatriskanemisk sviskekompott av tvilrådig amatørmetall, svulstig tenkt neo-prog, AOR og stotrende 80-tallsrock. Det er så man ikke tror sine egne ører idet den infantile synthesizerintonasjonen gjør rom for forsøksvis bredbeinte «Thunder». Fadesen krysser av for alle rubrikker i indekseringen over rockemusikalsk dysfunksjon. «For You» ville, i rettferdighetens navn, gått en blidere skjebne i møte under annen orkesterleder. Hvorfor stiller folk som John Payne og Carl Sentance når Vrabevski kaller? Jeg gjetter at den bulgarske doktor betaler sine venner riktig rundhåndet. Selv hevder han seg sterkt influert av Queen om dagen. Ingenting er verre enn diskrepansen mellom høye idealer og vankundig, nærmest tilbakestående faktisitet. Ønsk deg denne til jul og gråt deg i søvn til langt over nyttår. Geir Larzen

KERRY KING From Hell I Rise Reigning Phoenix Music 4/6 17. mai 2024 Da vi intervjuet Paul Bostaph kort tid etter Slayer kastet inn håndkleet kunne han fortelle oss at fremtiden hans var med Kerry King og vi har ventet i spenning helt siden den gang. Ifølge Phil Demmel som spiller gitar i bandet har det vært tungt å bære på hemmeligheten om

prosjektet de siste fire årene. Uansett, så er endelig debutalbumet til bandet Kerry King, eller bare Kerry King ute. Så hvordan ble resultatet og hva blir dommen over «From Hell I Rise»? Han har i hvert fall samlet et slagkraftig lag rundt seg i Mark Osegueda fra Death Angel på vokal, Kyle Sanders fra Hellyeah på bass, Phil Demmel fra Machine Head på gitar og selvfølgelig Paul Bostaph fra Slayer på trommer. Ifølge Paul Bostaph i det nevnte intervjuet ville dette høres ut som Slayer uten å være Slayer. Det bekreftet vel den første singelen fra albumet «Idle Hands» at var en passende beskrivelse. Det høres utvilsomt ut som Slayer – til tider. Men jeg kan helt fra start si at det mangler det lille ekstra for å gjøre det like bra som Slayer. Riffene er der og det er både tungt og frenetisk raskt til tider, akkurat som vi liker det. Problemet blir at det mangler det lille ekstra for å gjøre at låtene stikker seg ut og gjør at du vil høre med og mer. Albumet startes med en intro-låt i form av «Diablo», som tirrer interessen og forventningene stiger til det som skal komme. Første skikkelige låt blir den passende «Where I Reign», som garantert er et nikk til Slayer’s klassiker fra 1986 «Reign in Blood». Den starter som en slags fortsettelse av «Repentless» fra Slayer. Den inneholder alle ingrediensene vi elsker fra Kerry King og Slayer – og jeg må få trekke fram vokalist Mark Osegueda som gjør en strålende figur på hele skiva. Han høres egentlig litt ut som Tom Araya, men bare litt mer screaming i vokalen. Her settes standeren umiddelbart og igjen øker forventningene. Neste nummer ut er «Residue» og her begynner problemene for meg. Låten er kul nok den, men den mangler noe for å gjøre den til en låt som setter seg på minnet og den fisler egentlig litt ut for min del. Den følges opp av singelen «Idle hands» og den kjenner vel de fleste som leser dette fra før. Mye Slayer i denne låten, akkurat som i «Where I Reign». En solid låt som absolutt e godkjent og som gir meg godfølelsen tilbake etter den noe skuffende «Residue». Trekker den litt på grunn av den noe uinspirerte gitarsoloen mot slutten av låten. Så får vi den noe Metallicaaktige låten «Trophies of the Tyrant» som er mer på den tunge siden, men jeg liker den. Den vil får hodet ditt til å automatisk begynne å headbange – bare vent å se! Igjen mangler en av låtene x-faktoren for min del, selv om det høres tøft og heavy ut. «Tension» er en låt som irriterer med enormt og jeg tipper den vil gjøre det samme med alle dere der ute. Begrunnelsen for det er at den bygger seg opp og opp og opp, men når du tenker at NÅ eksploderer den så er låten over og du sitter igjen med en følelse av å være snytt for en låt. Det blir mye av det samme her og mot slutten av platen begynner jeg å bli litt smålei for å være brutalt ærlig. MEN det dukker opp et skikkelig lyspunkt her og det er låten «Two Fists» som overhodet ikke høres ut som noen av de andre låtene på skiva og overhodet ikke som Slayer heller. Her snakker vi en helt annen musikksjanger nesten og den føles oppfriskende. Den gir albumet et solid løft mot slutten da det trengtes som mest. Alt i alt en grei debutskive fra Kerry King. Det er tungt, raskt, tøft

og inneholder noen klassiske riff fra mannen selv og det høres på utsiden brutalt og rått ut. Problemet blir for meg at det mangler litt bak det brutale ytre. Ikke en klassiker, men en absolutt godkjent «debut» fra Kerry King! Glenn Knudsen

KRATTI Matka Kohti Kosmista Signal Rex 3,5/6 1. mai 2024 Denne finske trioen fremfører black metal av den gamle skolen. Dette er kaldt og slemt, med stemning som drar tankene tretti år tilbake. Nostalgi, kanskje, men det er noe som treffer meg her. Rå upolert kvass lyd og iskalde melodier. Singelsporet «Ääni Hiljaisuuteen Katoava» er en kul låt og en god representant for skiva. Problemet er at allerede ved andre runde så kjenner man igjen riffene og vet hva som kommer rundt neste sving. Så dette vil neppe være en skive med lang levetid, men likevel et (u)hyggelig tilskudd til oss som liger stygg gammel svartmetall. Ronny Østli

LENNY KRAVITZ Blue Electric Light BMG 2,5/6 24. mai 2024 Det skal innrømmes at hvis Lenny Kravitz ikke hadde hatt en rocka fortid med låter som "Always On The Run" og "Are You Gonna Go My Way" for å nevne noen, så hadde han rett og slett ikke hatt noen plass i Norway Rock Magazine, for mesteparten av dette er ikke spesielt rocka. Undertegnede har vært fan siden debuten i 1989 og har samtlige skiver i hylla, men ærlig talt har ikke noen av skivene på denne siden av årtusenskiftet vært mye å rope hurra for. Enkelte bra låter har det vært, og mannen er stadig en gnistrende liveartist, men det er flere tiår siden sist gang han ga ut en knallbra skive i disse ørene. Årets utgivelse "Blue Electric Light" starter fint nok med den sløye, bassdrevne "It's Just Another Fine Day (In This Universe Of Love)", og om det er den beste låten på skiva, så har den i hvert fall den lengste tittelen. Men alarmklokkene går av for

NRM 2-2024 89

SKIVER fullt ved starten på andrelåten, "TK421", som høres ut som en tredjerangs James Brown-pastisj med tung synth og saxofon. (Og hva tittelen skal bety, må Turkish Airlines vite - men det er flightnummeret på ruta mellom Istanbul og Moskva.) Men låten utløser en sterk trang til å kaste seg mot SKIPtasten. Den impulsen holder seg også gjennom den sukkersøte tredjelåten tredjelåten "Honey", før Kravitz oppretter litt av rockekreden med den tunge og sugende "Paralyzed". Singelen "Human" er jo fin nok, med et sterkt refreng, men igjen sitter man litt med følelsen av dette er Kravitz på autopilot, en låt han kunne vært i stand til å skrive i søvne. Men igjen kicker skip-impulsen hardt inn med den enerverende og monotone "Let It Ride", og halvveis i skiva kjenner man at ethvert håp om at "Blue Electric Light" kan være en ny Kravitz-klassiker svinner hen. Og dessverre er det ingen stor bedring å spore på andre halvdel heller. Låtene spenner fra det helt middelmådige ("Stuck In The Middle") til det gnissende irriterende svake ("Love Is My Religion"). Selv ikke det å være fan i utgangspunktet med samtlige Kravitz-utgivelser i hylla hjalp noe, og for hver gjennomspilling ble jeg mer og mer sikker på at dette antagelig er det svakeste albumet mannen har gitt ut siden «Baptism» i 2004. I disse dager er ikke Lenny Kravitz spesielt mye mer rocka enn The Weeknd eller Rag N Bone Man. Men som sagt; Kravitz er en strålende liveartist, så om du har anledning til å være på en av sommerens konserter i Sandefjord og Hamar, så ikke la denne parentesen av en skive stanse deg. Geir Amundsen

KVAEN The Formless Fires Metal Blade 4/6 21. juni 2024 Kvaen er Jacob Björnfot, med litt hjelp av venner. Som for eksempel trommiser og leadgitarister. «The Formless Fires» er Kvaens tredje plate, og det første for Metal Blade. Jeg kjenner i det tittelkuttet åpner at dette er svensk kjapp melodiøs black metal det går altfor mange av på dusinet. «Traverse The Nether» er en mer teknisk låt, som også går unna, men heller ikke denne blir jeg bestekompis med. Så kommer det spor som «Tornets Sang» og «The Perpetual Darkness», som er tyngre og med en melankoli som treffer meg. I den store sammenhengen blir da helheten ganske dynamisk og slett ikke så middelmådig som første lytt skulle tilsi. På denne skiva gjester for øvrig Necrophobics Sebastian Ramstedt og Dark Funerals Chaq Mol med gitarsoloer. Ronny Østli

90 NRM 2-2024

trommer og symfoniske tilsnitt. Jeg har alltid hatt sansen for bandet, og for meg er det symfoniske og melodiøse vel balansert, men også viktig, for å holde på interessen. Sånn sett er «I Am Your Demon» en annen favoritt, i likhet med nevnte åpningslåt. Men for all del, Limbonic Arts niende plate inneholder mye god og variert sint symfonisk black metal. Ronny Østli

LEDFOOT Outsiders TBC Records 3. mai 3/6 For første gang tyr norsk-amerikanske Tim Scott McConnell til fulltallig rockeband på en plate utstedt under Ledfoot-epitetet. Jeg bifaller beslutningen, etter et knippe sterke, men lettere likelydende skiver. Derimot er jeg mindre tilfreds med den musikalske retning dette åpner for. «Outsiders», ni historier om folk som ikke passer inn, fester blikket i bakspeilet, til artistens gjerninger forut for dennes ridderslaging som gotisk bluesprins. Er man kjent med The Havalinas og McConnells sørstatlige oppflaskning på countrypersonligheter som Johnny Cash og Gram Parsons, burde ikke «Outsiders» oppleves diskografisk brytende. I åpningssporet «Thunder And Rain» aner man snarere en musiker som krysser sitt spor, med gubbevennlig gunst og Bob Dylanmunnspill. Den varme, ufarlige tonen vedvarer i «Destiny». Først med «Dead is Dead» og favoritten «Turn Me Into You» skimtes konturene av den mørke tolvstrengsdemoen. «Outsiders» blir aldri min Ledfoot-favoritt, trass solid instrumentering og koring fra bandet. Man håper i det minste at skiva bevilger veteranen enda større nedslagsfelt i populasjonen. Geir Larzen

LIMBONIC ART Opus Daemonical Kyrck 4/6 28. juni 2024 Syv år er gått siden «Spectre Abysm» og multiinstrumentalist Daemon fortsetter løpet på egenhånd, slik som det er blitt gjort på de to foregående Limbonic Art platene. Da åpningskuttet «Ad Astra Et Abyssos» ble sluppet som første singel, ble det kommentert på nett at åpningen minner om Joe Cockers «You Can Leave Your Hat On». Nå er det lite på denne plata som for øvrig minner om denne type musikk. Jeg synes den låta er en god indikasjon på hva som venter på skiva. Det er intenst, men også melodiske knagger underveis. Det er velkjent Limbonic Art, med intense maskinelle

LIV ELI The Struggle For Peace Of Mind Records DK 12. april 4/6 Hun hadde passert 50 år da hun i 2020 platedebuterte som soloartist, Liv-Eli Lapinskas Engesnes, men vi finner at Orkangerværingen faktisk har oppholdt seg i platestudio forut, og blant annet bidratt i koret på Rags-albumet «A World Behind The Beat», anno 1993. På egne bein reises et smakfullt og ettertenksomt formspråk av elektronisk-akustisk pop, førsteklasses oppført og arrangert, og aktpågivende produsert av Kristoffer Lo. «Incidents» innmelder platas ærend, og bærer en latent uro i effektfull kontrast til Engesnes’ intime og sindige vokaluttrykk, som sammen med stykkets dynamiske teksturer og sirlige klaviaturlegg avstedkommer en nærmest audiovisuell fysiognomi, med kledelige drypp av så vel Radiohead som Thea Gilmore. Det håpefullt melankolske kontinueres i «Goodbye Innocence» og «17 Million Fucking Flies», uten å undergrave nerve eller skrå ut i populærmusikalske floskler. Flere av enkeltlåtene innbyr til minst én akkordbevegelse av lett overrumplende karakter – dette rammer imidlertid ikke nydelige «Fly Away», hvis bluesfargete, spartanske gestaltning krysser spor med Sam Browns eksellente ukuleleprosjekt av 2006. Det vindskeive kabaretinnslaget «I’m More», utsøkt arrangert og eksekvert, er likevel plateforekomsten jeg hyppigst vender tilbake til, i tospann med kreative «Pale Midnight». «The Struggle For Peace Of Mind» fortjener definitivt et publikum. Geir Larzen

MISERATE A Ritual Of Doom Independent

4,5/6 5. april 2024 Miserate er et nytt band med medlemmer fra band som Syrach, To Cast A Shadow og The Crest. Denne fire spors EP’en slippes av bandet selv på digitale plattformer, og byr på tungsindig death/doom. Det er mye Peaceville på tidlig 90-tallet i musikken, med et lydbilde som er hakket mer moderne og massivt. Skiva er mikset av Karl Daniel Lidèn, som har band som Katatonia og Draconian på merittlisten. Jeg finner også mye Shape Of Despair her, både i stemningen, men også den samme melankolien. Tross at vi snakker doom snakker vi låtlengde rundt fire og fem minutter. «Deathhymn» starter, og det ligger vel i tittelen at dette ikke er muntre saker. Selv om det growles er låten melodisk og bør ikke skremme folk som liker eksempelvis Katatonia. Dette kan også sies om «Bladewalker», som er hakket roligere med et parti med ren snakkende vokal. Dette er min favoritt sammen med «Pendant Of The Ritualist», som i doomsammenheng kan kalles litt mer uptempo. Her synes jeg My Dying Bride og Peaceville siden er mest tydelig, og låten er hakket slemmere enn de øvrige, og jeg synes denne siden også kler bandet. Når jeg er i sving kan jeg like godt slenge ut noen ord om «(We Watch) The Iron Sunrise», som i likhet med «Pendant…» er råere, og tankene dras også her mot de britiske øyer. Jeg noterer meg mye fett gitarspill på denne. Miserate har ingen intensjoner om å finne opp hjulet på nytt, men gir oss en særdeles god smeltedigel av det beste innen massiv dysterhet. Jeg håper vi kan vente oss en fullengder etter hvert, og da gjerne i fysisk format. Ronny Østli

MR. BIG Ten Frontiers 4/6 12. juli 2024 Kanskje var vi ikke helt overbeviste om at det tidligere varslede siste-albumet til Mr. Big ville bli en realitet, men nå er det altså klart for bandets siste hurra, som vokalist Eric Martin uttalte det. Trommis Pat Torpey gikk bort i 2018, og det var tydelig at bandet ikke følte det var riktig å fortsette uten ham. Like fullt er de nå på sin siste turné før de kaller det en dag, og har fått med seg Nick D´Virgilio til å fylle setet til Torpey. Ikke et dumt valg, ettersom han har vist seg som en like habil vokalist som trommis ved flere anledninger, blant annet i Spock´s Beard da Neal Morse takket for seg. Nå er altså “Ten” ferdig trykt og på vei til postkassa di om du har bestilt den, og hvordan låter så Mr. Big i sitt siste hurra? Joda, de er kanskje mer bluesy enn vi har hørt de tidligere, noe som kommer fram allerede i første spor

norwayrock.net

SKIVER

ut, den groovy “Good Luck Trying”, som minner ikke så rent lite om Jimi Hendrix´ “Manic Depression”, mens verset på “I Am You” kunne vært snytt ut av nesa på “A Place To Call Home”skiva til Joey Tempest. Vi er jo godt vante med snasne riff og iørefallende melodilinjer fra kvartetten, men akkurat disse to elementene er ikke like fremtredende som i glansperioden, selv om det nikkes gjenkjennende til den velkjente Mr. Big-sounden. “Sunday Morning Kinda Girl” er leken og spretten, og platas første ballade “Who We Are” klinger fint i øret. Gitarist Paul Gilbert har fått et nært forhold til bottleneck-en de siste årene, og den får gjennomgå nesten like mye på “Ten” som på de siste solskivene hans, og det må nok innrømmes at i Mr. Big låter det ikke like tøft som for eksempel på “Werewolves Of Portland”. “What Were You Thinking” er en boogierocker som igjen viser til bandets tidlige inspirasjonskilder, og låter kanskje ikke som Mr. Big fra de første skivene, men det funker. “Courageous” derimot, låter mer velkjent, og er også en av låtene der Eric Martin låter på sitt beste. Han er snart halvveis i 60-årene, men han har fortsatt stemmebåndene intakt. Gitarsoloen inneholder også kjærkomne Gilbert-elementer, som sweeping. Det må liksom til på ei plate med Paul Gilbert på gitar. “The Frame” avslutter standardutgaven, og er en ballade i velkjent Mr. Big-stil, denne gang i 6/8, en taktart som vekker en nerve i denne kroppen. Bonussporet “8 Days On The Road” er en Foghatcover, og jeg tør ikke fastslå om det er Billy Sheehan eller Nick D´Virgilio som synger lead, men jeg tviler på at det er Paul Gilbert - han nærmest blånekter å synge lead, men ikke skyt meg om jeg tar feil. Det oser tidvis 70-tallet av “Ten”, noe bandet selv har uttalt er gjort med overlegg. Produksjonsmessig, derimot, er det velkjente lyder vi blir servert, og naturlig nok er det Martins vokal og Sheehans bass som er de sterkeste elementene for den klassiske Mr. Bigsounden, for Gilbert har utviklet seg ganske mye siden vi ble kjente med fingrene hans på 80-tallet. Jan Egil Øverkil

MY SILENT WAKE Lost In Memories, Lost In Grief Ardua 4/6 3. mai 2024 Til tross for at dette er engelskmennenes ellevte plate, kan jeg ikke huske og ha vært borti disse før. Første plate kom i 2006, men musikalsk kan vi gå enda ti år tilbake. Dette er egentlig hele nittitallets doom/death metal oppsummert på en plate. Du har det gotiske tilsnittet, her finnes keyboard, melodi og blanding av renvokal og growling. My Dying Bride og tidlig

norwayrock.net

Amorphis er en referanser som slo meg allerede i åpningslåta «The Liar And The Fool». Lavender Garden» er tung og melidiøs, mens «The Last Lullaby» er en mer rocka låt som jeg liker svært godt. Alt i alt liker jeg plata godt, meg jeg tar meg litt i å lure på om det skyldes mest nostalgi og om dette overhodet er relevant musikk i dag. Uansett, gotisk doom/death skapte mange fans i glansperioden, og jeg kan fint anbefale dere å sjekke ut My Silent Wake. Ronny Østli

NECROPHAGIA Moribundis Grim Time To Kill 3/6 10. mai 2024 I 2016 startet Necrophagia arbeidet med denne platen. Arbeidet stoppet opp da bandets eneste originalmedlem, vokalist Killjoy, døde 18.mars i 2018. «Moribundis Grim» blir dermed det aller siste albumet til Necrophagia og inneholder låtene som ble påbegynt mens Killjoy levde. Det er også hans siste vokale bidrag vi hører her. Ikke alt ble ferdig i 2018, og Immolations John McEntee har fullført det vokale, i tillegg til tidligere medlemmer som Titta Tani og Mirai Kawashima. Plata inneholder åtte låter, hvorav «Halloween 3» er en cover av Samhain Vi får også en liveversjon av «The Wicked». Plata avslutter med to instrumentale, den tunge stemningsfulle «Scarecrows» og outroen «Sundown». Introen «The House By The Cemetery» er også instrumental, så da står vi egentlig igjen med kun tre spor som jeg vil kalle ordinære nye låter. Tittelkuttet er den første av disse og er også første videosingel. Dette låter velkjent Necrophagia med rått og skittent lydbilde og Killjoys vokal. Denne låta vil jeg absolutt kalle et verdig farvel. De to neste låtene «Bleeding Torment» og «Mental Decay» er også kule, men her er lydbildet litt annerledes. Dette låter mer demo, og ikke så skittent som tittelkuttet. Det som irriterer meg er at disse to låtene er langt lavere enn resten. Det jeg antar er filmsamplinger spredte steder på plata er derimot høyere. Det skulle være mulig i 2024 å gi ut en plate hvor man slipper å justere volumknappen underveis. Jeg liker Necrophagia, og jeg skjønner dette er satt sammen av forskjellige studiosessions og gis ut som en tribute til Killjøy. Og det er absolutt kule ting her, men som plateanmelder å skulle skrive om dette som en fullverdig ny skive, så holder det ikke helt. Ronny Østli

NESTOR Teenage Rebel Napalm Records 4,5/6 31 mai 2024 Med 2022s «Kids In A Ghost Town» klarte svenske Nestor en forferdelig vanskelig balansekunst. Albumet viste et band godt plassert innenfor 80-tallets amerikanske heavyrockestetikk, som stolt omfavnet – snarere enn falt som offer for – kategoriens karakteristika og klisjéer, og som løste det uten å være utpreget ironiske. Det mest imponerende var imidlertid hvordan Nestor med sitt debutalbum unngikk det kleint pompøse og virkelig ihjelspilte. Mange har ventet på en oppfølger til «Kids In A Ghost Town», og nå er ventetiden over. Et par minutter ut i «Teenage Rebel» er det innlysende at Nestor ikke har ambisjoner om å prøve noe nytt. Straks introen er over og «We Come Alive» bryter løs, lyder absolutt alt som sist. Og slik fortsetter det, via det litt ordinære tittelkuttet, roligere «Last To Know» og de to svært fengende singlene «Victorious» og «Caroline», til balladen «The One That Got Away» og Bon Jovi-pastisjen «Addicted To Your Love». Først på spor ni – den under tre minutter korte «21» – føres tankene til Rainbow i Turner-perioden, altså til noe litt annet. Dernest får vi stødige «Unchain My Heart» før platas tredje ballade, «Daughter», avrunder. Det finnes band som bare har ett album i seg. Nestor er ikke blant dem. For selv om de nå byr på «mer av det samme» og således ikke presenterer oss for ei spennende skive, er låtene både velformulerte, velspilte og velproduserte. Et par litt lettvinte spor (herunder tittelkuttet), samt en noe «forsiktigere» avlevering gjør at «Teenage Rebel» ikke kommer helt opp på debutens høyde. Med det sagt så kan jeg vanskelig se for meg et bedre melodisk hardrock-album utkomme i 2024. Bjørn David Dolmen

OKULAR Regenerate Regenerative Production 4,5/6 7. juni 2024 Det kan vel ikke påstås at Okular

forhaster seg med sin tredjefødte, betegnende kalt «Regenerate» - hele elleve år har gått siden forrige gang. Det sies jo dog at den som venter osv., og det er da slett ikke uefne greier som avslutter ventinga for millioner av fans som har sovet i kø, sitrende av forventninger for hva som nå endelig har kommet. Nuvel, muuuligens noe overdrevet, men dette er jaggu solide saker – selv for oss som ikke spiser dødsmetall til frokost hver dag. Om så bandet på pressebilder ser ut som en hvilken som helst kollokviegruppe på Hist.fil. på Blindern, fjernes en hver tvil kun små sekunder inn i åpningskuttet «Back to myself and Beyond» - her råder teknisk slepen death metal med ikke så reint lite progressivitet i stormkastene, og ganske så tøff og iørefallende sådan. Like fullt, inntrykket får stadig nye og til dels overraskende retninger etter hvert som albumet skrider fram; det introduseres stadig nye elementer og overaskende så vel som velsmidde vendinger underveis. Både piano og akustiske gitarer benyttes for å utvide den soniske paletten, i samspill med større melodiføringer enn hva enn ofte er vant med i genren. Slikt bringer både dybde og spenn i den dynamiske dimensjonen og gir det hele både luft og større effekt når de trøkker til med full kraft. Hvorvidt dette er et resultat av at det kreative denne gang tillates spredt utover flere hoder eller bare skyldes en naturlig aldring&utvikling kan en jo bare spekulere i – det ene utelukker dog ei heller det andre, og konklusjonen må være at det denne gangen funker som fy. Bandet spiller gnistrende presist og godt, både individuelt og sammen, og det hele pakkes inn i en åpen og skarp produksjon, uten at det av den grunn føles sterilt og ´sjelløst´. Jeg vil tro dette er en real go´bit for dem med større både kunnskap og dedikasjon til genren generelt som sådan enn hva jeg sjøl kan skryte på meg, men dette er neiggu ikke til å kimse av for oss som i grunnen bare står med halve beinet innafor. Jeg savner muligens noe mer framtredende melodiske hooks og kanskje en tidvis større låtorientering og tradisjonell -struktur for at det skal treffe mine største kamre av nektar og ambrosia, og hele skiva fra A til Å i ett jafs blir nok en litt i overkant stor munnfull for meg, uansett hvor svær i kjeften jeg må innrømme meg å være – men det går en god stund mellom hver gang jeg presenteres for teknisk dødsmetall av såpass helstøpt kaliber og med så stor appell og likandesfaktor. Wilfred Fruke

OU II: Frailty Inside Out Music 26. april

NRM 2-2024

SKIVER 3.5/6 Våre kinesiske venner i gjøkeredet Ou innleder samarbeid med Devin Townsend på sitt andre langspillfonogram, av minst like halsbrekkende, matematisk og eiendommelig art som 2022-debuten – et album jeg snurret temmelig hyppig. «Frailty» er alt annet enn spak... Snarere presenteres en bukett av snurrige, aggressive og synkoperte akkorder, flankert av Lynn Wus akrobatiske, men ofte pyntelige stemmeprakt. Tonedialektisk minner Ou fint lite om det man ellers måtte høre av progressive metall- og elektronika-injiserte grupperinger, hvilket unner dem stjerner i boka, samt en konsolidert tro på at kvartettens geografiske herkomst berammer dens unikum. Kinesisk-skalerte melodilinjer i møte med vestlige – av ditto mengder uskyld og vold, i topp av teknokratiskmetrisk krigføring – evner fremdeles å besnære undertegnede, men kanskje mindre enn sist. Band pluss Townsend apporterer ikke mye nytt til et etablert og hyperoriginalt idiom. Et barneperverterte tittelkutt og stundom Kate Bush-smektende «Ocean» representerer kompromissløs kunstrock på sitt beste, men andelen fengende entiteter er færre enn på «One»-plata. Man må for så vidt nevne åndssvake «Capture And Elongate» også, som et amfetamindrevet Thinking Plague på elektronisk dansefestival. Prise faen for at det finnes utøvere som tør, og som liketil skilter med internasjonal platekontrakt. Geir Larzen

MATT PAGE Apocalyptic Garden Electric Sleep Records 3. mai 3.5 / 6 Gitarist og vokalist i Dream The Electric Sleep, Matt Page, var én av dem som lette etter melodier på ustemte kassegitarer da Koronaspøkelset red kloden. Dennes første soloalbum beskrives som et åndelig selvhjelpsskrin i perioder av nedstengte samfunn. Page skal angivelig ha mottatt løpende teknisk assistanse per telefon, og plata klinger forbløffende med tanke på at dette er et såkalt soveromsprosjekt tilvirket i isolat. Musikalsk er imidlertid tonen oppstemt og sommervarm, stilistisk i blenderåpningen av 1990-tallets indierock og 80-åras kunstpop, armert av grødefull sangharmonikk og Pages sologitaristiske begavelse. «I Got My Gun» avdekker hvor amerikaneren treffer best, nemlig i teksturtette, smått 60-tallspsykedeliske og rockemuskuløse pop-øyeblikk. Både denne, «Has A Thawing Come Here» og «Waiting For A Return» krysser spor med Jason Falkner, Kula Shaker og en potent bøling av fertile

92 NRM 2-2024

90-tallskunstnere med fremtidsrettet bakspeilblikk. «Feet Of Crows» må derimot betraktes som et fåfengt forsøk på å gjenreise kombinasjonen av synthpop og fordringsløs, overoptimistisk afrikansk sang. Dette er albumets eneste fadese; «Apocalyptic Garden» overrasker positivt. Geir Larzen

PORTRAIT The Host Metal Blade 4/6 21. juni 2024 Svenske Portrait er et band jeg synes er på femmernivå på sitt beste. Og et nytt album er alltid spennende. Og de spytter ikke ut plater heller, dette er deres sjette siden den selvtitulerte debuten fra 2008. Og god tid kan resultere i for mye musikk, men det kommer jeg tilbake til. Singelen «The Blood Covenant» er først ut etter introen. Tross sine innslag med blastbeats, er denne uptempo, gitarorientert og melodiøs, med Per Lengstedts velkjente vokal. Denne følges opp av «The Sacrament». Rifforientert klassisk metal, som viser at bandet fremdeles liker King Diamond. Jeg vil si Langestedt er King Diamond vokalist for de som synes kongen selv blir litt slitsom i lengden. Her får man høye toner mer som krydder. Roligere «One Last Kiss» fungerer fint som et avbrekk, men mine favoritter er den nesten punk/thrasha «Sound The Horn» og «Voice Of The Outsider». Og apropos den tittelen, her må det da være en gjestevokalist? Jeg klarer ikke å finne info om det noe sted, så ha meg unnskyld om jeg ikke navngir en prominent gjest. Dette er en vokseplate. Jeg sleit, men nå finner jeg ingen direkte svake spor. Men kjære Portrait. Syttifem minutter? Det er en halvtime for mye. Jeg liker fint å sette på en skive og spile gjennom, men i dette tilfellet faller entusiasmen underveis. Og det til tross for at mine favoritter er godt uti skiva. Det fungerer helt topp når en deler det opp, men her må det være lov å rette en pekefinger og si det er fullt mulig å kutte noen låter av og til. Ronny Østli

PRESENT This Is Not The End

Cuneiform Records 29. mars 5/6 Verden ble et visjonært unikum fattigere da Roger Trigaux døde i mars 2021. Belgieren etablerte Univers Zero, sammen med Daniel Denis, i 1973, hvis tre første album danner kvintessensen av Rock In Opposition-bevegelsen. Trigaux forlot imidlertid bandet etter «Heresie», til fordel for innstiftelsen av Present, som platedebuterte i 1980. Gitt et mørkt og eksperimentelt, men rocka idiom, med influenser fra klassisk musikk, Magma og King Crimson, tuftet på intrikat kontrapunktikk og utfordrende metrikk, ville det aldri bli mulig å leve fett av Present. Etter «Barbaro»-kolossen i 2009 kunne det synes som om hele prosjektet var i ferd med å lide en stille død. I 2018 etterstrebet manager Michel Besset telefonisk og digital kontakt med Trigaux, som satt avsondret og isolert i en spartansk leilighet, ridd av sykdom, og komponerte ny musikk, med fanden i hælene. Manager og bandkolleger lot seg imponere over det nyskrevne materiale, og overtalte gjenglederen til å nedfelle stoffet i studio. Resultatet utkom i år under tittelbladet «This Is Not The End» - en fantastisk svanesang, som, tragisk nok, aldri kom Trigaux for syn; han døde underveis i prosessen, men ville unektelig ha vært stolt over sitt diskografiske endepunkt. Albumet sveiper over alt det man forbinder med Present: Komplekst jukstaposisjonerte repetisjonssløyfer, alternerende metrikk og selsomt tonespråk, med bredbent, rocka overbygg. Present er unektelig progressiv rock for viderekomne, men samstundes abstrus fengende og musikkbejaende. «This Is Not The End» fylles av tre ekstensive komposisjoner, hvor åtte minutter lange «Contre» går rett i strupen på lytteren, som et organisk Art Zoyd. Liesbeth Lambrecht fiolinstemmer skylder melodisk til King Crimsons David Cross-æra, og horror-maler stykket med blendende ubehag. Kompet forøvrig, anført av gitarist Francois Macksoud, Trigaux på klaviatur og Dave Kerman i batteristsetet, fremstår så attakkerende fertilt og lite geriatrisk at det burde inspirere enhver utøvende musikere i pensjonsalder. «Contre»s hymnologiske coda, forøvrig på par med 1970-åras Goblin, gir hint om albumets kommende crescendo. Klaver- og klarinett-tunge «This Is Not The End Part 2» representerer repertoarets ettertenksomme, og stundom elegiske fraksjon, som et melodisterkt sirkusnummer for skånselsløst rockeband og kammerorkester, mens 26 minutter vidstrakte «This Is Not The End Part 1» vanskelig kunne deponere et heftigere ettermæle. Stykket er tredelt, og bygger nennsomt og dynamisk forstemmende til en ti minutter lang finale, som forsyne meg er det ypperste jeg noen gang har hørt fra Presents hånd. Heri buntes Trigauxs Univers Zero-gjerning med iskald og vakker synthesizerminimalisme, klassisk modernisme, dommedagsbasunpotens og melodisk suveren progrock i insisterende, synkopert 7-takt, kronet av et saksofonostinat i kontakt med selve livsgåten. Det samspilles stakkåndet; enhver metrisk, tonal og melodisk omstilling er meningsbærende, og idet

mesterverket strippes for alt unntagen den dype klavertonen, vil jeg bare høre det én gang til... I 2024 kommer man ikke forbi Trigauxs testamente, komponert mens livet ebbet ut. Jeg frister å nytte uttrykket «sjokkerende bra». Geir Larzen

RELIQA Secrets Of The Future Nuclear Blast 31. mai 3.5/6 Jeg har null tro på at australske Reliqa evner å predikere noe som helst om fremtiden, den være seg klandestin eller ei, men kvartetten smir i det minste et anstendig debutalbum som støtteapparatet forventer meget av. Begeistringen lar seg begripe all den tid Reliqa leser som et kartotek av moderne komponenter. Med melodiøs metalcore som postament øses her på med mer eller mindre enerverende grep fra modernitetsmanualen, eksempelvis rapp, asiatisk-elektronisk pop og mørk, symfonisk metall. Ikke alltid, men tilstrekkelig ofte, oppleves den freidige sankingen av ultrakommersielle grep både motivert og troverdig. Platas tekniske mundering er naturligvis lytefri, men i seg selv totalt verdiløs. At australierne kjenner katalogen til Lacuna Coil, Evanescence og et koppel likelydende noviser ligger i dagen; fordringer til original tenkning befinner seg på frysepunktet. Likevel beror såpass mange musikalsk kurante løsninger i Reliqa-leiren at nykomlingene i det minste fortjener å lånes øre til av de som hodekulls svelger det metallmoderne. Skumrende «Cave», progmetalliske «Killstar» og østlig-melodiøse «Sariah» danner et grødefullt trekløver tidlig i plateutlegget. Etterhånden mistes rett og slett hodet i teknologisk nonsens. Men jeg bifaller ensemblets dystopisk-elegiske svøpe, samt vilje til variasjon, selv om materialet er aldri så kopiøst forarbeidet. Geir Larzen

RENDEZVOUS POINT Dream Catcher Long Branch Records 21. juni 4/6

norwayrock.net

SKIVER Trommeslager Baard Kolstads «andre band», Rendezvous Point, begynner smått om senn å ligne et notabelt ensemble. Sørlendingene opererer i et moderne landskap av progressiv metall og symfonisk pop, med elegisk slagside og masse patos. De har hatt det tekniske på stell siden 2015-debuten, men lidd under skrikende mangel på personlighet og kompositorisk dybde. At kvintetten er i ferd med å bekjempe skisserte ankepunkter innberetter åpningssporet «Don’t Look Up»; et driftig og syntetisk-organisk stykke som skjeler like meget til Muse og Dredg som til metalliske strata, og dessuten utlegges instrumentalt komplekst, i sakrale dønninger. Geirmund Hansen er blitt en vokal kapasitet, hvis sonoritet ikke påminner Einar Solbergs, samtidig som «miniLeprous»-stempelet spiller seg irrelevant. Enn så lenge er «Don’t Look Up» kvintettens beste arbeid, særlig siste halvdel, men «Dream Catcher» skilter også med smått fengende «Oslo Syndrome», polyrytmiske «Utopia» og desperat vakre «The Tormented», som alle tåler sammenligning med forgreningens høvedsmenn. De lettvinte løsningene i «Presence» er det eneste som lugger; dette var moro. Geir Larzen

RIOT V Mean Streets Atomic Fire Records 5,5/6 10. Mai 2024 Amerikanske Riot V er etterlevningen og arven etter den eminente gitaristen, Mark Reale, som dessverre forlot oss i 2012. Men de gjenværende bandmedlemmene med Donnie Van Stavern i spissen videreførte varemerket under fanen Riot V. Bandet har endret både stil og bandmedlemmer drastisk siden oppstarten i 1975, og har siden mesterverket “Thundersteel” fra 1988 holdt seg på den tradisjonelle heavy metal stien. Dette er Riot V sitt tredje album siden Reale dro sin siste gitarsolo, og jommen vil jeg påstå at dette er det beste siden “Immortal Soul”. Her får du servert tradisjonell heavy metal med en rikelig dose power metal fra den gamle skolen. Og ikke minst synger vokalist Todd Michael Hall som en gud. For en fantastisk tone og register han har i stemmen, og det kommer enda bedre frem takket være sterkere låter og bedre produksjon enn på de to foregående skivene. Der Tony Moore stort sett kjørte full turbo i den høyere delen av registeret, så har Hall alle girene og gir låtene mer dybde og variasjon. Uten å fornærme Moore som utvilsomt var en dyktig vokalist, og ingen kan synge “Thundersteeeeeeeeeeel” som han. Så var det tospannet på gitarer,

norwayrock.net

Mike Flyntz og Nick Lee, som utfyller hverandre på mesterlig vis nok en gang. Her snakker vi twin guitars. Lekende, delikat og en fryd å høre på. Rytmeseksjonen med bassist Donnie Van Stavern, og trommeslager Frank Gilchriest leverer også stødig så det holder med et drivende tempo. Her gynger det til de grader! Blir du ikke revet med av dette så kan du umulig like ekte heavy metal! Som nevnt vil jeg påstå at dette er det beste albumet siden “Immortal Soul” og vel så det. Låtene er varierte og kruttsterke med et vitalt og lekende band. Lurer egentlig på hva som har skjedd siden “Armor of Light”? Jeg ser ikke noe stort poeng i å trekke frem enkeltlåter fra dette fullstendig gjennomførte monumentet av en skive, men må jeg så blir det “Love Beyond the Grave” som er skivas desidert sterkeste låt og sprenger terningen for min del. For ikke å glemme tittelsporet som også er en ren fest for øret med alle elementene en rotekte metallåt skal inneholde. Lytt og nyt! På hele skiva altså. Og jeg sier det igjen, Todd Michael Hall, for en fantastisk vokalist. En ren nytelse å høre en reinspikka klokkeklar stemme med baller som løfter låtene opp på øverste hylle. Kort oppsummert er jeg helt sikker på at denne skiva vil befinne seg på årets topp ti-liste for min del og sannsynligvis også på pallplass. Har du litt vett i skallen og elsker tradisjonell heavy metal slik som undertegnede så vet du hva du har å gjøre. Dette kan/vil du ikke gå glipp av. Pål J. Silihagen

ROPE SECT Estrangement Iron Bonehead 4/6 17. mai 2024 Jeg likte veldig godt tyskernes debutalbum, «The Great Flood». Jeg har ikke vært like begeistret for alt jeg har hørt av singler og ep’er, og denne her synes jeg er litt midt i mellom. «Revel In Disguise» åpner og er catchy uptempo melankolsk postrock, som hadde glidd fint inn på debuten. Neste spor «Cesspool Of Vice» er litt seigere og for meg litt mer sidrumpa og kjedelig. Dette er et inntrykk jeg har hatt om flere av sporene, men det skal sies mye har vokst. Av de åtte sporene er det de mer uptempo og dystre som tiltaler meg, med «Mesentotte» og «Rope Of The Mundane Love» som favoritter. Ronny Østli

SARKE Endo Feight Soulseller 5/6 21. juni 2024 I forrige intervju med Nocturno Culto her i Norway Rock Magazine, fortalte han at det blir en skive til med Sarke. Hva nå det betyr gjenstår å se, men skulle den åttende skiva bli den siste er det da ikke feil å gi seg på topp. Jeg sa det sist, men må gjenta det denne gangen, dette synes jeg er karrierebeste. Det er variert og ikke lett å sammenfatte alt som skjer i en kort anmeldelse. Noe som i seg selv ikke er revolusjonerende i Sarke sammenheng. «Phantom Recluse» åpner og er groovy og pomopøs med blåsere. «Lost» er en roligere låt, hvor stemmen til Nocturno Cultos nærmest snakkende stemme får meg til å tenke på gammelt Tiamat. Og akkurat det slår meg også i en mer uptempo rocker som «Old Town Sinner», hvor det vokale er røffere. Også må jeg nevne «I Destroyed The Cosmos», hvor han synger på en måte jeg aldri har hørt ham før. Han synger. Når jeg også har anmeldt Darkthrone i samme nummer er det lett å sammenligne, og jeg synes han synger langt bedre her enn i sitt hovedband. Her er vokalen variert og jeg synes det høres ut som det er lagt mer sjel i den her kontra Darkthrone. Ikke aner jeg om «Macabre Embrace» er en hyllest til gammelt Candlemass, men en seig og god avslutning på plata er det, og en låt som er blant mine favoritter. Den er i hvert fall en fin kontrast til låta før, «In Total Allegiance» som er kjapp old school svart metal. Skiva er som ofte ellers spilt inn i H-10 i Oslo, og låter deilig og klassisk. Åtte fete låter på Sarkes skive nummer åtte. Ronny Østli

SEASONS OF THE WOLF Orna Verum Iron Shield 4,5/6 26. april 2024 Det er vel å ta hardt i og si at Seasons Of The Wolf har erobret verden, selv om bassist på debuten, Phaedra Rubio, flyttet til Norge ikke lenge etter utgivelse. Bandet har hele veien gitt ut helt kul american metal, med både

progressive og melodiske elementer. Selv har jeg slitt en del med Wes Waddel sin vokal, en type nasal Bobby «Blitz». På dette sjette albumet blir vi introdusert for et vokalbytte, og jeg synes Robert Baxter løfter bandet et hakk opp. Forutenom vokalbyttet finner jeg dette som en litt annerledes plate, da jeg synes soundet heller mer tilbake til hardrock rundt 1980. Etter å ha hørt på plata tar jeg meg selv i og nynne på «Killers» av Iron Maiden. Nå er riktignok amerikanerne mer keyboardorientert enn den britiske referansen, og ja, når vi snakker britisk er det ikke feil å tenke Uriah Heep på sitt hardeste, eller videre nedover øyene til Thin Lizzy. «Orna Verum» starter med «Reignite The Sun» som vi ble kjent med som singel for noen år siden. Her er keyboardet veldig dominerende, og viser det klassiske lydbildet sammen med type metal vi kjenner fra tidligere SOTW plater. Jeg liker godt «Stella Magnetica» som jeg synes er en god representant for den mer klassiske siden. Kanskje det går an tenke litt i de baner Europe har gått i etter comebacket? Balladen «Rain» går ikke helt hjem hos meg, men viser bandets allsidighet og skaper dynamikk. Jeg har virkelig sans for denne klassiske hardrocken de har lagt seg på, og «Supernatural» og «Rise Up» er virkelig gromlyd i mine ører. Ronny Østli

SEIGMEN Resonans Indie Recordings 4/6 3. mai Et bekmørkt og lett progressivt åpningsspor, liketil lansert som tredje singel, gjør det nærmest umulig å parere hyperbolske forventninger til Tønsberg-kvintettens sjuende studioplate. Dette fantastiske musikkstykket, titulert «Elskhat», utgjør et tonalt, sonisk og strukturelt Seigmen-destillat, på kompositorisk pari med «Metropolis», «Ohm» og «Trøst». Bravaden kunne glidd rett inn på «Total». Selvfølgelig er det ikke et problem at veteranene tilvirker såpass magnifikk musikk i 2024; derimot vil kanskje den kvalitative distansen mellom «Elskhat» og platas øvrige spor implementere en emmen smak hos visse fans. Uvirkelige ni vintre har kommet og gått siden «Enola» – et over gjennomsnittet sterkt comebackalbum som nørte opp under latent Seigmen-feber i hele kongeriket. «Resonans» gir samme incitament. Bare utsiktene til å erfare «Elskhat» sceneoppført i år skjerper blodsirkulasjonen. Skiva er lekent divergerende og vi liker at et velvoksent rockeensemble fremdeles evner å overraske, selv om ikke alt treffer blink. Vakkert hjemsøkende «Elskhat» etterfølges av

NRM 2-2024 93

SKIVER «Arkadia Ego», som danner noe av et abstrus repertoartilslag, i hardhauset shuffletakt, med sirlige pop-vers, opportunistisk omkved, og et Seigmen på stonerrocktripp. Låten fungerer, mot all forstand. Det samme kan ytres om ti minutter langstrakte «Blasfem», hvis første halvdel innestår en hypnotiskrepetitiv sløyfe av to mollakkorder, gitt en halvtones forskjell, ikke ulikt Burzums musikalske tenkning. Strekket er såpass ekstensivt og insisterende at det tjener sin hensikt. Påfølgende brytning gjør rom for pent og elegisk tema, teksturert av smakfullt klaviatur og vokal. «Blasfem» fremstår mer som et tonedikt i rockens tjeneste enn en tradisjonell låt, og burde fungere godt i konsertsammenheng, gitt riktig plassanvisning. Et temposterkt gothrocknummer i «Berlin», samt slepent skumrende «Eksplodere I Det Stille», sogner også til fonogrammets bedre øyeblikk, mens fordringsløse «Når Alle Skjermer Går I Svart», pop-smidde «Voltaire», «Kollaps» og bevegelsesvegrende «Melanchthon» ikke affiserer. Den orkestrale finalen, «Tønsberg» - hvorunder operasanger og gitarist Marius Roth Christensen fremviser vokalkapasitet – utgjør platas tredje driftige anomali. Stykket, forøvrig en utsøkt arrangert vals, med eksplosiv rockekantring, balanserer på kanten av det kleine, men vinner meg over på pur emosjonell og håndverksmessig forse. Dermed bokstøttes «Resonans» av palettens desidert mest bemerkelsesverdige komposisjoner. Man håper begge blir å høre fra scenen når bandet legger ut på tur mot slutten av året. Geir Larzen

SETH La France Des Maudits Season Of Mist 4/6 14. juli 2024 Franske band er gjerne litt i overkant avantgarde, men Seth klarer å balansere dette fint med melodiøs black metal. «La France Des Maudits» er deres syvende plate, og med balanse så mener jeg ingen enkel rockeskive. Denne må gis et par runder. «Ivre Du Sang Des Saints» er kanskje det nærmeste man kommer en rocker, og min favoritt på plata. Jeg tror ikke jeg orker å skrive flere av disse franske titlene, så dermed er det ganske beleilig at «Insurrection» er en låt jeg også setter høyt. Enkelt fortalt, Seth er ikke til å kimse av i 2024. Skulle nesten ha gjort et intervju med dem, da kunne overskriften vært: En god Bordeaux. Ronny Østli

94 NRM 2-2024

The Moon Goes Down in Blood» som favoritter av det mer uptempo slaget, mens blytunge «Hostility Against Mankind» og «Neanderthal» skaper deilig dynamikk på det som for meg er en god death metal plate. Ronny Østli

SEVERE TORTURE Torn From The Jaws Of Death Season Of Mist 3/6 7. juni 2024 Fjorten år er gått siden forrige plate fra nederlenderne. «Slaughter» het den, og en plate jeg synes byr på god death metal. Nå har jeg ikke vært stor fan av alle de fem tidligere platene, det har gått litt i bølgedaler. Mye fete riff, og noe som blir bare brutalt etter min smak, uten mer substans. Sånn er det her også. Vi kan ta for oss videolåtene, «The Death Of Everything» og tittelkuttet. Isolert sett en del kule riff, og som enkeltlåter er det helt fett å høre på. Samlet over ti låter i tretti åtte minutter, blir dette litt i overkant for meg, og vi lander midt på treet. «The Pinnacle Of Suffering» er en låt jeg kan leve med. Selv den starter i overkant brutalt, men går over i groovy og tyngde. Dessverre synes jeg brutalitet overgår variasjon og fett groove på Severe Tortures sjette plate. Ronny Østli

SIX FEET UNDER Killing For Revenge Metal Blade 4,5/6 10. mai 2024 Jeg vil ikke påstå at Six Feet Under er et band jeg har vært stor fan av, eller har fulgt altfor nøye. Og når en håndfull av amerikanernes atten plater er coverskiver, melder jeg glatt pass. Dette er den andre platen tidligere Cannibal Corpse vokalist Chris Barnes skaper med sin gitarmakker fra samme band, Jack Owen. Og i det «Know-Nothing Ingrate» åpner får jeg umiddelbar fot og synes dette er fett. Halvråtten upolert produksjon og selvsagt Barnes’ kjellerdype growling. Dette er uptempo av den gamle skolen og ikke noe blastbeats. Jeg får skikkelig Master følelse av dette. Låta er drøye to minutter og passe rett i trynet. «Accomplice To Evil Deeds» følger på, og er min favoritt på skiva. Også denne like kort. Fete, litt originale riff, noe som jeg synes gjenspeiler hele plata. Og med Jack Owen så er det ikke bare riffene som holder mål, det er grei standard på soloarbeidet også. Jeg skal ikke gå gjennom alle låtene, jeg kan nevne «Ascension» og «When

SLASH Orgy of The Damned Gibson Records 4/6 17. mai 2024 Det begynner å høre til sjeldenhetene at en utgivelse fra den behattede stjernegitaristen Slash skaper de største soniske jordskjelvene, selv om det har kommet ganske så gjennomgående anstendige saker fra så vel Slash’s Snakepit som under eget navn og i samarbeid med bl.a. supervokalist Myles Kennedy. Årets slipp er imidlertid første soloskive uten nevnte Kennedy, i stedet har hr. Hudson valgt å gjøre en coverskive med forskjellige og til dels store stjerners stemmer til låns. Det er likevel noe forankret i tidligere bravader, da kompbandet inkluderer både bassist Johnny Gripanic og Teddy «ZigZag» Andreadis på brett fra gamle slangegroper (og sistnevnte også som veihjelp for GnR) – og det hele trygt plassert i «Appetite for Destruction»produsent Mike Clinkshender. Kan så en cover-skive nært utelukkende bestående av en litt utvidet definisjon av blues-klassikere ha noen som helst både verdi og relevans i Det Herrens Uår 2024? Det korte svaret er: Ja! Det noe lengre svaret er: Ja, for svarte svingende! All den tid det, som her, presenteres et knippe udødeligheter av hva så vel låtmateriale som utførende stjernegalleri angår, og alle som én synes å gå helhjerta inn for å legge igjen en del av sjela si i prosjektet, så sitter man unektelig igjen med en over snittet både vellevert og interessant samling blåsvisker. Enhver knott med tilgang til Spotify eller liknende kan på et sekund sjekke både låtliste og gjesteartisteri, så jeg ser ingen større grunn til å skulle ramse opp her, annet enn å trekke fram hvilke låter/artister/ elementer som best underbygger påstanden over om ei skive verdt å spinne ei runde; så heregoes: Om så kanskje «The Pusher» savner det seige draget fra originalen er det dog en herlig leveranse fra sortkråka Chris Robinson, og «Hoochie Coochie Man» sitter så klart som grodd fast i haka på Billy Gibbons. Videre er det vel kun IggyPop som kunne ha sluppet unna med æren i behold gjennom «Awful Dream», mens svært få kunne gjort «Born under a Bad Sign» mer sjelfullt enn Paul Rodgers – andre enn kanskje Rodgers anno 1970. Demi Lovato overbeviser gjennom en ellers kanskje noe utdratt «Papa Was a Rolling Stone», mens Beth

Hart viser at hun ubestridt er vår tids Janis i «Stormy Monday». Og, nei – jeg har ikke glemt skivas største pølserosin; nemlig å få høre samtidas største skrikhals synge i et lavere og langt mer dynamisk, velklingende og sjelfullt register enn hva vi kjenner til fra før. Newcastles mest berømte eksospottemontør går her nesten Tom Jones i næringa gjennom «Killing Floor» og viser alle som skulle måtte tvile at godeste Brian Johnson virkelig også kan synge en sang, utafor det her tydeliggjort snevre rammeverket han ellers mesterlig har operert innafor de siste 44 åra. Skader ikke låta med Steven Tylers på tryneorgel, heller. Ellers er både innpakning og godene inni jevnt over godt likandes hele veien, selv om hovedregelen for cover-låter ikke rokkes ved; ofte gode supplementer, men svææært sjelden fullverdige substitutter for originalversjonene. Så langt & godt om form, innhold og galleri, men hva med ham som tross alt har navnet sitt på det hele? Joda, han viser seg dirigentrollen både voksen og verdig – og ikke så reint lite selvrealiserende. Ingen har vel noensinne vært i tvil om hvor han har sitt inspirasjonsorigo, men aldri tidligere har vi vel hørt ham i så klassiske musikalske rammer, og han snor seg mesterlig rundt toner av det reineste blått, samtidig som han holder på sine signaturer – og dette mens han formår å ikke ‘gå i veien’ for de forskjellige låtenes aktører og til dels store celebriteter. De aller fleste hadde her gått for høyt ut med en misjon om å skulle overbevise via ivrig overspilling, men Slash knekker denne koden ved å ikke gjøre akkurat det, men heller spille på lag med både låt og medaktører, og slikt i kombo med godt variert liste hva de fleste faktorer angår gir det hele både høyere kunstnerisk verdi og slitestyrke. Like fullt; det føles ikke rett å skulle dra fram verken de største superlativene eller terningkastene rundt et prosjekt med et sikkerhetsnett av så til de grader høy styrkegrad, men ei godt utført koseskive som kan snurres når en ‘ikke gidder å tenke’, men bare trenger noe kult tonefølge til oppvaska har det vitterlig blitt. Wilfred Fruke

STILLBORN Netherworlds Black Lodge 4/6 28. juni 2024 Comebacket « Nocturnals» fra 2017 var en positiv overraskelse innen gothisk doom metal. Gode dystre melodier, med mørk renvokal av Kari Hokkanen. Det er en plate jeg har spilt mye. Derfor var spenningen stor foran denne. Og jeg vil si det er en god oppfølger. Stillborn har ikke endret kurs, og det er

norwayrock.net

SKIVER nok mer at jeg likte forrige så godt at jeg ikke har fått inn låtene på denne på samme måten enda. Jeg vil tro fans av Type O Negative kan finne mye hygge i Stillborn. Åpningen «Neophyte» og seige «Abigail» er i skrivende stund mine favoritter fra svenskenes femte plate. Ronny Østli

VESTINDIEN Verdande Dark Essence 4/6 10. mai 2024 Så er vi kommet til plate nummer to fra Bergensbandet, som har hentet sitt navn fra byens sist kjente bordell. Bandet startet i punk/hardcore sjangeren og har i god tid før de ble plateartister inkorporert stemningsfull black metal. Jeg føler det er mange fans av såkalt post-metal som kan like dette. Egentlig er dette en plate jeg har litt problemer med å beskrive, annet enn at jeg synes den er bra. Så ja, kanskje det er en del stemning og elementer fra post-metal, men med en punka attitude. «Evig Lys» synes jeg passer den beskrivelsen. Denne får meg til å tenke på Alfahanne, uten at jeg vil si det ligner. Det er noe med stemningen og riffene. Og riffene synes jeg er tøffe, de er gjerne litt rocka og kanskje litt snodige, men bryter opp de roligere og stemningsfulle partiene på en interessant måte. Jeg liker godt «I En Hule Under Berget» og «Innover», som er litt mer uptempo og viser at bandet fortsatt har en del punk i seg. Sistnevnte får meg til å tenke på Rope Sect, som også er anmeldt i dette nummer. Også vil jeg nevne tittelkuttet, som er en episk reise i lydkollasjer. Vestindien viser at første skiva ikke var et blaff, dette er solide saker. Ronny Østli

VREDEHAMMER God Slayer Indie 4/6 24. mai 2024 Som vanlig er det massivt når Per Valla presenterer sin death/black metal under navnet Vredehammer. Denne gangen har han fått med seg svenske Dominator på trommer, som har vært

norwayrock.net

innom Nordjevel, Dark Funeral og In Battle, for å nevne et lite utvalg. Ikke noe å si på trommingen altså, selv om lyden er moderne er i det minste trøkk, noe som gjerne er fraværende når det blir for mye Duracellkanin. Selv om Vredehammers fjerde album er voldsomme og massive saker, som absolutt må høres litt før det sitter, så er det groove og melodi som gjør dette til en god og variert skive. Er det noe jeg vanligvis ikke er så glad i, så er det rytmisk moderne metal, men her synes jeg «The Dragon Burn» er en av skivas beste spor. Det er et kult groove der, og samtidig tenker jeg litt Red Harvest. «Blood Of Wolves» trekker mitt vinnerlodd av det kjappere materialet. Der er verset voldtsomt, før det blir liggende på en midtempo riffbonanza, som jeg vil kategorisere som thrash. Ronny Østli

OLIVER WAKEMAN Anam Cara Spirit Of Uniform Music 17. mai 3/6 Rick Wakemans eldste sønn og reelle tronearving, Oliver, påbegynte «Anam Vara» forut for samarbeidet med Yes i 2008. Arbeidsmengden lettet omsider såpass at prosjektet har latt seg realisere, og utstedes herved som tangenttraktørens ellevte soloplate. «Anam Cara» søker til keltiske musikktradisjoner, frontes av vokalist Hayley Griffiths fra Riverdance og redegjør sin misjon under et søtladent og ufarlig åpningsspor, som drypper av plastisk countryballade i møte med nettopp Riverdance. Tonalt krysser albumet også klinger med Blackmore’s Night og Secret Garden, særlig i tristere øyeblikk anført av akustisk gitar, sang, mannskor og fløyter. Det er ingenting i veien med Griffiths vokale forutsetninger; hun klinger stundom som datteren til Annie Haslam. Prosjektets hemsko reder på et kompositorisk plan. Melodisk er det lite som stikker dypt, selv om materialet er aldri så raffinert arrangert og elegant instrumentert. Man hadde dessuten påregnet hvassere symfoniskprogressiv brodd, som hva man møter en stakket stund i «Here In My Heart». Kontrasterende «Marble Arch» tinger platas spenstigste forekomst, mens «Miss You Now» og «Lonely» myntes på hjem for de gebrekkelig geriatriske. Geir Larzen

Mulig jeg er litt streng mot de danske veteranene, men jeg skulle gjerne hatt et par låter som virkelig gjør at jeg vil høre på denne om kort tid igjen. Ronny Østli

WHEEL Charismatic Leaders Inside Out Music 3. mai 3/6 Tredje langspillplate fra finskengelske Wheel innfrir på ingen måte forventningene avlet med 2022-EPen «Rumination». Band av Wheels alen har intet sikkerhetsnett i rygg skulle det svikte kompositorisk. Kvartettens absolutte manko på identitet ville fremstå mindre presserende dersom «Charismatic Leaders» hjemlet materialet på nivå med akustisk-orkestrale «Synchronise» fra nevnte EP, men slik forkynner ikke virkeligheten. I stedet anlegges melodisk undermålsskvalder forsøkt kopiert etter mal av Tool, Opeth, Riverside og Threshold. Kantete, kopiøse gitarostinater, i flegmatisk 7-takt, med sanglinjer som rene unnskyldninger, er ikke hva noen burde spille tiden på. For å parafrasere Peterman-karakteren i Seinfeld-serien: It is not interesting writing. Geir Larzen

WORMWOOD The Star Black Lodge 4/6 31. mai 2024 Svenske Wormwood husker jeg som helt ok, men ikke noe mer. Så jeg kaster meg ikke over denne i spenning. Og det er i sånne tilfeller det er gøy å være anmelder. «Stjärnfall» som åpner er jo veldig stemningsfull. Midtempo stemningsfull black metal med et rolig break. Nå får jeg kanskje ikke like godt tak i det rolige på denne, som på resten av skiva, men låta er uansett veldig bra. Og det er mye rolige partier her, hvor bandet bare tar det helt ned uten vreng på strengeleiken. «Liminal» liker jeg godt, den får meg til å tenke på Alfahanne. Også er den den ti minutter lange «Ro» som avslutter plata. Rart valg av singel kanskje, for den skiller seg ut, men er veldig stemningsfull og vakker, med kvinnelig vokal. Dette er Stockholmkvintettens fjerde plate, og et solid løft ut fra hvordan jeg husker tidligere verk. Ronny Østli

WITHERING SURFACE Exit Plan Mighty Music 3,5/6 7. juni 2024 Danskene er tilbake med sitt andre album etter sin femten år lange pause, og som på sine samtlige seks album er også basisen på denne melodiøs death metal. Jeg tenker en del eldre Hypocrisy, og er innom både Crematory og Amorphis på veien. Det slår meg da at dette er en veldig nostalgisk skive. Og Withering Surface har neppe noe de skal bevise, annet enn å lage en god skive. Og det har de helt sikkert klart det altså. Det låter tungt, og det er mye kult gitarspill, og vokalist Michael H. Andersen har flere band, så vi vet at vokalen der holdes ved like. Ja, som sagt låter det for meg nostalgisk, og selv om det på ingen måte er dårlig sliter jeg med å finne dette veldig spennende. Tittelkuttet er først ut og er en smart åpning. Ikke altfor kjapp, med både melodi, et rolig break og flere gitarleads. Jeg liker best det tyngre på denne, som «You Hurt This Child» og mer melankolske «The Oracle» som tidvis nesten er litt rocka.

NRM 2-2024 95

LITTERATUR & MULTIMEDIA

THANK YOU, GOODNIGHT: THE BON JOVI STORY Disney+ 4/6 Det er absolutt en fordel å ha et godt forhold til Bon Jovi og musikken deres for å se denne 4 x 90 minutter lange dokumentaren som nå ligger ute på Disney+-kanalen. Og i de første par episodene tenker man gang på gang : "Herregud for en fet låt! Herregud så bra de var på denne tiden!", mens man i den siste episoden tenker: "Herregud så kjedelige de har blitt..." Dette er en offisiell dokumentar, med hovedfokus på Jon Bon Jovi, som er intervjuet grundig og titter rett inn i kameraet og forteller deg hvordan han opplevde alle oppturene og

96 NRM 2-2024

nedturene gjennom 40 år. Og selv om dette utvilsomt er presentert subjektivt fra JBJs side, så er det modig gjort, for han er atskillig mer åpen og ærlig om vokalproblemene som har ridd ham de siste årene enn han hadde trengt å være. Og det er rett og slett vondt å se dagens ham kvekke seg gjennom låter på bandøving eller i studio, sammenlignet med den 30 år yngre kjekkasen vi møter i de første to-tre episodene. For da sang han knallbra. Nå har han gjennomgått operasjoner, møtt stemmespesialister, gjort øvelser, tatt akupunktur og prøvd alt for å få stemmen til å fungere godt nok - men han vet at det ikke er like bra som det en gang var, og det går tydelig inn på ham, i den grad at han seriøst vurderer

SERJ TANKIAN Down With The System Hatchette Books 5/6 14. mai 2024 Ganske tidlig i biografien til System Of A Downs frontmann Serj Tankian sier han: «To understand anything about me, my life, you need to understand the Armenian Genocide». Og det må gjøres klinkende klart med en gang dette er ikke en rockebio a la «The Dirt» eller «Hammer Of The Gods» - denne er kjemisk renset for alt av elleville anekdoter om dopmisbruk, knusing av TVer, puling av pornostjerner eller annen promiskuitet og generell rock & roll galskap. «Down With The System» er like mye biografien til en flyktning og innvandrer til USA, og til en sterkt engasjert politisk aktivist som har som sitt livs hovedmål at folkemordet på 1,5 millioner mennesker i hans hjemland Armenia i 1915-17 skal bli anerkjent på lik linje med Holocaust. Han går helt tilbake til grusomhetene hans besteforeldre opplevde, hvordan hans foreldre ble tvunget til å flykte og han selv ble født i Beirut og vokste opp med flyalarmer og drønn fra bomber før familien emigrerer til California når han er syv år gammel. Vi er 26 % ut i boka før han begynner å spille i band som keyboardist, og 34 % ut i boka nevnes for første gang navnet System Of A Down. Serj Tankian har intet stort ønske om å bli rockestjerne, i motsetning til hans bandkolleger. Han er mer opptatt av det kunstneriske, av det politiske, og at han kan bruke musikken som en plattform til å få ut budskapet om det armenske folkemordet ut til det amerikanske folket - for vi skal helt til 2021 før Joe Biden som første amerikanske president anerkjenner at

folkemordet faktisk har skjedd - og da av feil årsaker. I noen år på starten av millenniet er System Of A Down et av verdens største band, men Tankian går snart lei av turneringen og musikkbransjen, og kommer på kant med den mer dominerende låtskriveren og gitaristen Daron Malakian, som tar mer og mer kontroll over bandet, skviser ut Tankians låter, og tar stadig mer av vokalen. Etter utgivelsen av 2005-skivene «Mesmerize» og «Hypnotize» sa han ifra at han ikke ønsket å turnere mye mer, og bandet har pr dags dato heller ikke gitt ut nye skiver siden da. Etter flere års inaktivitet kom de igang igjen som liveband i 2011, og har siden da spilt en håndfull konserter i året i ny og ne, mest på bandkollegenes innstendige oppfordring, for Tankian ville ikke skuffe dem og frata dem inntektene. I løpet av 2020-tallet har de kun spilt ni konserter, og det er ingen grunn til å håpe på noen ny skive eller noen Europaturne. Siden System trappet ned har Tankian vært mer involvert i aktivisme, i solokarrieren og i musikk til film og dokumentarer, han har møtt Dalai Lama, og i 2028 sto han foran 200 000 på torget i Jerevan arm i arm med Armenias nye og demokratiske leder etter at folkets fredelige revolusjon og demonstrasjoner hadde tvunget den totalitære statsministeren til å gå av. Hvis du synes dette høres kjedelig ut, så kan du fint skippe denne boka, men hvis du har lest like mange rockebiografier som undertegnede og begynt å bli litt lei av den noe forutsigbare oppskriften som de fleste biografiene følger, så er «Down With The System» et frisk pust og noe helt utenom det vanlige i sjangeren. Geir Amundsen

å pensjonere seg fremfor å bare levere 80 %. Vi følger to separate tidslinjer gjennom fire episoder - en historisk tidslinje som tar for seg bandets historie fra tidlig 80-tall, mens de spiller på klubber i Jersey og New York, og en nåtidig tidslinje hvor Jon og dagens band forbereder 40-års jubileumsturné Men selv om han er åpen på de vokale utfordringene han nå har, så får man følelsen av at det er mye annet som er feid under teppet. Dette er absolutt ikke en "The Dirt"-aktig dokumentar stappet med sex og dop, selv om det kommer frem at hele bandet var ute og kjøre, spesielt på tampen av den toårige maratonturneen med "New Jersey" i 1988-90, og både Tico Torres og Alec John Such omtales som "mean drunks". Men det kan hevdes at denne dokumentaren er ganske ensidig. Det er nesten bare bandmedlemmene selv som intervjues, og de har interesse av å bevare sitt ettermæle og bli husket som et av de virkelig store rockebandene. Og vi blir ikke veldig godt kjent med menneskene Jon Bon Jovi, Richie Sambora, David Bryan og Tico Torres. Vi får nesten ikke høre noe om deres personlige liv. Jons kone Dorothea, som han har vært sammen med siden han var 18, er så vidt med (og hun er også eneste kvinne som intervjues i løpet

av seks timer...), men at Sambora var gift med Heather Locklear er ikke nevnt. Sekvensen hvor Sambora brått dropper å stille på en turné i 2012 er derimot veldig interessant, og vi får høre grunnene fra både Richie og Jons perspektiv. Og det blir tydelig hvor viktig Sambora var for bandet, og at de mistet en dimensjon da han ikke var der lenger. Herregud for noen koringer den mannen bidro med, og hvor essensielle de var for bandets lydbilde. Er du stor fan fra før, så vil du sikkert kose deg med å se denne over et par kvelder, men du vil neppe lære mye nytt om bandet eller skivene. Det føles litt ufokusert, det går ikke veldig i dybden på det musikalske. Vi får ikke vite mer enn det Jon Bon Jovi vil at vi skal vite. Du vil nok plukke frem igjen skivene fra 80- og 90-tallet, mens du samtidig vil grue deg litt til å høre den nye skiva "Forever", som ble sluppet 7. juni. Geir Amundsen

norwayrock.net

Chris Robinson of The Black Crowes at Sweden Rock Festival in June 2024. Foto: Anne-Marie Forker

norwayrock.net

NRM 2-2024